onsdag 14. november 2018

En skeptiker og en uerfaren hypokonder diskuterer Gunhild Stordalens biografi

Bare for å feie til side alle eventuelle spekulasjoner: Dette er ikke først og fremst ei bok om sykdom og/ eller helse, det er mye mer ei bok om en livsfilosofi som sier at hvis man vil noe nok, og virkelig gjør så godt en kan, er det mulig å nå hårete mål, å gjøre en forskjell. Mirakler kan skje, det er absolutt ikke over før det er helt slutt!

-Jaha...? Og når begynte du å lese bøker om rikmannsfruer som skal redde verden ved å overbevise andre om at de må sykle til jobben og spise fuglefrø og spirer??
-Nei, altså.. Fuglefrø og spirer? Det står ingenting om det her, altså..
-Ne-hei..? Men fine vaner da? Og raske biler og eksotiske reisemål? Og klimakvoter kanskje?
-Ikke så mye det heller, egentlig. Men det står om EAT, altså, matprogrammet som kanskje, kanskje ikke kan redde verden.
-Jaha..? Redde verden, ja? Det nye nå er vel at det er umulig å redde verden hvis vi ikke får stoppa befolkningsveksten? At uansett hvor mye vi sorterer søpla vår og plukker plast når vi er ute og plogger så går det til helvete? At det er umulig for kloden Tellus å gi kost og losji til de 11.2 milliardene FN har regna ut at vi vil være allerede i 2100?
-Det vet jeg ikke så mye om, det står ingenting om det i boka, bare at en tredel av verdens befolkning er feilernært (eller var det omvendt? At bare en tredel var retternært..?) De fleste spiser visst ikke for lite, men feil.
-Ja, men man trenger ikke Gunnhild Stordalen til å fortelle oss det, akkurat. Det holder å ta seg en tur i butikken, det, så ser man hvordan det ligger an! Man blir ikke atlet av å spise ferdigpizza med ekstra ost og sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Sukker og fett er visst nærmest som gift, er det ikke?
-Joo... Det er kanskje det.. Og det er litt morsomt at du nevner ost, for merkelig nok har ost blitt en viktig bidragsyter til feilernæring i USA. Men uansett: det er jo bra at noen prøver, da? Er det ikke?
-Prøver og prøver, det er sikkert mest for å vise seg fram, treffe betydningsfulle mennesker og kunne skryte av det etterpå. Har ikke sett noe resultat av den eat-greia jeg, i hvert fall.
- Nei, ikke enda, nei, men de har jo fått med seg mange med påvirkningskraft da. Både forskere, politikere og produsenter. Særlig det siste er nok viktig hvis man skal få til de endringene.
-Politikere, ja! Fra den kanten har visett mye konrstruktivt i det siste! Særlig!
-Ja, men, uten at man starter en dialog, kan det ikke bli noen fortsettelse heller, tenker jeg da.
-Ja,ja.. De får bare fjolle videre. Tenker det går ad undas før eller senere samme hva vi gjør eller spiser. Toget har gått, og det er ike takket være NSB, for å si det sånn. Står det noe om den snømann-sjuka der da? Er det bilder der?
-Snømannsjuka..? Nå skjønner jeg ikke hva du mener?
-Ja, har ikke hun en sånn derre grusom sjukdom som gjør at huden snurpes sammen som krympeplast, og kroppen kveler seg selv?
-Ååå... Du mener sklerodermien! Ja det står ganske mye om den. Om hvordan hun hadde sykdomsanfall allerede i ungdommen, men skjulte det for alle andre nn mora. Og om hvordan hun ble sykere og sykere, men neket å innse hva det var, enda hun er lege selv og underbevisstheten helt sikkert skjønte det. Vi vil jo helst ikke konfronteres med ubehageligheter- i hvert fall ikke de vi ikke kan gjøre noe med.
-Jo, men var hun såå sjuk da? Synes hun ser helt fin ut, jeg- fin og fjong!
- ja, men vi har jo ikke sett hvordan hun har vært eller har hatt det mens hun har vært på det sykeste. Jeg synes forresten det balanseres veldig bra i boka; hun forteller nøkternt og personlig om sykdommen uten at det blir for privat eller utleverende. Og, nei, det er ingen bilder i boka, så den grafse-lysta får du ikke tilfredsstilt her!
-Men var hun ikke i utlandet for å få behandling? Er ikke det norske helsevesenet godt nok for Fru Stordalen Fin Og Fjong?
-Uten den behandlinga hadde hun kanskje vært død allerede for alt jeg vet. Så ja, hun dro til et nederlandsk sykehus hvor de tester ut ei ny behandling. Noen har blitt bra, men hvis jeg husker rett, er det noen som ikke har tålt den også. Gunhild Stordalen har fått dobbel behandling, og en tredje er visst uaktuelt, kroppen vil ikke tåle det, så jeg krysser fingre og håper virkelig hun berger!
-Ja, viss det er sånn så...
-Forresten er det skummelt med sånne bøker som forteller om virkelige sykdommer og virkelige symptomer. Man begynner jo å kjenne etter selv.. Jeg oppdaget jo både pigmentflekker i huden og kjente på utmattehet undervies, så resultatet ble jo at jeg som alltid har flagga at jeg er kjernesunn og frisk ble akutt syk, og sikker på at jeg hadde både det ene og det andre..
-Man du ser da også... jaja... kanskje ikke akkurat fin og fjong, men sunn og frisk ut, i det minste?
-Ja, jeg er nok det. Det var nok bare et akutt tilfelle av hypokonri. Ikke for det; det er jo en diagnose det også, og den er viss heller ikke helt lett å helbrede, sies det. Jeg har begynt å ta vitaminpiller, da. Jeg synes faktisk det hjelper.
-Ja-ha, ja... På pigmentflekkene da, eller?
-Ja, på dem også. Eller kanskje det bare er lysrøret på badet. Det har begynt å blinke, så det meste blir litt utydelig.
-Da tenker jeg vi har en alternativ løsning på hvordan verden kan reddes. Gratis prevansjon og vitaminpiller til alle, ett-barn-politikk på verdensbasis, og lysrør med permanent blinkeffekt.
-Kan hende det.. Men boka er overraskende god! Godt skrevet, interessante meninger, bra struktur..
-Struktur? Hva da, struktur??
-Jo, altså at det veksler fint mellom episoder fra tida før hun havna i rampelyset, sykdommen, EAT-arbeidet og smuler fra privatlivet.
-Og ja, sånn struktur, ja... Mener du at jeg bør lese boka, altså?
-Ja, jeg synes faktisk det. Og hvis du klarer å legge fra deg fordommene og se forbi glitter og glam (som det ikke er mye av i boka), så trur jeg faktisk du kan ha stort utbytte av det!
-Mener du at jeg kan ha stort utbytte av å lese ei bok?
-Vel, jeg trur du kan ha utbytte av å lese bøker, men du kan jo begynne med denne. Det er et fornuftig sted å begynne.

***********************************
For ordens skyld... En tenkt dialog, om ei bok jeg har lånt på biblioteket. Utgitt på Pilar Forlag nå i høst. Finnes også som lydbok, innlest av Henriette Stenstrup.

Jeg var i utgangspunktet ikke interessert, men boka fikk overraskende mye positiv omtale i den tradisjonelle pressa, og da ble jeg nysgjerrig likevel. Boka er faktisk veldig interessant, velformulert, tankevekkende - og egentlig veldig sitatvennlig. Boka er Gunhild Stordalens historie, ført i penn av Jonas Forsang, som også skrev Petter Stordalens biografi, "Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" for noen år tilbake- etter sigende den mest leste (eller var det solgte?) biografien i Norge. Forsang er for øvrig også mannen som bak Petter Northugs biografi- som er gitt ut på Stordalen-forlaget Pilar... Rene storfamilien, dette her!

Ettersom dette ble et rimelig skravlete innlegg, tillater jeg meg å komme med noen tanker rundt dette med å spise kjøtt. Debatten har hatt en tendens ti å bli veldig polarisert- som debatter gjerne blir når deltakerne er nyfrelst eller veldig overbevist om at de har rett. (Personlig prøver jeg etter beste evne å holde meg unna industrikjøtt, dvs kjøtt fra fjøs, bur og mærer, og jeg er selvfølgelig klar over at det er litt enklere for meg som kan drepe maten min sjøl- og jeg er klar over at det også kan være utgangspunkt for heftige diskusjoner. Det er vanskelig å finne ut hva som er rett/ minst feil...) Uansett hvor man står, er det knapt noen som argumenter mot å spise mer plantebasert, og hadde det ikke da vært en idé å få folk flest til å spise litt midre porsjoner med kjøtt når det er kjøtt de spiser? Vi er satt opp med rovdyrtenner, og det må vel tolkes som at evolusjonen har gjort oss til kjøttetere? Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være et mye enklere prosjekt- og ikke minst raskere å gjennomføre- enn at vi skal gå over til plantebasert kosthold.
Et enkelt eksempel; fredags-taco..
Versjon 1: En pose kryddermiks, 500 gram kjøttdeig, litt løk, paprika og salat- vipps; alle fornøyd.
Versjon 2: En pose kryddermiks, 400 gram kjøttdeig, 100 gram revet gulrot, litt løk, paprika og salat- vipps; alle fortsatt fornøyd og kjøttforbruket redusert med 20%!
Det enkle er ofte det beste, og spørsmålet er kanskje om korte skritt i riktig retning er bedre enn å stå på stedet hvil mens man venter på revolusjonen?

søndag 11. november 2018

Dronen av Unni Lindell

Jeg har ikke lest alle bøkene fra Unni Lindell, men de to forrige, "Brudekisten" og "Jeg vet hvor du bor" har jeg kontroll på, og det er de viktigste å få med seg hvis man vil bli mest mulig kjent med Marian Dahle som er den nye hovedpersonen i Lindells kriminelle verden. Cato Isaksen henger fortsatt med, men nyter altså en mer anonym tilværelse i de siste bøkene.
Marian Dahle er fortsatt ikke helt i vater etter at hun nesten ble drept på slutten av "Brudekisten". Det går stadig bedre, selv om hun fortsatt tyr til lett selvmedisinering med varer fra AS Vinmonopolet når ting ble for vanskelig. Sida sist har hun blant annet fått en fabelaktig kjærest- som hun gjør hva hun kan for å bli kvitt; det beste er å være alene, for da trenger man ikke å være redd for å miste...

Ved en nedlagt militærleir i Maridalen finner man liket av en mann som er brutalt drept. Drapet fant sted på nøyaktig samme sted som ei ungjente ble drept fem år tidligere, og da det viser seg at det er mange likhetstrekk mellom de to sakene, blir Marian Dahle i egnskap av å være en del av politiets cold-case-gruppe kalt inn. Det fiffige denne gangen er at leseren (evt lytteren...) helt fra begynnelsen bør ha fått med seg hva som har skjedd og hvem som er skyldig. Alt står ikke med rene ord, men det er såpass tydelig at det er ikke mye lesing mellom linjene som skal til og det utvikler seg raskt og hintene er såpass mange, at spenninga består først og femst i om Marian og kollegaene klarer å løse saken før det er for sent, og om noen klarer å sno seg unna- etterforskerne har ikke leserens privilegium, å lese boka ;o)

Persongalleriet er forholdsvis stort og de fleste aktørene er som seg hør og bør mer eller mindre suspekte. Et dronefirma leier lokaler ved den gamle militærleieren, de har flere ansatte med en forhistorie, bonden på nabogården driver tjuvjakt og finner mora svært hardt skadd i sauefjøset og hun dør etterhvert på sykehuset, en "sporingsekspert" av det litt retarderte slaget (ikke mine ord) pendler mellom hjemmet, militærleieren og kontoret sitt på Posten osv. Ei fraværende alenemor med en fremmelig liten sønn har flytta inn i dragehuset hvor Marian bor, og frøken Dahle er alt annet enn begeistra for all lyden som følger med unger- helt til Leo en dag plutselig er sporløst forsvunnet. Hun mistenker at forsvinninga kan knyttes til etterforskninga av drapssaken i Maridalen. Mistanken får store konsekvenser for Marian privat, men da guttens somaliske far ikke svarer på mobilen, konkluderer man med at det er faren som har tatt med seg sønnen til hjemlandet. Savnetsaken legges på is og sanda i Leos timeglass renner jevnt og trutt uten at det offentlige gjør særlig mye til eller fra, og det er i denne delen spenningskurven er brattest- det er noe med gale, mentalt ustabile voksne og troskyldige, forsvarsløse unger...

Det er kanskje litt feil å skrive, men også denne gangen har det vært en ren fornøyelse å følge med på drap, forsvinning, psyke mennesker og halvfomlete politfolk diktet fram av Unni Lindell. Plottene hanger godt sammen og med et lite snev av velvilje er gjennomføringa overbevisende og truverdig. Denne gangen er jeg nok litt ekstra begeistra for hvordan forfatteren hele veien lar leseren ligge ett hakk foran etterforskerne, slik at man faktisk blir irritert over at de ikke ser hvilke kardinaltabber de gjør underveis- absolutt en anbefalingsverdig krim med spenning og god framdrift, Lindell på sitt beste, spør du meg 😳😱
Når man låner lydbok på biblioteket blir man en litt annerledes konsument enn hvis man har lydfil på mobilen. Denne gangen hørte jeg mens jeg kjørte til og fra samt venta på tur hos veterinæren, mens siste del gikk med mens jeg trøsta sjuk hund og hekla pynt til en avblomstra halvdød orkidé. Litt spesielt med tanke på hvordan det gikk med hundene i boka..
******************************
Spilletid 9.56/ 375 sider 
Godt lest av Ane Dahl Torp
Lånt på biblioteket

Andre entusiastiske bloggere:

tirsdag 6. november 2018

Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad

Et ustrukturert forsøk på å formidle en leseopplevelse


Hhhhjaaaa....
Hvor skal man begynne når målet er å skrive noen velvalgte ord om ei bok på over tusen sider, eller ei lydbok som strekker seg over 41 timer og 36 minutter (det er faktisk mer enn ei full arbeidsuke, det!)?
Bare ved å se på sidetallet skjønner man at dette er en bredt anlagt roman. Virkelig bredt! Hvor mye skal jeg fortelle og forklare? Det kan av og til være fristende å bare gjengi omtalen fra forlagene, men i dette tilfellet holder det ikke nok koipere, jeg trur nesten de har hatt samme dilemma som meg: hvordan skal vi presentere denne?

Shelley Duvall/ Mischa Grey
Max er altså vår mann, når vi blir kjent med ham, er han en kjent og suksessrik, men fullstendig desillusjonert teaterregissør. Jeg fikk ikke helt med meg hvordan han satte i gang, men han begynner i alle fall å fortelle livshistorien sin. Antakelig leser vi  manuset som senere går tapt i forbindelse med uværet Sandy. Forholdsvis ukronologisk, med sidefortellinger og parallellhistorier utvikler det seg til en oppvekstroman, en kjærlighetsroman, en samfunnsroman, en kunstroman, en anti-krigsroman, en anti-kapitalistroman og så videre, og så videre..

Max vokser opp på Forus/ Stavanger på søttitallet, men historien går lenger tilbake enn det. Kan hende starter det med Vietnamkrigen? Kanskje før det også? Kanskje kan man si at  det begynner med de religiøse besteforeldrene til Max, men uansett er det viktige hvordan historien fortsetter og hvor den ender.
Kort fortalt: Midtsommer 1990, Max og kameratene Stig og Andri er akkurat ferdige med barneskola. De sitter på toppen av Ulsberget, bak dem ligger grusbanen, foran dem, under dem ligger Forus, med fabrikkene, bensinstasjonene, og Scania-verkstedet. Max skulle vært hjemme allerede, men det er siste kvelden og han har venta altfor lenge med å fortelle det: i morgen klokka seks drar de. Før naboene er våkne, drar familien på fire over Atlanterhavet til USA, til 64 Poplar Street, Garden City, Nassau County, Long Island, New York- Amerika. Og videre via, via, via, til Montreal, Canada høsten 2012.
Oppbruddet fra Forus er det første store bruddet for Max. Det skal komme flere tap, men også seire, og det skal komme nye bekjentskaper som skal bli like viktige som barndomskameratene.
Etter at han kommer til Long Island strever han med å lære språket, knekke de sosiale kodene- finne seg til rette. Etterhvert treffer han Mordecai, og vennskapet deres blir redningen for Max- og det blir på mange måter en nøkkel til framtida. Sammen entrer de teaterscenen og det er Mordecai som presenterer ham for Mischa. Mischa som ligner på Shelley Duvall, er sju år eldre, lager de mest bemerkelsesverdige, fotografiske malerier av vaskemaskiner. Mischa som blir hans livs kjærlighet. Mischa som gjør at han endelig møter Owen, som tidligere var Ove, farens eldre bror, som dro til USA for å satse på jazzmusikk, men som endte opp i Vietnam og vel tilbake i Amerika ble jazzmusikken umulig, og livet ensomt og vanskelig. Det blir litt lettere da Max og Misch dukket opp, men fortsatt ensomt, ensomt, ensomt.


Det store spørsmålet er om romanen virkelig måtte bli så lang? Er ikke 1083 sider rent for mye? Jo, antakelig er det det. I hvertfall hvis det er et mål at flest mulig skal lese boka? Jeg tenker på Jón Kalman Stefansons trilogi om "Gutten"☺; de bøkene er samla i en trippel-pocket, som ikke er på mer enn 713 sider til sammen. Jeg elsket den islandske trilogien- og jeg var fortapt i historein om Max, Mischa, Mordecai og Owen, og etter å ha hørt/ lest ferdig hele praktverket, kan jeg ikke si at "dette kapittelet kunne vært strøket" eller "her blir det for detaljert"- det er alle digresjonene, assosiasjonene og sidesprangene som gjør romanen så overveldende fantastisk og som gjør at leseren forblir hengende på kroken. Det er heller ikke noe godt alternativ å la Owen eller noen av de andre hovedpersonene blitt statister ved at historiene deres hadde fått mindre plass- livene deres er jo deres liv og historier, og dermed viktige for Max- og for leseren! Hjertet mitt banker og blør litt ekstra for Owen.. Så mange drømmer, så stort talent, så mange venner, så nært forhold til broren og så altomfattende ensomhet...
Som ofte ellers har jeg kombinert lyd og papir. Jeg tenkte det var greit for å komme i mål. Delvis var tanken å gjøre det effektivt, delvis at jeg lett måtte kunne gå tilbake hvis jeg mista tråden i lydboka- (det kan skje den beste når lyd kombineres med mer avanserte ting enn å sitte med hendene i fanget) Egentlig trudde jeg det skulle gå greit om man falt av lasset et øyeblikk; med det omfanget burde det være mer enn nok av muligheter til å hoppe på igjen. Noe rart skjedde: her er det over tusen sider med sømløse overganger fra det ene til det andre, men plutselig var det et ulogisk brudd. Jeg stoppa lydboka og begynte å bla bakover i papirboka, og gjett hva?! Et helt kapittel mangla! Fra side 175 til 199 er borte vekk. Det er helt sant, jeg trudde selvfølgelig at det måtte være noe galt med nedlastinga mi, men jeg sletta og lasta ned på nytt- med samme resultat. Kan forklaringa være at innleseren ikke kan japanske skrifttegn? Ei linje på side 194 er ikke direkte oversatt eller forklart, men det presiseres at utsagnet var upassende all den tid vedkommende verken var (a) stygg, (b) en gammel kvinne som (c) luktet døde katter... Men altså et helt kapittel borte på grunn av ei linje med japanske tegn innlesern ikke kunne lese? Det måtte gå an å finne en bedre løsning, eller hur? Jeg ble litt snurt, og mumler at da burde han hoppe over avsnitt eller kapitler med norske ord han ikke kan også. Som for eksempel skatoll som han konsekvent (dvs minst tre ganger) uttaler sjattol... Hrmf...

Men altså... 1083 sider? 41 timer og 36 minutter..? Den eneste relevante sammenligninga jeg kommer på, er denne: Du drar på ferie til et nytt og ukjent sted. Vel framme viser det seg at du har funnet Paradiset- det har absolutt alt du kunne drømmer om, og du tenker at Her! Her kan jeg bli resten av livet!! Og likevel, etter ei stund, kan man faktisk få et aldri så lite snev av brakkesyke, for Paradiset er ei øy, og det virker som den blir litt mindre for hver dag som går, og til tross for at alt er perfekt, begynner man å lengte etter noe annet- ikke nødvendigvis noe bedre, bare ei forandring. Et nytt sted, ei ny bok, et annet univers...  For: for mye av det gode er ikke bra det heller..?

Tilbake til det innledende spørsmålet: Kan hende man bør begynne med å gjøre klar ei kanne med te eller kaffe og smøre seg ei real matpakke..? Ikke bare for å forberede seg på omtaleskriving, men like gjerne for å være rustet til maratonlesing- boka er knallbra og jeg er strålende fornøyd med at jeg fortsatt ikke har lest Harstads siste; den som venter på noe godt osv ☺


Lest av Jonathan Espolin-Johnson
Pocketbok fått som bursdagspresang/ lydfil kjøpt (finnes også i Fabel-app´en)

søndag 28. oktober 2018

En grav for to av Anne Holt (selveste)

Desember 2017, det lakker mot jul og det lir mot de 23. olympiske vinterlekene i PyeungChang. I Norge er allerede forventningene skyhøye; kun det beste er godt nok. Da to av de største stjernene, Hege Chin Morell og Håkon Holm Vegge (R.I.P) med få dagers mellomrom blir kobla til doping og det forbudte stoffet clostebol, går media og de ufyselige, uspiselige, selvsentrerte, selvrettferdige, arrogante pampene i Skiløperforbundet nærmest av skaftet.
Selma Falck, tidligere suksessrik landslagsspiller i håndball, inntill nylig suskessrik advokat, nå - etter å ha spilt høyt og tapt- er hun arbeidsleding, hun har pådratt seg miliongjeld, familien har slått hånda av henne, hun har kniven på strupen og får en eneste sjanse til å rette opp alt som har gått til helvete. Hun får det nærmest umulige oppdraget å finne ut hvordan tuben med Trofodermin havna i toalettveska til Hege, og ikke bare renvaske henne, men å gjøre det i tide slik at hun kan stille på startstreken under OL som står for døra. Som mentor og "sparringpartner" har Selma en finurlig type: Einar Falsen. En klaustrofobisk, svært sympatisk, menneskesky, mentalt ustabil uteligger som det skal vise seg også har en bemerkelsesverdig forhistorie.
Hun lente seg fram og lot ham hviske de faste avskjedsordene. Med beroligende stemme svarte hun som hun hadde gjort i mange, mange år.  "Du gjorde det rette. Svinet fortjente å dø."
I denne boka er det mange paralleller til dopingsaken mot Therese Johaug, og forfatteren har uttalt seg svært kritisk om hvordan saken ble behandlet. Om likhetene mellom krimroman og virkelighet er mange, er ulikhetene enda flere, dette er IKKE ei bok om Johaug-saken, men flere steder i boka blir det indirekte stilt spørsmål ved hvilke motiver som kan ligge bak en dopingavsløring, og slik saken boka utvikler seg, er det lett å se for seg at "ren idrett" slett ikke er det eneste mulige svaret, hverken i fiksjonen eller det virkelige livet.
Med Selma Falck og Einar Falsen har Anne Holt skapt et spennende radarpar. Det er en fryd å lese (høre) samtalene deres. Respekten og omtanken de har for hverandre er skjelden kost, kanskje spesielt innen krimsjangeren. I tillegg varmer det en bokelskers hjerte at det ikke bare er pøska ut et godt plot, men at det også er en god roman, med gode miljøskildringer, et truverdig og fargerikt persongaleri og et variert og spenstig språk. Det er ikke bare ei bok om å løse en sak, dette er ei bok som tar noen omveier for å belyse viktige temaer som moral, hevn, griskhet, og flere mystiske historier fortelles under veis, uten at leseren helt skjønner hvordan de henger sammen før mot slutten.
Her er det lite å pirke på, men hvis jeg må sette fingeren på noe, så må det være at Anne Ryg som har lest inn boka med akkurat passe innlevelse, godt kunne skrudd opp tempoet en smule.

Boka anbefales både til de som er glad i god  krim, og til de som venter tålmodig på sesongstart for langrenn (16. november, Beitostølen, klassisk, 10 km kvinner, 15 km menn!)

*********************************
Spilletid 12:37/ 362 sider
Lest av Anne Ryg
Lydfil fra forlaget

lørdag 27. oktober 2018

I dag er dagen! (Sol trumfer plan)

I dag er dagen da jeg skal skrive ferdig omtalene av bøker jeg har lest i høst. Hamre løs på tastaturet uten tanke for korrektur og finpuss. Komme a´jour- en gang for alle.
(Trur eg.)
Dagen da jeg skal se over ulesthyllene og lånebunken fra biblioteket. Legge en slagplan for videre lesing. Kjøre på med handlekraft og sjølvdisiplin.
(Trur eg.)

Men nå sprekker skydekket opp, og da må jeg bare ta en tur ut i sola først.
Trur eg...

tirsdag 23. oktober 2018

Hva ER det med disse Søsterklokkene???

Alle elsker tilsynelatende denne boka, men jeg er bare måtelig fornøyd...
Dette har vært ei langdryg affære på flere måter. Det begynte med noen avisoppslag på forsommeren; Lars Mytting hadde ei ny bok klar! Det var sparket jeg trengte for å få lest "Vårofferet", den eneste boka jeg til da ikke hadde lest fra forfatterskapet. (Absolutt ei anbefalingsverdig bok!) Omtrent samtidig trykte Dagbladet et utdrag fra "Søsterklokkene", men jeg ble ikke helt overbevist; jeg syntes den virka litt enkel i formen, skolestilaktig og litt sjarmløs. Håpet var selvfølgelig at utdraget ikke skulle være representativt for resten, men jeg var skeptisk. For å gjøre en helhjerta innsats med å bryte ned betenkelighetene mine, dro jeg over fjellet for å bli med på boklansering på Ringebu Bibliotek. Det var både hyggelig og morsomt, og da forfatteren sjøl fortalte om forarbeidet til boka og leste utvalgte scener, ble jeg gradvis overbevist om at dette kunne bli bra!
Jeg vurderte litt fram og tilbake om jeg skulle gå for lyd eller papir, men jeg konkluderte med at hvis Kai Remlov (sist hørt i Simon Strangers "Leksikom om lys og mørke") skulle lese dialoger på gudbrandsdalsdialekt, ville det bli mye "skurr på linja..." Nu vel, boka ble kjøpt- og satt bort i ventehylla.. Og omsider tatt fram igjen.. Lesinga begynte så smått, men det gikk trått;
"Hmmm... tamt... men det må jo snart løsne..?"
Så godt som alle omtaler har jo prega av applaus og honnør, men for meg forble det altså tamt og en aldri så liten skuffelse.
Jeg har grubla MYE på hva det er som mangler, og det har ikke vært lett å finne svaret. Jeg bryr meg ikke om å skrive handlingsreferat her- de fleste har sikkert hørt nok om "Søsterklokkene" allerede, og boka er virkelig innholdsrik. Historiske fakta og detaljerte beskrivelser av mangt og mye, både fakta og fiksjon. Handlingsmettet og med god framdrift. Språket er variert og morsomt, bilderikt og sitatvennlig, men jeg kunne godt tenke meg at det ble brukt mer dialekt når folket fra Butangen prata. (Dialekt er alvorlige saker- jeg synes ikke man skal pynte på eller "fornorske" dialektord brukt i en roman med så tydelig geografisk forankring) Historien er ellers passe krydra med "lokal-humor" og fiffigheter, som navn og episoder som kan relateres til folk og hendelser i "vår tid".
Etter mye fundering har jeg kommet fram til at det er på det personlig plan romanen svikter. Persongalleriet har potensiale til å bli spennende og fargerikt, med bygdejenta Astrid Hekne, nypresten Kai Schweigaard og den tyske arkitektstudenten Gerhard Schönauer i hovedrollene. Det bygger seg opp til et trekantdrama mellom disse, med sjalusi og begjær og stakkars Astrid som egentlig bare har ett ønske: komme seg ut og bort! Det dumme er at disse potensielt heftige følelsene og temperamentet forsvinner i anemi og handlingsreferat. Karakteroppbygginga virker nedprioritert, og skal man lese en trilogi, bør man helst bli mer enn middels engasjert i hovedpersonene. Jeg ønsker meg mer brann og kulde, sinne og fortvilelse- og selvfølgelig hjertevarme og inderlig glede. Man går for mye og venter på at noe skal skje, og når dette "noe" først inntreffer, er det som om selv de største omveltningene bare blir små bagateller, bare nok en liten hendelse i den lange rekka av hverdagsligheter. Det er som om livet bare er noe som går forbi, uten at de selv har så altfor mye de skulle ha sagt om fart og retning.
Mot slutten av "Søsterklokkene" kommer tom nye personer inn i historien, to brødre som jeg setter min lit til. Jeg håper de vokser opp til å bli store og sterke personligheter som etter hvert kan skape glød og pasjon på Butangen. Kan hende noen av de andre som er igjen der også innser at de må la følelsene få større spillerom hvis de skal komme i mål med prosjektene og drømmene sine? Nå har de jo sett hvordan det kan gå hvis man lar seg styre for mye av andre.

**************************** 
Søsterklokkene av Lars Mytting
Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2018
448 sider/ Spilletid 12:13
Kjøpt papirbok.

Andre bloggere som jamt over er mer positive enn meg:

PS- jeg valgt som nevnt bort lydboka fordi jeg var skeptisk til Remlov som oppleser. Etter å ha hørt Mytting lese, fikk jeg inntrykk av at dialekta hadde en mye større plass i boka enn den faktisk hadde. Det betyr at antakelig hadde valgt lydboka hvis jeg hadde visst det jeg vet nå før jeg tok den store avgjørelsen ;o)

Helt til sist og etter nøye vurderinger; et bilde fra lanseringa... NRK hadde fått sitt, bokpraten og høytlesninga var over, kaffen drukket opp og kringlebiten fortært. Folket hadde begynt å stille seg opp i signaturkø, mens jeg tok en tur i bibliotekshyllene for å forevige Mytting-romanene i sitt rette element; på biblioteket. Da kom bibliotekar og forfatter fykende omtrent i samme æren; forfatteren skulle foreviges, men jeg hadde strevd ganske mye for å få stabla de bøkene på plass- så jeg ba dem om å vente til jeg hadde fått mitt.. Og forfatteren tenkte vel at det kunne passe at han ble med på bildet, og det var jo rett nok det, men herre miiiin så flau jeg ble..!!! Det ble bare med det ene bildet, og når jeg har sett på det i ettertid, ja, da er det mulig Mytting og syntes det ble litt pinlig...
Nå har vi lagt hendelsen bak oss, og ser framover.. Han skriver ny sannsynligvis på ei ny bok, jeg skal prøve å konsentrere meg om lesinga ;o)


lørdag 13. oktober 2018

Diktlesesirkel- Trigger Warning

I dette innlegget nevnte jeg at Linda Klakkens nye diktsamling skulle få et eget innlegg. Den planen er lagt på is, for den blir bare nevnt i forbifarta nok en gang. Nå som et eksempel på ei forholdsvis lett diktsamling uten for mye brodd eller - la oss si trigger-faktor. Samlinga er ei løst sammenhengende dikt-fortelling om kjærlighetens forskjellige varisjoner, mest av alt handler den kanskje om å vente, om usikkerheten før man vet om den andre føler det samme og gleden og takknemligheten når den blir besvart. Korte, fine og i grunn veldig sitat-vennlig. Varm og god på en litt så og ømskinna måte.

Fra samme forlag (Flamme) kom det nylig ei ny diktsamling med helt andre følelser. Dere husker Tine-Jarmila Sir? Hun med en bestemor som- kanskje, kanskje ikke- lå med Frank Zappa? Diktsamlinga var plutselig tilgjengelig på ebokbib, og uten videre forundersøkelser lasta jeg den ned på mobilen etter at jeg hadde lagt meg i går- den boka jeg egentlig leser lå igjen på kjøkkenet og noen få tastetrykk var enklere enn å stå opp og gå ut barbent på det kalde golvet. Jeg hadde ikke lest mange linjene før jeg angret. Ikke fordi det var dårlig eller noe sånt, for all del: den er virkelig godt skrevet. Jeg angra fordi det var sent, jeg hadde nettop kommet hjem fra Riksteaterets forestilling "Tung tids tale", og huden, hjertet og sjela mi var allerede skrubba med sandpapir og jeg hadde ikke få reinstallert filteret som gjør at overskuddet av sterke følelser blir spylt rett igjennom systemet. Jeg skjønte med en gang at dette kom til å bli overdose, og eneste håp om redning, var at det kom et lys i enden av tunellen, et lite løfte om at det kan gå bra til slutt, at det ordner seg, man finner en vei ut- men man gjør jo ikke det. Ikke egentlig. Man må bare prøve å leve med det livet har vært, leve med de opplevelsene man har hatt.

"Hvis" er uten sammenligning det mest brutale jeg har lest. Noen sinne. Det handler om overgrep. Av verste sort- av alle de verste sortene. Mot barn. Og om voksne som ikke ser. Eller vil se. I hvert fall som ikke griper inn. Selvfølgelig ville jeg skåne meg selv mot alt dette skrekkelige- den burde vært oppført med TW, en advarsel om opprørende innhold. Tenkte jeg. Det ville gitt meg bedre søvn, i det minste. Problemet er selvfølgelig at det ikke er mitt forbigående søvnproblem som er problemet. Problemet og saken er naturligvis at overgrep finnes OG at det er flere nn meg som helst snur oss bort når vi aner at Her Kommer Et Problem. I dag tidlig grubla jeg litt videre på denne problematikken, og tenkte at dette er jo presis det samme som årets vinnerne av Nobels Fredspris har satt søkelyset på. Og nå som jeg tenker enda mer, kjenner jeg bare at det er helt ubegripelig at noe så grenseløst ondskapsfullt kan forgå! Og jeg lurer på om det er politisk ukorrekt, eller om man kan gi uttrykk for at man har tanker om at man i disse sakene burde åpne opp for dødsstraff? Kan mennesker som utfører slike handlinger egentlig kalles mennesker? Finnes det nok menneskelighet i dem til at de kan få leve? Og for all del: ikke kall dem udyr! Dyr er aldri onde, dyr følger kun instinktene sine, og for dem finnes bare ei drivkraft: å overleve lengst mulig. Eventuelt å trygge familien, gruppa, flokken.. I dyrenes verden finnes ikke ondskap- før eventuelt mennesker nærmer seg dem.

Videre: angående den Trigger Warning jeg ønska meg i natt: Les ukas skråblikk fra Ingeborg Senneset i Aftenposten. Og les Tine-Jarmila Sirs "Hvis" - hvis du ikke er av dem som trur at bomullshandlenett og taushet er redningen.

Syns inte! Finns inte!


Til sist, ettersom det her vart et innlegg med link til Diktlesesirkelen: Arnulf Øverland et dessverrre alltid like aktuell:

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland
-1937-

onsdag 10. oktober 2018

Forhåpentligvis en akkurat passe smart snarvei

I det lange løp viser det seg som regel, før eller senere, at snarveier ikke lønner seg. Likevel må man prioritere, og da må man av og til ta sjansen på at det går bra å kutte noen svinger- som for eksempel bare kopiere en lynomtale fra Instagram over på bloggen. Det er jo så for gjort å knipse et bilde og kjapp-kjapp-kjapt taste ned noen velgvalgte ord på mobilen, mens på bloggen føler i hvert fall jeg at man bør være grundigere, begrunne bedre, være mer klok enn impulsiv...
Vel, i dag lar jeg Impulsiv og Kjapp trumfe Klok og Velfundert, og jeg håper det går sånn cirka akkurat passe bra ;o)

...Hmmm... Det ser ut som jeg må ligge en smule mer innsats i kopierings-prosjektet, blant annet er bildet litt for grumsete, og teksten bør få en runde med korrekturlesing. Det får bli ved neste anledning, dette er å anse som en test, og for min del trur jeg nok det her kan bli et greit alternativ til de evinnelige samleinnleggene (som det også har blitt langt i mellom etter hvert).
Uansett: dere får med dere poenget i denne omtalen? Akkurat passe fin pustepause som kan gi en litt å gruble på ;o)

onsdag 3. oktober 2018

Skogen den grøne, dikt for barn av Ruth Lillegraven

Hmmm... Dikt for barn... Kven les dikt for barn, slik bortsett frå ein og anna bokbloggar med håp om å knekke poesikoden og som byrjar med begynnelsen, altså dikt for barn?
Det eg lurer på er om barn har forutsetning for å ha noko utbytte av diktlesing? Ein ting er rim og regler med rytme og kanskje humor, men sånn derre heilt vanlege dikt utan rytme, og berre eit og anna bokstavrim- altså ikkje enderim som er den enklaste forma for rim? Dikt som ein på aller simpleste måte kan karakterisere som korte augeblinksbilete av tankar eller kjensler- har barn eit anna utbytte av det samanligna med "vanlege" forteljingar? I si tid vart eg lest mykje for, barnebøker av alle slag- bortsett frå dikt, dvs rim og regler fekk vi nok av og til, men aldri dikt som hadde ein meir "vaksen" utforming om ein kan kalle det det.
No har eg lese "Skogen den grøne" av Ruth Lillegraven- ein forfattar og poet som  truleg er kjent for dei fleste bokbloggarar (ho fekk bl.a ganske forholdsvis mykje merksemd for "Urd" og "Manilahallen" samt fjorårets "Eg er eg er eg er" også det ei diktsamling for barn). Forlaget skriv blant anna: I Skogen den grøne følgjer vi eit barns undrande blikk på det som lever og hender i naturen rundt oss. Lillegraven tek den unge lesaren med inn i skogen – og inn i poesien. Boka er vakkert illustrert av prislønte Mari Kanstad Johnsen.

Joda, for meg fungerte dikta godt. Det var nok å kjenne seg at i, mellom anna spenninga ved å utforske ein ukjent sti, kjensla av å være lei og kjei av surr og bråk og familie, redselen som kan koma krypande når det mørknar eller skodda kjem, forundringa over dei aller minste krypa osb,  men- her er det eit stort og viktig MEN eg ikkje kan sno meg vekk frå: eg har passert målgruppa med bort i mot førti år..!
Kan hende er det slik at kategorien dikt for barn, like gjerne kunne vore "dikt om barndom"? Kva er målet: å skrive dikt barn har utbytte av, eller å skrive dikt vaksne har lyst til å lese for barn? Hvis det er det siste som er tilfellet, trur eg ganske bestemt at ein kan finne passande dikt i mange andre diktsamlingar- det første som slår meg er Linda Klakken si "Åtte minutter" som kom ut i 2015.
...Og no som eg allereie har nemdt Klakken: eg har lese årets "Det fins et rom i meg som står tomt"- det kjem eit innlegg om den óg, det var trass alt "Diktsamlingar av året" som var tema i september-runden av Artemisias diktlesesirkel, og det er ingen grunn til å spare på kandisen ;o)

*********************
Samlaget, 2018
62 sider
Ebokbib

fredag 21. september 2018

Så mye hadde jeg, av Trude Marstein

Multitasking: strikk og lytt ;o)
Trude Marstein er en av de forfatterne jeg har hatt lyst til å lese lenge, men som stadig rykker bakover i køen. En av de jeg har vært nysgjerrig på, men som stadig har blitt forbigått fordi de er for pent oppdratt; står der tause og tålmodige og venter på tur. Når jeg først tok tak og gjorde alvor av disse Marstein-planene mine, var det sant å si som en konsekvens av at jeg ville ha ei lang lydbok, ei jeg kunne kose meg med lenge uten tanke på at jeg snart måtte prøve å få blogga litt igjen. Valget falt på "Så mye hadde jeg" som kom ut tidligere i høst. Ei bok jeg senere har forstått at man enten elsker eller irriterer seg over- jeg er difinitvt godt plassert i den første gruppa!

Vi følger hovedpersonen Merete fra hun er tretten år i 1973 til hun er i slutten av femtiårene i 2018. Fra oppveksten med foreldrene og to eldre søstre i Fredrikstad, til studier og (et såkalt) voksenliv i Oslo. Allerede mens hun bare er ungjenta viser hun leserne (og lytterne) at hun ikke er spesielt empatisk, men det setter man til å begynne med lett på kontoen for ung-og-dum. Temmelig raskt ser vi likevel et mønster; så snart Merete (nesten) har nådde et mål, eller vent seg til en ny livssituasjon, det være seg ny jobb, ny kjærest, ny leilighet eller noe annet, blir hun rastløs, urolig og irritabel- hun er rett og slett redd for at hun skal bli for bundet, slik at hun kan komme til å gå glipp av noe annet, noe bedre, mer interessant, spennende. Hun føler over hodet ikke at hun har noen plikt eller ansvar for å bidra til at andres drømmer eller forventninger skal innfris- hun står ikke i gjeld til noen, alle må ta ansvar for egen lykke, å slå seg til ro er å resignere, gi opp, dø litt.
Vi blir presentert for et stort persongalleri, familie, venner og venninner, kollegaer, kjærester, samboere, en stadig gjenvendende elsker og sist, men ikke minst Maiken, dattera hun fikk da hun var midt i trettiåra. Mens de mer perifere bekjentskapene kanskje rister litt oppgitt på hodet, er de nærmeste og kanskje spesielt familien ubegripelig overbærende med hvor gjennomført upålitelig, selvrettferdig og egoistisk hun er, og hvor lite omtenksomt hun oppfører seg. Det virker som de bare går og venter på at hun en dag skal bli voksen og ansvarlig, men det skjer aldri. Ikke engang etter at hun selv ble mor var hun villig til å sette dattera sine behov foran sin egen tilfredsstillelse.
Merete er full av kontraster- oftest uten at hun er klar over det selv; hun er redd for å bli avvist, sosial og trives dårlig med å være alene eller singel samtidig som hun holder avstand og ikke vil binde eller forplikte seg- og dermed blir hun ofte ikke regnet med, som da hun er den eneste som ikke ble spurt om å ta med kake eller noe annet til svogerens begravlese (hun ville sannsynligvis vært uvillig til noe slik, men blir likevel såret over ikke bli spurt) Hun er redd for å gå glipp av noe, samtidig som hun faktisk mistanker at det er akkurat det hun gjør i og med at hun alltid er som ei humle på vei fra en blomst til en annen- dessuten; når hun en sjelden gang er alene kan det dukke opp uvelkomne og skremmende tanker;
(...) da kom spørsmålet: Hva er det jeg vil ha? Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv lykkelig eller gi meg selv et så godt liv som mulig, men jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe virkelig stort i livet, et eller annet jeg gikk glipp av kontinuerlig, at jeg hadde i meg muligheter til mye sterkere følelser enn jeg hadde gått gjennom livet og følt.
Når hun hele livet har vært redd for å gå glipp av dette bedre, større, mere ender det selvfølgelig som i barneregla boktittelen henviser til: så mye hadde jeg, så mye gav jeg bort, så mye fikk jeg gjen- hun gir lite til andre og får viser det seg, lite tilbake. Til slutt beklager hun seg til en gammel venn og tidligere kjæreste, og håper på trøst fordi hun tenker at livet hennes ser både tragisk og mislykket ut. Tollef vet nok ikke helt hva han skal si, men svarer så godt han kan:
"Hva er det som er mislykket og tragisk? (...) Jeg skjønner ikke det, sier han. Du har Maiken. Og du må jo se verdien av det du har hatt, selv om du ikke har det lenger. Og du har meg og Nina og søstrene dine og mange flere. Og nå har du vel... Lars?" Til og med hennes nærmeste venn gjennom flere tiår ser at hun sitter igjen med lite, og han regner nok ikke med at forholdet til Lars vil vare særlig lenger enn de andre forholdene hennes, all den tid han knapt har tatt seg bryet med å lære seg navnet hans?

Jeg har sett at enkelte har latt seg irritere og/ eller kjeder seg når de har lest boka. De iriterer seg over at Merete ikke utvikler seg i løpet av drøye førti år, at hun ikke lærer av de gale valgene hun tar, de finner ingen forklaring på hvorfor hun stadig vraker kjærestene sine osv. Til de vil jeg si: jeg trur dessverre ikke dere har skjønt selve grunnidéen. Slik jeg ser det er temaet for romanen den trenden hele samfunnet vårt preges mer og mer av, dette at man hele tida higer etter dette som er bedre, større, mer spennende- stadig toppe forrige høydepunkt, strekke seg etter stadig nye opplevelser, stadig nye forventninger og nye ting på ønskelista. Og hvordan et slik jag sluker all tid som eventuelt kunne blitt brukt på refleksjon og det å sette pris på det man tross alt har. Lykkefølelsen man får ved å oppnå dette nye, spennende er overraskende kortvarig og høyst forbigående, etter kun kort tid er man bestandig tilbake til "gunnnivået" av hverdag, med påfølgende tomhetsfølelse og et aldri så lite snev av å føle seg lurt, kanskje?

En engasjerende og fascinerende detaljrik lydbokopplevelse, som både fikk meg til å trekke på smilebåndet og til å nikke gjenkjennende- absolutt en roman jeg anbefaler boka varmt og hjertelig!

Spilletid 18:40/ 439 sider 
Greit lest av Charlotte Frogner, men generelt med litt for oppgitt og resignert tonefall, med litt for karikerte stemmer på de eldre- og for all del: IKKE SYNG der sangtekster er fletta inn i teksten!!!
Lydfil kjøpt sjøl.

mandag 10. september 2018

Alt en treng- Leksikon om lys og mørke

Alt en treng for, ikke bare å få dagene til å gå, men for å komme i tidsnød og få det travelt, utsette oppvask og hagerydding, middagslaging og klesvask, er i grunnen bare et garnnøste og ei god lydbok. Med ei god bok kommer man sagtens et stykke på vei, men kombinasjonen lyd og garn er uslåelig i så måte. Har du i tillegg ei litt knotete strikkeoppskrift med kast, forlengs og baklengs økninger, ja, da er du nærmest sysselsatt i det uendelige!

..og slik går nå daga..!
Sida han debuterte med "Den veven av hendelser vi kaller verden" i 2003, har Simon Stranger gitt ut ei rekke bøker både for unger og voksne. Han har fått mye hederlig omtale, Riksmålsforbundets pris for barn og unge og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2014. "Leksikon om lys og mørke" er likevel den første boka hans jeg har lest- eller rettere sagt hørt..
Utgangspunktet for historien er at forfatterens svigermor overrasket familien med å fortelle at hun hadde bodd i Jonsvannsveien 46 sammen med sin jødiske familie i sju år på femtitallet. Adressa virker tilforlatelig nok, men stedet er kanskje bedre kjent som "Bandeklosteret", huset hvor Henry Rinnan og kumpanene hans holdt til under krigen. Huset hvor hundrevis av nordmenn ble torturert og mer enn åtti drept.
Romanen følger to (eller tre-fire!) parallelle handlingstråder. Henry Oliver Rinnans oppvekst og bakgrunn som gjorde ham spesielt høvelig som agent for tyskerne. Familien Komissar før, under og etter krigen. Med dette blir det en overraskende bredt anlagt og sammensatt roman. Jødiske Hirsch Komissar ble angitt, arrestert og til slutt drept på Falstad i 1942. Hvem var angiveren og hvorfor ble en uskyldig konfeksjonsforhandler drept? Hva gjorde at en småvokst unggutt fra Levanger kunne bli en av Norges mest forhatte menn? Var det Rinnan selv eller var det noen av medløperne som hadde ytra seg kritisk på noe vis? HVordan jobbet Rinnanbanden? Og sist, men slett ikke minst: hvordan kunne det ha seg at en jødisk familie flyttet inn i selve symbolet på ondskap og grusomhet, og hvordan påvirket det dem? I tillegg stiller forfatteren en rekke åpne og undrende spørsmål rundt svigerfamiliens skjebne, hvordan hans egen tilværelse og hans barns liv faktisk er et resultat av den mye omtalte Carl Fredriksens Transport, som hjalp både jøder og motstandsfolk over grensa til Sverige.
Umiddelbart etter at jeg var ferdig med den,  gav jeg boka terningkast fem. Nå i ettertid er jeg ikke sikker på hvorfor jeg ikke gav full pott- jeg likte da alt ved den, gjorde jeg ikke? Kanskje var det bare det at jeg ville ha mer, og følte meg "snytt" fordi det var slutt? Jeg likte "alfabetiseringa" som gav historien ekstra intensitet samtidig som den gir den en slags dvelende undertone, og jeg likte den komplekse litt innfløkte oppbygginga. Det mangfoldige, litt såre persongalleriet- stakkars, plagede Ellen Komissar fikk et eget rom i hjertet mitt. Språket og innlesinga var helt upåklagelig. Jeg fascineres av at det trekkes tråder til vår tid slik at vi minnes på at historien ikke består av strengt adskilte kapitler, men at fortida er som et hjul som stadig ruller videre, at alt har en årsak og alt henger sammen. Det siste er alene et godt nok og viktig nok argument for å lese boka.

A for anklagen. A for avhøret. A for arrestasjonen. A for alt som skal forsvinne og gli inn i glemselen. Alle minner og følelser, eiendeler og gjenstander. Alt det som har utgjort rammen for et liv. Stolen man har sittet på og sengen man har sovet i skal bæres ut og settes i nye hjem.
(...)
T for tilgivelse. T for tilgivelse. T for tilgivelse.
Klikk for å høre begynnelsen :)
Spilletid 9:50/ 395 sider
Lest av Kai Remlov
Lydfil kjøpt sjøl

(ps... sitatet over er ikke bare et av mine favoritter, jeg har sett at det er spesielt T-sitatet hat gjort inntrykk på mange andre bloggere og anmeldere ;o)

lørdag 25. august 2018

Sommerlesing jeg allerede har- eller snart kommer til å glemme

Jeg har registrert at mange allerede har tatt fatt på bokhøsten 2018, mens jeg tar et skippertak for å gjøre meg ferdig med årets boksommer- vi har allerede fått en aldri så liten smak av kuldegrader, så det er på tide å gjøre seg klar for en ny sesong. Dette innlegget blir bare for å oppsummere hvilke bøker jeg har lest, og som overskrifta indikerer: felles for dem er at de ikke videre inntrykk utover at de var underholdende der og da*

Etter at jeg var ferdig med Jón Kalman Stefanssons "Sommerlys" og den fantastiske trilogien om gutten, var jeg klar for flere historier fra Island, og valget falt på "Gildra" av Hilde Susan Jægtnes. Boka handler om Hanna som drar til Island for å skaffe seg praksis i forbindelse med at hun vil bli veterinær. Norge og Island har mye felles, historisk ikke minst, likevel opplever hun en voldsom kulturkollisjon der ute på bygda. Miljøet er virkelig røft, tonen mellom menneskene langt fra omsorgsfull eller varm, dyrene, som er hovedgrunnen til at hun er på Island, er mer halv-ville urdyr enn hun kunne tenkt seg, og stemningen gjennom hele den vesle romanen bærer preg av at det ulmer under overflata. Det er som om det ligger en truende vulkan og ulmer der et sted, ikke bare under jordskorpa, men også i menneskene og dyrene. Dette er nok den jeg tross alt likte best av bøkene i dette innlegget, og det aner meg at jeg kan ha mistet litt av "storheten" her ved at jeg leste den på feil tid.
Tine har skrevet en grudig og god omtale som jeg anbefaler for at dere skal få er mer rettferdig inntrykk av boka!
(Bokvennen, 2018, 149 sider, ebok-bib)

Det er ingen hemmelighet at jeg er en av mange lesere som ble fullstendig revet med av Elena Ferrantes Napoli-kvartet om de to vennindene (og konkurrentene) Elena og Lila. Senere har jeg hørt og lest "Svikne dagar" og "Den dunkle dottera" og nå altså "Kvelande kjærleik" i lydbokutgava lest av Gjertrud Jynge. Dette er forfatterens debutroman, og allerede her er det mange fellesnevnere til senere bøker. Miljøene som skildres er vedlig like hele veien, menneskenes bitterhet og sinne går som en rød tråd gjennom hele forfatterkapet, alle skjuler hemmeligheter og gjør hva de kan for å holde andre på minst en armlengdes avstand samtidig som de vil at de samme menneskene skal eksle dem og være avhengige av dem. Spenninga er kanskje mellom ønsket om å bli elsket og fryken for å bli såret? Slik er det i "Kvelande kjærleik" også, og nok en gang er forholdet mellom mor og datter det essensielle. Deilas mor blir funnet flytende i sjøen, død, kun iført sexy undertøy som overhodet ikke harmonerer med den personen mora har framstått som. Etter begravelsen begynner Deila å huske episoder fra barndommen, samtidig som merkelig og til dels skremmende møter og hendelser gjør at hun får et større og mer nyansert bildet av moren og det livet hun levde parallelt med det livet hun lot familie og naboer ta del i. Inni mellom syntes jeg det var vanslekig å vite hva som var minner, drømmer, fortid og nåtid, men jeg er faktisk ikke sikker på om det var positivt eller negativt! Helt sikkert er det at det var med på å understreke den tilstanden man kan havne i etter skjellsettende/ traumatiske hendelser og det bidro til å gjøre romanen spesiell.
Boka kom ut på norsk/ bokmål allerede i 1992, mens Samlaget og Kristin Sørsdal har gitt den nynorsk språkdrakt og utgitt den på nytt nå i år. Randi har lest begge utgavene og skrevet et interessant innlegg om de forskjellige leseopplevelsene her- klikk og les! 
(Samlaget, 2018, ebok-bib.

Den største skuffelsen av alle sommerbøkene ble som jeg egentlig forventa Erling Kagges "Å gå. Ett skritt av gangen". Dette er oppfølgeren til boka om stillhet i støyens tid som jeg heller ikke var overbegeistra for- den gangen forklarte jeg mis-matchen med at jeg i grunnen hadde det stille og fredelig nok i livet mitt. Jeg kan antakelig bruke en tilsvarende forklaring på at jeg heller ikke syntes årets Kagge var det helt store: Jeg går nok som jeg gjør- og jeg trenger egentlig ikke at noen skal fortelle meg om alle fortreffelighetene ved det å gå, om så bare ett skritt av gangen. Jeg har registrert at dette er ei bok man enten blir sjarmert av, eller man stempler den som banal lettvekter. Boka er et sammensurium av forfatterens egne erfaringer og tanker rundt det å gå (og ikke å gå), og referanser til forfattere, filosofer og andre som har sagt eller skrevet klokt/ kvasifilosofisk om det å gå.
(Kagge, 2018, papirbok lånt på biblioteket)

Til sist ei bok jeg har venta på og gleda meg til lenge. Den har vært til utlån jamt og trutt, men jeg har ikke hatt noe hastverk, men venta tålmodig på at den skulle bli ledig. Plutselig kom det mange lydbøker på ebok-bib-appen, og lydbøker er tydeligvis ikke like etterspurt, så da var det bare å laste ned ;o)
Agnes Ravatn si "Verda er ei skandale" er som undertittelen sier: ei lita bok om livet på landet. Forfatteren, mann og barn forlot Frogner til fordel for vestlandsbygda Valevåg for å "gjøre noe ekstra ut av foreldrepermisjonen" som det så fint heter. Utlandet var ikke særlig aktuelt, men gården på vestlandet stod tom, og den fikk de disponere etter at svigerfaren hadde satt i stand badet. Nærmeste nabo ble Einar Økland, og mange av eposodene i boka handler om ham, samtaler de hadde og turer de var på- for eksempe til Haugesund på shopping. Boka er satt sammen av historier som tidligere er fortalt i "Dag og Tid" og på typisk "Ravatn-vis" er de både fornøyelige og smått selvironiske. Bortsett fra en grundig gjennomgang av hva som skal til for å lykkes med hjemmebakte knekkebrød, ga ikke boka stort å tygge på. Greit nok, den minner litt om en hverdagsblogg der det enkle er det beste -og akkurat det er det jo vanskelig å ha innvendinger mot! Morsomt å høre Agnes selv lese- og som vanlig når forfatterne leser sine egne bøker, la jeg nok merke til flere fiffige detaljer og morsomheter enn jeg ville gjort hvis jeg leste boka sjøl.
(Samlaget, 2017, ebok-bib) 

Med det sier jeg takk for i sommer og ønsker høsten, med regnværsdager, levelige tamperaturer, lav sol og høy himmel hjertelig velkommen  ♥

*Litt streng og urettferdig i karakteristikken min her. Jeg husker overraskende mye av de tre bøkene fra kvinnelige forfattere, så de har kasnsje satt dypere spor etter seg enn jeg har trudd til nå??

fredag 24. august 2018

Armfeldts armé av Geir Pollen

-Historien om en katastrofe

I forrige innlegg, om Erika Fatlands imponerende reise rundt Russland, nevnte jeg Sveriges Karl XII. Han ble født i juni 1682, kronet til konge allerede som femtenåring og ble drept ved Fredriksten Festning under forsøket på å innta Norge senhøsten 1718. For ettertida har han blitt husket som en krigerkonge (og for egen regning legger jeg til at han antakelig hadde stått seg på å gjøre litt grundigere risikoanalyser og konsekvensutredninger.) I løpet av de drøyt tjue årene han regjerte var han svært så aktiv i Den store nordiske krigen (som egentlig var ei rekke kriger som ble ført i Nord- og Øst-Europa mellom 1700 og 1721). Sverige var en virkelig stormakt, og Karl hadde ingen betenkeligheter med å forsøke å legge enda mer land og enda flere folk under seg. Etterhvert hadde både Russland, Sachsen-Polen, Danmark-Norge, Preussen og Hannover blitt involvert, og for å sette litt perspektiv på hærtogene: Karl kom på at det kunne være et smart triks å gå om Tyrkia for å innta St.Petersburg.. Med titusenvis av soldater og hester, med alt det førte med seg; svenske bygder ble rensket for mannlig arbeidskreft, og områdene hvor karolinerne marsjerte fram ble så godt som rensket for avlinger og husdyr- det har blitt beskrevet som en gresshoppesverm som for over landene... Fra Sverige, nedover kontinentet helt til Tyrkia- til fots! Man kan sette seg ned å tenke litt på hvordan det måtte føles: for folk flest spilte det nok ingen rolle hva konge het eller hvor han holdt hoff i fredstid, men at de tok alt, absolutt alt, årets avlinger til folk og fe, kua som gav melk, hønene som gav egg, ned til det siste høystrå, det siste såkornet som skulle berge familien gjennom det neste året... Jeg tenker i hvertfall litt på dette når jeg hører ramaskrikene om årets sviktende avlinger, at bønder må kjøpe for fra Island og at vi forbrukere kanskje må venne oss til krokete gulrøtter og poteter med skurv... Dette var på 1700-tallet, landbruksministeren og innenriksministeren ligger noen hundre år fram i tid, og forsikringer og erstatningsordninger? Tja... På papiret het det seg at alle skulle få betalt for det som ble tatt, men det var nok i det fleste tilfeller bare proforma. De fleste hadde naturligvis gjemt seg (og mest mulig av det livsnødvendige) og da var det jo ingen på gården som kunne ta i mot betalinga. På den andre sida, hvis man mot formodning fikk betalt; hva skulle man med penger når absolutt alt, som sagt, ned til det siste såkornet og høystrået var tatt fra alle gårdene?
Tilbake til Karl XII, de som har lest Fatland bok, husker helt sikkert at slagene vad Narva og Poltava ble nevnt opptil flere ganger. Karolinernes nederlag ved Poltava ble skjebnesvangert, ikke bare der og da, men det var etter at han måtte avstå landområder til Russland, at Karl bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk på å legge under seg Norge for å kompensere for tapene.
Mens jeg fortsatt trudde jeg skulle rekke å bli ferdig med boka
Og nå kommer jeg endelig til poenget! Geir Pollen har nemlig skrevet ei fabelaktig grundig, levende, lærerik og underholdende bok om svenskenes forsøk som endte i en forferdelig tragedie da de ble overraska av uvær i Tydalsfjellene under retretten. Anslagene varierer, men mellom 3000 og 6000 soldater døde, 800 fikk så store forfrysninger at de antakelig aldri ble arbeidføre igjen. (Hvor mange hester som frøs ihjel samtidig kan man bare gjette seg til, men det heter seg at likstanken fra fjellene var så sterk at flere setre i området måtte flyttes fordi det var helt uutholdelig.) Invasjonen ble ført på to fronter; Over grensa ved Halden og inn mot Trondheim via Verdalen. I boka følger man begge frontene, men hovedfokuset ligger i Sør-Trøndelag. Offensiven begynte i august, og det Karl hadde sett for seg skulle være over i løpet av noen uker, dro ut i tid; svenskene møtte utfordringer når det gjaldt vær og føre, logistikken gikk slettes ikke så lett som man hadde forestilt seg, og ikke minst; det var så mye mer som måtte fraktes av klær, utstyr og mat til folk og dyr ettersom felttoget ble så mye mer langvarig enn de hadde tatt høyde for. Bare det å skaffe til vei nok mat til hestene som gikk i skytteltrafikk mellom Sverige og Norge ble ei utfordring!
Etter mye nøling, fram og tilbake, var Karolinerne spredt over store områder, det var de som beleiret Fredriksten ved Halden, styrkene som holdt seg rundt Trondheim og blant annet en avdeling som hadde traska sørover til Kvikne og Røros der planen var å sikre seg rikdommene fra gruvene. Fram til det punktet hadde svenskene nesten ikke mista en eneste mann. Nordmennene var dårlig organisert og bevæpninga svært enkel i forhold til svenskene som var erfarne stridsmenn med både kuler og krutt. Likevel, da det først gikk galt, var det selveste kongen som stakk hodet over grøftekanten og ble truffet av ei kule som gikk gjennom hodet hans den 11. desember 1718. Det ble beordra full retrett, men i stedet for å sette noen dyktige ryttere på noen spreke hester for å sikre at troppene i Trøndelag fikk vite hva som hadde skjedd, ble all oppmerksomheten retta mot å frakte kongen hjem til Sverige, der det allerede etter kort tid ble stridigheter om hvem som skulle overta trona. Først etter en snau måned, og ei rekke misforståelser (!) gikk det opp for Armfeldt og de la Barre at de gjorde best i å piltre seg over grensa tilbake til Sverige. Nå var problemet at det hadde gått nesten fem måneder siden marsjen starta, og verken soldater eller befal var kledd for vinter. De hadde i flere uker bedt om å få tilsendt vinterfrakker og ullsokker, men dette hadde ikke kommet fram, så da troppene 8. januar la i vei, noen til og med barføtt og uten skjorte under uniformsjakka, måtte det gå galt da de møtte snøstormen i Tydalsfjellene.
"Armfeldts armé" er som jeg skrev både grundig og systematisk, men det som kanskje imponerte meg mest, er hvordan forfatteren fyller ut historien der hvor det mangler dokumentasjon eller opplysninger. Han stiller åpne spørsmål av typen: Var det slik det skjedde?.. Var det kanskje han som sovnet på vakt?... Kan det hende at det var der han dle syk? Det er fryktelig mange navn å holde styr på, og gamle militære begrep blir forklart første gangen de nevnes, men hvis jeg kunne ønska meg noe, så var det ei oversikt over dette bakerst i boka. Hvem var hvem, og hva var hva. Uansett var dette en flott leseopplevelse, og absolutt ei bok jeg anbefaler til de som er interessert i norsk (eller svensk!) historie. Jeg har faktisk mellomfag i faget, men kan ikke huske at dette har blitt nevnt noen gang- det er jo en spesiell hendelse, men den varte kanskje for kort, eller det var for få "viktige" nordmenn involvert? Det var jo for det meste bønder og småkårsfolk som ble rammet og de er kan hende ikke verdt et aldri så lite kapittel i grunnutdanninga vår? (Nå holdt jeg på å skli ut på glattisen å rote meg ut i lengre filosofiske utgreiinger, men jeg så varsellampene blinke og fikk tatt meg inn igjen!)

Nu vel... Det var jo selvfølgelig ikke bare historieinteressen som gjorde at jeg leste denne, det er ingenting som er så enkelt som det kan sjå ut! For to år sida, var jeg på dagstur til Røros, og tilfeldighetene gjorde at det besøket skjedde samtidig med at det årlige utespelet "Elden- det brinner ein eld" gikk av stabelen. Bytur betyr bokhandelbesøk, og der hadde de kasse på kasse med "Armfeldts armé" på kampanje. Boka ble kjøpt med ambisjoner om at den skulle leses før skuespillet skulle sees. Det gikk vinter og vår, og vinter og vår en gang til før billetter ble bestilt og boka tørka støv av. Så gikk det meste av sommeren, og boka var fortsatt bare halvlest- da det var igjen to dager til vi skulle benke oss ved slegghaugan på Røros, gikk jeg over til å skumlese; Karolinerne hadde ikke kommet lenger enn at de slepte med seg kanoner fra Verdalen mot Trondheim, og det var jo selve retretten jeg helst ville ha klar for meg! Men så... kom det besøk og til og med skumlesings-prosjektet ble oppgitt. Jeg hadde allerede lest en del om den tragiske ferden over grensefjellene, OG om stykket som har blitt satt opp ved månedsskiftet juli-august hvert år sida 1994 (samme år som Ol var på Lillehammer, for øvrig), så da vi satt der på andre rad, så og hørte skuespillere, musikere, hester og høner i fri utfoldelse, var det rett og slett fabelaktig bra! OG imponerende! Vet ikke om det var så mange som tenkte på det der og da, men i år var det jo "tohundreårs-jubileum" for erobringsforsøket. Kontrasten mellom den milde, fine sommer kvelden og beskrivelsen av strabasene svensken gjennomled var nesten litt i overkant, men vi fikk en flott helaften, som ble avslutta med at vi tok turen over de nevnte slegghaugan ned igjen mot Ziir`n og på veien fikk vi med oss siste rest av årets "store" måneformørkelse.
Etter at spelet var over, kunne jeg i ro og mak bla meg tilbake til der jeg hadde begynt skumlesinga. Jeg har hørt enkelte si at man ikke behøver å lese alt her like nøye, og det er sikkert rett hvis det bare er faktaopplysningene om troppeforflytninger, pest og brevveksling man er opptatt av, men akkurat der er ikke jeg. For meg er det anekdotene, detaljene og forfatterens grublerier og filosofering som virkelig gjør boka helt spesiell og leseverdig. Da får det heller være at jeg totalt har brukt usannsynlig mye tid på å få med meg alt sammen. Jeg har i hvertfall kost meg, både med Røros-tur (-er), lesing og oppsetning, og da kan man vel slå fast at jeg har fått god valuta for pengene jeg brukte på ei tilbudsbok for to år sida ;o)
Nå har det seg jo også slik at jeg lett blir revet med av det jeg leser, og det har seg slik at jeg liker å gå på tur. Idéen som melder seg nå, er sikkert ikke spesielt original eller overraskende, men hadde det vært morsomt å ta en tur til Tydalen og gått en tur i fjella der? Vi får se hva dagene bringer, kjenner jeg meg selv rett, må planen ligge minst et år eller to for å godgjøre seg, og i mellomtida skal jeg lese nye bøker, få nye idéer og kanskje sette noen gamle planer ut i livet!

Spesielle omgivelser og kulisser- og fantastisk avbalanserte hester.

Karolinerne truer med å brenne ned Røros, Maren synes det er en dårlig plan.
En aldri så liten lydprøve ;o) Det va da faan te julstæmning!!
Kvelden er over

Armfeldts armé av Geir Pollen
Gyldendal, 2014
362 sider
Bokhyllebok (kjøpt sjøl)

Ps. jeg lover å fatte meg mer i korthet i neste innlegg!

søndag 12. august 2018

På grensen til lang bokhyllelesing

Jeg er nok av de som trives ekstra godt i hjemlige trakter. Samtidig synes jeg jo det er spennende å lese om andre folk og land, fremmede kulturer og selvfølgelig historie. Når jeg i tillegg minner meg selv på at det eneste leseforsettet jeg tok med meg inn i 2018 var at jeg skulle prøve å lese bøker fra så mange land som mulig, var Helga Erika Fatlands Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen et innlysende valg. Men... Det er bestandig noe skremmende ved disse mursteinene. Trykt utgave av Grensen, er på 623 sider og den veier hele 960 gram- nesten en hel kilo! S K R E M M E N D E... Nu vel... Skal man la seg skremme av bagateller som vekt og omfang? Det korrekte er selvfølgelig å svare "nei", men det ærlige svaret er likevel "ja". En bølge av positive omtaler både hos bloggere og de proffe anmelderne hjalp heller ikke mer enn at jeg sa til meg selv at den skal jeg lese- en gang.... Skrekken er at boka ikke skal svare til forventningene og at man ikke skal klare å legge den fra seg, men fortsette og fortsette i tilfelle den etterhvert skal bli så bra som "Alle Andre" mener. Argumentene for å ta fatt fikk ikke gjennomslag før boka plutselig og temmelig uventa ble tilgjengelig som lydbok! Til alt overmål er det ingen ringere enn forfatteren selv som leser- Ooo Store Lykke! Der 623 sider virker uoverkommelig, er 20 timer og 28 minutter spilletid sånn omtrent akkurat passe ;o)
Som ofte ellers har jeg hatt papirboka som støtte og oppslagsverk mens jeg har hørt, for det er ikke til å komme bort fra; velger man lydboka kan det være fort gjert å miste tråden hvis man ikke sitter ett opp og ned og konsentrerer seg, men hører samtidig som man gjør noe annet- som å vaske bil, gå fjelltur, plukke bær, slynge honning e.l. Av og til gå mer enn 50% av konsentrasjonen en annen retning, og da er det greit å kunne repetere litt.
Ettersom boka kom på kortlista for Bokbloggerprisen og det var samlesing i juni, tipper jeg de fleste som er innom her på bloggen har god kjennskap til hva den handler om, forfatterens lange reise innom alle landene som grenser til Russland, så det bryr jeg meg ikke så veldig mye om å gjenta. Jeg nøyer meg med å skrive bittelitt om det som overrasket meg mest og det som gjorde sterkest inntrykk. Som for eksempel at den til tross for at det er 960 gram/ over tjue timer pur informasjon også har stor undeholdningsverdi. Det er antakelig det at forfatteren selv leser som gjør at jeg fanger opp humor og vittigheter som ellers ville gått meg hus forbi. Veldig interessant, men kanskje ikke så overraskende å høre om om opplevelsene i Nord-Korea. Mer uvitende var jeg vel strengt tatt om alle de andre naboene- jo lenger øst, jo mer kunnskapsløs var jeg, og jeg innser selvfølgelig at det ikke er nok å høre éi bok for å plugge igjen kunnskapshullene, men det er i det minste en start. Opptil flere ganger får vi høre om svenskenes Karl 12. en forsiktig og mildt sagt offensiv og handlekraftig konge uten spesielt velutvikla sans for konsekvesutredninger! Grunnen til at jeg nevner ham, er at jeg har lest ei anna bok som også handler om ham i sommer, men det blir for vidløftig å ta det som en digresjon her, det får komme i et eget innlegg! Poenget var bare at jeg fram til i sommer ikke ante at på begynnelsen av 1700-tallet var det Sverige som var den virkelige stormakta i Nord-Europa, og at karoliner-hæren med god grunn var fryktet for den hensynsløse framferda si- kontrasten kunne neppe vært større til dagens fredlige Sverige..
**********************
Der forsvant strømmen, og med den det mobile bredbåndet. Strømmen kom igjen med det samme, det gjorde ikke nettet. Fredagen gikk, lørdagen kom- og gikk, og i dag er det søndag, nettet er på nett igjen, men nå har jeg selvfølgelig mista inspirasjonen til  å skrive. Da får det bli slik. Jeg konkluderer med at boka var overraskende artig og lettfordøyelig, og jeg holder døra åpen for å lese flere av Fatland bøker. Tommel opp og jeg slutter meg definitivt til alle dem som anbefaler boka!
Ikke helt den russiske grensa, men varden markerer grensa mellom Ringebu og Stor-Elvdal dvs Oppland og Hedmark. Mårrastur med hunder og Helga til Gravskardhøgda, tåka letna før rett før vi nådde toppen, og før vi var tilbake ved bilen var det solskinn.
Grensen av Helga Fatland
Kagge, 2017/ CappelenDamm (lydbok) 2018
Lest av forfatteren 
Bokhyllebok/ Storytel
 


fredag 10. august 2018

Toppturtest

Av og til kan man finne gode forklaringer på hvorfor det blir så lite blogging. Et eksempel kan være når man får ei ny bok om toppturer i Norge, og man oppdager et fjell og en topp man ikke visste om, men som ikke ligger lengre unna enn at man kan ta en dagstur for å teste om boka holder mål... Det blir ikke mye skrivetid av slikt noe!

I Terje Karlungs bok "Toppturer i Norge" er nittini turer spredt over hele landet presentert med bilder, kart og henvisning til andre severdigheter i nærheten av selve turmålet. Turene varierer i lengde og vanskelighetsgrad, noen er forholdsvis bynære, mens andre ligger lengre unna "folkeskikken" og er ikke like letttilgjenelige- det betyr at her vil de fleste antakelig kunne finne både inspirasjon og nye turtips.
Noen av turene som er beskrevet i boka hadde jeg allerede gått, Galdhøpiggen, Glittertind, Besseggen, Snøhetta, Søln og Sølnkletten- det sentrale østlandet, aksjonsradiusen er ikke så stor...!
Nytt turtips fra boka var Prestkampen som ligger rett sør for grensa mellom Ringebu og Gausdal, og er dermed midt i smørøyet for veldig mange hyttefolk (som jeg regner med er glad i tur- og friluftsliv ;o)

Vår rute er lilla..
Forfatteren tar utgangspunkt fra det store hytteområdet Skei, mens vi valgte å gå fra motsatt side, fra den mye mindre kjente Bånsetra ved Fåvang. Rutebeskrivelsen i boka inneholder ord som grusvei, slalåmtrasé, stolheis, skiheis, gul, oransje og lilla sti og sist, men ikke minst: utsikt over golfbanen!  Vår rutebeskrivelse er mye, mye enklere: parker ved enden av veien, følg stien, ta til venstre i første stidele, deretter er det bare å følge stien opp langs den karakretistiske Bånseterkampen, ned i salen og opp igjen til toppen av Prestkampen. Jeg føler meg relativt sikker på at vårt veivalg er det beste- i hvert fall for alle de som ikke holder til på Skei! Det skal sies at for de andre turene som jeg har gått tidligere, er rutebeskrivelsene helt fine, så den lite sjarmerende beskrivelsen av veien til Prestkampen, er ikke representativ for helheten. Men som jeg nevnte: inspirasjonen til å komme seg ut på tur og å finne nye turmål, er absolutt det viktigeste ved slike bøker. Et lite ekstrapoeng for opplysningene om andre severdigheter; jeg ser lett for meg at mange har flere interesser enn tur, fjell og gråstein, så det trur jeg mange vil sette stor pris på.
Konklusjonen er at dette er ei bok man lett kan anbefale, både til ferske vandrere og til mer erfarne som ønsker seg ny inspirasjon. To- og firbente sier tusen takk for tips som førte oss inn i et område som var overraskende fint og variert, samtidig som det var lettgått- og selv om vi gikk her på en av sommerens varme solskinnsdager, skjønner vi godt at Skei og Skeikampen er et av de områdene skieliten sverger til når de skal ha treningsopphold i Norge ☺
Bånseterkampen: karakteristisk bratt egg ned mot det flate slettelandskapet sørover

Enja og Lilli ved den flotte toppvarden- topp ER topp, asså!!
Toppturer i Norge
99 turopplevelser fra sør til nord
Terje Karlaug
215 sider
Anmeldereksemplar fra forlaget