torsdag 22. september 2016

Gunnhild! Kan du høre meg?

Du skravler og skravler, men nå er det slutt! Jeg har prøvd gang på gang, å være overbærende, forstå hvor og hva du vil, men ærlig talt: nå gidder jeg ikke mer! Det er slutt, jeg slår opp- og denne gangen er det for godt. Uansett hva andre måtte finne på å si om deg og prosjektene dine, at jammen hun er jo så morsom, kreativ og stilsikker- jeg skal aldri, aldri, aldri mer kaste bort tid på å lese det du skriver. Før jeg går i den fella nok en gang, skal jeg heller gå opp i løa og finne noen gamle falma g halvmugne Vi menn fra begynnelsen av åttitallet. Der kan det i det minste være håp om å finne noe å trekke på smilebåndet av, i motsetning til det du presterer; fullstendig meningsløst pjatt uten budskap eller engasjement. Jeg har gitt deg mange sjanser, men du bare kjører på med det samme intetsigende gnålet, helt uten vilje eller evne til å ta tak i de emnene som er viktig- det er ikke nok at du i ørsmå, korte linjer glimter til med en og annen fiffig vri som gjør at man så vidt kan merke ei svak rykning i det ene øyebrynet. Det må være en viss substans, og denne gangen har du virkelig overgått deg selv i mangel på sådann. Disse drømmeriene dine er ikke på noen måte oppsiktsvekkende, fornøyelige, spennende eller interessante. Jeg kan med hånda på hjertet si at mine egne nattlige drømmer er langt mer intrikate fantasier enn det du har klart å få ned på papir.
Forresten: ettersom så mange andre ser ut til å digge deg, er det mulig jeg burde ty til klisjeen om at det ikke er deg det er noe galt med, at det derimot er meg, at vi ikke passe sammen eller noe annet visvas. Det spiller uansett ingen rolle. Jeg slår opp, og dette er virkelig siste gang. 
Finito. The end. Slutt.

Mvh Berit.

PS. Hjorten har ikke hover, men klover.

Jeg kunne gitt deg kred for et flott forsidebildet, men det er det vel antagelig noen andre som har stått for, så den rosen ville uansett gått til noen andre.

Draumeskrivar
Noveller
Gunnhild Øyehaug
Kolon forlag, 2016
eBokBib

Innlegg fra iPad, vær overbærende med korrektur og redigering!

tirsdag 20. september 2016

Livet, til det betre, av Anna Gavalda

Anna Gavalda er en forfatter jeg har satt stor pris på, og da jeg oppdaget denne lille saken på nettsidene til Lydbokforlaget tidligere i høst, tenkte jeg
"Åååhh! En ny en fra henne! Den må jeg høre!"
- Og ut fra forsidebildet, trakk jeg den konklusjon at den antakelig måtte handle om tre menneskeskjebner som tangerer hverandre/ alternativt flettes sammen med hverandre i Paris. Litt sånn a´la "Saman er ein mindre aleine"- som jeg elsker!

Hmmm... Igjen kan vi slå fast at jeg gjerne kan ta meg tid til å lese både vaskeseddel og andre omtaler før jeg kaster meg over ei ny bok- og dermed få et realistisk inntrykk av hva jeg har i vente. Ikke sånn å forstå at jeg ble skuffet, slett ikke. Bare litt forundra over at de tre historiene så vidt jeg kunne forstå ikke hadde andre fellesnevnere enn at de handler om unge mennesker som etter relativt tilfeldige møter med andre mennesker, endrer retning og får et bedre, for dem riktigere liv.
Historiene er fornøyelige, søte, sjarmerende og av og til på grensa til rørende. Fortellingene er ikke like engasjerende som "Saman er ein mindre aleine", men jeg likte dem godt nok til at jeg kan anbefale dem som lett underholdning når man ønsker seg noe optimistisk og lettfordøyelig. De tre oppleserne er dyktige og gir akkurat passe liv og nerve til de ulike personlighetene.

Spilletid 10:15/ 441 sider.
Oversatt av Tove Bakke.
Lest av Silje Breivik, Anderz Eide og Silje Storstein.
Lydfil kjøpt selv.

Andre som har lest/ hørt boka og blogget om den er Tine og Kleppanrova.

 Klaget ikke jeg som satt her og hørte på lydbok mens jeg venta på reinsdyra som ikke kom ;o)

mandag 5. september 2016

Hvitverk. Kjærlighetstapene. Dikt og aforismer

Jeg kan ikke påberope meg å være en erfaren diktleser. Enda mindre skal jeg skryte på meg at jeg er kompetent til å vurdere hva som er bra eller dårlig, det som kommer ut innen denne litt diffuse, snåle, skremmende sjangeren... Det jeg likevel har tenkt å ta sjansen på, er å anbefale to små bøker som gav meg flotte, dels fornøyelige, dels fandenivoldske leseopplevelser. Sånt noe skal man ikke kimse av!

Først ut er svenske Athena Farrokzhad med "Hvitverk". Utgivelsen fikk mye og -slik jeg ser det- velfortjent oppmerksomhet både da den var fersk i Sverige i 2013, og her i landet nå i år. Dagens Nærligsliv er antagelig ikke den avisa man først og fremst forbinder med poesi og diktanalyse, men når de slår på stortromma og slår fast at dette er lesevennlige dikt for folk som ellers ikke leser poesi, føler jeg meg kallet til å undersøke fenomenet nærmere!
Jeg leste e-boka på ebokbib, og har antagelig gått glipp av noe av det som gjør diktene eller sitatene ekstra sterke. I papirutgaven er teksten kvit på svart bunn, e-boka helt ordinær, svart tekst- kvit bakgrunn.
For meg som er amatørdiktleser, føles det ofte litt lettere å lese dikt/ diktsamlinger som til sammen danner en historie. Her er det en jeg-person som forteller om seg selv, familien og familiens bakgrunn ved å la andre familiemedlemmer uttale seg, mens hun selv for der meste nøyer seg med å videreformidle disse sitatene. Mor sa... Far sa... Onkel sa... Litt etter litt blir vi godt kjent med innvandrerfamilien, traumer de har opplevd, verdikonflikter, håp og mismot. Mange av utsagnene er fantastisk godt formulert, de kunne vært trykt på store plakater, hengt opp på offentlige steder og gitt fler enn meg litt å gruble på!

Broren min sa: Prisen er aldri så høy som når du tror ingen betaler.

Faren min sa: Om det gikk an å konkurrere i martyrskap ville moren din gjort alt for å tape.

Moren min sa: Vi har det så høyt under taket som gulvet fortjener.

Man kan fort bli forledet til å lese dette som en slags selvbiografi, men Farrokzhad selv påpeker at det er feil, og at det er en bok som tenker rundt hva erfaringene av krig, revolusjon, rasisme, immigrasjon og språk fører til. Interessant, aktuelt og viktig! Oversetteren har til slutt skrevet et etterord der hun filosoferer litt rundt hvordan man bestreber seg på å gjendikte et helt konsept, og at det ikke bare er å finne de norske ordene, men at alt som står mellom linjene også må ivaretas. Dette er kanskje ikke så viktig for de mer erfarne diktleserne, men for meg var det lærerikt og et stort pluss- kanskje til og med en av grunnene til at jeg synes den bør anbefales, spesielt til de som fortsatt kvier seg for poesi, eller kanskje like mye til som bare vil lese noe sterkt og originalt.

Mange av de som har rost "Hvitverk", har brukt ordet "aforismer". I tillegg til at jeg ikke akkurat har noe pondus hva gjelder poesi, er det store hull i fremmedordlista mi. Greit da at NRK feier all omtrentlige definisjoner til side og forklarer begrepet i sin omtale av boka- det gjengis her, ettersom jeg velger å tru jeg ikke er den eneste som beveger meg på gyngende grunn ;o)
aforismer er korte, pregnante formuleringer som rommer en slags paradoksal sannhet eller innsikt, enten formulert med snert og brodd, eller av det mer poetiske slaget.

Og dermed dukket Steinar Opstad opp som troll av eske, for ikke å si en overraskelse på ebokbib. Han er nok ikke noe ukjent navn, det er nok bare det at han og jeg har beveget oss i ulike kretser.. Han debuterte helt tilbake i 1996, og dette er hans ellevte utgivelse i tillegg til at han har vært redaktør for et par-tre andre utgivelser. Han har blitt tilgodesett med en rekke høythengende priser- og alt dette har altså gått meg husforbi. Denne gangen var det altså disse aforismene som førte oss sammen. Mer presist: hans ""Kjærlighetstapene. Dikt og aforismer" som kom ut på forlaget Kolon i fjor.
Dette er også en original liten sak. Noen "vanlige" dikt som jeg strengt tatt ikke ble så berørt av, og ei god samling pregnante formuleringer som rommet både paradoksale og innlysende sannheter med snert og brodd. Det fiffige er at han skriver en del om hva dikt er/ bør være/ ikke bør være, altså poetisk lynkurs del 2.
Jeg nøyer meg med å gi noen nesten tilfeldig valgte eksempler:

I poesien så vel som i livet kan for mye inderlighet være et tegn på tomhet, akkurat som for lite inderlighet kan være et tegn på det samme.

En poet må ha et minimum av bondevett, for når åndeligheten tar over, forsvinner kunsten. Poeten er som grisen, lett å stresse.

En tanke som beskrives som dyp, er neppe en stor tanke.

Nevnte jeg at begge bøkene er gitt ut på Kolon? At det er Tina Åmodt som har oversatt "Hvitverk"? At begge bøkene finnes på ebokbib?
Ja?
Da er det ho greit, da! Anbefales ;o)

Det er hytteliv, det er jakttid, det blogges fortsatt fra padda- vær overbærende med ordlisteterror, manglende redigering, evt bilder oppned osv.

onsdag 31. august 2016

Den japanske elskeren av Isabel Allende


Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2016
10:05 timer/ 345 sider
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Lest av Nina Woxholtt
Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok

Opp gjennom årene har Isabel Allende gitt meg mange fine litteraturopplevelser, men da jeg så tittelen på årets bok, ble jeg full av fordommer og skepsis. Etter å ha hørt den, kan jeg nok en gang slå fast at jeg ikke bør høre på den kritiske og negative indre stemmen som uffer og bærer seg. Egentlig kunne mye av det jeg skrev om "Den engelske piken" også vært skrevet om denne, for eksempel at jeg frykter at mange potensielle lesere går glipp av ei godt oppbygd, intelligent og interessant bok fordi tittelen er litt klein.. Dessuten at framsidebildet er fint, men kanskje ikke gir noen god pekepinn på hva romanen har å by på av indre kvaliteter.
Bokas fremste hovedperson Alma Mendel, senere Alma Belasco, er en eldre eksentrisk dame som overrasker alle da hun velger å flytte fra familiens herskapshus og inn på Lark House, et privat aldershjem. Bokas andre hovedperson er Irina Bazili, immigrant fra Moldova, som overrasker både seg selv og andre ved å finne seg svært godt til rette og bli en avholdt medarbeider ved institusjonen. (I den norske oversettelsen, blir ordet "anstalt" brukt flere ganger. Dette gir meg assosiasjoner til noe lukket, dystert, nedslitt og litt forhistorisk, og harmonerer dårlig med forholdene ved Lark House. En mulig unøyaktighet/ glipp av oversetterne og/ eller slurvefeil fra forlaget?)
Alma har levd et langt liv fylt av sterke følelser, opp- og nedturer, kontraster, kompromisser og hemmeligheter. Med den forskjell at Irina har levd et mye kortere liv, kan det samme sies om henne, og da de to kvinnene møtes, utvikler forholdet mellom ansatt og beboer/ ansatt og arbeidsgiver seg gradvis til et vennskap basert på tillit- og nysgjerrighet. Litt etter litt avdekkes begges historie, og forfatterens velkjente evne til å skrive "labyrint-bøker" blir bekreftet enda en gang. Almas historie får naturlig nok mest oppmerksomhet, og vi får servert en bredt anlagt familiekrønike fra 1930-årene i Polen, til San Fransisco i 2011. Et stort og fargerikt persongalleri hvor sterke forbindelser knyttes, brytes og gjenopptas, noen opplagte, andre svært overraskende. Hele veien ligger det en spenning i å få vite hvordan disse forbindelsene egentlig henger sammen, og underveis blir leseren konfrontert med mer eller mindre viktige temaer som identitet, kulturmotsetninger, menneskehandel, diskriminering, alderdom, verdighet, frihet til å gjøre egne valg- også dårlige, offentlige og personlige fortielser.
Dette er ei bok det er lett å anbefale, den er fengende, lettlest og underholdende samtidig som den gir leseren litt å gruble på blant annet når det gjelder åpenhet og fordommer

For kuriositetens skyld.. Et aldri så lite utdrag fra side 306:
"Blant de mest magiske opplevelsene i barndommen var den gangen han matet en sjiraff i et reservat i Kenya, den lange, ru og blå tungen, de milde øynene med øyevipper som hentet ut fra en opera, den sterke lukten av nyslått gress"

-Jeg kan bekrefte at å mate sjiraffer i Kenya, er noe du aldri glemmer, og noe du alltid kommer til å drømme deg tilbake til. Bildet er fra Giraf Manor hvor de driver (drev?) oppdrett av rothchild-sjiraffer som senere ble satt ut i forskjellige nasjonalparker, mars 1998.
Innlegg fra iPad, vær overbærende med korrektur og redigering!

fredag 19. august 2016

Sommer uten bøker

Jeg så for meg late dager, høye bokstabler og et hav av tid- i stedet ble det lange turer, høye fjell og et hav av gode opplevlser. Jeg kan virkelig ikke klage, men det har likevel sneket seg inn en vag følelse av at noe har mangla. Bøkene og ikke minst bloggen har gått for lut og kaldt vann nærmest i hele sommer, og den merkelig følelsen av mangel har gått over til en litt uggen følelse av at jeg ikke kommer til å klare å blåse liv i bloggen igjen. Leselysta har begynt å ta seg opp igjen, men jeg har foreløpig ikke gitt meg i kast med forlagenes høstlister. Jeg holder meg mest til egne ulest-hyller, lydbøker fra Lydbokforlagets tilbudslister- samt en og annen godbit fra ebok-bib.

For å komme litt nærmere a´jour, lar vi dette bli et aldri så lite minimaraton-samleinnlegg for de bøkene det strengt tatt ikke er noe stort poeng å bruke altfor mye tid på- i optimismens tegn, sparer jeg de bedre/ mer minneverdige leseopplevelsene til andre innlegg.
Somrenes bok av Emylia Hall.
Oversatt av Per Kristian Gudmndsen
367 sider 
Gyldendal, 2014
Pocketbok, kjøpt sjøl.

Det viste seg at det var gode grunner til at denne har blitt stående ulest i to år. Boka handler om Beth som har et anstrengt forhold til faren, og som plutselig mottar et lite album etter den nylig avdøde moren hun ikke har hatt kontakt med på årevis. De første trehundre sidene var vel omtrent like spennende som å sjå på en slapp gullfisk svømme resignert rundt i en liten glassbolle. De siste sidene var tåredryppende, men akk så forutsigbare, så alt i alt en durabelig nedtur. Fin cover, og fornøyd med at boka kan sendes ut av huset, da!!
Millie Birds bok om døde ting av Brooke Davis 
Oversatt av Geir Uthaug
311 sder
Vigmostad Bjørke, 2016
Leseeksemplar fra forlaget.

Ut fra vaskeseddelen som sa både "munter, oppsiktsvekkende, intelligent historie" og "kombinerer det edruelige med det morsomme, det triste med det latterlige", hadde jeg forhåpninger om noe i samme gate som "Mormor hilser og sier unnskyld" av Backmann, men den gang ei. Boka handler om ei lita jente som først mister faren til kreften, for deretter å bli satt igjen på et kjøpesenter av den deprimerte mora. Millie er den eneste intelligente personen i romanen- kanskje til og med det eneste som er intelligent med hele boka. Ellers er den befolket med lite troverdige pappfigurer som ikke skaper annet engasjement enn et lite snev av irritasjon. Historien kunne hatt potensiale til å bli virkelig bra, men den virker rett og slett uferdig.

Malstrømmen av Fride Granhus
Lydbokforlaget, 2016 (første gang utgitt av Schbsted i 2010)
Spilletid: 10:19
Lest av Nils Johnson
Lydfil kjøpt sjøl

Første bok om politimannen Rino Carlsen. To kriminalsaker på ulike steder i Lofoten, nåtid og fortid flettes sammen. Spennende historier, troverdig persongalleri, eksotisk miljø- og det samme dårlige været og de lite samarbeidsvillige pårørende som i de tre andre bøkene i serien. God underholdning og absolutt fornøyelig etter å ha besøkt Lofoten i sommer, men ikke ei bok man husker spesielt lenge. Nils Johnson er en fryd å høre på!

Trærnes hemmelige liv av Peter Wohlleben 
Cappelen Damm, 2016
Oversatt av Cecilie Horge Walle
250 sider
Leseeksemplar fra forlaget

Det er med skrekkblandet fryd jeg har sett fram til å lese denne boka! Trærnes hemmelige liv har fått uhyre mye oppmerksomhet både her i landet og ellers hvor den er gitt ut, og det er absolutt vel fortjent. Forfatteren er skogvokter, og etter å ha hatt et tradisjonelt, økonomisk styrt syn på skogene og trærne, ble han oppmerksom på mekanismer og forhold i skogen som gjorde at han endret holdningene sine. Boka har mange spennende vinklinger, og fronter oppsiktsvekkende syn på trærne som skapninger med følelser og strategier for å styrke overlevelses-sjansene sine, hjelpe artsfrender, motkjempe parasitter og fiender osv. Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med svært motstridende følelser. På den ene sida kan jeg selvfølgelig ikke benekte påstandene forfatteren kommer med- den litt religiøse, New-age-lignende tendensen til tross- han viser til kilder (mange er riktignok "bare" internettartikler) og andre forskere, og argumentene hans virker overbevisende nok. Likevel klarer jeg ikke la være å hate bjørkekratt rått, intenst og inderlig.. Jeg hater at de stjeler utsikta og nærmest spiser opp snaufjellet, jeg fryder meg når jeg etter en times tid med grensaksa kan kikke meg tilbake å se at hundretalls av bjørkebøller ligger døde i fotsporene mine. Jeg vil ha lys og utsikt, ikke tett, ugjennomtrengelig bjørkejungel. Så får jeg heller støtte kampen mot industriskog, hogstflateørkener og tømmerprofittjegernes bulldosere. Mine massakre er dugnad, og det trur jeg er formildende...

lørdag 23. juli 2016

Stallo av Stefan Spjut (bokhyllelesing)

Det er en ting jeg har tenkt litt på, og som jeg egentlig synes er litt rart. Eller det jeg har tenkt på, er ikke rart, men at jeg ikke har lært etter alle disse årene- ja det er faktisk mer enn rart!
På høsten er det hunder, fjell og jakt som gjør at det blir lite lesetid, da tenker jeg at til vinteren blir det lettere, da er det ikke så mye som skjer. Så kommer vinteren, og dermed skisesongen, både på tv, men ikke minst med ski på bena, hund i strikk, roser i kinna og rim på vippene- og jeg tenker at til våren blir det bedre tid til lesing. Så kommer våren, med lengre dager, mer tid ute, skisesongen varer og varer og vips så er det barmark og man kan skifte utstyr fra ski og staver til lette sko og tynne klær. Dermed er sommersesongen allerede i gang, med enda lengre dager, enda lengre turer og enda mindre tid til å lese, og jeg tenker at til høsten, da blir det sikkert litt mere tid til å lese, når dagene blir kortere, været dårligere, skuldrene lavere... Men jeg vet jo, innerst inne, at så mye lesetid som man ønsker seg, får man aldri!

Vanligvis kombinerer jeg fjellturer, hunder og lydbok, men i sommer har jeg veldig ofte hatt følge på turene, og da passer det seg dårlig å sette på lydbok, så hittil har all lesing, både lyd og papir gått sakte. For noen dager sida avslutta jeg forrige runde i Heddas bokhyllelesing, svenske Stefan Spjuts "Stallo". Papirboka forsvant sporløst, så da tok jeg en spansk en, og kjøpte den svenske lydboka i stedet. Da dukket selvfølgelig papirboka opp igjen, så jeg har kombinert de to utgavene litt.
Populær bok har mange ansikter. Kjent jungelord.
En av bokas hovedpersoner, Susso, driver en hjemmeside for å prøve å samle inn dokumenasjon på om/ at det finnes troll-lignende vesner nord i Sverige. Hun blir kontaktet av en eldre dame som hevder å ha sett en liten trollgubbe utenfor huset sitt to ganger, og Susso drar dit for å sette opp et viltkamera i håp om å fange ham på minnebrikken. Kvinnens familie liker all praten om troll og vetter svært dårlig, og den voksne sønnen hennes blir rasende da han oppdager dette, og ødelegger kameraet. Minnebrikken er i midlertid i orden, og utrolig nok finnes det bilder av den merkelige kallen der. Få dager senere forsvinner Mattias etter et besøk hos bestemoren, og snøballen begynner å rulle. Mediene kaster seg glupske over nyheten, mens politiet er mer i tvil om dette faktisk kan være tilfelle, eller om det bare er lureri. Susso føler at hun er ansvarlig for guttens forsvinning, og er overbevist om at det er trollene som har bortført gutten. Hun blir fullstendig oppsatt på å finne ut hva som har skjedd, og ei lang rekke tilfeldigheter og nøsting av spor, fører henne, moren og kjæresten ut på en rundtur i Sverige der de får høre utrolig og skremmende historier fra mennesker som har møtt på disse ulike vesnene.
Parallelt følger leseren historien fra motsatt perspektiv; hos en familie på en litt avsidesliggende gård, har et brokete følge med stalloer slått seg til. Familien er på en måte stalloene gisler, og alt de gjør og/ eller ikke gjør, er for å bligjøre disse "husokkupantene".
Denne vekslinga gjør at leseren hele tida vet mer enn Susso, uten at boka mister noe av spenningsfaktoren av den grunn. Man høre stadig nye historier, får vite nye avslørende detaljer og på begge "frontene" møter de nye utfordringer hele veien.
Historien er både usannsylig og troverdig... Historiene folk motvillig forteller er overbevisende, beskrivelsene av stalloene er detaljerte og gode- brutaliteten og kreftene deres er heller ikke til å kimse av... Forfatteren lar vinter, kulde og mørke være med på å understreke den anspente stemningen på en mesterlig måte.

Det har vært en fornøyelse å høre den svenske lydboka, og det har vært morsomt å oppdage forskjeller i forhold til den norske utgava jeg hadde. En del av de språklige finurlighetene forsvant i oversettelsen, det samme med de morsomste svenske ordene:
På svensk: Og så log han, og så dog han.
På norsk: Og så lo han, og så døde han- mens ordspillet forsvant sporløst.
Pisksnärt = whiplash; det er sikkert like ille i Sverige, men skulle jeg få denne skaden noen gang, er jeg ikke i tvil om at jeg ville fortrukket at det skjedde i Sverige! Der kunne jeg også tenkt meg å sett det nasjonale mesterskapet i utfor- eller som dom sejer: Störtlopps-SM. Forresten må det være mye morsommere å møte den svenske polisen som rykker ut i radiobiler, mens man som vi vet, bare har sånne kjedelige patruljebiler her i Norge.

Historien er fascinerende, original og godt fortalt, men kunne med fordel vært strammet inn og kuttet litt ned. Det blir i meste laget tomgangs-skriverier om folk, hendelser og omgivelser som ikke har betydning for framdrifta. Sikkert stemningsskapende, men fyllstoff er unødvendig når det er 536 sider, og nesten 25,5 timer å ta av.  Det hjelper heller ikke nevneverdig at i den norske utgaven så er opptil flere avsnitt strøket. Jeg vet selvfølgelig ikke om det er fordi den svenske forfatteren/ forlaget har flikka på sin utgave etter at lydboka ble lest inn, før den ble solgt til Norge, eller om det er det norske forlaget som syntes det ble mer enn nok uansett. Avsnittene som er forsvunnet, er absolutt av dem som med fordel kunne skippes, så det er helt greit, selv om man jo blir litt nysgjerrig på hvorfor/ hvordan disse forskjellene har oppstått..

Ettersom vi ikke-arbeidende har det så hektisk nå i ferien, har jeg ikke tid til å skrive all verden, men NRK har skrevet en utmerket og grundig omtale som gjerne kan abefales hvis noen ble nysgjrrige- i ingressen skriver de at:
Stefan Spjuts roman Stallo er en uvanlig thriller, tett sammenvevd med det nordsvenske lansdskapet, med nordlyset og livet på landsbygda. Den er også en roman om det lille og svake mennesket – og det motet som skal til i møtet med troll og hamskiftere. Stallo, altså.
Boka ble av Aftenposten utpekt som ei av årets beste bøker i 2014.

Jeg er enig med både den ene og den andre jeg, boka er definitivt god skrevet og har absolutt underholdningsverdi, men skal man ha glede av den, forutsetter nok at man ikke krever hundre prosent realisme, men kan la seg forføre av det naturlig eventyrlige, hvis man kan si det på den måten.

onsdag 20. juli 2016

Hvis det bare går litt tungt

Hvis konsentrasjonen svikter, og ingen bok egentlig frister særlig mye. Hvis du er litt irritabel og rastløs fordi du savner å forsvinne inn i ei bok mens resten av verden seiler sin egen sjø. Og på generell basis føler deg sånn passe på bånn, og tenker at alle andre... det ene eller det andre...  men de har det gansketemmelighelt sikkert både morsommere og mer spennende enn meg...

Da syns jeg du skal ta en kikk i super-søstrene Haddy og Lisas nydelige bejublede lille god-natt-historie "Snart sover du". Den er plaster på såret, balsam for sjelen og en vitamininnsprøytning for humøret og håpet. At den opprinnelig var (og muligens fortsatt er) beregna på unger, skal du ikke bry deg så hardt om. Jeg leste et sted at de barnebøkene som gir like mye til de voksne som til barna, er de beste bøkene. I så måte står denne i ei særklasse. Vakre, fargesterke lett gjenkjennelige Lisa Aisato-illustrasjoner i kombinasjon med Haddy N´jies rytmiske, repeterende (og syngbare) vers utgjør tilsammen en nostalgisk helhet som formidler ro og trygghet, kjærlighet til naturen, naturens evig uforanderlige rundgang, begynnelse og slutt- kanskje til og med liv og død, men da er vi nok helst tilbake til den voksne leseren som tolker ord og bilder dypere enn barna gjerne vil gjøre.

Den er enestående, uforglemmelig- og for min del blir den framtidas faste barsels-/ barndåpspresang!
Denne bør du unne deg- og denne kan du trygt pakke pent inn og gi bort til de som er nye i verden.
En klar favoritt og terningkast 6 ;o)
En liten ekstra detalj: årstidsbildene vinter-vår-sommer-høst-vinter-vår viser det samme treet i den samme bakken, det samme fugleredet- og det samme "hiet" våren ligger og koser seg i mens den venter på å kunne stå opp igjen. Rett og slett utrolig gjennomtenkt og nydelig!

 Snart sover du. Et års god natt.
Haddy N´jie og Lisa Aisato
Cappelen Damm, 2016
Lese-eksemplar fra forlaget
Kikk her for flere omtaler.