torsdag 8. desember 2016

Historia om det tapte barnet, og eit brev som forsvann.

No har eg venta i tre dagar, men det har ikkje kome noko nytt brev. Kan hende det berre var ein slumptreff at han svara så raskt på det første brevet, men det set jo liksom litt stasndarden, så no sit eg her, passe skuffa og sur (og kald på føtene). Det er sikkert ikkje rettvist av meg- eg har venta endå lengre på svar på om eg får nye varmesolar på garantien, eller om eg må kjøpe meg nye; du skal sjå at det er posten som har skulda denne gongen...
Kor som er, eg veit ikkje om eg skal halde fast på at heile jula helst skulle vore avlyst, eller om den berre bør få ei litt anna- og ikkje minst- meir avslappa form. Eine dagen står eg steil på det fyrste, andre dagar vinglar eg meir. I dag har det vore ein vingledag. Eg fekk ein knøttliten marsipangris, fann ein kopp med nissemotiv i skåpet og byrja av alle ting å strikke eit par ullstrømper med mønster og fargar som ein heilt utan fantasi vil kunne sei er typisk julete. (Kalde føter vel ikkje føre til at ein strikkar raude og kvite julesokkar?)
Bakgrunnen for strikkeprosjektet var at eg trengte noko å henge fingrane i mens eg høyrde de siste par timane av "Historia om det tapte barnet", den siste boka i Elena Ferrante sin Napoli-kartett, boka som omhandlar moden alder og alderdom. Eg har storkosa meg med dei tre første bøkene, og var spent på korleis det kom til å ende med Lila, Elena, familie, vener og fiendar. Likevel, då boka- og lydboka endeleg kom ut, klarte eg ikkje å gyve laus på den med ein gong. Fallhøgda var så stor, forventningane så høge, sjansen for å skuffast nær astronomiske.
Gjennom fire bøker har vi følgt dei to venninnene og konkurrentane frå barndom, til unge år, via vaksenlivet og no altså moden alder og alderdom. Kvar av bøkene har til ein viss grad eit særpreg, men denne gongen synest eg det er eit meir markant skilje. Kvardagen og livet er ikkje lenger like hektisk-dramatisk som tidlegare. No er det meir grubling, resignasjon og bitterheit. Kanskje ein kan sei at i dei tre første bøkene var mykje av dramatikken noko dei vart dratt inn i, mens det no er meir dramatikk som spring ut frå deira eige indre liv?
Slutten skuffa meg nok litt. Eg hadde venta meg noko spektakulært, ei avsløring eller ein vri som kanskje ville sette alt på hovudet, men det skjedde ikkje. For å vere sikker på at et ikkje var noko som hadde gått meg hus forbi, tok eg fram at den første boka, "Mi briljante venninne", og las prologen der på nytt. Det er ingen tvil, historia heng godt i hop frå ende til annan, og vi som lesarar får nøyaktig det forfattaran lova der:
I minst tre tiår har ho snakka om dette med å forsvinne utan å etterlate seg spor, berre eg veit kva det betyr. Ho har aldri hatt tankar om å flykte eller byte identitet, aldri drøymt om å skape seg eit liv ein annan stad. Og ho har aldri tenkt på sjølvmord. 
(...)
Lila har det som vanleg med å overdrive, tenkte eg. Grenselaus, også når det gjeld å forsvinne utan eit spor. Ikkje berre ville ho forsvinne, nå i ein alder av sekstiseks år, ho ville viske ut alt livet som låg bak henne.
Eg var svært sint.
La oss sjå kven som vinn denne gongen, sa eg til meg sjølv. Eg slo på datamaskinen og begynte å skrive- alle detaljane i historia vår, alt som var igjen i minnet.
Alle detaljar, alle val, alle konsekvensar som var at i minnet... Det er lett å skjønne at serien har vorte ein så stor suksess. Det er dramatikk, temperament og konflikter. Psykologi, sosiologi og historie- alt pakka inn i pur realisme og eit rikt variert språk, fritt for sentimentalitet og klisjéar.
Nå kan ein fort tru at det er med ei kjensle av tap, eg har avslutta Napilo-kvartetten, men høyr! Høyr!! Til våren kjem det ut ei ny Ferrante-bok på Samlaget! Eller, den er ikkje ny, den vart skriven før bøkene om Lila og Lenu, men for oss er den jo ny- og som vi gler oss! Sjå berre kva informasjonssjefen i Samlaget, Karin Helgø sa i eit intevju med  BOK365 i sommar:
Hvilken er den beste boka du har lest i år? 

 – Det er nok Ferrantes The Days of Abondonment. Ein roman Ferrante skreiv før Napoli-kvartetten og som Samlaget gir ut til våren med tittelen Svikne dagar. Det handlar om ei kvinne, Olga, med to barn som vert forlaten av ektemannen for ei yngre kvinne. Ferrante skildrar så Olgas veg ned; nådelaust, rått og tett på. Ein kjenner igjen den nærmast fysiske leseopplevinga frå Napoli-kvartetten, berre at her er grepet endå tettare og meir komprimert. Ferrante viker ikkje unna ubehaget, men graver og borar, og held lesaren i grepet. Imponerande, regelrett.
 -Og som om ikkje det var nok; rett over nyttår, blir det lesning frå boka på Det norske teatret i Oslo.  

Konklusjon: Den som ventar på noko godt, kan lettare halde ut med ei slitsam jul ;o) 
**************************************

573 sider/17:20 timar
Omset av Kristin Sørsdal
Lest av Silje Breivik 
Takk til forlaga for lysfil og leseeksemplar!

mandag 5. desember 2016

Venter på svar..

... og mens vi (eller i det minste jeg!) venter på nytt svarbrev, kan det kanskje passe med litt Skomaker-nostalgi. Den femte desember 1979 var det nemlig frøken Anti Hjul som skal hente kjøreskoene til broren, lastebileier Hjul. Ta en kikk, det vil muligens gi noen og en hver en liten aha-opplevelse, og ta rotta på dem som fortsatt hevder at Skomakergata var den ultimate tv-kalenderen.
Min spådom er at dere først kommer til å dra litt på smilebåndet, før det demrer hvor avleggs serien faktisk har blitt. Tidene forandrer seg, og for dagens unger ligger nok lista et helt annet sted enn i Skomakergata!
Klikk på bildet for å snurre falma film
Klikk på bildet for å smurra falma film.

søndag 4. desember 2016

Kjære julenissen 2

Takk for raskt svar! Jeg hadde ikke regnet med å høre fra deg så fort- det er jo slutt på postombæring på lørdager, avisleveringa er heller ustabil (forrige uke fikk vi ikke de vi abonnerer på, men det viste seg at Hallingdølen var er flott lokalavis...)- og har ikke du det forferdelig hektisk nå? Forresten lurer jeg på om jeg skal skrive Julenissen eller julenissen? Altså, er det en tittel eller et navn, liksom? Hvis vi skal fortsette denne brevvekslinga i håp om å finne en løsning, er det sikkert greit å få dette rett før vi kommer så langt at det blir pinlig å spørre? Det er sikkert ikke bare jeg som har havna i den pinlige situasjonen at jeg ikke vet hva naboen jobber med, hvordan familien til den andre naboen egentlig henger sammen, hvem som er hvems unger, halvsøsken i ulike varianter osv. Man kommer til The point of no return, det er for sent å stille de innledende spørsmålene og da er det bare å spille kortene som best man kan, gode miner til slett spill, du vet..? Eller kanskje det er helt irrelevant for deg? Du har vel antakelig et digitalt arkiv der du finner svar på det meste, en universell Hvem-Hva-Hvor. Nå vet jo ikke jeg hvor mange det er som feirer jul, men uansett hvordan man teller, må det bli det altfor mange til at en person (eller en nisse for den saks skyld) kan holde oversikt over alt og alle til enhver tid.
Jeg kan godt fortelle deg litt om hva som gjør jula til ei elendig tid. For det første skulle vel jula vare sånn omtrent ei uke? Pluss noen dager på forhånd med slakting, ølbrygging, vask og stell av hus og fjøs. Slik det er nå, begynner peset allerede i oktober, og det hjelper ikke å være standhaftig. Med mindre man melder seg helt ut og isolerer seg i en jordgamme langt uti Huttiheita et sted, kan man ikke skåne seg selv for påvirkning av merkantile krefter som gir hjerteklapp og mageknip. Har du et forslag på hvordan vi kan få bukt med dette uvesenet, er dette bare begynnelsen. Jeg har selvfølgelig flere innsigelser mot jula, men vi kan jo ta det punkt for punkt.
Håper du har tid til å skrive tilbake snart.

Mvh Berit.

En julekveld på begynnelsen av søttitallet, da jula var gul og det fortsatt var akseptert at nissen var stam i maska, hadde papirhatt, var kledd i møllspist ulveskinnspels og lånte bestefars utgåtte tøfler. Alt var litt bedre før. I gamle dager. I forrige århundre.

lørdag 3. desember 2016

Kjære BeritBok 1

Takk for brevet!
Litt av et forslag du kom med, det må jeg virkelig si! Ryggmargsrefleksen min tilsa at dette ikke under noen som helst slags omstendigheter kan gjennomføres! Med en gang jeg lest brevet, ble jeg nesten litt indignert, men etter hvert fikk jeg tenkt litt grundigere over det du skriver, og jeg må nesten litt beskjemmet innrømme at du kanskje kan være inn på noe... Det hadde unektelig vært et spennende eksperiment: droppe jula et år! Jeg synes allerede jeg ser konsekvensene...
Likevel tror jeg det kan være smartere om vi diskuterer saken litt nærmere så vi ikke gjør noe overilt. Aller først vil jeg gjerne høre mer om hva det er du ikke liker ved jula slik vi feirer den nå. Kanskje vi kan komme fram til noen kompromisser som både gjør at jula blir litt mer levelig for deg og andre som ikke gleder dere OG får jula tilbake på rett spor for resten av menneskeheten?
Jeg håper du tar deg tid til å skrive igjen.

Mvh XXX

 

fredag 2. desember 2016

Kjære Julenisse 1

Nå skal jeg gå rett på sak, ikke noe smyge seg rundt grøten eller hinte forsiktig. 
I dag er det andre desember, julemåneden er over oss, og det er det sikkert mange som er glad for, men det gjelder altså ikke meg. Det er vel ikke akkurat slik at jeg gruer meg til juleforberedelser, julegaver, juletre, julekaker og alt annet som begynner med "jul", men noe særlig hurramegrundt og svingesegkretsenogneier er det ikke å spore her.
Det jeg lurer på, er om du kunne vurdere om vi kanskje kunne avlyst jula, om enn bare en eneste gang? Jeg skjønner det om du avfeier det som uaktuelt for i år,  for selv om det selvfølgelig er hundre prosent galskap, er det jo mange som er godt i gang med arrangementet allerede. Likevel håper jeg du kan vurdere det for neste år. Hvis du hadde tatt en rask avgjørelse, kunne folk fått beskje med en gang jula er over for i år, så får de tid til å venne seg til tanken. Eventuelt kunne de fått melding allerede FØR jul, slik at de kunne ta´n helt ut. Jeg skjønner at det vil føre til stor ståhei og at mange blir skuffet, men er det egentlig så ille om vi som IKKE gleder oss til jul, kunne få en stille og rolig desember den ene gangen? Det ville kanskje fått den positive bieffekten, at folk hadde begynt å tenke litt over hva de egentlig har gjort jula til? De fleste SIER riktignok at det er samvær med familie og venner som er det viktgste med jula, men det er virkelig ikke slik de oppfører seg! Synes du ikke det hadde vært interessant å gi folk en liten vekker? 
Sånn. Det var det jeg hadde på hjertet for denne gang. Håper du tenker litt over ideen min, og at du tar deg tid til å svare.

Mvh Berit

torsdag 1. desember 2016

Anti-jul, med et snev av tro, håp og optimisme. Tross alt.

Løfter skal man holde, så sant det er mulig- og kanskje er det ekstra viktig nå før jul, hvis man skal ha noe håp om at han dere vet skal komme feiende ned pipa med unyttige gaver man verken ønsker seg eller trenger..? I januar, da jula nyss var over hadde jeg et innlegg om ei rett fornøyelig ungdomsbok med snø, jul, forelskelse, forviklinger og en tekopp-gris som viktige ingredienser. Jeg lovte å gi dere en påminnelse da det ble på tide å plukke den opp på nytt. Det blir ikke mer passende enn dette ;o)

Boka er altså "La det snø" av Maureen Johnson, Lauren Myracle og John Green. Lydbokutgava er rett og slett ren fornøyelse, og hvis det skulle friste, finner dere omtalen min HER!

mandag 21. november 2016

Skorpionen av Øystein Wiik

I Antarktis forfølges en linebåt av et skip med piratflagg. I Oslo kreperer Telenor-sjefen av et grusomt virus. En buss med pensjonister fra Operaen i Oslo blir utsatt for sabotasje, i Toscana er jaktsesongen i gang, i en italiensk storby arrangeres en spektakulær operakonsert med påfølgende festligheter, i Kongsberg forsøker ei ungjente å begå selvmord. Legg til en russisk ubåt, oppfinnsom vold, makt, korrupsjon og utro tjenere på alle bauer og kanter. Når du har miksa disse ingrediensene til ei salig røre, kan du slå følge med Tom Hartman og begynne å nøste... Overraskende nok ender overraskende mange av elementene i den overraskende lille bygda Eid i Nordfjord.
Det er ingen godt bevart hemmelighet at jeg har stor sans for de halvsprø heldramatiske krimhistoriene til Øystein Wiik, men denne gangen synes jeg nesten det blir i meste laget. Nå er det ei stund sida jeg hørte lydboka, og jeg har problemer med å sette fingeren på nøyaktig hva det er som gjør at det blir for mye, som gjør at boka egentlig blir mer underholdende enn spennende. Alle de forskjellige handlingstrådene er hver for seg gode idéer og for all del både aktuelle og spennende nok, men denne gangen hadde det muligens vært en fordel å moderere seg en smule for å score litt høyere på realisme. I VGs anmeldelse er "operakrim" nevnt i positiv betyding, og det gir faktisk mening!
At jeg etterlyser mer realisme faller antagelig på sin egen urimelighet.  Mange av temaene er svært aktuelle, ikke minst alt han skriver om "the dark net" har fått en spesiell aktualitet etter de siste dagenes avsløringer om pedofili/ misbruk av barn og hvordan de mistenkte har benyttet seg av nettet. I tillegg har to journalister anklager Wiik og Aschehoug for å ha plagiert en dokumentarisk artikkel de har skrevet om ulovlig fiske- en artikkel de fortsatt arbeider med for å utgi i bokform, og de har virkelig rett! Sammenligning og anklager kan studeres her... Man kan alltids hevde at man har latt seg inspirere, men kanskje burde det vært gjort en anmerkning om dette i for eksempel et etterord. Etter mi mening hadde dette ene og alene vært en fordel, både forfatteren og journalistene.
Dette er det nærmeste jeg har kommet historien i "Skorpionen". Hornindalsvannet som ligger som en forlengelse av Nordfjord. Lydboka var tilfeligvis på øret da vi var på rundtur for noen uker sida. Der er et yndigt land- men hva som skjuler seg under overflata er det ingen som kan si for sikkert!

*******************
Takk til Lydbokforlaget for lydfil!