lørdag 29. september 2012

Det beste av meg (Noe av det verste jeg har lest)

Nicholas Sparks

Cappelen Damm, 2012
300 sider
Oversatt av Elsa Frogner

Kan man låne ei bok på biblioteket fordi framsida er så fin, og faktisk gidde å lese trehundre sider selv om de irriterer omtrent like mye som et myggstikk oppå atopisk eksem?

Jepp. Man kan faktisk det. 

På framsida så står det "FRA EN AV VERDENS MEST LESTE FORFATTERE". Når det da kommer et navn en ikke har hørt før, kan det skyldes både at en sjøl har en snever lesehorisont, eller at forfatteren spyr ut bøker uten kvaliteter som gjør den verdt å nevne, men antallet gjør likevel at bøkene når fram til mange lesere. Omtrent som Se og hør, kanskje? Kan hende trengs det en kombinasjon av begge disse alternativene.
Det pleier jo alltid å være noe, men jeg finner faktisk ikke stort positivt om denne. Den er forutsigbar, uten humor, full av klisjéer og ikke minst; det som irriterer meg mer enn noe annet:
Dårlig språk. Jeg skal ikke si om det er oversetteren eller forfatteren som har skylda, men her er det tydelig at noen burde tatt seg bedre tid! Jeg jobber med å konsentrere meg mest mulig om gode historier, og heller være litt mer overbærende når det gjelder ordvalg og hvordan språket blir brukt. Eller misbrukt. Her har jeg likevel ikke klart annet enn å notere meg en del som jeg synes burde vært luket bort. Jeg vet ikke om øvrige kommentarer er nødvendig, men de kommer likevel...

Side 49:
Stedet hadde aldri vært stort mer enn et skur selv den gangen han holdt til der, og det hadde alltid vært noe halvt avsluttet og i sterkt behov for reparasjon ved eksteriøret.
- Forferdelig knotete setning, som jeg ikke har helt fasit på hvordan burde vært skrevet.

Side 107:
Hun smilte før hun tok en munnfull med kaffe.
- Vi får håpe kaffen ikke var for varm, evt. at hun senere nøyer seg med en (stor) slurk.

Side 109:
Jeg setter også pris på at dere begge kunne klare å komme.
- "klare" kunne med fordel vært strøket.

Side 198:
I motsetning til det tidligere brevet var dette bare på en side, men tettskrevet på begge sider av arket.
- hm... tettskrevet på begge sider, men det var bare på ei side..? Kanskje brevet var skrevet på en gammel reklame el.l. Eller kanskje det faktisk var bare ett ark, men tettskrevet på begge sider? Ark og side er ikke det samme!

Side 254:
Bakerst i baren hadde karene som hadde spilt biljard stormet mot nødutgsangen, og de slapp køllene mens de løp.
- For alt jeg vet, kan det hende de bruke køller når de spiller biljard på andre sida av dammen, men her er det mest vanlig å bruke en lang slank sak som kalles KØ.

Side 260:
De to fetterne hans, Ted og Abee, sto bøyd over en som lå på gulvet, slo ham vilt, nesten ritualistisk, helt til de plutselig stoppet og så opp på ham.
- Ritualistisk... Jo jo...

De to beste (?) kommer til sist, som premie for å ha lest helt hit!

Side 271:
Lynn kom til sykehuset sammen med Annette, som knuget hardt om yndlingsleken, en utstoppet apekatt.
- Det er mulig den apen ikke var stoppet ut av en taxidermist, men at den var stoppet av en underbetalt fabrikkarbeider i Taiwan. Det kan tenkes.

Side 293:
Etter å ha konsultert legene sine, gjenopptok han joggeturene sine, og nå var han kommet så langt at han løp ti kilometer hver dag. Han trimmet tre eller fire ganger i uken, og holdt gradvis på å gjenvinne fysikken han en gang hadde hatt.
- Jeg for min del synes vel kanskje lista er lagt litt vel høyt når det å løpe ei mil daglig ikke karakteriseres som trim.. Eller kanskje den løpinga er trening, mens det som bare skjer tre-fire ganger i uka og dermed ikke er så krevende, betegnes som trim? Uansett; ikke rart han nesten hadde kommet i god, gammel form!

Mitt råd: Styr unna!!!

Ps søndag. 
Kom på at dette kan linkes til Maris faste søndags-spalte med smakebiter. Det vanlige er jo at man byr på smakebiter som gjerne vekker lysta på mer, men et unntak og en advarsel blir nok ikke helt feil! Besøk Flukten fra virkeligheten, der finner du helt andre bøker som helt sikkert frister mer enn denne. I dag skriver hun i tillegg litt om bannlyste bøker- Interessant!

fredag 28. september 2012

Ikke samlesing, men Samuel Sekel!

Samuel Sekel og flukten fra Paris
Tina Trovik

Schibsted Forlag, 2012
319 sider.

I dag skulle samlesingsprosjektet med norsk fantasy avsluttes. Etter å ha lest litt om den siste boka, Under steinbølgene av Ørjan Drange, valgte jeg å droppe den- og det viste seg at det var det flere som gjorde; synd, for jeg var så spent på hva de andre kom til å skrive om den! Ja, ja...

Helt slutt på norsk fantasy er det likevel ikke for min del! For ei stund sida fikk jeg den første boka om Samuel Sekel som PDF fra forlaget- passet perfekt! Endelig fikk jeg det sparket bak som jeg trengte for å lese ei bok på iPad´n min.. Nå husker jeg selvfølgelig ikke helt hvordan det gikk til, men jeg trykket kanskje på "lagre i bibliotek" eller noe sånn- og vips; der lå boka i iBooks! Jada, jeg vet at e-bøker ikke akkurat er helt science fiction, men for meg var det litt morsomt at den første e-boka jeg leste var smekkfull av tekniske duppeditter og absolutt høyteknologi ;o) Min konklusjon når det gjelder å lese bøker på iPad, er at det er helt supert! Trudde det ville gi litt mer den vanlige nett-følelse, men neida! Dette var ordentlig bok god som noen, og veldig lettvint på sætra der vi bare har solcellestrøm og ganske dårlig leselys. Kommer helt sikkert til å benytte meg mer av den muligheten.

Så til boka.
Samuel Sekel føler seg ikke helt som de andre. Først og fremst fordi han som sju-åtte-åring ble funnet forlatt i skogen i nærheten av et asylmottak, for deretter å bli adoptert av et kjendispar som tok ham til seg bare fordi det ville gi dem positiv pr. Etter noe som tilsynelatende var et attentatforsøk, en øvelse eller kasnkje en slags test, blir han tatt med til Byrået. Dette er en hemmelig organisasjon som driver ei skole, et reisebyrå for tidsreiser og som samler inn informasjon fra fortida. Samuel er mye yngre enn noen av de andre elevene, men han finner seg godt til rette, og sammen med de nye vennene begynner han å lete etter sin egen fortid. Hvordan fikk han alle arrene han har over hele kroppen? Hvem var foreldrene hans og hvorfor ble han forlatt i skogen?

Med historien om Samuel Sekel vant Tina Trovik kategorien for barn og ungdom i Schibsted Forlags romankonkurranse i 2011. Først og fremst vil jeg si at dette er ei bok med bra driv! Det går i ett, med alt man kan ønske seg av ei bok som dette; du får (minst!) en gal professor, tidsmaskiner og hemmeligheter, eksplosjoner og eksperimenter som går skikkelig galt, spindelvev og knokler. Dette er ei veldig god blanding av historiske fakta og fri fantasi, godt egnet til å vekke både nysgjerrighet og leselyst.
Språket er enkelt, men godt og gjennomført, slik at det verken blir platt eller tynt. Det eneste jeg kanskje savner litt, er å bli bedre kjent med de vennene Samuel får i Byrået. Jeg tipper dette er med hensikt; dette er jo en splitter ny serie, og da er det vel rett og rimelig at hovedpersonen står sterkt i fokus i første boka. Jeg vil tro de andre personene vil få mer oppmerksomhet i de neste bøkene.

Det er under tre måneder til jul, det annonseres for julebord, marsipangrisene er nok i fullt firsprang inn i butikkene og det er definitivt på tide å tenke på julegaver. Denne er utmerket til både gutter og jenter fra ni-ti år og oppover. Veldig greit å ha noe  klart, ikke sant?! (Også så bra med en serie da; hvis den faller i smak, har du det klart for flere år frammover...)

Du kan se forfatteren presentere boka si her! Mens du finner utdrag fra boka her!
Dessuten; for den som holder på med slikt, og er registrert, så er Samuel på Facebook også!

Det er fredag, det er lov å slå ut håret, sette hæla i taket, tenna i tapeten og leke med maten!

2 x boktema og en død ørn..

Forrige boktema hos Anettes Bokboble var, om jeg ikke husker helt feil, å vise fram bokmerket sitt. Jeg kom aldri så lang at jeg verken fikk tatt bilde av noe sånn, langt mindre forfattet et innlegg om det.
Denne uka er oppfordringa å vise fram nattbordet sitt. i skrivende stund har jeg nøyaktig fjorten minutter på å skrive noen velvalgte ord, laste opp bilder og poste innlegget- og fortsatt være på rett side av dato-stemplinga...
Nattbordet mitt er strengt tatt bare ei svevende nattbokhylle! jeg kan ikke påberope meg å ha klekket ut patenten sjøl, men gjennomføringa av idéen; ja den har jeg i aller høyeste grad stått for sjøl! Dette er den enkleste utgava, av disse bokhyllene. En litt mer for-seg-gjort variant kan dere sjå HER.
Når jeg legger tilbake boka jeg akkurat har begynt på, og som er så nyss påbegynt at jeg foreløpig ikke helt vet hva jeg synes om, så får dere sjå ett av bokmerkene mine også: ei ørnefjær!!
Fiskeørna fjæra stammer fra, ble påkjørt av sørgående tog på Rørosbanen, og lå død mellom perrongen og skinna ved Atna Stasjon en høstdag for et par år sida. Vet ikke om den ville likt å ende opp som et bokmerke, men det er sikkert like bra for en død ørn som å havne i komposten?
-Og der bikka vi over til fredag, men det får gå; jeg har tross alt slått to boktemaer i en smekk!

søndag 23. september 2012

Smakebit og evig søndag

I siste liten for en smakebit, men jeg tenkte at hvis jeg slo sammen Maris smakebiter på søndag og en kort omtale av Linnea Myhres debutroman Evig søndag, ble det omtrent som å slå to fluer i en smekk- og jeg kan gå å legge meg og lese videre i en av de andre bøkene jeg holder på med..!


Linnea Myhre er ungjenta fra Molde som er kjent for (den nå avslutta) bloggen "Alt du vet er feil". Der blogget hun bl.a om utfordringene hun har hatt med depresjoner- og ellers alt hun hater, som visst nok er det meste, bortsett fra moren og fuglen Twitter.

Tilfeldigheter gjorde at Linnea fikk time hos en psykiater på nyåret 2011. I boka skriver hun bruddstykker som til sammen viser leseren hvordan det kommende året ble. Besøk hos psykiateren, reiser hjem til moren i Molde, forsøk på å gjøre noe "vettugt" på jobben i NRK, timer med vandring i matbutikker, uviljen mot å ha kontakt med andre mennesker, fokuseringa på mat, trening, slanking, soving, piller, å få tida, timene og dagene til å gå.
Det fascinerer meg hvordan Linnea med å fortelle så lite som hun faktisk gjør her, kan få sagt så mye og beskrevet situasjonen så godt! Jeg ser for meg at hun legger fram en del puslespillbiter. Ikke alle som trengs for å legge hele bildet ferdig, men nok til at man ser hva det forestiller.

Eksempel 1: 13 ord fra 13. Januar, side 13:
Jeg våkner hver eneste morgen. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg latt være.

Så presist. Så kort. Så nøkternt. Så fælt.

Eksempel 2: fra 21. Mars, side 48:
Etter å ha spist frokost sovnet jeg på sofaen. Tre timer senere gikk jeg på jobb. Jeg gjorde ikke noe der, men jeg møtte opp. De fire timene må ha brukt mer enn tolv timer på å passere.

Igjen: presist, kort, nøkternt og hvem kan ikke forestille seg hvor ille det er når tida går såå grusomt sakte?

Jeg kunne skrevet mye fint om boka generelt, men jeg nøyer meg med en kommentar om at dette er ei viktig bok på flere måter. Blandet annet fordi den har et uhyrlige viktig tema; spiseforstyrrelser og depresjon hos ungdom. En annen faktor som absolutt ikke bør undervurderes, er at forfatteren er ei kjent, pen og populær ungjente, noe som kanskje kan være med på å senke terskelen for andre (unge) til å søke hjelp for lignende problemer.

God bok! Anbefales virkelig på det sterkeste!

Bokelskerinnen har skrevet en god anmeldelse av boka, og hun har link til flere som har skrevet om den. Gå gjerne inn der hvis du vil lese mer- eller besøk Flukten fra virkeligheten hvis du vil ha smakebiter fra andre bøker!

fredag 21. september 2012

Musikk for rasende kvinner



Line Baugstø

Forlaget Oktober, 2012
184 sider


Line Baugstø (f. 1961) er en svært erfaren forfatter. Hun debuterte med romanen 'Reise i gult lys' i 1986, sida da har hun gitt ut to novellesamlinger, flere barnebøker og ikke mindre enn åtte romaner før 'Musikk for rasende kvinner' altså kom nå i høst. Flere av bøkene hennes har fått fin-fin omtale, men likevel har både forfatteren og bøkene hennes gått meg hus forbi- en ting er at man faktisk ikke rekker å lese alt som frister, noe annet er det at man lever i total uvitenhet om hele forfatterskap!!

Denne gangen var det selve tittelen som gjorde meg nysgjerrig og fikk meg til å reservere boka på biblioteket. Har du merket deg den helt spesielle følelsen det gir å hente ei bok du absolutt ikke vet noe om, og når du står der med boka i hånda for første gang, gransker framsida, kjenner litt ekstra både på smussomslaget og papirkvaliteten som er brukt- og du er helt fri for forventninger, bare helt fyllt av håp om at akkurat DETTE er selve boka? Prøv å kjenne etter neste gang du får sjansen!

Her er det samla elleve noveller som alle handler om hvordan mennesker omgår og behandler hverandre- og kanskje litt om hvordan vi lar oss behandle. Den røde tråden som går igjen i alle disse novellene, er hvordan ens egen usikkerhet påvirker valgene man tar, og hvordan man velger å tolke andres handlinger. De fleste historiene her, gir leseren en anspent følelse av hvordan det er å være litt utenfor fellesskapet; ikke utstøtt, men ikke helt inkludert heller..

Baugstø har en fabelaktig evne til å fange den trykkende atmosfæren som kan oppstå når en samtale går i stå eller når noen forsnakker seg, og ubehaget kryper under huden på leserne; jeg har omtrent sittet på nåler når jeg har lest, og krysset fingre for at det kanskje kan ende godt likevel...

Språket er nøkternt og på en måte konsentrert, høvet ned, kokt inn- her er det ikke store ord og svulstige setninger, det er rett fram og ingen forsøk på å pynte på, hause opp eller dysse ned de situasjonene som beskrives.

Konklusjon: jeg har funnet enda en ny norsk favorittforfatter, og håper så mange som mulig setter denne høyt opp på leselistene sine, om dere kjøper den eller låner den gjør ingen forskjell; bare pass på at dere får lest den!



søndag 16. september 2012

Ny sjanger, nytt bekjentskap, ny smakebit

Klokka er lagt bort; jeg står opp når jeg våkner, ordner med frokost, hunder, ser etter at det er nok ved inne, tusler ut på jakt og går hjem når det skumrer. Nå som vi er på fjellet, er Maris Smakebit på søndag omtrent det eneste som gjør at jeg holder styr på dagene...

Et par kvelder nå har jeg kost meg med noveller. Hittil er det noe jeg har forbundet med enkle saker fra ukeblader, men den oppfatninga har jeg blitt nødt til å revidere litt! Dette er hva jeg har funnet ut:
Bortsett fra lengden, er definisjonen på ei novelle at den er fortellende, konsentrert, omhandler få personer og strekker seg over et kort tidsrom. Sammenlignet med ei fortelling skal det kunne kreves mer av ei novelle, der forteljinga er utfyllende, må man lese mer mellom linjene i ei novelle. Ofte handler ei novelle mer om hva mennesker blir utsatt for, enn deres vilje og bevisste handlinger.

Jeg går av og til inn på bibliotekets "kikkhull-side" der nyankomne bøker er samla. For ikke lege sida lå denne der og blunka til meg:


Musikk for rasende kvinner av Line Baugstø, som tidligere har gitt ut to novellesamlinger, åtte romaner og flere barnebøker. For meg var hun en helt ukjent forfatter, men ærlig talt: hvem kan motstå ei bok med en slik fantastisk tittel??
Her er elleve noveller samla, og Forlaget Oktober skriver følgende:
"Med humor og stor omtanke skildrer Baugstø vanlige menneskers sårbarhet, raseri og desperasjon, og står fram som en skarpsynt noveller med godt øye for mellommenneskelige mekanismer."

Smakebiten er henta fra "Mann overbord", side 90.

Selv om fornuften vår forteller oss hva som skjer, tolker følelsene våre hendelsene på sin egen måte, og følelsene vinner alltid. Det er nesten umulig å se verden fra den andres ståsted, innså Hannah. Alt du ser, er din egen skuffelse, ditt eget håp, ditt eget raseri. Om du klarer å snu perspektivet, bare et øyeblikk, blir det mye vanskeligere å være sint.

Dette har vært en stor leseopplevelse, og jeg gleder meg over at Baugstø har flere bøker, både romaner og noveller på samvittigheta- så kan jeg gå rett bort til B-hylla og sannsynligvis finne flere perler! Andre smakebiter og lesetips finner du som vanlig hos Flukten fra virkeligheten :o)


lørdag 15. september 2012

Stormen



Frode Granhus

Schibsted Forlag, 2012
330 sider

Dette er bok nummer to om politimannen Rino Carlsen, den forrige, 'Malstrømmen', fikk strålende mottagelse, men den har jeg altså ikke lest.

Rino Carlsen fra Bodø, har benyttet sjansen til å komme litt bort, og takket ja til et vikariat ved lensmannskontoret i Reine, Lofoten.
Et voldsomt uvær utløser et steinskred, og i renna som dannes nedover fjellsida avdekkes skjelettet av et lite menneske. På sykehjemmet ligger det samtidig en sterkt forbrent mann, uten syn og taleevne. Der han skulle være i de beste hender, blir han på grusomste måte påført enda større smerter, og han er helt uten mulighet til å beskytte seg eller påkalle hjelp.
Etterhvert viser det seg at disse to sakene henger sammen, og at de har røtter langt tilbake i tid. Det som ved første øyekast ser ut til å være et idyllisk lokalsamfunn, viser seg å skjule hemmeligheter, misforståelser, ondskap og fortielser.

Med Lofoten og høststormene som bakteppe, legger forfatteren ut stadige hint og ledetråder. En skremmende historie bygges opp og omgivelsene er med på å forsterke stemningen. Når avsløringa kommer, blir man ikke bare overraska, man blir i tillegg litt satt ut av tanken på at ting slettes ikke bestandiger som man tror- ikke en gang når man vet man må lete etter alternative løsninger og forklaringer.

Miljøskildringene er veldig gode. Persongalleriet er troverdig, men jeg tror kanskje det ville vært en fordel å ha lest Malstømmen først for å få et enda bedre bilde av Rino. Språket er enkelt og flytende, men som man alltid håper når man leser krim, er det selve plottet, konstruksjonen og opprullingen som overbeviser og gjør mest inntrykk! Det er ikke først og fremst ondskapen som biter seg fast i leseren. Det som gjør dette til en spesiell leseopplevelse, er vissheten om at ønsket om hevn går hånd i hånd med fortielsen av sannheten.

Anbefales!!

Granhus er allerede i gang med ei ny bok- jeg gleder meg og kommer garantert til å lese den også!


søndag 9. september 2012

Dagbok fra i morgen






Cecelia Ahern

Bazar Forlag as, 2011
320 sider
Oversatt av Hedda Vormeland

Da jeg hadde bursdag i sommer fikk jeg ei bok jeg allerede hadde lest, men jeg fikk byttet den mot "Dagbok fra i morgen". Har lest og likt et par av de andre bøkene fra denne forfatteren tidligere, og ettersom jeg bare har hørt godord om denne var valget lett.

Tamara er seksten år, snart søtten, er bortskjemt, egoistisk og har levd et enkelt liv uten utfordringer eller motstand av noe slag. Plutselig raser tilværelsen sammen. Det viser seg at faren har pådratt seg bunnløs gjeld, og tar livet av seg. Tamara og moren må flytte til tanta og onkelen, til de får stablet et nytt liv på bena. På dette nye stedet blir alt helt snudd på hodet. Moren blir apatisk og fjern, tanta er en mistenksom kontrollfreak, onkelen taus som en østers. Tamara får fort mistanke om at noe blir holdt skjult for henne, og når hun finner ei magisk dagbok i bokbussen, får hun plutselig muligheten til å lese om morgendagens hendelser. Dette gir henne nye problemer samtidig som det gir henne muligheten til å påvirke framtida.

Lyder spennende, ikke sant? Jeg leste og leste, og først da jeg hadde lest noe sånn som tohundre sider, begynte historien å fenge. Da hadde ledetrådene blitt såpass mange, at jeg var blitt litt hekta på å finne ut hva det egentlig var som lå skjult i fortida. Da oppklaringa kom, syns jeg det virket som at forfatteren plutselig hadde kommet på at nå var boka lang nok, og at den kunne slutte jo før jo heller. I tillegg syns jeg det hele ble litt for usannsynlig.
For meg ble dette altså en liten nedtur. Likevel; et lite utdrag skal dere få. Det er jo søndag, og Mari med Flukten fra virkeligheten
samler inn ukas smakebiter. På side 318 skriver Tamara noe i dagboka si som jeg syns er ganske fint, og som jeg til tross for denne lille skuffelsen, tror (og håper) stemmer!

Jeg tror de fleste går inn i bokhandler uten den fjerneste anelse om hva de skal kjøpe. På et eller annet vis bare står bøkene der, på nesten magisk vis får de folk til å ta dem opp. Den riktige personen til den riktige boka. Det er som om de allerede vet hvilke liv de må være en del av, hvordan de kan gjøre en forskjell, hvordan de kan lære bort noe, få fram et smil i et ansikt i nøyaktig riktig øyeblikk.


lørdag 8. september 2012

Våpensøstrene



Ingar Knudtsen
Bladkompaniet, 1987
252 sider+ kart

Dette er nest siste bok i samlesinga av norsk fantasy, som har blitt organisert av Elisabeth med bloggen Bokstavelig talt.
Jeg er bittelitt sent ute med å offentliggjøre hva jeg synes om boka- og det enda jeg hadde lest den ferdig i rimelig god tid; det er rart hva man får til når man bestemmer seg, og enda rarere hva man ikke kommer i mål med hvis man mister konsentrasjonen...

Våpensøstrene er første bok i "Amasonetriologien", en triologi som i tillegg har to frittstående oppfølgere. Da bøkene kom ut første gangen, skapte de et voldsomt rabalder på grunn av kvinneperspektivet; menn gikk omtrent i taket, enkelte gikk så langt at de truet forfatteren på livet, mens andre nøyde seg med å kalle ham en sviker. Dette var i sin tur med på å gi serien en slags kultstatus!

Fram til for bort i mot 3000 år sida var samfunnet styrt av kvinner, guden som ble tilbedt var kvinnelig, og arv gikk fra mor til datter. Nå ble denne samfunnsordenen truet av patriarkalske krefter, og det ene kvinneriket etter det andre ble truet, terrorisert og knust av mannlige krigere. Tre kvinne fra hvert sitt verdenshjørne ble utpekt til å lede krigen som skulle gjenopprette den orden som hadde eksistert, og som satte kvinnene i høysetet.

Dette er kanskje ikke stor litteratur, men da jeg leste den (med kunnskap om hva slags reaksjoner den skapte), fant jeg den likevel svært fornøyelig! Her fikk jeg alt jeg ønsker meg av lettfordøyelig underholdning: vakre, smarte og sterke kvinner, tufsete, svake- og ondskapsfulle menn. Svik, vennskap og kjærlighet. Blod, taktikk og dramatikk. Magi, en tam snøleopard og en bortgjemt by...
Jeg tviler på om det var forfatterens hensikt, men dette er en av de morsomste bøkene jeg har lest hittil i år!

Anbefales! Anbefales! Jeg gleder meg til å lese hvordan det går videre med Amasonene og legger inn biblioteksbestilling sporenstreks :o)

lørdag 1. september 2012

Drømmer, lengsler og mørke skoger

Fortellinger fra Skogland
Thore Hansen

135 sider
Gyldendal, 2007

Bokas hovedperson, Smyrl, er halvt skogmann, halvt klippetroll. I sin tid ble han belønnet for å ha reddet en alv med brukket ben; alvene rørte ved ham, slik at tida ikke skulle kunne tære på ham som på andre. I denne tiende boka med historier fra Skogland, er Smyrl blitt over tusen år gammel og naturlig nok mett av dage, det som var ment som en velsignelse, har mer og mer blitt en forbannelse. Alle hans slektninger og frender er borte for lengst, og ingenting er som det var. Han lar dagene gå mens han flyter fram og tilbake mellom drømmer, minner og virkelighet, men det han mest av alt håper og venter på, er at Døden skal finne ham.

Dette er som nevnt tiende og siste bok fra Skogland, og jeg føler meg ganske sikker på at den ville gjort sterkere inntrykk hvis jeg i det minste hadde lest et par av de foregående. Nå er det ikke slik at jeg overhode ikke ble grepet, men ut i fra tittelen og vaskeseddelen ("Det er vakkert, poetisk og det males en så fantastisk verden, at det vokser fram et ønske i oss om å få bli med inn i enorme, dunkelgrønne skoger.") hadde jeg høye forventninger, og både trudde og ønsket å like den. Bortsett fra siste kapittel, synes jeg ikke den var verken spesielt vakker eller poetisk, og jeg synes faktisk ikke den verden som ble beskrevet var særlig fantastisk. Melankolsk; ja, men likevel.. 
Mest av alt lot jeg meg irritere (og forstyrre!) av at trær, blomster og skapninger måtte ha (krampaktige/ fantasifulle) navn  med altfor mange z´er, h´er, w´er og dobbelvokaler, og det tok nok bort litt av fokuset.
En annen ting som forundrer meg, er at denne er klassifisert som bok for barn og ungdom, og jeg kan godt forstå at eksemplaret jeg lånte på biblioteket så ut til å være helt urørt av menneskehender, for hva slags barn/ ungdom er det som vil lete opp slike historier? Eventuelt: hvilke voksne er det som leter opp slike bøker i barn/ ungdomsavdelinga?  

Jeg er altså ikke overbevist av Thore Hansen, men jeg skal ikke være urimelig: på biblioteket finnes flere av Skogland-bøkene , og jeg er ikke verre på det enn at jeg skal låne med meg et par av dem for å  gi ham en fair sjanse!

Denneboka har jeg lest som en av etappene i Elisabeth sin samlesing av norsk fantasy. Gå inn på bloggen hennes for å sjå hva andre synes! 
Neste bok er Våpensøstrene av Ingar Knudtsen. I går kom det sms om at den var klar for henting på biblioteket, så da  får vi sjå om jeg rekker å hente den i løpet av dagen, og om jeg rekker å lese den til fristen neste fredag!