torsdag 29. juni 2017

Sommerboka- så rart!

Sommerlesing og seteridyll
I det siste har jeg lest om Sommerboka både i Dagbladet og på NRK, og det har fått meg til å fundere litt. Aller mest over at når NRK ber seks norske forfattere anbefale pocketbøker det passer å ha med på stranda i sommer, velger fire av dem å oppfordre (sin potensielle) norske lesere å velge bøker som ikke engang er oversatt til norsk!! Jeg vet egentlig ikke om jeg blir mest irritert, trist eller forundra... Tenk at norske forfattere ikke gidder å bruke den anledningen til å heie på norsk litteratur? Jeg klør meg i hodet. Uansett, Maja Lundes "Bienes historie" har jeg allerede, som mange andre, både lest og likt, så jeg går god for det tipset. Den andre forfatteren som får litt heiarop, er Kenneth Moe, som til nå har vært ukjent for meg. Det skal det bli forandring på nå med en gang! Det var tre ledige eksemplar på ebokbib, så de er allerede lasta ned.
Dagblade hadde litt annen vinkling på sin artikkel om sommerboka. De har tatt for seg nye bøker fra en formodentlig lettlest feel good/ happy tears- sjanger. På den oversikta er det kun ei "norsk" bok som er med, nemlig "Malerens muse" Lisa Strømnes. Det har nok ikke gått en eneste bokblogger hus forbi at mange allerede har lest og likt den, men jeg er altså ikke blant dem- som har lest boka, altså! Jeg håper jeg får gjort det i løpet av sommeren, og selvfølgelig har jeg forhåpninger om at den skal score høyt også hos meg. Den finnes også på biblioteket, men foreløpig er det ingen ledig, så den må nok vente litt, ser det ut som. Ellers var det flere bøker som frista på Dagbladets liste. Når avisa triller femmere for denne typen romaner, er det all grunn til å forberede seg på lesemaraton! Familiehemmeligheter, gods, misforståelser, tapt kjærlighet, drama og mysikk- jeg tar meg selv i å tenke at det ikke er helt krise om det ikke bare blir strand-vær i sommer; det skal nok gå helt fint å kroe seg i et lesehjørne inne også ;o)

Hvis dette ikke skulle bli nok sommerlesing, har jeg helgardert med et tre måneders digitalabonnement på Dagbladet. Tilbudet på 99,- kroner inneholdt også tre gratis pocketbøker fra tilbudstorget i de fysiske Ark-bokhandlene, så da ble det jammen litt ekstra sommerlesing der også.
Mange av bøkene som lå der, hadde jeg lest allerede, men disse tre fikk bli med meg hjem- jeg er usikker på om jeg kommer til å prioritere "Ardennene 1944", men gemalen hadde stor tru på den og hadde lyst til å lese, så da ble det slik. Strengt tatt var det vel han som betalte abonnemente også, så da er det kanskje rett og rimelig at han fikk velge seg ei bok, han også... "Den lave himmelen" og "Bildet av Rebecca Winter" kan jeg ikke huske å ha lest noe om, men de ser ut som helt perfekte sommerbøker, så jeg satser på at det blir en bra sommer, uansett om bøkene leses inne eller ute!

tirsdag 20. juni 2017

Nøkken, av Nathan Hill

På 1940-tallet emigrerte unggutten Fritjof Andresen fra Hammerfest til Amerika. Han byttet navn til Frank, giftet seg og ble far til ei lita jente, Faye. Ble en god borger, om enn noe sær og utilnærmelig, bare når han fortalte historier om gården han kom fra, virket han glad. 
Faye på sin side ble en skjør unge, i den forstand at hun utviklet en form for angstanfall som plaget henne i peroder helt fra hun var barn. Hun var ekstremt opptatt av å gjøre de rette tingene, og ble følgelig stemplet som kjedelig og strebete da hun vokste opp i Iowa på seksti-tallet. Først da hun flyttet til Chicago for å studere, fikk hun en smak av hva livet kunne ha å by på, selv om oppholdet i byen ble av kortvarig art. Hun fortalte aldri noen om hvorfor hun dro tilbake så raskt, men hun giftet seg med ungdomskjæresten, de fikk en sønn, Samuel, som i likhet med moren var sensitiv og svært forsiktig. Da Samuel var elleve år, forlot moren familien uten noen forklaring, uten å fortelle hvor hun skulle- og uten at hun noen gan gav lyd fra seg. Først etter tjue års tid, fikk Samuel vite hvor moren befant seg; plutselig var hun i alle kanaler, pensjonistterroristen var plutselig på alles lepper, etter at hun ble pågrepet for å ha kastet grus og småstein på en konservativ presidentkandidat ( a' la en viss Trump). 
Dette er historiene til en liten families tre generasjoner, men viser samtidig utviklinga (og konflikter) i det amerikanske samfunnet fra førtitallet fram til vår tid. Med storslått fortellerglede og oppfinnsomhet flettes fortid og nåtid sammen til et bilde hvor tilsynelatende små og uvesentlige detaljer viser seg å være riktig så betydningsfulle elementer når den ferdige veven til slutt kan betraktes med en viss distanse.
En vidtfangende roman om hvordan valg man tar- eller lar være å ta- kan få store konsekvenser for mange, mange fler enn de man tar med i vurderingene sine når man veier for og i mot. Falske anklager, hemmeligheter, løgn, fortielser, uredelighet, feighet og fanteri... Med så mange negativt ladde temaer, kan man for trekke den konklusjonen at det er en tung og traurig historie. Man kan virkelig ikke ta mer feil! Dramatiske historiske hendelser krydret med fantasifull fiksjon-  Her er sprudlende humor, poesi, drama og overraskelser som perler på ei snor. Persongalleriet er variert og troverdig, i tillegg til at flere av bipersonene er så tatt på kornet at det er en fryd! Alice som har endt opp med å prøve å redde den stedegne floraen fra en innført løkvekst, Laura Potsdam som ved hjelp av forvokst selvtillit og sleipe triks snor seg gjennom studier så vel som livet og faktisk tar sikte på, en gang i framtida, å stille til valg som president. 

Denne har jeg valgt å høre som lydbok, først og fremst fordi jeg trengte en lang historie som kunne ta meg gjennom noen dager med husmaling, men også fordi Kim Haugen er en oppleser jeg tidligere har hatt godt forhold til. Han gjør fortsatt en god jobb, men denne gangen synes jeg kanskje han har en tendens til å karikere enkelte av personene en smule. Jeg tviler på om flertallet av de som leser bøker, legger mye drama i dialogene, og jeg mener det ideelle er å holde lesehasgheten oppe og dramatiseringa ned når man leser inn lydbøker. 
Ellers har jeg det med å henge meg opp i rare ordvalg og språklige pussigheter, spesielt hvis bøkene er oversatt. Er oversettelsene OK, er språket vanligvis ikke noe jeg tenker over i det hele tatt, men her har jeg mer enn en gang tatt meg i å tenke jøss! Så kreativt og godt oversatt! Kryss i taket og klapp på skuldra til Vibeke Saugestad- oversettelsen er rett og slett briljant, og bidrar til at romanen er en av de beste hittil i år! 

Konklusjonen blir selvfølgelig at dette er ei bok jeg anbefaler på det varmeste- og hva passer vel bedre enn en lang, handlingsmettet roman nå som sommerferien står for døra? Av og til er det deilig å dukke ned i historier som varer og varer, som byr på overraskelser og avsløringer, som byr på grubling, fnising og ettertanke. "Nøkken" har det meste!

Boka er gitt ut på Lydbokforlaget og Gyldendal- og jeg skal prøve å huske å legge inn linker når jeg er nede fra setra igjen. For ordens skyld: jeg har kjøpt lydboka sjøl og har kombinert med papirbok fra biblioteket i HARAM!! Fjernlån er såå kult- Norge rundt for å låne bøker ;o)

torsdag 8. juni 2017

Junikveld og Naturdagbok fra 1906

Jeg har funnet nok ei nydelig bok inne hos Nasjonalbiblioteket. En aldri så liten skjønnhet fra 1906, oversatt og utgitt på norsk så sent (eller tidlig..?) som i 1979. En engelsk dame, Edith Holden, malte akvareller og skrev ned stort og smått av opplevelser og observasjoner gjennom et år. Bortsett fra en del av de (litt dårlig oversatte) diktene boka er krydret med, har det vært en sann glede å klikke seg gjennom denne. Værrapporter, når de første vårblomstene dukket opp, når sanglerkene la egg, hvordan rosehekker blomstret osv. Fullstendig ukomplistert og vakkert fra første til siste side.
Forsidebildet er også "Vignett" for juni- som liksom alltid har vært min måned, og fortjener så absolutt en gjengivelse som er riktigere enn bildet fra bokelskere.no.
...Og når vi først har kommet til juni, hva er vel mer på sin plass enn å trekke fram et favorittdikt av en favoritt dikter, Junikveld av Hans Børli.

Vi sitter i slørblå junikveld 
og svaler oss ute på trammen. 
Og alt vi ser har dobbelt liv, 
fordi vi sanser det sammen. 

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt 
av sunkne solefalls-riker. 
Og blankt som en ting av gammelt sølv 
 er skriket som lommen skriker. 

 Og heggen ved grinda brenner så stilt 
av nykveikte blomsterkvaster. 
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind, 
- det er som om noe haster... 

Å, flytt deg nærmere inn til meg 
her på kjøkkentrammen! 
Den er så svinnende kort den stund 
vi mennesker er sammen 

VI blir nok litt melankolske, Børli og jeg, når vi sitt der på kjøkkentrammen og lar tankene flagre, først litt hit, så litt dit. Den er jo svinnende kort den stund vi har...

...og tidas tann gnager jevnt og trutt, også ved Oppistun Børli, ved Børen sjø i Eidskog. Det er lett å forestille seg at en diktersjel kunne bli preget av å vokse opp et sted som dette.

En av mine juniMORGENER, foreviga fra kjøkkentrappa klokka 03.38, da Lilli bare MÅTTE ut å tisse. Det er fordeler ved alt, til og med å bli vekket så gudsjammerlig tidlig...

torsdag 1. juni 2017

Bokhyllelesing april og mai. Tove trumfer Henrik.

Som nevnt. Måneden har ikke vært preget av skrivekløe. Ikke i det hele tatt. Skippertak og samleinnlegg er dermed den enkleste og eneste løsningen mens jeg venter på inspirasjon.
Heddas bokhyllelesing er det eneste jeg har pålagt meg selv å gjennomføre av lese-skrive-blogg-relaterte arrangement. Det går som regel an å finne noe som passer til de fleste kategoriene, til og med et skuespill fant jeg, men for å ta det første først- litt orden må det jo være ;o)
I april var temaet skandinavisk bok utgitt mellom 1945 og 1990. Det var så vidt jeg klarte å grave fram et lite klenodium, Tove Janssons "Trollvinter" - Mummidalen anno 1957, mi utgave er antakelig kjøpt på mammutsalg, helt sikkert er det at den er fra 1992. Småskremmende og sår, akkurat sånn som man husker Mummidalen fra barndommen. Jeg var aldri fornøyd når det var Mummitrollene som dukket opp på barne-tv, og det er først som voksen jeg skjønner hvorfor. Tove Jansson skrev slett ikke søte barnehistorier hvor alle er snille, trygge og glade og alt ender godt. Hun viser at alle har gode OG dårlige sider, at man noen ganger gjør slemme ting og får dårlig samvittighet- og ikke klarer å la være. Det er barnebøker barn kan få vondt i magen av- i hvertfall de som er sarte og litt nærtagende. Sånn som jeg var. Og kanskje er.
Bonusspor: Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese "Sommerboken" av samme forfatter, og dette ble anledningen, selv om jeg ikke har boka stående i hylla. Nasjonalbiblioteket ble søkt opp, og der lå den scannet og klar til lesing. Det er noe spesielt ved å lese gamle utgaver sånn som denne- i tillegg er det spesielt å høre forfatteren selv lese historiene om Sofia som tilbringer somrene på ei lita øy ute i den finske skjærgården (Storytel.no) . Et sted leste jeg at man sammenlignet damene i "Sommerboken" med Lille My fra Mummidalen, uten at jeg helt fikk tak i om det var Sofia eller Farmor det ble siktet til. Jeg ser likhetstrakk til begge! Historiene her har også litt av den samme sårheten i seg som man finner i bøkene fra Mummidalen, men kanskje ikke like overveldende? Mulig jeg tenker sånn fordi man selvfølgelig har forskjellige forventninger til bøker utfra hvem som er målgruppe.
Sommerboken og Mummidalen er fascinerende av forskjellige grunner, og selv om ett av målene med bokhyllelesing er at man på sikt skal komme litt lenger ned i bokstablene, fører det også til at stadig nye bøker blir føyd til på leselystlista. Jeg har selvfølgelig lest litt om forfatteren og forfatterskapet, men jeg vil vite mer, og har satt meg fore å lese Tuula Karjalainens biografi fra 2014. En gang om ikke så altfor lenge! Foreløpig er juli en rimelig blank lesemåned sånn i teorien, så vi får se hva det blir til!

I mai skulle vi lese dikt eller skuespill. Ikke mye å velge i fra den kategorien, men fra min fars fetters dødsbo har jeg hatt Henrik Ibsens "De unges forbund" stående noen år. Jeg skjønner ikke helt hva jeg tenkte på da jeg tok med meg den, kanskje var det ingen tanke bak i det hele tatt, kanskje var den bare en slags nissen på lasset. Jeg har aldri vært spesielt interessert i teater, og Ibsen... Vel, "Et dukkehjem" og "Vildanden", "Peer Gynt" og "Byggmester Solness" har jeg på ymse vis vært igjennom. Pensum på videregående, oppsetning i Fryajuvet, fjernsynsteater, radioteateret. For å si det sånn; ikke alt har vært like fengende. Det samme kan jeg kort og godt si om "De unges forbund- lystspill i fem akter" fra 1869. Allerede  ved forordet begynte jeg å slite. Jeg hadde jo et visst begrep om handlinga i stykket, men tenkte det kunne være interessant å lese litt om bakgrunnen for at det ble skrevet, reaksjoner det skapte osv, men nope! Det var omtrent like vellykket som da jeg prøvde meg i skolemusikken og vi måtte knekke koden for å tyde noter (evt finne g-nøkkelen) før vi i det hele tatt fikk ta i et intrument. Tørr teori er tydeligvis ikke mi sterkeste side!
Vel, jeg slet meg gjennom de fem aktene, helt uten å trekke på smilebåndet. Det syntes jeg var så pass ergerlig at jeg googlet "De unges forbund + video" og endte opp med - nettopp! Fjernsynsteateret fra det herrens år 1986, og da fikk smilemusklene strekt litt på seg! Ikke fordi stykket ble så himla mye morsommere, men fordi det var fornøyelig å se blant andre pur unge Sven Nordin og Brit Elisabeth Haagensli i aksjon.
Jeg konkluderer med at jeg ser hvorfor dette stykket kunne skape engasjement på slutten av 1800-tallet, men pr dags dato ikke er et teatermenneske, og det er med god samvittighet jeg sender Henrik til første og beste loppemarked.

Tjukk bok, smalt bilde...
Neste runde Med bokhyllelesing går over to måneder, og det skal børstes støv av ei tjukk bok. I hylla har jeg "Den usynlige broen" av Julie Orringer med 714 sider, en roman beskrevet som En uforglemmelig historie om tre brødre, og en stor kjærlighetsroman fra andre verdenskrig med Budapest og Paris som bakteppe. Det er en dobbelt dårlig samvittighet som skal til pers. Ikke nok med at den har stått ulest i årevis, men det er en av de aller første leseeksemplarene jeg fikk som bokblogger! Det er rart med det, bøker man først ønsket seg, deretter fikk og til sist gledet seg til å lese, kan bli stående urørt, mens andre bøker bare suser forbi alle de tre stadiene ønske-skaffe-glede, og blir slukt i et jafs.. Tenker jeg koster på meg noen dager uker med re-gleding før jeg begynner- å glede seg er jo ofte halve moroa!