onsdag 14. november 2018

En skeptiker og en uerfaren hypokonder diskuterer Gunhild Stordalens biografi

Bare for å feie til side alle eventuelle spekulasjoner: Dette er ikke først og fremst ei bok om sykdom og/ eller helse, det er mye mer ei bok om en livsfilosofi som sier at hvis man vil noe nok, og virkelig gjør så godt en kan, er det mulig å nå hårete mål, å gjøre en forskjell. Mirakler kan skje, det er absolutt ikke over før det er helt slutt!

-Jaha...? Og når begynte du å lese bøker om rikmannsfruer som skal redde verden ved å overbevise andre om at de må sykle til jobben og spise fuglefrø og spirer??
-Nei, altså.. Fuglefrø og spirer? Det står ingenting om det her, altså..
-Ne-hei..? Men fine vaner da? Og raske biler og eksotiske reisemål? Og klimakvoter kanskje?
-Ikke så mye det heller, egentlig. Men det står om EAT, altså, matprogrammet som kanskje, kanskje ikke kan redde verden.
-Jaha..? Redde verden, ja? Det nye nå er vel at det er umulig å redde verden hvis vi ikke får stoppa befolkningsveksten? At uansett hvor mye vi sorterer søpla vår og plukker plast når vi er ute og plogger så går det til helvete? At det er umulig for kloden Tellus å gi kost og losji til de 11.2 milliardene FN har regna ut at vi vil være allerede i 2100?
-Det vet jeg ikke så mye om, det står ingenting om det i boka, bare at en tredel av verdens befolkning er feilernært (eller var det omvendt? At bare en tredel var retternært..?) De fleste spiser visst ikke for lite, men feil.
-Ja, men man trenger ikke Gunnhild Stordalen til å fortelle oss det, akkurat. Det holder å ta seg en tur i butikken, det, så ser man hvordan det ligger an! Man blir ikke atlet av å spise ferdigpizza med ekstra ost og sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Sukker og fett er visst nærmest som gift, er det ikke?
-Joo... Det er kanskje det.. Og det er litt morsomt at du nevner ost, for merkelig nok har ost blitt en viktig bidragsyter til feilernæring i USA. Men uansett: det er jo bra at noen prøver, da? Er det ikke?
-Prøver og prøver, det er sikkert mest for å vise seg fram, treffe betydningsfulle mennesker og kunne skryte av det etterpå. Har ikke sett noe resultat av den eat-greia jeg, i hvert fall.
- Nei, ikke enda, nei, men de har jo fått med seg mange med påvirkningskraft da. Både forskere, politikere og produsenter. Særlig det siste er nok viktig hvis man skal få til de endringene.
-Politikere, ja! Fra den kanten har visett mye konrstruktivt i det siste! Særlig!
-Ja, men, uten at man starter en dialog, kan det ikke bli noen fortsettelse heller, tenker jeg da.
-Ja,ja.. De får bare fjolle videre. Tenker det går ad undas før eller senere samme hva vi gjør eller spiser. Toget har gått, og det er ike takket være NSB, for å si det sånn. Står det noe om den snømann-sjuka der da? Er det bilder der?
-Snømannsjuka..? Nå skjønner jeg ikke hva du mener?
-Ja, har ikke hun en sånn derre grusom sjukdom som gjør at huden snurpes sammen som krympeplast, og kroppen kveler seg selv?
-Ååå... Du mener sklerodermien! Ja det står ganske mye om den. Om hvordan hun hadde sykdomsanfall allerede i ungdommen, men skjulte det for alle andre nn mora. Og om hvordan hun ble sykere og sykere, men neket å innse hva det var, enda hun er lege selv og underbevisstheten helt sikkert skjønte det. Vi vil jo helst ikke konfronteres med ubehageligheter- i hvert fall ikke de vi ikke kan gjøre noe med.
-Jo, men var hun såå sjuk da? Synes hun ser helt fin ut, jeg- fin og fjong!
- ja, men vi har jo ikke sett hvordan hun har vært eller har hatt det mens hun har vært på det sykeste. Jeg synes forresten det balanseres veldig bra i boka; hun forteller nøkternt og personlig om sykdommen uten at det blir for privat eller utleverende. Og, nei, det er ingen bilder i boka, så den grafse-lysta får du ikke tilfredsstilt her!
-Men var hun ikke i utlandet for å få behandling? Er ikke det norske helsevesenet godt nok for Fru Stordalen Fin Og Fjong?
-Uten den behandlinga hadde hun kanskje vært død allerede for alt jeg vet. Så ja, hun dro til et nederlandsk sykehus hvor de tester ut ei ny behandling. Noen har blitt bra, men hvis jeg husker rett, er det noen som ikke har tålt den også. Gunhild Stordalen har fått dobbel behandling, og en tredje er visst uaktuelt, kroppen vil ikke tåle det, så jeg krysser fingre og håper virkelig hun berger!
-Ja, viss det er sånn så...
-Forresten er det skummelt med sånne bøker som forteller om virkelige sykdommer og virkelige symptomer. Man begynner jo å kjenne etter selv.. Jeg oppdaget jo både pigmentflekker i huden og kjente på utmattehet undervies, så resultatet ble jo at jeg som alltid har flagga at jeg er kjernesunn og frisk ble akutt syk, og sikker på at jeg hadde både det ene og det andre..
-Man du ser da også... jaja... kanskje ikke akkurat fin og fjong, men sunn og frisk ut, i det minste?
-Ja, jeg er nok det. Det var nok bare et akutt tilfelle av hypokonri. Ikke for det; det er jo en diagnose det også, og den er viss heller ikke helt lett å helbrede, sies det. Jeg har begynt å ta vitaminpiller, da. Jeg synes faktisk det hjelper.
-Ja-ha, ja... På pigmentflekkene da, eller?
-Ja, på dem også. Eller kanskje det bare er lysrøret på badet. Det har begynt å blinke, så det meste blir litt utydelig.
-Da tenker jeg vi har en alternativ løsning på hvordan verden kan reddes. Gratis prevansjon og vitaminpiller til alle, ett-barn-politikk på verdensbasis, og lysrør med permanent blinkeffekt.
-Kan hende det.. Men boka er overraskende god! Godt skrevet, interessante meninger, bra struktur..
-Struktur? Hva da, struktur??
-Jo, altså at det veksler fint mellom episoder fra tida før hun havna i rampelyset, sykdommen, EAT-arbeidet og smuler fra privatlivet.
-Og ja, sånn struktur, ja... Mener du at jeg bør lese boka, altså?
-Ja, jeg synes faktisk det. Og hvis du klarer å legge fra deg fordommene og se forbi glitter og glam (som det ikke er mye av i boka), så trur jeg faktisk du kan ha stort utbytte av det!
-Mener du at jeg kan ha stort utbytte av å lese ei bok?
-Vel, jeg trur du kan ha utbytte av å lese bøker, men du kan jo begynne med denne. Det er et fornuftig sted å begynne.

***********************************
For ordens skyld... En tenkt dialog, om ei bok jeg har lånt på biblioteket. Utgitt på Pilar Forlag nå i høst. Finnes også som lydbok, innlest av Henriette Stenstrup.

Jeg var i utgangspunktet ikke interessert, men boka fikk overraskende mye positiv omtale i den tradisjonelle pressa, og da ble jeg nysgjerrig likevel. Boka er faktisk veldig interessant, velformulert, tankevekkende - og egentlig veldig sitatvennlig. Boka er Gunhild Stordalens historie, ført i penn av Jonas Forsang, som også skrev Petter Stordalens biografi, "Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" for noen år tilbake- etter sigende den mest leste (eller var det solgte?) biografien i Norge. Forsang er for øvrig også mannen som bak Petter Northugs biografi- som er gitt ut på Stordalen-forlaget Pilar... Rene storfamilien, dette her!

Ettersom dette ble et rimelig skravlete innlegg, tillater jeg meg å komme med noen tanker rundt dette med å spise kjøtt. Debatten har hatt en tendens ti å bli veldig polarisert- som debatter gjerne blir når deltakerne er nyfrelst eller veldig overbevist om at de har rett. (Personlig prøver jeg etter beste evne å holde meg unna industrikjøtt, dvs kjøtt fra fjøs, bur og mærer, og jeg er selvfølgelig klar over at det er litt enklere for meg som kan drepe maten min sjøl- og jeg er klar over at det også kan være utgangspunkt for heftige diskusjoner. Det er vanskelig å finne ut hva som er rett/ minst feil...) Uansett hvor man står, er det knapt noen som argumenter mot å spise mer plantebasert, og hadde det ikke da vært en idé å få folk flest til å spise litt midre porsjoner med kjøtt når det er kjøtt de spiser? Vi er satt opp med rovdyrtenner, og det må vel tolkes som at evolusjonen har gjort oss til kjøttetere? Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være et mye enklere prosjekt- og ikke minst raskere å gjennomføre- enn at vi skal gå over til plantebasert kosthold.
Et enkelt eksempel; fredags-taco..
Versjon 1: En pose kryddermiks, 500 gram kjøttdeig, litt løk, paprika og salat- vipps; alle fornøyd.
Versjon 2: En pose kryddermiks, 400 gram kjøttdeig, 100 gram revet gulrot, litt løk, paprika og salat- vipps; alle fortsatt fornøyd og kjøttforbruket redusert med 20%!
Det enkle er ofte det beste, og spørsmålet er kanskje om korte skritt i riktig retning er bedre enn å stå på stedet hvil mens man venter på revolusjonen?

søndag 11. november 2018

Dronen av Unni Lindell

Jeg har ikke lest alle bøkene fra Unni Lindell, men de to forrige, "Brudekisten" og "Jeg vet hvor du bor" har jeg kontroll på, og det er de viktigste å få med seg hvis man vil bli mest mulig kjent med Marian Dahle som er den nye hovedpersonen i Lindells kriminelle verden. Cato Isaksen henger fortsatt med, men nyter altså en mer anonym tilværelse i de siste bøkene.
Marian Dahle er fortsatt ikke helt i vater etter at hun nesten ble drept på slutten av "Brudekisten". Det går stadig bedre, selv om hun fortsatt tyr til lett selvmedisinering med varer fra AS Vinmonopolet når ting ble for vanskelig. Sida sist har hun blant annet fått en fabelaktig kjærest- som hun gjør hva hun kan for å bli kvitt; det beste er å være alene, for da trenger man ikke å være redd for å miste...

Ved en nedlagt militærleir i Maridalen finner man liket av en mann som er brutalt drept. Drapet fant sted på nøyaktig samme sted som ei ungjente ble drept fem år tidligere, og da det viser seg at det er mange likhetstrekk mellom de to sakene, blir Marian Dahle i egnskap av å være en del av politiets cold-case-gruppe kalt inn. Det fiffige denne gangen er at leseren (evt lytteren...) helt fra begynnelsen bør ha fått med seg hva som har skjedd og hvem som er skyldig. Alt står ikke med rene ord, men det er såpass tydelig at det er ikke mye lesing mellom linjene som skal til og det utvikler seg raskt og hintene er såpass mange, at spenninga består først og femst i om Marian og kollegaene klarer å løse saken før det er for sent, og om noen klarer å sno seg unna- etterforskerne har ikke leserens privilegium, å lese boka ;o)

Persongalleriet er forholdsvis stort og de fleste aktørene er som seg hør og bør mer eller mindre suspekte. Et dronefirma leier lokaler ved den gamle militærleieren, de har flere ansatte med en forhistorie, bonden på nabogården driver tjuvjakt og finner mora svært hardt skadd i sauefjøset og hun dør etterhvert på sykehuset, en "sporingsekspert" av det litt retarderte slaget (ikke mine ord) pendler mellom hjemmet, militærleieren og kontoret sitt på Posten osv. Ei fraværende alenemor med en fremmelig liten sønn har flytta inn i dragehuset hvor Marian bor, og frøken Dahle er alt annet enn begeistra for all lyden som følger med unger- helt til Leo en dag plutselig er sporløst forsvunnet. Hun mistenker at forsvinninga kan knyttes til etterforskninga av drapssaken i Maridalen. Mistanken får store konsekvenser for Marian privat, men da guttens somaliske far ikke svarer på mobilen, konkluderer man med at det er faren som har tatt med seg sønnen til hjemlandet. Savnetsaken legges på is og sanda i Leos timeglass renner jevnt og trutt uten at det offentlige gjør særlig mye til eller fra, og det er i denne delen spenningskurven er brattest- det er noe med gale, mentalt ustabile voksne og troskyldige, forsvarsløse unger...

Det er kanskje litt feil å skrive, men også denne gangen har det vært en ren fornøyelse å følge med på drap, forsvinning, psyke mennesker og halvfomlete politfolk diktet fram av Unni Lindell. Plottene hanger godt sammen og med et lite snev av velvilje er gjennomføringa overbevisende og truverdig. Denne gangen er jeg nok litt ekstra begeistra for hvordan forfatteren hele veien lar leseren ligge ett hakk foran etterforskerne, slik at man faktisk blir irritert over at de ikke ser hvilke kardinaltabber de gjør underveis- absolutt en anbefalingsverdig krim med spenning og god framdrift, Lindell på sitt beste, spør du meg 😳😱
Når man låner lydbok på biblioteket blir man en litt annerledes konsument enn hvis man har lydfil på mobilen. Denne gangen hørte jeg mens jeg kjørte til og fra samt venta på tur hos veterinæren, mens siste del gikk med mens jeg trøsta sjuk hund og hekla pynt til en avblomstra halvdød orkidé. Litt spesielt med tanke på hvordan det gikk med hundene i boka..
******************************
Spilletid 9.56/ 375 sider 
Godt lest av Ane Dahl Torp
Lånt på biblioteket

Andre entusiastiske bloggere:

tirsdag 6. november 2018

Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad

Et ustrukturert forsøk på å formidle en leseopplevelse


Hhhhjaaaa....
Hvor skal man begynne når målet er å skrive noen velvalgte ord om ei bok på over tusen sider, eller ei lydbok som strekker seg over 41 timer og 36 minutter (det er faktisk mer enn ei full arbeidsuke, det!)?
Bare ved å se på sidetallet skjønner man at dette er en bredt anlagt roman. Virkelig bredt! Hvor mye skal jeg fortelle og forklare? Det kan av og til være fristende å bare gjengi omtalen fra forlagene, men i dette tilfellet holder det ikke nok koipere, jeg trur nesten de har hatt samme dilemma som meg: hvordan skal vi presentere denne?

Shelley Duvall/ Mischa Grey
Max er altså vår mann, når vi blir kjent med ham, er han en kjent og suksessrik, men fullstendig desillusjonert teaterregissør. Jeg fikk ikke helt med meg hvordan han satte i gang, men han begynner i alle fall å fortelle livshistorien sin. Antakelig leser vi  manuset som senere går tapt i forbindelse med uværet Sandy. Forholdsvis ukronologisk, med sidefortellinger og parallellhistorier utvikler det seg til en oppvekstroman, en kjærlighetsroman, en samfunnsroman, en kunstroman, en anti-krigsroman, en anti-kapitalistroman og så videre, og så videre..

Max vokser opp på Forus/ Stavanger på søttitallet, men historien går lenger tilbake enn det. Kan hende starter det med Vietnamkrigen? Kanskje før det også? Kanskje kan man si at  det begynner med de religiøse besteforeldrene til Max, men uansett er det viktige hvordan historien fortsetter og hvor den ender.
Kort fortalt: Midtsommer 1990, Max og kameratene Stig og Andri er akkurat ferdige med barneskola. De sitter på toppen av Ulsberget, bak dem ligger grusbanen, foran dem, under dem ligger Forus, med fabrikkene, bensinstasjonene, og Scania-verkstedet. Max skulle vært hjemme allerede, men det er siste kvelden og han har venta altfor lenge med å fortelle det: i morgen klokka seks drar de. Før naboene er våkne, drar familien på fire over Atlanterhavet til USA, til 64 Poplar Street, Garden City, Nassau County, Long Island, New York- Amerika. Og videre via, via, via, til Montreal, Canada høsten 2012.
Oppbruddet fra Forus er det første store bruddet for Max. Det skal komme flere tap, men også seire, og det skal komme nye bekjentskaper som skal bli like viktige som barndomskameratene.
Etter at han kommer til Long Island strever han med å lære språket, knekke de sosiale kodene- finne seg til rette. Etterhvert treffer han Mordecai, og vennskapet deres blir redningen for Max- og det blir på mange måter en nøkkel til framtida. Sammen entrer de teaterscenen og det er Mordecai som presenterer ham for Mischa. Mischa som ligner på Shelley Duvall, er sju år eldre, lager de mest bemerkelsesverdige, fotografiske malerier av vaskemaskiner. Mischa som blir hans livs kjærlighet. Mischa som gjør at han endelig møter Owen, som tidligere var Ove, farens eldre bror, som dro til USA for å satse på jazzmusikk, men som endte opp i Vietnam og vel tilbake i Amerika ble jazzmusikken umulig, og livet ensomt og vanskelig. Det blir litt lettere da Max og Misch dukket opp, men fortsatt ensomt, ensomt, ensomt.


Det store spørsmålet er om romanen virkelig måtte bli så lang? Er ikke 1083 sider rent for mye? Jo, antakelig er det det. I hvertfall hvis det er et mål at flest mulig skal lese boka? Jeg tenker på Jón Kalman Stefansons trilogi om "Gutten"☺; de bøkene er samla i en trippel-pocket, som ikke er på mer enn 713 sider til sammen. Jeg elsket den islandske trilogien- og jeg var fortapt i historein om Max, Mischa, Mordecai og Owen, og etter å ha hørt/ lest ferdig hele praktverket, kan jeg ikke si at "dette kapittelet kunne vært strøket" eller "her blir det for detaljert"- det er alle digresjonene, assosiasjonene og sidesprangene som gjør romanen så overveldende fantastisk og som gjør at leseren forblir hengende på kroken. Det er heller ikke noe godt alternativ å la Owen eller noen av de andre hovedpersonene blitt statister ved at historiene deres hadde fått mindre plass- livene deres er jo deres liv og historier, og dermed viktige for Max- og for leseren! Hjertet mitt banker og blør litt ekstra for Owen.. Så mange drømmer, så stort talent, så mange venner, så nært forhold til broren og så altomfattende ensomhet...
Som ofte ellers har jeg kombinert lyd og papir. Jeg tenkte det var greit for å komme i mål. Delvis var tanken å gjøre det effektivt, delvis at jeg lett måtte kunne gå tilbake hvis jeg mista tråden i lydboka- (det kan skje den beste når lyd kombineres med mer avanserte ting enn å sitte med hendene i fanget) Egentlig trudde jeg det skulle gå greit om man falt av lasset et øyeblikk; med det omfanget burde det være mer enn nok av muligheter til å hoppe på igjen. Noe rart skjedde: her er det over tusen sider med sømløse overganger fra det ene til det andre, men plutselig var det et ulogisk brudd. Jeg stoppa lydboka og begynte å bla bakover i papirboka, og gjett hva?! Et helt kapittel mangla! Fra side 175 til 199 er borte vekk. Det er helt sant, jeg trudde selvfølgelig at det måtte være noe galt med nedlastinga mi, men jeg sletta og lasta ned på nytt- med samme resultat. Kan forklaringa være at innleseren ikke kan japanske skrifttegn? Ei linje på side 194 er ikke direkte oversatt eller forklart, men det presiseres at utsagnet var upassende all den tid vedkommende verken var (a) stygg, (b) en gammel kvinne som (c) luktet døde katter... Men altså et helt kapittel borte på grunn av ei linje med japanske tegn innlesern ikke kunne lese? Det måtte gå an å finne en bedre løsning, eller hur? Jeg ble litt snurt, og mumler at da burde han hoppe over avsnitt eller kapitler med norske ord han ikke kan også. Som for eksempel skatoll som han konsekvent (dvs minst tre ganger) uttaler sjattol... Hrmf...

Men altså... 1083 sider? 41 timer og 36 minutter..? Den eneste relevante sammenligninga jeg kommer på, er denne: Du drar på ferie til et nytt og ukjent sted. Vel framme viser det seg at du har funnet Paradiset- det har absolutt alt du kunne drømmer om, og du tenker at Her! Her kan jeg bli resten av livet!! Og likevel, etter ei stund, kan man faktisk få et aldri så lite snev av brakkesyke, for Paradiset er ei øy, og det virker som den blir litt mindre for hver dag som går, og til tross for at alt er perfekt, begynner man å lengte etter noe annet- ikke nødvendigvis noe bedre, bare ei forandring. Et nytt sted, ei ny bok, et annet univers...  For: for mye av det gode er ikke bra det heller..?

Tilbake til det innledende spørsmålet: Kan hende man bør begynne med å gjøre klar ei kanne med te eller kaffe og smøre seg ei real matpakke..? Ikke bare for å forberede seg på omtaleskriving, men like gjerne for å være rustet til maratonlesing- boka er knallbra og jeg er strålende fornøyd med at jeg fortsatt ikke har lest Harstads siste; den som venter på noe godt osv ☺


Lest av Jonathan Espolin-Johnson
Pocketbok fått som bursdagspresang/ lydfil kjøpt (finnes også i Fabel-app´en)

søndag 28. oktober 2018

En grav for to av Anne Holt (selveste)

Desember 2017, det lakker mot jul og det lir mot de 23. olympiske vinterlekene i PyeungChang. I Norge er allerede forventningene skyhøye; kun det beste er godt nok. Da to av de største stjernene, Hege Chin Morell og Håkon Holm Vegge (R.I.P) med få dagers mellomrom blir kobla til doping og det forbudte stoffet clostebol, går media og de ufyselige, uspiselige, selvsentrerte, selvrettferdige, arrogante pampene i Skiløperforbundet nærmest av skaftet.
Selma Falck, tidligere suksessrik landslagsspiller i håndball, inntill nylig suskessrik advokat, nå - etter å ha spilt høyt og tapt- er hun arbeidsleding, hun har pådratt seg miliongjeld, familien har slått hånda av henne, hun har kniven på strupen og får en eneste sjanse til å rette opp alt som har gått til helvete. Hun får det nærmest umulige oppdraget å finne ut hvordan tuben med Trofodermin havna i toalettveska til Hege, og ikke bare renvaske henne, men å gjøre det i tide slik at hun kan stille på startstreken under OL som står for døra. Som mentor og "sparringpartner" har Selma en finurlig type: Einar Falsen. En klaustrofobisk, svært sympatisk, menneskesky, mentalt ustabil uteligger som det skal vise seg også har en bemerkelsesverdig forhistorie.
Hun lente seg fram og lot ham hviske de faste avskjedsordene. Med beroligende stemme svarte hun som hun hadde gjort i mange, mange år.  "Du gjorde det rette. Svinet fortjente å dø."
I denne boka er det mange paralleller til dopingsaken mot Therese Johaug, og forfatteren har uttalt seg svært kritisk om hvordan saken ble behandlet. Om likhetene mellom krimroman og virkelighet er mange, er ulikhetene enda flere, dette er IKKE ei bok om Johaug-saken, men flere steder i boka blir det indirekte stilt spørsmål ved hvilke motiver som kan ligge bak en dopingavsløring, og slik saken boka utvikler seg, er det lett å se for seg at "ren idrett" slett ikke er det eneste mulige svaret, hverken i fiksjonen eller det virkelige livet.
Med Selma Falck og Einar Falsen har Anne Holt skapt et spennende radarpar. Det er en fryd å lese (høre) samtalene deres. Respekten og omtanken de har for hverandre er skjelden kost, kanskje spesielt innen krimsjangeren. I tillegg varmer det en bokelskers hjerte at det ikke bare er pøska ut et godt plot, men at det også er en god roman, med gode miljøskildringer, et truverdig og fargerikt persongaleri og et variert og spenstig språk. Det er ikke bare ei bok om å løse en sak, dette er ei bok som tar noen omveier for å belyse viktige temaer som moral, hevn, griskhet, og flere mystiske historier fortelles under veis, uten at leseren helt skjønner hvordan de henger sammen før mot slutten.
Her er det lite å pirke på, men hvis jeg må sette fingeren på noe, så må det være at Anne Ryg som har lest inn boka med akkurat passe innlevelse, godt kunne skrudd opp tempoet en smule.

Boka anbefales både til de som er glad i god  krim, og til de som venter tålmodig på sesongstart for langrenn (16. november, Beitostølen, klassisk, 10 km kvinner, 15 km menn!)

*********************************
Spilletid 12:37/ 362 sider
Lest av Anne Ryg
Lydfil fra forlaget

lørdag 27. oktober 2018

I dag er dagen! (Sol trumfer plan)

I dag er dagen da jeg skal skrive ferdig omtalene av bøker jeg har lest i høst. Hamre løs på tastaturet uten tanke for korrektur og finpuss. Komme a´jour- en gang for alle.
(Trur eg.)
Dagen da jeg skal se over ulesthyllene og lånebunken fra biblioteket. Legge en slagplan for videre lesing. Kjøre på med handlekraft og sjølvdisiplin.
(Trur eg.)

Men nå sprekker skydekket opp, og da må jeg bare ta en tur ut i sola først.
Trur eg...

tirsdag 23. oktober 2018

Hva ER det med disse Søsterklokkene???

Alle elsker tilsynelatende denne boka, men jeg er bare måtelig fornøyd...
Dette har vært ei langdryg affære på flere måter. Det begynte med noen avisoppslag på forsommeren; Lars Mytting hadde ei ny bok klar! Det var sparket jeg trengte for å få lest "Vårofferet", den eneste boka jeg til da ikke hadde lest fra forfatterskapet. (Absolutt ei anbefalingsverdig bok!) Omtrent samtidig trykte Dagbladet et utdrag fra "Søsterklokkene", men jeg ble ikke helt overbevist; jeg syntes den virka litt enkel i formen, skolestilaktig og litt sjarmløs. Håpet var selvfølgelig at utdraget ikke skulle være representativt for resten, men jeg var skeptisk. For å gjøre en helhjerta innsats med å bryte ned betenkelighetene mine, dro jeg over fjellet for å bli med på boklansering på Ringebu Bibliotek. Det var både hyggelig og morsomt, og da forfatteren sjøl fortalte om forarbeidet til boka og leste utvalgte scener, ble jeg gradvis overbevist om at dette kunne bli bra!
Jeg vurderte litt fram og tilbake om jeg skulle gå for lyd eller papir, men jeg konkluderte med at hvis Kai Remlov (sist hørt i Simon Strangers "Leksikom om lys og mørke") skulle lese dialoger på gudbrandsdalsdialekt, ville det bli mye "skurr på linja..." Nu vel, boka ble kjøpt- og satt bort i ventehylla.. Og omsider tatt fram igjen.. Lesinga begynte så smått, men det gikk trått;
"Hmmm... tamt... men det må jo snart løsne..?"
Så godt som alle omtaler har jo prega av applaus og honnør, men for meg forble det altså tamt og en aldri så liten skuffelse.
Jeg har grubla MYE på hva det er som mangler, og det har ikke vært lett å finne svaret. Jeg bryr meg ikke om å skrive handlingsreferat her- de fleste har sikkert hørt nok om "Søsterklokkene" allerede, og boka er virkelig innholdsrik. Historiske fakta og detaljerte beskrivelser av mangt og mye, både fakta og fiksjon. Handlingsmettet og med god framdrift. Språket er variert og morsomt, bilderikt og sitatvennlig, men jeg kunne godt tenke meg at det ble brukt mer dialekt når folket fra Butangen prata. (Dialekt er alvorlige saker- jeg synes ikke man skal pynte på eller "fornorske" dialektord brukt i en roman med så tydelig geografisk forankring) Historien er ellers passe krydra med "lokal-humor" og fiffigheter, som navn og episoder som kan relateres til folk og hendelser i "vår tid".
Etter mye fundering har jeg kommet fram til at det er på det personlig plan romanen svikter. Persongalleriet har potensiale til å bli spennende og fargerikt, med bygdejenta Astrid Hekne, nypresten Kai Schweigaard og den tyske arkitektstudenten Gerhard Schönauer i hovedrollene. Det bygger seg opp til et trekantdrama mellom disse, med sjalusi og begjær og stakkars Astrid som egentlig bare har ett ønske: komme seg ut og bort! Det dumme er at disse potensielt heftige følelsene og temperamentet forsvinner i anemi og handlingsreferat. Karakteroppbygginga virker nedprioritert, og skal man lese en trilogi, bør man helst bli mer enn middels engasjert i hovedpersonene. Jeg ønsker meg mer brann og kulde, sinne og fortvilelse- og selvfølgelig hjertevarme og inderlig glede. Man går for mye og venter på at noe skal skje, og når dette "noe" først inntreffer, er det som om selv de største omveltningene bare blir små bagateller, bare nok en liten hendelse i den lange rekka av hverdagsligheter. Det er som om livet bare er noe som går forbi, uten at de selv har så altfor mye de skulle ha sagt om fart og retning.
Mot slutten av "Søsterklokkene" kommer tom nye personer inn i historien, to brødre som jeg setter min lit til. Jeg håper de vokser opp til å bli store og sterke personligheter som etter hvert kan skape glød og pasjon på Butangen. Kan hende noen av de andre som er igjen der også innser at de må la følelsene få større spillerom hvis de skal komme i mål med prosjektene og drømmene sine? Nå har de jo sett hvordan det kan gå hvis man lar seg styre for mye av andre.

**************************** 
Søsterklokkene av Lars Mytting
Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2018
448 sider/ Spilletid 12:13
Kjøpt papirbok.

Andre bloggere som jamt over er mer positive enn meg:

PS- jeg valgt som nevnt bort lydboka fordi jeg var skeptisk til Remlov som oppleser. Etter å ha hørt Mytting lese, fikk jeg inntrykk av at dialekta hadde en mye større plass i boka enn den faktisk hadde. Det betyr at antakelig hadde valgt lydboka hvis jeg hadde visst det jeg vet nå før jeg tok den store avgjørelsen ;o)

Helt til sist og etter nøye vurderinger; et bilde fra lanseringa... NRK hadde fått sitt, bokpraten og høytlesninga var over, kaffen drukket opp og kringlebiten fortært. Folket hadde begynt å stille seg opp i signaturkø, mens jeg tok en tur i bibliotekshyllene for å forevige Mytting-romanene i sitt rette element; på biblioteket. Da kom bibliotekar og forfatter fykende omtrent i samme æren; forfatteren skulle foreviges, men jeg hadde strevd ganske mye for å få stabla de bøkene på plass- så jeg ba dem om å vente til jeg hadde fått mitt.. Og forfatteren tenkte vel at det kunne passe at han ble med på bildet, og det var jo rett nok det, men herre miiiin så flau jeg ble..!!! Det ble bare med det ene bildet, og når jeg har sett på det i ettertid, ja, da er det mulig Mytting og syntes det ble litt pinlig...
Nå har vi lagt hendelsen bak oss, og ser framover.. Han skriver ny sannsynligvis på ei ny bok, jeg skal prøve å konsentrere meg om lesinga ;o)


lørdag 13. oktober 2018

Diktlesesirkel- Trigger Warning

I dette innlegget nevnte jeg at Linda Klakkens nye diktsamling skulle få et eget innlegg. Den planen er lagt på is, for den blir bare nevnt i forbifarta nok en gang. Nå som et eksempel på ei forholdsvis lett diktsamling uten for mye brodd eller - la oss si trigger-faktor. Samlinga er ei løst sammenhengende dikt-fortelling om kjærlighetens forskjellige varisjoner, mest av alt handler den kanskje om å vente, om usikkerheten før man vet om den andre føler det samme og gleden og takknemligheten når den blir besvart. Korte, fine og i grunn veldig sitat-vennlig. Varm og god på en litt så og ømskinna måte.

Fra samme forlag (Flamme) kom det nylig ei ny diktsamling med helt andre følelser. Dere husker Tine-Jarmila Sir? Hun med en bestemor som- kanskje, kanskje ikke- lå med Frank Zappa? Diktsamlinga var plutselig tilgjengelig på ebokbib, og uten videre forundersøkelser lasta jeg den ned på mobilen etter at jeg hadde lagt meg i går- den boka jeg egentlig leser lå igjen på kjøkkenet og noen få tastetrykk var enklere enn å stå opp og gå ut barbent på det kalde golvet. Jeg hadde ikke lest mange linjene før jeg angret. Ikke fordi det var dårlig eller noe sånt, for all del: den er virkelig godt skrevet. Jeg angra fordi det var sent, jeg hadde nettop kommet hjem fra Riksteaterets forestilling "Tung tids tale", og huden, hjertet og sjela mi var allerede skrubba med sandpapir og jeg hadde ikke få reinstallert filteret som gjør at overskuddet av sterke følelser blir spylt rett igjennom systemet. Jeg skjønte med en gang at dette kom til å bli overdose, og eneste håp om redning, var at det kom et lys i enden av tunellen, et lite løfte om at det kan gå bra til slutt, at det ordner seg, man finner en vei ut- men man gjør jo ikke det. Ikke egentlig. Man må bare prøve å leve med det livet har vært, leve med de opplevelsene man har hatt.

"Hvis" er uten sammenligning det mest brutale jeg har lest. Noen sinne. Det handler om overgrep. Av verste sort- av alle de verste sortene. Mot barn. Og om voksne som ikke ser. Eller vil se. I hvert fall som ikke griper inn. Selvfølgelig ville jeg skåne meg selv mot alt dette skrekkelige- den burde vært oppført med TW, en advarsel om opprørende innhold. Tenkte jeg. Det ville gitt meg bedre søvn, i det minste. Problemet er selvfølgelig at det ikke er mitt forbigående søvnproblem som er problemet. Problemet og saken er naturligvis at overgrep finnes OG at det er flere nn meg som helst snur oss bort når vi aner at Her Kommer Et Problem. I dag tidlig grubla jeg litt videre på denne problematikken, og tenkte at dette er jo presis det samme som årets vinnerne av Nobels Fredspris har satt søkelyset på. Og nå som jeg tenker enda mer, kjenner jeg bare at det er helt ubegripelig at noe så grenseløst ondskapsfullt kan forgå! Og jeg lurer på om det er politisk ukorrekt, eller om man kan gi uttrykk for at man har tanker om at man i disse sakene burde åpne opp for dødsstraff? Kan mennesker som utfører slike handlinger egentlig kalles mennesker? Finnes det nok menneskelighet i dem til at de kan få leve? Og for all del: ikke kall dem udyr! Dyr er aldri onde, dyr følger kun instinktene sine, og for dem finnes bare ei drivkraft: å overleve lengst mulig. Eventuelt å trygge familien, gruppa, flokken.. I dyrenes verden finnes ikke ondskap- før eventuelt mennesker nærmer seg dem.

Videre: angående den Trigger Warning jeg ønska meg i natt: Les ukas skråblikk fra Ingeborg Senneset i Aftenposten. Og les Tine-Jarmila Sirs "Hvis" - hvis du ikke er av dem som trur at bomullshandlenett og taushet er redningen.

Syns inte! Finns inte!


Til sist, ettersom det her vart et innlegg med link til Diktlesesirkelen: Arnulf Øverland et dessverrre alltid like aktuell:

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland
-1937-