tirsdag 12. mars 2019

Kobrahjerte av Toril Brekke

Det jobbes sakte med et lite samleinnlegg, og i mens blir det et innlegg for å framsnakke bok nummer to om Agathe som vokser opp i Oslo på femti- og sekstitallet. Agathe hvis mor har forlatt familien hun aldri ønska seg til fordel for et mer spennende liv sammen med en ny kjærest i København.
Balsamfor både ørene og sjelen, geletrøffel og terningkast 6 ♥
I "Alle elsket moren din" fulgte vi Agathe gjennom barndommen, og ble kjent med menneskene rundt henne. Besteforeldre og andre slektninger, naboer, klassevenninner, mange av morens musikervenner osv. Agathe var mye overlatt til seg selv, til moren ble gravid på nytt og giftet seg med en av mennene som svermet rundt henne, den litt forsiktige Pianostemmeren som spesielt Agathes besteforeldre likte godt.
I "Kobrahjertet" har vi kommet fram til 1965, Vietnamkrigen, feminisme, nei-til-atomvåpen, klassekamp, peace & love. Agathe er seksten år og skal begynne på musikklinja Nissen, men som så mye annet i livet hennes, blir det ikke helt som hun har tenkt seg det. I løpet av kort tid gjør hun seg mange nye erfaringer og grubler mye og intenst for å forstå mer av alt som skjer rundt henne. Hun leser den legendariske Le deuxième sexe (Det annet kjønn) av Simone de Beauvoir, og dermed finner hun mulige svar på mange av spørsmålene hun har slitt med. Hvorfor den franske kusina Madeleine virker så fortvila til tross for at hun har den vakre og nærmest mytiske forloveden Ahn Jean, hun oppdager at andre karakteriserer moren som frigjort, ikke ansvarsløs og svikefull slik som hun selv oppfatter henne, besteforeldrene er kanskje ikke like harmoniske og tilfreds som hun har trudd- og kanskje er det noe i det naboene alltid har sagt? At Agathe og lillebroren Morten ligner på hver sin forelder, til tross for at Agathe vet at pianostemmeren ikke er faren til Morten.

Her snakker vi INTEST BLIKK!!
Jeg likte den første boka i serien veldig godt, men denne scorer faktisk enda høyere! Jeg trur det er noe å gjøre med at romaner som først og fremst handler om barndom kan være interessante, men at det blir enda mer nerve og refleksjoner når man kommer til ungdomsår og voksenliv. Her synes jeg det er ekstra spennende å se hvordan personene som følges stadig vokser, utvikler seg og viser nye sider. Dette gjelder ikke bare de som spiller hovedrollene, men også de med litt mer perifere roller, som Grim, aka "Bikkja til Thoresen" (for øvrig det grusomste kallenavnet jeg noen sinne har vært borti), naboen fra med cerebral parese, han dukker opp i ei helt ny rolle; som diplomat i Paris (han blir forøvrig en viktig brikke i det som etterhvert skjer rundt Madeleine, men det er en annen historie). Toril Brekke er en mester til å bygge opp karakterene i romanene sine, og det er langt mellom tilfellene hvor jeg blir glad i fiktive personer jeg leser om, men det er faktisk tilfelle med Agathe og mange av de hun omgås. Persongalleriet er usedvanlig fargerikt og levende! Det er en helt ubetalelig episode hvor Morten får med seg kompisene Sander og Willy for å oppsøke ei enke de kjenner til i nabolaget; Leon, Aggis klassekamerat trenger et nytt staffeli, og guttene vet råd. Det de gjør er kanskje ikke en eksepsjonelt stor ting, men de viser så fantastisk medmenneskelighet og er så glade og stolte for at de kan gjøre noe for andre at jeg blir helt rørt; jeg liker snille folk- også de som bare er på liksom! (Og det trur jeg enkelte har skjønt: senest for noen dager sida traff jeg en kar jeg ikke har sett på lenge, og det første han sa var "Næmmen hei, Berit! Så lenge siden jeg har sett deg- er folk snille mot deg?" Ja heldigvis! Ikke alle, men  de aller fleste er det!)

Jeg kunne helt sikkert skrevet mye mer om denne minneverdige boka, om miljøskildringene og tidsbildene, om det lavmælte i alt det dramatiske, om språket som er i en klasse for seg, om hvor fint det er å høre forfatteren lese sin egne roman, og så videre, og så videre... Jeg trur jeg nøyer meg med å si at dere bør unne dere å lese eller høre denne, og som jeg skrev på instagram; les/ hør "Alle elsket moren din" først, selv om det enkelte steder står at denne (bare) er en løs oppfølger. Det er godt mulig man kan få en fin leseopplevelse bare ved å lese nummer to, men hvorfor i alle dager lese den ene, når begge er knall-bra og sammen utgjør en glitrende helhet?
Anbefales varmt og hjertelig- også av Tine og Kleppanrova

**********************
Spilletid 7:39/ 288 sider
Forbilldelig lest av forfatteren selv!
Tusen takk til Lydbokforlaget som sendte meg lydfil.

tirsdag 5. mars 2019

Skogens historie og den besværlige trangen til å spore ulv- av Reidar Müller

Fineste framsida EVER!!
Går det an å skrive kort om historien om skogene i Norge, flette inn litt om ulvene- skal-skal ikke- og litt om sine egne følelser? Neppe, men jeg gjør det likevel.
I 2015 leste jeg ei glimrende bok om hvordan Norge, og nordmenn for så vidt, ble som det ble. Fjorder og fjell, blek og blond; "Hvordan Norge ble til" av geologen Reidar Müller. Da jeg så at han hadde skrevet ei ny bok, denne gangen om skog og ulv, skjønte jeg at den boka er skrevet for meg, og jeg fikk den tilsendt fra Aschehoug. Med boka i hus, klarte jeg ikke å få få meg til å sitte i ro for å lese... Skuffelsen var til å ta og føle på- ikke over at boka ikke fylte forventningene, men over at jeg har blitt så til de grader rastløs og så tom for selvdisiplin.. Noen uker gikk, og plutselig hadde Lydbokforlaget fått den innlest! Endelig ble det fart i sakene! Med lyd på øret mens jeg trava rundt i nærskogene mine, leste Jan Gunnar Røise boka jeg hadde gleda meg til- og gjett hva?!! Den var akkurat så bra som jeg hadde håpa og trudd ☺
Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.
Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satelittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.*
Slik begynner boka, før det går slag i slag, over stokk og sten innover svenske skogsbilveier på jakt etter varg, mens han filosoferer og forteller om hvordan Norge har blitt dekket av bar- og løvskog, hvordan skogene har forandra seg med klima, vær og vind, og ikke minst hvordan menneskene har forma skogene fra naturlig variasjon til kultiverte, ensarta plantefelt. (Hvis noen skulle være i tvil; vi, forfatteren og jeg, heller klart til at førstnevnte er det beste.)
Boka er lærerik og full av kuriøse fakta, om hvor de eldste DNA-ene fra gran og furu er funnet i Norge, hvor mange trær som anslagsvis finnes her til lands, om mose og lav, alger og treslag som for lengst er utdødd. Om hvordan Norges første velstand bygde på trelast og eksport, og at Amsterdam neppe hadde vært det den er uten norsk eiketømmer. Om verdien av å høste av naturens overskudd. Om dyr- og fugleliv og ikke minst den besværlige trangen til å spore ulv! Det er naturligvis denne sporinga, menneskene han møter underveis og episoder som oppstår som skaper spenningstoppene her, for det er ingen tvil; "ulvedebatten" alene er heftig nok, og forfatteren går ikke av veien for å ta en liten diskusjon med sine meningsmotstandere, og vil han til slutt få se ulven? I norsk natur finnes knapt noe levende vesen (eller dødt, for den saks skyld) som er mer myteomspunnet enn ulven, og kan det tenkes en mer skjellsettende naturopplevelse enn å sitte i en øde skog og høre ulvene hyle og klynke til hverandre? Jeg ser for meg ei åpen myr, råskodde som driver langs bakken, kalde hender, ei ugle som roper ut i natta- og først én forsiktig ulv som stopper opp i skogkanten, strekker hals og værer utover før den drister seg ut i åpent lende og resten av flokken kommer tassende etter... Jeg har noen myrer som hadde passa perfekt til denne scena, og det er jo lov å drømme!
Interessant og aktuelt tema, originalt utført, morsom, underholdende, lærerik og tankevekkende. Anbefales varmt og hjertelig til alle som er glad i og opptatt av natur generelt og skog spesielt ♥

Spilletid 8:36/ 260 sider
Takk til forlagene for lydfil/ leseksemplar!


*Jeg er veldig glad i Rolf Jacobsens dikt, kanskje spesielt "Tanker ved Ånestadkrysset" som er det mest populære av dem alle. Dermed kjente jeg det rykke litt i hjerterota allerede da jeg hørte disse første avsnittene, som spiller så høyt og tydelig på dette og egentlig veldig mange andre av Jacobsens dikt; taigaen, det grønne skjerfet som strekker seg fra Ånestadkrysset i Løten,  til Vladivostok ved Stillehavets bølger. Klikk deg videre her for å sjå hvordan dikt kan skape assosiasjoner og inspirasjon ;o)

onsdag 20. februar 2019

Jordmor på jorda- Huset under Blåhammaren av Edvard Hoem

Ringen er slutta. På ein måte er dette både den første og den siste boka i Edvard Hoems storslagne slektskrønike om Slåttekaren Knut Hansen Nesje, forfattaren sin oldefar, dei som kom før han og dei som kom etter. For meg begynte det med "Mors og fars historie" i 2014, som eg las medan eg venta på at boka om slåttekaren skulle bli ledig på biblioteket. For at det skulle vorte rett kronologi, burde eg derimot ha begynt på den første boka som kom ut om "Jordmor-Stina", den som vart skriven i samband med hundreårsjubileet til Jordmorforeninga- Hadde ein støtt visst på førehand det ein veit etterpå, er det mykje som hadde sett annleis ut enn det faktisk gjer! Til alt hell er ikkje dette ein uoppretteleg feil; no som eg har hørt den nye historia om Hoems tippoldemor har eg lasta ned boka om slåttekaren på nytt, og er meir enn klar for ein ny rundtur i Karviland ;o) (Etter den, kan det tenkjast at eg og les/ høyrer "Mors og fars historie" og "Heimlandet Barndom" om forfattarens sin oppvekst på nytt. Knakande gode bøker toler å repiterast, tenkjer eg.)
Som det blir sagt i forordet, er boka om huset under Blåhammaren ei utvida utgåve av boka som kom ut i 2008. Hovedpersonen er Marta Kristine Nesje, husmannsjenta som i 1821 gjekk til fots frå Romsdalen til Christiania for å utdanne seg til jordmor. Håpet og trua var at vinteren på jordmorskulen skulle gjere det lettare å bli akseptert som jordmor, men motviljen mot den nye ordninga som vart tredd nedover hovudet deira satt djupt. Det gjekk så langt at ho til slutt gjekk til sak mot dei familiane som lot vere å tilkalle jordmor då ein fødsel nærma seg, og heller sende bod etter dei gamle fødekonene frå gardane rundt. Slik historia blir fortalt her, var det mannen hennar som av økonomiske runnar pressa på for at ho skulle kreve retten sin. Ho vann fram i retten, men det var ingen automatikk i at det vart enklare av den grunn. Fortsatt var skepsisen stor og dei økonomiske vilkåra tronge, både for dei gravide og for jordmora.
Om ein samanlikner dei to bøkere om Jordmor-Stina som ho vart kalla, er den siste sjølvsagt meir utfyllande, (speletid 9:11 og 4:10 timar). Det som allereie er sagt, blir meir detaljert, fleire episodar er lagt til og det er meir drama på heimebane. Ikkje vanskeleg å forstå at forfattaren ville gjera meir ut av denne fascinerande historia som jo vart starten på den suksessrike seiren om familien frå Rekneslia ved Molde.

https://beritbok.blogspot.com/search?q=Edvard+Hoem
Klikk på biletet for å sjå kva eg skreiv om dei andre bøkene
Som vanleg har eg høyrd lydbok i staden for å lese sjølv. Fabelaktig lese av forfataren sjøl, og som alltid har det vore ei stor glede å høyre han les med fynd og klem! Ofte blir eg irritert hvis eg høyrer lydbøker som bli lest med for mykje dramtisering, men det kan eg absolutt ikkje sei her. I dette tilfellet er det jo ingen som veit betre enn innlesaren kor sint, frustrert, redd, fortvila, glad eller letta dei er, dei som bur og strever der i huset under Blåhammaren. Heile serien er knakande god, og har du ikkje lest bøkene endå, anbefalast dei varmt- og denne gongen treng du ikkje begynne med den første boka i serien! Begynn med den siste før du les eller høyrer resten i den rekkjefølga dei kom ut. Fortsett med "Mors og fars hisorie" og ta "Heimlandet Barndom" til slutt. Handlingsmetta, dramatisk, rørande, interessant og lærerik underhandling, er ord som går at i omtalane av serien. Eg kunne ikkje sagt det betre sjølv.

********************************
Speletid 9:11/ 349 sider
Lest av forfattaren sjølv
Biblioteket/ lydfil fra forlaget.

Det har ikkje vore lett å finne andre som har blogga om denne, det kjem opp flere som har lese den første utgåva, men Ingun (Kleppanrova) har lest begge utgåvene og er frå seg av begeistring, 
det same er den andre Berit.

lørdag 16. februar 2019

Ett er nødvendig- Børli i VR

Trudde du biblioteket var et mørkt lokale med dårlig luft og flekkete bøker i støvete hyller? Ikke slik her hos oss i hvertfall! I dag fikk jeg endelig tulla meg i vei for å teste ei vandre-utstilling som har gått rundt på bibliotekene i Hedmark: Børli i VR. Børli-jubileet er over, men det er jo gjerne slik at jeg ligger litt etter skjema, og noe holder seg friskt og aktuelt lenge!
Vel, jeg fikk på meg VR-briller, et "pekehåndtak" i hver hånd og var klar. For første gang, for første gang- gir mang en småting rang! Det måtte unektelig sjå litt komisk ut; virre rundt, bøye seg, strekke seg, ett skritt hit og to til sida, bøye nakken, snu seg rundt- og de rundt så ingenting av det jeg så og opplevde...
Info og bildekilde
Dette er nok et prosjekt som Nasjonalbiblioteket har vært med og finansiert, og uten at jeg har hørt det fra sikre kilder, er antakelig hensikten å vise (spesielt) barn og unge hva dikt kan være. Hans Børli var hedmarking, og verdenskjent i Norge. Skogens dikter fra trange kår med klasseskiller, natur og melankoli som kjennetegn. Absolutt en dikter jeg er veldig glad i, en av dem som kan få hjertet til å banke litt ekstra- eller briste hvis det er en dag med nervene litt "uttapå". I dag fikk jeg bli med ut på "velteplassen" (for de mer urbane: det er der tømmeret blir lagt opp før det blir frakta videre, med tømmerbiler i våre dager, mens det sikkert var mer å vente på fløtinga da Børli var aktiv), bålet brant, stjerner funkla på himmelen, skog på alle kanter, vinden fikk det til å knake i tretoppene- og selv om jeg ikke fikk helt dreisen på det, fikk jeg svingt VR-øksa, tatt fram kaffetermosen og tent den gamle fjøslykta, mens diktene ble framført. En kjempemorsom og for meg helt ny opplevelse! Jeg aner ikke hvor "utstillinga" vandrer videre eller hvor lenge den skal holdes i gang, men får du anledning, så er det virkelig en av de tingene du bør slå til på!

To av de fine Børli-diktene til slutt  ♥

Å skrive dikt
Nei da - det er ikke vanskelig å skrive dikt,
det er umulig.
Tror du ellers jeg hadde holdt på med det
i over førti år?

Prøv bare, prøv
å sette vinger på en stein, prøv
å følge sporet etter en fugl
i lufta.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Ett er nødvendig
 Ett er nødvendig
her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

torsdag 14. februar 2019

Hotell Montebello av Rebecca Wexelsen

En roman hvor alvorlig kreftsykdom er dreiehjulet og drivkrafta og der arenaen er et sykehushotell, blir naturligvis mollstemt og maner til ettertanke, men at den også kan karakteriseres som humoristisk er kanskje overraskende for fler enn meg? At den i tillegg er klok, intelligent og aldri så lite absurd, gjør vel igrunn at dette er en så godt som fullkommen romandebut? Den har det meste!
Kort om handlinga: Nina hadde gledet seg til å studere astronomi, men den beryktede nissen følger med på lasset: den helt inn til margen bunnløse ensomheta setter seg som ei klo i magen, både hos henne og hos leserne. Da hun oppdager en kul ved kjeven og får en kreftdiagnose, skal det bli forandringer, og ikke bare knyttet til selve behandlinga og sykehusoppholdet, men sosialt og menneskelig. I møtet med likeverdsmennesket Berit, vaffel-Ivar, pille-Tore og ikke minst Alf, utvikles noe som kan ligne på vennskap. Hun føler seg som en del av et fellesskap, blir tatt vare på og for første gang føler hun at det er noen som bryr seg om hvordan hun har det. Tanken på det "vanlige" livet som usynlige, sære Nina blir nærmest umulig, så da hun blir friskmeldt og får beskjed om at hun kan dra hjem, bestemmer hun seg ganske enkelt for å late som ingenting. Hun blir boende på pasienthotell-rommet sitt, juger på seg spredning og rister trist på hodet når hun får spørsmål om hvordan det går med henne. Hun gjør alt hun kan for ikke å vekke mistanke, hun spiser i smug for at de andre ikke skal legge merke til at hun har fått tilbake appetitten og vandrer rundt på andre avdelinger på dagtid da hun ellers skulle hatt behandlinger, undersøkelser osv. Dette skuespillet kan selvfølgelig ikke vare, men kan det tenkes verre ydmykelse enn å bli tatt i noe sånn? Å juge på seg sykdom for å nyte godt av andre pasienters omsorg?
Å balansere det uendelig tragiske opp mot det intelligent galgenhumoristiske er en kunst de færreste er forunt å mestre. Wexelsen mestrer det til fingerspissene og det gir en nesten surrealistisk lytteopplevelse. At hun i tillegg unngår fella for opplagte eller lettvinte avslutninger, ja det gjør meg mer enn godt fornøyd!
Boka anbefales varmt og hjertelig ♥

Andre bloggere om boka:
Beathe falt for boka og persongalleriet og trekker fram det humoristiske i alt det triste
Ensomhet, gjenkjennelighet, humor og kreative metaforer burde være gode nok grunner til å plukke opp boken. Om dere enda ikke er overbevist: Jeg lover dere, avslutningen er prikken over i’en, konkluderer Ellikken.
Tine lover at dette er en skjønn liten roman med god framdrift og skarpe observasjoner av menneskesinnet.
Flere?
************************************* 
Spilletid 3:57/ 190 sider
Glimrende lest av Maria Sand
Lydfil fra forlaget


Ps. Jeg utelukker ikke at denne gjorde ekstra inntrykk på meg; tid og sted og tilfeldigheter og alt det der.... Jeg var sjåfør for en som skulle på sykehuset for å fjerne noen mystiske kuler, så jeg traska fram og tilbake og hørte på denne mens jeg venta. I tillegg er det navnene.. Berit og Tore; meg og mannen i mitt liv.. Det ble liksom plutselig veldig lett å leve seg inn i historien!!

mandag 11. februar 2019

I gode og onde dager av Gill Paul

Jeg likte "En kongelig affære" av Gill Paul veldig godt, og da jeg så at både Ellikken og Kleppanrova var mer enn positive til "I gode og onde dager" av samme forfatter, var veien til Lydbokforlagets nettbutikk skremmende kort! Jeg har lest altfor lite om den russiske revolusjonen, men i 2015 leste jeg en riktig så underholdende røverhistorie av Kari Brænne, "Himmelfall", en godt dikta versjon av hva som kunne hendt med Maria, den yngse av søsterene Romanova hvis det var hun som slapp unna henrettelsene den julinatta i 1918 i Ipatievs hus. (Jeg hadde forøvrig sett for meg at den boka skulle få minst en oppfølger, men foreløpig har jeg dessverre venta forgjeves.)

Tilbake til "I gode og onde dager", en tittel som spiller på forholdet mellom storfyrtsinne Tatjana Romanova og kavaleri-offiser Dmitrj Malama som møttes på sykehuset hvor sistnevnte ble pleiet av førstnevnte etter at han ble skadd i krigen. (Historien om den gryende romansen er veldokumentert, både skriftlig og med bilder av de to sammen. Hunden Ortipo som får en viktig rolle i romanen levde også i virkeligheten, som man ser av bildene under :o) Hva hvis Tatjana mirakuløst hadde overlevd og Dmitrj ikke hadde blitt drept ved fronten? Kunne de fått et liv sammen? Og hvordan kunne det livet i tilfelle blitt? Hvor ville de slått seg ned og hvordan ville de livnært seg? Det er ikke vanskelig å tenke seg at de til slutt hadde endt opp USA, dit også den litt resignerte britiske teateranmelderen Kitty flyktet etter at hun avslørte ektemannens utroskap i 2016. Hun setter igang en storstilt redningsaksjon for å gjøre hytta hun har arvet etter en oldefar beboelig, samtidig som hun prøver å finne seg sjæl- og løsningene på flere små og store mysterier som dukker opp underveis.
Pluss i margen for at forfatteren har krydra boka med ei aldri så lita dose lykkepiller med pels! (bildekilde)
Begge historiene er for så vidt godt diktet, med gode miljøbeskrivelser og interessant historisk bakteppe og det er fascinerende hvordan forfatteren spinner videre på "hva hvis-idéen" og ikke minsthvordan hun knytter mennesker fra vidt forskjellige tidsepoker sammen. Når jeg klarer å se forbi at det hele er litt vel sukret eeter min smak, at de kvinnelige hovedrolleinnehaverne er litt for veike og føyelige, at slutten på Kittys fortelling er temmelig håpløs og utdatert, og at oversettelsen gir noen underlige "bilder" (Som når Kitty ber om råd om hvordan hun best kan "impregnere hytta før vinteren" og mannen på jernvarehandelen tipser henne om at ettersom hun allerede har malt huset med (vannbestandig/ værbestandig? Husker ikke ordrett...) maling, bør hun prioritere å grave noen dreneringsgrøfter hvis det samler seg vann i dammer inntil hytta. Impregnere ei nymalt hytte? Kitty er tross alt rimelig handy, og ville kanskje heller spurt om råd for å gjøre hytta vinterklar?) - ja da er det en helt ok underholdningsroman som ikke gir de helt store etterdønningene.

Ofte ser man at en og samme roman kan få forskjellige framsider i forskjellige land og at de får nytt cover når de gis ut som paperback eller kommer ut på nytt i forbindelse med filmatisering osv. Her har det norske forlaget slått på stortromma og disker opp med tre forskjellige framsider, hvorav de to første vel sender ganske like assosiasjoner, mens den tredje kanskje sikter seg inn mot ei litt anna lesergruppe? Det ble litt tilfeldig da jeg lasta opp bildene, men de endte likevel opp i "riktig" rekkefølge hvis jeg skulle rangert dem: jeg liker den til venstre best, og den til høyre dårligst. Hadde lydboka hatt den framsida er det lite sannsynlig at jeg hadde gått for den- og det er antakelig derfor jeg ikke har lagt merke til boka før i det siste også. Jeg har massevis av litterære fordommer i bagasjen, og en av dem er at "damer med ryggen til-bøker" ikke er mi greie, og tja... Akkurat den fordommen ble vel kanskje ikke akkurat svekket av denne leseopplevelsen. Likevel er jeg altså litt ambivalent her, for er jeg egentlig den rette til å vurdere hvorvidt ei bok er god eller ikke, hvis jeg har hørt eller lest ei bok i en sjanger jeg egentlig ikke har sansen for? Det er jo ikke bokas kvaliteter jeg skriver om, men min egen opplevelse av den. Kanskje er det Ellikken og Kleppanrova som har mest rett? Les gjerne deres omtaler også, om ikke annet fordi det er ganske morsomt å se hvor ulikt man kan lese ei og samme bok ☺



Lydbokforlaget (2018)/ Aschehoug (2017)
Spilletid 13:17/ 489 sider
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Lest (med litt for mye drama) av Siv Charlotte Klynderud.
Lydfil kjøpt for egne lommepenger ;o)

torsdag 31. januar 2019

Fra hundeliv, jakt og bokblogg til film

Alt hva man kan bruke en bokblogger til, dere! Og alt det rare tilfeldigheter kan føre med seg av... La oss kalle det ONCE IN A LIFE TIME- oppdrag!
En dag i sommer ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å bli med på å lage en reklamefilm for ebokbib- og om jeg hadde noe forslag om hvor de kunne spille den inn... Nå er det ingen hemmelighet at jeg er glad i å lese, både med øyne og ører. Det er heller ingen hemmelighet at jeg mer enn gjerne kombinerer bøker og friluftsliv, først og fremst lydbøker (-men de hadde skogsarbeiderne allerede tatt seg av), men e-bøker er så absolutt en god nummer to. Til sist er det ingen hemmelighet at jeg mener at trivsel generelt kan være sammenfallende med høyden over havet og graden av frisk luft- eller at jeg er fullstendig avhengig av en daglig dose pelskledde lykkepiller. Så da ble det sånn da; alt blir bedre med bok, til fjells, med pelsdotter i umiddelbar nærhet- Her er resultatet: reklame for verdens mest desentraliserte og samtidig lettest tilgjengelige bibliotek, Norges største og beste kulturtilbud; EBOKBIB! (Gjerne litt fanfare her :)
Snurr film ☺

Ok.. Jeg må innrømme at det føles en smule kleint, men samtidig er det jo fryktelig morsomt da! Nasjonalbiblioteket og Lillemus Mei, liksom... Nu vel! Jeg kanskje mest fornøyd med at alle tre hundene fikk bli med (alt blir som nevnt bedre med hund)- og at jeg husket å ta på ørepynten som er lagd av Ingun Kleppan- Kleppanrova! Dyktig dame som alle bokbloggere kjenner fra før- så kan man sjå stort på det, og si vi er to bokbloggere som får vist fram seg og sitt i filmen ;o)
(Ps: noen som kan gjette hvilken bok jeg leser? Ei av fjorårets mest minneverdige leseopplevelser!)