tirsdag 30. april 2019

5-4-3-2- en tidsoptimist oppsummerer

Jeg tenker bestandig at jeg skal få så mye bedre tid når bare... (fyll inn det som passer for årstida; høsten kommer, skisesongen er over, langhelgene i mai dukker opp som perler på ei snor, lange, late sommerdager ligger blanke og fristende, etc, etc...) Det viser seg jo gang på gang at slik blir det ikke, for det ene avløser det andre, og ikke før er et kapittel fullført, så dukker det opp et nytt prosjekt- og det er jo fint! For all del!! Man skal ikke klage over dager som fyker avsted, all den tid man bruker sånn cirka 80 % av de våkne timene på morsomme ting (de resterende 20 prosentene går stort sett med til nyttige ting som klesvask, støvsugng og spising).
Jeg har kommet fram til at optismisme ikke er noe som verken skal eller bør behandles. Optimisme skal vernes om og tas vare på, uansett om det gir seg det ene eller det andre utslaget. Så får det heller være at man går på en smell i ny og ne- i det minste har optimisten det helt fint mellom disse smellene, i motsetning til pessimisten og den nøkterne som sikkert også får seg noen nesestyvere, men i tillegg har det trasig mellom slagene.
Spørsmålet er om det blir tid til bøker innimellom? Og joda, det gjør det, selv om det blir mer og mer lydbøker, og mindre og mindre papir-/ e-bøker. Det er et par jeg synes fortjener mer enn noen få ord i et samleinnlegg- og optimist som jeg er; de legger jeg foreløpig til side, og krysser fingre for at uka plutselig skal få åtte dager, eller døgnet 26 timer ;o)
Lett banding- her er noen av dem som har blitt framsnakka litt på Instagram:
"Låt oss hoppas på det bästa"- Carolina Settewall. Selvbiografisk roman. Spilletid 13:11. Lest av Sibille Attar. Storytel.
Oversatt av Cecilie Winger og utgitt på norsk av Lydbokforlaget og Aschehoug i 2019.
Insta blir visst heller ikke like høyt prioritert hele tida.. Enda så kjapt og enkelt det er! Vel, vel... "Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge" av Liv Marit Weberg er intet mindre enn en fabelaktig god ungdomsbok! En av de du må lese hvis du har ungdommer i livet ditt, eller barn som skal bli ungdom, eller hvis du selv har vært ungdom, ER ungdom, skal bli ungdom... I det hele tatt. Løp og kjøp- Les og lær. Bok gjør klok!
Norsk ungdomsroman, ny av året. Lydbok forbilldelig lest av Fanny Vaager. Spille tid 2:57 (dvs: sett den på repeat for dobbelt glede ;o) Aschehoug har utgaver for den som vil lese selv.

Tja.. "Vera" av Anne Swärd, mange har blogga om denne, de fleste har nok likt den hakket bedre enn det jeg gjorde... Likte godt språket, og de gode beskrivelsene av Sandrine. Fint å høre den på svensk, og fint å ha den norske papirboka ved sida av. Leseopplevelse preget av misvisende "blurb" på famsida.
Historisk roman om familierelasjoner, hemmeligheter og om hvor store kameler man kan svelge for å bevare sin plass i livet.
Jeg har hørt den på svensk via Storytel-appen; Anna Maria Käll er en fantastisk innleser! Hun alene gjør abonnementet verdt prisen, spør dere meg. Boka er oversatt til norsk av Geir Pollen, og utgitt både av Lydbokforlaget og Gyldendal i 2019.
Her har vi en liten go´bit! Om hemmelige hytter som er så hemmelige at halve forsidebildet er gjemt bak et ekstra omslag. Morsom bok, fine bilder, sanselige naturskildringer og interessante refleksjoner fra enkelte av hyttebyggerne som setter pris på et enkelt krypinn. Anbefales for turmennesker og hverdagsfilosofer.
"Hemmelige hytter" av Marius Negård Pettersen. Boka lånte jeg på bibloiteket, og i farta husker jeg ikke hvilket forlag den er utgitt på, men det tenker jeg dere klarer å nøste opp i ;o)

*********************
Der måtte jeg sette strek og poste innlegget hvis jeg ikke skulle bli stående med bare en eneste tynn bloggpost i april.. Greit nok. Fire bøker har blitt vist fram (igjen), og plutselig dukker det opp en dag uten planer og prosjekter, og da skal dere ikke se bort fra at jeg skriver et innlegg til! I mens skal jeg prøve å oppdatere på Instagram, raskt, kort og enkelt. Hvis jeg husker det. Og rekker!



mandag 1. april 2019

Storegut av Aasmund Olavsson Vinje

To fluer i ein smekk er fint! Tema for Heddas bokhyllelesing i februar var Les ei bok som blei skreve eller utgitt på 1800-tallet. Tema for Artemisias diktlesesirkel i mars var klassikar frå 1850 til 1950. I hylla sto Vinjes langdiktet "Storegut" i jubileumsutgave, så dermed var den saka grei!
Slik presenterer forlaget forfattaren og langdiktet:
Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) er ein bauta i norsk kulturhistorie. Han var redaktør for Dølen, den første nynorske avisa, han var nyskapande journalist og er blitt ståande som ein av våre store, folkekjære lyrikarar. Diktverket Storegut kom ut i 1866 og er eit klassisk verk i den norske bokheimen.
Den dag i dag er verket kjent for mange lesarar, som denne strofa frå Det syng fyr Storegut:

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer;
for um eg søver, eg um deg drøymer.
Um natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.
 

Storegut var ein historisk person som levde i Telemark på slutten av 1700-talet, og har levd på folkemunne heilt sidan den gong. Mange kunstnarar har late seg inspirere av kjempekaren frå bygdene i Telemark. Denne utgåva inneheld illustrasjonane til Storegut av Harald Kihle og Henrik Sørensen.
Eg tør påstå at Vinje bør vere eit kjent namn for dei fleste, og om det ikkje ringer ei klokke av atkjenning, vil det kan hende hjelpe på minnet om eg nemner "Ferdaminne frå sumaren 1860" med det kjente diktet/ songen "Ved Rondane" (No ser eg atter slike fjell og dalar som deim eg i min fyrste ungdom såg osb.) eller den sorgmilde barnesongen "Blåmann, Blåmann bukken min" som er ein del av langdiktet om Storegut- for ikkje å gløyme den gamle femti-lappen!! Den har nok dei fleste hatt befatning med!!
Eg har tidlegare hatt stor moro av å lese nemde "Ferdaminne" som i grunn er eit reisebrev frå turen Vinje gjorde gjennom Sør-Noreg i samband med kroninga av Karl XV i Nidaros. Det er fascinerande at ei så vidt gamal historie har så stor appell den dag i dag. Mykje av grunnen er truleg at Vinje var både politisk ukorrekt og ironisk, han gjekk ikkje rundt grauten, og han blanda fyndige skildringer av natur og menneske han møtte med lyrikk og poetiske avsnitt. Ein del av denne fotturen gjekk frå Østerdalen opp på fjellet og vidare nordover, og det er her mitt forhold til Vinje har grobotn; her ved Vinjevegen (sjølvsagt kalla opp etter forfattaren) har vi seter og eg er lommekjend i området. Eg treng neppe utbrodere kor artig det er å lese desse avsnitta i boka, om ferda opp lia, over dei mosedekte flåene og møtet med huldra på Helaksetra? Kosteleg!

Nu vel... Tilbake til "Storegut"! Dikta om Storegut vart trykt i "Dølen" frå desebmer 1865 til september 1866, og gitt ut i samling i 1868. Dikta er lettleste med enkel rytme og enderim, og saman fortel dei ei historie om ein bygdeoriginal, ei historie som slett ikkje ender godt. Eit slitsomt liv som ender i tragedie- med ingredienser som kjempekrefter, samfunnsliv, menneskelagnadar, armod, ulukkeleg kjærleik, sjalusi og mystikk, er det lett å sjå at dette var (og er!) ein ultimat føljetong egna til å halde på interessa både til 1800-talets avisabonnenter og 2000-talets amatør-diktlesarar!
Bør vere kjent for dei fleste ;o)

*********************************************
 
Storegut av Aasmund Olavsson Vinje
Illustrert av Harald Kihle og Henrik Sørensen 
126 sider + noter og kommentarar
Mi utgåve frå Samlaget 2018

onsdag 27. mars 2019

Mischling i januar. Og februar. Og i mars.

... men egentlig begynner denne lesehistorien allerede i romjula 2017, da jeg leste denne eminente omtalen på Rose-Maries blogg. Innlegget forteller alt som er verdt å vite om Affinity Konars hjerteskjærende, uforglemmelige roman, så jeg skal bare skrive litt om hvordan jeg har opplevd den- og selvfølgelig anbefale den varmt og hjertelig. Fordi du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, og fordi du har ikke lov til å gå der å glemme...

Det handler om andre verdenskrig, om Auschwitz og den ufattelige, grenseløst oppfinnsomme ondskapen som gikk for seg i det som har blitt kjent som Mengeles Zoo. De tolv år gamle tvillingene Pearl og Stasha kommer til fangeleiren sammen med mora og bestefaren, og løftet de får om at barn og voksne skal få treffes igjen, er naturligvis løgn. I stedet blir de to lyshårede jentene tatt inn i Mengelses meningsløst grusomme "forskning". De ser andre barn, to og to, eller tre og tre like, der den ene av dem alltid er ødelagt;
Da vi gikk forbi dem på vaglene, så jeg de utvalgte, de som var plukket ut til å lide på en spesiell måte mens deres andre hvalvdel forble urørt. For nesten hvert par var det en tvilling som hadde forvridd ryggrad, et ødelagt ben, lapp over øyet, et sår, et arr, en krykke.
S. 20

Sin unge alder, naivitet og uskyld til tross; de skjønner fort at hvis de skal overleve på dette stedet, må de være smarte og prøve å fordele byrdene:
Slike fordelinger hadde alltid falt oss naturlig, så i det tidlige morgenmørket fordelte vi det som var nødvendig: Stasha skulle ta det morsomme, framtiden og det vonde. Jeg skullet a det triste, fortiden og det gode.
(...)
Det virket rettferdig på meg, men da vi var ferdige med å fordele disse pliktene, hadde Stasha innvendinger. "Du fikk den verste delen," sa hun. "Jeg bytter med deg. Jeg tar fortiden, og du tar framtiden. Det er mer håp i framtiden."
S. 29
Hele kapittel åtte. Valmue-eng.
Til å begynne med er de to jentene fortellere i annenhvert kapittel, men plutselig forsvinner Pearl, ingen har sett henne eller kan fortelle hvor eller hvordan hun forsvant, og dermed blir det Stasha som forteller den videre historien. Hun prøver desperat å skjerme seg fra livet og det som skjer i fangeleiren, og all energien og oppmerksomheten rettes mot dette ene; å finne Pearl så de kan fortsette å leve- sammen. Tida går, og det blir tydelig at noe kommer til å skje. Russiske fly høres og sees, og før de flykter forsøker nazistene å kvitte seg med så mye som mulig av bevisene om det de har drevet med, dokumenter brennes, fanger brennes, begraves eller blir sendt ut på marsj. Stasha klarer å rømme sammen med Feliks, og sammen vil de å komme seg til Krakow der de har en drøm om at de skal klare å drepe Mengele. Som vi vet, går det ikke slik, men denne ferden gjennom Polen, gir et intest bilde av hvor ødelagt alt og alle var.

At fortellerstemmen er tillagt to så unge jenter, er nok med på å forsterke grusomhetene. Kontrastene mellom nazistenes ondskapen og de uskyldige barna blir nesten uutholdelig. En annen kontrast som er verdt å kommentere, er det dvelende, resignerte, sørgmodige språket satt opp mot den groteske historien som fortelles. Disse kontrastene er så sterke, at til sammen gjorde de det umulig for meg å lese mer enn høyst et par sider om gangen. Jeg har sett at andre har slukt boka, og nesten ikke klarte å legge den fra seg- dem om det. Jeg for min del trengte tid for å hente meg inn igjen etter selv den korteste leseøkta.
I helga leste jeg altså ferdig boka som har stått i hylla i over et år, den var valgt ut til å være årets første bidrag i Heddas bokhyllelesing, men det tok altså tid, dette her! En sterk, original og uforglemmelig leseopplevelse jeg ikke ville vært foruten, selv om- eller kanskje nettopp fordi- den gav meg vondt i magen og klump i halsen. I nesten tre måneder til ende.
Er du nysgjerrig på boka og den helt spesielle fortellerstilen, kan du lese et utdrag fra boka her. Som nevnt; boka anbefales, men jeg tenker at det kan være lurt å velge tid og sted med omhu. Ikke når du har det travelt med masse annet rart, ikke når du baler med de store spørsmålene i livet eller når energinivået generelt er nede på rødt. Dette er ei bok man bør lese når man har tid og overskudd til både å ta inn over seg og å hanskes med historien.
Mischling av Affinity Konar
375 sider
Glimrende oversatt av John Erik Bøe Lindgren
(Jeg er usikker på om dette er leseeksemplar fra forlaget eller om jeg har kjøpt den selv.)

tirsdag 12. mars 2019

Kobrahjerte av Toril Brekke

Det jobbes sakte med et lite samleinnlegg, og i mens blir det et innlegg for å framsnakke bok nummer to om Agathe som vokser opp i Oslo på femti- og sekstitallet. Agathe hvis mor har forlatt familien hun aldri ønska seg til fordel for et mer spennende liv sammen med en ny kjærest i København.
Balsamfor både ørene og sjelen, geletrøffel og terningkast 6 ♥
I "Alle elsket moren din" fulgte vi Agathe gjennom barndommen, og ble kjent med menneskene rundt henne. Besteforeldre og andre slektninger, naboer, klassevenninner, mange av morens musikervenner osv. Agathe var mye overlatt til seg selv, til moren ble gravid på nytt og giftet seg med en av mennene som svermet rundt henne, den litt forsiktige Pianostemmeren som spesielt Agathes besteforeldre likte godt.
I "Kobrahjertet" har vi kommet fram til 1965, Vietnamkrigen, feminisme, nei-til-atomvåpen, klassekamp, peace & love. Agathe er seksten år og skal begynne på musikklinja Nissen, men som så mye annet i livet hennes, blir det ikke helt som hun har tenkt seg det. I løpet av kort tid gjør hun seg mange nye erfaringer og grubler mye og intenst for å forstå mer av alt som skjer rundt henne. Hun leser den legendariske Le deuxième sexe (Det annet kjønn) av Simone de Beauvoir, og dermed finner hun mulige svar på mange av spørsmålene hun har slitt med. Hvorfor den franske kusina Madeleine virker så fortvila til tross for at hun har den vakre og nærmest mytiske forloveden Ahn Jean, hun oppdager at andre karakteriserer moren som frigjort, ikke ansvarsløs og svikefull slik som hun selv oppfatter henne, besteforeldrene er kanskje ikke like harmoniske og tilfreds som hun har trudd- og kanskje er det noe i det naboene alltid har sagt? At Agathe og lillebroren Morten ligner på hver sin forelder, til tross for at Agathe vet at pianostemmeren ikke er faren til Morten.

Her snakker vi INTEST BLIKK!!
Jeg likte den første boka i serien veldig godt, men denne scorer faktisk enda høyere! Jeg trur det er noe å gjøre med at romaner som først og fremst handler om barndom kan være interessante, men at det blir enda mer nerve og refleksjoner når man kommer til ungdomsår og voksenliv. Her synes jeg det er ekstra spennende å se hvordan personene som følges stadig vokser, utvikler seg og viser nye sider. Dette gjelder ikke bare de som spiller hovedrollene, men også de med litt mer perifere roller, som Grim, aka "Bikkja til Thoresen" (for øvrig det grusomste kallenavnet jeg noen sinne har vært borti), naboen fra med cerebral parese, han dukker opp i ei helt ny rolle; som diplomat i Paris (han blir forøvrig en viktig brikke i det som etterhvert skjer rundt Madeleine, men det er en annen historie). Toril Brekke er en mester til å bygge opp karakterene i romanene sine, og det er langt mellom tilfellene hvor jeg blir glad i fiktive personer jeg leser om, men det er faktisk tilfelle med Agathe og mange av de hun omgås. Persongalleriet er usedvanlig fargerikt og levende! Det er en helt ubetalelig episode hvor Morten får med seg kompisene Sander og Willy for å oppsøke ei enke de kjenner til i nabolaget; Leon, Aggis klassekamerat trenger et nytt staffeli, og guttene vet råd. Det de gjør er kanskje ikke en eksepsjonelt stor ting, men de viser så fantastisk medmenneskelighet og er så glade og stolte for at de kan gjøre noe for andre at jeg blir helt rørt; jeg liker snille folk- også de som bare er på liksom! (Og det trur jeg enkelte har skjønt: senest for noen dager sida traff jeg en kar jeg ikke har sett på lenge, og det første han sa var "Næmmen hei, Berit! Så lenge siden jeg har sett deg- er folk snille mot deg?" Ja heldigvis! Ikke alle, men  de aller fleste er det!)

Jeg kunne helt sikkert skrevet mye mer om denne minneverdige boka, om miljøskildringene og tidsbildene, om det lavmælte i alt det dramatiske, om språket som er i en klasse for seg, om hvor fint det er å høre forfatteren lese sin egne roman, og så videre, og så videre... Jeg trur jeg nøyer meg med å si at dere bør unne dere å lese eller høre denne, og som jeg skrev på instagram; les/ hør "Alle elsket moren din" først, selv om det enkelte steder står at denne (bare) er en løs oppfølger. Det er godt mulig man kan få en fin leseopplevelse bare ved å lese nummer to, men hvorfor i alle dager lese den ene, når begge er knall-bra og sammen utgjør en glitrende helhet?
Anbefales varmt og hjertelig- også av Tine og Kleppanrova

**********************
Spilletid 7:39/ 288 sider
Forbilldelig lest av forfatteren selv!
Tusen takk til Lydbokforlaget som sendte meg lydfil.

tirsdag 5. mars 2019

Skogens historie og den besværlige trangen til å spore ulv- av Reidar Müller

Fineste framsida EVER!!
Går det an å skrive kort om historien om skogene i Norge, flette inn litt om ulvene- skal-skal ikke- og litt om sine egne følelser? Neppe, men jeg gjør det likevel.
I 2015 leste jeg ei glimrende bok om hvordan Norge, og nordmenn for så vidt, ble som det ble. Fjorder og fjell, blek og blond; "Hvordan Norge ble til" av geologen Reidar Müller. Da jeg så at han hadde skrevet ei ny bok, denne gangen om skog og ulv, skjønte jeg at den boka er skrevet for meg, og jeg fikk den tilsendt fra Aschehoug. Med boka i hus, klarte jeg ikke å få få meg til å sitte i ro for å lese... Skuffelsen var til å ta og føle på- ikke over at boka ikke fylte forventningene, men over at jeg har blitt så til de grader rastløs og så tom for selvdisiplin.. Noen uker gikk, og plutselig hadde Lydbokforlaget fått den innlest! Endelig ble det fart i sakene! Med lyd på øret mens jeg trava rundt i nærskogene mine, leste Jan Gunnar Røise boka jeg hadde gleda meg til- og gjett hva?!! Den var akkurat så bra som jeg hadde håpa og trudd ☺
Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.
Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satelittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.*
Slik begynner boka, før det går slag i slag, over stokk og sten innover svenske skogsbilveier på jakt etter varg, mens han filosoferer og forteller om hvordan Norge har blitt dekket av bar- og løvskog, hvordan skogene har forandra seg med klima, vær og vind, og ikke minst hvordan menneskene har forma skogene fra naturlig variasjon til kultiverte, ensarta plantefelt. (Hvis noen skulle være i tvil; vi, forfatteren og jeg, heller klart til at førstnevnte er det beste.)
Boka er lærerik og full av kuriøse fakta, om hvor de eldste DNA-ene fra gran og furu er funnet i Norge, hvor mange trær som anslagsvis finnes her til lands, om mose og lav, alger og treslag som for lengst er utdødd. Om hvordan Norges første velstand bygde på trelast og eksport, og at Amsterdam neppe hadde vært det den er uten norsk eiketømmer. Om verdien av å høste av naturens overskudd. Om dyr- og fugleliv og ikke minst den besværlige trangen til å spore ulv! Det er naturligvis denne sporinga, menneskene han møter underveis og episoder som oppstår som skaper spenningstoppene her, for det er ingen tvil; "ulvedebatten" alene er heftig nok, og forfatteren går ikke av veien for å ta en liten diskusjon med sine meningsmotstandere, og vil han til slutt få se ulven? I norsk natur finnes knapt noe levende vesen (eller dødt, for den saks skyld) som er mer myteomspunnet enn ulven, og kan det tenkes en mer skjellsettende naturopplevelse enn å sitte i en øde skog og høre ulvene hyle og klynke til hverandre? Jeg ser for meg ei åpen myr, råskodde som driver langs bakken, kalde hender, ei ugle som roper ut i natta- og først én forsiktig ulv som stopper opp i skogkanten, strekker hals og værer utover før den drister seg ut i åpent lende og resten av flokken kommer tassende etter... Jeg har noen myrer som hadde passa perfekt til denne scena, og det er jo lov å drømme!
Interessant og aktuelt tema, originalt utført, morsom, underholdende, lærerik og tankevekkende. Anbefales varmt og hjertelig til alle som er glad i og opptatt av natur generelt og skog spesielt ♥

Spilletid 8:36/ 260 sider
Takk til forlagene for lydfil/ leseksemplar!


*Jeg er veldig glad i Rolf Jacobsens dikt, kanskje spesielt "Tanker ved Ånestadkrysset" som er det mest populære av dem alle. Dermed kjente jeg det rykke litt i hjerterota allerede da jeg hørte disse første avsnittene, som spiller så høyt og tydelig på dette og egentlig veldig mange andre av Jacobsens dikt; taigaen, det grønne skjerfet som strekker seg fra Ånestadkrysset i Løten,  til Vladivostok ved Stillehavets bølger. Klikk deg videre her for å sjå hvordan dikt kan skape assosiasjoner og inspirasjon ;o)

onsdag 20. februar 2019

Jordmor på jorda- Huset under Blåhammaren av Edvard Hoem

Ringen er slutta. På ein måte er dette både den første og den siste boka i Edvard Hoems storslagne slektskrønike om Slåttekaren Knut Hansen Nesje, forfattaren sin oldefar, dei som kom før han og dei som kom etter. For meg begynte det med "Mors og fars historie" i 2014, som eg las medan eg venta på at boka om slåttekaren skulle bli ledig på biblioteket. For at det skulle vorte rett kronologi, burde eg derimot ha begynt på den første boka som kom ut om "Jordmor-Stina", den som vart skriven i samband med hundreårsjubileet til Jordmorforeninga- Hadde ein støtt visst på førehand det ein veit etterpå, er det mykje som hadde sett annleis ut enn det faktisk gjer! Til alt hell er ikkje dette ein uoppretteleg feil; no som eg har hørt den nye historia om Hoems tippoldemor har eg lasta ned boka om slåttekaren på nytt, og er meir enn klar for ein ny rundtur i Karviland ;o) (Etter den, kan det tenkjast at eg og les/ høyrer "Mors og fars historie" og "Heimlandet Barndom" om forfattarens sin oppvekst på nytt. Knakande gode bøker toler å repiterast, tenkjer eg.)
Som det blir sagt i forordet, er boka om huset under Blåhammaren ei utvida utgåve av boka som kom ut i 2008. Hovedpersonen er Marta Kristine Nesje, husmannsjenta som i 1821 gjekk til fots frå Romsdalen til Christiania for å utdanne seg til jordmor. Håpet og trua var at vinteren på jordmorskulen skulle gjere det lettare å bli akseptert som jordmor, men motviljen mot den nye ordninga som vart tredd nedover hovudet deira satt djupt. Det gjekk så langt at ho til slutt gjekk til sak mot dei familiane som lot vere å tilkalle jordmor då ein fødsel nærma seg, og heller sende bod etter dei gamle fødekonene frå gardane rundt. Slik historia blir fortalt her, var det mannen hennar som av økonomiske runnar pressa på for at ho skulle kreve retten sin. Ho vann fram i retten, men det var ingen automatikk i at det vart enklare av den grunn. Fortsatt var skepsisen stor og dei økonomiske vilkåra tronge, både for dei gravide og for jordmora.
Om ein samanlikner dei to bøkere om Jordmor-Stina som ho vart kalla, er den siste sjølvsagt meir utfyllande, (speletid 9:11 og 4:10 timar). Det som allereie er sagt, blir meir detaljert, fleire episodar er lagt til og det er meir drama på heimebane. Ikkje vanskeleg å forstå at forfattaren ville gjera meir ut av denne fascinerande historia som jo vart starten på den suksessrike seiren om familien frå Rekneslia ved Molde.

https://beritbok.blogspot.com/search?q=Edvard+Hoem
Klikk på biletet for å sjå kva eg skreiv om dei andre bøkene
Som vanleg har eg høyrd lydbok i staden for å lese sjølv. Fabelaktig lese av forfataren sjøl, og som alltid har det vore ei stor glede å høyre han les med fynd og klem! Ofte blir eg irritert hvis eg høyrer lydbøker som bli lest med for mykje dramtisering, men det kan eg absolutt ikkje sei her. I dette tilfellet er det jo ingen som veit betre enn innlesaren kor sint, frustrert, redd, fortvila, glad eller letta dei er, dei som bur og strever der i huset under Blåhammaren. Heile serien er knakande god, og har du ikkje lest bøkene endå, anbefalast dei varmt- og denne gongen treng du ikkje begynne med den første boka i serien! Begynn med den siste før du les eller høyrer resten i den rekkjefølga dei kom ut. Fortsett med "Mors og fars hisorie" og ta "Heimlandet Barndom" til slutt. Handlingsmetta, dramatisk, rørande, interessant og lærerik underhandling, er ord som går at i omtalane av serien. Eg kunne ikkje sagt det betre sjølv.

********************************
Speletid 9:11/ 349 sider
Lest av forfattaren sjølv
Biblioteket/ lydfil fra forlaget.

Det har ikkje vore lett å finne andre som har blogga om denne, det kjem opp flere som har lese den første utgåva, men Ingun (Kleppanrova) har lest begge utgåvene og er frå seg av begeistring, 
det same er den andre Berit.

lørdag 16. februar 2019

Ett er nødvendig- Børli i VR

Trudde du biblioteket var et mørkt lokale med dårlig luft og flekkete bøker i støvete hyller? Ikke slik her hos oss i hvertfall! I dag fikk jeg endelig tulla meg i vei for å teste ei vandre-utstilling som har gått rundt på bibliotekene i Hedmark: Børli i VR. Børli-jubileet er over, men det er jo gjerne slik at jeg ligger litt etter skjema, og noe holder seg friskt og aktuelt lenge!
Vel, jeg fikk på meg VR-briller, et "pekehåndtak" i hver hånd og var klar. For første gang, for første gang- gir mang en småting rang! Det måtte unektelig sjå litt komisk ut; virre rundt, bøye seg, strekke seg, ett skritt hit og to til sida, bøye nakken, snu seg rundt- og de rundt så ingenting av det jeg så og opplevde...
Info og bildekilde
Dette er nok et prosjekt som Nasjonalbiblioteket har vært med og finansiert, og uten at jeg har hørt det fra sikre kilder, er antakelig hensikten å vise (spesielt) barn og unge hva dikt kan være. Hans Børli var hedmarking, og verdenskjent i Norge. Skogens dikter fra trange kår med klasseskiller, natur og melankoli som kjennetegn. Absolutt en dikter jeg er veldig glad i, en av dem som kan få hjertet til å banke litt ekstra- eller briste hvis det er en dag med nervene litt "uttapå". I dag fikk jeg bli med ut på "velteplassen" (for de mer urbane: det er der tømmeret blir lagt opp før det blir frakta videre, med tømmerbiler i våre dager, mens det sikkert var mer å vente på fløtinga da Børli var aktiv), bålet brant, stjerner funkla på himmelen, skog på alle kanter, vinden fikk det til å knake i tretoppene- og selv om jeg ikke fikk helt dreisen på det, fikk jeg svingt VR-øksa, tatt fram kaffetermosen og tent den gamle fjøslykta, mens diktene ble framført. En kjempemorsom og for meg helt ny opplevelse! Jeg aner ikke hvor "utstillinga" vandrer videre eller hvor lenge den skal holdes i gang, men får du anledning, så er det virkelig en av de tingene du bør slå til på!

To av de fine Børli-diktene til slutt  ♥

Å skrive dikt
Nei da - det er ikke vanskelig å skrive dikt,
det er umulig.
Tror du ellers jeg hadde holdt på med det
i over førti år?

Prøv bare, prøv
å sette vinger på en stein, prøv
å følge sporet etter en fugl
i lufta.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Ett er nødvendig
 Ett er nødvendig
her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️