onsdag 24. juni 2015

Kjære søster, av Rosamund Lupton

Schibsted Forlag, 2015
380 sider
Oversatt av Frøydis Arnesen
Antakelig leseeksemplar fra forlaget. 

Dette er en krim av det litt spesielle slaget: Intelligent og original! Den har form av et brev Beatrice har skrevet til søstera Tess, for å fortelle hva ha har funnet ut, hvordan hun kom fram til svarene og ikke minst forklare hvordan hun i egne øyne sviktet da det gjaldt små aller mest. 
En søndag blir Beatrice oppringt av moren som forteller at Tess er forsvunnet. Beatrice tar første fly fra New York til London for å være med å lete. Få dager senere blir Tess funnet død. Håndleddene er kuttet over og hun har store mengder medikamenter i blodet. Det inkluderes med selvmord som følge av en psykose, og alle ser ut til å slå seg til ro med den forklaringa. Bee er den eneste som nekter å akseptere den muligheten. Hun hevder å kjenne søsteren tvers igjennom, og mener hun aldri ville gjort noe sånn, ikke etter at broren deres døde av systisk fibrose, ikke nå da hun selv ventet barn. Hun begynner å lete etter andre muligheter, og gradvis går det opp for henne at hun kanskje ikke kjente søsteren så godt likevel? De var tross alt veldig forskjellige, den ene vellykket, A4-karrierekvinne, 'better safe than happy' redd for livet- den andre en kunstnerisk, lettlivet, frilynt, optimistisk, og kanskje litt naiv student. 
Beatrice nøster løse tråder, oppsøker Tess' venner og bekjente, kartlegger bevegelsene hennes- og i tur og orden kaster hun mistanke over nærmest de fleste. Hun kontakter stadig politiet for å tipse dem om de nye oppdagelsene og mistankene. De går ganske fort lei, og etterhvert blir ha betraktet som et tilfelle. Her er man også ved noe av bokas fortrinn. For hva om Beatrice virkelig begynner å bli sprø av denne saken? Kanskje er det hun og ikke Tess det tipper over for? Som leser skjønner man likevel at hun kan være på sporet av noe viktig, noe stort, men det er slett kke lett å trekke noen konklusjoner før helt mot slutten- og da har man først vært innom både genterapi, genmodifisering, sexistiske professorer, sjalu wannabe-kjærester, skremte østeuropeiske jenter, elskverdige pensjonister, ufordragelige menn, egoister og suspekte leger. 
Romanen stiller mange interessante spørsmål og gir leseren litt å tygge på- ikke bare i forsøke på å løse drapssaken (hvis det nå er det det er?), men også når det gjelder etikk, moral, samspill mellom mennesker, misbruk av posisjoner osv.. osv...

Jeg likte boka veldig godt, og har ingen betenkeligheter med å anbefale den videre! 

(Her skulle det gjerne vært en link til forlaget, men jeg har ikke funnet ut hvordan jeg får til det med den nye blogger-appen. Det får komme senere. Vil dere lese mer om boka, må dere nok ta søkejobben sjøl, i hvert fall inntil videre ;o)


fredag 19. juni 2015

Test nummer to...

Ny app for å kunne blogge litt fra padda når stua og bredbåndet er langt unna-
Det gjenstår å sjå om det funker!

God helg :o)

mandag 15. juni 2015

Britt-Marie var her, av Fredrik Backman

Selv ikke den minst fotballfrelste eller den verste sportsallergiker kan vel leve i uvitenhet om at det i disse dager foregår store ting i Canada? Eller? Noen har kanskje klart å smyge seg unna- inntil nå, da jeg forteller at det er snakk om vm for kvinner! Norge er med, og klokka 22.00 i kveld spiller damene mot Elfenbeskysten som ligger helt nederst på tabellen og som er kjent for stygt spill. Det betyr vel kanskje at vi kan forvente en skikkelig knokkelkamp og/ eller en skikkelig målfest! Det kan faktisk hende man bør låne bort et øre for å få det med seg!
Helt sikkert er det at jeg har lånt bort ørene mine til Britt-Marie (hovedperson), Fredrik Backman (forfatter) og Marie Richardson (oppleser) i noen fornøyelige timer!
Britt-Marie ble vi så vidt kjent med i Backmans forrige roman, Mormor hilser og sier unnskyld, som jeg likte veldig godt.
Britt-Marie er 63 år og kjent for å være ei orndentlig masekjerring. Livet har hun viet til å vaske, rydde og holde Kents klær, og da spesielt skjortene, rene, pene og nystørkne. Hun mener at ting bør være som de alltid har vært, noe annet ville være usivilisert eller muligens føre til kaos. Hun har vært av den oppfatning at de fleste problemer kan løses med bikarbonat og Faxin, men nå har hun tatt ut separasjon fra den utro ektemannen, og via arbeidsformidlinga har hun fått en kort ansettelse som leder for fritidsklubben i Borg. Borg er et av alle de små stedene som, i følge politikerne, med fordel kunne vært rasjonalisert bort. Et av de stedene man bare passerer på vei forbi. Eller forlater, i den ene eller andre retningen. Der en stor andel av innbyggerne står utenfor arbeidslivet og/ eller det sosiale livet. Der posten er lagt ned, banken stengt, butikken konkurs, og som sagt, fritidsklubben skulle egentlig vært stengt allerede, men politikerne rakk ikke å vedta nedleggelse på forrige møte, så inntil det blir gjort er den vel på en måte i gang.
Britt-Marie ville ikke fått et større kultursjokk om hun hadde blitt sendt til en av New Dehlis forsteder! Hun trenger noen dager på å aklimatisere seg, men sakte men sikkert kryper stedet og dets innbyggere under huden og inn i hjertet hennes.

Dette er, som alltid fra Backman, en varm og rørende historie, humoristisk med en alvorlig undertone. Det handler om samhold, medmenneskelighet, misunnelse, mistenksomhet, sentralisering og integrering, men også om å være lojal og tro mot drømmene sine og seg selv- når man endelig tør å lete fram det som engang lå der.
Som i de tidligere bøkene hans, presenterer Backman et persongaller som først virker som noen karikerte pappfigurer, men etterhvert som han gradvis viser fram nye sider og forteller mer om hva som har gjort dem til de personene de er, kan man ikke la være å bli glad i dem og håpe- håpe- håpe- at det ordner seg til slutt!

Først fikk jeg denne boka tilsendt fra Cappelen forlag, og jeg gleda meg stort til å lese den. Så sa det bare stopp. Jeg klarte ikke å lese videre, det var så tregt og det var så repeterende at jeg gav opp etter få sider, uten at jeg klarte å slå meg helt til ro med at den var håpløs. De to forrige bøkene har jeg hørt som lydbøker, og de har jeg jo virkelig elsket! Den måtte få en ny sjanse, den måtte jo det. Samtidig fant jeg ut at jeg skulle teste Storytell, en abonnements-app hvor man både kan lese e-bøker og høre lydbøker, på norsk, svensk og engelsk. Jeg gikk for den svenske lydbok-versjonen, og mer var det ikke som skulle til før det ble nok en innertier! Jeg regner med at den hadde slått an på norsk også, jeg trur nemlig at den spesielle skrivestilen hans, med mye dialog, repetisjoner og tankesprang, gjør at den passer ekstra godt for opplesing. Den muntlige formen kommer jo nødvendig vis mer til sin rett som lyd! I tillegg ble det enda litt mer autentisk og truverdig framført på originalspråket, svenske forsteder er liksom noe annet enn norske, svenske gnällkärringer litt annerledes enn norske masekjerringer, bikarbonat mer effektivt mot flekker enn natron...

Alt i alt ble det nok en fin og fornøyelig lydbokopplevelse, og nok ei bok jeg kan anbefale- dog bør dere velge lydvarianten!




søndag 14. juni 2015

Fuck verden- av Monika Steinholm. Smakebit og omtale

Måker, kråker, sjakk, natur og kjærlighet :o)
Kalde fakta:
-helt fersk ungdomsbok (målgruppe 14+)
-forfatteren er debutant
-boka er på 214 sider
-leseeksemplar overraskende mottatt fra Schibsted forlag.
-før jeg begynte å les, var jeg skeptisk til om dette var ei sånn derre kuul bok, men leste den likevel...

-boka handler om (seksten år gamle) Gunn som sammen med Chris (mora flytter fra bartebyen Trondheim til Tromsø etter at bestemora døde. Gunn var ikke av de populære i klassa hun kom fra, men har et håp om at flyttinga kan gi henne en sjanse til å endre på akkurat det. Det begynner bra; Karianne som er den mest omsverma jenta av alle på skola, er nysgjerrig på henne og synes hun er tøff. Men seriøst: hvor lenge kan man være spennende når man kjører en gammel traktor i stedet for scooter, og spiller kassetter med Jahn Teigen og DDE?? Det er ikke bestandig så mye som skal til før man faller i unåde, og det er ikke lett å holde seg inne med de rette når man ikke har oversikt over hvem som er hvem- og ikke minst: hvem som er sammen med hvem! For å gjøre livet enda mer komplisert, vet ikke Gunn hvem faren hennes er, Chris er umulig å forstå seg på, den ene slamkryperen holder på å ta livet av den andre, og mormor har blitt til ei skrikende måke med brukket vinge...

Varme anbefalinger:
Jeg begynte som nevnt ganske skeptisk, men nå som boka er lest, må jeg si meg enig med Jon Ewo som er sitert på framsida:
Ei innmari bra bok! Tøff og øm på samme tid.
Forfatteren har på mesterlig vis klart å formidle hvor usikker man kan være og hvor vanskelig det kan være å finne seg til rette i et nytt miljø, på et nytt sted. Forholdet mellom Gunn og moren er varmt og nært beskrevet, selv om Gunn kanskje ikke bestandig føler at det er de to ordene som beskriver forholdet deres best. Savnet hun føler etter bestemora og måten hun takler det på, er også fint fortalt. Pesrongalleriet og samspillet mellom de ulike aktørene er med andre ord truverdig. Språket er friskt, flyter lett og fint, men hvorvidt det gjenspeiler "ungdomsspråket" riktig, har jeg ingen anelse om, all den tid jeg ikke kan påberope meg å være i målgruppa. Humor, originale detaljer og en gjennomført varm, rørende og spennende hstorie, gjør at jeg gir boka -og forfatteren!- tommel opp og spår at dette kan bli ei populær bok.
Ettersom jeg ikke er i målgruppa, synes jeg det kunne vært interessant å finne ut hva dommen fra en fjortenåring ville blitt, så jeg sender boka videre til E. som faktisk både er i målgruppa OG glad i å lese! Oppdatering kommer så snart hun har gitt tilbakemelding ;o)

Forresten: Hvert kapittel begynner med et kort blogginnlegg fra mystiske, anonyme Kong Salkin- en av de mange finurlige detaljene jeg likte aller best ved boka! Sjekk linken!!!

Når alt er fint,
kan det bare gå dårligere.
Når helvete bryter løs,
kan det fortsatt bli verre.

Lagt inn av Kong Salkin

En annen link dere kan sjekke, er denne- Mari har samla inn ymse smakebiter denne søndagen også!

tirsdag 2. juni 2015

Morgen i Jenin & Det blå mellom himmel og hav

Susan Abulhawa


Morgen i Jenin- Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2010
Oversatt av Ragnhild Eikli
Lest av Ingrid Vollan, Morten Røhrt og Duc Mai-The
Spilletid: 11 timer 10 minutter

Det blå mellom himmel og hav- Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
Samme oversetter som den første boka, og det er fine Ingrid Vollan som leser denne også.
Spilletid: 8 timer 32 minutter

Dette er en lesehistorie som begynte med at jeg fikk et forhåndseksemplar av Det blå mellom himmel og hav fra Aschehoug Forlag. Jeg var helt brennsikker på at jeg hadde hørt Morgen i Jenin tidligere, og skulle bare friske opp litt før jeg begynte å lese nykomlingen. Så viste det seg at jeg slett ikke hadde hørt den første, jeg blandet den vel sammen med noe annet, da.. Nuvel.. Hvordan det var eller ikke var, så har jeg i hvert fall hørt begge bøkene nå, og jeg føler meg heldig som har fått med meg disse to kloke, dramatiske, rystende, rørende, fargerike, lærrerike og enda til litt magiske historiene!

Jeg antar at det er flere enn meg som ikke helt har skjønt hvordan allting egentlig henger sammen i Israel-Palestina-Gaza-araber-jøde-konflikta. Hvordan det hadde seg at staten Israel ble oppretta, hvordan det foregikk da palestinerne ble fordrevet fra landområdene sine, hvordan det har seg at så mange vestlige er Israel-vennlige. Her får man kanskje ikke alle svarene, men man får helt sikkert mange!

I Morgen i Jenin  fortelles familiehistorien til Amal, en av mange palestinere som litt etter litt så familien bli revet fra hverandre, helt til den nærmest var til intetgjort i årene mellom 1940 og årtusenskiftet. I kaoset som oppstod da palestinerne ble tvunget til å forlate Ein Hod, mistet familien Abuleheja den minste sønnen. Amal ble født etter interneringa, kjente aldri broren som forsvant, men barndommen, oppveksten- hele livet var likevel sterkt farget av hendelsen. Vi følger familien i flere generasjoner, til Amal sitter i et fremmed land, som siste gjenlevende gren på familietreet- før broren som nå er israeler/ jøde plutselig tar kontakt. Det ender med at Amal tar med seg datteren tilbake til hjemlandet, til tross for alt det fortsatt er forbundet med usikkerhet og fare.

Bok nummer to, er nok en familiekrønike, men av en litt annen sjanger. Den ahr flere lag, er litt mer sammensatt og kompleks: Der Morgen i Jenin først og fremst er direkte, jordnær og refererende, har Det blå mellom himmel og hav i tillegg et anstrøk av magi og myter.
Også her følger vi en bemerkelsesverdig og familie med usedvanlige, sterke kvinner gjennom flere generasjoner, fra flukten til Gaza til en forsøksvis normalisert hverdag i et isolert (og terrorisert) land.

Med sine elendige skjebner og hovedpersonenes evne til aldri å gi opp, gjorde begge bøkene veldig sterkt inntrykk på meg. Det er godt gjort å skrive både vakkert og usentimentalt (med et lite unntak for Nurs barndom, som jeg nesten oppfattet som litt karikert) om et så uendelig tragisk tema. Jeg har sett at andre har nevnt at forfatteren på langt nær har skrevet objektivt om kampen mellom disse to folkegruppene, men jeg håper virkelig objektivitet aldri blir viktigere enn følelser og engasjement når det er snakk om skjønnlitteratur!
Morgen i Jenin ble tatt vel i mot av både kritikere og lesere, og håpet mitt nå, er at enda flere skal få øynene opp for denne spesielle forfatteren og de uforglemmelige bøkene. Anbefales varmt og hjertlig- og gjerne som lydbøker! Alle de fire som er med som opplesere er skikkelig dyktige, og det er en fryd å høre på dem.

(Lydbøkene har jeg kjøpt sjøl, ettersom Lydbokforlagets mobil-app fortsatt gjør kjøp skummelt lettvidt ;o)

Bildet over illustrerer godt hvorfor skjønnlitteratur ikke nødvendigvis bør være objektiv eller "rettferdig". Livet er ikke objektivt eller rettferdig, det er i aller høyeste grad personlig, og oppleves rimeligvis ulikt for en israeler og en palestiner.