tirsdag 30. april 2013

På vent... i ulvenes skygge

Det er rart med det; stadig vekk lover jeg meg selv at jeg skal lese mer av det som allerede ligger rundt omkring og venter på å bli lest. At jeg IKKE skal la meg friste til å slippe flere bøker inn i huset før jeg har gjort et skikkelig innhogg. Man mister jo helt oversikten, og det er jo synd, for de bøkene som allerede er tatt inni varmen, er jo der akkurat fordi jeg engang var helt sikker på at de var lesverdige.
I det siste har det blitt litt for mye fra samme sjanger, og jeg er egentlig mer enn klar for litt grøss og spenning, for eksempel. Noen hevder hardnakket at krim hører høsten og vinteren til, men det er jeg ikke enig i!
Så ble det litt bokryggpoesi igjen, også!
Finn kongefølelsen av Randi Skaug har jeg strengt tatt allerede begynt på, ogden synes jeg virker lovende så langt. Undertittelen er Gjør hver dag til en god dag, og på baksida reklameres det med at det er en konkret og inspirerende bok om personlig mestring- spennende å lese hva slags erfaringer og tips andre har!

I ulvenes skygge av Stef Penney er forfatterens debutroman som hun har fått flere priser for. The Guardian skrev blandt annet "Spennende episk roman fra det 19. århundre som gir leseren en følelse av konstant ubehag"... Leste en smakebit fra denne på en svensk bokblogg, som i tillegg roste den for godt språk, og da er jeg overbevist ;o)

Den siste; Det lovede land av Sebastian Barry, vet jeg ikke så mye om, egentlig. Jeg så at Beathe (med bokhylla og bøker på vent ;o) hadde lest den og likte den, så jeg gleder meg til denne også- enda jeg ikke leste hele omtalen hennes, nettopp fordi jeg hadde den klar og ikke ville skru forventnuíngene for høyt! Det var det med de store fallhøydene...

Beathes blogg er det flere som viser fram bøker de har på vent, og den som ikke har pålagt seg selv inntaks-stopp finner helt sikkert noen fristelser der! Mens vi andre kan ta en kikk og late som vi bare leser for moro-skyld, mens vi i smug noterer oss enda flere tips om bøker som er verdt vår oppmerksomhet!


mandag 29. april 2013

De hemmelig barna

Alison McQueen

CappellenDamm, 2013
412 sider
Oversatt av Guro Dimmen



Forfatteren har skrevet flere romaner tidligere, da under navnet Alison Penton Harper (ikke Pentor Harper som forlaget har skrevet på smussomslaget). Dette er den første av bøkene hennes jeg har lest, og jeg kan godt forstå at hun er en populær forfatter!

Boka handler om de to søstrene Serafina og Mary, som vokser opp som halvkaster i India fra 1920-tallet.
Boka begynner med Serafinas begravelse. Hennes datter er naturligvis knust, og ber tanta Mary fortelle om moren som hun aldri følte at hun riktig kjente. Moren hadde aldri vært villig til å fortelle om bakgrunnen sin- og Mary på si side hadde lovet aldri å fortelle om den til noen. Ikke så lenge de begge levde. Alstå stod hun nå fritt til å fortelle historien.

Forholdet mellom søstrene er utrolig godt beskrevet. Serafinas stahet, målbevissthet og evne til å observere og analysere, Mary som var mer vimsete, lot tilfeldighetene råde og som helst fulgte veien andre har staket ut for henne. Motsetningene til tross; de hadde bare hverandre, og selvom det utad ikke virket som de hadde et nært forhold, viste de begge at de var der for hverandre, og ønsket hverandre det beste.
Også stituasjonen til jentenes mor er opprørende lesing. Fra begynnelsen totalt uvitende og ført bak lyset, endte hun til slutt aller nederst på den sosiale rangstigen. Paria- de urørbare.

Jeg kan ikke la være å sammenligne denne med den forrig boka jeg leste fra India, Sjalet fra Kashmir, og som jeg skrev i smakebit-innleggget; her er det mye mer følelser som settes i sving! Her er det mye mer temperatur og ekte, sterke følelser! Samspillet mellom de forskjellige personene er levende og troverdig, det historise bakteppet, britenes etterhvert raknende herredømme i India og de sosiale skillene er både engasjerende og lærerikt- enda en gang: vi kan trenge litt påminnelser som får oss til å sette pris på det vi har, her og nå...
Språket er enkelt og lettlest, og historien krydres av detaljrike beskrivelser. Her er også det eneste ankepunktet jeg har til boka. Det er så inmari mye som beskrives som delikat! Det er jo ikke et ord som brukes særlig mye i dagligtalen vår, så det kunne oversetteren med fordel ha variert litt mer. Delikate hender, kunne like gjerne vært spinkle. Delikate hekter på kjolen kunne rett og slett vært små eller fine. Delikate flettede treskodder hadde helt sikkert vært like gode hvis de var vakre, utsøkte eller fine. Det blir faktisk litt distraherende når et slik ord blir brukt så overdrevent.

Konklusjon:
Jeg likte boka godt! Jeg ble engasjert og rørt, og tenkte mer enn en gang at "jammen er det bra dette er et tilbakelagt historisk kapittel"! Så kommer jeg på at det er det kanskje ikke likevel? Vi kan vel ikke benekte at vi fortsatt har mennesker som behandles som paria? Dermed blir det også en tankevekker. Og til slutt: jeg liker historiske romaner, og jeg liker dem enda bedre når de har faktiske bånd til virkeligheten, jfr. forfatterens familiehistorie. (Les spesielt spørsmål 7 i dette intervjuet.)
Boka anbefales!!

Utdrag fra boka kan leses her.

torsdag 25. april 2013

Ukas illustrerte #1

Jeg bor på et sted som like gjerne kunne hete Langt Unna Folkeskikken. Som regel er det helt fint, sjøl om det ikke er så veldig mye spennende som skjer. Det er mer snakk om å finne på fine ting å gjøre. Det er ikke bestandig det går like bra. Da er det er fint å ha noen spesielt utvalgte bøker. Det viser seg at det ofte er illustrerte barnebøker setter ting i best perspektiv, og som setter fingeren på hva det nå måtte være... Som i dag:

Shaun Tan: 

Det røde treet

CappelenDamm, 2010
Oversatt av Geir Uthaug.

De vakreste illustrasjoner du kan tenke deg. Hver side er et kunstverk, tankeverdt og med klokskap, trøst og til slutt heldigvis og takk; håp.  
Forresten; jeg skrev barnebøker, men forlaget har satt målgruppe 6-99 år på sine nettsider. Det alene gjør dagen litt bedre
Terningkast 6 og favorittstjerne på bokelskere.no.

onsdag 24. april 2013

Av kvinner, om kvinner- anbefalt for menn

Karen er den kreative dama bak bloggen Forfatterfruen. I det hodet tror jeg tanker og idéer farer rundt, at- og-fram som løpske tennisballer! Det siste er at hun vil lage ei liste over bøker skrevet av kvinner, om kvinner og som menn bør lese. Det er vel ofte sånn at kvinner like gjerne leser forfattere av begge kjønn, mens menn helst holder seg til mannlige forfattere.
Nå er det slik at mannen her i huset stort sett leser aviser, og ett og anna blad a´la Villmarksliv, men gudene skal vite at jeg har prøvd å få ham til å lese andre ting også. Jeg trur jeg har ham på gli nå- men Vedboka til Lars Mytting... Jaja... Det er jo en begynnelse, og kanskje kan han trenes opp til mere lesing, slik at knærne svikter og orienteringsevnen skranter, så kan han finne glede i å lese skikkelig litteratur når han sitter på gamlehjemmet..?
Her er tre bøker som oppfyller kriteriene av og om kvinner, i tillegg til at de bør appelere til menn, og kanskje gjøre dem litt klokere mer forståelsesfulle:
Oooopsss... feil bilde, men det gjør ingenting;
det kan bidra til å vekke interessen hos menn ;o)
I en annen verden av Grace McCleen: Om Judith som vokser opp alene med faren, og med Jehovas vitner som eneste nettverk. Judith bygger og drømmer seg bort i Prydelsens land, og etterhvert får hun (kanskje?) det hun skaper der til å bli virkelig. En fantastisk nydelig oppvekstroman om ensomhet, lengsel og savn, men også om tvil, tro og håp - og om å lære seg å ta igjen.

Nåde av Linn Ullmann: Johan blir alvorlig syk og inngår en avtale med kona Mai; den dagen livet blir uverdig eller uutholdelig skal hun hjelpe ham å slippe. Når dette stadiet nærmer seg, møter begge naturlig nok sider ved seg selv (og den andre) som de ikke visste om på forhånd. En uvanlig kjærlighetsroman om den vanskelige kunsten å leve til man dør, og om å legge livet sitt i andres hender. Om den dypeste sannhet, om skjebnesvangre løgner og små, umerkelige svik.

Venstre hånd over høyre skulder av Selma Lønning Aarø: En mann står på fortauet og kysser en kvinne- plutselig river han seg løs, løper ut i veien, blir påkjørt- og dør. Hendelsen fører til mange spørsmål: Hvorfor løp han? Hvem var han? Var det egentlig noen som kjente ham? En elegant og finurlig oppbygd historie, hvor bakgrunnen for hendelsen gradvis avdekkes. Det er flere kvinnestemmer som forteller hva de har sett, hva de vet- og hva de tror de vet, så blir det opp til leseren å pusle sammen et helt bilde av mannen.

Når jeg har skrevet disse korte presentasjonene, slår det meg at de store fellesnevnerene kanskje er SAMSPILL, FORTIELSER og KOMMUNIKASJON. Ganske viktige elemeter i forholdet mellom menn og kvinner, skulle jeg mene.

Besøk Forfatterfruen, for flere gode lesetips- de fungerer for damene også, hvis noen skulle være i tvil ;o)

mandag 22. april 2013

Flaskepost... fra... Fasandreperne..?

Jeg er (som vanlig) litt på hæla når det gjelder å skrive omtaler av bøkene jag har lest, så her er den enkleste av alle løsninger: revolveromtale og to i en smekk!

Fasandreperne                                                    Flaskepost fra P  

Spilletid: ca 14 timer                                                         17 timer, 36 minutter
Oversatt av Kirsti Øvergaard                                         Erik Johannes Krogstad
Begge utgitt på Aschehoug/ Lydbokforlaget
Begge lest av Helge Winter-Larsen
  
Jeg har tidligere hørt bok nummer 1, Kvinnen i buret, og var veldig begeistret for den; spenning og hjertebank! Fasandreperne var kanskje ikke like nervepirrende, men likevel god; her satt og gikk jeg mest og lurte på om det egentlig var både "good guys" og "bad guys" i denne historien, og konkluderte med at sannsynligvis er de fleste i utgangspunktet helt normale, men omstendigheter kan føre hvem som helst over på feil side. Flaskepost fra P, skilte derimot veldig klart mellom gjerningsmann og offer- og likevel kan man kanskje si at alle partene her var ofre...
Carl Mørck er fortsatt frustrert, lei, smart, litt treig, men veldig klar for å komme nærmere innpå Mona Ibsen. Assad er fortsatt en underlig fyr som stadig viser nye (både overraskende og voldsomme) sider, og jeg lurer mer og mer på hva det egentlig er med den typen!

Anette er kvinnen bak revolveromtalene, og det er hun som har fått meg til å lese/ høre bøkene om Avdelig Q. Da er det ikke mer enn rett og rimelig at hun får "æren" av å si hva hun mener om Fasandreperne og Flaskepost fra P ;o)

tar jeg nok en liten permisjon fra Carl & co, men jeg regner med at jeg etter ei passende pause kommer til å ta turen ned i de asbestbefengte kjellerlokalene for å finne ut hvordan det går med dem. Den foreløpig siste, Marcoeffekten, har jo nærmest fått stående ovasjoner, og det er sikkert gode grunner til det. 

søndag 21. april 2013

Indisk smakebit

Etter den forrig boka jeg leste med handling fra India (Sjalet fra Kashmir) var jeg litt skeptisk til å begynne på De hemmelige barna av Alison McQueen. Det viste seg å være helt uten grunn!
De britiske koloniherrene ser på India som selve juvelen i kronen. Der befinner James MacDonald seg, han har stor suksess med teplantasjen, men noe kone- se det har han ikke skaffet seg enda. I stedet tar han seg en lokal skjønnhet som elskerinne, og mot alle regler og tradisjoner får han to barn med henne. Dette forholdet blir etterhvert veldig vanskelig for alle parter; James, Chinthimani, omgangskretsen og lokalsamfunnet; alle synes av forskjellig grunner å ha problemer med å se på at dette skjer. Og i stridens kjerne, der står det to barn som naturligvis helt uforskyldt har havnet i dette uføret. Ingen vil vedkjenne seg dem, og ingen vil akseptere dem.
Boka bygger på forfatterens egen familiehistorie, moren er indisk og faren britisk, noe som gir historien enda en dimensjon og mer dybde.

Dagens smakebit er fra side 80. Chinthimani er forbanna og lei av å gå og vente på James som kommer skjeldnere og skjeldnere på besøk, og har bestemt seg for å oppsøke ham i hovedhuset. Hun tar med seg barna og hustjeneren, Shurika:
"Vi burde ikke være her." Shurikas stemme dirret advarende. Hun betraktet jentene nervøst der de løp i forveien, for hun fornemmet at fruens trass var aldeles malplassert. "Sahiben har sagt-"
"Sagt hva da? At vi skal holde oss innenfor fengselets murer mens han ignorerer oss i år etter år?"
"Vi mangler ingenting, frue."
"Det jeg mangler, er en ektemann som behandler meg med den respekt jeg fortjener."
"Frue." Shurika bøyde hodet. "Han er ikke deres ektemann. De må ikke omtale ham som det. Vi må være forsiktige. Her er det bare bråk i vente for oss."
"Selvfølgelig er han det." Chinthimanis stemme hardnet. "Enten han liker det eller ei. Jeg nekter å la meg bringe til taushet, og bare gå rundt og vente på tillatelse til å ta et glass vann fra min egen brønn."
Naturligvis har Shurika rett; det er trøbbel i vente...

Jeg liker denne romanen kjempegodt! Den har driv og er uforutsigbar på den måten at leseren i prologen får hint om hvor søstrene havnet etter omtrent åtti år, men hvordan veien dit artet seg, det får vi nok visst litt etter litt. Har fortsatt igjen mesteparten- heldigvis ;o)

Mari feirer i dag! 800 innlegg og som alltid et drøss av smakebiter på søndag! I dag også med et
kakebord som burde friste! Ta en tur innom hvis du vil delta på feiringa, eller hvis du trenger litt inspirasjon til nye lesegleder :o)

lørdag 20. april 2013

Lurte deg , din koling!!

De sist ukene har jeg fått utrolig mange utrolig ekle kommentarer på innlegget jeg skrev om denne boka:
Klikk på bildet så kommer du til innlegget. 
Jeg skal absolutt ikke utdype hva kommentarene inneholder. Poenget er at der er det ikke lenger mulig å legge igjen kommentar, så da har jeg trulig ødelagt moroa for minst én koling! Etter som jeg først trudde jeg måtte slette hele innlegget, er jeg godt fornøyd med denne løsningen!
Jeg har forstått det på andre bloggere (som har lagt inn sånn kode for å kommentere) at det ikke er bare jeg som har hatt dette problemet, men stort sett gjelder det gamle innlegg. Nå vet jeg ikke hvordan det funker på andre plattformer (heter det det?), men på blogger kan man bare gå inn på sida for å redigere innlegget man får disse dritt-kommentarene på, og i høyremargen er det en bolk for kommentarer. Der er det bare å huke av for ikke å tillate flere kommentarer! Herlig! Jeg har i hvertfall ikke fått tilsvarende kommentarer på andre innlegg, så jeg håper det holder seg sånn... Mulig man skal tenke litt på hva slags overskrift man setter på innleggene? For sikkerhets skyld har jeg ikke engang nevnt navnet på boka her ;o)

Noen lurer kanskje på hva en koling er? Dialektord (?) for en fyr som ikke er av de skarpeste knivene i skuffen.

fredag 19. april 2013

Helgas dagbok

En ung jentes beretning fra livet i en konsentrasjonsleir

Helga Weiss


CappelenDamm, 2013
208 sider (+ illustrasjoner)
Oversatt av Kristin Sofie Kilsti



I begynnelsen av mars, så jeg et innslag på nyhetene (trolig var det Lørdagsrevyen på nrk). Der ble den 84 år gamle tjekkiske kunstneren Helga Weiss intervjuet om opplevelsene fra konsentrasjonsleirene Terezin (Theresienstadt) og Aschwitz. Hun var bare tolv år da hun og foreldrene ble sendt til Terezin, og mens de ble holdt der, tegnet hun og skrev om det hun så og opplevde. Dagboka ble gjemt i en mur, og hentet fram igjen da krigen var slutt.

Boka er delt i to deler. Den første består av Helgas dagboknotater fra førkrigstida i Praha, til hun og moren vender tilbake 21. mai 1945. Notatene er noe redigert, noen opplysninger er lagt til i etterkant, men alt er definitivt Helgas fortelling slik hun opplevde dette mørke kapittelet av verdenshistorien. Dette er det gjort greit rede for før historien begynner, noe som bidrar til å gjøre boka troverdig. Andre del er et intervju med Helga Weiss hjemme i leiligheten hennes i desember 2011. Her forteller hun om dagene og tida etter frigjøringa, litt om hvordan samfunnet behandlet jødene etter krigen, og hvordan livet hennes ble som voksen.

Noen vil kanskje spørre seg om vi trenger enda en personlig beretning fra Krigen. Om det ikke snart er på tide at vi legger dette bak oss. Tvert i mot, vil jeg si! Et sted i boka siteres Helgas venninne Francka (som trolig ble gasset ihjel i en av dødsleirene):
Glem timene med lidelse,
men glem aldri det de lærte oss.

Dette er første gang jeg har sett at konsentrasjonsleirene har blitt beskrevet fra et barns synsvinkel, og det gir historien et litt annet inntrykk. Barn legger merke til og tolker ting annerledes enn voksne. På den måten kan Helgs dagbok treffe et litt annet publikum enn de som tradisjonelt leser krigslitteratur. Et yngre publikum, kanskje? Det betyr ikke at jeg karakteriserer dette som ei ungdomsbok, selv om den helt sikkert vil fungere bra for den aldersgruppa også, men jeg trur nok at vi som ikke har opplevd krig, setter pris på at vi kan få en ny og yngre stemme å lytte til.
Man skulle kanskje tru at dette var en gjennomført tragisk og grusom fortelling, men det er har det ikke blitt. Vi får også innblikk i hvordan vennskap, solidaritet og oppfinnsomhet birdo til å gjøre tilværelsen utholdelig. Helga var trolig både ei oppvakt og nøktern jente som ikke har latt seg friste til å utbrodere mer enn nødvendig. (Mangelen på papir gjorde nok også sitt til at hun prioriterte hva hun noterte ned.)
I tillegg til teksten, er boka rikt illustrert. Kart, fotografier og Helgas egne tegninger delvis tegnet mens hun var i Terezin, delvis etter at hun kom ut, er med på å gi historien enda mere dybde og gjøre den levende.

Konklusjon:
Nøkternt, truverdig og gripende; Helgas dagbok, En ung jentes beretning fra livet i en konsentrasjonsleir, fortjener virkelig å leses av mange!

onsdag 17. april 2013

Sjalet fra Kashmir

Rosie Thomas



Juritzen Forlag, 2013
480 sider
Oversatt av Ellen Karine Berg


Rosie Thomas har skrevet en rekke romaner og flere av dem er oversatt til norsk, men dette er den første av dem jeg har  lest.
Faste ingredienser i bøkene hennes ser ut til å være dramatikk og kjærlighet- begge deler i forskjellige nyanser!

En kort film med bilder fra Kashmir og forfatterens presentasjon av boka- anbefales!!

I 1941 drar den nygifte Nerys Watkins fra den irske landsbygda til India og Kashmir sammen med ektemannen som har et kall som misjonær. Hun er stolt og spent på alt som ligger foran dem, men etter en tragisk abort, blir samlivet deres veldig vanskelig. Mens Evan fortsetter misjoneringa, blir Nerys med ei ny venninne til Srinagar for å tilbringe vinteren der, og for å komme til krefter igjen. Verden herjes av andre verdenskrig, og livet byr på en rekke utfordringer, både som en direkte følge av krigen, men også helt private anliggender gjør at Nerys og venninnene må ta vanskelige avgjørelser som får ringvirkninger langt utover deres egne liv og sin egen tid.
Tre generasjoner senere, tilbake i Irland, er Mair og søsknene hennes samlet for å rydde ut av barndomshjemmet og gjøre det klart for salg etter at faren deres døde. I en kommodeskuff, finner de et vakkert sjal pakket inn sammen med en gulnet konvolutt som inneholder en liten gylden hårlokk. Ingen av dem har sett disse tingene før, og det eneste de kan konkludere med, er at sjalet må ha tilhørt bestemoren, og at det må være fra den tida besteforeldrene bodde i Kashmir. Mair som er en frisinnet sjel uten store forpliktelser, bestemmer seg for at hun vil dra til India for å se om det kan være mulig å finne ut hvor sjalet kommer fra- og hvem sin hårlokk det kan være.

Boka har fått mye hederlig omtale rundt omkring, og det er sikkert vel fortjent. Historien er velkomponert og menneskeskjebner veves sammen på en fin måte. Likevel er jeg ikke ovebegeistra etter å ha lest den. Og nå kommer det vanskelige; jeg vet ikke helt hva den manglende entusiasmen skyldes! Jeg har kommet fram til at det mest sannsynlig er flere små sandkorn i maskineriet, som gjør at jeg synes det skurrer.
Jeg synes for det første ikke at språket flyter særlig godt. Rett som det er blir setningene så kronglete og sammensatte at man må lese de flere ganger for å få med seg betydninga (mulig det er jeg som er litt treg ;o) Et eksempel fra side 370-371:
Feirehus lå strødd utover åsene og campingvogner sto parkert langs kysten, men hvis man hørte til her, overså man mer disse enn man gjorde med åkrene og steinmurene og stiene i dalen som knapt nok forandret seg i løpet av et liv.
For det andre synes jeg personene blir litt for endimensjonale og blodfattige. De klarer ikke å vekke mye sympati, medfølelse eller engasjement hos denne leseren i hvertfall.
For det tredje synes jeg det blir for mye "pjatt", men det skal det kanskje være i en "dameroman"? For meg blir det i begynnelsen litt for langtekkelig, men det skal sies at det tar seg opp mot slutten, og alle trådene som tilsynelatende bare har blitt hengende løse underveis, nøstes fint opp, samles og festes skikkelig i veven!
Når jeg skal trekke fram det jeg synes er mest positivt med denne romanen, så er det helt klart at miljøskildringene og de geografiske beskrivelsene kommer høyt opp på lista. Det samme gjelder det historisek bakteppet, med andre verdenskrig og den gryende konflikten med Kashmir, India og Pakistan som hovedelementer. Alle sier vi jo "Andre verdenskrig", men for det meste tenker vi da på krigen i Europa, og av og til husker vi bombinga av Japan... Man er seg selv nærmest, og det kan være greit å få en påminnelse om at det ikke er helt sikkert at det er vi selv som er verdens navle. Det kulturhistoriske aspektet med kaniveverne og tradisjonene kyttet til pashminasjalene var det også interessant å lese om. (Det kan du forresten lese mer om i denne  nrk-artikkelen fra mai 2011.)

Til slutt blir spørsmålet om jeg vil anbefale denne til noen?! Tja, det kan jeg godt, til lesere som er glad i typiske chic-lit/ dameromaner, eller som vil lese ei bok fra et eksotisk område. De som kun er ute etter en handligsmetta page-turner, kan nok lett finne noe mer fengende å legge på nattbordet. Hos Bokelskere.no gav jeg boka terningkast fire, og det er jo egentlig et ganske greit resultat, er det ikke?

søndag 14. april 2013

Boka jeg (nesten) kunne drept for

Ok- det er vel litt overdrevet akkurat dét, men at jeg hadde delt ut noen velretta knyttneveslag for å redde boka DET hadde jeg helt sikkert gjort hvis situasjonen krevde det av meg. Eller jeg kunne gått gjennom ild og vann for den. Gått over lik? Njjaaa... Men hvis det bare fantes ett eksemplar igjen i hele verden, så hadde jeg nok tatt sats og hoppa over det liket... (Jeg er forresten bedre i høyde enn i lengde, uten at jeg vet om det betyr noe i denne sammenhengen)
Alt for å sikre meg at denne boka fortsatt skulle være en del av det litterære livet mitt:
Kort fortalt er dette historien om to voksne tvillingsøstre som møtes for å rydde ut av huset til den alzheimersyke mora Andrea D., som skal flytte på hjem fordi hun ikke lenger kan ta vare på seg selv. Et utgangspunkt som selvfølgelig er trist og vanskelig. Jødiske Andrea D. vokste opp i grensetraktene mellom Polen og Litauen på begynnelsen av 1900-tallet, og søstrene kjenner bare til bruddstykker av historien hennes. Med hjelp av ei svart notatbok som noen har skrevet litt i, vil de prøve å dikte videre for å fylle ut det de ikke vet om moren. Romanen fortelles på tre ulike plan; søstrene på loftet, Andrea Ds livshistorie og til sist minnebilder fra søstrenes vanskelige oppvekst.
Boka kom ut i 2006. Sida da har jeg både hørt Janne Kokkin lese den, og jeg har lest den sjøl. Pluss at jeg har lest litt i den her og der med ujevne mellomrom, bare for å kjenne på den fantastiske og gursomme stemningen og følelsen forfatteren  har klart å skape. Nå føler jeg at jeg kjenner denne romanen så godt at det er nok å lese et par-tre sider, så har jeg den under huden igjen. Når jeg tenker på det nå, føler jeg meg rett og slett heldig som har funnet ei bok som treffer meg så inderlig rett i hjertet...
Historien er nydelig, intens, rørende og brutal. Personene er levende, miljøskildringene er så du føler at du er til stede og observerer det hele. Språket er nydelig, rytmisk, poetisk, drømmende, distansert, og hvis jeg skriver mer nå, kommer dere ikke til å ta det alvorlig, men bare avfeie hele innlegget, bloggen og gud forby; BOKA! som det reneste vrøvl. Det kan jeg ikke ta sjansen på. I stedet kan dere få en liten smakebit fra side 143, tilfeldig valgt, ettersom jeg jo synes alt her er like bra (Her holdt jeg på å kjøre på med enda mere ros og godord...).
Fram og tilbake blafrer bladene i boka slik at vi får tak i historien den beskriver, bare stykkevis, som noe vi så vidt greier å gripe i forbifarten. Noen setninger her, et løsrevet ord eller to der. De virvles opp fra papiret og svever rundt mellom tvillingsøster og meg. Uforståelige og vonde, vondere enn noe vi har visst om.


Hvis du har et superdupert boktips eller en smakebit du vil by på, kan du bli med på smakebit-utfordringa hos Mari, eller du kan bare snike deg inn der, og sjå om du finner noe du kan la deg friste av!



Ps! Jeg fikk et hint om at det var veldig begrensa hvem som kunne legg igjen kommentar her på bloggen- nå er det gjort endringer så det skal være åpent for alle. Takk til deg, søte Lise

lørdag 13. april 2013

Påsken 2010 er avslutta

men sjøl etter tre uker på fjellet, har jeg både påsken 2011 og 2013 til gode!
(2012 er forbigått i stillhet...)
Fortsatt vinter ei god stund enda, sjøl nede i bygda...
Vel... Som dere skjønner, er det Juritzens PÅSKEKRIM jeg har begynt å jobbe meg igjennom ;o)
Målet fram til sånn cirka 13. april 2014, blir vel å gjøre unna de to siste jeg har her, slik at jeg kan bli a´jour til påsken neste år!? Det burde gå greit- det er jo slett ikke dårlig underholdning, og av og til er det godt med noe som kan leses, nytes og avsluttes i en fei!
Favoritt i samlinga fra 2010, er Jon Ewo og Robert Woods novelle "En jobb til Monty". Det er nok ikke den mest spennende, men etter mitt syn er den definitivt den mest fornøyelige ;o)

fredag 12. april 2013

Bian Shen- litt sen samlesing ;o)

Torbjørn Øverland Amundsen


Gyldendal, 2013
451 sider


Litt for mye av noe, og for lite av det andre...
Det er følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest denne. Den er satt i kategori for barn og ungdom, men jeg har ikke helt klart for meg hva slags alderstrinn forfatteren og forlaget har sett for seg. Dette skriver forlaget på sine nettsider:
Arthur fyller 14 år i morgen, men han vet han vil dø i løpet av natten. Han vet også at han vil våkne opp i en ny kropp, i en ny familie, hjelpeløs med et spebarns kroppskontroll, men med alle minner og følelser intakt. Arthur er et av Barna som har fått evig liv. Noe som både er et mirakel og en forbannelse.
Ute av stand til å dø og ute av stand til vokse opp har han levd gjennom verdenshistorien som et barn. Men selv det er ikke nok til å forberede ham på hva som er i ferd med å skje ...
Første bok i en thrillerpreget trilogi som spenner vidt.

Siste setning hadde gått meg hus-forbi, og jeg som er så skeptisk til å begynne å lese serier, hadde neppe blinket meg ut denne om jeg hadde visst dette var starten på en triologi. Etter å ha lest den, skjønner jeg jo at forfatteren har mye på hjertet, og han kunne umulig presset alt inn i ei bok.
Ut i fra omtalen, hadde jeg forventa at vi ville bli godt kjent med trøndergutten Arthur, dilammaene han kom opp i med tanke på at han er en tenåring som faktisk har levd noe sånn som sjutusen år, men akkurat den biten fikk vi fint lite av- mulig det kommer mer senere? Vi blir derimot kastet rett ut i et mysterium om hvem og hva Barna er, og et kappløp om å redde verden fra en forferdelig og helt uforutsett ende.
Midt oppe i dette har Arthur og hans "medsammensvorne", forskeren Nathaniel, diskusjoner om etikk og moral, evolusjon, om det finnes absolutte fakta, er historien uforanderlig? Kan hva som er rett og galt forandre seg med omstendighetene? Andre temaer er verdighet, respekt- og selvfølgelig ondskap.
Parallelt med historien om Arthur og Nathaniel, er det en annen, mørk historie som blir fortalt. Der er det i hovedsak bruddstykker med triste, destruktive og onde hendelser og mennesker som kommer til uttrykk. I forfatterens forord, står det at man står fritt om man leser de to historiene slik de står, altså annahvert kapittel, eller man kan lese de "mørke" kapitlene samla til slutt- eventuelt ikke lese dem i det hele tatt. Jeg leste de i sin helhet til slutt, og det fungerte bra.

Jeg trur ikke jeg skriver så mye mer om boka her, jeg viser heller til Elisabeth sin omtale, og linker til de som publiserte sine innlegg i forbindelse med samlesinga først i uka.

Det absolutt morsomste med boka er faktisk illustrasjonen på smussomslaget! Tar du det av, kan du legge endene mot hverandre slik at bildet på en måte går i ring... Det smalner inn på midten- eller der er det egentlig vridd en halv omdreining; et møbius bånd! Morsomt "triks" som kan gjøre en stakkar litt sprø, sjå her:


Den har faktisk bare ei side! Ikke framside eller bakside. Ikke opp eller ned. Ikke ut eller inn, rett eller vrang.
                                      Ingen begynnelse- ingen slutt. 
                                                Fascinerende!

                                    Også lærte vi noe nytt i dag også ;o)


torsdag 11. april 2013

Utrenskning

Sofi Oksanen


Lydbokforlaget/ Oktober, 2012
Oversatt av Turid Farbregd
Lest av Gisken Armand
Spilletid: ca 9 timer, 23 minutter


Dette er Oksanens tredje roman, den hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for i 2010. Forfatteren er oppvokst i Finnland med estisk mor og finsk far. Forfatteren er kjent for å skrive sterke historier, gjerne med et estisk-historisk bakteppe.
Hun er i disse dager aktuell med bok nummer fire, Da duene forsvant.

Vest-Estland, 1992. Den aldrende Aliide styrer på kjøkkenet da hun kaster et blikk ut av vinduet, og får øye på en bylt som ligger på bakken under et tre på gårdsplassen. Til tross for at hun er uhyre mistenksom, går hun ut for å finne ut om jenta er levende eller død. Hun skjønner med en gang at noe er forferdelig galt, men bestemmer seg for at hun må prøve å hjelpe den fremmede jenta. Det viser seg at Zara er russisk, og har vært offer for menneskehandel. Hun er tydelig preget av mishandlig og er livredd for at forfølgerene skal finne henne.
Etterhvert som Aliide og Zara får fortalt sine historier, skjønner leseren at til tross for aldersforskjell og andre opplagte ulikheter, er det mange bånd som kan binde dem sammen.

Leseren blir kastet rett inn i ei scene preget av frykt, mistenksomhet og nerver i høyspenn. Ingen av dem vet noe om den andre, og begge har én tanke som overskygger alt de foretar seg; de vet ikke om de kan stole på den andre. De er hele tida på vakt.
Vi blir med tilbake til tida rundt andre verdenskrig, da Estland var kamparena for Russland og Tyskland. Begge landene ville ha herredømme over landet, begge parter hadde hemmelige agenter spredt utover, og innbyggerne måtte hele tida være forferdelig forsiktig med alt de sa og gjorde. Ingen visste hvem som støttet hvem, eller hvem som kunne tenke seg å være angivere.

For noen år sida, forsøkte jeg meg på Oksanens "Stalins kyr", men sida jeg aldri fikk helt taket på den, var ikke forventningene til denne de aller høyeste. Nå som jeg har hørt Gisken Armand lese "Utrenskning", er jeg utrolig glad for at jeg gav forfatteren en sjanse til! Boka er full av spenning og nerve, den er grusom og uforglemmelig. Hvor langt er et menneske villig til å strekke seg for å overleve? For å få det de ønsker seg? Kan man noen gang legge historien bak seg, og gå uforstyrret videre?
Estland er faktisk et av nabolandene våre, man vi kan vel ikke akkurat si at vi kjenner det spesielt godt? Boka er ikke ny, men den er fantastisk godt skrevet, den er like aktuell nå som da den kom ut, og jeg trur de fleste av oss kan ha godt av å få utvidet både horisonten og kunnskapsnivået vårt en smule.
Konklusjon: Boka anbefales virkelig på det varmeste!!

Trykk HER hvis du vil høre utdrag fra boka.

tirsdag 9. april 2013

Venter på En venn i nøden

Jeg kunne startet dette innlegget akkurat som det forrige, med spørsmål om man kan klage over fint vær. Vi har utvida årets påskeferie en smule, og er fortsatt på fjellet! Været er fortsatt helt fantastisk, skiføret helt upåklagelig og alle er storfornøyd- sjøl om vi må se i øynene at det går mot andre tider nå. Til helga blir det nok bygdeliv, striskjorte og havrelefse igjen. Ikke så galt at det ikke er godt for noe; vel hjemme får vi bedre nett-tilgang, og det betyr at jeg skal prøve å få skrevet om de bøkene jeg tross alt har fått lest mens vi har vært her!

Ei sv de bøkene jeg ikke har lest enda, er En venn i nøden av Louise Millar. Dette er ei bok jeg plukket med meg fra butikkhylla da vi handla til påske... Fin, sukkersøt framside, og jeg tok meg ikke tid til å lese hele vaskeseddelen, så for meg at dette var noe i retning feel-good, men der har jeg nok tatt feil!
Dette skriver forlaget:
Callie Roberts er alenemor, og hun er fullstendig avhengig av sin gode venninne Suzys hjelp for å få hverdagen til å henge sammen. I flere år har Suzy vært utrolig snill mot Callie og den svakelige datteren hennes.
Da Callie får seg ny jobb, kvier hun seg for å be Suzy om mer hjelp, men kanskje den nye naboen, Debs, kan stille opp? Det ingen vet er at Debs lider av angst, og har en fortid som skjuler hemmeligheter som ikke kan tåler dagens lys...
Det viser seg altså å være en (psykologisk) thriller!! Så mye for feel-good ;o)

De som ikke har vært på skitur i dag, har kanskje allerede vært innom Beathes bokhylle for å vise fram hva de har på vent. Nå er det min tur til å svinge bortom for å la meg friste!

tirsdag 2. april 2013

Skjulte feil og mangler



Elsebeth Egholm


Schibsted Forlag, 2013
347 sider
Oversatt av Lene Stokseth


Kan man klage over at påskeferien har gått med til skiturer under knallblå himmel og gnistrende sol, slik at man ikke har fått lest mer enn en brøkdel av det man hadde tenkt? Jeg trur kanskje det blir litt feil, og jeg har i hvertfall lest Elsebeth Egholms første bok i serien om den nyskilte økonomijournalisten og tenåringsmora Dickte Svendsen. Etter hva jeg har funnet ut, er serien tidligere utgitt som en del av Schibsted Forlags pocketbok-serie 'Nordisk krim'. Når den nå kommer på nytt, er det med nye merkelapper; Chic-lit/ kvinnekrim, og nytt lekkert smussomslag. Disse grepene kommer kanskje til å treffe et litt annet og bredere publikum? Jeg unner i allefall flere å la seg underholde av denne/ disse!

Dicke feirer noe motvillig førtiårsdagen sin sammen med et par venninner, da hun blir oppmerksom på ei plastbalje som ligger og dupper i vannkanten utenfor kafeen. I balja ligger et dødt spedbarn. Politiet famler i blinde, og det er først etter noen dramatiske hendelser på nyfødt-avdelinga på det lokale sykehuset, at sladder og fordommer går over til allmenn frykt og krav om å løse mysteriene; Er det noe sammenheng mellom sakene? Er det flere gjerningsmenn? Er flere barn i fare?
Dicke har i grunn mer enn nok med å stable sitt eget liv på bena etter skilsmisse og flytting til 'nytt' hus i ny by, men i stedet for å la henne fortsette med å skrive nøkterne økonomiartikler til avisa hun jobber for, setter redaktøren henne til å dekke barne-sakene i Århus.

Dette er ikke en tradisjonell krimroman. Det er riktig som forlaget sier; den passer faktisk like godt i kategorien chic-lit! Vi kommer tett innpå trekløveret Dickte, Anne og Ida Marie. De har temmelig ulik bakgrunn, de har alle sitt å stri med på hjemmebane- og underveis i denne boka blir livene deres snudd temmelig på hodet, på helt forskjellig vis.
Jeg liker denne kombinasjonen veldig godt- faktisk mye bedre enn jeg hadde trudd på forhånd! Persongalleriet er variert og det er lett å få sympati med de aller fleste- også de som er 'de slemme'... Alle har ei fortid, og fasaden man viser fram er akkurat det; en fasade og et glansbilde. På innsida og på nærthold, er det meste både mer komplisert, sammensatt og vanskelig enn det ved første øyekast ser ut til å være.
Forfatteren krydrer historien med humor og ironi, noe som løfter leseopplevelsen flere hakk! Språket er enkelt og flyter lett, dialogene er kanskje ikke av de aller beste hele tida, men de er troverdige, og hva vet vel jeg om hvordan danske journalister, sykepleiere, politifolk og fotografer snakker?

Konklusjon:
Jeg digger Dickte, jeg digger Bo, jeg digger Wagner, jeg digger Egholm og aller mest digger jeg at Schibsted har hele serien klar fra før, og vi kan håpe at de siste fem bøkene kommer som perler på ei snor!