lørdag 17. februar 2018

Anorektisk av Ingeborg Senneset

Dette er første bok ut i samlesinga til årets Bokbloggerpris. Jeg har selvfølgelig fått med meg at mange har vært entusiastiske og anbefalt boka i øst og i vest, men jeg har ikke vært spesielt interessert. Spiseforstyrrelser og psykisk sykdom har ikke vært det som har fristet mest. Da den nå endte opp på kortlista, fant jeg ut at jeg måtte revurdere standpunktet om ikke å lese: Boka ble lasta ned fra ebokbib, og lest omtrent uten stopp fra begynnelse til slutt. Det er antakelig ikke nødvendig å skrive så mye om handling/ innhold ( du kan gå inn på sida til BBP eller google så får du opp massevis av omtaler og intevjuer av ymse slag ), men jeg vil skrive litt om hvorfor jeg mener det er viktig og fortjener en plass på kortlista.

At dette er ei viktig bok, er det ingen tvil om. Den kan gi håp til både syke og pårørende; til tross for at man knapt kan bli sykere og nærmere døden enn Ingeborg var, ser vi at det gikk bra med henne. Hun sier ikke selv at hun er frisk, men hun takler livet, utfordringene det fører med seg og stemmene på en helt annen og mye bedre måte enn tidligere. Den kan også gi innsikt og forståelse til helsepersonell, behandlere og selvfølgelig pårørende og den syke selv. Mange ganger, også i historiene fra Levanger (2007-2008), Stjørdal (2009) og Østmarka (2009-2012), får man inntrykk av at mange trur/ trudde at anoreksi og andre spiseforstyrrelser kan kureres ved å få den syke til å spise/ ikke kaste opp/ ikke overspise, det vil si, begrense eller legg bånd på symptomene. Det er antakelig like lite effektivt som å nekte en med lungebetennelse å hoste.. Man må gå inn i psyken til pasienten, det finnes aldri mindre enn én årsak til at spiseforstyrrelsene oppstår, og årsakene er i følge forfatteren aldri det skjønnhetshysteriet og kroppsfikseringa som (unge) mennesker blir eksponert for på alle bauer og kanter- det kan sikkert være med på å forsterke sykdommen, men det er alltid andre skjulte årsaker i tillegg. Senneset tar også kraftig til orde for at vi må ha tilstrekkelig med langtidsplasser. Det kan ikke være lett for helsepolitikere å argumentere mot det standpunktet når man ser konsekvensen for svingdør-pasientene kontra effekten langtidsbehandling kan ha. Paradoksalt nok er alle de tre intotusjonene hvor forfatteren var innlagt nå lagt ned- forstå det den som kan!

Ingen skal være i tvil om at jeg gjerne anbefaler andre å lese denne boka, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg likte å lese den! Jeg liker nemlig ikke å måtte forholde meg til sykdom, og jeg liker enda mindre å måtte forholde meg til alvorlig psykisk sykdom. Jeg liker ikke å bli konfrontert med egne fordommer, og jeg liker ikke å ta inn over meg at mine egne i-landsproblemer bare er bagateller- og knapt nok det. Men, jeg skjønner at akkurat de tingene jeg ikke liker, er de tingene som gjør boka viktig, og det er de tingene som gjør at jeg mener andre også bør lese den. I tillegg til det med å gi håp, innsikt og forståelse. Man trenger kanskje ikke å like ei bok for å ha stort utbytte av den?

Takk til dere som stemte fram denne på kortlista!

Anorektisk
ca 300 sider
Ebokbib

fredag 16. februar 2018

Skinnet bedrar

- for å tabloidisere/ mystifisere kunne jeg skrevet "Katteskinnet bedrar", det ville kanskje vært like dekkende, men først litt om boka som har utløst bedraget.
 Jeg har tidligere lest mange de fleste av Unni Lindells krim-romaner, nå har jeg også lest hennes selvbiografiske historie/ biografien om katten Knut, og det har vært en stor og positiv overraskelse! Hadde det ikke vært for at jeg trengte en biografi til bokbingoen de de har gående på biblioteket her nå, så hadde jeg sannsynligvis aldri fått den med meg.
Hvis man kun ser på framsida, tittelen og forlagets presentasjon, er det nok mange fler enn meg som raskt vil sette fra seg boka. Man får jo et ganske unyansert bilde av at dette er ei (lett hysterisk) undreholdningsbok først og fremst for kattemennesker. Det var i det minste det jeg tenkte da jeg lånte den på biblioteket, og at jeg likevel gav den en sjanse, settes på konto for generell kjærlighet til dyr (#dogsarebetterthanpeople) og at jeg tenkte gale hundedamer og gale kattedamer kan ha noe å lære av hverandre.

Boka er et fint flettverk av historier om Knut som ble landskjent da den ble etterlyst gjennom VG, katten som mer enn en gang satte forfatterens liv på hodet, om hennes egen vanskelige barndom og oppvekst, forholdet til foreldrene, om egne opplevelser og erfaringer som er gjenfortalt i forskjellige romaner. Det er en kjærligheteserklæring til Knut, ei erindringsbok, en familiesaga, ei bok full av lange tankerekker og raske tankesprang, anekdoter, kjente bekjentskap og veien til berømmelse.
Å skrive er å gjenfortelle virkeligheten på en bedre måte, sier hun selv i boka- det er en tanke jeg liker godt, og i denne boka føler jeg at fortellergleden virkelig kommer til sin rett. I tillegg til det rent underholdende og fornøyelige, er det mye sårhet og filosofi her. Jeg har tydeligvis ikke fulgt med i timen, for enkelte avisanmeldere har skrevet at mye av det hun forteller om bakgrunnen sin er kjent for de fleste- det gjelder altså ikke meg. Hun skriver stillferdig, vart og ikke minst vakkert om vanskelige personlige opplevelser og situasjoner, som dette utdraget fra side 134-135:
Min numeriske intelligens, som det heter, har fått ligge som et teppe over gleden i altfor store deler av livet. Jeg har regnet på sorgen og smerten, og på mørket, og innsett at det handler om å leve, men kostnaden ved usikkerhet i barndommen er stor. Til alle som har barn: Tenk på sårbarheten deres. Om barn vet man ingenting, som forfatteren Marguerite Duras sier. Man trenger lange armer for å holde rundt seg selv.
Boka anbefales, selvfølgelig til de som er glad i katter spesielt og dyr generelt. Til krim-entusiaster og de som rett og slett bare setter pris på gode bøker som er godt fortalt.

*******************
Så var det tittelen, Skinnet bedrar. Som nevnt er dette ei bok jeg normalt ikke ville valgt. Forsidebildet av Knut er det ingenting å si på; fin katt med intense øyne. Men.. Det sier jo fint lite om alt det andre boka handler om, de dype tankene, varmen, refleksjon over hvorfor vi handler og reagerer som vi gjør. At Knut på en måte er katalysatoren som blåser liv i gamle minner og historier, gjør ikke at han alene fortjener hele framsida! Her burde noe dyktige designere blitt tatt med på råd, slik at flere elementer hadde kommet fram på coveret. Jeg er sikker på at boka ville nådd ut til flere lesere hvis man hadde vridd profileringen i en litt annen retning, men kanskje er det ikke bestandig et mål å nå ut til flest mulig? Kanskje det er at mål å nå nye lesere? Jeg håper ( og trur ) at boka blir gitt ut i pocket-utgave etter hvert, og da er jeg spent på hva de gjør med framsida! Ofte velger forlagene helt andre bilder da, og uten at jeg kan si det for sikkert, må vel en av grunnene til det være at de vil appellere til lesere / kjøper de ikke nådde fram til med den første utgava?

Hedda med boktankene hadde nylig et langt og grundig innlegg om ei bok med ei av fjorårets mest anonyme framsider. Da jeg leste omtalen syntes jeg boka virka veldig interessant og jeg har satt den opp på leselista mi- dit ville den aldri kommet hvis jeg bare så på framsida og tittelen. Man får over hodet ingen hint om hva det er slags sjanger det er eller hva den handler om- da skal man etter mitt syn være rimelig tom for lesestoff for at interessen vekkes.

Leser man Dagbladet, så hadde Fredrik Wandrup i forrige uke en kommentar om bøker med framsider som ikke gjenspeiler innholdet, eventuelt framsider om henvender seg til en bestemt gruppe lesere- og som dermed stemples som uinteressante for andre grupper igjen. Et av eksemplene han trekker fram, er Katherine Webb som har fått en veldig tydelig stil på framsidene sine, til tross for at de er svært forskjellige når det for eksempel kommer til tema. JEG KUNNE IKKE VÆRT MER ENIG! 20.mai.2016 posta jeg dette innlegget: (klikk for å lese resten)



Igjen: man er kanskje mer opptatt av å treffe ei bestemt (stor) gruppe lesere, enn av å treffe de rette leserne? Med de rette leserne mener jeg selvfølgelig ikke bedre, men at forventningene et cover skaper i hvert fall til en viss grad bør kunne oppfylles av handliga boka er fylt med. Jeg som er selvdiagnostisert med amusi, kan på at Trang Fødsel hadde en populær sang for noen år sida. Teksten gir meg noen assosiasjoner til enkelte bok-cover- jeg er lei av å bli lurt, og jeg er lei av at litterære mesterverk kamufleres som gråpapirposer eller masseproduksjon. Det ene er like gæli som det andre, det gjør antakelig at jeg går glipp av mye fint ;o)


Knut, nobody´s baby av Unni Lindell
251 sider
Biblioteksbok

torsdag 15. februar 2018

Applaus med fem tusen par votter

I bortimot fem år, fram til april 2014, tutla jeg med  en hund-, tur- og gruble-blogg. Det hadde vært mye morsomt og den fikk meg til å fokusere litt ekstra på de fine, hyggelige og positive tingene i hverdagen. Det er ei tid for alt, og akkurat da kjente jeg at det rett og slett var nok. Jeg stengte bloggen, lagde etter hvert en instagramkonto for bildene mine og nå har jeg ikke tenkt på den gamle bloggen på lange tider. Det som fikk meg til å logge meg på igjen nå, var denne boka av Marthe Landsem:
Klikk for å bla i boka!
Hvorfor den fikk meg til å tenke på den gamle bloggen? 
Jo, sjå her: skjermdrop av blogginnlegg 15. februar 2014:
I tillegg til den uforglemmelige lyden av votte-applau, handla innlegget om åpninga av den årlige Røros Martna´n og forbøndene/ lasskjørerne som kom langveis fra for å handle med bergmenn og andre forbønder allerede på 1600-tallet (kobberverket kom i drift i 1644). I vår moderne tid er det altså noen som har tatt opp igjen lasskjører-tradisjonen med en vesentlig forskjell: I dag sælar de på hestene, pakker sledene og legger i vei bare fordi de har lyst og anledning. For noen er det en drøm, for andre en del av identiteten. Da bergverket var i drift, var det en nødvendighet, for mange en livsnødvendighet. Vi har det så lett i Norge i 2018, vi sutrer og higer etter stadig mer, større, flere, finere, men egentlig har vi jo alt vi trenger! Alt er lagt til rette for at vi skal leve lenge- og godt. Likevel er det altså marked for ei bok som viser oss 1001 ting som kan gjøre oss lykkelige. Forstå det den som kan.

Om jeg skal lese boka? Ja, jeg håper da det; jeg har jo nærmest gitt den tittelen ;o)

***************

I disse dikt-lesesirkel-tider kom jeg på at jeg har et favoritt-dikt om nettopp lykke- av fine, finurlige Inger Hagerup- det skal dere jammen få med som en aldri så liten bonus! Les det og kjenn den dovne, bekymringsløse, lette lykkefølelsen det formidler.. Så enkel er lykka ♥

Hva lykke er?
Å gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet

Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja - og kanskje nei-
han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

mandag 5. februar 2018

Den stumme gutten, av Parinoush Saniee

I første runde av Heddas Bokhyllelesing 2018, var målet å lese ei bok med gult omslag. Det har jeg gjort, og den korte omtalen lyder som følger:

Gult er ikke bestandig kult.

I rettferdighetens navn må jeg vel nesten skrive litt mer, for dette er ei bok som faktisk fikk mye positiv omtale og høye terningkast da den kom ut på norsk i 2013. Jeg har spurt meg selv om det rett og slett var feil tidspunkt for denne?
Forfatteren er fra Iran, og bokas handling er lagt til dette på nær sagt alle måter fremmedartede landet. Boka handler om Shahab, en liten gutt som ikke snakker. Foreldrene er velutdannende karrieremennesker og giftet seg av kjærlighet. Shahab hadde barnepike som snakket tyrkisk og ikke persisk da hun var alene med gutten, som dermed ble språkforvirra og dette gjorde at han utvikla selektiv mutisme - selvpålagt taushet. Til å begynne med tenkte alle at han bare var litt sent ute, men etterhvert ble de fleste (også Shahab selv) overbevist om at han var en idiot. Da Shahab får ei søster, slutter moren i jobben for å være hjemme med barna, faren tar på seg ekstra mye arbeid- antakelig mest for å slippe unna den mer og mer deprimerende og ydmykende situasjonen på hjemmebane. Det er her kilden til familiens problemer ligger: mora mistrives enormt som hjemmeværende, mens faren og hans side av familien er uhyre opptatt av ære, og det å bli belemret med en idiot av en sønn, er selvfølgelig ikke til å bære. Han avviser og ignorerer sønnen fullstendig, han slutter seg til hylekoret og håner kona som forsvarer og beskyter sønnen som best hun kan. DÅRLIG STEMNING!! Moras familie som bor på en helt annen kant av landet, er av en helt annen støpning, de ser Shahab som en flink og fin liten gutt, og spesielt mormor skal få stor betydning for ham ettersom hun ser hvor klok og oppvakt han egentlig er, og hun skjønner hva som kan ligge bak tausheten.

Hva er det så som gjør at denne tilsynelatende rørende historien ikke faller i smak hos meg? 
Jeg synes for det første språket er veldig enkelt og naivt. Det kan selvfølgelig forklares med at historien fortelles fra Shahabs ståsted, og små gutter (førskolealder) har vel et enkelt språk? For meg ble det etter hvert et irritasjonsmoment. 
For det andre synes jeg dialogene er fryktelig oppkonstruerte, men igjen: det er mulig de har denne omgangstonen i (enkelte kretser i) Iran, hva vet vel jeg om det? Lesing er i all hovedsak en personlig greie, og i hodet mitt spilles det av en Bollywood-film av enkleste sort. (Ja, jeg vet at Bollywood ikke er Iran...!) De slemme er bare slemme og de snille prøver så godt de kan å kjempe i mot de onde. Det blir forutsigbart og ganske kjedelig.
Heldigvis ble ikke leseopplevelsen bare begredelig. Nå har jeg ikke klart å få med meg om historien er rimelig nåtids eller lagt flere år tilbake i tid, men uansett var det interessant å se hvor opptatt man er/ var av familiebånd, ære, skam og sosialposisjonering. Kontrastene til Norge og norske forhold er som natt og dag- Jeg håper i det minste at vi har kommet lenger enn dette når det gjelder respekt, åpenhet og toleranse. 

********************
Utgitt av Font Forlag, 2013
Oversatt fra persisk av Nina Zandjani
Bokpremie i instagram-konkurranse før jul

Det har ikke blitt mindre snø sida sist..!