torsdag 28. april 2016

Alt jeg ikke husker- og alt jeg ikke forstår

Her forsto jeg meg nok mest på sjokoladen.
Husker dere stjernekikkertene vi hadde da vi var små? Strengt tatt var det ikke kikkerter, bare plastrør med glassbiter og speil inni, men når vi snudde rundt på dem forandra stjernebildene seg på forunderlig magisk vis.
Slik! Nøyaktig slik opplevde jeg Jonas Hassem Khemiris bejublede roman "Alt jeg ikke husker". Akkurat da jeg syntes jeg hadde fått en slags forståelse av motivene eller oversikt over handlinga, forandra bildet seg og det glapp unna, igjen og igjen.
Andre bloggere har kommentert at dette ikke er ei lett tilgjengelig bok, man bruker tid på å få tak på hvem fortellerne er, det hopper og spretter fra den ene til den andre, og som dere skjønner: jeg er den første til å skrive under på at formen forfatteren har valgt å bruke, gjør dette til et mer enn alminnelig krevende leseprosjekt.
Jeg begynte med bare lydboka, men innså raskt at jeg måtte innom biblioteket for å komplettere leseopplevelsen- her var det for komplisert å henge med i alle overgangene. For å komme gjennom boka, har jeg brukt usannsynlig mye tid. Jeg har hatt dager med lesepauser, og jeg har vurdert om jeg skulle skrinlegge hele affæren. Jeg har henta den fram, lest litt, hørt litt, bladd tilbake for å plukke opp løse tråder- og virkelig jobba for å prøve å fatte poenget her. Til slutt satt jeg igjen med ei bok med fire forskjellige bokmerker, og trur kanskje jeg fant et slags svar.

Vi er rett og slett blitt lurt trill rundt av en lynsmart svenske!
Det finnes ingen rød tråd her, det er bare virrvarr og fine ord!

Ha! Også jeg som trudde det var meg det var noe galt med, i stedet så er det kanskje alle de i hurra-gjengen som har gått på limpinnen!

I stedet for å bruke verdifull tid på ei komplett ubegripelig bok, kan dere sjekke denne videoen, for å lære å lage et kaleidoskop hjemme- det er absolutt et prosjekt mer verdt å bruke tid på ;o)


Hvis noen likevel skulle ha så mye fritid og så få uleste bøker at de vil lese boka- eller finne ut mer, så har alltid like grundige Rose-Marie lest og skrevet innlegg med linker til andre anmeldere. Det er nok et smart startsted ;o)

Alt jeg ikke husker av Jonas H. Khemiri
Oversatt av Andreas E. Østby
323 sider/ Drøyt 7 timer
 

mandag 25. april 2016

Fie faller- debutant som slett ikke faller igjennom!

Noen bøker ser ut til å leve sitt eget liv. De tar seg til rette, laster seg ned til nettbrettet, skyver andre bøker til side, stjeler nattesøvn og setter spor. Ikke nødvendigvis dype, evigvarende spor, men de vekker noen tanker og gjør inntrykk på både den ene og den andre måten.
Therese Aasvik har allsidig kunstnerisk bakgrunn, og "Fie faller" er romandebuten hennes. Jeg leste et sted (forlagets presentasjon?) at det var etter et samlivsbrudd  at forfatteren fikk idéen om å skrive ei bok om hva som kan skje når knaggene man har hengt lykka si på plutselig detter ned - Et interessant prosjekt! Mye kan skje i folks liv, ikke bare samlivsbrudd, men arbeidslivet er i stadig endring, barna flytter ut, folk blir syke, mister boligen osv... Før eller senere kommer vel alle til et punkt hvor man må ta et grundig oppgjør med seg selv?
- Alt blir ikke som man har tenkt seg, sier Håvard mens han ser opp på den massive steinskulpturen.
- Nesten ingenting, sier Fie. - Hvis man venter lenge nok, blir nesten ingenting som man har tenkt.
Fie hadde tilsynelatende alt- i det minste var det lite å utsette på fasaden; et imponerende hjem, vakre barn, en rik, kjekk og anstendig ektemann, en liten jobb i en eksklusiv interiørbutikk og en omgangskrets med minst like velpolert fasade. Underveis til denne tilværelsen, har hun virkelig jobbet og stått på for å få innpass i "koneklubben", hun har gitt avkall på sin egen personlighet, og med alle midler prøvd å feie både familien, oppveksten og bakgrunnen sin under teppet. Da hun tilfeldigvis finner et romantisk lite kort signert av en annen kvinne i bagen til ektemannen, blir det først et krampaktig forsøk på å glatte over problemene, før det til slutt rakner helt, og Fie må virkelig helt til bunns før hun kan begynne å stable seg selv og livet sitt på bena igjen.

Forfatteren er en effektiv forteller, historien har god framdrift og knapt nok noen dødpunkt. Hovedpersonene, Fie og Håvard, er både troverdige og engasjerende, mens bipersonene kanskje er litt karikerte og blodfattige- uten at jeg dermed påstår at det er negativt; mulig det er med på å understreke det overfladiske miljøet de representerer? Jeg har ikke konkludert helt enda ;o)
Jeg liker måten Fie etterhvert tar seg selv i nakken, måten Lotte gir henne det nødvendige sparket bak- og jeg blir litt glad for at hun gjenopptar kontakten med foreldrene, og litt rørt over hvordan hun som en mer voksen utgave av seg selv, ser foreldrene som mennesker, ikke bare foreldre.
Boka er lett å anbefale som en lettlest roman til ettertanke- og jeg slenger en neve fargerike serpentiner over en forfatter som absolutt har overbevist med debuten sin! Tommel opp- vi leser gjerne mer av samme kaliber! Terningkast fem hos bokelskere.no.

Beathe  har også lest boka, og vi har hatt en ganske lik leseopplevelse- les gjerne omtalen henne, eller les utdrag fra boka her!
 *************************
Fie faller
Therese Aasvik
Ca 220 sider
Ebokbib 


Ps. Jeg kom på at det likevel er en ting jeg ikke er like begeistra for her, en bagatell,men likevel.
Coveret på boka. Ikke selve bilde som forfatteren selv er kunstneren bak, men det var den hersens blurben da! Jeg er overhodet ikke interessert i at en annen billedkunstner falt hodestups for en deilig opprivende bok. Overhodet ikke. Jeg mener fortsatt at det er en uhyrlighet å søle til bøker med den slags- det kan til nød godtas på billigutgaver, og da helst på baksida. Hrmmf!

lørdag 23. april 2016

Verdens bokdag feires med Norges dessertbord

Mens andre går for kjøttfrie mandager, juicing og sunne tarmer, satser jeg på søtsaker, desserter og et lang og lykkeligere liv! 23. april er Verdens Bokdag, og hva er vel mer passende enn å markere dagen med å reklamere for ei superfin, fristende og sjarmerende bok om norske desserter?
Vel, mye annet kunne sikkert vært like passende, og egentlig hadde jeg ikke tenkt at dette skulle bli er verdens bokdag-innlegg, men et blås-nytt-liv-i-gamle-forsetter-innlegg. For noen år sida hadde jeg som nyttårsforsett å lage dessert minst en gang i uka. Det er gjerne i den gata forsettene mine befinner seg; droppe all dårlig samvittighet, lese gode bøker, droppe de som ikke fenger, kose meg, gjøre morsomme ting, gå mer på ski osv. Det rare er at til og med slike forsetter har det med å blekne etter ei viss tid, det gjelder beklageligvis også for dessertforsettet, men nå har jeg altså funnet ny inspirasjon!

"Det norske dessertbordet" med undertittelen Herligheter til hverdag og høytid er bok nummer to fra Hege Norman-Stormbringer (tekst) og Anna-Ma Olsson (bilder). 146 sider med sjarmerende historier, nostagiske dessertminner, dessertfakta, utrolig fine bilder og ikke minst smakfull design. Visste du for eksempel at rosenpudding fra Tromsø er nær beslekta med den mer kjente italienske panna cottaen? Eller at den gode, gamle og upretensiøse karamellpuddingen er mistenkelig lik den hakket mer trendy crème brûlee´n? Her går tradisjonell rødgrøt hånd i hånd med madeiraplommer, multekrem og sjokoladedrømmer. Jeg trur du har gode forutsetninger for å sette prikken over et vellykka måltid hvis du har litt frukt eller bær, sukker, fløte, vanilje og mandler tilgjengelig. Med litt mer planlegging og tilrettelegging, er det nesten ingen grenser for hva man kan diske opp med- og det enkle er kanskje fortsatt det beste? De har for sikkerhets skyld tatt med et eget kapittel om blåbærsoll!
Bildet over viser første trinn på stigen opp til desserthimmelen. Vintergrøt er en gammel traver på dessertfronten, men av mystiske årsaker er den ikke med i boka. Det betyr ikke nødvendigvis at den skal forbigås i stillhet, langt i fra! Det er sikkert ikke alle som har 15 desiliter tyttebær liggende på lur, men man kan jo prøve å huske det når september kommer krypende og man snubler rundt i bærskogen ;o)

  • 250 gram byggryn legges i bløt i i 1 liter vann, gjerne over natta. Bruk en stor kjele- det er etter hvert mye som skal oppi!
  • Kok i minst en time, gjerne halvannen- gryna skal bli myke. Rør litt av og til.
  • Ha oppi 1,5 liter tyttebær, ferske eller frosne. (Mulig man kan bruke tyttebærsyltetøy også, men da blir det et regnestykke hvor mye sukker man skal ha i.)
  • De gamle oppskriftene, fra den tida sukker ikke resulterte i verken bilringer eller karies, står det at man skal ha i 750 gram sukker. Jeg har jobba meg nedover, og er nå ned i 400 gram sukker, da blir grøten frisk, men ikke for sur. Man kan eventuelt begynne på 400 gram, ta en smak da det er kokt litt, og heller ha i litt mer hvis man skulle finne det formålstjenelig...
  • 2 spiseskjeer vaniljesukker 
  • Kok hele sulamitten i en halvtimes tid. Rør litt av og til nå også. Da har du en forholdsvis tynn grøt, som tykner når den avkjøles etter at du har hatt den på (varme) glass. Da har du faktisk hermetisert vintergrøten- som også kalles kjellergrøt- lagrer du den litt kaldt, for eksepel i en kjeller, kan den sikkert holde seg vinteren igjennom, og i teorien har du dessert for flere litt uhøytidlige anledninger. I praksis varer den ikke så lenge...
Dette er en hverdagsdessert, som serveres med kald melk. Har hørt at noen bruker vaniljesaus på, og jeg kan lett forestille meg at det slett ikke forringer smaksopplevelsen det aller minste ;o)

Boka er er fluka ny, utgitt av Vigmostad & Bjørke
takk for anmeldereksemplar! Det skal brukes flittig ;o)


fredag 22. april 2016

Kristin Lavransdatter. Kransen. Av Sigrid Undset

Enn at det skulle ta så mange år før jeg begynte å lese denne? Det er opplest og vedtatt at trilogien om Kristin Lavransdatter er et av de virkelig store verkene i norsk litteraturhistorie, og forfatteren ble æret med Nobels Litteraturpris i 1928. Liv Ullmann (sist "sett" i "De urolige" av Linn Ullmann) sto for filmatiseringa av Kransen, trilogien er satt opp på et utall teaterscener og det finnes vel knapt et menneske som har gått ut fra norsk videregående skole uten å ha slitt seg gjennom hele eller deler av denne klassikeren- i det minste er det det inntrykket man får når bøkene og/ eller forfatteren nevnes. Jeg er antagelig unntaket som bekrefte regelen! Jeg kan ikke for mitt bare liv huske at vi var innom livet i Gudbrandsdalen på 1300-tallet da jeg surra rundt på Holmen VGS på nittitallet, og jeg må si jeg synes det er veldig rart. Mer enn rart også, når jeg får tenkt meg om.
Hvordan det nå var eller ikke var, så har jeg uansett hatt ganske klare bilder av både Kristin Lavransdatter og Jørundgård. Livets veier er uransakelige; det de fleste forbinder med 1994, er trolig OL på Lillehammer- det gjelder for så vidt meg også (sjøl om det foregikk før jeg ble skipredikant). Det de færreste kanskje husker, er at det i forbindelse med OL, var premiere på en storslagen Kristin Lavransdatter-teaterforestilling med Juni Dahr som Kristin. Etter de eventyrlige februar-dagene, da Samaranch slo fast at verden hadde vært vitne til se best vinterolympik geims evver, da la Rikskonsertene ut på turne med forestillinga, og jeg var heldig å fikk bli med på min aller, aller første teater-opplevelse utenfor en skolegymsal! Jeg husker forestillinga som imponerende, storslagen, men likevel litt mørk og dyster, og nå over tjue år senere, og etter å ha lest den første boka i trilogien, kan jeg vel ikke si annet enn at det inntrykket fortsatt holder vann.

I "Kransen" blir vi introdusert for Kristin Lavransdatter, familien, slekt, frender og samfunnsforhold, hovedsaklig i bygda Sel i Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1300-tallet. Foreldrene hennes hadde mistet flere sønner før Kristin fikk vokse opp som deres første barn. Forholdet mellom foreldrene var preget av fortielse og distanse, og mens Kristin var nært knyttet til faren (en godhjerta og vel ansett ridderlig mann), holdt også hun distanse til mora. (Nervesvak? Deprimert etter alle spebarna de mistet, var hun svært redd for å knytte seg til dattera. Senere skal det vise seg at det er mye mer som plager mora).
Livet for de små menneskene var alt annet enn lett i middelalderen. Satt på spissen kan man nesten si at folk døde som fluer, i krig, sott, ulykker, sult og fattigdom (Gjennomsnittlig levealder i middelalderen før 1350 var ca. 48 år. Mot slutten av århundret regner man med at denne var sunket til nærmere 38 år. I dag er den til sammenligning rundt 80 år)
I den situasjonen var det naturlig at folk trengte noe utenfor dem selv for å forklare alle ulykkene og prøvelsene de ble utsatt for. Religionen og den katolske kirka sto sterkt, men det samme gjorde også trua på de underjordiske, bergfolk, troll og vetter. Fra beretningen om en på flere måter skjellsettende tur til fjells, kan man lese følgende:
Hun visste at i villskogen rådde ulv og bjørn, og under all stenen bodde troll og tusser og alvefolket, og hun blev redd, for ingen visste tall på dem, men de måtte være mangfoldige flere enn av kristne mennesker.
Det er nesten så man kan få inntrykk av at de underjordiske, i kraft av hvor mange de kunne være, var en altoverskyggende trussel for menneskene- og den trusselen levde de nok etter i stor grad også. Flere steder fortelles det om hva de måtte gjøre og hva de for all del aldri måtte gjøre for at disse skapningene ikke skulle terges.

Videre går handliga (altfor) grovt ut på at Kristin blir lovt bort til sønnen på en av nabogårdene, uten at verken hun selv eller Simon får si hva de mener. Arne som har vært som en fosterbror for Kristin, forteller henne at han elsker henne- og da gå det opp for Kristin at den kjærligheten er gjensidig, men helt umulig. Arne drar, og de ser hverandre aldri igjen. For å skyve bort sorgen over Arne, og ikke minst skyve det planlagte bryllupet fram i tid, ber Kristin om å få dra et år i kloster. I løpet av det året treffer hun Erlend, som hun den litt eldre og betydlig mer erfarne Erlend, de blir hodestups forelsket, lover hverandre evig troskap- og som man fort forstår, er det et utall hindringer på veien før de til slutt får hverandre. Aller størst kvaler har vel Kristin i det at hun må skuffe sine foreldre (spesielt faren) da hun til slutt bryter forlovelsen med Simon, med alle konsekvensene det får. Dette er også en del av det store temaet i trilogien: Lyst og egenvilje satt opp mot plikt (familie/ samfunn) og religion.

Historien gir et fabelaktig sammensatt og fargerikt bilde av samfunnet og livet på 1300-tallet. Leseren tas med inn på mange forskjellige arenaer, og til tross for -eller takket være- det gammeldagse og litt høytidelige språket, er det utrolig nok lett å leve seg inn i fortellinga. Mange har diskutert hvorvidt dette er en kjærlighetsroman, en ridderroman, en realistisk eller historisk roman, men det synes jeg i grunnen er ganske uinteressant. Romanen er rett og slett en må-lese-roman. Selvfølgelig fordi den har den posisjonen den har i norsk litteratur, men først og fremst fordi den er akkurat så storslått som den er- og fordi den faktisk har holdt seg usedvanlig godt, 96 år etter at den ble utgitt første gang.

"Kransen" har jeg lest i forbindles med Heddas Bokhyllelesing, denne runden er det middelalderen som har vært tema. Hvis tingene går slik jeg har planlagt, skal jeg fortsette med "Husfrue" i uke 33, da er temaet en oppfølger, mens den siste boka, "Korset" lett passerer innafor temaet for uke 45, nemlig nobelprisen. Målet er altså å lese trilogien i løpet av året, så får vi se om jeg er like entuasiastisk da prosjektet er fullført, eller om jeg som enkelte andre synes det blir for mye og for tungt etter hvert.

torsdag 14. april 2016

Ut i det fri: mikroekspedisjoner vs. Mt. Everest

Her gikk det galt i snøstormen i juli 1872.
Det er antagelig noen som har lagt merke til at det er tre "greier" som får hjertet mitt til å banke litt ekstra. Først og fremst er det selvfølgelig hundene våre- jenten´ hennes mor. Selv med min livlige fantasi kan jeg ikke se for meg et liv uten dem. Dernest har vi bøkene- som gir meg muligheten til å leve flere liv, og som gir meg opplevelser og innblikk i verdener jeg ellers ville vært fullstendig uvitende om.
Og sist, men slett ikke minst: tur- natur. Dette favner veldig mye, men jeg utelater det meste alt som har ekstrem- som prefiks. Turene kan gjerne være (litt) krevende, men jeg vil nok helst ha tak over hodet når natta kommer, varm dusj er aldri feil, muligheten til å tørke våte klær og sko en absolutt fordel. En light-variant av mikroekspedisjoner holder nok lenge for meg.
Fjellturer/ klatreturer som krever tau, sikring og mannskaper, blir nok i meste laget seriøst for min del, men det betyr selvsagt ikke at man ikke kan kose seg med å lese om disse gale menneskene som setter eget og andres liv på spill for å stå på en eller annen spektakulær fjelltopp:

Jeg har lest "Everest" av Odd Harald Hauge- en thriller skrevet av en forfatter som nesten nådde toppen av verdens høyeste fjell. Erfaringene han har fra den ekspedisjonen, er utvilsomt med på å fargelegge denne romanen, det setter prikken over i´en og gjør det ekstra spennende: man stiller seg naturligvis spørsmål om hva som er selvopplevd, hva som er fantasi og hva som bygger på andre fjellklatreres opplevelser. Den som har fulgt litt med på "Everest-nyhetene" de siste årene, finner igjen flere elementer med klare likhetstrekk med faktiske hendelser, noe som gjør historien truverdig.
Martin Moltzau er en norsk eventyrer, og slett ikke av mikroformat: to ganger har han blitt kåret til Explorer of the Year. Ekspedisjonene hans har foregått i lavlandet, de har vært ekstreme i betydningen lange og vanskelige, men kanskje ikke egentlig farlige? Dessuten begynner det å bli litt lenge sida forrige bragd, så firmaet som sponser ham, begynner å bli utålmodige etter nye sensasjoner. For å holde maska og for å beholde inntektene sine, lar Martin seg overtale til å bestige Everest. Til tross for at han strengt tatt ikke er noen klatrer, og heller ikke føler seg spesielt komfortabel med å være prisgitt andre menneskers vurderinger og forberedelser, melder han seg på en kommersiell ekspedisjon ledet av en annen klatrelegende, den aldrende Sir Richard Lawrence. Det viser seg etterhvert at alle deltakerne har svært så personlige (og sære?) grunner til at de vil bestige verdens høyeste fjell, og det er slett ikke sikkert alle er like ærlige om motivene sine.
Allerede fra begynnelsen sitter leseren med en følelse av at ekspedisjonen er bygd på et sviktende fundament. Tonen mellom de fem deltagerne preges vekselsvis av aggresjon og mistenksomhet, og generelt er det en ganske uggen stemning. Da de forflytter seg oppover fjellet, fra leir til leir, dukker det stadig opp nye utfordringer og problemer. De mangler en pc-kabel så de får ikke kontakt med meteorologene, det er ikke nok tau til å legge sikring på alle de farlige partiene, sherpaene streiker, kinesiske myndigheter er.. la oss kalle det innpåslitne, osv.
På den siste etappen fra ABC tilspisser situasjonen seg ytterligere, og det skal komme til å gå på livet løs både for den ene og den andre.

Denne boka likte jeg godt, men hva var det egentlig jeg likte? Jeg likte det uforutsigbare og overraskelsene under veis. Jeg likte det autentiske, det truverdige og det realistiske. Jeg likte at det til å begynne med tilsynelatende skjedde lite- de hvilte, aklimatiserte, kjeda seg og venta på bedre vær- likevel bygges det opp en forventning om at snart skjer det noe riktig ille, snart klikker det for en eller annen, snart... Absolutt en god og underholdende thriller man bør skynde seg å lese før det blir for varmt og vårlig ute ;o)

Andre bloggere som har lest boka er for eksempel Anita som ble fanget fra første stund, Tine som hadde en vidunderlig leseopplevelse og kaller Everest en slukebok, og Moshonista som ikke var like begeistra, men syntes det ble for blekt, tamt og udramatisk.
Det er i grunnen bare en ting å gjøre: lese boka selv for å finne ut om Everest kan være aktuelt som neste feriemål eller om man heller skal satse på en mikroekspedisjoner og nærturer!

****************************************************************

Andre "luftige" bøker som kan være av interesse, hvis "Everest" blir i meste laget:
http://www.pax.no/ut-i-det-fri.5797826-331606.html
https://www.cappelendamm.no/_%C3%A5ret-i-skogen-torbj%C3%B8rn-ekelund-9788202459055 

Klikk på bildene for å lese mer om disse!

torsdag 7. april 2016

Jubelår!

Det har slått meg at det nærmest årlig er forfattere som jubilerer. Enten det er femti år sida noen debuterte, hundre år sida en storhet ble føst, to hundre sida en annen døde. Jeg har ikke gjort stort for å orientere meg i dette emnet, men ettersom Lydbokforlaget har slått til med nyinnlesinger av noen av Roald Dahls mest populære barnebøker, skjønte jeg at det måtte være noe på gang.
Hvem er mest sjarmerende?
Det stemte, han ble født 13. september 1916, og i anledning hundreårsdagen hans, har vi en glimrende anledning til å lese/ gjenlese noe av det han han har gitt ut.
Han er nok aller mest kjent for barnebøkene sine, mange er vel å betegne som klassikere, og en del av dem er filmatisert. (Med varierende suksess, hvis man skal tro på skriveriene som er å finne). Jeg kommer nok til å kose meg med noen av lydbøkene, men likevel trur jeg at jeg vil konsentrere meg om det han har skrevet for voksne. Noen biografiske historier i tillegg til de kjente småmakabre novellene.
Og nå kommer jeg til det geniale. Som mange helt sikkert vet, kan man når som helst og helt gratis gå inn på Nasjonalbibliotekets nettsider, og lese nær sagt alt som er gitt ut på norsk fram til 2000. Det betyr at alle bøker og historier skrevet av Roald Dahl som er oversatt til norsk, er å finne der, i tillegg til bøker og artikler skrevet OM forfatteren.

Foreløpig har jeg lest/ hørt disse tre bøkene
Matilda kom først ut i 1988. Den handler om ei smart og handlekraftig jente som elsker bøker, men som beklageligeligvis har foreldre som synes hun heller bør se på tv ettersom den de har er så ny og fin. De behandler henne skikkelig dårlig, men i beste Roald Dahl-ånd bestemmer hun seg for å sette en stopper for den dålige oppførselen deres. Da hun begynner på skolen, oppdager hun at rektoren hater barn over alt, og hun er så slem og ondskapsfull at hvis barna fortalte hvordan hun var til noen andre voksne, ville de sagt de fantaserte. Matilda synes selvfølgelig at de ikke kan ha det sånn, og da hun oppdaget at hun har noen helt spesielle evner, betemmer hun seg for å ta saken i egne hender.
Sjarmerende og oppfinnsomt om slemme voksne og smarte unger. Fin innlesing!
(Lydbok, kjøpt sjøl)

Den fantastiske Mikkel Rev, fra 1970. Denne husker jeg læreren vår leste for oss i matfri da vi gikk på barneskola, og da jeg fant en død rev rett ved skiløypa i påsken, måtte jeg bare hente fram boka på nytt! Den døde reven kunne jeg skrevet en hel del om, men jeg tviler på om det er mange her som er interessert i flåing, dissekering, diagnostirering, koking, preparering av kranier og den slags- eller tar jeg feil?
Boka var ganske så fornøyelig, om dumme, griske bønder som blir lurt trill rundt av smarte dyr som finner geniale løsninger på en uutholdelig situasjon. Fine illustrasjoner og fantasifulle scener gjør dette til ei typisk Roald Dahl-bok.
Denne boka er lest digitalt fra bokhylla til Nasjonalbiblioteket.

Dette trudde jeg var en biografi, men der tok jeg litt feil. Det viste seg at det faktisk er ei dagbok man kan skrive i sjøl, type "fødselsdags-dagbok", men i tillegg har forfatteren for hver måened skrevet litt om personlige opplevelser, barndomsminner, hva han liker (og misliker) med de forskjellige årstidene osv. I tillegg finner man illustrasjoner og smakebiter fra mange av de aller mest kjente barnebøkene, så sånn sett er dette en fin introduksjon til forfatteren og forfatterskapet.
(Lest digitalt på nb.no)
For å lese mer selvbiografi fra forfatteren, bør man nok heller gå for "Gutt" fra 1984 eller "På egne vinger" fra 1986. Det blir nok gjort i løpet av året, tenker jeg!

Tine har lest og skrevet fint og entusiastisk om "Danny og den store fasanjakten" (og ikke minst om hvordan hun fikk boka i hus!)- hvis dere ikke allerede har fått det med dere, bør dere  absolutt svippe en tur innom henne!

mandag 4. april 2016

Tanta til Roald Dahl til Bokbloggerprisen 2016?!

Man må ta seg litt friheter for å prøve å tiltrekke seg litt ekstra oppmerksomhet, slik er det bare...
Jeg må nok dessverre bare innrømme at så vidt meg bekjent, er det få tanter som allerede nå har offentliggjort at de skal delta på bokbloggernes prisutdelig neste høst. Derimot er det fakta, alvor og sannhet at jeg har lest Sven Kærup Bjørneboes bok med den snodige tittelen "Tanta til Roald Dahl"- og det er både fakta, alvor og sannhet at den er så finurlig, morsom, søt, rar og original at den fortjener mange lesere- og dermed kanskje (forhåpentligvis?) nok nominasjoner til at tanta til Roald Dahl kommer seg til nevnte prisutdelig ;o)
Boka begynner med at forfatteren blir innkalt til et viktig møte. Det er døtrene hans som har funnet tida inne for å kunngjøre at han er utpekt til å skrive ei barnebok. Dette er han mildt sagt ikke interessert i, men etter litt diskusjon og overtalelse, lover han å vurdere det. Hvis det skal bli ei bok, skal det absolutt ikke bli ei barnebok, og det skal ikke under noen som helst slags omstendigheter bli ei tullebok med tullehistorier. Hvis det skal bli bok, skal det bli ei bok med en historie fra virkeligheta.
All den tid man faktisk sitter der med ei bok i hendene (evt på nettbrettet...), vet man med en gang at joda- det ble bok, men hva slags bok ble det egentlig? Det er her man finner det geniale ved bokprosjektet! Det er umulig å vite hvor man skal plassere resultatet rent sjangermessig. Det eneste som er ganske sikkert, er at det ikke er ei barnebok... Sjangeroverskridende er et fint og passende ord. Litt memoarer, litt dagboknotat, litt samfunnskritikk, litt anekdoter, litt grublerier, litt drømmerier, litt dannelsesroman, litt fabel, litt dett og litt hint...
Forfatteren spinner rundt døtrenes virkelighet, virkelighet  og ønsker, sin egen ungdomstid som Frøken H.´s leietaker og døtrenes evne til å finne løsninger på hva som kan gjøres for å få det altfor tynne heftet til å bli tykt nok til at det kan bli ei helt ordentlig bok.
Det hagler med gode råd. Forfatteren føler deg ille berørt, nesten fornærmet. Dette går på æren løs.
Har hun glemt at boken skulle være en historie fra vikeligheten? Ingen finne-på-historie. Har hun glemt selve poenget? At slik og slik skjedde det. Roald Dahl ... en OK fyr, men han fant på historiene sine. Tanta derimot, hun oppdiktet seg selv. Hun var sin egen fantastiske historie, og dét i all beskjedenhet.
"Det virkelige, det som skjedde på ordentlig, er bra nok. Vi får trøste oss med det. Tykkbokforfatterne tar feil. De tar feil fordi de ikke følger lillesøsters eksempel på hvordan en bok skal veies, nemlig med egen person inkludert i vekta. "
Mystisk tale. Jeg skjønner det knapt selv, men aner et visst dypsinn.
"Apropos vekt og tykkelse. UNESCO´s definisjon på en bok lyder: 48 sider og oppover, innbundet. Vår er tykkere. Verdensforeningen er dermed enig med oss. Vår bok - av verdensformat i tykkelse. Tenk det."
Ei usedvanlig koselig og varm bok som av uforklarlige årsaker gikk rett i hjertet på meg. Anbefales til alle, spesielt til de som vet å sette pris på finurlige, søte historier- og til de som leter etter kandidater til Bokbloggerprisen ;o)

Tanta til Roald Dahl
Sven Kærup Bjørneboe
(Joda, norsk som bare det, til tross for det litt danske navnet. Jeg har skjekka ;o)
117 sider
eBokBib