mandag 10. september 2018

Alt en treng- Leksikon om lys og mørke

Alt en treng for, ikke bare å få dagene til å gå, men for å komme i tidsnød og få det travelt, utsette oppvask og hagerydding, middagslaging og klesvask, er i grunnen bare et garnnøste og ei god lydbok. Med ei god bok kommer man sagtens et stykke på vei, men kombinasjonen lyd og garn er uslåelig i så måte. Har du i tillegg ei litt knotete strikkeoppskrift med kast, forlengs og baklengs økninger, ja, da er du nærmest sysselsatt i det uendelige!

..og slik går nå daga..!
Sida han debuterte med "Den veven av hendelser vi kaller verden" i 2003, har Simon Stranger gitt ut ei rekke bøker både for unger og voksne. Han har fått mye hederlig omtale, Riksmålsforbundets pris for barn og unge og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2014. "Leksikon om lys og mørke" er likevel den første boka hans jeg har lest- eller rettere sagt hørt..
Utgangspunktet for historien er at forfatterens svigermor overrasket familien med å fortelle at hun hadde bodd i Jonsvannsveien 46 sammen med sin jødiske familie i sju år på femtitallet. Adressa virker tilforlatelig nok, men stedet er kanskje bedre kjent som "Bandeklosteret", huset hvor Henry Rinnan og kumpanene hans holdt til under krigen. Huset hvor hundrevis av nordmenn ble torturert og mer enn åtti drept.
Romanen følger to (eller tre-fire!) parallelle handlingstråder. Henry Oliver Rinnans oppvekst og bakgrunn som gjorde ham spesielt høvelig som agent for tyskerne. Familien Komissar før, under og etter krigen. Med dette blir det en overraskende bredt anlagt og sammensatt roman. Jødiske Hirsch Komissar ble angitt, arrestert og til slutt drept på Falstad i 1942. Hvem var angiveren og hvorfor ble en uskyldig konfeksjonsforhandler drept? Hva gjorde at en småvokst unggutt fra Levanger kunne bli en av Norges mest forhatte menn? Var det Rinnan selv eller var det noen av medløperne som hadde ytra seg kritisk på noe vis? HVordan jobbet Rinnanbanden? Og sist, men slett ikke minst: hvordan kunne det ha seg at en jødisk familie flyttet inn i selve symbolet på ondskap og grusomhet, og hvordan påvirket det dem? I tillegg stiller forfatteren en rekke åpne og undrende spørsmål rundt svigerfamiliens skjebne, hvordan hans egen tilværelse og hans barns liv faktisk er et resultat av den mye omtalte Carl Fredriksens Transport, som hjalp både jøder og motstandsfolk over grensa til Sverige.
Umiddelbart etter at jeg var ferdig med den,  gav jeg boka terningkast fem. Nå i ettertid er jeg ikke sikker på hvorfor jeg ikke gav full pott- jeg likte da alt ved den, gjorde jeg ikke? Kanskje var det bare det at jeg ville ha mer, og følte meg "snytt" fordi det var slutt? Jeg likte "alfabetiseringa" som gav historien ekstra intensitet samtidig som den gir den en slags dvelende undertone, og jeg likte den komplekse litt innfløkte oppbygginga. Det mangfoldige, litt såre persongalleriet- stakkars, plagede Ellen Komissar fikk et eget rom i hjertet mitt. Språket og innlesinga var helt upåklagelig. Jeg fascineres av at det trekkes tråder til vår tid slik at vi minnes på at historien ikke består av strengt adskilte kapitler, men at fortida er som et hjul som stadig ruller videre, at alt har en årsak og alt henger sammen. Det siste er alene et godt nok og viktig nok argument for å lese boka.

A for anklagen. A for avhøret. A for arrestasjonen. A for alt som skal forsvinne og gli inn i glemselen. Alle minner og følelser, eiendeler og gjenstander. Alt det som har utgjort rammen for et liv. Stolen man har sittet på og sengen man har sovet i skal bæres ut og settes i nye hjem.
(...)
T for tilgivelse. T for tilgivelse. T for tilgivelse.
Klikk for å høre begynnelsen :)
Spilletid 9:50/ 395 sider
Lest av Kai Remlov
Lydfil kjøpt sjøl

(ps... sitatet over er ikke bare et av mine favoritter, jeg har sett at det er spesielt T-sitatet hat gjort inntrykk på mange andre bloggere og anmeldere ;o)

lørdag 25. august 2018

Sommerlesing jeg allerede har- eller snart kommer til å glemme

Jeg har registrert at mange allerede har tatt fatt på bokhøsten 2018, mens jeg tar et skippertak for å gjøre meg ferdig med årets boksommer- vi har allerede fått en aldri så liten smak av kuldegrader, så det er på tide å gjøre seg klar for en ny sesong. Dette innlegget blir bare for å oppsummere hvilke bøker jeg har lest, og som overskrifta indikerer: felles for dem er at de ikke videre inntrykk utover at de var underholdende der og da*

Etter at jeg var ferdig med Jón Kalman Stefanssons "Sommerlys" og den fantastiske trilogien om gutten, var jeg klar for flere historier fra Island, og valget falt på "Gildra" av Hilde Susan Jægtnes. Boka handler om Hanna som drar til Island for å skaffe seg praksis i forbindelse med at hun vil bli veterinær. Norge og Island har mye felles, historisk ikke minst, likevel opplever hun en voldsom kulturkollisjon der ute på bygda. Miljøet er virkelig røft, tonen mellom menneskene langt fra omsorgsfull eller varm, dyrene, som er hovedgrunnen til at hun er på Island, er mer halv-ville urdyr enn hun kunne tenkt seg, og stemningen gjennom hele den vesle romanen bærer preg av at det ulmer under overflata. Det er som om det ligger en truende vulkan og ulmer der et sted, ikke bare under jordskorpa, men også i menneskene og dyrene. Dette er nok den jeg tross alt likte best av bøkene i dette innlegget, og det aner meg at jeg kan ha mistet litt av "storheten" her ved at jeg leste den på feil tid.
Tine har skrevet en grudig og god omtale som jeg anbefaler for at dere skal få er mer rettferdig inntrykk av boka!
(Bokvennen, 2018, 149 sider, ebok-bib)

Det er ingen hemmelighet at jeg er en av mange lesere som ble fullstendig revet med av Elena Ferrantes Napoli-kvartet om de to vennindene (og konkurrentene) Elena og Lila. Senere har jeg hørt og lest "Svikne dagar" og "Den dunkle dottera" og nå altså "Kvelande kjærleik" i lydbokutgava lest av Gjertrud Jynge. Dette er forfatterens debutroman, og allerede her er det mange fellesnevnere til senere bøker. Miljøene som skildres er vedlig like hele veien, menneskenes bitterhet og sinne går som en rød tråd gjennom hele forfatterkapet, alle skjuler hemmeligheter og gjør hva de kan for å holde andre på minst en armlengdes avstand samtidig som de vil at de samme menneskene skal eksle dem og være avhengige av dem. Spenninga er kanskje mellom ønsket om å bli elsket og fryken for å bli såret? Slik er det i "Kvelande kjærleik" også, og nok en gang er forholdet mellom mor og datter det essensielle. Deilas mor blir funnet flytende i sjøen, død, kun iført sexy undertøy som overhodet ikke harmonerer med den personen mora har framstått som. Etter begravelsen begynner Deila å huske episoder fra barndommen, samtidig som merkelig og til dels skremmende møter og hendelser gjør at hun får et større og mer nyansert bildet av moren og det livet hun levde parallelt med det livet hun lot familie og naboer ta del i. Inni mellom syntes jeg det var vanslekig å vite hva som var minner, drømmer, fortid og nåtid, men jeg er faktisk ikke sikker på om det var positivt eller negativt! Helt sikkert er det at det var med på å understreke den tilstanden man kan havne i etter skjellsettende/ traumatiske hendelser og det bidro til å gjøre romanen spesiell.
Boka kom ut på norsk/ bokmål allerede i 1992, mens Samlaget og Kristin Sørsdal har gitt den nynorsk språkdrakt og utgitt den på nytt nå i år. Randi har lest begge utgavene og skrevet et interessant innlegg om de forskjellige leseopplevelsene her- klikk og les! 
(Samlaget, 2018, ebok-bib.

Den største skuffelsen av alle sommerbøkene ble som jeg egentlig forventa Erling Kagges "Å gå. Ett skritt av gangen". Dette er oppfølgeren til boka om stillhet i støyens tid som jeg heller ikke var overbegeistra for- den gangen forklarte jeg mis-matchen med at jeg i grunnen hadde det stille og fredelig nok i livet mitt. Jeg kan antakelig bruke en tilsvarende forklaring på at jeg heller ikke syntes årets Kagge var det helt store: Jeg går nok som jeg gjør- og jeg trenger egentlig ikke at noen skal fortelle meg om alle fortreffelighetene ved det å gå, om så bare ett skritt av gangen. Jeg har registrert at dette er ei bok man enten blir sjarmert av, eller man stempler den som banal lettvekter. Boka er et sammensurium av forfatterens egne erfaringer og tanker rundt det å gå (og ikke å gå), og referanser til forfattere, filosofer og andre som har sagt eller skrevet klokt/ kvasifilosofisk om det å gå.
(Kagge, 2018, papirbok lånt på biblioteket)

Til sist ei bok jeg har venta på og gleda meg til lenge. Den har vært til utlån jamt og trutt, men jeg har ikke hatt noe hastverk, men venta tålmodig på at den skulle bli ledig. Plutselig kom det mange lydbøker på ebok-bib-appen, og lydbøker er tydeligvis ikke like etterspurt, så da var det bare å laste ned ;o)
Agnes Ravatn si "Verda er ei skandale" er som undertittelen sier: ei lita bok om livet på landet. Forfatteren, mann og barn forlot Frogner til fordel for vestlandsbygda Valevåg for å "gjøre noe ekstra ut av foreldrepermisjonen" som det så fint heter. Utlandet var ikke særlig aktuelt, men gården på vestlandet stod tom, og den fikk de disponere etter at svigerfaren hadde satt i stand badet. Nærmeste nabo ble Einar Økland, og mange av eposodene i boka handler om ham, samtaler de hadde og turer de var på- for eksempe til Haugesund på shopping. Boka er satt sammen av historier som tidligere er fortalt i "Dag og Tid" og på typisk "Ravatn-vis" er de både fornøyelige og smått selvironiske. Bortsett fra en grundig gjennomgang av hva som skal til for å lykkes med hjemmebakte knekkebrød, ga ikke boka stort å tygge på. Greit nok, den minner litt om en hverdagsblogg der det enkle er det beste -og akkurat det er det jo vanskelig å ha innvendinger mot! Morsomt å høre Agnes selv lese- og som vanlig når forfatterne leser sine egne bøker, la jeg nok merke til flere fiffige detaljer og morsomheter enn jeg ville gjort hvis jeg leste boka sjøl.
(Samlaget, 2017, ebok-bib) 

Med det sier jeg takk for i sommer og ønsker høsten, med regnværsdager, levelige tamperaturer, lav sol og høy himmel hjertelig velkommen  ♥

*Litt streng og urettferdig i karakteristikken min her. Jeg husker overraskende mye av de tre bøkene fra kvinnelige forfattere, så de har kasnsje satt dypere spor etter seg enn jeg har trudd til nå??

fredag 24. august 2018

Armfeldts armé av Geir Pollen

-Historien om en katastrofe

I forrige innlegg, om Erika Fatlands imponerende reise rundt Russland, nevnte jeg Sveriges Karl XII. Han ble født i juni 1682, kronet til konge allerede som femtenåring og ble drept ved Fredriksten Festning under forsøket på å innta Norge senhøsten 1718. For ettertida har han blitt husket som en krigerkonge (og for egen regning legger jeg til at han antakelig hadde stått seg på å gjøre litt grundigere risikoanalyser og konsekvensutredninger.) I løpet av de drøyt tjue årene han regjerte var han svært så aktiv i Den store nordiske krigen (som egentlig var ei rekke kriger som ble ført i Nord- og Øst-Europa mellom 1700 og 1721). Sverige var en virkelig stormakt, og Karl hadde ingen betenkeligheter med å forsøke å legge enda mer land og enda flere folk under seg. Etterhvert hadde både Russland, Sachsen-Polen, Danmark-Norge, Preussen og Hannover blitt involvert, og for å sette litt perspektiv på hærtogene: Karl kom på at det kunne være et smart triks å gå om Tyrkia for å innta St.Petersburg.. Med titusenvis av soldater og hester, med alt det førte med seg; svenske bygder ble rensket for mannlig arbeidskreft, og områdene hvor karolinerne marsjerte fram ble så godt som rensket for avlinger og husdyr- det har blitt beskrevet som en gresshoppesverm som for over landene... Fra Sverige, nedover kontinentet helt til Tyrkia- til fots! Man kan sette seg ned å tenke litt på hvordan det måtte føles: for folk flest spilte det nok ingen rolle hva konge het eller hvor han holdt hoff i fredstid, men at de tok alt, absolutt alt, årets avlinger til folk og fe, kua som gav melk, hønene som gav egg, ned til det siste høystrå, det siste såkornet som skulle berge familien gjennom det neste året... Jeg tenker i hvertfall litt på dette når jeg hører ramaskrikene om årets sviktende avlinger, at bønder må kjøpe for fra Island og at vi forbrukere kanskje må venne oss til krokete gulrøtter og poteter med skurv... Dette var på 1700-tallet, landbruksministeren og innenriksministeren ligger noen hundre år fram i tid, og forsikringer og erstatningsordninger? Tja... På papiret het det seg at alle skulle få betalt for det som ble tatt, men det var nok i det fleste tilfeller bare proforma. De fleste hadde naturligvis gjemt seg (og mest mulig av det livsnødvendige) og da var det jo ingen på gården som kunne ta i mot betalinga. På den andre sida, hvis man mot formodning fikk betalt; hva skulle man med penger når absolutt alt, som sagt, ned til det siste såkornet og høystrået var tatt fra alle gårdene?
Tilbake til Karl XII, de som har lest Fatland bok, husker helt sikkert at slagene vad Narva og Poltava ble nevnt opptil flere ganger. Karolinernes nederlag ved Poltava ble skjebnesvangert, ikke bare der og da, men det var etter at han måtte avstå landområder til Russland, at Karl bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk på å legge under seg Norge for å kompensere for tapene.
Mens jeg fortsatt trudde jeg skulle rekke å bli ferdig med boka
Og nå kommer jeg endelig til poenget! Geir Pollen har nemlig skrevet ei fabelaktig grundig, levende, lærerik og underholdende bok om svenskenes forsøk som endte i en forferdelig tragedie da de ble overraska av uvær i Tydalsfjellene under retretten. Anslagene varierer, men mellom 3000 og 6000 soldater døde, 800 fikk så store forfrysninger at de antakelig aldri ble arbeidføre igjen. (Hvor mange hester som frøs ihjel samtidig kan man bare gjette seg til, men det heter seg at likstanken fra fjellene var så sterk at flere setre i området måtte flyttes fordi det var helt uutholdelig.) Invasjonen ble ført på to fronter; Over grensa ved Halden og inn mot Trondheim via Verdalen. I boka følger man begge frontene, men hovedfokuset ligger i Sør-Trøndelag. Offensiven begynte i august, og det Karl hadde sett for seg skulle være over i løpet av noen uker, dro ut i tid; svenskene møtte utfordringer når det gjaldt vær og føre, logistikken gikk slettes ikke så lett som man hadde forestilt seg, og ikke minst; det var så mye mer som måtte fraktes av klær, utstyr og mat til folk og dyr ettersom felttoget ble så mye mer langvarig enn de hadde tatt høyde for. Bare det å skaffe til vei nok mat til hestene som gikk i skytteltrafikk mellom Sverige og Norge ble ei utfordring!
Etter mye nøling, fram og tilbake, var Karolinerne spredt over store områder, det var de som beleiret Fredriksten ved Halden, styrkene som holdt seg rundt Trondheim og blant annet en avdeling som hadde traska sørover til Kvikne og Røros der planen var å sikre seg rikdommene fra gruvene. Fram til det punktet hadde svenskene nesten ikke mista en eneste mann. Nordmennene var dårlig organisert og bevæpninga svært enkel i forhold til svenskene som var erfarne stridsmenn med både kuler og krutt. Likevel, da det først gikk galt, var det selveste kongen som stakk hodet over grøftekanten og ble truffet av ei kule som gikk gjennom hodet hans den 11. desember 1718. Det ble beordra full retrett, men i stedet for å sette noen dyktige ryttere på noen spreke hester for å sikre at troppene i Trøndelag fikk vite hva som hadde skjedd, ble all oppmerksomheten retta mot å frakte kongen hjem til Sverige, der det allerede etter kort tid ble stridigheter om hvem som skulle overta trona. Først etter en snau måned, og ei rekke misforståelser (!) gikk det opp for Armfeldt og de la Barre at de gjorde best i å piltre seg over grensa tilbake til Sverige. Nå var problemet at det hadde gått nesten fem måneder siden marsjen starta, og verken soldater eller befal var kledd for vinter. De hadde i flere uker bedt om å få tilsendt vinterfrakker og ullsokker, men dette hadde ikke kommet fram, så da troppene 8. januar la i vei, noen til og med barføtt og uten skjorte under uniformsjakka, måtte det gå galt da de møtte snøstormen i Tydalsfjellene.
"Armfeldts armé" er som jeg skrev både grundig og systematisk, men det som kanskje imponerte meg mest, er hvordan forfatteren fyller ut historien der hvor det mangler dokumentasjon eller opplysninger. Han stiller åpne spørsmål av typen: Var det slik det skjedde?.. Var det kanskje han som sovnet på vakt?... Kan det hende at det var der han dle syk? Det er fryktelig mange navn å holde styr på, og gamle militære begrep blir forklart første gangen de nevnes, men hvis jeg kunne ønska meg noe, så var det ei oversikt over dette bakerst i boka. Hvem var hvem, og hva var hva. Uansett var dette en flott leseopplevelse, og absolutt ei bok jeg anbefaler til de som er interessert i norsk (eller svensk!) historie. Jeg har faktisk mellomfag i faget, men kan ikke huske at dette har blitt nevnt noen gang- det er jo en spesiell hendelse, men den varte kanskje for kort, eller det var for få "viktige" nordmenn involvert? Det var jo for det meste bønder og småkårsfolk som ble rammet og de er kan hende ikke verdt et aldri så lite kapittel i grunnutdanninga vår? (Nå holdt jeg på å skli ut på glattisen å rote meg ut i lengre filosofiske utgreiinger, men jeg så varsellampene blinke og fikk tatt meg inn igjen!)

Nu vel... Det var jo selvfølgelig ikke bare historieinteressen som gjorde at jeg leste denne, det er ingenting som er så enkelt som det kan sjå ut! For to år sida, var jeg på dagstur til Røros, og tilfeldighetene gjorde at det besøket skjedde samtidig med at det årlige utespelet "Elden- det brinner ein eld" gikk av stabelen. Bytur betyr bokhandelbesøk, og der hadde de kasse på kasse med "Armfeldts armé" på kampanje. Boka ble kjøpt med ambisjoner om at den skulle leses før skuespillet skulle sees. Det gikk vinter og vår, og vinter og vår en gang til før billetter ble bestilt og boka tørka støv av. Så gikk det meste av sommeren, og boka var fortsatt bare halvlest- da det var igjen to dager til vi skulle benke oss ved slegghaugan på Røros, gikk jeg over til å skumlese; Karolinerne hadde ikke kommet lenger enn at de slepte med seg kanoner fra Verdalen mot Trondheim, og det var jo selve retretten jeg helst ville ha klar for meg! Men så... kom det besøk og til og med skumlesings-prosjektet ble oppgitt. Jeg hadde allerede lest en del om den tragiske ferden over grensefjellene, OG om stykket som har blitt satt opp ved månedsskiftet juli-august hvert år sida 1994 (samme år som Ol var på Lillehammer, for øvrig), så da vi satt der på andre rad, så og hørte skuespillere, musikere, hester og høner i fri utfoldelse, var det rett og slett fabelaktig bra! OG imponerende! Vet ikke om det var så mange som tenkte på det der og da, men i år var det jo "tohundreårs-jubileum" for erobringsforsøket. Kontrasten mellom den milde, fine sommer kvelden og beskrivelsen av strabasene svensken gjennomled var nesten litt i overkant, men vi fikk en flott helaften, som ble avslutta med at vi tok turen over de nevnte slegghaugan ned igjen mot Ziir`n og på veien fikk vi med oss siste rest av årets "store" måneformørkelse.
Etter at spelet var over, kunne jeg i ro og mak bla meg tilbake til der jeg hadde begynt skumlesinga. Jeg har hørt enkelte si at man ikke behøver å lese alt her like nøye, og det er sikkert rett hvis det bare er faktaopplysningene om troppeforflytninger, pest og brevveksling man er opptatt av, men akkurat der er ikke jeg. For meg er det anekdotene, detaljene og forfatterens grublerier og filosofering som virkelig gjør boka helt spesiell og leseverdig. Da får det heller være at jeg totalt har brukt usannsynlig mye tid på å få med meg alt sammen. Jeg har i hvertfall kost meg, både med Røros-tur (-er), lesing og oppsetning, og da kan man vel slå fast at jeg har fått god valuta for pengene jeg brukte på ei tilbudsbok for to år sida ;o)
Nå har det seg jo også slik at jeg lett blir revet med av det jeg leser, og det har seg slik at jeg liker å gå på tur. Idéen som melder seg nå, er sikkert ikke spesielt original eller overraskende, men hadde det vært morsomt å ta en tur til Tydalen og gått en tur i fjella der? Vi får se hva dagene bringer, kjenner jeg meg selv rett, må planen ligge minst et år eller to for å godgjøre seg, og i mellomtida skal jeg lese nye bøker, få nye idéer og kanskje sette noen gamle planer ut i livet!

Spesielle omgivelser og kulisser- og fantastisk avbalanserte hester.

Karolinerne truer med å brenne ned Røros, Maren synes det er en dårlig plan.
En aldri så liten lydprøve ;o) Det va da faan te julstæmning!!
Kvelden er over

Armfeldts armé av Geir Pollen
Gyldendal, 2014
362 sider
Bokhyllebok (kjøpt sjøl)

Ps. jeg lover å fatte meg mer i korthet i neste innlegg!

søndag 12. august 2018

På grensen til lang bokhyllelesing

Jeg er nok av de som trives ekstra godt i hjemlige trakter. Samtidig synes jeg jo det er spennende å lese om andre folk og land, fremmede kulturer og selvfølgelig historie. Når jeg i tillegg minner meg selv på at det eneste leseforsettet jeg tok med meg inn i 2018 var at jeg skulle prøve å lese bøker fra så mange land som mulig, var Helga Erika Fatlands Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen et innlysende valg. Men... Det er bestandig noe skremmende ved disse mursteinene. Trykt utgave av Grensen, er på 623 sider og den veier hele 960 gram- nesten en hel kilo! S K R E M M E N D E... Nu vel... Skal man la seg skremme av bagateller som vekt og omfang? Det korrekte er selvfølgelig å svare "nei", men det ærlige svaret er likevel "ja". En bølge av positive omtaler både hos bloggere og de proffe anmelderne hjalp heller ikke mer enn at jeg sa til meg selv at den skal jeg lese- en gang.... Skrekken er at boka ikke skal svare til forventningene og at man ikke skal klare å legge den fra seg, men fortsette og fortsette i tilfelle den etterhvert skal bli så bra som "Alle Andre" mener. Argumentene for å ta fatt fikk ikke gjennomslag før boka plutselig og temmelig uventa ble tilgjengelig som lydbok! Til alt overmål er det ingen ringere enn forfatteren selv som leser- Ooo Store Lykke! Der 623 sider virker uoverkommelig, er 20 timer og 28 minutter spilletid sånn omtrent akkurat passe ;o)
Som ofte ellers har jeg hatt papirboka som støtte og oppslagsverk mens jeg har hørt, for det er ikke til å komme bort fra; velger man lydboka kan det være fort gjert å miste tråden hvis man ikke sitter ett opp og ned og konsentrerer seg, men hører samtidig som man gjør noe annet- som å vaske bil, gå fjelltur, plukke bær, slynge honning e.l. Av og til gå mer enn 50% av konsentrasjonen en annen retning, og da er det greit å kunne repetere litt.
Ettersom boka kom på kortlista for Bokbloggerprisen og det var samlesing i juni, tipper jeg de fleste som er innom her på bloggen har god kjennskap til hva den handler om, forfatterens lange reise innom alle landene som grenser til Russland, så det bryr jeg meg ikke så veldig mye om å gjenta. Jeg nøyer meg med å skrive bittelitt om det som overrasket meg mest og det som gjorde sterkest inntrykk. Som for eksempel at den til tross for at det er 960 gram/ over tjue timer pur informasjon også har stor undeholdningsverdi. Det er antakelig det at forfatteren selv leser som gjør at jeg fanger opp humor og vittigheter som ellers ville gått meg hus forbi. Veldig interessant, men kanskje ikke så overraskende å høre om om opplevelsene i Nord-Korea. Mer uvitende var jeg vel strengt tatt om alle de andre naboene- jo lenger øst, jo mer kunnskapsløs var jeg, og jeg innser selvfølgelig at det ikke er nok å høre éi bok for å plugge igjen kunnskapshullene, men det er i det minste en start. Opptil flere ganger får vi høre om svenskenes Karl 12. en forsiktig og mildt sagt offensiv og handlekraftig konge uten spesielt velutvikla sans for konsekvesutredninger! Grunnen til at jeg nevner ham, er at jeg har lest ei anna bok som også handler om ham i sommer, men det blir for vidløftig å ta det som en digresjon her, det får komme i et eget innlegg! Poenget var bare at jeg fram til i sommer ikke ante at på begynnelsen av 1700-tallet var det Sverige som var den virkelige stormakta i Nord-Europa, og at karoliner-hæren med god grunn var fryktet for den hensynsløse framferda si- kontrasten kunne neppe vært større til dagens fredlige Sverige..
**********************
Der forsvant strømmen, og med den det mobile bredbåndet. Strømmen kom igjen med det samme, det gjorde ikke nettet. Fredagen gikk, lørdagen kom- og gikk, og i dag er det søndag, nettet er på nett igjen, men nå har jeg selvfølgelig mista inspirasjonen til  å skrive. Da får det bli slik. Jeg konkluderer med at boka var overraskende artig og lettfordøyelig, og jeg holder døra åpen for å lese flere av Fatland bøker. Tommel opp og jeg slutter meg definitivt til alle dem som anbefaler boka!
Ikke helt den russiske grensa, men varden markerer grensa mellom Ringebu og Stor-Elvdal dvs Oppland og Hedmark. Mårrastur med hunder og Helga til Gravskardhøgda, tåka letna før rett før vi nådde toppen, og før vi var tilbake ved bilen var det solskinn.
Grensen av Helga Fatland
Kagge, 2017/ CappelenDamm (lydbok) 2018
Lest av forfatteren 
Bokhyllebok/ Storytel
 


fredag 10. august 2018

Toppturtest

Av og til kan man finne gode forklaringer på hvorfor det blir så lite blogging. Et eksempel kan være når man får ei ny bok om toppturer i Norge, og man oppdager et fjell og en topp man ikke visste om, men som ikke ligger lengre unna enn at man kan ta en dagstur for å teste om boka holder mål... Det blir ikke mye skrivetid av slikt noe!

I Terje Karlungs bok "Toppturer i Norge" er nittini turer spredt over hele landet presentert med bilder, kart og henvisning til andre severdigheter i nærheten av selve turmålet. Turene varierer i lengde og vanskelighetsgrad, noen er forholdsvis bynære, mens andre ligger lengre unna "folkeskikken" og er ikke like letttilgjenelige- det betyr at her vil de fleste antakelig kunne finne både inspirasjon og nye turtips.
Noen av turene som er beskrevet i boka hadde jeg allerede gått, Galdhøpiggen, Glittertind, Besseggen, Snøhetta, Søln og Sølnkletten- det sentrale østlandet, aksjonsradiusen er ikke så stor...!
Nytt turtips fra boka var Prestkampen som ligger rett sør for grensa mellom Ringebu og Gausdal, og er dermed midt i smørøyet for veldig mange hyttefolk (som jeg regner med er glad i tur- og friluftsliv ;o)

Vår rute er lilla..
Forfatteren tar utgangspunkt fra det store hytteområdet Skei, mens vi valgte å gå fra motsatt side, fra den mye mindre kjente Bånsetra ved Fåvang. Rutebeskrivelsen i boka inneholder ord som grusvei, slalåmtrasé, stolheis, skiheis, gul, oransje og lilla sti og sist, men ikke minst: utsikt over golfbanen!  Vår rutebeskrivelse er mye, mye enklere: parker ved enden av veien, følg stien, ta til venstre i første stidele, deretter er det bare å følge stien opp langs den karakretistiske Bånseterkampen, ned i salen og opp igjen til toppen av Prestkampen. Jeg føler meg relativt sikker på at vårt veivalg er det beste- i hvert fall for alle de som ikke holder til på Skei! Det skal sies at for de andre turene som jeg har gått tidligere, er rutebeskrivelsene helt fine, så den lite sjarmerende beskrivelsen av veien til Prestkampen, er ikke representativ for helheten. Men som jeg nevnte: inspirasjonen til å komme seg ut på tur og å finne nye turmål, er absolutt det viktigeste ved slike bøker. Et lite ekstrapoeng for opplysningene om andre severdigheter; jeg ser lett for meg at mange har flere interesser enn tur, fjell og gråstein, så det trur jeg mange vil sette stor pris på.
Konklusjonen er at dette er ei bok man lett kan anbefale, både til ferske vandrere og til mer erfarne som ønsker seg ny inspirasjon. To- og firbente sier tusen takk for tips som førte oss inn i et område som var overraskende fint og variert, samtidig som det var lettgått- og selv om vi gikk her på en av sommerens varme solskinnsdager, skjønner vi godt at Skei og Skeikampen er et av de områdene skieliten sverger til når de skal ha treningsopphold i Norge ☺
Bånseterkampen: karakteristisk bratt egg ned mot det flate slettelandskapet sørover

Enja og Lilli ved den flotte toppvarden- topp ER topp, asså!!
Toppturer i Norge
99 turopplevelser fra sør til nord
Terje Karlaug
215 sider
Anmeldereksemplar fra forlaget

søndag 29. juli 2018

Premiedikt og kinesisk tåkepoesi

oioioi... Diktlesesirkelen til Anita går sin skjeve gang, og jeg forsøker etter beste evne å henge med i svingene, uten at det vises her på bloggen. Et lite skippertak ved tastene nå så er jeg a jour og klar med blanke ark til neste runde.
I mai skulle vi lese noe av en eller annen prisbelønnet dikter. Valgets kval gjorde at måneden nesten var over før Doblaugprisen ble delt ut under Literaturfestivalen på Lillehammer, og Helge Torvund fikk både diplom, penger, heder og ære. Dette skrev juryen i begrunnelsen sin:
«Helge Torvund har gjennom nesten tretti diktsamlingar gjennom fire tiår frå slutten av 1970-talet, og gjennom stor aktivitet elles i teneste hos orda vist at han først og fremst er lyriker. Denne lyrikaren skriv i eit av sine tidlege dikt at han er «fylt til lippene av det verkelege», og det er ikkje tvil om at den unge lyrikaren høyrde til blant dei som skreiv konkrete dikt, som var til stades i verda. Samstundes visste han då og veit enno om avstanden mellom orda og verda, mellom dikta og livet, og er smerteleg klår over kor vanskeleg det er å fange augneblinken og samstundes sjå samanhengane dei små glimta går inn i. Erkjenninga av å måtte leve og dikte i ei slik spenning får ulik handsaming gjennom ein lang karriere som lyrikar, og i ettertid kan ein registrere at også han er «livsfasediktar» og at både det dikteriske uttrykket og haldningane som ligg under endrar seg med åra.
Fin framside!
Det gjorde veien til e-biblioteket kort og lett, og plutselig satt jeg der og leste i "Alt brenner" som kom ut på Aschehoug i 2016. Jeg skal ikke påstå at jeg umiddelbart ble fra meg av begeistring selv om jeg så og kjente at det var noe der... Ettersom det snart er to måneder sida jeg leste disse diktene, fant jeg ut at jeg måtte bevilge meg en runde med gjenoppfrisking. Som tenkt så gjort, boka ble lasta ned på nytt, men før repetisjonen ville jeg sjekke om noen hadde skrevet om samlinga. Det var det, Dagbladet anmeldte boka og Endre Ruset konkluderte med terningkast fem. Tanken var naturligvis at jeg skulle lese diktene med litt ny forståelse, og for å si det sånn: jeg skjønner litt bedre hva det er jeg ikke får taket på/ skjønner, men når det er sagt, må jeg nesten legge til at jeg slett ikke skjønte alt som stod i anmeldelsen heller! Her var det store flagrende ord litt som det man finner i vinsmakings-spalter, ord som umulig kan gi mening for andre enn de spesielt interesserte og innvidde. Jeg er rett og slett ikke nok bevandra i lyrikkens/ poetenes verden til at jeg løser alle gåtene, så mye har nok gått meg hus forbi også ved andre gjennomlesing.
Uansett: Å lese Helge Torvunds "Alt brenner" har vært interessant, og jeg har lært minst to nye ord i den forbindelse:
  • Tetralogi som beskriver et litterært verk i fire deler; opprinnelig i gresk litteratur kombinasjonen av tre tragedier (trilogi) og et satyrspill.
  • Satyrspill som var en antikk gresk form for teatralsk tragikomedie, tilsvarende til ånden i burlesk komedie.
**********************************
 
I juli er det oversatt poesi som står på planen. Der var valget mye enklere ettersom jeg utrolig nok hadde ei stående ulest i hylla. "Gå mot vinteren" av (norsk-)kinesiske Bei Dao. Som enkelte sikkert har fått med seg, er jeg over middels glad i vinter og snø, så "Noen" tenkte antakelig at det var boka for meg- og vedkommende MÅ ha kjøpt den uten å undersøke videre hva den inneholdt.. Om det var en del jeg ikke fikk grep på i Torvunds samling, var det over hodet ingenting som var til å begripe her! Her snakker vi korte og lange rekker med ord jeg ikke klarte å se noen mening med i det hele tatt.
Så... Er jeg virkelig så blåst når det gjelder dikt? Nok en gang: jeg skal absolutt ikke påberope meg å være en kjenner, men jeg pleier jo ærlig talt å finne noe! Som så ofte før, måtte jeg avtale et møte med O Store Google. Og.. he-he.. Gjett hva!? Til min store lettelse kunne han fortelle at det var et sunnhetstegn at jeg ikke fatta bæret av dette, for hvem er det som i ærlighetens navn kan si at de forstår TÅKEPOESI?? Jepp, for det er faktisk det dette er! Som om poesi i seg selv ikke kan være diffus nok mange ganger, har Dao med flere dratt det enda lengre, og utover på søtti- og åttitallet begynte de å utforske nye og friere måter å skrive poesi på. Og ja; det kan jeg skrive under på at de har lyktes med! Fritt og nytt- og fullstendig ubegripelig... Ja, ja. Kinesisk tåkepoesi er nok så smalt som det går an å få en litterær sjanger, og jeg slår fast at jeg aldri kommer til å bli en av de ytterst få som roper hurra for den slags, enda jeg til slutt bare satt og lo mens jeg leste. Det er mulig min mangelfulle poesi-bakgrunn har gjort utslaget her også, for når jeg søker opp navnet, kommer det fram at han holdt hovedforedraget ved Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2015- og i programmet skriver de at han gjentatte ganger har blitt nevnt som kandidat til Selveste Nobelprisen. Hvis det virkelig stemmer, vet jeg ikke hva jeg skal tru... Bortsett fra at en slik tildelig ville føyd seg pent inn i rekka av skandaler fra den kanten..

I september er det norske 2018-utgivelser man skal bryne seg på. Som dere sikkert har skjønt, trnger jeg hjelp til å finne noe som er lett-tilgjengelig. Det gjelder å kjenne sine begrensninger, og jeg har for lengst innsett at her må lista legges lavt! Kom gjerne med forslag hvis det er noen som har lest noe du likte vedlig godt ;o)

onsdag 18. juli 2018

Vårofferet av Lars Mytting- med mer!

Det er både fantastisk og småskummelt dette her- å være i dytten når det kommer til de minneverdige leseopplevelsene! Jepp, det betyr at jeg har lest enda ei fin-fin bok, og nok en gang er det en roman som slett ikke er ny, men som av uklare årsaker ikke har fått den oppmerksomheta den fortjener.
Det begynte som et vagt rykte, men nå er vi nok kommet langt forbi det stadiet. Ryktet har gått over til å bli en nyhet: Lars Mytting, selveste ved-kongen, han med alle hestekreftene, han som svømte med dem som druknet, han kommer med ny bok i høst- det vil si ganske snart. For å gjøre nyheten enda mer gledelig, skal dette bli første boka i en trilogi hvor handliga nok en gang er lagt til Myttings hjemtrakter, Gudbrandsdalen. Dette har naturligvis ført til en del skriverier, og dermed fikk jeg en påminnelse om at jeg fortsatt ikke hadde lest forfatterens roman nummer to "Vårofferet", så den seilte glatt opp og forbi alt annet jeg hadde på leseplanen, både de påbegynte og de som bare var på planleggingsstadiet (det er gode grunner til at jeg ikke legger altfor detaljerte leseplaner...)
Som dere skjønner har jeg likt forfatterens forrige bøker- og ja, jeg har til og med lest den der ved-boka, men det er (selvfølgelig) ikke den jeg har varmest følelser for.
Forfatterens debutroman "Hestekrefter" kom i 2006. For de innvidde og spesielt interesserte var det i Mitt Forrige Liv, da jeg ikke levde, men drev en bensinstasjon mens Livet sto på vent. Boka ble utgitt på både svensk, dansk, finsk og tysk, og dermed ble den antakelig en av de mestselgende norske debutromanene gjennom tidene! Handlinga er lagt til den fiktive Annor-bygda i Gudbrandsdalen, der hovedpersonen, Erik Fyksen, driver en Mobil-stasjon som trues fra flere hold; oljeselskapet som ønsker seg modernisering og tilpasning til standarden de mener er den beste for alle og myndighetene som vil legge om veien. Ellers er det et særdeles fargerikt persongalleri, hvorav enkelte er lett gjenkjennelig for de av oss som har litt lokalkunnskap. I tillegg til den opplagte likheten mellom Fyksens og mitt liv på en landsens bensinstasjon, var elementer som bygdeliv genserelt og villreinjakt spesielt med på å gi meg følelsen av at dette var Boka skrevet for meg. Mine nærmeste er ikke kjent for å litteraturinteressa si, så det sier sitt at jeg høstet entusiastisk applaus og gapskratt da jeg hadde høytlesning fra denne. Jeg har både lest boka og hørt Thorbjørn Harrs lydbok-versjon; begge deler med største fornøyelse!

"Vårofferet" som jeg har lest nå, kom i 2010. Året etter kom den berømmelig ved-boka, og jeg mistenker at all viraken som fulgte med den, gjorde at Lars Mytting for veldig mange bare har blitt han med ved-boka. Det er forferdelig synd! Jeg kan lett forestille meg at forfatteren har et litt ambivalent forhold til dette; på den ene sida har den gitt ham usannsynlig mye pr, på den andre sliter han antakelig litt med å få folk, dvs potensielle romanlesere, til å se forbi akkurat den suksessen. Det er mulig "Svøm med dem som drukner" som ham fikk Bokhanlerprisen for i 2014 har hjulpet i så måte. Likevel: det er naturligvis aller mest synd at så altfor mange har gått glipp av fantastiske persongallerier, minneverdige menneskemøter, heftige følelser, trange rammer, hjerte, smerte, store spørsmål, lun humor, fine historier, blomstrende språk... Alt dette finner du selvfølgelig i "Vårofferet" også. Her møter vi løytnant Aksel Størmer som i stedet for å dra med troppen til Afganistan forflyttes til Messingdalen for å organiser oppryddinga i en nedlagt militærleir mens han venter på dommen etter en øvelse som endte forferdelig galt; var det uforstand i tjenesten eller ei ulykke? Leseren skjønner raskt at Størmer har med seg minst én nisse på lasset, hva / hvem dette er, avsløres litt etter litt. Mens han slåss for å finne ut av det med seg selv, blir han etter hvert kjent med Joanna uten h. Ei forsømt jente som er nysgjerrig på alt som har med militæret å gjøre, og som tørster etter voksenkontakt. Han prøver vel etter beste evne å hjelpe henne, men hun har tydligvis dårlige erfaringer med folk, og brent barn skyr som kjent ilden. Nå handler ikke romanen bare om hvordan dette bekjentskapet utvikler seg. Det handler også om Aksels møte med andre skadeskutte og haltende sjeler i Messingdalen- nok ei fiktiv bygd i Gudbrandsdalen. Her er det så mye ærlig godvilje at det nesten veier opp for misunnelsen og svartsjuka som kan blomstre i ei lita bakstreversk bygd i utkant-Norge. Jeg har kommert fram til at det er to elementer som gjør akkurat denne romanen så bra. For det første måten hver enkelt av karakterene gradvis trer fram og får fortalt sin historie, samtidig som de viser glimt av det de vet, husker eller har hørt om de andre. Slik blir alle mennesker av kjøtt og blod i stedet for endimensjonale pappfiguer. For det andre synes jeg Mytting har vevd sammen historien, historiene og menneskene på en usedvanlig fin måte. Det er ikke sikkert det er himmelstormende originalt, men jeg synes "fint" kan være minst like bra som "himmelstormende" når det er mennesker vi snakker om...
Som i de to andre romanene ("Svømme-boka skriver jeg ikke mer om her, for den fikk tross alt mye blest da den var ny), er det mye med lokal forankring fletta inn i historien. Steder som nevnes, navn med eller uten vri som gjør at vi "vet" hvem forfatteren har i tankene. Dette er elementer lokale lesere naturligvis fryder seg over, men jeg skulle veldig gjerne hørt hva de synes, de som ikke har denne lokalkunnskapen! Kanskje det er mye av samme sorten i andre bøker også, bare at jeg har gått glipp av det nettopp fordi jeg mangler den nødvendige lokalkunnskapen? Gjør det egentlig leseopplevelsen "mindre" eller blir det bare annerledes? Alle leser jo uansett bøker kun med sine egne erfaringer som bakgrunn...
Ellers kan jeg legge til at jeg var nervøs for at slutten skulle bli banal- det kunne jo eventuelt forklare at den ikke har fått kjempemye oppmerksomhet. Gusjelåvåtakk! Det skjedde heldigvis ikke! Slutten er ganske åpen, og enda jeg vanligvis liker at alt blir avklart før boka ender, er jeg veldig godt fornøyd med det denne gangen. Her ville en avklart slutt bare blitt feil, uansett om det hadde vært happy ending eller bitter end.

Nå er det altså klart for "Søsterklokkene", som bygger på et sagn eller vandrehistorie om en rik familie på 1700-talle som fikk siamesiske tvillingdøtre. Da den en ble sjuk, ba faren til gud om at hun måtte bli frisk eller at begge måtte få dø, slik at den friske skulle slippe å bære rundt på den døde søstera. (Jeg har lest to ulike varianter av historien, uansett:) Jenta ble frisk, og som takk fikk faren støpt to kirkeklokker som han gav til den lokale kirka (les: Ringebu stavkirke). Takket være alt sølvet han hadde tilsatt støpegodset, fikk klokkene en uallminnelig fin klang. Ryktet om klokkene nådde Kristiania, og det ble bestemt at den ene skulle sendes dit. Transporten gikk med hest og slede, men et godt stykke ute på mjøs-isen begynte det å knake. Skysskaren ble naturligvis redd, snudde og kom seg trygt i land med hest og dyrebar last. Der begynte han å angre seg; han kom adri til å bli kvitt skamma hvis han ikke fikk klokka til by´n, så prøvde han seg på nytt, og det samme skjedde; isen knaket og ettersom han hadde bestemt seg for å fullføre, gikk det som det måtte. Isen røk og klokka gikk til bunns. Da våren kom, klarte de å finne igjen klokka, fikk bundet den fast med tau og begynte å hale den opp. Da den nesten var oppe, ropte den ene av karene at no har oss o og no ska o åt byyn! Dermed røk tauet og klokka fór til bunns igjen. For alt jeg vet ligger den der enda, mens tvillingklokka fortsatt henger i stavkirka hvor den selvfølgelig hører hjemme!

Nå skal det i ærlighetas og oppriktighetas navn sies at jeg har lest et aldri så lite utdrag fra boka. Jeg har sett at enkelte allerede har lest forhåndseksemplar, men jeg har måtte nøye meg med utdrag i Dagbladets "Sommerboka-serie" (betalingsmur- god journalistikk er verdt å betale for☺) Hvilket inntrykk jeg fikk? Jooo... Litt så der... Dette ligner i hvert fall ikke mye på det  jeg har lest av Mytting tidligere. Formen virker enklere, litt skolestil-aktig og den virker litt.. sjarmløs..? Jeg skal prøve å ikke være for forutinntatt når jeg etter hvert skal lese den. Jeg så at den allerede har fått tre terningkast på bokelskere.no, en femmer og to seksere. Antakelig er ikke utdraget i avisa representativt, boka er sikkert knakande god, bare med en litt døll innledning. Historien denne gangen er lagt til 1800-tallet, og igjen har Mytting diktet et nytt lokalsamfunn som ligger i nærheten av Ringebu og Fåvang. Et sted leste jeg at plassen skal hete Butangen- et navn forfatteren MÅ ha kjennskap til fra før- dere vet; vi med en smule lokalkunnskap ser og setter stor pris på slike fiffigheter! Når det kommer til stykket, kan det nok hende at jeg gleder meg, og at boka kommer til å få høy prioritet når den kommer meg i hende. Forresten har jeg ikke sjekka om det er planer om å lese den inn på lydbok, men det bør den vel kasnkje? Den som lever får se (og eventuelt høre..)!
"Vårofferet" i en litt avblomstra præstgardshåggå. Stavkyrkja i bakgrunn.

mandag 9. juli 2018

Sommerlys, og så kom natten. Av Jón Kalman Stefánsson

I stedet for å skrive det innlegget om "Sommerlys-boka", har jeg gått rundt og fundert på om man skal unnskylde seg hver gang man har forsømt bloggen, eller om man bare skal slå seg til ro med at blogginga går i bølger. Jeg har bestemt meg for det siste. Som mange andre også har erfart: å leve livet tar tid, og da er det ikke bestandig man rekker å skrive de blogginnleggene man hadde tenkt.
I sommer har jeg så vidt fått med meg at enkelte har uttrykt bekymring for om bokblogginga generelt står for fall. Mange tidligere aktive bloggere synes å ha falt fra, og vi er mange som har vært på defensiven de siste månedene. Målet mitt er å fortsette å skrive- helst litt mer regelmessig enn jeg har gjort i det siste, men det må nødvendigvis bli når det er tid til overs...
Så, endelig en regnværsdag, og jeg gjør klart for "Sommerlys, og så kommer natten"!

Når man først blir hekta, finnes det vel ingen som helst gyldig grunn til ikke å unne seg mer av det gode? Etter å ha fullført trilogien om "Gutten" (se forrige innlegg), var jeg mer enn klar for en ny dose Stefánsson og islandsk litteratur, og jeg har altså hørt en av årets store hyper på bokfronten. Forfatterens gjennombruddsroman fra 2009 har blitt overøst fra gode anmeldelser i så godt som alle de avisene som fortsatt driver med den slags, men foreløpig virker det som den har gått litt under radaren til mange bloggere- kanskje fordi forlaget ikke er like ivrig på å pushe anmeldereksemplar som enkelte andre? Jeg håper i det minste enkelte kan bli fristet til å gi den en sjanse!

Vi skal ikke fortelle om hele byen, vi skal ikke gå fra hus til hus, det vil du ikke orke, men her kommer det helt sikkert til å fortelles om lidelsene som knytter dagene og nettene sammen, om en lykkelig lastebilsjåfør, om Elisabeths svarte silkekjole og han som kom med bussen, om Turidur som er så lang, og så full av hemmelig lengsel – og om en enslig bonde og en fire tusen år gammel mumie.

Jeg er ingen musikalsk person, men  denne romanen gav meg likevel en musikalsk opplevelse- eller kanskje enda mer følelsen av å sitte på ei strand og høre havets endeløse bølgeslag fram og tilbake. Uansett hva som skjer: bølgene fortsetter, de lar seg ikke påvirke av fødsel eller død, mimot eller håp, angst eller begjær. Bølgene slår, jorda snurrer og livet går uansett videre. Helt til natten kommer.
Gjennom stemningfulle novelleaktige fortellinger blir vi blant andre kjent med fabrikkdirektøren som begynner å drømme på latin og dermed gir avkall på alt han tidligere brydde seg om. Herfra er astronomi, språk og de store filosofiske spørsmålene alt han vier oppmerksomhet. Han setter på en måte standarden for resten av landsbyboerne vi møter. Det fortelles detaljert om hverdagslig magiske episoder og hendelser, følelser som oppstår, tanker som tenkes, men ingenting blir overforklart. Forskjellige hendelser i hver enkelts liv fører dem til viktige veiskiller. Valg må tas- men å utsette en avgjørelse er også et valg. Ingenting er uten konsekvenser. Sammenhengene er ofte diffuse, så leseren må la sin egen fantasi spinne videre på og knyte trådene sammen.
Som i trilogien om gutten, er språket (og oversettelsen) eventyrlig vakkert. Det er mjukt, varmt og poetisk, og kontrasten forsterker den nagende uroen menneskene plages av. Dette er ei av de bøkene som vokser seg større og større- mens du leser (eller hører) og etter at den er ferdiglest. Stor fortellerkunst fra en forfatter med en stadig voksende tilhengerskare!

Dette ligger an til å bli Min islandske sommer. Det finnes fortsatt bøker oversatt til norsk som jeg ikke har lest. De to såkalte Keflavik- romanene, "Fiskene har ingen føtter" og "Omtrent på størrelse med universet" troner høyt på leseønskelista mi, og det føles godt å ha noe å glede seg til!

******************
Spilletid 8:16/ 255 sider
Oversatt fra islandsk av Tone Myklebost
Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok
Tine har skrevet et flott og entusiastisk innlegg om boka 

Sommelys og morgenstemning-
en lydbokopplevelse blir liksom ikke mindre i slike omgivelser! I de varmeste periodene i sommer har jeg vært oppe og ute med hundene før sola, og det har virkelig gitt meg noen utofglemmelige magiske øyeblikk! Noen dager blir man nesten religiøst takknemlig - tenk å finne dette femten minutters gange fra trappa...

fredag 22. juni 2018

Trilogien om "Gutten" av Jón Kalman Stefánsson

Jeg begynte å høre den første boka i den såkalte "Trilogien om gutten". Ettersom jeg har blitt en såpass upålitelig/ ustabil bokblogger, fikk jeg det jeg trudde var en strålende idé: Jeg hører alle tre bøkene før jeg skriver et samleinnlegg! Yeah...!! - og her sitter jeg altså. Med bakoversveis og gåsehud og aner ikke hvor jeg skal begynne, for: Hvor skal jeg begynne?? Dere vet hvor mye letere det er å skrive slakt, enn hyllest? Det holder liksom ikke med

Tre ganger tre HURRA for gutten!

Hvordan i alle dager kan det ha seg at disse bøkene har gått meg (og veldig mange andre!!) hus forbi? Jeg kan ikke love at jeg klarer å skrive slik at dere får et godt nok eller riktig inntrykk av bøkene, men jeg skal i det miste gjøre et tappert forsøk, og uansett håper jeg at noen av dere vil bli overbevist!

Ok, vi gjør et forsøk. For å sette rammene, kan dere ta litt av Roy Jacobsens "Hvitt hav", tilsette en god del av Herbjørg Wassmos fire bøker om Dina og flytte teateret til Island på slutten av 1800-tallet. Vi snakker om rå kulde og åpne fiskebåter, trange rorbuer, sykdom, fattigdom, elendighet og survival of the fittest. Men vi snakker også om varme vennskap, om å se bak fasaden, finne sine likemenn og tvillingsjeler og om betydningen av litteratur og poesi- og om at ett enkelt dikt kan koste en livet. 
Vi følger gutten, hvis navn blir nevnt én eneste gang i løpet av hele trilogien, ellers er han i alle henseender og for alle, både de andre rollehaverne og leserne/ lytterne Gutten. Han mistet foreldrene og dermed familien allerede som barn, og nå er han kastet ut i voksenlivet med alt det medfører av slit og kamp for å overleve helt på grensa av det som kan være mulig for mennesket. Enda mer umulig skulle det være for en sart og litt naiv gutt som elsker litteratur og poesi å finne en tvillignsjel i dette miljøet, men det er akkurat det som har skjedd. De leser de samme bøkene, leser og resiterer dikt for hverandre og de andre i båtlaget rister bare uforståelig på hodet av de to. Det grusomme, men likevel normale skjer; Bárdur kommer ikke levende fra det som ble guttens siste utror, og i sorg og bunnløs fortvilelse bestemmer gutten seg for at han må levere tilbake boka som i bunn og grunn var den utløsende årsaken til at hans eneste venn omkom. 
Ord er piler, geværkuler, mystiske fugler som forfølger en gud, ord er mange tusen år gamle fisker som finner noe uhyggelig nede i dypene, de re nett som er så vidtomspennende at de kan fsnge hele verden, og ogdå himmelen, men iblant er ordene ingenting, slitte plagg som frosten tar seg gjennom, en rasert skanse som døden og ulykken  uten vanskeligheter kan klatre over.
Deretter følger en virkelig dannensesreise av det ekstraordinære, uforglemmelige, eventyrlige slaget. Historien strekker seg over et kort tidsrom, men til gjengjeld kastes gutten- og dermed leseren- ut i et liv og en reise som er noe helt annet enn han noen gang kunne drømt om. Han får treffe mennesker som skal prege ham for resten av livet, og noen av dem han blir kjent med ser at han er en uslepen diamant:
-Hvis du noen gang mister uskylden din, blir du farlig!
Jón Kalman Stefánsson har blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris ikke mindre enn fire ganger, og utålmodigheten blant leserne ser ut til å øke for hver gang! Bøkene har et tidløst, klassiker-preg som gjør at de er like aktuelle og engasjerende nå som da de kom ut (på norsk fra 2010 og utover). Språket er direkte og poetisk og svært så sitatvennlig med alle sine fine og billedrike formuleringer. Man kunne kanskje fryktet at det ble for mye av det gode, men her fungerer det usedvanlig godt, antakelig fordi det balanseres mot de røffe historiene og karrige, værharde omgivelsene. Det er ikke få ganger jeg har satt lydboka på pause for å bla opp i papirboka og lese dialoger eller enkeltpassasjer om igjen. Det er Bodil Vidnes-Kopperud som leser, og det gjør hun på forbilledlig måte- du kommer aldri til å oppleve at hun slurver! Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til at en kvinne skulle lese, både forfatter og hovedpersonen er menn, og tradisjonell som jeg er, tenkte jeg at det sikkert hadde passet best med mannlig innleser. Tull og tøys!! Bodil leser som nevnt fabelaktig bra, og fortellerstemmen er uansett verken gutt eller mann, det er nemlig Døden Selv som forteller.


Uten deg finnes intet skjønt for meg

*********************
Himmelrike og helvet ♥ Englenes sorg ♥ Menneskets hjerte
Oversatt fra islandsk av Tone Myklebust
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud
To lydfiler har jeg kjøpt selv, den siste har jeg fått fra Lydbokforlaget. 
Papirbøkene har jeg lånt på biblioteket.


Neste innlegg blir om Stefánssons "Sommerlys, og så kom natten". Dette er forfatterens debutroman gjennombruddsroman (korrigert etter at Beathe gjorde meg oppmerksom på misforståelsen)
som er oversatt og utgitt på norsk nå i år. Den spås å bli en av sommerens/ årets store litterære snakkiser, så følg med, følg med ;o)

tirsdag 19. juni 2018

Begynnelser, av Carl Frode Tiller

Vips... Der hadde det gått både dager og uker, uten et eneste ord på bloggen. Jeg dro til seters, ikke for å gjøre meg fet, men for å male tak og beise vegger. Jeg anslo 7-10 dagers jobb, men dere vet hvordan det er med opp-pussing? Det baller på seg! Når et rom blir "nytt", lyst og fint, ser en plutselig veldig tydelig hvor nedslitt, mørkt og trist resten er... Nå har jeg holdt på jevnt og trutt i 26 dager- sier meg ferdig med prosjektet og er rett og slett strålende fornøyd med resultatet. (Klapper meg sjøl på skuldra!)
Et tilleggsgode er selvfølgelig at malejobb lett kan kombineres med lydbøker, og jeg har virkelig kost meg med mye fabelaktig litteratur disse ukene! Nå er målet at jeg skal få skrevet litt om de fleste, men når jeg ser på innleggsfrekvensen tidligere i år, er det nok viktig å ikke legge lista for høyt. Føler at både jeg og tastaturet er litt rustne, men jeg har tross alt et lønnlig håp om at vi skal finne tilbake til det gode samarbeidet 🤗
Jeg har nok nevnt det før; jeg bør ikke lese eller høre bøker som graver for dypt ned i menneskesinnet. Det er noe med å ha for tynn hud og nervene utapå som gjør meg uegnet for disse historiene. Jeg blir rett og slett litt ødelagt, mister litt trua på verden generelt og menneskeheten spesielt, og det skjønner alle at man ikke bør utsette seg selv for - i alle fall ikke så altfor ofte.
"Begynnelser" ble utgitt i fjorhøst, så jeg har skjøvet den foran meg lenge, men nå klarte jeg ikke å utsette det lenger- det er jo tross alt Carl Frode Tiller, en av Norges desidert beste på nettopp å avdekke menneskenaturen på en måte som gjør at leseren føler seg berørt på en helt spesiell og oftest ubehagelig måte.
Slik er det i aller høyeste grad denne gangen også. Mer personlig enn å tre inn i hodet og hukommelsen til et menneske som ligger i ei sjukehusseng etter et selvmord kan det neppe bli. Å se livet passere i baklengs revy, er originalt, hjerteskjærende og ubegripelig sterkt. Jeg utelukker ikke at historen går ektra inn på de av leserne som har opplevd selvmord i omgangskretsen, og at det ble en uforglemmelig lydbokopplevelse for meg, er hevet over enhver tvil.
Dette skriver forlaget:

Livet må levast framlenges, men forståast baklengs.
Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av?

Det er både interessant og vondt å høre hvordan menneskene river ned og ødelegger hverandre (og for så vidt også naturen som omgir oss) uten at man reflekterer over hvordan ordene og handlingene våre føles for den som rammes eller legger det inn på seg. At vi ikke klarer eller vil sette oss inn i hvordan andre har det, at vi aldri kjenner et annet menneske helt til bunns, at vi til tross for at vi kanskje prøver, aldri kan forstå et annet menneske fullt ut. Når det kommer til stykke, kan vi ikke vite hva som holder andre opp, eller hva som kan bli dråpen som gjør at begeret renner over. 

Budskapet blir vel noe sånn som at alle kjemper sine indre kriger, og vi bør være mer overbærende i forhold til det vi ikke forstår. Det som virker rart, er kanskje en kamp for å takle livet og hverdagen. 

Veldig mange har skrevet gjennomtenkte, velformulerte omtaler, det er bare å google så får man opp det ene forslaget etter det andre- det er mange gode grunner til at den er med på årets kortlista til BBP! Jeg har ikke mye nytt å komme med, så jeg lar det bli med en liten påminnelse for de som (i likhet med meg...) har utsatt lesinga. Jeg nevnte tidlig at jeg ikke burde hørt denne, likevel gir jeg den terningkast seks og mine varmeste anbefalinger. 

***************
Spilletid 9:32/ 341 sider
Lest av Jan Martin Johnsen
Biblioteksbok

tirsdag 29. mai 2018

Litteraturfestival for hjemmesittere

Startskuddet for Litteraturfestivalen på Lillehammer (også kjent som Sigrid Undsetdagene) ble avfyrt i dag, blant annet med utdeling av Doblaugprisen som i år gikk til Vigdis Hjorth og Helge Torvund.
Det beste hadde antakelig vært å ta turen opp eller ned dalen, over fjellet- eller i mitt tilfelle ned fra fjellet, men slik blir det ikke. I år skylder jeg på at jeg ikke tåler varmen (det er blant annet derfor jeg har rømt til fjells...) og at det sikkert blir rekordmye folk og sild i tønne-tendenser på de fleste arrangementene. Neste år dukker det sikkert opp andre ting som gjør at det ikke blir festivaltur på meg, men sånn er nå en gang livet.

Plutselig åpna det seg en mulighet til å overvære en del av programpostene likevel! GD- det vil si avisa Gudbrandsdølen Dagningen sender direkte fra 36 tilstelninger!  De begynner overføringene onsdag morgen, så går det slag i slag fram til søndag etermiddag. Her er det absolutt noe for enhver smak, og jeg håper det er flere enn meg som vil benytte anlendingen til å besøke en av Norges beste lokalaviser denne uka ;o)

Blybryllup, av Sara Paborn

Jeg sier det først som sist: Jeg har fortsatt ikke planer om å gå over fra bokblogging til leiemorderbransjen, men... Jeg har altså lest hørt nok ei bok hvor drap er et sentralt tema. Denne gangen inneholder historien enda til ei svært så detaljert oppskrift på hvilke ingredienser man trenger, framgangsmåte, risikovurdering og resultat. Jeg vil samtidig og for ordens skyld advare mot å lese (eller høre) boka hvis du er inne i en periode hvor du irriterer deg ekstra mye over en eller annen fjott i dine nære omgivelser, det være seg kollega, nabo, husvenn eller ektefelle.

Når et forhold er ferskt prøver man gjerne å innordne seg, man firer på kravene, justerer forventningene og gir prinsippene litt slakkere tøyler. Hverdagen med alle dens rutiner overtar, og plutselig en dag innser man at mesteparten av livet bare har sklidd forbi, og at lite ble som man hadde sett for seg.
I nesten førti år har bibliotekaren Irene latt seg presse inn i en uhyre trang rolle som mor og kone. Hun har latt den egoistiske, respektløse og spydige Horst ta stadig mer plass, både bokstavelig og i overført betydning, men da hun oppdager at kabeltrekkeren har kjørt flere av bokeskene hennes på fyllinga, renner begeret over. Da hun tilfeldigvis finner igjen noen gamle saker etter moren sin, dukker det opp en masse gardinbånd med innsydd bly, og hun får en fabelaktig ide om hvordan hun kan bli kvitt Horst en gang for alle. Hun vurderer knapt nok skilsmisse; Horst har vært så ekkel og slem så lenge at det ville vært for enkelt for ham- han fortjener rett og slett å lide litt. Forresten: Hvilket liv ville han fått alene? Temmelig trist og kjedelig; å ta livet av ham kan nærmest betraktes som en god gjerning. 
Når hun først bestemmer seg, går hun grundig til verks, og Irenes transformasjon fra grå mus via amatørkjemiker til en som realiserer drømmene sine, er riktig så fornøyelig! Jeg trur galgenhumoristisk feel-good-skrøne kan være en brukbar karakteristikk. Det er absolutt ikke ofte jeg synes "morsomme" bøker er spesielt lattervekkende, men da jeg hørte denne, gikk jeg stort sett og gliste det meste av tida. Det er klart: hvis man ikke klarer å akseptere utgangspunktet, at noen ganger er drap faktisk den beste løsningen, hvis en mener at man kan rydde opp i alle problemer med dialog- ja da er nok dette en i overkant stor kamel å svelge. For alle andre, det vil si de som ellers synes det er helt OK med drap i krimbøker eller happy-ending/ livsvisdom/ alternative sannheter (velg det som passer) i romaner, bør denne gå rett hjem. Boka er ikke bare galgenhumor, tull og fjas, det ligger selvfølgelig litt alvor under. Om hvor langt man er villig til å strekke seg for å beholde husfreden, om hvordan man tar familiens tilstedeværelse for gitt, og hvor lett det kan være å behandle andre dårlig bare av gammel vane for eksempel. 

Under veis her fikk jeg noen assosiasjoner til Helene Uris "Hålke" som kom ut for noen år sida. Den var ikke like morsom, men den handla om et eldre ektepar som ble sperra inne av hålke, og da mannen ramla ned fra en krakk eller gardintrapp- jeg husker ikke helt- benytta kona anledningen til å treffe ham for alle stygge ting han hadde gjort (eller kanskje de stygge tingene hun mente han hadde gjort) mot henne i årenes løp.
**********************
Oversatt av Bodil Engen
Spilletid 5:52/ 240 sider
Glimrende lest av Charlotte Fjellhøy
Lydfil fra forlaget

onsdag 23. mai 2018

Enda flere nye kriminelle bekjentskaper

I det siste har jeg omgitt meg med mer død og fordervelse enn hva godt er. I tillegg har jeg utvida den kriminelle bekjentskapskretsen min såass mye at jeg er redd det kan ødelegge mitt eget gode navn og rykte. Til mitt forsvar har jeg bare én ting å si: jeg begrenser det tross alt bare til den litterære verden. IRL er jeg fortsatt snill som et lam ganske grei, og har over hodet ingen tanker om å utfordre lovens lange arm.
Nå har jeg altså hørt/ lest meg gjennom de to første bøkene i to nye serier skrevet av (for meg) to nye forfattere. Først ut var svenske Arne Dahls "Utmarker" og "Innland" som jeg skrev om i dette innlegget, deretter gikk jeg løs på Heine Bakkeids serie om den skakk-kjørte og selvdestruktive antihelten og eks-avhørslederen Thorkild Aske, "Jeg skal savne deg i morge" fra 2016 og "Møt meg i paradis" som kom nå i vår.
Første gangen vi møter Thorkild Aske har han nyss sluppet ut av fengsel. Det avsløres ikke med en gang hva han har sona for, men etter hvert kommer det fram at han har forårsaka ei ulykke hvor utfallet ble dødelig for en av de involverte. At straffa er sonet ferdig betyr ikke nødvendigvis at man legger saken bak seg. Aske er fortsatt en knust mann, mentalt og eksteriørmessig. Han tyller i seg piller for det ene og mot det andre, og mest av alt synes han fryktelig synd på seg selv- Kan hende med rette. Uansett: han nærmest beordres til å dra nordover for å lete etter en ung mann som plutselig har forduftet fra et nedlagt fyr han holdt på å pusse opp til et slags opplevelses-senter. Det lokale politiet går ut fra at han har drukna i forbindelse med dykking, men  foreldrene kan ikke slå seg til ro før et eventuelt lik er funnet. Motstrebende dra altså Aske nordover, med intensjoner om å returnere så fort som over hodet mulig. Så er det dette med gamle sirkushester og sagmugg da... Han snubler nær sagt over et lik, men det er ikke den fyren han leter etter, og til alt overmål forsvinner liket før politiet rekker å komme fram. Her er det opplagt ugler i mosen, det ene tar det andre, og jeg får lette assosiasjoner til Øystein Wiiks sit-com-krim med Tom Hartman i hovedrollen- de som har lest noen av dem skjønner hva jeg mener: oppfinnsom bestialitet, fart, spenning, humor og ironi. (Ang humor og ironi... Jeg har sett andre lese bøkene uten å tolke krumspringene som humor, men som overdrevent, lite truverdig tullball...ja, ja, dem om det) Å leke katt og mus er ingen enkel kunst når han skal fikse begge rollene, og ikke vet hvem som er morderen han spiller mot!
Noen uker etter at Aske løste forsvinningssaken ute på fyret, treffer vi ham igjen -om mulig- enda mer mørbanket i bok nummer to. Det gikk hardt for seg mot slutten i første bok, så vår venn Thorkild har stort sett benytta tida til medisinsk behandling av ymse slag, og Ulf Psykiater er fortsatt en av de trofast støttespillerne. Nå har Ulf funnet det han mener er et godt alternativ til NAVs tilbud om arbeidstrening, lysstøping og telefonsalg; han overtaler Aske til å ta et konsulentoppdrag for en av landets mest susksessrike forfattere. Jobben betyr lettjente penger, det eneste han må gjøre, er å hjelpe til med litt research i forbindelse med Milla Linds siste bok om krimhelten August Mugabe. Boka skal bygge på en uoppklart, temmelig fersk forsvinningssak; to jenter som forsvant sporløst fra en ungdomsinstitusjon sju måneder tidligere. Det viser seg raskt at det enkle konsulentoppdraget, er mye mer innvikla og sammensatt enn som så. I Millas omgivelser er det mangt og mye det er grunn til å stille spørsmål ved, og vi stifter etter hvert bekjentskap med en rekke mer eller mindre suspekte figurer som på ulike måter kan ha interesse av at hun ledes i en bestemt retning.
Var dette forvirrende? Ja, det må nesten bli det hvis jeg ikke skal røpe noe om hvordan tingene henger sammen! Uansett er det ingen grunn til å fortvile eller rive seg i håret; det er god framdrift i historien så den som leser blir fort hekta og ivrig etter å legge puslespillbrikkene rett! (Aller helst vil man jo se helheten før løsningen presenteres i boka !)
Igjen får vi altså et handlingsmetta og overraskende eventyr for voksne. Raske forflyninger over store avstander, et persongalleri som blomstrer og nær sagt vokser som ugress, mistanker i alle retninger, humor, ekstrem galskap og en stadig brattere spenningskurve gjør dette til knakande god underholdning. Dette er difintivt ikke bøker du bør velge hvis du holder troverdighet og realisme som det viktigste kriteriene for gode historeier. Du bør heller ikke prioritere dem hvis du får kløe av at det slurves med da og når. (En av kjepphestene mine...) Hvis du derimot klarer å svelge nevnte slurvefeil, og aller helst setter pris på finurlige, innvikla, fornøyelige og fartsfylte eventyr, så er dette helt klart en serie du bør vurdere. Etter at jeg slo opp med Øystein Wiik for et par bøker sida, har jeg endelig funnet en verdig arvtaker innen sit-com-krim-sjangeren!

*****************************
Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016 og 2018
Ivar Nergaards litt "livstrøtte" måte å lese på kler Thorkild Aske usedvnig godt!
Ebokbib/ kjøpt lydfil/ lydfil fra forlaget

Anbefales

lørdag 12. mai 2018

Jeg har utvida den kriminelle bekjentskapskretsen

Jeg tar den andre Berits kriminelle anbefalinger på største alvor, og har endelig tatt meg på tak og lest/ hørt svenske Arne Dahls to nyeste bøker. Sida han debuterte i 1998 har han gitt ut 11 kriminalromaner om A-gruppen og 4 bøker i Opcop-serien, og skal man se på hvor mange språk bøkene er oversatt til og hvor mange land de er solgt til, er jeg temmelig sikker på dette er blant Sveriges mest suksessrike eksporteventyr. Til tross for alt dette - og Berits terningkast, entuasiastiske omtaler og framsnakk, har jeg ikke klart å begynne på noen av disse seriene- for meg er det nærmest uoverkommelig å ta fatt på serier som allerede har mer enn tre-fire bøker klare. (Jeg prøvde meg på Jo Nesbø og Harry Hole i fjor, men interessen dabbet av etter et par bøker. (Nå jobber jeg med motivasjon for å lese/ høre MacBeth, men da skal jeg prøve å komme meg gjennom Shakespeares original først... Det baller på seg)
Tilbake til Arne Dahl! Nå har han nemlig skapt en helt ny serie, og jeg tenker at det er perfekt å begynne på en serie når to bøker har kommet ut. Da rekker man å bli skikkelig godt kjent med hovedrollene og hver enkelts bakgrunn, man slipper den pinefulle ventetida- og irritasjonen med å finne igjen tråden med de nye bekjentskapene når bok to endelig kommer. I tillegg får man dobbelt så god anledning til å finne ut om serien er god nok til at man gidder å følge med videre.
Snasne framsider!!
Bok nummer en, "Utmarker" lånte jeg som lydbok på biblioteket. Den er oversatt av Einar Blomgren, lest av Jan Martin Johnsen og utgitt på Cappelen Damm i 2017.
Femten år gamle Ellen Savinger er sporløst borte, og hun er ikke den første ungjenta som har forsvunnet. Sam Berger sliter med å overbevise kollegaene i stockholmspolitiet om at det kan være en seriemorder som er på ferde. Og hvem kan klandre skeptikerne? Det høres jo søkt ut... En seriemorder? I Sverige? De trur vel mest av alt at det har rabla for ham.. Han gir seg likevel ikke, og etter ei stund er det flere spor som fører mot den svært så mystiske Nathalie Fredén. Det viser seg at hun har ei hullete fortid og har vært på eller i nærheten av flere av stedene hvor jentene har forsvunnet- møtet med Fredén skal vise seg å få store ringvirkninger for Sam. Ganske snart dukker det opp flere og flere spørsmål- og det går ikke lang tid før Berger blir klar over at han egentlig bare har to oppgaver: først finne ut hvem han kan stole på, deretter prøve å finne ut hva som har skjedd med jentene.
Bok nummer to, "Innland" kom ut på norsk tidligere i vinter, men er fortsatt ikke klar som lydbok. Forlaget oppgir at de forventer å ha den i salg 11. juni. Det hadde ikke jeg tålmodighet til å vente på, så jeg kjøpte heller ei svensk lydfil noe jeg lett kan anbefale! Billig moro! Jeg har etterhvert fått litt større forståelse for at enkelte velger å lese bøker på originalspråket- vel og merke under forutsetning av at man har kan språket godt, og svensk er jo omtrent som ei norsk dialekt- null problem.
Her begynner historien bare kort tid etter at saken med de forsvunnede jentene ble oppklart. Som jeg nevnte: om noen av de mange spørsmålene fikk svar, er det fortsatt mange løse tråder fra "Utmarker". Som konsekvens av det som hendte i forrige bok, er Sam Berger og hans nye allierte, Molly Blom, fratatt politilisensene sine og holder seg skjult ved Sveriges utilgjengelighetspol, et øde sted oppe i Lappland. Det er vinter, kaldt, mørkt og uhyggelig. De vet at säpo leter etter dem, men har det ikke helt klart for seg hvorfor- det vil si: Sam med sitt hukommelsestap, skjønner i det hele tatt lite av situasjonen til å begynne med, mens Molly har mer oversikt.
En av Sams tidligere kollegaer, DesiréRosenkvist, gir dem helt uoffisielt i oppdrag å finne ut hva som ligger bak et mystisk brev hun har mottatt, hvilket fører den på sporet av- hold dere fast: en ny mulig seriemorder! Over et visst tidsrom har mødre og deres sønner blitt brutalt myrdet, men på grunn av sprik i tid, sted og delvis ulkare familierelasjoner er det ingen som har sett sammenhengene før nå. Nok en gang blir det en heseblesende kamp for å holde forfølgerne på avstand samtidig som de prøver å hale innpå sitt eget "bytte", som de antar må være en mentalt svært syk person.
Selve kriminalsakene i bøkene er kompliserte,  godt pønska ut og lite forutsigbare, men enda viktigere er den psykologiske spenninga; forteller-perspektivet skifter ofte, man vet ikke bestandig hvem som forteller og hele tida  forpestes lufta og atmosfæren av spørsmålet om hvem som er til å stole på og hvem som har skjulte agendaer. Ettersom ingen kan klare seg alene til enhver tid, de likevel stole på hverandre... Og helst prøve å ha ei bakdør åpen hvis det viser seg at man blir lurt...
Jeg vet ikke om man kan bruke ordet "fargerikt" for å beskrive et persongalleri der mer eller mindre alle har har en tordensky hengende over hodet, der ødelagte sinn, galskap og ondskap går hånd i hånd, men de forskjellige personene er i hvert fall skildret levende, troverdig og med stor psykologisk innsikt.
Språket blir ofte trekt fram som spesielt godt i bøkene til Arne Dahl. For meg er det noe jeg oftere legger merke til hvis jeg leser selv, enn hvis jeg hører på lydbøker som jeg har gjort her. Det jeg kan si, er at jeg i det minste har lagt merke til at han ikke utbroderer unødig mye, han bruker ikke tid eller trykksverte på omstendige beskrivelser av hårfrisyrer, klær eller interiør. Dessuten er det bestandig morsomt å lese/ høre svensk, for svenskene har så mange morsomme ord, og de er så flinke til å ta vare på språket sitt. De er for eksempel veldig gode til å finne alternativer til engelske nyord, der vi bare begynner å bruke de engelske, enten med norsk uttale eller i beste fall fornorsker ordene aldri så lite. Heia Sverige, sier nå jeg!! Det kan forresten bli oppsummeringa mi for "Utmarker" og "Innland" også; Heia Sverige! Jeg gleder meg til høsten, ryktene sier at bok nummer tre "Mittvatn" utgis (i Sverige) senest 31. august. Det blir forøvrig den siste boka som bygger videre som en fortettelse av den forrige. Senere er tanken at serien skal fortsette, men at bøkene skal være mer uavhengig av hverandre. Det er en idé jeg har sansen for! Da er det ikke full krise om man skulle falle av lasset ei stund, og nye lesere må ikke på død og liv begynne med bok nummer en- selv om jeg selvfølgelig oppfordrer til å gjøre det.