torsdag 29. desember 2016

Der var jula i bok(s), nissen ute mot kausjon...

...og i blant er det helt greit å innrømme at man tok feil. 

Noen ganger er det også helt greit å brette opp skjorte-ermene, slå sammen noen uferdige blogginnlegg, sette strek, gjøre klart for blanke ark og gjerne nye fargestifter...
Først av alt må jeg benytte anledningen å be om unnskyldning for å ha fått Trygve (julenissen) opp i stry. Jeg ble nær sagt som vanlig passe muggen da jeg ikke hørte noe etter det møtet nissene skulle ha. Nå viser det seg at Trygve, til tross for en viss støtte fra ulikt hold før samlinga, møtte massiv motstand da han la fram forslag om å avlyse eller tone ned jula 2017. Ikke bare massiv motstand, han ble anklaget for oppvigleri og kasta i kakeboks (tilsvarer den mer kjente kakebua). Han slapp ikke ut før venner og kjente hadde klart å samle inn nok til å betale kausjon tredje juledag! Da først fikk jeg høre historien... Såå... Da kan vi bare gjøre som arbeidsgiverne pleier når det er lønnsforhandlinger: oppfordre til moderasjon neste gang det stunder mot jul... Det er ikke umulig at jeg kommer med en liten påminnelse når kakemenn og marsipangriser, glitter og fjas henger over oss igjen en gang utpå senhøsten...
Uansett, om juleslaget ikke gikk helt som planlagt, har jeg kost meg etter beste evne! Det har vært turer i nesten all slags vær, til og med skitur i soloppgangen har vi hatt; det var virkelig noe å ta med seg i minnekofferten ;o)
Det har blitt litt lesing i romjula også, men lesekonsentrasjonen har vært litt laber i det siste, og erfaringa tilsier at det da kan være greit med noe lett og gjerne morsomt. Ettersom jeg ikke hadde lest noen av Jo Nesbøs bøker om doktor Proktor før, lånte jeg den første boka om prompepulver digitalt fra biblioteket, og det er bare en ting å si: jeg skjønner godt at unger digger denne gjengen!! Følgelig slo jeg til da jeg så at den splitter nye "Kan doktor Proktor redde jula" også var ledig på ebokbib, den var fornøyelig fra ende til annen! Ekstra morsomt syntes jeg selvfølgelig det var at "problemet" heltene fra Kanonveien må løse, er at den tidligere naboen deres, fortsatt like ufyselige herr Thrane har kjøpt alle rettighetene til jula, og forbyr alle alt som har med jul å gjøre- inntil de har handlet for minst titusen kroner i butikkene hans, og selveste julenissen la ned vervet for flerfoldige år sida- helt uten at noen la merke til det etersom folk hadde begynt å gi hverandre så mange gaver uten at nissen hadde et ord med i laget. Nesbø og jeg havna liksom litt på lag mot røkla- det føltes ikke helt ille! Denne boka er utrolig morsom,  treffer spikeren på hodet og har så mange gullkorn at den nesten burde være obligatorisk- bør definitivt prioriteres før fristen for nominasjon til bokbloggerprisen! Finnes det en katogori som heter barnebok for voksne, så er dette et prakteksempel.
Jeg holdt meg i den barnslige delen av litteraturen litt til, og leste "Tante Grusom" av David Williams. Heller ingen av hans populære barnebøker hadde jeg lest før, så nysgjerrigheten var stor, og jeg ble ikke skuffet. Fornøyelig, spennende, med ei passe dose god moral- og som bøkene om doktor Proktor, har den flotte litt rufsete illustrasjoner. Denne ble (etter kvalitetskontrollen) kjøpt og gitt bort i julegave til diverse tantebarn, så jeg regner med at "Noen" kan få/ har fått nytt kallenavn ;o) (Det føltes kanskje litt underlig da jeg sto der i bokhandlen og forklarte at jeg var på leting etter tante Grusom, og spurte om noen hadde sett henne der, eller kanskje kunne hjelpe meg å lete... Henvendelesen ble først møtt med hevede øyenbryn, før et lyst hode gliste bredt og sa at hun i hvertfall hadde vært innom!)
Etter å ha lest disse to bøkene, stiller jeg meg spørsmålet om vi hadde denne typen barnebøker da jeg var i den egnetlige målgruppa? Jeg kan ikke huske det, selv om jeg både leste mye selv, og ble lest en del for. Kanskje det var slik da som nå, at mange av fiffighetene de voksne fryder seg over, går ungene hus forbi? At voksne og barn kan glede seg like mye over ei bok, men av helt forskjellige grunner? Spesielt trur jeg det man være tilfelle med Nesbøs bøker- der er det virkelig mye snadder for voksne..
Den siste boka jeg skal fortelle om nå, er definitivt ei julebok- og den er siste bok ut i årets bokhyllelesing. (Målet var at jeg skulle rekke de tre bøkene om Kristin Lavransdatter, men den siste, "Korset", får heller bli den første i 2017...) J.R.R. Tolkien, mannen med hobittene og ringenes herre, skrev på vegne av julenissen brev til barna i familien hvert år fra 1920 til 1943. I boka "Letters from Father Christmas" er disse brevene, tegningene samt en del av konvoluttene gjengitt. I brevene forteller de blant annet om store og små hendelser på Nord-Polen, om all ugang Polar Bear har gjort, alle problemene the goblins (smådjevler som kanskje kan minne litt om stalloene til Stefan Spjut?) har forårsaket. I tillegg får vi et lite innblikk i hvordan Tolkien-familien har det, barn kommer til, vokser og blir etterhvert for store til både nissebrev og julestrømper. Her ble det enda noen hyggelige lesestunder takket være bokhylle-prosjektet til Hedda. Det står fortsatt en del uleste bøker her av ymse slag, så jeg krysser fingre for at det blir en ny runde i 2017- egentlig burde man jo ha såpass selvdisiplin at man klarte å prioritere litt flere av de bøkene man allerede har fått/ kjøpt, men det er neimen ikke lett å skyve bort alle de nye bøkene som frister heller.. Var det noen som nevnte luksusproblem?

Uansett... Poenget er at jeg har innsett at det var et feilgrep å prøve å frata folk jula. Jeg har innsett at jeg skal konsentrere meg om mine ting, og la andre få styre som de vil- og krysse fingre for at de fleste faktisk vil det de gjør og ikke gjør det de trur andre forventer... Nå er den for det meste over for denne gang, ting har det med å ende opp i glemmeboka, så neste år blir det sikkert en ny runde med akk o ve, sutring og klaging- det er da dere bør minne meg på dette med å la andre styre skuta si sjøl!
Fortsatt god jul!

mandag 19. desember 2016

Ingrid Winter gleder seg til jul. Kanskje litt, i det minste

Jeg er en smule utålmodig, men det har ikke kommet noe svarbrev fra han dere vet enda. Han begynner antakelig å bli litt travel, og for meg er det er jo strengt tatt ingenting som haster heller, jeg har ingen forhåpninger om å få gjort noe med jula før i 2017...
Som et ørlite plaster på såret, kan jeg by på ei novelle med selveste, elskeligeste, noen-andre-har-det-også-litt-ugreit-Ingrid Winter. Jeg slipper i det minste alt som har med skoleavslutninger å gjøre. Det finnes lyspunkter!
Forresten: Ingrid Winter har blitt hørbar, det vil si Ingrid Bergstrøm har lest inn begge bøkene, så nå er de tilgjengelig i nytt format- nye muligheter for de som ikke har fått med seg Janne S. Drangsholts tragikomiske feel good-romaner. Jeg har fått med meg at det ikke er alle som er like entusiastiske som meg, men jeg er altså blitt veldig glad i Ingrid og anbefaler bøkene varmt!!
https://www.lydbokforlaget.no/node/48626 
Klikk på bildet for å komme til Lydbokforlagets sider.

fredag 16. desember 2016

Pokker- pokker- pokker!

Enn at det går an å finne på så mye rart at man ikke rekker å svare på brev fra Trygve, julenissen!?? Er det muuuulig??!! Tydeligvis... En dag forsvant med huet under armen og armen i bind (migrene), to endte opp med skitur (godt fornøyd med den prioriteringa, tross alt) og i går gjorde jeg, av alle selvmotsigende ting unna den siste handlinga til jul- og da snakker vi helt ferdig, altså; gaver, utstyr, mat og drikke. Jeg føler meg selvfølgelig omtrent like pressa som alle andre, men herfra og framover skal det være kos i fokus. Banna bein!
Jeg får kaste meg rundt, sette opp og sende i vei ei liste de kan ta for seg på møtet de skal ha i Nisselauget...

Hei, Trygve!

Dagene går uhyggelig fort og jeg rekker ikke på langt nær det jeg planlegger- for å unnskylde meg må jeg nesten si at jeg i det minste har fått gjort mye som ikke har vært planlagt, da! 
Nu vel- til saken. Nå som jeg har satt i gang alt dette styret, håper jeg virkelig at jeg ikke har rota bort så mye tid at brevet kommer fram for sent til at du får med deg synspunktene mine til møtet deres. Jeg skal prøve å fatte meg i korthet.
  • Handlehysteri. Jeg har ikke studert tall, men det er nok heller ikke nødvendig for å konkludere med at kjøpegalskapen tar fullstendig overhånd når vi nærmer oss desember og jul- og fra "fullstendig overhånd" ser det utrolig nok ut til at det eskalerer jo færre dager det er igjen til den 24. 
  • Krampekos og sosiale tvangstrøyer. Ei uke eller så fra 23. desember skal det koses. Og hygges. Og spises og drikkes. Ikke nødvendigvis sammen med de menneskene du trives best med, men de folka du tilfeldigvis er i slekt med. Her må jeg vel moderere meg litt, for dette gjelder heldigvis mest de første dagene. Likevel vet jeg at det er mange som OGSÅ gjerne kan tenke seg å være andre steder, gjøre andre ting de første juledagene. 
  • Moderasjon. Dette gjelder på alle områder som er infisert av jula. Det er overdosen og overdrivelsene som gjør jula så traurig. Litt jul er greit, overdose er aldri av det gode, så hvis lista hadde blitt senket et par hakk sånn på generell basis, mener jeg man til gjengjeld kan oppnå MYE pur fryd og glede.
  • Religion. Det er ikke til å stikke under en stol at det irriterer meg noe helt forferdelig at de kristne har anektert jula! Det var det norrøne vinterblotet og vintersolverv som opprinnelig ble feira da dagene var på sitt korteste. For å gjøre kristninga enklest mulig, fant man vel ut at det enkleste var å legge de nye religiøse høytidene til de tidene man allerede holdt fest. Rett og slett utrolig frekt! Bort med julekrybber, kors og gudstjenester-  inn med øl, lys og kornband!
  • Nytenking trumfer tradisjoner. Jula er innhylla i et klamt teppe av gamle tradisjoner og forventninger på alle bauger og kanter. Mitt forslag er at man med fordel kunne velge å droppe (minst) en av disse, og heller erstatte den med noe nytt og friskt. Nostalgi er sikkert vel og bra, men det er et lite tankekors at man tidligere betraktet denne sinnstemningen som sykelig!
Dette var det jeg rakk akkurat nå, men det er kanskje nok til at dere kan drodle litt rundt den overdimensjonerte julefeiringa? Som du ser, er det opplegget vi voksne står for jeg er i mot. Unger gleder seg sikkert til jul, og den gleden er så vidt jeg kan se forbundet til forventninger av positiv art, ikke stress og plikter. Det er for all del ikke noe poeng å gå løs på eller innføre begrensninger på barnas jul: det bør fortsatt være fritt fram for fløyelskjoler og matrosdresser (finnes de enda?) dorullnisser med bomulls-skjegg og hjemmelagede, skjeve kort og julegaver.

Vi tar det videre herfra ved neste anledning! God helg og hils de andre nissene! Nå blir det ny skitur her, og ikke noe julestress ;o)

Mvh Berit


søndag 11. desember 2016

Sjå der du- brev!

Jaja... Alt har si forklaring, og noen ganger må man bare legge surmuling og skuffelser bak seg... I dag kom det svar fra han dere vet:

Kjære BeritBok!

Først av alt vil jeg be om unnskyldning for at du ikke har hørt fra meg før. De siste dagen har ikke vært bra i det hele tatt! Først var det noen som klarte å hacke seg inn på kunderegistret mitt, deretter fikk jeg omgangssyke og på toppen av det hele ble jeg tatt i radar (eller sånn hersens fotoboks- det dummeste av alt! Den har stått der i årevis, og jeg visste selvfølgelig om den, likevel altså... Satt vel i mine egne dystre tanker og var ikke aktpågivende og varsom, som det så fint heter at man skal være.) Uansett, det ser ut til at det meste holder på å gå seg til. Et firma har kikka på dataen, og sier de har klart å gjenopprette kunderegisteret- om det stemmer kan jeg jo ikke vite, men jeg får håpe det beste. Magen er bedre (og faktisk også litt mindre) etter noen svært urolige dager...
Snart er det ny uke og nye muligheter! Ingen grunn til å henge med hodet.

Over til brevet ditt. Først av alt, kan vi ta det der med Nissen/ nissen. "Nisse" er for de fleste av oss ikke et navn, men en yrkestittel- og det er faktisk ganske mange av oss. Enkelte steder finnes det nærmest en på hvert gatehjørne, for ikke å si en i hver ei bygd og grend- og mangfoldet er stort! Gamle, unge, tykke, tynne, høye, lave, med eller uten naturlig skjeggvekst, kalvbeinte, hjulbeinte, spreke, hypokondere, med og uten hjelpere. Det med hjelpere er det forresten ikke å mange som har behov for lenger. Punkt nummer én i nissetraktaten, det eneste som er udiskutabelt og ufravikelig, går kort sagt ut på at det bare er de snille som skal få besøk og gaver av nissene, og det punktet har ført til at vi ikke akkurat har det helt store arbeidspresset lenger. Snille barn og voksne vokser ikke akkurat på trær, selv om det finnes noe godt i de fleste. Kravet er at man må være minimun 75% snill, og det er ikke slik at det er enten tanker eller handlinger som teller, det må være helheten. Problemet er at mange av de som ikke oppfyller denne 75%-regelen gjør hva de kan for å undergrave nisseprofesjonen ved at de selv kjøper gaver i hytt og vær, bøtter og spann, og later som at det er nissenes verk. Dette er et stadig tilbakevendene tema på møtene vår, men foreløpig har vi ikke klart å finne noe effektivt middel for å slå ned på dette. Det siste nå er at vi har leid inn et eksternt konsulentfirma som skal jobbe med en handlingsplan, så får vi håpe de finner en løsning.
Hvis jeg forstår deg rett, er du ikke videre fornøyd med at jula begynner så tidlig. Retere sagt: julereklame, julevarer, og juleprat. Det er vi i Nisselauget naturligvis helt enige i. Her har vi prøvd oss med både lobbyvirksomhet og underskriftskampanjer, men som du har lagt merke til, har det ikke hatt ønsket effekt. Vi er mange som er mer enn lei når vi nærmer oss julaften, og jeg kjenner nisser som etter flere perioder med utbrenthet og langtidssykemeldinger har omskolert seg eller gått over på trygd. Det er jo helt forferdelig, men slik er det dessverre blitt. Dette er i bunn og grunn det momentet som har fått meg til å tenke mer og mer alvorlig på forslaget som var utgangspunktet for denne brevvekslinga: Kanskje et års avlysning kunne fått folk og bedrifter til å roe ned noen hakk? Et kompromiss her kunne muligens være at vi åpnet for at hele desember kunne bli forberedelsesperiode, ikke bare den siste uka før den 24. som du kanskje helst hadde ønsket. Det pussige er jo at tidligere, da de færreste ofret jula en tanke før adventstjerna ble tatt ned fra loftet, da varte jula til "Tyvendedags Knut kom og jaget jula ut". Da feira man jul mer eller mindre til 13. januar! Nå til dags er mange lei allerede i romjula, og kaster ut juletre, glitter og stas allerede før nyttårsrakettene går i lufta. Kan hende det betyr at folk flest er mer utålmodige enn før? De klarer ikke å vente til desember, enda de innerst inne vet at de kommer til å gå lei lenge før den gamle kalenderen sier at jula er over?

Til sist foreslår jeg at neste gang du skriver, prøver du å få med flest mulig av de punktene ved jula du mener har forbedringspotensiale. Det kunne vært greit å ta det punkt for punkt, men det viser seg jo at det dukker opp forskjellig som forsinker brevskrivinga vår... Prøv gjerne å prioritere, slik at vi kan ta tak i de viktigste tingene først. Vi skal ha et kort møte i slutten av uka, så det hadde vært fint om jeg kunne ta med noen av synspunktene dine dit. Flere hjerner tenker ofte klarere enn to, og det kan jo hende noen av de andre allerede har noen gode idéer. (jeg har scanna og videresendt brevene dine til de andre, håper det er ok).
Håper jeg hører fra deg om ikke så altfor lenge- det er forfriskende med brev med litt annet innhold enn lange og kostbare ønskelister ;o)

Mvh Trygve, julenisse.


torsdag 8. desember 2016

Historia om det tapte barnet, og eit brev som forsvann.

No har eg venta i tre dagar, men det har ikkje kome noko nytt brev. Kan hende det berre var ein slumptreff at han svara så raskt på det første brevet, men det set jo liksom litt stasndarden, så no sit eg her, passe skuffa og sur (og kald på føtene). Det er sikkert ikkje rettvist av meg- eg har venta endå lengre på svar på om eg får nye varmesolar på garantien, eller om eg må kjøpe meg nye; du skal sjå at det er posten som har skulda denne gongen...
Kor som er, eg veit ikkje om eg skal halde fast på at heile jula helst skulle vore avlyst, eller om den berre bør få ei litt anna- og ikkje minst- meir avslappa form. Eine dagen står eg steil på det fyrste, andre dagar vinglar eg meir. I dag har det vore ein vingledag. Eg fekk ein knøttliten marsipangris, fann ein kopp med nissemotiv i skåpet og byrja av alle ting å strikke eit par ullstrømper med mønster og fargar som ein heilt utan fantasi vil kunne sei er typisk julete. (Kalde føter vel ikkje føre til at ein strikkar raude og kvite julesokkar?)
Bakgrunnen for strikkeprosjektet var at eg trengte noko å henge fingrane i mens eg høyrde de siste par timane av "Historia om det tapte barnet", den siste boka i Elena Ferrante sin Napoli-kartett, boka som omhandlar moden alder og alderdom. Eg har storkosa meg med dei tre første bøkene, og var spent på korleis det kom til å ende med Lila, Elena, familie, vener og fiendar. Likevel, då boka- og lydboka endeleg kom ut, klarte eg ikkje å gyve laus på den med ein gong. Fallhøgda var så stor, forventningane så høge, sjansen for å skuffast nær astronomiske.
Gjennom fire bøker har vi følgt dei to venninnene og konkurrentane frå barndom, til unge år, via vaksenlivet og no altså moden alder og alderdom. Kvar av bøkene har til ein viss grad eit særpreg, men denne gongen synest eg det er eit meir markant skilje. Kvardagen og livet er ikkje lenger like hektisk-dramatisk som tidlegare. No er det meir grubling, resignasjon og bitterheit. Kanskje ein kan sei at i dei tre første bøkene var mykje av dramatikken noko dei vart dratt inn i, mens det no er meir dramatikk som spring ut frå deira eige indre liv?
Slutten skuffa meg nok litt. Eg hadde venta meg noko spektakulært, ei avsløring eller ein vri som kanskje ville sette alt på hovudet, men det skjedde ikkje. For å vere sikker på at et ikkje var noko som hadde gått meg hus forbi, tok eg fram at den første boka, "Mi briljante venninne", og las prologen der på nytt. Det er ingen tvil, historia heng godt i hop frå ende til annan, og vi som lesarar får nøyaktig det forfattaran lova der:
I minst tre tiår har ho snakka om dette med å forsvinne utan å etterlate seg spor, berre eg veit kva det betyr. Ho har aldri hatt tankar om å flykte eller byte identitet, aldri drøymt om å skape seg eit liv ein annan stad. Og ho har aldri tenkt på sjølvmord. 
(...)
Lila har det som vanleg med å overdrive, tenkte eg. Grenselaus, også når det gjeld å forsvinne utan eit spor. Ikkje berre ville ho forsvinne, nå i ein alder av sekstiseks år, ho ville viske ut alt livet som låg bak henne.
Eg var svært sint.
La oss sjå kven som vinn denne gongen, sa eg til meg sjølv. Eg slo på datamaskinen og begynte å skrive- alle detaljane i historia vår, alt som var igjen i minnet.
Alle detaljar, alle val, alle konsekvensar som var at i minnet... Det er lett å skjønne at serien har vorte ein så stor suksess. Det er dramatikk, temperament og konflikter. Psykologi, sosiologi og historie- alt pakka inn i pur realisme og eit rikt variert språk, fritt for sentimentalitet og klisjéar.
Nå kan ein fort tru at det er med ei kjensle av tap, eg har avslutta Napilo-kvartetten, men høyr! Høyr!! Til våren kjem det ut ei ny Ferrante-bok på Samlaget! Eller, den er ikkje ny, den vart skriven før bøkene om Lila og Lenu, men for oss er den jo ny- og som vi gler oss! Sjå berre kva informasjonssjefen i Samlaget, Karin Helgø sa i eit intevju med  BOK365 i sommar:
Hvilken er den beste boka du har lest i år? 

 – Det er nok Ferrantes The Days of Abondonment. Ein roman Ferrante skreiv før Napoli-kvartetten og som Samlaget gir ut til våren med tittelen Svikne dagar. Det handlar om ei kvinne, Olga, med to barn som vert forlaten av ektemannen for ei yngre kvinne. Ferrante skildrar så Olgas veg ned; nådelaust, rått og tett på. Ein kjenner igjen den nærmast fysiske leseopplevinga frå Napoli-kvartetten, berre at her er grepet endå tettare og meir komprimert. Ferrante viker ikkje unna ubehaget, men graver og borar, og held lesaren i grepet. Imponerande, regelrett.
 -Og som om ikkje det var nok; rett over nyttår, blir det lesning frå boka på Det norske teatret i Oslo.  

Konklusjon: Den som ventar på noko godt, kan lettare halde ut med ei slitsam jul ;o) 
**************************************

573 sider/17:20 timar
Omset av Kristin Sørsdal
Lest av Silje Breivik 
Takk til forlaga for lysfil og leseeksemplar!

mandag 5. desember 2016

Venter på svar..

... og mens vi (eller i det minste jeg!) venter på nytt svarbrev, kan det kanskje passe med litt Skomaker-nostalgi. Den femte desember 1979 var det nemlig frøken Anti Hjul som skal hente kjøreskoene til broren, lastebileier Hjul. Ta en kikk, det vil muligens gi noen og en hver en liten aha-opplevelse, og ta rotta på dem som fortsatt hevder at Skomakergata var den ultimate tv-kalenderen.
Min spådom er at dere først kommer til å dra litt på smilebåndet, før det demrer hvor avleggs serien faktisk har blitt. Tidene forandrer seg, og for dagens unger ligger nok lista et helt annet sted enn i Skomakergata!
Klikk på bildet for å snurre falma film
Klikk på bildet for å smurra falma film.

søndag 4. desember 2016

Kjære julenissen 2

Takk for raskt svar! Jeg hadde ikke regnet med å høre fra deg så fort- det er jo slutt på postombæring på lørdager, avisleveringa er heller ustabil (forrige uke fikk vi ikke de vi abonnerer på, men det viste seg at Hallingdølen var er flott lokalavis...)- og har ikke du det forferdelig hektisk nå? Forresten lurer jeg på om jeg skal skrive Julenissen eller julenissen? Altså, er det en tittel eller et navn, liksom? Hvis vi skal fortsette denne brevvekslinga i håp om å finne en løsning, er det sikkert greit å få dette rett før vi kommer så langt at det blir pinlig å spørre? Det er sikkert ikke bare jeg som har havna i den pinlige situasjonen at jeg ikke vet hva naboen jobber med, hvordan familien til den andre naboen egentlig henger sammen, hvem som er hvems unger, halvsøsken i ulike varianter osv. Man kommer til The point of no return, det er for sent å stille de innledende spørsmålene og da er det bare å spille kortene som best man kan, gode miner til slett spill, du vet..? Eller kanskje det er helt irrelevant for deg? Du har vel antakelig et digitalt arkiv der du finner svar på det meste, en universell Hvem-Hva-Hvor. Nå vet jo ikke jeg hvor mange det er som feirer jul, men uansett hvordan man teller, må det bli det altfor mange til at en person (eller en nisse for den saks skyld) kan holde oversikt over alt og alle til enhver tid.
Jeg kan godt fortelle deg litt om hva som gjør jula til ei elendig tid. For det første skulle vel jula vare sånn omtrent ei uke? Pluss noen dager på forhånd med slakting, ølbrygging, vask og stell av hus og fjøs. Slik det er nå, begynner peset allerede i oktober, og det hjelper ikke å være standhaftig. Med mindre man melder seg helt ut og isolerer seg i en jordgamme langt uti Huttiheita et sted, kan man ikke skåne seg selv for påvirkning av merkantile krefter som gir hjerteklapp og mageknip. Har du et forslag på hvordan vi kan få bukt med dette uvesenet, er dette bare begynnelsen. Jeg har selvfølgelig flere innsigelser mot jula, men vi kan jo ta det punkt for punkt.
Håper du har tid til å skrive tilbake snart.

Mvh Berit.

En julekveld på begynnelsen av søttitallet, da jula var gul og det fortsatt var akseptert at nissen var stam i maska, hadde papirhatt, var kledd i møllspist ulveskinnspels og lånte bestefars utgåtte tøfler. Alt var litt bedre før. I gamle dager. I forrige århundre.

lørdag 3. desember 2016

Kjære BeritBok 1

Takk for brevet!
Litt av et forslag du kom med, det må jeg virkelig si! Ryggmargsrefleksen min tilsa at dette ikke under noen som helst slags omstendigheter kan gjennomføres! Med en gang jeg lest brevet, ble jeg nesten litt indignert, men etter hvert fikk jeg tenkt litt grundigere over det du skriver, og jeg må nesten litt beskjemmet innrømme at du kanskje kan være inn på noe... Det hadde unektelig vært et spennende eksperiment: droppe jula et år! Jeg synes allerede jeg ser konsekvensene...
Likevel tror jeg det kan være smartere om vi diskuterer saken litt nærmere så vi ikke gjør noe overilt. Aller først vil jeg gjerne høre mer om hva det er du ikke liker ved jula slik vi feirer den nå. Kanskje vi kan komme fram til noen kompromisser som både gjør at jula blir litt mer levelig for deg og andre som ikke gleder dere OG får jula tilbake på rett spor for resten av menneskeheten?
Jeg håper du tar deg tid til å skrive igjen.

Mvh XXX

 

fredag 2. desember 2016

Kjære Julenisse 1

Nå skal jeg gå rett på sak, ikke noe smyge seg rundt grøten eller hinte forsiktig. 
I dag er det andre desember, julemåneden er over oss, og det er det sikkert mange som er glad for, men det gjelder altså ikke meg. Det er vel ikke akkurat slik at jeg gruer meg til juleforberedelser, julegaver, juletre, julekaker og alt annet som begynner med "jul", men noe særlig hurramegrundt og svingesegkretsenogneier er det ikke å spore her.
Det jeg lurer på, er om du kunne vurdere om vi kanskje kunne avlyst jula, om enn bare en eneste gang? Jeg skjønner det om du avfeier det som uaktuelt for i år,  for selv om det selvfølgelig er hundre prosent galskap, er det jo mange som er godt i gang med arrangementet allerede. Likevel håper jeg du kan vurdere det for neste år. Hvis du hadde tatt en rask avgjørelse, kunne folk fått beskje med en gang jula er over for i år, så får de tid til å venne seg til tanken. Eventuelt kunne de fått melding allerede FØR jul, slik at de kunne ta´n helt ut. Jeg skjønner at det vil føre til stor ståhei og at mange blir skuffet, men er det egentlig så ille om vi som IKKE gleder oss til jul, kunne få en stille og rolig desember den ene gangen? Det ville kanskje fått den positive bieffekten, at folk hadde begynt å tenke litt over hva de egentlig har gjort jula til? De fleste SIER riktignok at det er samvær med familie og venner som er det viktgste med jula, men det er virkelig ikke slik de oppfører seg! Synes du ikke det hadde vært interessant å gi folk en liten vekker? 
Sånn. Det var det jeg hadde på hjertet for denne gang. Håper du tenker litt over ideen min, og at du tar deg tid til å svare.

Mvh Berit

torsdag 1. desember 2016

Anti-jul, med et snev av tro, håp og optimisme. Tross alt.

Løfter skal man holde, så sant det er mulig- og kanskje er det ekstra viktig nå før jul, hvis man skal ha noe håp om at han dere vet skal komme feiende ned pipa med unyttige gaver man verken ønsker seg eller trenger..? I januar, da jula nyss var over hadde jeg et innlegg om ei rett fornøyelig ungdomsbok med snø, jul, forelskelse, forviklinger og en tekopp-gris som viktige ingredienser. Jeg lovte å gi dere en påminnelse da det ble på tide å plukke den opp på nytt. Det blir ikke mer passende enn dette ;o)

Boka er altså "La det snø" av Maureen Johnson, Lauren Myracle og John Green. Lydbokutgava er rett og slett ren fornøyelse, og hvis det skulle friste, finner dere omtalen min HER!

mandag 21. november 2016

Skorpionen av Øystein Wiik

I Antarktis forfølges en linebåt av et skip med piratflagg. I Oslo kreperer Telenor-sjefen av et grusomt virus. En buss med pensjonister fra Operaen i Oslo blir utsatt for sabotasje, i Toscana er jaktsesongen i gang, i en italiensk storby arrangeres en spektakulær operakonsert med påfølgende festligheter, i Kongsberg forsøker ei ungjente å begå selvmord. Legg til en russisk ubåt, oppfinnsom vold, makt, korrupsjon og utro tjenere på alle bauer og kanter. Når du har miksa disse ingrediensene til ei salig røre, kan du slå følge med Tom Hartman og begynne å nøste... Overraskende nok ender overraskende mange av elementene i den overraskende lille bygda Eid i Nordfjord.
Det er ingen godt bevart hemmelighet at jeg har stor sans for de halvsprø heldramatiske krimhistoriene til Øystein Wiik, men denne gangen synes jeg nesten det blir i meste laget. Nå er det ei stund sida jeg hørte lydboka, og jeg har problemer med å sette fingeren på nøyaktig hva det er som gjør at det blir for mye, som gjør at boka egentlig blir mer underholdende enn spennende. Alle de forskjellige handlingstrådene er hver for seg gode idéer og for all del både aktuelle og spennende nok, men denne gangen hadde det muligens vært en fordel å moderere seg en smule for å score litt høyere på realisme. I VGs anmeldelse er "operakrim" nevnt i positiv betyding, og det gir faktisk mening!
At jeg etterlyser mer realisme faller antagelig på sin egen urimelighet.  Mange av temaene er svært aktuelle, ikke minst alt han skriver om "the dark net" har fått en spesiell aktualitet etter de siste dagenes avsløringer om pedofili/ misbruk av barn og hvordan de mistenkte har benyttet seg av nettet. I tillegg har to journalister anklager Wiik og Aschehoug for å ha plagiert en dokumentarisk artikkel de har skrevet om ulovlig fiske- en artikkel de fortsatt arbeider med for å utgi i bokform, og de har virkelig rett! Sammenligning og anklager kan studeres her... Man kan alltids hevde at man har latt seg inspirere, men kanskje burde det vært gjort en anmerkning om dette i for eksempel et etterord. Etter mi mening hadde dette ene og alene vært en fordel, både forfatteren og journalistene.
Dette er det nærmeste jeg har kommet historien i "Skorpionen". Hornindalsvannet som ligger som en forlengelse av Nordfjord. Lydboka var tilfeligvis på øret da vi var på rundtur for noen uker sida. Der er et yndigt land- men hva som skjuler seg under overflata er det ingen som kan si for sikkert!

*******************
Takk til Lydbokforlaget for lydfil!

onsdag 16. november 2016

søndag 6. november 2016

Alltid tilgivelse- og nytt liv til ufo´ene i skapet

Hestehov -> vår -> håp/ ny begynnelse?
Det har gått omlag tre år sida Torunn nærmest flykta fra Neshov, og de årene har hun slett ikke brukt konstruktivt. Hun har latt hverdagsliv og kjedelige rutiner overta livet hennes, og for det meste omgitt seg med mennesker som ikke har vært bra for selvbildet og selvtilliten hennes. Nå har hun fått nok, og innser at det er på tide at hun gjør noen drastiske grep for å skape seg et liv. Hun pakker bilen, tar med seg en av hvalpene fra hundegården, sier ha det til Margrete, og setter kursen mot gården som har stått tom på Byneset etter at hun arvet den.  Det er ikke mye som er usagt når det kommer til Anne B. Ragdes ferskeste roman om folket fra Neshov. Mange bokbloggere har lest og skrevet om boka før jeg har fått somla meg til å kommentere den, og sant og si er det ikke ofte man er så til de grader samstemte!
Anita-Artemisia er aller mest begeistra for kapitlene hvor Margido er med, og gleder seg til fortsettelsen.
Ingun Kleppanrova syntes det var litt for trivielt og kjedelig, med ser på boka som ei oppsummering, og gleder seg til fortsettelsen.
Reading-Randi karakteriserer boka som folkelig, varm og enkel roman - og hun tar gjerne i mot en oppfølger!
Litteratur-, Kultur- og Tur-Tine beskriver boka som lettlest og lettfordøyd - og hun gleder seg til fortsettelsen, hun med.
Beathe med bokhjertet bruker ord som hjertevarm og herlig om boka som ikke var spesielt spennende, men litt morsom og en grei oppdatering som hun koste seg med- og hun håper det kommer flere bøker fra Neshov.
Åslaug med bøkene og malepenslene liker den enkle, folkelige og varme historien, der forfatteren har miksa humor og alvor, og skapt ekte og troverdig persongalleri. Hun håper å lese mer om Torunn og Anna!

Felleskonklusjon: En helt grei roman som rekonstruerer de viktigste hendelsene fra de tre forrige bøkene, minner oss på hvem de forskjellige karakterene er, personlighetene deres og forholdet de har til hverandre. Det er ganske enkelt ei bok som forbereder oss på fortsettelsen, og det er antagelig det riktige å gjøre, ettersom det er såpass mange år sida "Ligge i grønne enger" kom ut.
Jeg er enig i det meste av det de andre har skrevet, men aller best likte jeg likevel humoren. Ragde er jo en sprudlende og morsom personlighet, og her finner jeg igjen mye av sprudlinga hun er så kjent for. Morsomme kommentarer, pussige observasjoner og fornøyelige scener. Det er forresten ikke bare sprudling, det er ganske mye pludring her også. Det kan kanskje høres kjedelig og trivielt ut, men jeg sytes det var sjarmerende, og ikke minst viser folk mye av seg selv når de går og småprater med seg selv, bikkja eller småfuglene; Det er mye god tankevirksomhet og filosofering i pludring!
De tre første Neshov-bøkene var slik jeg husker dem, ganske dystre. Det var konflikter, forviklinger, misforståelser, avsløringer osv. Nå er stemningen lysere, lettere og litt mer optimistisk. Ting begynner å gå seg til, og det ser ut til at tida har jobbet for folket fra Neshov; de har lagt mye av den nærmest traumatiske forhistorien bak seg, og de er klare for de nye mulighetene som ligger foran dem.

...Og hvis noen lurer; jeg er ikke mer originalt skrudd sammen enn at jeg også gleder meg til å lese fortsettelsen ;o)
Spilletid  08:09
Fint lest av Anders T. Andersen
Lydbok lånt på biblioteket

***************************************

PS. Dette er ei forholdsvis kort lydbok, og den er letthørt, i den forstand at det ikke er særlig mye å gruble over i ettertid. Likevel har den etterhvert gitt noen tidkrevende "bivirkninger".
Denne passasjen finner vi ganske tidlig i boka:
Margrete hadde lært henne å hekle.
Det vanvittig overraskende lå i at hun elsket det, den roen hun fant ved å sitte bøyd over garnet og heklenålen og se et vakkert pledd vokse fram, bli større og større, for til slutt å bli stort nok til å dekke hele henne. Det var ikke til å tro.
(...)
Det het Missoni-mønster og var en slags sikksakkhekling hvor hun samlet fem stavmasker i bunnen av sikksakken og utvidet tilsvarende på toppen. For hver andre bord skiftet hun farge.
Når du finner ei fiks ferdig hekleoppskrift i en roman, må det jo være et tegn? Det kan vel ikke bety annet enn at det er dette du skal bruke alle garnrestene dine til: hekle et Missoni-teppe! Så da begynte jeg da... Og kom på at jeg kan jo ikke begynne å hekle et reste-missoni-teppe før jeg har strikket ferdig jakkene restegarnet stammer fra... Dermed har jeg lagt bort hekletøyet og funnet fram strikketøy, stoppenål, lydbok og en nyoperert, litt pjuskete og redusert hund. Her er det ikke mindre enn 240 løse trådender som skal festes (hva kan jeg ha tenkt på som ikke festet etterhvert??!!) før jeg kan strikke stolper i fronten, lage knappehemper, sy i knapper osv.  Tenker det blir enn passende jobb for Tom Hartmann og Øystein Wiik!

søndag 30. oktober 2016

Winter i verdens rikeste land- og snart kommer snøen!

Man skulle jo tro at livet i verdens rikeste land var tilnærmet problemfritt, men vi som bor her vet naturligvis bedre. Vi vet for eksempel at det er fort gjort å regne litt feil og la seg rive med i hektiske budrunder på sjarmerende gamle hus med litt for stort renoveringsbehov. Det var ei av utfordringene Ingrid Winter møtte i forrige bok, "Ingrid Winters makeløse mismot", som jeg likte veldig godt. Nå har altså forfatteren Janne S. Drangsholt kommet med bok nummer to, og det skorter ikke på verken utfordringer eller mismot denne gengen heller.
Familien Winter har flyttet inn i det nevnte sjarmerende, men dessverre altfor dyre huset som allerede er nevnt. Det planlegges sommerferie til utlandet samtidig som det regnes på hvor mye de aller nødvendigste reparasjonsprosjektene vil koste- ei av de andre utfordringene vi står overfor i verdens rikeste land; håndtverkere som er både usannsynlig dyre OG upålitelige. Det er kanskje et godt alternativ å alliere seg med den snekkerkyndige og hjelpsomme nye naboen og heller skifte kledning og tak selv? Det kan da ikke være så forbanna vanskelig?
Sååå...  Mens advokat-ektemannen i teorien skal tette tak og vegger, men i praksis sitter og ser fotball på tv sammen med den i teorien hjelpsomme naboen, prøver Ingrid selv å sjonglere resten av ballene som skal til for at A/S Winter & Winter ikke skal gå fullstendig opp i sømmene. Det er agressive barnehagebarn og overpedagogiske barnehageansatte som skal takles, rapporter, søknader og evalueringer skal skrives, eksamensoppgaver rettes, seminarer, møter og kurs gjennomføres, kriger mot hevngjerrige postmenn skal utkjempes, besteforeldre besøkes, skoleavslutninger overværes, visdomstenner trekkes- og ikke minst skal den nye nabofamilien helst overleves, Familien Perfektoglykkelig med de vakre barna Sne og Svale, alias Smitt og Smule. For har vi egentlig noe større utfordring her i verdens rikeste land, enn konkurransen om å være minst like bra og vellykka som naboen? Det er mye god underholdning i å følge med på og å gjøre narr av naboen, og det er lite lim som holder familien bedre sammen enn å ha et felles objekt å latterliggjøre. For Ingrid Winter blir det nærmest en personlig katastrofe, for de andre i familien foretrekker tilsynelatende heller å tilbringe fritida sammen med innflytterne enn hjemme sammen med henne, det er som hun sier: Noe av det verste og ensomste i hele verden, er å være alene om å håne folk... De skulle jo vært sammen om å le av naboene, i stedet begår han den verste synden av alle: han går i kompaniskap med fienden; han svikter kona og hele familien står i fare for å falle fra hverandre- verre blir det ikke, selv ikke i verdens rikeste land...

Jeg vil definitivt stemple "Winter i verdens rikeste land" som en god oppfølger, og en fornøyelig underholdningsroman; det var både hyggelig og morsomt å treffe igjen Ingrid, som har mer enn lett for å gjøre livet vanskelig for seg selv. Her er det litt av hvert å kjenne seg igjen i, og mange av situasjonene er riktig så fornøyelige. Hovedpersonens frustrasjon over alle unyttige og fullstendig tåpelige prosjekter og idéer er til å ta og føle på, og gjenkjennelsen gjør nesten lesinga litt pinlig- alternativt ubehagelig... ( Jeg ser for meg at mange i hennes situasjon bare hadde gått til fastlegen og blitt sykemeldt for å være utbrent, men det virker ikke som hun engang har tenkt tanken at en time-out eller en god gammeldags husmorferie faktisk kunne gjort underverker. Hun klorer seg fast, svelger kameler og velger ofte de løsningene som er enklest der og da, til tross for at hun innerst inne vet at snarveier på lengre sikt ofte viser seg å bli omveier)
Ofte blir morsomme bøker bare slitsomme og oppkonstruerte, men det er ikke tilfellet her, og jeg lurer på om det kanskje er hovedpersonens uforståelige prioriteringer, uperfekte personlighet og politisk ukorrekthet som gjør forskjellen? Forfatteren ironiserer ikke så rent lite over hvordan vi kritiserer og rakker ned på andre- for akkurat det samme som vi gjør selv.
Romanen blir karakterisert som en frittstående oppfølger, men som vanlig er det en fordel å lese bøkene kronologisk, og på bokelskere.no har jeg like godt klaska til med en seks´er! Anbefales!

277 sider
Biblioteksbok

****************************
Nå er det ikke vinter, med enkel-v i boka, det er derimot sommer, med fjelltur i Norge. Det betyr gjerne både ull-longs, lue og votter, og er som regel ikke noe å skryte av når ferien er over. derimot! Nå er det helt greit at meteorologene har med litt snø til oss! Hvis dette værvarselet går inn, kan vi få opp mot tjue-femogtjue centimeter de neste par dagene, og det er mye mer enn nok til at vi kan få tatt sesongens første skitur! Pippa og jeg gleder oss!! Så får vi heller prøve å leve med at skisesongen på tv kan bli litt amputert. At andre nasjoner endelig har fått noe de kan rakke ned på Norge og norske utøvere for, føyer seg vel egentlig pent inn i rekka av problemene vi står over for i verdens rikeste land ;o)

torsdag 27. oktober 2016

Trost i taklampa av Alf Prøysen +

Pass deg for dom som slår, og tru itte dom som klappe, av Ane Hoel - ei avhandling om Prøysens eneste roman for voksne.


Jeg har mista tellinga, så jeg er ikke helt sikker på hvilken runde vi har kommet til, men jeg vet jeg er (litt) sent ute i forbindelse med Heddas bokhyllelesing der temaet var "Norske skuespill". Jeg hadde ikke noe ulest skuespill stående- jeg hadde vel egentlig ikke noe skuespill i det hele tatt stående i bokhyllene, men man kan jo sjå litt stort på det, og "Trost i taklampa" er både filmatisert, dramatisert og bearbeida til musical, så jeg tenkte dette var godt innafor! 
Det beste av alt: cappuccino og bok på trappa i solskinnet etter å ha vært ute på tur!
Romanen ble først gitt ut i 1950, og handler i grove trekk om Gunvor Smikkstugun som kommer tilbake til hjembygda på sommerferie etter å ha jobbet i by´n i et år. Det er ikke lett å si helt sikkert hvilket år handlinga foregår, men det er oppbruddsstemning og mange av ungdommene drømmer om å kommer seg bort fra bygda og de begrensningene den legger på mange områder, ikke bare når det gjelder arbeid. Gunvor er altså en av de få som har gjort virkelighet av drømmen, og nå, i blåklokkevikua har hun planlagt at hun virkelig skal vise alle som ble igjen at hun har tatt steget og blitt skikkelig byfrøken. 
Da boka kom ut, ble den profilert som en komedie, og det er som komedie de fleste kjenner historien fra filmlerret og scener.  Prøysen selv var med da den skulle tilpasses teateret, og som Ane Hoel skriver i sin grundig gjennomgang, kan det være mange årsaker til at han gikk med på denne vinklinga. For det første var han en snill og føyelig mann, for det andre hadde han familie som skulle forsørges. Likevel kan jeg ikke tenke meg annet enn at det var med en viss grad av skuffelse eller vemod. Hadde de virkelig ikke forstått hva romanen handlet om? Hadde de ikke skjønt noen av tegnene, de underliggende motivene, eller dobbeltbunnene? Hva med ironien? Sårheten? 
Både i romanen og i de ulike bearbedelsene blir bygdefolket sett på som de "domme" mens de som kommer fra- eller har flyttet til- byen, er de kloke, eller hugguskakke, som Gunvor/ Prøysen kaller dem. Allerede ved disse begrepene bør det ringe noen bjeller som forteller leseren at her må man lese mellom linjene. De hugguskakke er de som kommer til bygda ei uke eller to på sommerferie. De skakker på huggu når de ser en grågammal skigard eller ei falleferdig stue, de skakker på huggu når dem hører bygdefolket prate, og de akker og ojer seg for hvor vakkert, romantisk og viktig alt ved bygda er- mens de for enhver pris ikke kan tenke seg en mer permanent tilværelse der selv. De hugguskakke er i beste fall synonymt med de dobbeltmoralske. 
Når det kommer til Gunvor og hennes liv, familie og forhistorie, får vi i små drypp og via krokveier, blant annet kjennskap til hvor dårlig hun ble behandlet av lærer Brekkestøl (som nå elsker å menge seg med de hugguskakke), hvordan hun ble mobbet og hvordan hun hele livet har kjempet for seg og sitt. Alene. Det er lett å forstå at hun kjenner skadefryd ved planen hun har lagt for disse sommerukene. Hun skal en gang for alle hevne seg på dem som har trakassert og plaget henne hele livet, og hun skal vise at hun er noen, til tross for alt de har gjort for at hun skal holde seg der hun hører hjemme; på husmannsplassen Smikkstugun, blant de minste av de små. 
Nå går det ikke helt sånn som Gunvor hadde tenkt seg det, hun blir ikke sett opp til eller beundra for de fine klærne og nye gestene hun har lagt seg til, og da den store festen på sletta går av stabelen, der hun skulle ha glansnummeret sitt, blir hun fornedret nok en gang, og må stå alene mens hun fortvilet prøver å plukke opp litt verdighet og selvrespekt.

Slik jeg leser romanen, er dette veldig langt fra en komedie. Man finner naturligvis komiske episoder, men da er det som regel de hugguskakke som ufrivillig og uten å se det selv, gjør seg og sine til latter. For alle andre sin del, er dette en roman om makt og maktmisbruk, selvrespekt, hån, mobbing, dobbeltmoral og om hvordan de som ikke har godt i sinne ofte gjør mye av seg, er dominerende og brautende, mens de gode menneskene er stillfarne, nærmest usynlige. 
For meg ble dette er usedvanlig minneverdig leseopplevelse. Absolutt fordi Alf Prøysen allerede har en så stor plass i min- så vel som de fleste andre nordmenns kulturelle ryggsekk, men aller mest fordi han var den han var; en fantastisk observatør med en enestående evne til å skrive med innlevelse og kjærlighet til figurene sine, finurlig, smart og med ironi- antakelig er det derfor så mange ikke har fått med seg alle undertonene i teksten. Mange, kanskje spesielt blant nettop de hugguskakke, har sett klovnen, men ikke sorgen han, eller i dette tilfellet hun, bærer bak maska. De burde absolutt ta seg tid til å lese Ane Hoel eminente tolkning for å få med seg mer av essensen- og mange kloke tanker rundt både forfatteren og forfatterskapet hans. Disse to små bøkene burde være obligatorisk pensum, og for meg har de gått rett inn på favorittlista! Det er nesten så jeg allerede begynner å glede meg til å lese de på nytt ;o)

*************************************** 
Alle med norsk ip-adresse kan lese både "Trost i taklampa" og "Pass deg for dom som slå og tru itte dom som klappe" gratis på Nasjonalbibliotekets nettsider. Har du lest helt hit, er det antagelig unødvendig å skrive det, men det anbefales altså varmt og hjertlig! 

En liten ting til:
At romanen skapte debatt da den kom ut, visste jeg takket være Hoels bok. Overraskelsen var ikke liten da jeg googla "Trost i taklapa" og fant ut at den fortsatt er gjenstand for misforståelser og tolkninger langt inn i det parodiske. Det er tydelig at det fortsatt er noen som gjerne vil sko seg på andres innsats og historie- og da tenker jeg IKKE på Prøysens egen familie, bare så det er sagt!

Og helt til slutt:
Tittelen på Ane Hoels bok, er et direkte sitat fra "Trost i taklampa", sagt ti kua Blomros som skal kalve når tid som helst:

Pass deg for dom som slår, og tru itte dom som klappe, men lyft hugu og gå i mot dom når du hører å Matja Bærjom og´n Even Smikkstad.
Du kan altså ikke stole på hverken den ene eller den andre, men det finnes tross alt og alltid noen godhjerta sjeler som ikke har baktanker med det de gjør.
 

fredag 21. oktober 2016

Hålke. Av Helene Uri

Tredje tirsdag i januar

LEILIGHETEN ER FORBANNET. Ebba Løcken ligger på ryggen i sengen med hodet fylt av denne tanken. Der er forklaringen! Hun driver langsomt fra halvvåken tilstand oppover i bevissthetslagene, og tanken slipper ikke taket. For det må være sånn. Det må jo være forklaringen. Det var etter at hun og Karl flyttet inn hit, at hun ble annerledes. Det var her hun hadde begynt å tenke at hver dag, resten av livet, kom til å bli som dagen i forveien. Bare verre. Ingenting kom til å forandre seg, bare Ebba selv: Hun skulle bli litt skrøpeligere, litt sykere, litt mere død for hver dag som gikk.

Slik åpner Helene Uris roman om pensjonistekteparet Ebba og Karl. Denne dagen oppdager de at gatene er farlig glatte for folk med dårlig balanse og skjøre lårhalser, den planlagte handleturen blir skrinlagt, og de konkluderer med at de fint kan klare seg med det de har til kommunene får strødd. Det vil si: Karl konkluderer. Ebba synes etterhvert at de kanskje kunne spurt en av de yngre naboene om å handle litt for dem, men motvillig lar hun Karl bestemme. Det de i utgangspunktet hadde trudd kunne dreie seg om en dag eller to, blir til ei lita uke isolert i den trange- og i følge Ebba: forbannede leiligheten.
Det begynner ganske så pent og pyntelig, men etterhvert som dagene går, kaffen tar slutt og brakkesyken griper dem, blir stemningn stadig mer anspent. De kommer seg ikke ut, de kommer seg ikke vekk fra hverandre og de har ikke stort annet enn telefonisk kontakt med utenomverden.
Skjult mellom selvfølgeligheter og alminnelig småprat fyker spydigheter, stikk og anklager fram og tilbake som ping-pongballer. Et samliv er aldri bare enkelt, og her har det tydeligvis vært litt av hvert opp gjennom årene. Vold og tilgivelse. Kjærlighet, hat og hvite løgner. Ebba var karriere-kvinne, sterk og selvstendig- i hvertfall utad. Innad i familien har hun nok hatt en annen rolle: Karl har aldri brydd seg noe om å klatre på noen karrierestige, han trivdes som lærer og var nok den som fulgte opp og tok seg mest av de to barna de da vokste opp. Samtidig kunne han være oppfarende med et eksplosivt sinne, og diplomatisk sagt, har han hatt en tendens til å bruke sin fysiske overlegenhet når han har følt at Ebba utfordret ham på den ene eller andre måten. Han kunne rett og slett bli hardhendt, det ble noen blåveiser underveis, og dette er noe Ebba ikke har klart å legge bak seg, like mye som hun aldri klarte å gå fra Karl. Og nå er det for sent...
Så er spørsmålene: Hvem av dem forteller den "riktige" historien? Var Karl egentlig voldelig, eller var det uhell? Hva med Ebbas utroskap? Hadde hun provosert fram volden? Begynner hun kanskje å bli litt surrete? Tankene hun har om at leiligheten er forbannet, kan jo tyde på det? I en telefornsamtale Ebba har med datteren, kommer det tydelig fram at de er rimelig lei av å høre Ebba fortelle om hvor slem Karl har vært mot henne. Finnes det én sannhet, eller er den faktisk avhengig av øyet som ser?
I fare for å avsløre at jeg selv kan ha sans for både hevn og en smule ondskap; jeg digger slutten! Og da mener jeg slutten, ikke bare det som skjer før den telefonsamtalen til slutt blir tatt, men aller mest det som skjer og blir sagt etterpå... Som nevnt bygger den spente stemningen seg opp for hver dag som går, og det ligger i kortene at noe kan kommer til å skje- og når det først gjør det, blir det slemt. Ikke livstruende slemt, mer som nok-nå-slemt- og jeg lurer fortsatt på om det var som fortjent/ takk for sist/ smake sin egen medisin, eller  surrete galskap...
Som alltid er det en fryd å lese/ høre bøkene til Helene Uri. Her er det ikke spor av språklig slurv eller slapphet. Sylskarpt fra ende til annen, komposisjon, observasjon, formidlig og språk. Vel fortjent med en nominasjon til Bokhandlerprisen! All den tid jeg bare har lest en av de andre nominerte, har jeg ingen formening om hva slags vinnersjanser boka har, men jeg ønsker lykke til og anbefaler boka varmt til de som liker bøker med innsiktsfulle personskildringer og psykologisk drama!

PS: Ingrid Vollan leser boka uhyre godt!

Spilletid 6:44 / 233 sider 
Lest av Ingrid Vollan
Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok
Ikke akkurat hålke, men rimet gav absolutt den rette stemningen- og i uoppmerksomme øyeblikk gikk det helt fint an å skli på isete steiener. Heldigvis ingen lårbensbrudd denneg angen heller ;o)

tirsdag 18. oktober 2016

Smått skuffende bøker om søskenforhold

Denne gangen har jeg lest Linda Olssons nyeste utgivelse, "En søster i mitt hus", som jeg har fått fra det norske forlaget, Vigmostad & Bjørke, og hørt Gunnar Staalesens foreløpig siste bok om Varg Veum, "Storesøster" som jeg har lånt på biblioteket.
I ulesthylla har jeg dessuten nok ei bok der familierelasjoner står sentralt, Lisa Jewells "Barndomshjemmet" som jeg kjøpte i sommer- mens jeg fortsatt var optimist i forhold til hvor mye jeg skulle få tid til å lese...

"En søster i mitt hus"

I etterpåklokskapens lys er det mye som kunne vært annerledes, og det gjelder i aller høyeste grad i bøkenes verden- for ikke å si hvilke av verdens bøker man skal velge... Jeg elsket "La meg synge deg stille sanger", var heller lunken da det kom til "Svarttrosten synger i skumringen" og burde antakelig tenkt meg om litt mer før jeg begynte på "En søster i mitt hus". Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg er forferdelig svak for fine forsider, og jeg hadde muligens et håp om at boka skulle overraske i positiv retning- jeg har tross alt ikke glemt de stille sangene...
To søstre har hatt minimalt med hverandre å gjøre sida de som barn mistet den tredje søstera. I morens begravelse inviterte bokas hovedperson, Maria, søsteren på bøsøk. Noen år har gått da Emma brått bestemmer seg for å dra til Spania slik at de kan få snakket ut om det som skjedde da Amanda døde, og hun håper det kan bidra til at de får et bedre forhold til hverandre. I løpet av besøket som hvis jeg husker rett bare varte ei knapp uke, skal de altså åpne seg for et menneske de gjensidig har skapt avstand til gjennom flere tiår, og de skal rydde opp i misforståelser, fortielser, forsnakkelser og forelskelser... Til å begynne med går det trått, men ved hjelp av røde og hvite viner, små, enkle, men svært smakfulle måltider, spaserturer og en hjertevarm kunstnernabo, forvandles grums til det klareste kildevann. Det er hvitmalte hus, trange smug, smaragdgrønt hav, sensommervarme og ikke en eneste overraskelse å spore. Jeg føler meg rett og slett litt lurt! På vaskeseddelen kan man blant annet lese om forfatterens psykologiske klarhet, mens en blurb er full av lovord og adjektiv som stillferdig, ettertenksom, stilsikkert, vakkert, beroligende, nytelse. Jeg føler meg ikke bare lurt; jeg føler meg lettlurt! Dette er rett og slett ikke troverdig! Jeg kan med hånda på hjertet og av egen erfaring slå fast at så enkelt er det bare ikke å løse opp i floker som har hatt så god tid til å trutne sammen.
I tillegg synes jeg språket er flatt, hakkete og fantasiløst. Jeg synes ikke det er verken stilsikkert, vakkert eller beroligende å finne sju (syv-7) MEN på ei lita sida. (186), og det er helt klart skjerpende og ikke formildende at av disse sju, er fem det første ordet i en setning. Tanken er kanskje at det skal gjenspeile nettopp tanker eller tankevirksomhet, men (!) for meg resulterer det bare i at flyten forsvinner og historien snubler låghalt avsted.
I anstendighetens navn har jeg funnet et par positive ting jeg kan peke på, og som faktisk redder boka fra å gå skikkelig på trynet: framsida har jeg allerede nevnt. For det andre har den noen glimrende miljøskildringer, og for det tredje har forfatteren klart å flette inn en rekke fine og sitatvennlige visdomsord.

Åshild, Tine og Beathe har alle lest og blogget om boka- og alle var de betydelig mer entusiastiske og positive enn det jeg er. Les gjerne det de skriver, for det er både interessant og morsomt å se hvor ulikt vi leser denne boka.
Et søsterbilde fra det glade søttitallet. Fra tida før vi oppdaga at vi har genuint ulike personligheter, verdigrunnlag og interesser, og dermed ingenting å snakke om, og slett ikke noe fellesskap.

"Storesøster"

Varg Veum begynner å bli gammel, temmelig forutsigbar og ganske så kjedelig. At slappe, delvis sexistiske vitser renner som erter av en sekk hjelper dessverre fint lite.
En ung student fra Haugesund forsvinner fra hybelen i Bergen. Veum treffer sin egen halvsøster som kort tid før hun selv dør, ber ham lete etter jenta som er borte. Gammelt gruff fra fortida rotes opp, og gamle og nye saker viser seg å henge sammen. Som sagt: forutsigbart og lite spennende. Lasse Lindtner leser med fynd og klem, skurkene høres ut som de tilhører B-Gjengen, Veum en etterforsker fra radioteaterets spede barndom- og kvinnene kommer i to utgaver: de sure, tverre og lite sammarbeidsvillige, og de hysterisk karikerte a´la enkefru Stengelføhn-Glad i Flåklypa. Forresten: forfylla/ ned-dopa vrak er også til stedet, så da er det faktisk tre typer kvinnemennesker her, og oppi alt visvaset er det tross alt ganske oppløftende..! Det eneste som gjør at dette kan klassifiseres som krim og ikke komedie, er at det finnes både vold, ondskap, frykt og drap her.

"Barndomshjemmet"

Jeg har ikke funnet noen omtaler av denne, kun noen bloggere som har gitt korte handligsreferat- noe man like godt finner bak å boka... Jojo Moyes er sitert på at boka er "vidunderlig", en ting tyder på at blurber ikke nødvendigvis er til å stole på..
Uansett... Jeg trudde dette kunne bli interessant, men nå er jeg mer enn i tvil; jeg lurer rett og slett på om jeg kan ha vært bevistløs i gjerningsøyeblikket da vi var inne i den bokhandelen??!! Engelsk landsbygd, lykkelig barndom som kulminerer i en tragedie som river familien i fillebiter. Reunion og konfrontasjon med det som hendte den gang da...
Nå har det kokt ned til tre ting som gjør at jeg kan tenke meg å lese denne: forfatteren er populær, men for meg ukjent, boka har ei skjære på framsida, og er den av disse bøkene som er lest av flest og som har fått flest høye terningkast på bokelskere.no. At den også er den eneste som har fått en stusslig to´er, velger jeg glatt å ignorere... Om boka til slutt blir lest, gjenstår å se. Kanskje Hedda kommer med en ny runde bokhyllelesing? Da spørs det bare om det går an å få puttet den inn i en av kategoriene neste år ;o)

torsdag 6. oktober 2016

Jeg vet hvor du bor- av Unni Lindell

Lest av Dennis Storhøi

-Og akkurat disse ordene, tittel, forfatter og oppleser, gjentas på begynnelsen av hver cd, så bare jeg skriver overskrifta, hører jeg den smygende, inntrengende lesestemmen og er rett tilbae til stemningen fra lydboka. Sånn sett synes jeg lydbøker ofte mer intense enn når man leser selv.

Denne gangen er det Marian Dahle som har overtatt stafett-pinnen som hovedrolleinnehaver i Unni Lindells krimroman. Cato Isaksen er verken pensjonert eller skrevet ut av serien, men har altså fått en mer anonym rolle. De som har lest de forrige Cato-Isaksen-bøkene, kjenner til Marian fra før, og den siste boka sluttet med at hun med nød og neppe overlevde et smått spektakulært drapsforsøk. Dette er i høyeste grad noe hun bærer med seg i denne nye boka, hun sliter både fysisk og mentalt, og som en rekke andre krimhelter før henne, velger hun alkohol som smertelindring, noen ganger også en pille eller to i tillegg...
Etter det nevnte drapsforsøket har Marian vært sykemeldt, men nå som det har blitt opprettet ei etterforskergruppe som skal jobbe spesifikt med gamle uløste saker, blir hun oppfordret til å bidra der. Under tvil lar hun seg overtale, og hun blir etterhvert godt over middels involvert i saken for å finne ut hva som egentlig skjedde den gang seks år gamle Thona forsvant fra en hage i Oslo for femten år sida. Det gamle mysteriet viser seg snart å ha forbindlese med andre, dagsaktuelle forsvinningssaker, som raskt ikke bare er forsvinningssaker, men groteske drapssaker.

Først av alt må jeg få si at jeg syntes beskrivelsene av det de mannlige drapsofrene ble utsatt for var heslig. Rett og slett kvalmt og ufyselig! Jeg er antakelig en litt for sart sjel til at krim burde være en favoritt-sjanger, men så er det dette med å få vite hvordan det går med disse skakk-kjørte etterforskerne våre, da... Serieleserens forbannelse!!
Når det er sagt, har jeg ikke så mange innvendinge. (-og at jeg synes de nevnte tingene er i meste laget, betyr ikke nødvendigvis at andre reagerer like sterkt..) Jeg digger Marian Dahle! Her snakker vi virkelig om en løs kanon på dekk- hun er ikke i nærheten av å være patant! Hun har en stor ryggsekk med historie med seg, ser fanden på flatmark, er mistenksom til alt og alle og hun gir blankt faen i lover, regler, rutiner, rett og rimelig. Hun kjører på, og i beste fall konsulterer hun et øyeblikk med magefølelsen før hun tar avgjørelser som setter både hennes eget og andres liv på spill. Som den perfekte krimhelten hun er, lander hun heldigvis støtt på begge bena, og til alt hell virker det ikke som hennes overordnede helt skjønner hvordan hun arbeider. Romanen har et rikt og ikke minst fargerikt persongalleri, er finurlig bygd opp, og måten den gamle og de nye sakene henger sammen, er suvernt pøsket ut, om enn litt på feil side av overbevisende. Overraskende må i alle fall noen av elementene sies å være! Det er intenst, uhyggelig, spennende og troverdig -og jammen dukker det ikke opp noen morsomme scener under veis også.
Anbefales til krimelskere, dog ikke de aller sarteste- og for å forstå Marian Dahle (og relasjonene hun har til andre) litt bedre, er det en klar fordel om man har lest i hvert fall "Brudekisten" før man dukker inn i denne. Dessuten bør det nevnes at lydbokutgava er glimrende! All honnør til Lydbokforlaget og godeste Storhøi som har gjort dette til en favoritt, heslig eller ikke!

Spilletid 12:22/ 399 sider
Lydbok kjøpt for egne lommepenger

En av årets siste dager på reinsjakt. Ikke et dyr å sjå, tåka kom og gikk, humøret var på nedadgående. Det hjalp litt med spennende lydbok, varm drikke og julekake med brunost ;o)

tirsdag 4. oktober 2016

Kvinner ført bak lyset; norsk middelalder vs. Italia 1921.

Når jeg leser, slår det meg ofte at dette har jeg lest før. Noen ganger er det pussige detaljer som dukker opp i to bøker jeg leser parallelt eller etter hverandre, andre ganger er det rett og slett hele temaet de bygger på som er temmelig likt. Hvem hadde trudd at det skulle finnes en hel rekke likhetstrekk mellom nobelprisvinneren Sigrid Undset og Katherine Webb som noe ufortjent har fått merkelappen lettvekter? Jeg har lest bok nummer to om Kristin Lavransdatter, Husfrue, (forrige rundes bokhyllelesing) og hørt Webbs "Italienske netter" som lydbok.

I Husfrue flytter Kristin til Husaby sammen med Erlend som hun nå er gift med. Ekteskapet blir ikke lett for noen av dem, Kristin som kommer fra et velorganisert, velrennomert hjem, ser bare rot, forfall og unnasluntring da Erlend viser henne gården. Det er som om leseren kan føle den mørke sekken av mismot og skufflese bli tredd ned over hodet hennes. Erlend på sin side har ikke sett for seg at livet skal bli vesentlig forandra i forhold til hvordan tilværelsen fortonte seg da han var ungkar og spellemann, for ikke å si hirdmann. Kristin synes enten å være gravid- eller hun er syk og svekket av svangerskap, barnefødsler, amming og hverdagens evige gnål. (I våre dager hadde antagelig en lege skrevet ut antidepressiva til henne) Erlend savner den kjærlige Kristin, Kristin savner noen som kan backe henne opp og aller helst ta sin del av byrdene og ansvaret... Resultatet blir selvfølgelig en generell dårlig stemning, med skriking, beskyldninger og ukvemsord som ikke kan tas tilbake når de først er sagt. Ettersom det her er en klassiker, er det ingen hemmelighet hvordan det går: Lettsindige og ansvarsløse Erlend spiller et dristig spill, og taper alt. Gård og grunn, ære og anseelse. Det blir til slutt Kristin som berger dem, og det hele ender med at de flytter inn på Jørundgård som hun arvet etter forledrene.

I Italienske netter møter vi Clare Kingsley da hun og stesønnen er på vei til Italia for å besøke ektemannen (og Pips far), som er der på et jobboppdrag sommeren 1921. Her havner de nærmest i ei heksegryte av opprør, fattigdom, revolusjon og borgerkriglingende tilstander, og for den naive og skjøre Clare, blir det et brutalt møte med en virkelighet hun knapt kunne forestilt seg. Det viser seg etterhvert at ektemannen har ei mørk fortid hun heller ikke ante noe om, Boyds oppdragsgiver har en skjult agenda som slett ikke har noe med arkitektur å gjøre og Clare blir hodestups forelsket i en opprører.

Så langt er det kanskje ikke så lett å se hvor likhetene skulle finnes? Vel, først og fremst har kunnskapsrike og dyktige forfattere skrevet hver sin bok om  kvinner hvis menn mer eller mindre har lurt dem inn i ekteskapet ved å vise fram kun utvalgte sider ved seg selv. De slites mellom trangen til å følge kovensjonene og ønsket om å følge hjertet, mens forventninger, håp og drømmer kveles av taushet og hemmelighold. Begge må hanskes med en tilværelse som er helt annerledes enn de hadde tenkt seg. Begge forfatterne har på mesterlig vis klart å skape et miljø og en atmosfære som gjør at leseren føler seg som tilskuer til det som skjer. Begge historiene er spekket med lidenskap og pasjon, sykdom, svik, kjærlighet, dramatikk og brutalitet. Bakteppene, middelalderen i Norden og Europa på begynnelsen av nittenhundretallet, er svært godt beskrevet, virkelige personer og hendelser er skrevet inn i romanene og dermed blir de ikke bare underholdende, men også lærerike.
Hvis man avslutningsvis skal skrive litt om forskjellene, er det i hovedsak to ting jeg vil nevne. Det første og mast opplagte, er språket. Husfrue kom ut første gang i 1921- det samme året som beskrives i Webbs bok, som ble utgitt i 2014. For dagens lesere virker kanskje Undsets språk både tungt og litt høytidstemt, men det kler virkelig historien og gjør den ekstra morsom og interessant å lese. Man finner ord og uttrykk som mer eller mindre har gått helt ut av språket vårt, men det finurlige er at man likevel aldri er i tvil om hva de betyr- kanskje språket, også det gamle, ubrukte ligger et sted i ryggmargen vår? Omtrent som muskler vi skjelden eller aldri bruker; når vi til slutt tvinger dem til å gjøre nytte for seg, fungerer det greit, selv om man kan bli litt støl etterpå...
Det andre jeg synes skille disse to historiske romanene, er fortellerstilen. Der Webb er direkte og intes, er kanskje Undset mer dvelende og litt tilbakeholden? Lydbokutgava av "Italienske netter" likte jeg veldig godt, Bodil Vidnes-Kopperud er en dreven, dyktig og alltid pålitlig innleser. Lydbokutgava av Kristin-trilogien er derimot mer enn klar for å leses inn på nytt. Det står opplyst at den først ble gitt ut i 2005, men Rut Tellefsen som leser den, gjør det med svært overdreven tonasjon, og jeg får sterke (og dessverre forferdelig negative) assosiasjoner til dårlig søttitalls-fjernsynsteater..

Uansett: begge bøkene gav meg flotte opplevelser, og jeg anbefaler dem varmt og hjertlig videre!
For ordens skyld: "Italienske netter" er nok ei bok som med fordel kunne fått ei anna forside og en annen tittel, originalen er "The night falling". Jeg skjønner at det ikke er spesielt lett å finne gode oversettelser, men litt mere innsats på coveret ville i det minste kunne gi et bedre bilde av at dette ikke bare er en "dameroman", men faktisk en roman som er interessan, intrikat, spennende og lærerik.

Kristin Lavransdatter/ Husfrue
Sigrid Undset, 1921

Italienske netter av Katherine Webb
Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2015
Oversatt av Jan Christopher Næss
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Begge bøkene har jeg i sin tid kjøp selv.

Ikke verken husfue eller italienske netter, derimot jeger (med lydbok på det ene øret)på tur ut i grålysningen og soloppgangen.

torsdag 22. september 2016

Gunnhild! Kan du høre meg?

Du skravler og skravler, men nå er det slutt! Jeg har prøvd gang på gang, å være overbærende, forstå hvor og hva du vil, men ærlig talt: nå gidder jeg ikke mer! Det er slutt, jeg slår opp- og denne gangen er det for godt. Uansett hva andre måtte finne på å si om deg og prosjektene dine, at jammen hun er jo så morsom, kreativ og stilsikker- jeg skal aldri, aldri, aldri mer kaste bort tid på å lese det du skriver. Før jeg går i den fella nok en gang, skal jeg heller gå opp i løa og finne noen gamle falma g halvmugne Vi menn fra begynnelsen av åttitallet. Der kan det i det minste være håp om å finne noe å trekke på smilebåndet av, i motsetning til det du presterer; fullstendig meningsløst pjatt uten budskap eller engasjement. Jeg har gitt deg mange sjanser, men du bare kjører på med det samme intetsigende gnålet, helt uten vilje eller evne til å ta tak i de emnene som er viktig- det er ikke nok at du i ørsmå, korte linjer glimter til med en og annen fiffig vri som gjør at man så vidt kan merke ei svak rykning i det ene øyebrynet. Det må være en viss substans, og denne gangen har du virkelig overgått deg selv i mangel på sådann. Disse drømmeriene dine er ikke på noen måte oppsiktsvekkende, fornøyelige, spennende eller interessante. Jeg kan med hånda på hjertet si at mine egne nattlige drømmer er langt mer intrikate fantasier enn det du har klart å få ned på papir.
Forresten: ettersom så mange andre ser ut til å digge deg, er det mulig jeg burde ty til klisjeen om at det ikke er deg det er noe galt med, at det derimot er meg, at vi ikke passe sammen eller noe annet visvas. Det spiller uansett ingen rolle. Jeg slår opp, og dette er virkelig siste gang. 
Finito. The end. Slutt.

Mvh Berit.

PS. Hjorten har ikke hover, men klover.

Jeg kunne gitt deg kred for et flott forsidebildet, men det er det vel antagelig noen andre som har stått for, så den rosen ville uansett gått til noen andre.

Draumeskrivar
Noveller
Gunnhild Øyehaug
Kolon forlag, 2016
eBokBib

Innlegg fra iPad, vær overbærende med korrektur og redigering!