mandag 31. mars 2014

Hvit panter, av tusenkunstneren Øystein Wiik

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2012
Spilletid: 15 timer og 37 minuter.
Det er forfatteren sjølv som les- og det gjør han virkelig så det gnistrer ;o)

Det begynte med at jeg leste den andre Berit sin omtale av Cassanovasyndromet tidligere i vinter- eller kanskje det var i høst... Omtalen overbeviste meg om at det var en forfatter jeg måtte prøve å bli kjent med, men i flommen av andre fristelser forsvant han stille og uten protester inn i den store stygge Glemmeboka. Heldigvis klarte han å klatre fram i lyset igjen! En gjesteopptreden på Krimfestivalen var den påminnelsen jeg trengte, og da vi dro på fjellet igjen i begynnelsen av denne uka, fikk Øystein Wiik og Tom Hartmann bli med opp ;o) Håper de er like godt fornøyd med turen som det jeg er, for det ble en forrykende opplevelse!!

Historien dreier rundt rederfamilien Nordahl, og firmaet Nordahl Shipping. The grand old man, Hermann Nordahl blir funnet død etter en voldsom brann i leiligheta hvor han bodde. Etterforskninga viser at brannen var påsatt, safen tømt og Nordahl selv torturert med er redskap kalt "somalisk jomfru", som krigsherrer i det østlige Afrika er kjent for å bruke. Presten som skulle forrette i begravelsen blir funnet mishandlet med livstruende skader, en liten stum gutt blir kidnappet, et av Nordahl Shippings oljetankere blir kapret av somaliske pirater og ombord i skipet befinner altså vår helt, Tom Hartmann seg. Sakene henger naturligvis sammen på de snedigste måter, og det blir jobben til Toms eks-kone Cathrine Price å etterforske (og etterhvert koordinere alle) sakene som berører Nordahl-familien.

Det virker kanskje malplassert å trekke fram et sitat fra Leo Tolstoj, men åpnings-setningen fra Anna Karenina er svært beskrivende også for familien Nordahl;
Alle lykkelige familier ligenr på hverandre, alle ulykkelige familier er ulykkelige å sin egen måte.
Her er det neppe en eneste sjel som ikke har svin på skogen og et ondt øye til de andre familiemedlemmene. Alle har de hemmeligheter som ikke tåler dagens lys, og å påstå at de står hverandre nær,ville være en grov overdrivelse! Penger, makt, sjalusi, begjær, hevn og galskap; det må jo bli litt av et eventyr? For det er akkurat det denne krimmen er; et forrykende eventyr der fortellerkunst og oppfinnsomhet står i høysetet. Det var engang en som sa at krim ikke nødvendigvis må være realistisk og truverdig, men at krim gjerne kunne være den litterære sjangeren hvor fortellerkunsten burde få blomstre. (Eller det var nok ikke akkurat det som ble sagt, men det var slik jeg husker det...) Og dette må virkelig være selve beviset på at det stemmer! Makan til fortellerkunst skal man lete lenge etter! Det formelig gnistrer av forfatteren når han leser opp boka si, og i motsetning til når man leser selv, eller hører "tilfeldige" opplesere tolke bøker, vet man at absolutt alt blir vektlagt og får den betoninga forfatteren har tenkt seg det.

Dette er en av de beste lydbokopplevelsene jeg har hatt, og det er helt klart det at forfatteren er oppleser som hever boka til toppen av premiepallen. Og det er heller ingenting å utsette på historien heller. Det er eventyrlig og oppfinnsomt, ikke alltid troverdig, men alt er så godt sydd sammen, så overbevisende fortalt og finalen; rett og slett eksplosiv!

Best kan boka kanskje beskrives som ei god blanding The good, The bad and The ugly, Indiana Jones, MacGyver, James Bond og Pippi Langstrømpe. Anbefales hjertlig til alle som liker å la seg rive med og begeistre av gode historier som ikke nødvendivis er 100% forankra i virkeligheten.

I forhold til at det opprinnelig var "Cassanovasyndromet" som vekket interessen for forfatteren, valgte jeg å ta ett skritt tilbake i serien for å bli kjent med persongalleriet. Nå gleder jeg meg stort til å følge Hartmann videre, men det jeg kjenner faktisk et lite snev av anger fordi jeg hoppet over de to første bøkene i serien. Jeg må vel bare erkjenne at jeg uansett aldri kommer til å rekke å lese alt jeg har lyst til, og i stedet for å lese meg bakover i serien, får jeg krysse fingre og håpe forfatteren fortsetter å skrive. Og at han fortsetter å lese inn bøkene sine selv, for det var virkelig skikkelig bra!!
Terningkast seks og favoritt-stempel på bokelskere.no.

Smakebit her:

mandag 24. mars 2014

Rakels bok, av Sissel Værøyvik

Gyldendal, 2014
389 sider
Boka ble mi etter at jeg bytta den til meg! Jeg fikk ei bok jeg allerede hadde lest i gave ("Herre gud; den er jo helt ny!! Det er plent umulig å gi deg bøker, du har jo lest alt!!!" Det er jo en sterk overdrivelse så klart, og det skal sies at boka jeg fikk, "Kunsten å være den man er" likte jeg veldig godt, så vedkommende hadde gjort et bra valg!). Heldigvis og helt uten noen flau diskusjon fikk jeg bytta den i bokhandelen ;o)

Denne boka brukte jeg forholdsvis lang tid på å lese. Jeg syntes den begynte temmelig stivt og tørt, men Tine hadde skrevet så entusiastisk om den at jeg kunne jo ikke bare resignere, og heldigvis tok den seg veldig opp!
Dette er ei bok hvor man får to historier i en. Oppskrifta er ei vi kjenner godt fra før: det er to historier og hovedpersoner, fortid og nåtid, Ella og Rakel, og det er en sammenheng som blir avslørt til slutt. (Forbindelsen mellom dem var ikke supervanskelig å gjette seg til, men slik er det jo i grunnen ofte. Greit nok!)

Høsten 2009:
De siste årene har Ella bodd og jobbet som journalist i New York, etter at hun nærmest brøt all kontakt med foreldrene som hun bestandig hadde hatt et vanskelig og anstrengt forhold til. Plutselig ble begge foreldrene drept i ei bilulykke, og Ella er tilbake i Bergen for å ta seg av alt som følger i kjølvannet av en slik tragedie; begravelse, rydde ut av huset, selge barndomshjemmet, selge seg ut av farens firma... Midt oppe i det hele får hun vite at foreldrene har fått en leieboer, noe Ella finner veldig merkelig; de hadde jo mer enn nok penger, og slik hun kjente dem, var de ikke videre begeistret for å ha andre mennesker for tett innpå seg. Leieboeren presenterer seg som Rakel, inviterer henne inn til seg, og nærmest insisterer på at Ella skal høre henne fortelle livshistorien sin. Til og begynne med synes Ella det er lite fintfølende- på grensa til uhøflig av den fremmede gamle dama, å gjøre krav på oppmerksomheten og tida hennes når situasjonen allerede er vanskelig nok fra før. Etterhvert som Rakel forteller, blir Ella mer og mer grepet av historien, og som leser blir man også nysgjerrig på hvordan ting henger sammen, hvorfor ting ble som de ble og ikke minst: hvordan det gikk videre med henne.

Det er Rakels historie som er grunnmur, reisverk og tak, mens Ella og historien hennes, mer er som snekker'n som får materielhaugen til å framstå som et hus...!
Rakel vokste opp i Bratislava i en jødisk familie. Da krigen nærmet seg, klarte de å ordne det slik at Rakel og broren (i regi av Nansen-hjelpen) ble sendt til trygge Norge hvor de fikk bo hos en fosterfamilie/ vertsfamilie til det ble for farlig for jødene her også. Rakels store ønske er naturlig nok å gjenforenes med sin biologiske familie, men da krigen endelig er over, får hun visst at alle sammen er døde. Da justerer hun ønsket sitt litt, og det det hun da begynner å ønske seg, er å stifte familie på nytt. Livet blir slett ingen dans på roser. Hun har ingen som kan hjelpe henne fram, ingen å støtte seg til når ting floker seg til, alle vanskelige avgjørelser må hun ta på egenhånd og alle valg har konsekvenser.

Rakels barndom og oppvekst er både opprørende og trist, men det er likevel da hun forteller om livet sitt som ungdom og voksen at jeg blir ordentlig engasjert. Det er rett og slett ikke alt som fortelles fra årene i Bratislava jeg trur på! Hvor sannsynlig er det for eksempel at hun kan gjengi "kafé-diskusjoner" hun overhørte som seksåring? Hadde det bare vært at hun kunne huske at foreldrene kranglet høylytt hadde det vært greit, men hun husker veldig detaljert diskusjoner om bl.a politikk og samfunn; for meg er det "voksenprat" som unger sikkert hører, men jeg trur neppe det fester seg særlig hos dem? Da liker jeg som sagt historien til den voksne Rakel mye bedre! Til tross for alle tilfeldigheter, all urettferdighet og flaks, så trur jeg på det! Rakels liv er intet mindre enn imponerende! Og det er rett som forlaget skriver i sin presentasjon av boka: det er historien om å reise seg igjen og igjen, også da det synes helt umulig!

Til slutt litt om språket Værøyvik har kledd opp historien i. Det skal sies at jeg venner meg til det etterhvert, men jeg synes det var noe uvant høytidelig og snirklete over det! Jeg noterte noen eksempler på dette underveis:

"...min mor var enkelt antrukket..."

"Tilbudet mitt om hjelp ble raskt avslått, og jeg ble sittende i en stol like diskret elegant som husets vertinne, og se ned mot Gamlehaugen fra en annen og litt høyere vinkel enn fra mitt barndomshjem. Mitt og tante Agnetes barndomshjem."

"Jeg vedgikk at jeg hadde innsett at jeg trengte en del hjelp til praktiske ting framover."

Er dere ikke enig med meg i at dette er litt uvant? For meg gjør det at historien på en måte blir litt distansert, hvis dere skjønner hva jeg mener!

Vel, når man først kommer inn i historien, byr den på god underholdning. Og kjære folk; vi snakker om en debutant, og det er det faktisk lett å glemme! Boka er velkontstruert og spenner vidt, geografisk så vel som menneskelig. Absolutt leseverdig; klapp på skuldra for vel bestått debut!

lørdag 22. mars 2014

En liten skuffelse

Tja... Tenk det! Jeg har nok vært inn i en god stim av leseopplevelser i det siste, og jeg hadde faktisk ikke tenkt tanken at det ikke skulle fortsette!!!
Elsebeth Egholms tredje bok om Dicte Svendsen er ute i handelen, og som dere ser av bildet over her; jeg likte de to forrige veldig godt! Det var ingenting som skulle tilsi at denne ikke skulle oppfylle forventningene, men jeg kjeda meg faktisk ørlitegrann- mulig jeg har lest litt vel mye krim i det siste, og at jeg derfor har blitt litt forvent?
(En firer på terningen er ikke dårlig; det er bare litt mindre enn jeg hadde forventa ;o)

Uansett skal jeg fortelle dere litt om boka.
Dicte jobber fortsatt som journalist og er fortsatt sammen med krigsfotograf-Bo. Boka åpner med at de to sitter på kafé, og han slipper nyheten om at han har takket ja til et foto-oppdrag i Irak. Mens de sitter der, ringer Rose, Dictes datter, og ber dem komme med engang; hun er utenfor et av byens discotek, og mange med gratisbilletter har blitt nektet adgang, det hele tatt helt av og det er skikkelig bråk på gang!
Dicte og Bo haster av sted, og mens Bo forsøker å ta litt bilder i smug, går Dicte rundt for å prate med ungdommene- en gang journalist- alltid journalist... Pluteslig er det noen som oppdaget et kvinnelik bak en søppelcontainer. Kvinnen ser ut til å ha gjennomgått et profesjonelt utført keisersnitt, uten at operasjonen har blitt fullført; magen er sprettet opp, babyen er borte. Det viser seg at kvinnen har blødd ihjel, og ingen har meldt henne savnet.
Spørsmålene er mange; Hvem er den drepte? Hvor kommer hun fra? Hvor er babyen hennes? Hvem i alle dager kan ha gjort noe sånn? Hvorfor?
Ganske raskt blir mistanken rettet mot innvandrermiljøet i byen. Der har de fleste en godt utviklet skepsis til politiet, og ikke engang da det lokale mattilsynet, under en varselt kantroll, finner en død baby i kjøleskapet i en av butikkene i "innvandrer-basaren", er de villige til å snakke.
Rose har fått seg ny kjærest, og på egenhånd innfilterer han miljøet- og setter dermed både sitt eget, Roses og Dictes liv i fare.
Temaer i boka er menneskehandel (som i Hanne Kristin Rohdes "Mørke hjerter"), manglende integrering av innvandrere og utfordringene mange møter ved å bli dratt og skviset mellom to ulike kulturer.

Det spesielle her (i positiv betydning)  er hvordan det trekkes tråder mellom krim-saken som omhandler manneskehandel og ulovlige adopsjoner (og surrogatmødre, som kalles rugemødre på dansk!) og spørsmål Dicte og venninnene hennes baler med privat; Anne er adoptert fra Korea, Dicte adopterte bort en sønn hun fødte da hun var pur ung, Ida Marie vil gjerne adoptere et barn sammen med den nye mannen i sitt liv, politimannen Wagner. Det er ikke vanskelig å tenke seg hva de strir med i det saken ruller framover.

Noe mer jeg bør få med da, mon tru? Bare at hvis du ikke har lest noen av de forrige bøkene i serien, bør du i hvertfall ikke gå rett på nummer tre! "Skjulte feil og mangler" og "Egenandel" er hakket bedre etter mi mening, og de anbefaler jeg fortsatt til lesere som er glad i "Femi-krimi" som danskene kaller det ;o)

Lese-eksemplar fra
Schibsted Forlag, 2014
366 sider
Oversatt av Lene Stokseth

onsdag 19. mars 2014

Litt av hvert, mest om krim


ADVARSEL: Straffbart langt innlegg. Jeg har lagt inn noen bilder fra seterturen for at dere skal få litt pauser.. Og det er helt uaktuelt at jeg skal bruke tid på å lete etter skrivefeil her.. Bær over med meg!

Skirenn, krimfestival, lydbok og strikking; multitasking på høyt nivå!
Vips så har det altså gått over ei uke sida forrige innlegg. Det er ikke fordi jeg ikke har lest noe, eller fordi jeg bare har lest bøker det ikke er verdt å skrive om. Grunnen er ganske enkelt at det plutselig vart ei uke på fjellet, der finnes det ikke noe bredbånd, bare strikkenett og da blomstrer ikke akkurat blogglysta... Nå er vi en tur i bygda igjen, og for at jeg ikke skal gå helt i vranglås på grunn avbokomtaler på vent, skal jeg prøve å komme a´jour med de bøkene jeg har lest og de tankene jeg har tenkt!
Det begynte med at jeg fikk med meg noen av sendingene fra Krimfestivalen, og da vi dro til fjells, passa det godt å fordype seg enda mer i krimlitteraturen ;o)

Jeg har dermed prøvd å finne noen gode svar på spørsmålet hva er god krim? Jaa, du; det skulle vise seg at det slett ikke finnes noen enkel og entydig definisjon på akkurat det!
Død rype- egna som tittel på en krimroman, evt middag.
Det eneste man synes å være enige om, er at når det gjelder krim, så er plottet viktigere enn språket. Det sier seg vel nesten selv; hvis plottet ikke holder vann, blir det ingen god krim, uansett om boka språklig er av ypperste klasse. Samtidig må selvfølgelig også språket i ei krimbok holde et visst nivå, det er viktig både for flyten og delvis også for å gjøre historien truverdig. (for eksempel kan i hvertfall ikke dialogene halte for mye).
Plottet bør bli presentert ganske tidlig i boka, slik at man ikke mister interessen før det braker løs med teorier om hva som kan ha skjedd, hvorfor osv. Saken bør til en viss grad være original, men likevel ikke mer enn at man kan lage seg sine egne alternative løsninger underveis. Veien fram til en løsning bør komme i små drypp og hint etterhvert, gjerne slik at forskjellige synsvinkler og perspektiver kommer fram, og det anses som et pluss hvis man blir overraska av at løsningen er en annen enn den man hadde regna seg fram til sjøl.
Videre er det ønskelig at persongalleriet er variert og at miljøskildringene er overbevisende. Man kan gjerne ha et par parallelle historier, ofte er dette to kriminalsaker som på de forunderligste vis henger sammen, eller det kan være at en av hovedpersonenes privatliv eller fortid vies ekstra oppmerksomhet. Hvis det siste er tilfelle, bør ikke denne delen av historien overskygge krimgåta.

Jeg har lest ferdig to krimromaner, og begynt på den tredje.
Framsida med den 8 meter høye obelisken
Marit Reiersgårds andre bok med Verner Jacobsen og Bitte Røed, Jenta uten hjerte.
Kort om handlinga: Ei jente blir funnet drept etter en ungdomsfest, og da politiet prøver å finne ut hva som skjedde på festen, blir ungdaommene usedvanlig tause; ingen har sett noe spesielt, ingen har hatt noe uoppgjort med offeret, ingen kan huske om noen sa eller gjorde noe uvanlig. Omtrent samtidig, litt lenger "ned i gata" brenner et hus ned, i ruinene finner de nok en død person. Spørsmålene blir selvfølgelig om sakene henger sammen, hvem kan ha motiv for både å drepe ei ungjente og en gammel, halvskrullete dame?
Kort om hva jeg synes om boka:
Løsningen på krimgåtene er ikke altfor godt skjult, men forbindelsen mellom den er ikke like opplagt. (Sammenhengen er kanskje til og med litt søkt?) Forfatteren holder hele tida detaljer skjult for leseren, og innimellom kommer det små spenningstopper.
Ungdommene og ungdomsmiljøet er godt skildra, særlig synes jeg Marte, hennes følelse av og hvordan hun faktisk blir skjøvet utenfor fellesskapet er realistisk, opprørende og dessverre til å kjenne seg igjen i.
Hvis jeg skal ta meg den frihet å ønske meg noe for neste bok i serien, så må det være at Verner Jacobsen får litt skikk på livet sitt. Hvis han fortsetter å i samme leia som hittil, er sjansen stor for at han kan bli en parodi, og det er det vel ingen som ønsker? Nei, gi mannen noen skikkelig kule strikkemønstere, la ham bli inspirert av Arne & Carlos! La mannen blomstre og strikkepinnene klirre!!

Klikk HER for å komme til Lydbokforlaget og smakebit.
Den andre boka jeg er ferdig med, er Hanne Kristin Rohdes debutroman, Mørke hjerter. Denne har jeg hørt som lydbok, forbilledlig flott lest av Ingrid Vollan som er an favorittoppleser! Det var med litt skrekkblanda fryd jeg begynte på denne; forfatteren er jo nærmest en "politi-kjendis" og boka har mildt sagt fått litt hard medfart blandt anmelderne. Jeg var dermed både nysgjerrig på boka og på om jeg var enig med kritikerne eller ikke- jeg har mer enn en gang stilt meg spørsmålet om de ville vært like tøffe mot en debutant som ikke var kjent fra media i anrde sammenhenger.
Kort om handlinga: Wilma er nyansatt jurist og leder for Seksjon for vold og seksualforbrytelser ved Oslo-politiet. Hun er entuasiastisk, dyktig og full av pågangsmot, men er det nok på en tradisjonelt sett mannsdomminert arena, der budsjettoverskridelsene er obligatoriske og hersketeknikkene brukes flittig, samtidig som etaten er lekk som en sil? En serieovergriper skaper frykt i Oslo. Først blir ei jente funnet drept, så tar et av voldtektsofrene livet sitt. I tillegg til disse utfordringene har Wilma som seg hør og bør, problemer på hjemmebane...
Forfatteren har selv sagt at hun bevisst har valgt å skrive en slags "kinderegg-krim", med tre viktige elementer; selv krimsaken, politikk og ledelse. Hun har altså ikke skrevet en tradisjonell krim, og det blir derfor ikke riktig å bedømme den utfra de samme kriteriene. Jeg velger derfor å sjå på boka som en slags utvida krimroman.
Som nevnt har boka fått litt hard medfart, og jeg kan med en gang si at det er lite av det som har blitt dratt fram av kritikerne jeg kan si meg enig i. Mange har eksempelvis sagt at det er for lite "feltarbeid" og tilsvarende for mye fra kontorene og korridorene på politihuset. Nå er det vel slik at en jurist sjelden er ute på gjerningsstedene og enda skjeldnere ute på biljakt? Andre har sagt at valg av tema (menneskehandel/ vold) er uoriginalt, at de ikke skjønner seg på hovedpersonens valg og prioriteringer, at enkelte av personene er flate/ karikerte, at språket er dårlig (eventuelt det som redder historien!). Det kan umulig være lett å tilfredsstille leserne; på den ene sida kritiseres det som er originalt (hovedpersonens stilling, vinkling mot politikk og ledelseskultur), på den andre sida kritiseres det som er uoriginalt (krim-tema).
Jeg er faktisk såre fornøyd! Historien er ikke nødvendigvis superspennende hele veien, men leseren får gradvis og i små drypp visst stadig mer om sammenhengene og omtendighetene som ligger bak ugjerningene. Jeg er vanligvis en pirk når det gjelder dårlig og flatt språk, men har synes jeg det flyter lett og fint. Dialogene er troverdige og jeg synes Rohde klarer å formidle Wilmas frustrasjon, spesielt i forhold til sine nærmeste overordnede, veldig bra! Jeg er ekstra begeistra for at vi får komme inn på en ny scene der det ikke er journalistene som løser drap og mysterier, men at det faktisk er reelt politiarbeid som fører fram. Jeg synes det er mer enn greit at det ikke ligger en parallellhistorie her med tråder tilbake til eldgamle henlagte/ glemte saker; det er her og nå, ferdig med det! Til tross for at Wilma har enkelte - la oss kalle det utfordringer- på hjemmebane, er ikke dette av typen traumatiske hendelser fra fortida eller forknytt/ forpint personlighet. Det er mer konkrete, håndgripelige saker som det går an å tak tak for å løse.
Er man på hyttetur må man hente vatn i bekken..
...og gå på ski i vind og i blåst!
Ettersom jeg likte boka så godt som jeg gjorde, har jeg lest veldig mange omtaler etter at jeg har kommet hjem fra fjellet og fått sånn fint raskt bredbånd! Jeg har prøvd å finne ut hva kritikken kan bunne i- eller om det kanskje er jeg som har vært sløv når jeg har hørt lydboka og derfor ikke fått med meg svakhetene. Konklusjonen har jeg faktisk ikke funnet! Sannsynligvis er det mange faktorer som spiller inn. Kanskje enkelte har hatt for høye eller feil forventninger til boka? De har sett for seg en tradisjonell (politi-)krim, men fått ei bok som spiller på et annet bredere register? Kanskje det er lettere å disse en allerede kjent, sterk og oppegående person, enn en helt ukjent debutant man bør prøve å behandle litt forsiktig? Kanskje er det Ingrid Vollan som leser så bra, at uansett hva hun leser så blir det en positiv lese-/ lytteopplevelse?
Jeg trur for sikkerhets skyld at jeg anbefaler boka- SOM LYDBOK! Jeg gav Frode Granhus sin "Djevelanger" terningkast fem på bokelskere.no. Denne likte jeg bedre, kanskje aller mest på grunn av den originale synsvinkelen, og har derfor gitt den seks prikker på terningen!

Til slutt; jeg fant ei slags oppskrift på hvordan en typisk krimroman er bygd opp: Forfatteren skaper et mysterium, dekker det til igjen, for deretter gradvis avsløre hendelsesforløp og motiv for leseren. Krim er et spill mellom forbrytelse/ forbryter og oppklaring. Verre er det altså ikke!

tirsdag 11. mars 2014

Jeg venter på Jenta uten hjerte



-som er Marit Reiersgårds bok nummer to med Verner Jacobsen og Bitte Røed i hovedrollene. Jeg var superduper-heldig og vant den i en konkurranse på bloggen RITA LESER. Ettersom jeg ikke hadde lest den første boka enda, ble "Stolpesnø" bestilt på biblioteket, henta rett før helga, tatt med til fjells i går- og lest ferdig allerede i dag! Sida jeg sitter på fjellet og bare har iPad'n å blogge fra, blir det ingen skikkelig omtale; jeg nøyer meg med å fortelle at jeg fikk litt Cato Isaksen-følelse da jeg leste, at det var spennende nok, at jeg likte karakterene, at språket er bra, dialogene truverdige og at Verner Jacobsen sendte et par hjemmestrikka ullsokker til gjerningspersonen da vedkommende satt trygt forvart bak lås og slå! Riktig så fornøyelig altså!

Nå er jeg altså klar for krim-roman nummer to fra Reiersgård, "Jenta uten hjerte". Handlinga er lagt til Lier denne gangen også, og hovedpersonene er de samme. Det har gått litt tid sida forrige bok, på jobben er nok det meste stort sett som før, mens det på det private plan er skjedd en del for dem begge. Mens den ene av dem er godt i gang med å stable på bena en ny hverdag for seg og barna, ligger den andre søvnløs og gruer seg til begravelsen av sitt eneste barn. Emner som kanskje er nok til å fylle en hel roman, men så dukker liket av ei femten år gammel jente opp, samme natt brenner et hus ned like i nærheten, og i ruinene finner de levningene av huseieren, ei gammal dame. Forlaget skriver blant annet at:
Avhørene avdekker fortielser, hjerteløse intriger og intense følelser i konflikt. Etterforskerne Verner Jacobsen og Bitte Røed vil trenge all sin dyktighet og innsikt i de dystre avkrokene av menneskesinnet.
Dette lover bra! Omgivelsene er dessuten perfekte for å lese krim; på ei seter langt fra folk (4km til brøyta vei!), utedo, ikke innlagt strøm, bare litt lys fra et solcellepanel. Ute er det nærmest stappmørkt, det blåser mer og mer; alle løse ting er tatt inn, mens vindus-skoddene knirker og slår mot veggen...
Hvis jeg ikke blåser bort, hvis det ikke kommer noen skumle drapsmenn, hvis jeg ikke går meg bort på vei til utedoe eller vedskjul ELLER ANDRE UFORUTSETTE TING SKULLE SKJE, lover jeg å komme tilbake med en litt fyldigere rapport senere, men først skal jeg sjå om nettet er såpass stabilt at jeg kan kikke litt på hva Beathe og andre bloggerehar på vent ;o)

søndag 9. mars 2014

En usedvanlig søt og seig smakebit

Jeg har hatt usedvanlig flaks i det siste! Jeg har vunnet ikke bare ei, men to bøker! I dag skal dere få en smakebit fra den jeg vant inne hos Beathes bokhylle, nemlig "Dønninger" av Erik Engblad. Boka handler om Gunnar Guldbrandsen som er meteorolog i begynnelsen av femtiåra, og omgivelsene har fått mistanke om at han har begynt å utvikle tidlig demens. Boka blir av forlaget beskrevet som gripende og lavmælt, og den lar de store spørsmålene tre fram gjennom de minste hendelser.
Nysgjerrig på ny bok!

Hils pent på Erik; Hei- hei, Erik!

Litt på en snurr og ute av fokus


Der ja! Smakebit fra første sida!
For en seigmann blir det fort tungt å lese papirbok; kneskjelven begynner å gjøre seg gjeldende.
Det gikk dessverre (har endelig lært å skrive det med to S-er, ikke dårlig det etter at jeg lærte bokstavene i -78!?) galt denne gangen, han klarte akkurat ikke å komme seg ut før boka klappa sammen. Sånn kan det gå, men jeg skal nok kose meg med både bok og seigmenn- det lå nemlig flere i pakka fra Beathe!!
Dere andre må kanskje nøye dere med denne og andre smakebiter inne hos Mari, men det er ikke dårlig søndags-servering det heller- og livet har bestandig vært urettferdig ;o)

1000 takk til Beathe som sendte bok og snop! Det ble sædeles godt mottatt!!!

lørdag 8. mars 2014

Høyt henger de, av Lene Lauritsen Kjølner

Schibsted Forlag, 2014
351 sider



Stikkord:
-Forfatter-debutant
-Original hovedperson
-Kosekrim
-Humor


Selve sjangeren "kosekrim" virker som en sjølmotsigelse; hvor koselig kan krim og drap egentlig bli? Er det bare en bås som har dukket opp for å kunne kategorisere lettvindt/ lettbent krim-litteratur med handling lagt til små, nostalgiske miljøer med litt naivt, gjerne aldrende persongalleri? Jeg har ikke svarene på disse spørsmålene, det er ting jeg faktisk har lurt på, og det er vel egentlig en sjanger jeg ikke har hatt særlig gode erfaringer med hittil.
I forrige innlegg (om Maria Langs bøker), konkluderte jeg med at det jeg savnet i de bøkene, var humor. Når Schibsted nå kommer med en debutant som de putter i kosekrim-båsen, samtidig som de beskriver den som humoristisk og andre igjen har lagt til beskrivelser som "med et skjevt blikk på livet" og har karakterisert hovedpersonen Olivia Henriksen som original og selvironisk- ja da takket jeg høflig og forventningsfull ja til å forhåndslese manus da de gav meg muligheten til det!

Tidligere var godeste Olivia ambassadørfrue, og vi får inntrykk av at livet med mann og to barn (bl.a) i Italia var et bekymringsløst liv i sus og i dus- helt til mannen fortalte at han hadde forelsket seg i en ung italiensk skjønnhet, nærmere bestemt sekretæren. Olivia tar med seg tvillingsønnene tilbake til Norge, og flytter inn hos den pertentlige, pålitelige broren som bor i barndomshjemmet deres ute på Ankerholmen. Der får hun seg til å begynne med jobb i en blomsterforretning, men nå har den gått dukken, og hun er p.t arbeidsledig. Dagene går stort sett med til å stelle i hagen eller gå mange og lange turer med beagelen Dino. På en av disse turene finner hun en forlatt sykkel, litt senere snuser bikkja seg fram til et lik som henger og dingler på en hytteveranda like i nærheten av huset deres. Olivia har ikke vært innblanda i verken mord eller mysterier tidligere, men lediggang og hungeren etter at noe skal skje, gjør at hun lar seg bli dratt inn i saken.

Det som har blitt sagt om boka tidligere viste seg å stemme bra! Olivia er fortellerstemmen, og hun forteller kronologisk om hva som skjedde fra hun fant liket til saken blir oppklart, og unnlater ikke å komme med friske og freidige kommentarer; gjerne på egen beskostning og i etterpåklokskapens lys... Underveis får vi også visst en del om forhistorien hennes og om saker som har foregått på Ankerholmen tidligere, nabokrangler og rykter unngår man slett ikke selv på ei idyllisk øy!

Når det sies at historien er humoristisk med skjeve blikk på dette og hint, og at hovedpersonen er selvironisk, kan man muligens få inntrykk av at boka kanskje blir litt parodisk, men det er ikke tilfelle. Det er helt klart drapet (og etterhvert drapsforsøkene) som står i sentrum. Historien er godt bygd opp, persongalleriet er fargerikt og miljøskildringene treffende. Språket er lett og blomstrende, og på en merkelig måte kjapt, hvis det går an å si det? Ikke sånn at fortellinga raser avgårde, men den har godt driv og mye av det "vanlige" utenom-snakket er luka bort. Karakteristisk for boka er det også at forfatteren har klart å avslutte usedvanlig mange av kapitlene på en kjempespennende måte; vanligvis er det jo slik at man lett kan legge fra seg boka når man kommer til et nytt kapittel, men her er det mesten omvendt! Når et kapittel er ferdig, man lese begynnelsen på det neste! (Cliffhanger er et velkjent grep i filmverden, og det er til fulle tatt i bruk her ;o) Fornøyelig!

Uten å spoile noe som helst, kan jeg avsløre at Olivia ikke blir sponsa av NAV etter denne saken, og at Lene Lauritsen Kjølner er i gang med å forfatte neste sak med Olivia og Dino i hovedrollene. Jeg gleder meg allerede stort, og har definitivt funnet min favoritt-kosekrim-heltinne!

BOKA ANBEFALES PÅ DET HJERTLIGSTE!

Hvis jeg ikke husker helt feil, kommer boka i handelen til uka, men man kan allerede lese de første sidene her! God fornøyelse og nyt dagen folkens! Her er det sol for første gang sida 18. februar så jeg skal UUUT ;o)


torsdag 6. mars 2014

Kort-rapport fra Lang-maraton

En hel-maraton er på cirka 42 kilometer, litt mer offisielt, litt mindre hvis du konsekvent tar innersvinger. Tilfeldigheter har gjort at jeg i løpet av de siste tre dagene har gått ganske nøyaktig en helmaraton; mandag: 19,5 kilometer på ski, tirsadg: 3 kilometer på spark, onsdag: 19,5 kilometer på ski. Klapp på skuldra!!
Enda en tilfeldighet gjorde at jeg dagen etter at jeg på en måte fullførte én maraton, kom i mål på en annen, nemlig Maria-Lang-maratonen min ;o)
Jeg har hatt tre bøker av godeste Dagmar liggende her ei stund; Mord på kirkegården (fra 1954) , Se, døden på deg venter (fra 1963) og Mord i august (fra 1956). Bøkene er anmeldereksemplar fra Silke forlag, og jeg skal innrømme det med en gang; jeg har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har lest dem (omtrent som man har dårlig samvittighet for at man ikke trener så ofte og så intenst som man bør), og jeg har hele tida ment at nå skal jeg jammen lese dem! (akkurat sånn man tenker at nå skal jeg jammen begynne å trene jevnlig...)
Dete er veldig mange som har skrevet veldig pent og entusiastisk om bøkene om Puck Bure (utaler man forresten navnet på svensk eller engelsk? Pukk Bure, eller Pøkk Bjur? Man møter utfordringer også på lesefronten!).
Beathe blurber på den siste boka og er nærmest en Maria-Lang-predikant, mens Anita/ Artemisia, Tone og Hysj!/ Karin er begeistra, men ikke over i forkynner-klassa ;o) (I innleggene deres er det linker til enda flere bloggere)

Forfatteren sammenlignes med både Agatha Christie og Maria Läckberg, så at det er høye forventninger, er det ingen tvil om (som når man står på startstreken og synes formen er bra og at forberedelsene har vært gode..)

Etter bratte motbakker, tilsynelatende uendelige rettstrekninger, leggkramper, gnagsår, gråt og tenners gnissel, er jeg litt skuffet over resultatet. Nå skal det sies etter 28 kilometer (to bøker) ble det mye bedre. Siste boka likte jeg faktisk så bra, at hvis det var den første/ eneste jeg hadde les, hadde jeg kanskje havnet i samme bibelgruppe som Beathe ;o) Likevel; man får ikke godkjent et løp bare ved å løpe den siste tredjedelen av løypa!
Jeg har fundert mye på hva som har gått galt her. Andre er jo så begeistra!? Jeg trur jeg har tilgode å lese en fullstendig negativ omtale av bøken til Lang, og det forundrer meg faktisk litt. Jeg synes jo det er artig på den litt nostalgiske måten og at enkelte miljø- og personbeskrivelser er gode. Jeg liker å lese de "gamle" ordene; at de drikke selters, synes ting er gøyale, festlige, alle tiders og helt max, og at enkelte oppfører seg lumpent og utillatelig dumt, mens andre er sunne som nøttekjerner.
Jeg har grubla meg fram til at det er litt for lite humor med i bøkene, og at det er der det strander for min del. (Omtrent som når noen tar trening og (idretts-)konkurranser altfor alvorlig, og ikke har øye for verken komiske situasjoner eller morsomme episoder underveis... Humor må med!!)

Som sagt; den siste var best, og kjenner jeg meg rett er det den følelsen jeg husker når det har gått ei stund. Og ikke minst; jeg trur serien om Puck, Einar og Christer kommer til å bli enda bedre filmatisert, og kommer til å prøve å få den med meg når den en eller annen gang i løpet av året blir sendt på tv2.

Ps: har du lest boka og lurt på verdien av det Hedvig regnet med å arve? Hun sa selv to hundre tusen. Det var i 1956. Fram til 2013 (som er siste tallene fra SSB) hadde vi en prisstigning på 1178,1 %. Altså forventet hun i dagens penger å arve 2.556.190 kroner og 40 øre. Nå er det vel slutt på ørene, men likevel en anseelig sum om jeg får si det selv!

Og bare helt til slutt: det er Krimfestival i helga, og som vanlig er ikke jeg med der det skjer. I stedet kommer jeg til å lese krim, og trulig ikke noe anna denne helga, så får vi sjå om jeg klarer å få til litt festivalstemning likevel ;o)

mandag 3. mars 2014

Fugletribunalet, av Agnes Ravatn- revolveromtale

Ingen meis har gått i fella, men en flaggspett fløy i vinduet -og startpistorlen er fortsatt uten knallskudd ;o)
Mye har blitt sagt om Agnes Ravatns roman "Fugletribunalet" og priser og nominasjoner har trilla inn som perler på ei snor. All ståhei- spesielt nominasjonen til Bokbloggerprisen- gjorde også meg nysgjerrig. Boka ble lånt på biblioteket og nå er den lest, men i stedet for å gå løs på en grundig avhandling om boka, vil jeg her heller ta for meg hva andre har sagt og skrevet om historien om tv-kjendisen Allis. (Jeg valgte den aller enkleste løsningen; klippe uhemmet fra Samlagets nettside)
  • Jeg ble veldig fascinert over det vakre og velskrevne språket. Jeg la ikke merke til at språket var spesielt vakkert, men jeg synes det fløt lett, og dermed kan jeg si meg enig i at det er velskrevet.
  • jeg ser for meg huset og hagen uten problemer. Jepp! Det er jeg helt enig i! Det rare er at alt dette skjedde i og rundt huset hvor besteforeldrene mine bodde ved en liten fjord på Nord-Møre. Alle beskrivelsene stemmer- ALLE!!
  • Boken var både sår, vakker og ikke minst litt creepy Njaaa... Jeg ville ikke brukt de ordene, kanskje med unntak av creepy, for å beskrive litt av det som hender mot slutten.
  • selv om boken ikke er morsom så trakk jeg på smilebåndet flere ganger Jadda! Jeg trakk på smilebåndet jeg også, men jeg er ikke sikker på om det var på "de riktige stedene".
  • Leseren underholdes underveis med gode formuleringer, syrlige understatements og fine situasjonsbeskrivelser Dette trur jeg nok kan stemme, men jeg har ikke notert meg et eneste sitat eller sidetall slik jeg pleier å gjøre når jeg leser noe jeg synes klinger ekstra fint.
  • Avslutningen slår bokstavelig talt kloa i deg. Nei. Absolutt ikke. Slutten var veldig bra, men den slo ikke kloa i meg, verken bokstavelig eller i overført betydning.
    Parus major slo kloa i meg tidligere i vinter. Bokstavelig talt.
  • Med Fugletribunalet viser ho at ho er meir enn berre humor og kvikke replikkar Ja, det er jeg enig i! Det er absolutt kvaliteter her som man ikke forbinder med humor og vidd.
  • mot slutten ser man for alvor konturene av at dette er en ekte roman, man ser hvordan Ravatn har bygget opp fortellingen for å la den kulminere på en dramatisk måte Ja! Dette er gjennomarbeida og godt bygd opp, og retrospektivt ser jeg jo at de 121 første sidene som kjedet meg faktisk har en misjon i å bygge opp mot den dramstiske slutten.
  • "Romanen sitter igjen som en elektrisk ladning under huden" Her må det ha skjedd noe med størmforsyninga. Ikke noe påtagelig elektrisk lading verken under huden eller andre steder her. Dessverre.
  • dirrer av nerve, spenning og overskudd Sjå forrig punkt.
  • dette er en roman det virkelig står respekt av! Ja, men det gjelder vel strengt tatt alle romaner som gis ut? I hvertfall de fleste? I det minste om man ser bort fra mye av det som gis ut på sjølpubliserings-forlag...
  • Dette er en av årets høydepunkter, uten tvil.For min del håper jeg ikke det. Da blir det i tilfelle et ganske nedslående leseår. Jeg har allerede lest opptil flere bøker som har gitt meg mer minneverdige leseopplevelser, så sånn sett ser jeg lyst på det!
Nå er det jo heldigvis ikke slik at jeg ikke liker noe som helst ved boka, men det jeg likte aller-aller best, er noe jeg ikke kan huske å ha sett kommentert hos andre. Framsida folkens! Framsida!! Kjempefine rødstruper! HER kan du høre hvor fint de synger, slett ikke noe skremmende eller dømmende over disse trillene ;o)