tirsdag 9. mai 2017

Selvforsyning i praksis, av Maria Österåker

Jeg har aldri så lenge jeg kan huske tilbake i tid, hatt så liten aksjonsradius som de siste to ukene. Jeg har lista meg rundt på tå-hev, hatt argusøynene vidt sperra opp for å registrere det minste lille tegn til tissetrengthet- og flydd ut og inn som en strikkball på speed, og skrytt som ei gammal grandtante hver gang det har kommet noen små dråper på grasset og ikke på golvet. Det sier seg vel nesten selv at jeg heller aldri har lest så lite som jeg har gjort i denne perioden. Det er tretten år sida sist vi hadde valp, og det står mer og mer klart for meg at Enja som vi fikk da, var et unikum! Stueren allerede da hun var åtte uker. Vi er på god vei nå også, men det er slett ikke snakk om å senke skuldrene og drømme seg fullstendig bort i romanens verden- da ville det garantert blitt mere tørkepapir og spryflaske enn det er nå, så sånn får det bli en periode nå.
Forrige uke var det forresten rene sommerstemningen i dalen, og vi virkelig koste oss ute. Lilli ble mer og mer bestemt på at hun ville satse på ei gartnerkarriere i stedet for å bli jakthund- og enn så lenge kan hun jo få leve i trua og håpet. Gartnere og jegere har stort sett høysesong til forskjellige tider av året, så vi regner med at det skal la seg kombinere etter hvert ;o)
Nå som vi vet at sommeren kommer til å bli av det forholdsvis "stillestående" slaget, uten milevis på tur i skog og fjell, har jeg funnet ut at dette kan bli en super hage-sommer, og dermed har jeg begynt å hente fram litt hagelitteratur. Nytt og gammelt i skjønn forening. Det gjelder å innrette seg etter forholdene, ikke sant?

Den første boka er ny av året; Selvforsyning i praksis. Alt du trenger å vite av svenske Maria Österåker, oversatt av Gunnhild Magnussen og utgitt på VigmostadBjørke.
Dette er ei fargerik, inspirerende og ikke minst veldig grundig bok om det meste som tenkes kan når det kommer til selvberging. Hvis man zoomer litt utover, og ser på historien, har selvberging i større eller mindre grad vært viktig for de fleste husholdninger, selv om vi de siste tretti-førti årene har fjernet oss mer og mer fra denne tradisjonen. Selv ble jeg født på begynnelsen av søttitallet, vokste opp på bygda, og den sommeren jeg fylte åtte, flyttet vi på gård. I min verden var det en selvfølge at bær og diverse grønsaker var noe vi plukka ute, og jeg husker hvor sjokkert jeg ble første gangen jeg oppdaget at det fantes folk som kjøpte poteter på butikken! Det var virkelig noe av det rareste!! Som sagt, vi har beveget oss bort fra selvbergingstradisjonen, og selv jeg må som regel ta en tur på butikken hvis vi skal ha poteter til middagen. Jeg har med andre ord blitt av de rareste...
Altså... Nå syns jeg det er skikkelig morsomt at å klare seg på egenhånd begynner å bre om seg igjen. De fleste putler i liten skala, litt salat i blomsterkasser, en pallekarm med jordbærplanter, spirer på kjøkkenbenken, blåbær og tyttebær fra skogen. For den som har lyst (og anledning!) til å snuse på idéene, eller ta det enda litt lenger, er det absolutt anbefalt å ta en kikk på denne boka. Her får man tips og forklaringer på hvordan man kan gå fram hvis en vil prøve seg. Spennvidden er stor; grønnsaksdyrking, smarte løsninger for den med begrensa plass, småfehold, anlegge frukthage, vedhogst (!), birøkt, lage kosmetikk og ikke minst hvordan man best kan ta vare på det man har produsert, sanka eller fødd opp. Slakting, konservering, salting, sylting, røyking osv.
Noe av det beste med boka, er at den ikke er moraliserende. Man kunne jo fort sett for seg at dette kunne være ei bok med hevet pekefinger og tordentaler om back to basic,  økologisk balanse og helsprofetier, men det er boka heldigvis fri for. I stedet fokuserer forfatteren på gleden det gir å dyrke, sanke og produsere. Hun understreker flere ganger at litt eller halvveis er bra, og man kan selvfølgelig velge å være selvforsynt på bare noen få områder. Det skal ikke være ei tvangstrøye, men en mulighet. (Ekstra morsomt da ett av mine favoritt-ordtak er at halvgjort er undervurdert! Noen hevder det ikke er et ordtak, men det blir ikke mindre sant eller treffende av den grunn, spør dere meg ;o)

I tillegg til at vi har lange tradisjoner med å dyrke jord og sanke av frukt og bær fra skogen, har vi i Norge en rik jakt- og fiske-kultur. Dette er ikke nevnt å boka, men i mitt hode (hvor folk som plukket poteter på butikken var rare...) er jakt og fiske en del av den samme "pakka", å høste av naturens overskudd. De færreste er grunneiere med egne jakt- og fiskerettigheter, men Staten/ Statskog er en stor grunneier, og dermed har alle norske statsborgere lik rett til jakt og fiske i disse områdene. Noen ressurser er begrenset, og da fordeles rettighetene ved noe så demokratisk som loddtrekning. Å kunne servere middag hvor en selv har klart å bringe de viktigeste ingrediensene til bords ved en innsats utover en tur til butikken, gir en helt spesiel følelse. Man kjenner på både ydmykhet, stolthet og andektighet, og jeg kan faktisk ikke tenke meg noe annet vi styrer med som kan måle seg med akkurat den kombinasjonen av følelser. (Mulig de som jobber i deler av helsevesenet kan finne det der? Jordmødre f.eks?) Jeg skjønner selvfølgelig at det slett ikke er alle som kan dra det så langt, men jeg utfordrer dere gjerne til i det minste å prøve å lage desserten av noe dere har plukket eller dyrka selv- eller lage kake med pynt eller smakstilsetninger dere selv har skaffet uten at butikken har fått et besøk først! Det er ikke mye som slår nystekte blåbærmuffins med bær en har plukka selv. Å være selvforsynt med bær, er absolutt gjennomførbart, og stoltheten følger med i koppen eller spannet, garantert!


Smakebiter fra mitt liv som sjølberger: 
Små gulrøtter= gourmet-gulrøtter.
Folk flest er kjøttetere. Viltkjøtt er økologisk OG det mest etiske, rent dyrevelferdsmessig.
Blåbærtur med crocks!
Tidlig krøkes som god krok skal bli. Lett gjenkjennelig 70-tall..
Inspirasjon til nye prosjekt.
Tyttebær er et must til viltmiddagen.
Etter den ene turen, slutta jeg å plukke sopp.
Ikke bare mandlepotet; høyfjellsmandel, til og med. Dyrka ca 850 moh.
Birøkt ♥ De flittige små er allerede i gang med å sanke pollen, slik at dronninga kan begynne å lage nye arbeidere. Har til og med fått et eget kapittel i boka, og det varmer en enkel birøkter-assistent!

fredag 28. april 2017

Alternativ til kløpulver og Blåvinge

April nærmer seg slutten, og jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive et innlegg med noen av de diktsamlingene jeg vil anbefale som alternativ til månedens BBP-samlesing. "Um sakne springe blome" ble som ikke akkurat noen innertier for meg, men det betyr selvfølgelig ikke det samme som at jeg mener den er dårlig- på ingen måte!! Poesi er antakelig den sjangeren som er aller mest avhegig av at tekst og leser spiller etter de samme notene, eller som er litt avhengig av kjærlighet ved første blikk, lyrikk er ord uten støttehjul! Med dikt er det som regel sånn at de treffer med full tyngde, eller de treffer ikke i det hele tatt. Her er kort om et knippe diktbøker jeg har gledet meg over- og som er mye enklere å forstå seg på enn nevnte blomster...

"Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt"
av Ingvild Lothe.
Kolon Forlag- 2016- 72 sider- ebokbib.

Få har nok gått glipp av de glimrende omtalene som har haglet over Lothes debut. Dikterstemmen er tydelig og gjennkjennelig, og diktene preges av skarphet, humor, selvinnsikt og selvforakt. DIktene er akkurat som bildet på framsida av boka: de begynner på en måte som gjør at du tenker ditt om fortsettelsen, og når du kommer til slutten har det hele skapt seg om til noe helt annet. Overraskelser, varisjon, punchlines og knyttneveslag, er ei grei oppsummering!

Så lenge håret mitt vokser
og neglene gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag.

"Åtte minutter"
av Linda Klakken
Flamme Forlag- 2014-109 sider- ebokbib.

Forlaget skriver blant annet:
Det tar drøyt åtte minutter for sollyset å reise fra sola til jorda. Åtte minutter og tjue sekunder, for å være nøyaktig. Hvilket betyr: Om sola var en nattbordslampe man kunne tenne og slukke, ville det også tatt åtte minutter (og tjue sekunder) fra lyset gikk til det ble mørkt her nede. I løpet av den tida rekker du å lese et dikt, men neppe en novelle og aldri i verden en roman. Noe som kanskje gjør poesien til den mest apokalyptiske sjangeren?

Det blir underfundigheter og fornøyeligheter av en sånn tilnærming til livet! Brillefint å kunne plukke fram denne innimellom for å få justert svart-hvitt-balansen i nye og ne.

noe vi sa på et fjell
se, så fin dagen er
du mener verden

Mer om vår triste, men nydelige verden HER! 

av Guri Sørumgård Botheim
Samlaget- 2016- 67 sider- leseeksemplar frå forlaget  

Heime-Trondheim-fjellet, dialekt- nynorsk- dialekt. Samlinga er delt i tre, og blir tilsamen ei fortelling om  heimbygda, familiehistoria, eit forsøk på å bo i by og til slutt det å koma heimat til det som er heime på rett. Skiftinga mellom dialekt og nynorsk er med på å framheve alle forskjellane som kjem fram om ein prøver å flytte røtene sine. 
Til glede for alle dykk "Um-sakne-tilhengarar" kan eg legge til at denne diktasmlinga av fleire har vorte nevnt i same andedrag som den kløpulver-boka. Tema er sjølvsagt ikkje det same, men at språket kan synast uvant, og at høgtlesing kan vere ein triks for å få til flyten- det har dei utvilsamt til felles. 

Då eg skulle skrive om boka, snubla eg over ei filmatisering av det første diktet, og dét må eg sei: dikt i filmformat gjorde seg overraskande bra!



"Dette skjer ikke"
av Ida Lórien Ringdal
Tiden Norsk Forlag- 2017- 78 sider- ebokbib

Nok en ung kvinnelig diktdebutant som skriver så treffende at selv de som ikke er liker å lese dikt lærer seg linjer utenat og nærmest teppebobmer diverse sosiale kanaler med sitater, liker-klikk og tomler opp. Det i seg selv er fornøyelig å være vitene til! Romantiske, sarkastiske, bakrus-fornemmende, selvforaktende, morsomme, fornøyelige, triste, tvetydige, bittersøte dikt som ofte stuper kråke eller snubler i fortauskanten slik at slutten står opp-ned i forhold til åpningen.

Absolutt verdt å få med seg!

Så har vi en litt annen kategori dikt, nemlig de med barn som målgruppe. For meg er dette litt svevende. Rim og regler for barn er lett forståelig, det blir på en måte sanglek, men dikt uten rim eller rytme- kan det fungere for unger? Og ikke minst: leses de for barn, eller leser voksne diktene for sin egen del?
Mange av dikene i disse bøeken er av typen "moro-dikt", og det vil jeg tru slår an hos de fleste, andre har illustrajoner som kan fenge målgruppa.

"Farmor er hippi" av Målfrid J. Frahm Jensen og Per Dybvig (ill.) har faktisk undertittel "Barnedikt for voksne", og den gav jeg faktisk terningkast 6! Diktene har god rytme, mange går på rim, pennetegningene er fornøyelige og humoren varm smårusa hippie-surrealistisk. (Utgitt på Commentum Forlag, 2015, eBokBib))

Ruth Lillegravens "Eg er eg er eg er" vil jeg til tross for undertittelen "dikt for barn" kategorisere som voksendikt om barn. De er underfundige, "natur-drømmende", men ofte litt for svevende og tåkete til at jeg trur det vil fungere spesielt godt som høytlesing for barn, jeg trur de vil miste interessen ganske fort. Kan hende det kan være fint for litt større barn å lese diktene selv? Diktene er hva jeg vil kalle "personlige", så mange vil sikkert kvie seg litt eller synes det blir kleint å lese sammen med foreldre- men hva vet vel jeg? Som ikke er i målgruppa, og heller ikke kjenner så altfor mange som er det...! Diktene henger sammen og danner en liten historie, og de er fine å lese for å skjønne litt mer av det som foregår i et ungt hode :)
Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner er enkle og sarte, og slett ikke fargerike med mange detaljer, som man ofte forbinder med barnebøker. Når det er sagt: barnebøker som appellerer til voksne lesere, er antakelig de beste! Les gjerne hva som skirves på NRKs litteratursider. (Utgitt på Samlaget, 2016, eBokBib)

"Bjørkebokstavar" av Hilde Myklebust ligner i uttrykk på "Eg er eg er eg er", men har kanskje litt mer humor og snert? Også her blir det ei historie hvis man leser diktene sammenhengende, men uten rim, og rytmer det kan være vanskelig å få tak på, blir det trolig ikke lett å holde på interessen til alle små tilhørere ved høytlesing. Kan hende jeg tar aldeles feil! Kan hende er små bokvenner i dag mer vant til forskjellige uttrykk enn vi var da jeg selv vokste opp på syttitallet?
Tone Lilengs illustrasjoner er sarte, stemningsfulle og mer detaljerte enn de er hos Lillegraven/Johnsen, og er fine suplement til diktene. (Utgitt av Samlaget, 2015, eBokBib)

"Mormors gebiss" av Jakob Martin Strid er den eneste av diktbøkene "mine" som er oversatt, og det bærer den litt preg av. Uansett er dette den av bøkene jeg trur vil være mest underholdene for barn- så er det da også rim det dreier seg om. (Og det er nok rim-formen som gjør at språket halter lett). Illustrasjonene er fargerike, detaljerte og ikke minst fornøyelige- godt egna for diskusjoner og videre dikting. I tillegg til at diktene, rimene og reglene er originale og morsomme, er mange av dem frydefullt politisk ukorrekte, og jeg håper virkelig ikke at det kommer noen forståsegpåere drassene med streng pekefinger og problematiserer at forfatteren lager humor blant annet av fordommene våre. Her treffer vi feite Medister-minister Fister, norske nudister med uærlige hensikter, et araberkomplott som stjeler rabarbrakompott, rasende menn og flyvende fisk, små hunder og sure løver, øde islandskap, underlige familier og ikke minst et par klaprende gebiss. (Utgitt av VigmostadBjørke, 2017, leseekseplar fra forlaget)


*****************
Med dette håper jeg alle kan finne noen dikt eller diktsamlinger som ikke gir allergiske reaksjoner. Det fine er jo at det alltid finnes noe for enhver smak, det gjelder bare å ta seg tid til å lete- eventuelt være streng mot seg selv, å legge bort det som ikke fenger. Jeg har en følelse av at det er flere enn meg som godt kan bli flinkere til å avblåse leseprosjekter som ikke svarer til forventningene. Livet er for kort til å bruke tid på bøker som ikke fenger- og det er ikke retteferdig verken mot forfatter/ dikter eller bøkene å presse seg til å lese ferdig når den dårlige opplevelsen kanskje bare skyldes feil tid og sted. Bøker lider ikke når de står i hylla, men jeg trur ikke de føler seg spesielt bra hvis de oppdager at de bare blir lest på trass ;o)

GOD HELG :O)

tirsdag 25. april 2017

Bokhyllesauer er ålreite dyr

Påsken er over, de fleste er formodentlig ferdige med påskelam og lammelår med rosmarin og hvitløk for denne gang. Bøndene derimot, er i full gang med årets vakreste eventyr: lamminga! Det minna meg på at jeg har lest to bøker om blant annet sauer og gjeting, men ikke skrevet ett ord om noen av dem. Synd og skam, for det var årleite bøker begge to!
Den første jeg leste var "Et helt liv" av Robert Seethaler. Boka ble først utgitt i Østerrike i 2014, og er sida oversatt til tretteen språk, og ble nominert til Man Booker Prisen i 2016. (Den samme ære som ble Roy Jacobsens "De usynlige" til del nå i år- HEIA ROY!!)
Blant annet skriver forlaget dette om boka:
Et helt liv er en stillfaren og rørende fortelling om en vanlig mann og et enkelt liv, men kanskje er det først og fremst en fortelling om de øyeblikkene, store og små, som gjør oss til dem vi er. En fortelling om å finne skjønnhet og verdighet i en enkel og ensom tilværelse, og om evnen til å se det ekstraordinære i det helt ordinære. 
Andreas Egger lever nesten hele sitt liv i en liten østerriksk alpelandsby. Han kom dit fire år gammel, plassert på gården til storbonden Hubert. Barndommen var hard, men han kjempet seg gjennom den – og haltert seg inn i voksenlivet. 
Ettersom årene gikk, levde Egger sitt nøysomme og hardtarbeidende liv, tiår for tiår, gjennom krig, i nød og uår, men også i gode tider. Andreas fulgte med på landsbyens utvikling og modernitetens inntog, og han var med på å bygge en gondolbane, en av de første i Alpene. Med den kom ikke bare strøm til dalen, men også Marie kom. Andreas var en mann av få ord, så da han forelsket seg i Marie, ba han ikke om hennes hånd ansikt til ansikt – men han tente bål som lyste opp navnet hennes i snøen høyt oppe i fjellsiden. 
Mange har skrevet grundig, varmt og godt om denne, blant andre Beathe, Bente og Solgunn. Man kan lese mye inn i en sånn liten tekst (boka er på knappe 130 sider) og for meg ble det først og fremst en historie om å slå seg til ro med at livet både gir og tar, om å innrette seg som best man kan ut fra de rådende omstendighetene, og om å finne lyspunkt og glede i det hverdagen byr på. Rett og slett leve et liv som hverdagsfornøyd.
Ei sitatvennlig bok med mye livsvisdom. Et av mine favoritt-avsnitt  er fra da den halte Egger møter opp for å be om arbeid ved taubanen:
Prokuristen var en kraftig mann med en arrete måne rammet inn av en snauklipt krans med hår. Han satt bak et skrivebord av mørkt tre og hadde på seg en tykk saueskinnsjakke, enda det vr godt og varmt i rommet. Han satt bøyd over en bunke med papirer og lot ikke til å ense Egger. Men i det Egger skulle til å lage en lyd for å gjøre oppmerksom på sitt nærvær, løftet prokuristen uventet på hodet.
"Du er halt". sa han. "Vi har ikke bruk for sånne som deg."
"Det fins ikke bedre arbeider enn meg i disse traktene", svarte Egger. "Jeg er sterk. jeg kan alt. Jeg gjør hva som helst."
"Men du halter"
"I dalen, kanskje," sa Egger. "Men i fjellsiden er det bare jeg som går rett."
Prokurisyen lente seg langsomt tilbake. Rommet ble fylt av en taushet som la seg som et mørkt slør rundt Eggers hjerte. Han stirret i denhvitmalte veggen, og et øyeblikk husket han ikke hvorfor han egentlig hadde kommet. Prokuristen sukket. Han løftet hånda og gjorde en bevegelse, som for å vife bort synet av Egger. Så sa han: "Velkommen til Bittermann og sønner. Ikke noe alkohol, ingen horer, ingen fagforening. Arbeidsstart halv seks i morgen tidlig."

Anbefales!
Forlaget Press, 2016
129 sider
Oversatt av Ute Neumann
Biblioteksbok 

*********************************
Bok nummer to i dag, er James Rebanks bestselger "Sauebondens liv. Fortellinger fra den engelske landsbygda".
Bokprosjektet begynte som twitteroppdateringer fra sauebonden, og som den berømte rullende snøballen ble de korte meldingene plutselig til noe mye større. Boka har fått mye oppmerksomhet, hederlige omtaler, og både Tone og Rose-Marie er over seg av begeistring og har skrevet grundig og fine omtaler- klikk og les! Selv er jeg faktisk litt med avmålt, selv om jeg lett kan forstå at så mange har latt seg sjarmere.
Forlaget skriver blant annet dette i sin presentasjon av boka:
Noen mennesker har frihet til å velge sin egen retning i livet. Slik har det ikke vært for James Rebanks. Han er odelsgutten på en sauegård i Lake District som i mer enn seks hundre år har vært i familiens eie.
James Rebanks skildringer av sauebondens liv er fascinerende lesning, det er engasjerende, rørende og ærlig. Boka hans om et gammelt yrke forteller historien om en dypt rotfestet tilknytning til et særegent landskap og en stille og tilbaketrukket livsstil.
I en stemningsfull og klar prosa tar Rebanks oss gjennom en sauebondes år. Boka er en unik fortelling om livet på landsbygda, et liv som de fleste av oss har mistet nærheten til. Det er en historie om arbeidslivet og menneskene rundt ham, hans egen barndom, hans foreldre og besteforeldre. Det er historien om å holde ut i et vanskelig yrke, fortalt med en kjærlighet til jorda og dyra som smitter over på leseren.
For Rebanks og hans familie former været og årstidene livet. Om sommeren skal sauene på fjellet og høyet i hus, om høsten gjelder det å gå på markedet og skaffe nye dyr til flokken, om vinteren må dyrene holdes i live, og litt senere, vårens kribling når lammingen nærmer seg. Den påfølgende beitesesongen gir dem pågangsmot til et nytt år som sauebønder.
Jeg føler meg litt som en kranglete, flisespikkende bygdeoriginal, men det får stå til! Det jeg tross alt liker, er beskrivelsene av natur og dyr, dvs. hunder og sauer, og det var ganske lærerikt om saueavl og forskjellene på de ulike nye og gamle rasene. Å følge utviklinga som har skjedd i lokalsamfunnet var også interessant. Ellers synes jeg ikke oversetteren har gjort spesielt bra jobb- evt hun har ikke visst særlig mye om landbruk, og ord og begrep blir dermed unøyaktig litt for ofte. Noen eksepler jeg merka meg: Beinsaks i stedet for klovtang. Netting-gjerder i stedet for gjerdenetting (Gjerdenetting er materialet man bruker for å sette opp netting-gjerder). Prisen hun tilbyr, er altfor høy i stedet for Prisen hun forlanger, er altfor høy. (Det siste eksemplet kan med litt godvilje tolkes dithen at hun tilbyr saueflokken for en altfor høy salgssum, men jeg er ikke sikker på om det blir særlig mye bedre) I tillegg synes jeg boka er veldig uryddig. I utgangspunktet er den delt opp etter årstidene, og man følger for så vidt arbeidet med sauene kronologisk gjennom et år, men strukturen forstyrres av at det blir altfor mange løsrevne, små historier, tilbakeblikk og anekdoter som ikke følger denne årssyklusen. Det kan god tenkes at dette er en levning fra "Twitter-tida", og at det er bevisst for å gi litt ekstra personlig preg- hva vet vel jeg? Et annet element jeg hengte meg opp i, var kvinnesynet som gjenspeiles gjennom hele boka. Kvinner kan være tøffe, dyktige og arbeidssomme, men som oftes er de ikke verdt å ta på fullt alvor, de surrer med sine egne uviktige ting og er som regel bare til å le av. Denne holdningen gjør meg bare trist, og jeg håper virkelig likestillinga har kommet lenger enn som så, også på den engelske landsbygda.
Jeg hadde høye forventninger til boka, og det kan også tenkes at det var med på å ødelegge litt for leseopplevelsen- forventninger er skumle saker, jeg vet jo det fra før også! Det har også slått meg at min egen nærhet til bygd, landliv og dyrehold har bidratt til at det ikke ble like eksotisk for meg som for mange andre?  Uansett vil jeg anbefale å lese omtalene jeg har linka til over her- gode og entusiastiske omtaler er fornøyelig lesing, selv om man ikke nødvendigvis er enig ;o)

 295 sider
Oversatt av Hege Mehren
Takk til forlaget som sendte bok til en bokblogger som var svært entusiastisk, men som endte opp med å føle seg som en furten grinebiter.

***********************

"Sauebondens liv" Var bokhylleboka jeg hadde valgt ut til Heddas bokhyllelesing for februar... Jeg jobber meg stadig nærmere en mulighet til å blogge om månedens bokhyllebok i rett måned ;o)
I april er tema "ei skandinavisk bok fra 1945-1990, og jeg har allerede lest "trollvinter" av Tove Jansson, men med tanke på hvilken årstid vi faktisk har kommet til, vil jeg lese enda ei bok jeg har vurdert opptil flere ganger; "Sommerboken" av samme forfatter. Vinter + sommer = VÅR! Boka finner digitalt hos Nasjonalbiblioteket, så veien fra tanke til handling er i teorien kort.  Hva det blir til i praksis, er som kjent noe helt annet!

mandag 24. april 2017

Menn som hater ulver- av Lars Lenth

 "Menn som hater ulver" er den tredje boka om det noe underlige paret Rino Gulliksen og Leo Vangen. Henholdsvis miljøaktivist av den hardtslående typen og konfliktsky advokat. De to første bøkene har jeg heldigvis ikke lest- heldigvis i betydning; jeg har skjønt at jeg har to fornøyelige bøker i vente!

Handligna er lagt til Østerdalen, Elverum og Evenstad. Jeg bor selv i Østedalen, Elverum er det nærmeste stedet med bystatus, jeg vokste opp på Evenstad og er innom på Høgskola der rett som det er for å hjelpe til med slakting av blant annet elg som er påkjørt på riksvei 3. (Alt hva en bokblogger må bidra med!!) I tillegg er jeg blant de som absolutt mener at vi i et av verdens rikeste land må ta oss rå til å holde oss med en anstendig og levedyktig ulvebestand. Jeg blir inderlig harm og indignert når eksempelvis politikere hyler om at folk i Østerdalen får tapt livskvalitet av ulven som herjer. Betyr det at jeg som ikke føler meg verken skremt eller fratatt livskvalitet IKKE er folk?? Eller var livet mitt allerede uten kvaliteter??? Hrmf.. Indignert! Verden er ikke enkel, og den er i hvert fall ikke bare svart-hvit.
En kvinne på sopptur blir drept av dyr, den fem år gamle sønnen blir vitne til drapet der han sitter høyt i et tre, trygg men traumatisert. Dette blir selvfølgelig gnista som antenner tønna: ulvemotstanderne krever at ulvene må utryddes, ulveforskere og forkjempere er skeptiske til om det virkelig kan være ulver som har gått til angrep. Det fargerike og lett karikerte persongalleriet slår ut i full blomst! Ganske kort kan man si at partene i konflikten er langt forbi stadiet for dialog, og i løpet av null tid er det kunn øye for øye, tann for tann som gjelder. Vi møter korrupte lokalpolitikere, innflyttere med frynsete forsetter, en forsker høy på seg selv, forskerassistenter som vil opp og fram, politi uten helt rent mel i posen og i det hele tatt fornøyelige bekjentskap de fleste. Det vil si, det var det jeg tenkte, helt til jeg kom til side 137, og det plutselig slo meg at jeg kjenner noen som er nøyaktig som ordfører Koiedal! Og jeg noterte forskrekka navnet på vedkommende i margen på boka, med store bokstaver og ei rekke med utropstegn etter. Her nøyer jeg meg med å si at "min" Koiedal er ei dame, og det er virkelig ikke formildende- det gjør det bare enda verre! Les selv, så vil dere skjønne hva jeg mener!! Mange av aktørene har lattevekkende navn som gi assosiasjoner både til mennesker IRL som kan være modeller, og til personlighetstrekk osv. Ellers har jeg hatt ei rask opptelling av navn på musikere, skuespillere og andre kjendiser av ymse slag som nevnes, og kom opp i formidable 27 navn! Jeg skjønte ikke helt hva slags hensikt det var med dette, men det var sikkert humor som gikk meg hus forbi.

I denne boka blir det smurt virkelig tjukt på, og krigen mot ulvene blir brukt som en arena for politisk satire. (Ikke mine ord, akkurat det uttrykket har flere anmeldere brukt som karakteristikk). Jeg har ikke den bredeste erfaringa med satire, og humoristiske bøker pleier egentlig ikke å fenge så altfor mye. Likevel: med min bakgrunn kunne jeg jo ikke la være å lese denne- spørsmålet var om jeg ville bli indignert nok en gang, eller om jeg bare ville riste uforstående på hodet. Svaret er at jeg vekselsvis har glist gjenkjennende og tenkt at jeg håper virkelig alle som leser dette skjønner at det ikke er ordiær krim og heller ikke må vurderes utfra "kriminelle kriterier". Boka er morsom, original, har god framdrift, noen fornøyelige diskusjoner, blottlegger flaue fordommer, avslører hvor usiviliserte mennesker kan oppføre seg, tar "Ulvekrigen" på kornet og klarer mesterstykket å henge ut begge sidene sånn omtrent like mye. Godt gjort og grunn god nok til å ta av seg hatten bare det, så jeg konkluderer med at boka gjerne anbefales! I tillegg vil jeg gjerne anbefale denne anmeldelsen på Forskning.no, skrevet av ingen ringere enn Barbara Zimmermann, førsteamanuensis og ulveforsker ved Høgskolen Innlandet, og denne Aftenposten-artikkelen om ulv i litteraturen.

Problemet med verden er at de intelligente er fulle av tvil, mens de dumme er stinne av selvtillit.

 


Takk til forlaget som sendte leseeksemplar da den gamle Padda gikk i svart!
   
Blikk-kontakt med ulv. Og bare så det er nevnt; det er jeg som har tatt bildet. Riktignok i hegn, men uansett en hårreisende opplevelse, i ordets aller mest positive betydning!

torsdag 20. april 2017

Hagen for små begynnelser - Hils på Lilli ♥

Hagen for små begynnelser
Av Abby Waxman
Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Spilletid 8: 53
Lest av Karin Okkenhaug Seim
Lydboka har jeg lånt på biblioteket.

Noen bøker treffer en rett i hjertet, og noen litterære personligheter får man et mer personlig forhold til enn andre. Dette er ei av de bøkene - med akkurat de menneskene som kommer til å følge meg lenger enn langt, både i tid og kilometer. En smule kryptisk? La meg forklare!

Vi har i sånn cirka to år snakka om at vi må begynne å sende ut følere for å adoptere et nytt familiemedlem. For oss betyr det hund, og denne gangen var det elghund vi ville ha/ trengte. Med ett gikk det veldig fort, i slutten av februar fikk vi nyss i et kull som hørtes utrolig bra ut, og ikke lenge etterpå ble vi forespeila at vi kanskje kunne få kjøpe en tispevalp. Dvs. hvis det ble mer enn ei tispe... Mars kom, og dermed ble det valpefødsel- med hele fem tisper og tre hanner. De som kjenner meg vet at jeg har lett for å bli revet med, spesielt når det er firbente det dreier seg om, og tankene begynte å surre for å finne et fint navn som kunne passe til en hund vi enda ikke kjente. Navnet må klinge fint, ikke være altfor vanlig, det må være lett å uttale og ikke minst ha lyder hunder hører lett. PLING! Jeg vet ikke hvor det kom fra, men plutselig visste jeg at vår lille elghundhvalp er Lilli! Med dobbelt L og I til slutt. Lilli.

Nesten som Lili, hovedersom i "Hagen for små begynnelser", lydboka jeg hadde bestilt på biblioeket, men enda ikke fått da navnet ramla ned i hodet mitt :) Nå er boka hørt, og det er mulig leseopplevelsen min er prega av navneliketen og at Lili også har hund, men altså: dette er en av de beste feel-good-bøkene jeg har hørt! Den er bare tvers igjennom morsom, hjertevarm og skjønn: menneskene som møtes der, måten de møter hverandre på, hvordan de møter utfordringene... Fornøyelige refleksjoner og replikker, kostelige scener, rørende omtenksomhet. Denne anbefaler jeg virkelig!!

Dette skriver forlaget om boka:
Fargerike Lili har glimt i øyet, hendene fulle og det hender det går en kule varmt i familien. En ettermiddag krangler hun med ektemannen Dan. I neste øyeblikk ser hun ham dø i en tragisk bilulykke rett utenfor kjøkkenvinduet.
Lili legges inn på psykiatrisk avdeling.
Tre år senere har hun stablet på beina en tilværelse som barnebokillustratør, hun er mor til to små jenter og søster til skjønne, støttende Rachel. Hverdagen fungerer tilsynelatende normalt. Hvorfor kjenner hun seg da fanget i en endeløs sirkel av selvmedlidenhet og stress?
Så sender sjefen henne på et kurs i grønnsaksdyrking. Nye venner, nye opplevelser og kanskje til og med spirende kjærlighet; i hagen for små begynnelser er det noe som løsner og Lili kjenner at det kanskje finnes et nytt liv - uten Dan.
Hils på vår lille Lilli- innlemmes i flokken om ikke så altfor lenge!!
Så... Som dere skjønner: ei bok jeg ikke kommer til å glemme. 
Ei bok jeg synes dere skal unne dere!

Med Lilli i hus, blir det nok ikke noe av de mest utfordrende fjellturene i år.
Denne sommeren blir det nok mest lek og kos, i tillegg til å bli kjent, spise, sove og vokse for å legge grunnlaget for alle turene og eventyrene vi skal oppleve i årene som kommer.
Kanskje dette kan bli sommeren hvor vi får litt dreis på utearealet rundt huset- 
ikke en hage for små begynnelser, men en begynnelse for små hager?

onsdag 19. april 2017

Kristin, Korset og klapp på skuldera!

Jeg nådde ikke målstreken før tida var ute, hverken ved første eller andre forsøk. Det sies at alle gode ting er tre, og nå er altså målet nådd: jeg har lest ferdig Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter! Kransen tar for seg barndom og ungdomsårene fram til Kristin og Erlend skal gifte seg. Husfrue perioden hun selv var småbarnsmor og husfrue på Husaby, Erlends vanskjøttede gård i Trøndelag, gården hun fikk skikk på, men som de måtte forlate etter at Erlend hadde satset høyt og tapt.

I Korset som er den siste boka, har familien med stort og smått flyttet til Jørundgård i Sel nord i Gudbrandsdalen. Erlend er omsider fri fra fengsel, men noen reell frihet kan han ikke finne i den nye tilværelsen sin. Han har aldri vært bonde, og kommer heller aldri til å bli det. Dette skjønte Kristin tidlig, og hun lovet seg selv at hun aldri skulle kritisere Erlend for alt han er og ikke gjør. Til slutt skjærer det seg likevel, og de flytter hver for seg- det er vel unødvendig å kommentere at dette var noe mer oppsiktsvekkende i middelalderen enn hva det er i dag... Folk i bygda hadde også tidligere hatt sitt å si til hvordan Kristin i deres øyne turet fram, og med dette ble det selvfølgelig ikke lettere å være kvinne med ben i nesa og ryggen rak.  Det er ingen hemmelighet at Kristin og Erlend ikke blir forlikt før det er for sent. De fleste av sønnene som vokset opp skikker seg vel, og den ene av dem overtar den daglige drifta av gården. Etter ei tid som kårkone på Jørundgård, bestemmer Kristin seg for å legge ut på pilegrimsvandring til Nidaros. Det blir den siste reisen hun gjør i livet.
For de som ikke kjente Kristin, som bare så handlingene hennes, og ikke visste hvilke tanker som lå bak, var det nok mer enn lett å stemple henne både som egoistisk (et ord de antakelig ikke hadde på 1300-tallet), egenrådig og det som verre var. For Kristin selv, var det hele tida en evinnelig kamp mellom det som var rett for henne selv, hva som var forventa av omgivelsene og ikke minst hva som var riktig i forholdet til Gud. Hun følte nok alltid at hun kom til kort, grublet mye på om hun kunne gjort noe annerledes, hvordan livet hadde vært dersom det ene og hvis det andre.

Denne gangen syntes jeg det var litt tyngre å komme inn i handlinga enn det var med de to første bøkene, i perioder ble det vel mye rundt mennesker som ikke hadde så mye å tilføre historien om Kristin og Erlend. Disse sidesrangene er kanskje med på å vise litt av tidsånden, men den mener jeg leserne allerede har fått i rikt monn. Etterhvert gikk lesinga lettere, og finalen av dette storverket ble akkurat så heftig og medrivende som jeg hadde sett for meg at det skulle bli. Jeg lar meg fortsatt forundre og imponere over at romaner skrevet for snart hundre år sida, med handling lagt til middelalderen, er så engasjerende og har så sterk appell i vår tid, hvor egoet er ledestjerna og fellesskapet tilsynelatende betyr så lite. Kanskje forklaringa er så enkel som at de sterke følelsene som beskrives (f. eks privat kjærlighet vs gudsfrykt) alltid er det som skal til for at mennesker skal la seg rive med?
Fra Herik Lnages "80 romaner for deg som har det travelt"
Dette skulle være bokhyllelesing i mars, så sånn sett ligger jeg ikke så uhyre langt etter skjema. Jeg har ikke skrevet om boka for februar enda heller, men den ble lest ut i påsken, og et lite innlegg om "Sauebondens liv" kommer forhåpentligvis om ikke så altfor lenge. Det skjer stadig ting jeg ikke helt klarer å forutsjå, så planer og forsett blir stadig forskjøvet (eller strøket), og lista flyttes nedover for hva som kan klassifiseres som fullført oppdrag. Eksempelvis har jeg kommet fram til at blogginnlegg ikke nødvendigvis behøver å korrekturleses, omtaler kan nesten være hvor korte de vil, bare man får sagt noe om hva slags tanker boka vekket i en, man kan gjerne lese bøker uten at det medfører krav om blogginnlegg og å motarbeide dårlig samvittighet kan gjøres til heltidsbeskjeftigelse uten at det hjelper det aller minste på noe som helst!

lørdag 8. april 2017

I år blir påsken HARRY! JO, det blir den!

Det sitter langt inne, men nå skal jeg komme med en innrømmelse. Jeg er helt på bærtur når det gjelde Harry Hole. Jeg er relativt rimelig sikker på at jeg har lest noen av bøkene i serien, men jeg klarer ikke å finne ut hvilke! Snømannen vet jeg, for den står i hylla med diverse eselører, arr og sår, men ellers? Tabula rasa... Det er litt flaut, jeg innrømmre det, men hallo! Hvem er det som har lest alle bøkene de burde eller skulle ønske de hadde lest? Ingen av de jeg kjenner i hvertfall, kanskje med unntak av de som av prinsipp ikke leser bøker, og de vil jeg vel egentlig ikke havne i bås med uansett.
Nu vel... Det er aldri for sent å begynne, og fordelen med å komme sent i gang, er selvfølgelig at man slipper å vente særlig lenge på oppfølgere ;o)
Lydbokforlaget (ja... mer reklame. Fortsatt ubetalt og fra hjertet), har tilbud på de ti første bøkene, men som nevnt tidligere; FABEL-app´en er fabelaktig for den som er glad i lydbøker og ikke nødvendigvis bare vil ha dem rykende ferske. (169,- pr måned- jeg trur det pgså er nevnt tidligere, men en god ting osv...)
Jeg er allerede godt over halvveis i "Flaggermusmannen", og når den er ferdig, er det ikke mer enn ni bøker igjen før jeg kan lese eller høre årets snakkis "Tørst". Det betyr også at jeg fortsatt har igjen sånn omtrent 115 timer med lydbok. Da har jeg ikke regnet med "Rødstrupe", bok nummer tre, der må jeg ty til papirbok fra biblioteket, ettersom jeg har gitt meg selv et høytidelig løfte om at jeg skal slippe å høre flere lydbøker med akkurat den oppleseren. Snømannen kan det også tenkes at jeg plukker opp som papirbok, den jeg vet jeg har lest tidligere. Da kan jeg innvilge litt skumlesing i stedt for å gi den fri tilgang til ørene mine i drøyt fjorten timer. Alle er nok enige i at det er tid vi mangler, ikke gode eller spennende bøker. Prioritering er viktig!

Nå er det selvfølgelig ikke slik at jeg bare skal ha selskap av Jo og Harry i påsken, det er flere som skal få være på hyttetur, men der blir det nok som det pleier; mange planer og dårlig med gjennomføringsevne! Innfallsmetoden vinner stort sett, men jeg har i det minste lært at man ikke trenger en hel ryggsekk med bøker i tillegg til det som allerede står ulest fra forrige langferie, og sommern før der og påsken før det igjen... Med litt flaks og velvilje fra han O Store Internett, kan det hende det blir en og annen oppdatering på hvordan det går på lesefronten.

Enn så lenge håper jeg alle får skummelt fine vårdager, om det blir her eller der, slik eller sånn, med eller uten bøker, med eller uten sol!
Nå er det dags for at kylingene skal få komme fram fra kake-tine-hybelen sin ;o)


tirsdag 4. april 2017

Um sakne springe kløpulver

De virkelig god bøkene, de som fenger fra første side, som er innertier og kjærlighet fra første blikk, de raser jeg gjennom, jeg lever meg inn i historien, nikker gjenkjennende eller drømmer meg bort. Kanskje litt av alt på en gang, men vips! Så er boka slutt, og selv om den kan leses på nytt, kan den aldri gi den samme leseopplevelsen en gang til. Når disse helt spesielle bøkene er slutt, kan det nesten sammenlignes med et kjærlighetsforhold som er over. Man må prøve å legge det bak seg, gå videre, finne nye venner, nye bøker, ny kjærlighet. Se deg aldri tilbake.
Det rare er at de bøkene jeg bruker mest tid på, faktisk kan være de jeg ikke får taket på, de som irriterer meg, de som gir meg følelsen av å ha fått kløpulver innafor trøya. De som får meg til å vri meg i ubehag, som får meg til å skjære grimaser og få lyst til å knuse noe. En gammel kaffe kopp eller noe. Da jeg leste Catherine Blaavinge Bjørnevogs langdikt "Um sakne springe blome" fikk jeg til og med følelsen av å bli lurt. Skjult kamera føltes faktisk som en reell mulighet! Jeg husker ikke hvem det var som først begynte å snakke om at enkelte av dagens forfattere syntes å være mer opptatt av hvordan de formidlet, enn om de faktisk hadde en historie å fortelle.
Framsida. Ikke en svart firkant.
I disse dager samleses, hylles og bukkes og nikkes det for langdiktet, men for meg ble dette dessverre et prakteksempel på at et eventuelt budskap, mål eller mening forsvant helt i et stort sett veldig tåkeleggende røverspråk. Det meste er vel for så vidt forståelig, men det sier litt når dikteren selv har uttalt at hun lagde ei ordliste for å holde styr på språket hun hadde skapt.
I ettertid har jeg lest stort sett alt jeg har klart å oppdrive om denne boka, og rett skal være rett; ettersom så mange har så sterke følelse for denne, er jeg litt lei meg for at jeg ikke har mer positivt å si om boka. Jeg syntes også det var veldig interressant å lese om hva som var forhistorien til at hun skapte dette røverspråket, og det gav litt mening å lese at eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon var en inspirasjonskilde. Det kan godt tenkes at jeg hadde fått en mer positiv leseopplevelse hvis jeg hadde lest mer bakgrunnsinformasjon før jeg leste diktet, men akkurat det har nesten blitt et prinsipp: jeg vil gjerne vite hva andre lesere synes om ei bok, hva de setter pris på ved historien, hva som trekker ned osv, men jeg vil vite minst mulig om selve handlinga, og jeg kommer ikke under noen omstendigheter til å studere et tema, teorier eller dypsindige tolkniner før jeg går løs på selve verket. Ofte blir jeg nysgjerrig og får lyst til å lese mer om det ene eller det andre underveis eller etterpå, men slett ikke som en forutsetning for å få utbytte av et litterært verk av en hvilken som hels art. Interessen og nysgjerrigheten må komme av seg selv, det er i hvert fall mi erfaring at det er da det blir gode opplevelser.

Så sorry Mac, Beathe og Ellikken: denne gav meg mest av alt ubehag og kløe, men jeg endte opp med en toer på terningen hos bokelskere.no, den ene for keativitet og oppfinnsomhet, den andre fordi den vekket nysgjerrigheten nok til at jeg fikk lest den interessante bakgrunnshistorien og ikke minst gjenlest eventyret om Kvitebjørn. Og hvem vet? Hvis jeg hadde fortsatt studiene mine, kan det hende jeg hadde funnet mer, det kunne gått opp flere lys for meg og da kunne vi kanskje endt opp med en treer? Mange syns terningkast tre er akseptabelt, men jeg jakter helst på femmere og seksere!

Et bilde fra arkivet. Helt uten kløpulver, sorg, savn, depresjoner og ulykkelig kjærlighet, men med massevis av blomster. Og bier. Og jeg er helt sikker på at de vårar og de bi sumar her denne gangen også!

**********************
Utgitt av Samlaget
Lånt via ebokbib

søndag 2. april 2017

Fabel-test og reklame!

Mange har nok allerede fått med seg at Lydbokforlaget har fått en abonnementstjeneste de kaller FABEL. Alle kan prøve tilbudet gratis i fire uker før de bestemmer seg for om de vil fortsette eller ikke.Vanlig pris er 169,- pr. måned, da kan du høre og laste ned nøyaktig så mye du vil- så lenge du har lagringskapasitet på mobilen, vel å merke ;o)
fabel.no
Jeg har allerede kjørt grundig testing, og er godt fornøyd! Mange av favorittbøkene mine er tilgjengelig, massevis av krim, underholdningsromaner, bestselgere, klassikere, bøker for barn og ungdom, dokumentarer, dyktige innlesere og kjente forfattere. I det hele tatt stor variasjon og bredde på alle bauer og kanter. I tillegg til det opplagte at det er billig og bra, er det en genial måte å endeliglest hørt bøker som ikke er helt blodferske lenger. Trolig er det noen avtaler som gjør at bøkene er to år og eldre, dvs si kvalitetsbøker vi ikke klarer å prioritere lenger fordi det hele tida kommer så mye nytt som frister enda mer...
Cecilie Engers roman "Kammerpiken" kom ut i 2011 og handler om dronning Mauds kammerpike Hilda Cooper som kom fra England til Oslo i 1926. Som enkelte sikkert vet, døde Maud allerede i 1938, men Hilda ble faktisk værende på slottet i Oslo hele resten av sitt liv! En fascinerende beretning om små avgjørelser som viser seg å bli til store livsvalg, om å la seg lede av pliktfølelsen og å finne mening i arbeid. Om forsakelser og stille lykke. 
Forsiktig og fint lest av Gisken Armand
 
Nok en liten roman om de store tingene – om kjærlighet, tap og savn og rotløshet, om å leve i en tragedie og vokse opp i dødens skygger. "Og været skiftet og det ble sommer og så vider" av Pedro Carmona- Alvarez er heller ikke en nykommer, men den dukker stadig opp rundt omkring, i omtaler, anbefalinger og som referanse i omtale av andre bøker, og jeg har gang på gang vurdert om dette skulle bli neste bok ut. Først nå skjedde det altså, og det er lett å si seg enig i alt det fine som har blitt sagt og skrevet om intensitet og sterke følelser, engasjement, poetisk språk og fortellerglede. Boka ble blant annet tildelt P2-lytternes litteraturpris, og oppfølgeren "Bergen ungdomsteater" fra 2016 har også fått mye positiv omtale- noe som betyr at den har gått inn på lese-ønskelista mi ;o)
TIl slutt den vakreste av dem alle, "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese.
Denne er så tvers igjennom fantastisk at jeg knapt tør skrive noe som helst om den.
En av Vatikanets bibliotekarer sitter fengslet for en forbrytelse han ikke kan huske å ha begått. Til tross for at Vatikanet nekter for at dokumentet han ber om i det hele tatt eksisterer, bestemmer han seg for å skrive en så detaljer gjengivelse han kan om beretning han kom over i det enorme arkivet. Det er denne middelaldermyten og hvordan dens magi fortsatt har en enorm påvirkningskraft, som gjør historien så uforglemmelig, øm, sterk og medrivende. Uhørt vakker skriver Lesehula. Det er akkurat det den er, uhørt vakker. Les omtalen, les boka- eller gå for lydbokutgava; Jan Grønli er en imponerende/ overraskende god innleser!
Boka er fra 1990, så den kan til alt overmål leses gratis og digitalt på Nasjonalbibliotekets nettsider
Boka åpner med at bibliotekaren presenterer seg og beskriver situasjonen han har havnet i

For ordens skyld: Små bloggere som meg får ikke betalt for å skrive omtaler eller anbefalinger. Jeg har benytta meg av et tilbud som er tilgjengelig for alle, et tilbud jeg synes er for godt til at andre ikke skal få med seg.
Mari har samlet inn flere smakebiter og anbefalinger på bloggen sin!

fredag 31. mars 2017

Forliset, av Frode Granhus

Dette er den femte boka med Rino Carlsen i hovedrollen, og jeg er glad for å kunne meddele at forfatteren denne gangen har lagt mer vekt på at plottet skal være mer sannsynlig enn det var i den forrige boka, Kistemakeren.

Det har gått et drøyt år sida "kistemakeren" ble avslørt. Journalistene har mistet interessen for den spektakulære saken, og hverdagen (og kulda) har fått overtaket både på hjemmebane og lensmannskontoret. Det vil si; helt til en naturfotograf finner ei tønne fastfrosset i isen og oppdager et lik nærmest hermetisert i tønna. Den hermetiserte viser seg å være en tidligere fisker, som forsvant sporløst for noen år sida. I løpet av etterforskninga finner man spor som gjør at interessen vekkes for et merkelig forlis av en fiskebåt enda lenger tilbake i tid, og når det nøstes i trådene, har saken overraskende mange forgreninger og involverte.
Ikke overraskende får vi servert en parallell-historie. Denne er lagt til en ettervernsinstitusjon for unge rusmisbrukere, og her er det alt annet enn harmoni og samarbeidsvilje som står i høysetet. Stemningen er mildt sagt amper- det er uerfarne terapeuter, maktkamp og manipulasjon, og noen vet helt klart mer enn de vil innrømme.
Som om dette ikke er nok til å skape en intrikat krimroman, får vi i korte glimt innblikk i "noe" som skjer i et lukket rom, tilbake til høsten 2012.

Jeg nevnte troverdigheten som et pluss ved "Forliset". Det store persongalleriet er et annet, selv om jeg til å begynne med slet litt med å holde oversikten over savnede, avdøde, enker, tidligere kollegaer, sønner og døtre og i det hele tatt. Uansett ingen grunn til å la frustrasjonen ta overhånd; litt konsentrasjon så får man kontroll på de fleste etterhvert som de entrer scenen. Dette er ikke en heseblesende og hyperspennende krim, det meste av spenninga går på å finne ut hvordan alt henger sammen. Mot slutten stiger både spenningsnivået og tempoet, og leseren/ lytteren kan risikere at pulsen stiger noen hakk over normalen!
Flere ganger i løpet av lydboka lurte jeg på hvordan Granhus hadde tenkt å få samlet alle disse trådene på en nogen lunde ryddig og akseptabel måte, og jeg var nok relativt mistroisk til om det i det hele tatt var mulig. Gudskjelovogtakk: Vår gode Frode hadde et ess eller to gjemt i ermet, og den overraskende og fiffige slutten gjorde at han landet trygt på begge føttenen. I et suverent telemarksnedslag. Tommel opp! Jeg ha allerede besemt meg for å lese/ høre denne på nytt, for å få med meg alle detaljene, hintene og ikke minst georafi- og miljøskildringer en gang til ;o)

Forliset, av Frode Granhus
Spilletid 9:22/ 313 sider
Lest av Reidar Falck Sørensen
Takk til Lydbokforlaget for lydfil!

*************************
Forresten... En liten digresjon til slutt... Det er noe rart med dinne lofot-krimmen. Uten unntak er det dårlig vær! Tidligere har det for det meste gått i tåke, regn og storm, men nå har forfatteren overgått seg selv og slått til med sprengkulde! Vel, vi var på en snarvisitt i Lofoten i august, og det merkelige er at vi ikke så en eneste regnsky eller merket et eneste vindpust som var noe å skrive hjem om. Det var sol og lutter fryd og gammen- og det er der jeg har hatt noen av mine mest fantastiske fotturer. Noen sinne.
Sååå... Dette med været er noe jeg har grubla på. Jeg har kommet fram til en høyst usikker teori om hva som kan være forklaringa... Lofoten er en turistmagnet av dimensjoner. Forfatteren bor på Leknes, dvs. administrasjonssenteret i Vestvågøy. Min teori er ganske enkelt at han er skikkelig (dritt-)lei turister som klager på prisnivået, slenger fra seg søppel og camper på kirkegården! Hvem kan vel egentlig klandre ham for å prøve å redusere tilstrømningen av utakknemlige søringer? Ergo- og selv om det kanskje ikke er særlig logisk: jeg støtter forfatterens kamp for at inntrykket av det dårlige været skal feste seg. Lofoten er velsigna/ forbanna med ufyselig vær, spsielt fra mai til september, og det er noe alle vet.
 
Mot Reine

Fra Måstad på Værøy, Måhornet i bakgrunn.Verdt å dø for.
Dette vil vi selvfølgelig ha for oss selv!

tirsdag 21. mars 2017

HARPIKS av Ane Riel

Jeg har lest noe helt enestående. Enestående i betydningen at det ikke ligner noe annet jeg har lest, selv om man kanskje kan si at "I en annen verden" av Grace McCleen har noe av det samme i seg- dog i en mye mer dempet utgave, uten like grotesk resultat. Hvor skal jeg begynne??

Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var der også, men ham oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det hadde snødd litte grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.
Alt var annerledes den gangen. Det var før fars ting hadde begynt å fylle opp så mye at vi ikke lenger klarte å komme inn i stuen. Og før mor var blitt så stor at hun ikke lenger klarte å komme ut av soverommet. Men det var etter at de hadde meldt meg død, slik at jeg slapp å gå på skolen.
Eller kanskje det var før? Jeg er ikke så god når det gjelder rekkefølger, tiden flyter sammen for meg. 


Slik begynner fortellingen til sju år gamle Liv. Man skjønner raskt at hun ikke lenger er hjemme eller sammen med familien sin, og opplagt nok: allerede den første setningen avslører at Liv slett ikke har hatt en normal eller harmonisk oppvekst.  Glimtvis følger vi tre generasjoner av familien Haarder som bor alene på øya Hodet. Gradvis blir man vitne til hvodan familien endres fra respektert og godt likt, der faren (dvs Livs farfar), og etterhvert de to sønnene livnærer seg på møbelsnekring og dyrking og salg av juletrær, til å bli en fullstendig forkvakla familie der hensiktene alltid er de beste, men premissene mistolkes konsekvent og resultatet blir  til slutt en grusomt stinkende tragedie.
Som ung gutt fant Livs far, Jens, sin egen far død, noe som for alltid knuste noe vesentlig inni ham. Ham hadde alltid vært den grublende av brødrene, men fra denne episoden ble personligheten han bare mer og mer lukket, mystisk og antakelig skremmende. Han fortsetter med snekkeroppdragene, men etterhvert går stadig mer av tida med til å samle opp skrot fra søppelplasser, grøftekanter, uthus og låver på fastlandet osv. At tingene ikke er hele eller nyttig her og nå, betyr ikke at de ikke kan repareres eller komme til nytte senere, og på Hodet er det alltid plass til mer. Oppi alt rotet og skrotet, er Jens egentlig bare opptatt av en eneste ting: passe på det kjæreste og mest verdifulle han har igjen: Liv og moren hennes Maria, men det er her personlighetsbristen til Jens virkelig vokser i feil retning. Han mener det beste for Liv er at hun beskyttes mot andre mennesker,  han setter opp en bom for å hindre folk i å komme til gården, forbyr postmannen å levere post på døra, setter opp feller hvis hensikt er å avsløre inntrengere. Han er både kunnskapsrik og kjærlig, Liv forguder faren, men blir også skremt når han får det spesielle blikket sitt. For henne er alle haugene med skrammel normalt, at juletreet henges opp i stuetaket for i det hele tatt få plass, gjør treet bare enda finere. Hun har lært at mørket tar vekk smerten, så det som skjer nattestid, kan skjelden være av det onde. For Liv er virkeligheten og sannhetene snudd helt opp-ned, og når leseren kommer til slutten, skjønner man virkelig hvor preget hun er av miljøet hun har vokst opp i.

Jeg lurer fortsatt på hvor jeg skal begynne når jeg skal beskrive denne romanen.
Sjanger? Vet ikke! Den har elementer av både krim og thriller, men er samtidig en oppvekstroman.
Miljøskildringene: Mesterlig! Her bygges det to miljøer; det lille lokalsamfunnet utenfor Hodet, der alt er normal, lite skjer, innbyggerne redd for å blande seg i saker de ikke har noe med, osv. Så har man kontrasten, gåden på Hodet hvor absolutt ingenting er normalt eller kjedelig. Hvor likt og ulikt samles og stables, der man må gå bestemte ruter for å komme seg fra A til B, der man må vokte ordene sine vel- og hvor stanken av søppel, mugg, rotter, mus, døde dyr og annet velter ut- det føles regelrett som at stanken kommer ut av nettbrettet når en leser! Det er bemerkelsesverdig- og motbydelig.
Fra originalomslaget på boka
Persongalleri og karakterbygging? Glimrende! Det er imponerende å se hvordan Jens og Maria endrer seg fra et ungt, blygt kjærestepar, til de stumme, istykker-slitte sjelene de blir mo slutten. Å se hvordan godheten de har i seg endres til resignasjon hos den ene, og utilsiktet ondskap hos den andre. Og lille Liv som skal manøvrere i dette kaoset... Det gjør inntrykk!
Når det kommer til truverdighet, tenkte jeg først at dette går over alle støvleskaft, men så grublet jeg videre. Hvis noen velger å isolere seg la oss si i ei lita bygd. Er det da usannsynlig at andre innbyggere vil insistere på å dra på besøk? Ville noen tatt ubehaget med å finne unnskyldninger for å sjekke om alt er ok? Nei! Vi vil nok helst late som ingenting, håpe andre tar affære hvis noe skulle være galt, eller kanskje bare trekke på skuldrene, og si at ja, ja.. de har jo hatt så mye å stri med, at det er kanskje ikke rart at det rabler litt for dem..? Ubehagelig, den følelsen også...
Boka er oversatt fra dansk, som jo er rimelig likt norsk. Likevel vil jeg si at det danske skinner gjennom mye av teksten, ordvalg, setningsoppbygging, uttrykk. I mange tilfeller ville det vært irriterende, men akkurat her synes jeg det passer godt; det gjør på en merkelig måte historien autentisk.
Originaliteten har jeg jeg allerede nevnt, men noen ord om spenning og framdrift kan være på sin plass ettersom det henger så tydelig sammen. Denne historien ligner ikke på noe annet jeg har lest, den er full av detaljer og uforutsigbare hendelser og vendinger. Med en drivkraft som Jens, er det umulig å vite hva som kan skje, han har et hode og et sinn det ikke går an å tolke, men må bare lese videre for å finne ut hva og hvorfor han gjør som han gjør- for hvor irrasjonelt alt virker: han har sin egen logikk leseren får ta del i.
For meg var ikke humor et tema i det hele tatt da jeg leste, men til min overraskelse har jeg sett/ hørt andre nevne at det var mye humor også. Vel, det gikk meg hus forbi, og jeg tenker vel fortsatt, at her ville humor vært helt malplassert. 
Slutten har også fått terningkast 6. Den kom brått, uventet, men logisk- og de siste ordene! De ligger fortsatt og gnager et sted i magen eller hodet eller et eller annet sted, jeg vet ikke helt hvor, men de gnager.

*************************
Harpiks av Ane Riel
Ca 270 sider
Oversatt av Cecilie Winger
Ebokbib

Andre omtaler:



tirsdag 14. mars 2017

Drømmer fra Texaco av Cathrine Evelid

Jeg hadde i grunnen gitt opp prosjektet med å skrive meg a´jour, men tilfeldigheter og en sjuk hund gjorde at akkurat denne boka skal få en aldri så liten omtale.

Et sted langs E18 finnes en Texaco-stasjon, vi er antakelig på begynnelsen av 1980-tallet, og Rita er rimeligvis både litt nervøs og forventningsfull der hun sitter i folkevogna sammen med lillesøstera Linda og mora Aud. De er på flyttefot, og skal få en ny start hos Finn, "Fjærpennen", som Aud har brevveksla med ei stund. Det ligger i kortene at det ikke er første gang trekløveret skal begynne på nytt, spørsmålet er om det finnes noe sånn som en ny begynnelse, eller om alt bare fortsetter, om enn på et nytt sted. Fordommer og skepsis kan knuse selv de indeligeste drømmer og den iherdigeste innsats, og samtalen på rektors kontor da jentene skulle skrives inn på den nye skola taler for seg:

Han målte oss med øynene, etter at han først hadde målt mor.
Jeg likte ikke at hun retta seg i ryggen, for da hadde hun krumma seg først, det var da han spurte hvorfor vi ikke hadde kommet før. Han hadde hørt at det hadde vært unger ute på sletta hele sommeren. Hvorfor hadde vi ikke blitt skrevet inn?
- Vi har brukt litt tid på å få sakene våre på plass, sa mor. 
Sånn er det med flytting, men vi pleier å gjøre det godt på prøver, vi kommer til å greie oss fint.
- De er vant til forandringer, sa hun.
Han satt og så på oss. Flytting? Forandringer? - Dere er vel ikke sånne som reiser rundt uten mål og mening?
- Jeg kjører folkevogn, sa mor. - Vi bor i leiligheten over Texaco.
Hun retta litt på flettene til Linda.
(...)
For hvem ville ikke likt å bo på texaco? På ei diger slette med endeløs himmel som hvelva seg over oss, fra vi våkna om morgenen til vi la oss om kvelden. Himmelen var åpen hele dagen, helt til den smelta i blått og lukka seg om oss, der vi lå og sov bak blomstrete gardiner, i ei rød køyeseng som fremdeles lukta nymalt.
(...Rektor lar seg ikke begeistre, verken av smågodt på lørdag, høy himmel eller nymalt køyeseng:)
Og fra nå av følger dere skoleåret. Ferie har man kun sommer, jul og påske. Folk som ikke kan finne seg til rette, vil få en skriftlig advarsel og et overraskende besøk fra kommunen. Han la fingertuppene mot kanten av den oppslåtte boka, så på oss med torskeøyne.
- Dere er vel ikke sånne som ikke kan innrette seg?
Mor retta seg, hun tidde litt.
Så sa hun: - Spørsmålet er under min verdighet. 
(...)
Hun tok et skritt fram og bøyde seg over skrivebordet, dro til seg boka med navnelistene, måtte støtte albuen for å få løkkeskrifta ned på papiret. Linda fikk ei svær sløyfe i forbokstaven, jeg suste av gårde med ei lang og feiende linje i slutten av navnet mitt.
- Hm, sa rektor. Han studerte mors arbeid.
- Da er vel alt i den skjønneste orden, sa hun.
Han smilte med bleike lepper, og lukka boka med stive ark.
Mor nikka kort før hun skjøv oss foran seg ut den åpne døra.
Alt var aldeles ikke i orden, jeg snudde meg og skotta på rektor, han så ikke ut som i skjønneste orden, han heller.
- Tosk, sa Linda.
- Han hadde ikke vart lenge på Texaco, sa jeg.

Der har dere på en måte essensen, både stemningen, holdningene, personlighetene og ikke minste forfatterens poetiske språk som gir selv de mest dystre bildene detaljer med glitter og perlemor.
Kort oppsummert møter de tre mye motstand, Rita som observerer og reflekterer, Linda som agerer og Aud som virkelig gjør  en kvinnes innsats for å bli godkjent og inkludert, men som i beste fall møtes med avventende likegyldighet, blant annet fra Finns familie. Historien er en intens, god og varm blanding av hjerteskjærende oppvekst og genuin interesse for mennesker og hva det er som former oss.

Jeg var helt sikker på at jeg har lest om denne hos flere bloggere, men nå som jeg skulle skrive om den, finner jeg bare igjen innlegget til Tone. Jeg kan ikke forstå at det kan være rett? Husker jeg virkelig så feil? Og rarest av alt: er det virkelig ikke flere som har oppdaget denne perla? Jeg har en gryende mistanke om at bokbloggerprisen gjør at vi blir veldig opptatt av å lese flest mulig nye norske bøker, og at kvalitet ofres til fordel for kvanitet.) Nå har jo toget gått for "Drømmer fra Texaco" i forhold til BBP, men jeg håper virkelig mange likevel vil ta seg tid til å lese denne! Den er forresten ikke spesielt lang, den har god framdrift og som Leif Ekle skrev i sin anmeldelse på NRK: den er en fin leseoppevelse, og gode leseopplevelser går ikke ut på dato!

221 sider
Ebokbib 
*****************************
Dette innlegget åpna med at det var tilfeldigheter og en sjuk hund som gjorde at jeg likevel bestemte meg for å gi denne romanen en liten omtale. Som noen kanskje har fått med seg, drev jeg en bensinstasjon i mitt forrige liv. Det gjør meg selvfølgelig litt ekstra nysgjerrig på bøker hvor handlinga er lagt til et slikt etablissement. Det skjer jo ikke akkurat hver dag, den eneste andre jeg strengt tatt kommer på i farta, er "Hestekrefter" av Lars Mytting- også den en av mine favoritter, ikke pga av bensinstasjons-aspektet, men det er virkelig ei knakande god bok- med litt lokalbonus for den som er kjent i Ringebu og lokale forhold der ;o)
Igjen: jeg skal prøve å komme tilbake til sporet og poenget...!
Da jeg leste "Drømmer fra Texaco" hadde jeg et helt klart bilde av hvor historien utspilte seg. Ofte tar det litt tid og en god del sider før omgivelsene faller på plass, men her hadde jeg altså alt klart allerede da folkevogna bremsa ned utenfor Texaco´n. I løpet av lesinga tenkte jeg mer enn en gang at jeg skulle hatt bilder, men det har jo aldri vært noe annet enn at det er en sjarmerende, nesten kulturhistories plass vi passerer på vei til veterinæren. Så spurte ei venninne om jeg kunne tenke meg å bli med henne til dyrlegen på Drevsjø, hunden hennes skulle opereres og da var det greit å ha med støttekontakt... Sååå... Har du slikt å gjøre, har du slikt å føre... Dermed ble det bilder av bensistasjonen der min Rita, Linda, Aud, Finn og de andre levde. E18 ble riktignok til Fylkesvei 218, Kopparleden som fortsetter inn i Sverige, "sletta" som er så viktig for Rita i boka, er et stort jorde, og der hvor havna og smelteverket ligger, har vi Drevsjøen (og Gløtvold handel)- bare små, bagatellmessige tilpasninger: jeg sier bare LES! Dere vil garantert forbløffes av likhetene !!
"I leiligheten over Texaco"

"Sletta"- bildet med snødekt jorde skjuler perpektiv og størrelse, men på den andre sida, der bor altså Sølvia, mora til Finn.

Og her, til høyre på bildet: veien som fører til smelteverket og havna, til venstre: utedoen hvor Evy møtte greker´n.
Ikke nok med at det var ei minneverdig bok, at jeg fikk titt noen ilustrasjonsbilder, bikkja har kvikna til og er omtrent god som ny, uten livmor og ferdig med løpetid en gang for alle!

torsdag 9. mars 2017

Naboparet besøker ikke Krimfestivalen

Det skal ikke jeg heller, med mindre det å kikke på live-sendinger på nettet kan egnes som "besøk", da! Uansett er det stor stas at vi som bor langt unna folkeskikken kan få være litt med der det skjer ;o)
Krimfestivalen går for å være en av de virkelig gode litteraturfestivalene, og det er altså nå det skjer; kriminelle gratisarrangement torsdag-lørdag, så for den som er i nærheten eller har lav terskel for å legge ut på langtur, er det bare å kaste seg rundt. Det blir nok til at jeg holder meg mest i hjemlige trakter, men jeg skal følge med litt på det de har på sendingene sine. I tillegg skal jeg prøve å få lest litt ekstra krim, for å lure meg selv til å tru at jeg deltar, jeg også.

I det siste har det vært altfor lite krim her i gården, uvisst av hvilke grunner. Jeg føler vel kanskje litt at det blir for mye serie-krim, er litt lei de gamle traverne, og kvier meg for å ta fatt på nye bekjentskap (les. serier) - dessuten er det så fort gjort å havne i bakleksa hvis man ikke er med helt fra begynnelsen.
Alt dette til tross: den siste krimmen jeg fortærte, var canadiske Shari Lapenas "Naboparet" som  strengt tatt ikke er en krimroman, men en thriller.
De forholdsvis nybakte foreldrene Ann og Marco blir til slutt enige om at de skal dra på festen hos naboene selv om barnevakten melder avbud i siste øyeblikk- de skal jo bare over til huset vegg-i-vegg, tar med baby-callen og ser om veslejenta hver halvtime, det kan da ikke være så galt? Det er bare det at da de går hjem etter en fuktig, men slett ikke spesielt sen eller utagerende kveld, finner utgangsdøra åpen, og barnesenga tom! Etterhvert er det flere ting som skurrer, spekulasjoner, mistanker og rykter peker i flere retninger, men det er ingen tvil om at foreldrene er hovedmistenkte. Etter hvert skal det (selvfølgelig) vise seg at de aller fleste av de innvolverte har hemmeligheter som gjør at de kanskje kan ha et motiv eller en anledning..
Jeg pleier ikke å notere underveis mens jeg leser eller hører bøker, men mot normalt gjorde jeg det altså denne gangen. Med tidsangivelser i stedet for sidehenvisninger, all den tid jeg tross alt hørte den som lydbok..

5.59. Ann må ikke ta livet av seg nå! Da blir alt det her bare tull og surr langt over alle troverdige støvleskaft. Eller: da blir alle overraskelsene og vendingene hittil bortkasta fordi det byttes ut med forutsigbahet når det virkelig drar seg til!
6.02. FIkk svaret på forholdet forutsigbarhet <-> overraskelse.
6.12. Samme frykt for forutsigber vending som ved 5.59.
6.35. Samme tanker som ved 5.59 og 6.12. 
6.42. For guds skyld! Ikke black out nå??!! Eller som ved 5.59, 6.12 og 6.35... 
7.38. Ahh! En ny gedigen overrraskelse!! Takk!
7.41. Jeg aner hvor dette bærer...
8.17. HA! Jadda! Hva var det jeg sa?! Terningkast 6!

Trenger jeg å si mer? Jeg elsker at forfatteren ikke lar leseren være i fred et eneste øyeblikk. Hun kaster oss hit og dytter oss dit, og vi er kan aldri være sikre på om hovedpersonene, bifigurene eller vi selv kommer ned med bena først eller kommer til å gå skikkelig i baret. Den har alt en thriller skal ha- til og med en fantastisk dyktig innleser!
*************************** 
Naboparet av Shari Lapena
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Spilletid 8:17/ 336 sider
Lest av Silje Storstein
Lydfil kjøpt sjøl.

Andre bloggere som har likt boka:
 Heartart/ Beate Ellingsen
Tine
Artemisia/ Anita
My criminal mind/ Ann Christin