lørdag 30. november 2013

Hittil og framover


Hittil har jeg for det meste lest- og blogget om- bøker lånt på biblioteket, lånt fra venner og familie, bøker jeg har hatt stående i hylla (lenge..) og bøker jeg har kjøpt selv. Da har jeg ikke sett noe poeng i å gjøre rede for hvor bøkene har kommet fra, det har uansett ikke gjort noe forskjell i "habilitets henseende".
Den siste tida har jeg derimot fått noen anmeldereksemplar fra forskjellige forlag- og jeg har til og med drista meg til å spør om noen selv! Det siste har jeg følt ganske pinlig, men samtidig har det jo ikke vært mulig å ikke legge merker til at andre bokbloggere tilsynelatende nærmest blir oversvømt av gratisbøker fra forlagene. Når jeg analyserer litt, har jeg derfor ikke så veldig dårlig samvittighet ;o)
Nu vel; poenget er at heretter når jeg skriver om bøker, kommer jeg også til å skrive hvordan boka kom til meg. Personlig trur jeg ikke det kommer til å bli noe store forskjeller, jo mer man leser, jo flinkere blir man til å finne de bøkene som faller i smak, og jeg kommer fortsatt til å lese mest biblioteksbøker. Forskjellen blir kanskje først og fremst at jeg når jeg får anmeldereksemplar, så får jeg lest bøkene tidlig, ettersom jeg ikke behøver å stå i lånekø på biblioteket.

Men- det kommer alltid noen "men"! Jeg lurer på hva jeg eventuelt skal gjøre med bøker som kommer hit, men som jeg ikke trur jeg kommer til å lese? Hva gjør dere andre, hvis dere får bøker som ikke fenger? Eller bøker dere ikke får tid til å lese? Eller begynner på, men aldri fullfører? Jeg lurer kanskje på om det er greit å lese litt, men avbryte boka og skrive et innlegg om hvorfor man ikke fullfører? Hva gjør dere i slike tilfeller? Bare legger bort boka uten å nevne det? Hva med de bøkene dere leser, og som dere oppriktig synes er helt håpløse? Lar dere være å skrive noe i det hele tatt da, eller skriver dere en real slakt, en litt påpynta omtale eller hva gjør dere? Som jeg skrev, blir man jo bedre til å velge, men bomskudd og feilskjær er jo ikke helt til å unngå...

Jeg får gruble litt videre!
Den den siste uka har jeg ikke fått lest så mye, men lydbøker kan utmerket kombineres både med maling, golvlegging, rydding og vasking, så jeg har noen som venter på å bli omtalt! Ei var en gedigen skyffelse, ei anna en kjempeopptur som virkelig var en fryd (allerde bestilt for å gi bort i julegave- godt for alt som er unnagjort ;o) og ei tredje som var akkurat som forventa. Ut en tur nå, så får vi sjå om jeg rekker å skrive de omtalene i kveld, eller om det må utsettes enda litt til.

Håper dere gjør kvelden til noe fint!

lørdag 23. november 2013

Havets katedral, av Ildefonso Falcones

Revolveromtale!

Bazar (2008)/ Lydbokforlaget, 2009
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Spilletid: 23 timer, 33 minutter
Lest av Anders Ribu

Etter en ganske voldsom begynnelse, hvor den nygifte livegne bonden Bernat Estanyol blir vitne til at bruden, i deres eget bryllup, blir voldtatt av godsherren, tas leseren med til middelalderens Spania, til Barcelona og bygginga av folkets og havets katedral; Maria del mar. Med seg på flukten har han med seg den lille sønnen Arnau, og det blir en dramatisk og hard kamp for å overleve.

Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid før han skrev denne storslåtte fortellinga; jeg kan ikke huske å ha hørt (eller lest!) en roman så full av historitime som her- og det er ment som en kompliment, altså! Det er rett inn i hverdagslivet for de små, de fattige, de kuede og de forfulgte. Her er det religionskonflikter, (kvinne-)diskriminering, inkvisisjon, pest, krig, brennende kjærlighet og grusomme svik.

Det er slått fast at boka er en salgssuksess, og det gikk rykter om at den ble filmatisert, men jeg har ikke funnet noe mer om det- kanskje den har blitt utsatt, slik filmer ofte gjør...
Uansett: dette er god underholdning, men boka har fått litt pepper fordi den er forutsigbar (i betydning at den følger den kjente suksess-oppskrifta) og har et for flatt språk. Jeg kan nok være enig i det, men som lydbok fungerer det veldig bra. Jeg er mer i tvil om jeg hadde klart å fullføre den om jeg skulle lest den selv? Jeg er ikke helt sikker på hva som ville blitt den største utfordringa; at den er (for) lang, eller at den blir for omstendig? Igjen; som lydbok er det faktisk helt OK at den både er begge deler. Merkelig!
Jeg noterer meg for å ha fullført enda en historisk murstein, og kan gjerne anbefale den hvis du skal ut på langtur og vil ha litt god underholdning underveis.

Forresten: Dagbladet hadde en ganske fornøyelig omtale av boka- les gjerne den!

Bokbloggnissen...

Det er på tide å begynne å tenke på jul- og det er på tide å tenke på bokbloggnissen! Det er lattermilde Ragnhild som har noe morsomt på gang; de som er med vet hva det dreier seg om, mens de andre sikkert ikke får spesielt mye fornuftig ut av dette innlegget...

Favorittsjanger er kanskje historiske romaner? Vanskelig spørsmål, for jeg liker jo å tru at jeg leser alt! Det gjør jeg naturligvis ikke- jeg har f. eks lest minimalt (om noe i det hele tatt) fra science-fiction-avdelinga og bøker med religiøst budskap er absolutt ikke-tema. Jeg liker bøker om mennesker, jeg! Og gjerne om dyr ;o) Og om hverdagsmagi - og krim... Når jeg leser, vil jeg ganske enkelt bli underholdt, og om jeg blir tatt med til et nytt og ukjent sted med flott natur og hyggelige mennesker er det bare fint ;o) Jeg er nok ikke så vanskelig å gjøre fornøyd, overraskelser er alltid morsomt!
Jeg tenker av og til at jeg kunne lest mere noveller, men så blir det ei historie eller to, så er de gode forsettene oftest glemt. Kanskje det er lettere å "henge med" når fortellingene er lengre og får bedre tid til å gripe tak i leseren?
Favorittforfatter er kanskje enda vanskeligere. Jeg er veldig glad i Britt Karin Larsen sine bøker, men der har jeg nok alle bøkene som fortsatt er i handelen. Jeg har ikke lest Stieg Larsson og kommer nok ikke til å gjøre det heller, uten at det er noen annen grunn til det enn at jeg er urettferdig skeptisk til alt som blir rost opp i skyene
Språk og sånn- det er enkelt! Jeg er elendig på alt bortsett fra norsk. Desverre. Jeg prøver stadig å presse meg sjøl til å lese litt engelsk, men det blir sjelden mange sider før jeg går over til noe som går lettere. Det er jo så behagelig i komfortsona ;o)
Forresten: jeg har lest litt på svensk, og det går egentlig veldig bra, bare boka er det også.
Når det gjelder leseformat derimot, så er jeg altetende; både papir og e-bøker, lydbøker på cd og lydfil.
Samling og samlinger: Jeg har verdens minste bokhylle, og har derfor ikke plass til å samle på noe spesielt, verken serier, forfattere eller sjangere. De bøkene jeg har lest, gis ofte videre til noen jeg trur kan gi dem et godt hjem- eventuelt som vil gi dem videre igjen etter at de har lest (eller forkastet) boka. De bøkene jeg har lest, prøver jeg å få registrert inne på bokelskere.no Der har jeg også gitt noen terningkast så det går an å finne ut hva jeg har likt aller best- og aller dårligest...

Så var det andre ting som kan hjelpe nissen med "fyllmassen" Ting som sier litt om hva eller hvem jeg er...
Andre ting jeg holder på med: jeg er ute på tur omtrent hver dag- oftest med hundene våre. Jeg elsker å lage ting, strikking, hekling, bilder (både foto og collager/ mixed media), jakt, ski... Det eneste jeg egentlig ikke gjør, er å sjå på tv eller film, da får jeg garantert migrene, og det er ikke morsomt!
"Mat & drikke" Jeg er tedame, men kan av og til driste meg til en av disse nescafé-cappuccinoene... Eller faktisk ordinær kaffe også, men da kreves det enten is eller bløtkake!
Når det kommer til snop, er jeg et håpløst tilfelle; jeg er kjempeglad i absolutt alt i den kategorien! ABSOLUTT ALT. Og ettersom jeg ikke røyker eller drikker alkohol, og lastenes sum skal være konstant, spiser jeg godterier hver dag. Oftest sjokolade. Ikke alltid mye, men slett ikke bra, jeg vet...  Og jeg finnes ikke allergisk mot noe som helst, så jeg trenger ikke holde meg unna av den grunn heller..
Mareritt- og drømme-julegave Jeg liker at gaver er nyttige eller kan brukes eller spises opp. Kjedelig sånn. Dermed blir marerittjulegava noe totalt unyttig, er det i tillegg stygt og krever batteri, så er vi temmelig nærme! (Jeg har en gang fått et pleksiglass-juletre med ledlys inni. Det troner foreløpig på topp. Eneste formildende er at det er lite, så det kan lett stues vekk...) Drømmejulegava... åhh... vanskelig!!! Det er et sånn spørsmål det er umulig å svare på, som du ikke vet før du står der og ser den! Det er veldig hyggelig når en får noe som man skjønner at giveren har hatt en tanke med, valgt ut spesielt til deg, fordi det er noe du vil like eller fordi det er noe vedkommende synes passer til deg. Bøker kan være sånne gaver- når de virkelig treffer, kan man nesten bli rørt til tårer! Over at noen kjenner deg så godt, og fant akkurat den rette...
Ellers? Jeg liker lillafarger, kongler og snømenn!

God jul!

torsdag 21. november 2013

Et helt halvt år, av Jojo Moyes

Bastion Forlag, 2013

495 sider
Oversatt av Elisabeth Haukeland


Som jeg skrev i dette innlegget, var jeg temmelig skeptisk til denne boka. Jeg hadde en mistanke om at dette kom til å bli klisjéfylt, tåredryppende og klissete, og da jeg begynte å lese, tok jeg meg selv i å sitte der med sammenknepet nedovermunn og lett mysende øyne- dere kan sikkert se for dere hvordan jeg nærmest skulte inn i boksidene?
Det tok virkelig ikke mange sidene før holdningen og uttrykket endra seg!


Denne gangen gjør jeg det enkelt og kopierer forlagets omtale, før jeg skriver om mine egne tanker og følelser i kjølvannet av å ha lest Moyes´ kritikerroste roman:

Lou Clark vet en god del.
Hun vet hvor mange skritt det er fra bussholdeplassen og hjem. Hun vet at hun liker jobben sin på kafeen The Buttered Bun, og hun vet at hun kanskje ikke elsker kjæresten sin, Patrick.
Det Lou ikke vet, er at hun snart kommer til å miste jobben, eller at hun er avhengig av å vite hva som venter rundt neste sving, for ikke å gå fra forstanden.
Will Traynor vet at motorsykkelulykken tok fra ham viljen til å leve. Han vet at alt føles veldig smått og meningsløst, og han vet nøyaktig hvordan han skal få slutt på det.
Det Will ikke vet, er at det er like før Lou stormer inn i livet hans som et levende fyrverkeri. Og ingen av dem vet at de kommer til å forandre hverandre for alltid.

Da jeg hadde lest de siste sidene, var jeg både svimmel, anpusten og lettere dehydrert. En ganske spesiell følelse; jeg hadde tross alt ikke gjennomført ei ekstrem treningsøkt, jeg hadde lest ei bok!!
Jeg oppfatta egentlig boka som todelt. Første del der Lou mistet jobben, kranglet med familien, var på jobbintervju, ble ansatt og begynte som assistent for Will, var preget av humor og varme, absurde situasjoner og fornøyelige karakteristikker. Denne delen var så velskrevet og troverdig, at jeg hadde problemer med å skjønne hvordan den skulle kunne utvikle seg til å bli dypt rørende, hjerteskjærende, fantastisk osv; det var jo bare festlig!! Lou fortsatte å gå de 156 skrittene til bussholdeplassen hver dag, og etterhvert gikk hun fra å hate jobben OG WILL, til å skjønne eksakt hva den halvårskontrakta hun hadde fått faktisk innebar. Fra det øyeblikket tok historien en mer alvorlig retning. Det var da tåreflommene kom (og forårsaket dehydrering), og det var vel omtrent da jeg fikk mistanke om hva slags prosjekt Will ville gjøre det halvåret til. Wills eneste ønske var å avslutte livet, men han hadde lovet foreldrene å vente i seks måneder. Lou ble ansatt for å prøve å få ham til å endre mening- noe hun ikke fikk vite før etter flere uker. Lou jobbet iherdig (på grensa til det maniske?) for å finne på morsomme ting hun kunne ta med Will på, men hvor fornøyelig kan utflukter bli, når man er avhengig av rullestol og spesialbil, er stomioperert, knapt kan løfte en finger, føler seg beglodd som en ape i en dyrepark- og tidligere levde et STORT liv på alle måter, med stor vennekrets, en viktig og hektisk jobb, reiser til eksotiske steder, fallskjerm, strikkhopping, ski og fjellklatring?

Boka har et lett og flytende språk, og både forlag og oversetter har gjort en kjempebra jobb når de har "gjort" boka norsk! Ofte kan oversatte bøker bli litt skjemmet av at oversetteren bare har oversatt, uten å tenke så mye på om setningene som "kommer ut" blir god norsk. Her var det absolutt ingenting som irriterte eller skurra, og det er en fryd!

Konklusjon:
Jeg slutter meg til ovasjonene! Dette er virkelig ei STOR  og klok bok. Viktige temaer som aktiv dødshjelp, hva vi lar styre valgene våre, hvem vi er, hvem vi håper vi er og hvem vi håper andre ser oss som, gjør dette til ei bok som kan åpne opp for diskusjoner, refleksjoner og ettertanke.
Jeg anbefaler virkelig boka, men obs- obs!! IKKE les mer enn den første delen på bussen, ha nok papirlommetørklær tilgjengelig og ta deg tid til å rive med! Jeg elsket virkelig alt ved denne boka, fra idé til persongalleri og gjennomføring.

Andre som har blogget om boka er Beathe, Bea og Randi- alle fornøyde lesere ;o)

Forresten: det står på smussomslaget at dette er den første boka til Moyes som er oversatt til norsk. Det medfører IKKE riktighet! Fire av de andre bøkene hennes finnes allerede på biblioteket, takk til Beathe som gjorde meg oppmerksom på dem!

søndag 17. november 2013

En hel halv smakebit

I dag gleder jeg meg til å fortelle litt om ei ualminnelig bra bok- det vil si; den er i hvertfall det til nå ;o) Skal jeg være ærlig, var jeg litt skeptisk før jeg begynte, sånn som jeg pleier å være skeptisk når ei bok blir overøst av høye terningkast og superlativer. Det er mulig jeg må ta denne skepsisen opp til vurdering, for det er jo langt mellom hver gang jeg blir skuffet! Gudskjelov og takk!!


Et helt halvt år er så vidt jeg har funnet ut den første av Jojo Moyes bøker som er oversatt til norsk, men hun har skrevet en rekke andre bøker også. den femte av Jojo Moyes´ bøker som er oversatt til norsk, men den første jeg leser. Her møter vi Louisa Clark, ei jente midt i tjueåra, med et ganske ureflektert forhold til livet. Hun får jobb som "assistent" for Will Traynor, som et par år tidligere ble lam fra brystet og ned. Han er forståelig nok både bitter og deperimert- og det er moren hans som har ansatt Louisa fordi hun er livredd for at han skal skade seg selv hvis ingen passer på ham til alle døgnets tider.
Synes du det høres kjent ut? Åhh... Jada; Moyes har kanskje ikke funnet opp hjulet på nytt, men det er jo heller ikke nødvendig! Dette er så utrolig godt skrevet (og oversatt!!!) og det er slettes ikke en tåreperse som det lett kunne blitt (ikke hittil i allefall ;o) Derimot er det en sjarmerende roman med et rikt persongalleri og masse humor. Jeg har ikke kommet halvveis enda, så jeg vet jo hvordan dette utvikler seg, men boka skal jo være romantisk, så jeg er spent på om de får hverandre til slutt, sånn helten og heltinna aller helst skal i en skikkelig love story...

Det blir to små smakebiter i dag, en fra starten hvor situasjonen fortsatt er temmelig anspent (Louisa beskriver Wills mor), og den andre hvor ting begynner å gå litt lettere og hun har klart å overtale ham til å barbere seg...
Hun var så behersket og avmålt at hun fikk min egen mor til å fremstå som Amy Winehouse. Jeg smilte høflig, lot som jeg ikke merket det, og gjorde den jobben jeg fikk betalt for. 
Jeg fikk ham til å komme inn på badet, fyllte varmt vann i vasken, ba ham lene hodestøtten litt bakover og la en varm vaskeklut over haken hans. "Hva er dette? Skal du starte barbershop? Hva skal jeg med vaskekluten? "Jeg vet ikke," tilsto jeg. "Det er sånn de gjør det på fim. Det er litt som med varmt vann og håndklær når noen skal føde."
Herlige Luoisa! Hun er så genuint annerledes enn de menneskene familien Traynor pleier å omgås, og hun gjør virkelig sitt beste for å takle og å holde på denne jobben! Tvers igjennom snill, men det er nok ikke bestandig hun tenker seg om...

Dette kommer til å bli en knallfin søndag- jeg skal lese videre i boka mi og snuse litt rundt på andre smakebiterinne hos MARI! Det kan ikke bli feil ;o)


Oppdatering, søndag kl 13.00.
Det er fortsatt like fabelaktig, men nå har tårene også gjort sin entre på scenen...

fredag 15. november 2013

Gjensyn med Honningkrukken og Fredric Drum

Som for Beathe og Melusine, var dette mitt første møte både med Fredric Drum og forfatteren Gert Nygårdshaug. Forskjellen er at mitt førstemøte fant sted i det herrens år 2006! Det var sjette året jeg drev bensinstasjon, jeg hadde overhode ikke noen lyse utsikter til verken ekstra fridager eller lange turer til fjells- og likevel; påsken kom det året også. Jeg husker nok ikke hva jeg tenkte, men sannsynligvis var det noe i retning av at om jeg går glipp av alt det andre fine med påske, så kan jeg jo prøve å få med meg noe "påskete", nemlig påskekrim!
Nå er det ikke bare damebladene som kom/ kommer med store dobbeltnummer til høytidene, det gjorde faktisk Vi Menn også, og der var Honningkrukken med som gratisgave! Slik kom mitt førstemøte altså i stand; skjebnens og litteraturens veier er uransakelige ;o)

Da denne boka dukket opp i Bokboblas blogglesesirkel, var litt i tvil om jeg skulle bruke tid på det, eller om jeg bare skulle skrive et "Frem-fra-glemselen-innlegg" hvor jeg skrev om hvordan jeg husket den etter så lang tid. Etterhvert ble jeg nysgjerrig på meg selv og min egen lille hjerne; og bestemte meg for å lese den likevel! Det er altså drøyt sju år sida jeg leste den forrige gang og nå skal jeg passe meg for spoilere, men hva husket jeg egentlig?
Jo, jeg husker "Kasserollen" og kollegaene Drum hadde der. Jeg husker at han dro til Frankrike for å prøvesmake og kjøpe vin, at han ble forfulgt av petit et grand accidents, men for det meste kom fra det uten altfor store skrammer og mén. Jeg husker at han møtte en vakker kvinne med et vakkert navn, jeg husker hvordan det gikk med det gryende forholdet, og naturligvis husker jeg den makabre årsaken til alt som skjedde i St. Emilion. Jeg husket at kapitlene hadde overskrifter som på fornøyelig vis oppsummerer handlinga, og at det var mange vin-navn, mye om vinproduksjon og mye om vinsmaking og vin drikking! Egentlig hadde jeg bare glemt geithamsene, navnene til alle de utenlandske innvolverte og at den ene av kompanjongene fra Kasserollen hadde en så viktig rolle da det kom til oppklaringa. Jeg er i grunnen litt imponert over at jeg husket boka så godt! Hvem jeg er imponert over, er jeg derimot ikke helt sikker på, men jeg heller mot at det er forfatteren som fortjener beundring for å ha skrevet en minneverdig krim, og at hjernen min er en helt vanlig hjerne, og kanskje ikke noe å sette kryss i taket for ;o)

Kanskje unødvendig å si at jeg liker Honningkrukken, Drummegutten og Gert Nygårdshaug? Jeg gjør det likevel; Fornøyelige saker!!! Anbefales!

Se forresten denne lenka til Dagbladets nyheter... Ikke helt uten assosiasjoner til boka..?
Dagens frokost; Jeg var absolutt "på hæla" med boka det skulle blogges om i dag, så jeg fikk lest noen sider sammen med to skiver med nøkkelost og en kopp chai-te med honning! Egenprodusert honning, til og med! De siste tavlene ble slynga forrige helg, så nå er det bare "røringa" igjen før honningen er ferdig til å fylles i dertil egna glass ;o)  Når honningen "slynges", dvs varmes tavlene/ rammene opp til ca 28 grader slik at honningen nærmest blir flytende, så settes de i ei slags "sentrifuge" som- ja nettopp; slynger honning løs fra tavlene! Da ser den mest ut som blank motorolje, men med en gang man begynner å røre i den, skifter den farge slik som den som er i norgesglasset på bildet. Da er det bare å fortsette å røre, hver dag til den blir så fast man vil ha den... Avhengig av bl. a temperatur og hvor heftigman rører, kan det ta fra dager til uker, sånt vet man aldri på forhånd! Uansett; dette er første året biene har gitt oss såpass med honning at det ble noe å slynge, og den er fantastisk god! Herlig kortreist, og jeg gleder meg til å gi bort til jul!

Tilbake til bøkenes verden! Under finner du link til de andre som har blogget om Honningkrukken i dag, og foreløpig ser det ut til at alle er godt fornøyd med bekjentskapet! Legg gjerne inn din link hvis du har lest og skrevet om boka- og besøk gjerne de andre "sirkeldamene" for å lese hva boka faktisk handler om ;o)

onsdag 13. november 2013

Slagkraftig reklame!

Jeg har aldri lest noe av Frode Grytten. Kanskje jeg skal låne den nyeste som de akkurat fått inn på biblioteket? Det er i hvertfall ingen som skal si de hadde dårlig timing da de reklamerte for den på Dagbladets nettsider for noen uker sida ;o)

lørdag 9. november 2013

Lykken er en søt hevn, av Elizabeth Buchan

Bastion Forlag, 2013
364 sider
Oversatt av Heidi Grinde

Første gang utgitt på engelsk i 2002
Originaltittel: Revenge of the middle-aged woman


Boka handler om Rose, som brått og uventet blir dumpa av ektemannen gjennom over tjue år. Samtidig får hun sparken som redaktør for avisas litteratursider, katten hennes dør, moren blir syk, begge hennes voksne barn trøbler på kjærlighetsfronten- og hvis dette høres ut som en overdose av dårlig karma, så kan det kanskje være rett, men etter å ha lest boka sitter man heldigvis ikke igjen med det inntrykket!

Når tilværelsen smuldrer opp rundt Rose, går hun først rett i kjelleren, hun får ikke i seg mat, kommer seg knapt nok ut av senga, lar både hus, hage -OG seg selv forfalle, men så; etterhvert blir hun røsket tak i, og tvinges til å forholde seg til virkeligheten igjen. Hun får etterhvert noen jobboppdrag, begynner å bygge nytt sosialt nettverk, tar vare på restene av familien og det viser seg at erfaringer hun gjorde tidlig i livet, hjelper henne på veien mot et nytt, og forhåpentligvis lykkeligere liv.

Ut fra tittelen og baksideteksten hadde jeg kanskje forventa meg en litt humoristisk she-devil-roman, i stedet fikk jeg en stillferdig historie der temaene slett ikke er hevn eller skadefryd, men tvert i mot at hver og en må hente styrke i seg selv, og finne sine egne svar og løsninger når livet butter, rakner eller bare blir en eviglang motbakke.

Jeg har tidligere nevnt at jeg kan bli helt satt ut av dårlig språk, slurvete oversettelser og sånn smågruff. I denne boka var det fint lite å sette fingeren på i så måte! Oversetteren har helt tydlig hatt et bevisst forhold til å variere ordvalgene, og uten at det har blitt for framtredende eller oppkonstruert, har spesielle ord og uttrykk hevet leseopplevelsen noen gode hakk opp fra det som kunne vært en helt ordinær bad-boy-sad-girl-happy-ending-love-story!

En smakebit fra boka finner du forresten her!

tirsdag 5. november 2013

Ol på Lillehammer og Mors gaver av Cecilie Enger

Jeg regner med at alle har noen minner fra OL på Lillehammer. Det var noen fantastisk flotte vinterdager, og norgesreklame av en annen verden! Likevel har jeg kommet fram til at noe av de effektene vi syntes var skikkelig kule... De var kanskje ikke så innmari stilige når vi får litt avstand til dem? Rallarhatt med pins? Ullgenser med lus, vømmøl (dvs.vadmel) på skuldrene, selburoser og tinnknapper...? Om man ikke vil kaste alt dette, så kan man kanskje vurdere om de kan resirkuleres? Eller re-designes!!

Jeg sliter ut minst ett par ullvotter hver vinter, nå har snøen kommet, men strikkepinnene har hatt rolige tider. Hva gjør man da? Jo: man kan for eksempel hente ei lydbok på biblioteket. Lete i skapet til man finner en ullgenser som ikke er brukt på år og dag, men likevel ikke hatt hjerte til å kaste (Det er tross alt en del jobb med en slik genser ;o) Videre: Hente fram symaskina som også har stått temmelig ubrukt i det siste. Rydde kjøkkenbordet. Så setter man i gang!
Det sto at det ikke tok mer enn en time, men om vi sier en kveld, så er vi nok i mål!
Vottene ble litt for store, men med litt finjustering ligger de an til å bli nye favorittvotter! Tjukke, mjuke, gode og varme- og det baste av alt; Jeg kan sy et par til av samme genseren!!!

Sånn puslearbeid er kjempefint å kombinere med lydbok. Denne gangen var det Mors gaver av Cecilie Enger som ble underholdninga. Det er forfatteren selv som leser, og det gjør nok at lytteopplevelsen blir ekstra sterk. Det handler om moren som blir mer og mer preget av Alzheimer, og mens de rydde ut for å selge barndomshjemmet på Høn, finner de lister over de julegavene familien har gitt og fått oppgjennom årene. Disse listene vekker naturlig nok minner, de fleste fin, men også noen som er litt vondere. Samtidig med at hun forteller om disse listene, forteller hun om oppveksten, søsken, foreldre, besteforeldre, barndomsvenninner og om moren som blir sykere og sykere, til hun ikke lenger kjenner igjen datteren.
Dette er første boka jeg leser av Cecilie Enger, men nå må jeg nok gjøre alvor av å lese den forrige, Kammerpiken, også! Jeg likte den usentimentale, men personlige beretningen, og jeg ble positivt overraska over hvor godt hun leser sin egen tekst. Dette er nok en kandidat til bokbloggerprisen som etterhvert skal deles ut!

Det er mange andre som har blogga om boka, for eksempel Tine, Janicke og Karete. De har alle skrevet velfunderte og gode omtaler, så besøk gjerne bloggene deres. Jeg tenker jeg skal sy litt på vottene mine i stedet for å skrive mer når de andre allerede har gjort det så bra ;o)
(Forresten; i disse terningkast-bokblogg-diskusjonstider gav jeg boka en femmer inne hos bokelskere.no)

mandag 4. november 2013

Noe å glede seg til!

Endelig et litteraturarrangement her også! Og ikke bare et arrangement, men besøk av min absolutte favorittforfatter! Jeg leser litt i den nyeste boka hennes, Det synger i lauvet, hver dag. Ikke mye, bare litt for å kunne nyte det lengst mulig.
Dagbladet roser boka og hyller forfatteren i denne anmeldelsen! Vel fortjent ♥

søndag 3. november 2013

Lykken er en søt hevn- også på en søndag

Vips- så var det jammen søndag igjen!
Nå holder jeg på med tre bøker parallelet; "Havets katedral" av Ildefonso Falcones (Har endelig fått den inn på mobilen, så nå har jeg med den når jeg er ute og går med hundene), Britt Karin Larsens rykende ferske "Det synger i lauvet" som er femte bok om skogingene i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland rundt forrig århundreskifte (den leser jeg så sakte det går an slik at den skal vare lengst mulig ;o), og til slutt den den dere skal få en liten smakebit fra, nemlig
Lykken er en søt hevn av britiske Elizabeth Buchan. 
Boka handler om Rose, som brått og helt uventet blir dumpet av ektemannen gjennom femogtjue år. Hans nye kjærlighet er til alt overmål Rose´s assistent, og som om ikke det er nok, løser arbeidgiveren deres den kinkige situasjonen ved å gi Rose sparken! Just så langt har jeg kommet, og det er nå jeg trur det skal begynne å bli spennende å finne ut hva Rose velger å gjøre som har gitt boka den supre tvetydig tittelen!
Fin framside også!!

"(...)faktum er at jeg vil ha en som ser det fra en annen vinkel, hvilket betyr at vi er nødt til å gi slipp på deg, Rose. Ti år... det er lenge å sitte i samme jobb. Jenny i HR-avdelingen snekrer sammen en sluttpakke. Vi skal gi deg skikkelig behandling, Rose. Ingen vits i å trekke inn advokater." Han tegnet en tredje og siste sirkel. "Du må rydde skrivebordet ditt, selvfølgelig, men jeg ser helst at du er ute ved lunsjtid."
"Det tror jeg ikke at jeg kan."
Ansiksuttrykket hans endret seg ikke. "Har du kikket på kontrakten din i det siste?"

Boka er beskrevet både som klok, herlig, velskrevet, morsom, trist og raffinert- det lover godt for fortsettelsen!

Hvis du trenger flere lesetips, kan du helt sikkert finne noe som frister hos Mari som stadig holder det igang med en smakebit på søndag- jeg gleder meg til å fortsette å lese de tre bøkene jeg har begynt på, men jeg skal selvfølgelig innom Flukten fra virkeligheten for å snoke litt i hva andre holder på med i lesekrokene sine rundt omkring ;o)