onsdag 22. november 2017

BLÅ, en ny dystopisk samtidsroman av Maja Lunde

Vann er en selvfølge for de aller fleste av oss, her på berget er til og med rent vann noe vi tar for gitt. Kommer vi oss litt vekk fra bebyggelse og infrastruktur, er det helt vanlig for mange å legge seg på knærne ved en hvilken som helst bekk for å fylle vannflaska eller slukke tørsten direkte fra bekk til munn så å si. De eneste gangene vi forholder oss aktivt til vann, er vel egentlig når vi synes det begynner å bli nok for mye regn.. Vi er altså så bortskjemte! 
BLÅ er Maja Lundes andre bok i det som skal bli en klima-kvartet. (Leste jeg et sted at den neste skal handle om dyr eller artsmangfold? Ganske sikker på det, men det har skjedd før også at jeg har blanda sammen bruddstykker jeg har hørt med noe jeg har drømt, tenkt, trudd eller tatt ut av løse lufta...)
Uten å utbrodere for mye, er det ingen overdrivelse å hevde at bok nummer en, Bienes historie, ble en eventyrlig suksess, og dermed er forventningene høye når man gir seg i kast med oppfølgeren. Som jeg pleier når anledningen byr seg, lånte jeg lydboka på biblioteket- et godt triks for å holde leselysta på topp og den dårlige samvittigheta for laber blogging i sjakk ;o)

Vi følger to hovedpersoner i to forskjellige tiår. I 2017 er Signe på vei til hjemstedet ved en fjordarm på Vestlandet. Som gammel miljøaktivist er hun rystet over nyheten om at et selskap har begynt å kutte opp Blåfonna i småbiter for å eksportere den som isbiter til de rikes glass. (følg linken- dette er ikke fri fantasi, hvis noen skulle ha trudd det!) Ombord i seilbåten sin gjør hun hva hun kan for å komme i mål med sin egen lille "aksjon" samtidig som hun tenker tilbake på det som engang var; familie, venner, interessemotsetninger, kjærlighet og svik, natur, idyll og fosser i rør.
Året er 2041, landene i Sør-Europa har opplevd flere år med tørke, og vannmangelen har ført til at det meste vi forbinder med sivilisasjon mer eller mindre har brutt sammen. Under flukten fra bybrannen kom David og veslejenta Lou bort fra resten av familien, men det var meninga at de skulle prøve å komme seg til en bestemt flyktningleir. Nå har far og datter kommet til leiren, men ganske raskt mister de trua på en gjenforening. Nesten like raskt går det opp for David at de heller ikke kommer til å klare å komme seg videre: Nord-landene som fortsatt har nok vann har stengt grensene. Hva gjør man da? Når tankene om framtida ikke kan strekkes lenger enn til neste måltid, neste utdeling av vannrasjoner, når alle er like desillusjonerte, alle rundt deg har mistet like mye, alle blir deperate etter å sikre seg og sine..? 

Jeg synes Lunde nok en gang har puslet sammen en veldig god roman, og når jeg skriver "puslet sammen", er det akkurat det jeg mener; jeg ser for meg at de to historiene, Signe/ natur-ødeleggelser i 2017 og David/ humanitær krise i 2041, er ett puslespill. Signes legges fra den ene sida, Davids fra den andre, og ettersom brikkene på midten legges, går historiene over i hverandre og det helhetlige bildet blir tydelig. Det er kanskje ikke helt stuerent, men av de to historiene er det Signes som opprører meg mest. Jeg er en enkel sjel, og den delen står på alle måter nærmest meg og mi virkelighet. Jeg tipper mange vil steile når jeg sier at natur betyr mer for meg enn mennesker- jeg tar likevel sjansen; det er helt sikkert mange nok som vil stå på menneskenes side når det drar seg til... 

Her i Innlands-Norge er naturen generelt mild og snill. Vi har lite ekstraordinært (hvis vi ser bort fra store mengder mose og lav...), og det triste er selvfølgelig at det til tross for nasjonalt og internasjonalt fokus på naturvern, fortsatt er de økonomiske kreftene som vinner når det kommer ned på lokalt nivå. Til tross for fagre ord og festtaler blir fosser og vassdrag fortsatt lagt i rør- det er ikke historier og det er ikke fortid. Kolåsmyrfallet har vært omtalt som det fineste fossefallet i Hedmark. Dessverre har det vært litt "utilgjengelig" slik at Folk Flest ikke har visst om det/ fått oppleve det, og dermed var det ganske så stille da konsesjons-søknader osv skulle behandles. Ingen grunn til å bråke om noe man ikke har noe forhold til, er det vel? Man mister ingenting når man aldri visste hva man hadde? Nå er det snart for sent. Man kan bli trist av mindre. Og man kan miste trua på menneskene av mindre.



Tenk at noe slik ikke har verdi før det kan bli (billig) strøm. Noen kaller det framskritt...

Ikke en ny europavei, men en fin liten anleggsvei for kreftverksutbygging.
Det jobbes. Kilometervis med rør skal ut. Jo før jo heller!Til og med hunda er sjokkert.
Det er egentlig bare en ting å si: les eller hør boka! Den retter søkelyset mot viktige emner, preges av godt håndtverk, er finurlig, fin og engasjerende på en lavmælt måte. Jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg til neste bok. Jeg kan glede meg til en god roman, men grue meg til den deprimerte tilstanden det antakelig vil sette meg i.

Andre som har lest og blogget om boka er for eksempel  

spilletid 9:51/ 364 sider
Forbilledlig lest av Birgitte Victoria Svendsen og Espen Klouman Høiner

søndag 12. november 2017

Illustrert utvalg

Igjen tyr jeg til samleinnlegg, og det er fortsatt både urettferdig og dårlig gjort- bøkene er virkelig anbefalingsverdige, og i en ideell verden skulle de absolutt fått hvert sitt dedikerte jubelskrift. I stedet blir det felles hurrarop, serpentiner og smellbonboner, i det minste blir de nevnt- det er ikke alle som blir det..!?
Denne gangen er det over hodet ingen fellesnevnere bortsett fra dette med illustrasjonene- også de er så ulike som man kan få dem.
Først ut er "Årets vakreste bok" fra i fjor, "Jegeren. En fortelling fra skogen" av Per Dybvig. Aldri har jeg studert ei bok så nøye uten å finne en ord som kan beskrive den. Antaelig er det lurest bare å kopiere forlagets presentasjon:
I Jegeren skildrer Per Dybvig et univers der identitetsforskyvning og fravær av sivilisasjon er påtakelig. Like påtakelig er nærværet av natur. Over mennesket og dyrene ruver fjellene, blomster står i flor. Mennesket og dyrene er verre stilt. Dyrene virker å ha mutert med både natur og menneske. Der horn tidligere stakk ut, kan det nå vokse trestammer. Harer går på to bein, kjederøykende med den ene labben, en pistol i den andre. For her er alle jegere, ikke bare mennesket. 
Jegeren trekker veksler på mange sjangre, som folkeeventyret og westernfortellingen. Kanskje kan den leses som en absurd fabel full av snubletråder.
Absurd er ordet. Surrealistisk. Marerittaktig. Den som har en overaktiv natthjerne vet hva jeg snakker om. Disse egenproduserte svart-hvitt filmene som sendes på den interne skjermen, der du halvt bevisstløs skjønner at du drømmer, men likevel ikke klarer å få en slutt på, som tvinger deg til å følge med videre, svett og med nervene på utsida. Slik er boka. Som de på biblioteket av en eller annen uforklarlig grunn hadde satt i hylla for barnebøker. Stakkars unger, sier nå jeg, men for voksne er den absolutt vel verdt et studium!

Björg Thorhallsdottir er kjent både som tegner/ illustratør og som foredragsholder. I høst har hun gitt ut ei "Insta-bok", det vil si bilder hun tidligere har lagt ut på instagram, i tillegg har hun skrevet litt om bakgrunnen for hvert enkelt bilde. Ofte har bildene blitt til som en oppmuntring eller bekreftelse til mennesker hun har møtt, venner, familie, seg selv- eller noen ganger mer tilfeldige tanker, idéer og møter. Illustrasjonene er fargesterke, litt naivistiske, og absolutt lett og like.
Mange andre bloggere har skrevet veldig rosene om boka, men selv er jeg litt mer lunken. Jeg har lest noe av det hun har gitt ut tidligere, og blant annet likte jeg boka fra 2015 veldig godt, den het "Veien til lykke" og har som dere sikkert skjønner mye av det samme budskapet. Kanskje det er akkurat det som gjør meg at jeg føler meg litt "snytt"? Det er veldig mye det samme, men jeg synes "Veien til lykke" var mer gjennomarbeidet, hadde mer substans og rett og slett var ei mye sterkere bok. Lesere som har latt seg begeistre av "Du er sterkere enn du tror" vil garantert finne mye visdom og varme i Lykke-boka hvis de vil ha mer av samme kaliber. Jeg er ikke overbevist om at "gamle lesere" vil bli like entusiastiske over årets nyhet. (Biblioteksbok)

Jenta som ville redde bøkene- den kunne jo vært om meg eller antakelig de fleste bokbloggerene og veldig mange andre som er glade i bøker! Teksten er av Klaus Hagerup, og når man vet at det er dyktige Lisa Aisato som har illustert, ja da vet man at prosjektet vil bli svært vellykket. Det er faktisk sånn at alt noen mennesker tar i, blir til gull. Helt sant!
Historien er enkel, men likevel snedig og spennende. Det handler om Anna som ikke gleder seg til å bli voksen, som er redd for å bli gammel, og gruer seg til tiårsdagen sin om ikke så altfor lenge. Hvis det er noe Anna elsker høyere enn noe annet, så er det bøker og biblioteket. Hun er ofte innom der etter skoletid, og ved et av disse besøkene blir hun klar over hva som skjer med bøker ingen leser eller låner; de blir rett og slett kasta- ødelagt- destruert! Det er jo skam og krise på en gang, og det MÅ man jo bare finne en løning på! Løsningen skal vise seg å være av det utspekulerte, finurlige slaget- og vi nok more både små og store bokelskere.
Jeg mener det er et viktig kjennetegn ved gode barnebøker at de også appellerer til voksne lesere. Noen vil kanskje hevde at da kan det bli for krevende for ungene, men det er noe med å finne balansen som gjør at hver enkelt vil finne noe som snakker spesielt til dem! Her er det noe for alle, og med tanke på at vi står foran årets shopping-høytid, er den vel verdt å notere seg for de som har mottakere "rett" aldersgruppe.



Ti år med tull skal man virkelig ikke kimse av! Årets bok fra Sigmund Falch, Då far såg ei fin ei frå Kenya,  er ei bra samling av godbiter fra tidligere utgivelser, i spedd noen ny bildetolkninger med klassikerpotensiale.
Et knippe humorister deler sine favoritt-Falcher og forfatteren forteller litt om prosessen fra utvelgelse av bilder til ferdig bok. Tørrvittig, skratt-morsom, fengende og intelligent humor, når boka i tillegg har med litt bakgrunnsstoff og anekdoter, blir det til ogmed interessant, og hadde det ikke vært for at det er rimelig sent for den slags, skulle jeg anbefalt den som farsdags-gave for dem som driv med den slags ;o)
Onkel Jørn og onkel Bjørn.
Då dei bikka åtti, byrja dei sjølve å rota med kven som var kven.

******************
Da jeg satte meg ned for å skrive ferdig dette innlegget, kom jeg på at det helt klart var på tide å bidra med en smakebit på søndag som Astrid Terese har overtatt ansvaret for. Det er lenge sida jeg bidro, men i kveld blir det altså servering!
Bildet over er fra årets Falch-bok. Bildet under er fra juleheftet 2014, og er selvfølgelig min personlige favoritt gjennom tidene- uten at det skulle være nødvendig å kommentere hvorfor... Det kan jo uansett være en grei påminnelse for de som går fra det ene julebordet til det andre ;o)
Berits nyttårsforsett.
For mye av det gode er heller ikke bra ;o)

onsdag 1. november 2017

Gaven, av Eller Vahr

«Gaven» er en roman basert på livet til Anne Brannfjell, forfatterens tipp-tipp-oldemor, husmannsjenta fra Vardal øst for Gjøvik som ble Norges mest kjente kloke kone.
Den er en fortelling om klasseskiller og fattigdom, svik og krenkelser, frykt og fortielse, men også om kjærlighet, tillit, håp og mot til å følge sine egne drømmer og å ha trua på seg selv. 
Husmannsjenta Anne har alltid visst at hun er født med en gave, hun er en seerske med et kall til å hjelpe syke og lidende. I frykt for hva som kan skje med henne selv og familien hvis noen får vite om dette, holder hun evnene sine for seg selv, men vinteren 1841griper hun sjansen da hun blir tilbudt huspost i Christiania. Hun håper det skal være lettere å få brukt evnene sine til å hjelpe trengende i en storby, men hun møter flere og større utfordringer enn hun kunne forestilt seg. Det er slett ikke alle hun møter som vil henne vel, og de som gjør det kommer ofte til kort det er først da hun tror at hun har mistet alt, at Anne finner krefter til å stole fullt og helt på seg selv.

Høres dette klisjéprega ut? Ja, omtalen gjør det, men selve boka er bare veldig, veldig fin! Jeg har slitt med forferdelig dårlig konsentrasjon litt for lenge nå, men denne var lett nok til at jeg klarte å henge med, samtidig som den var spennende nok til at jeg ikke mista interessen.
En historisk underholdningsroman som bygger på et virkelig levd liv, med hjertevarme, rørende medmenneskelighet samt intense og troverdige skildringer av levekårene og holdningene som fantes på midten av 1800-tallet var midt i blinken akkurat nå!
Boka gir et flott tidsbilde av Norge på midten av 1800-tallet. Landet hadde hatt en formidabel befolkningsvekst* urbanisering og industrialiseringa var godt i gang, uten at det var noe automatikk i at folk fikk det bedre av dem grunn. På mange måter var dette ei brytningstid, der gamle tradisjoner kjempet mot ny vitenskap, lek mot lærd, by mot land osv.

"Gaven" ble nominert til Bokhandlerprisen i 2016, men ble slått av den noe mer omtalte "Arv og miljø" av Vigdis Hjorth.. Jeg har likevel funnet noen andre bloggere som har likt boka godt og skrevet fine omtaler:
ArtemisiaGripende på mange måter... hadde en fin leseopplevelse og kose seg. 
Tine - en velskrevet og innsiktsfull roman, som fenget denne leseren. Den er lettlest og griper en om hjerterota, uten på noe tidspunkt være sentimental eller søtladen.
Bok & palett -en interessant roman om en del av vår historie
Lesefryd- har skrevet den grundigeste omtalen, og skriver bl.a at boka er lettlest, engasjerende og gir verdifull innsikt.


*Fra ca 885.000 i 1815 til 1.702.000 i 1865, en dobling på femti år! Se for dere samme utviklinga i dag- hvor dramatiske følger ville det gitt? På 1800-tallet ble løsningen for mange å emigrere eller prøve å finne arbeid i byene.

**********************
392 sider/ 10:52 timer
Forbilledlig lest av Anne Ryg
Papirbok fått + lydfil kjøpt- Dobbelt så bra ;o)


søndag 29. oktober 2017

Damhaug- bokhyllelesing i august. Bl.a.

Ingen vet hvor haren hopper, den svinser litt hit, den spretter litt dit...
I august var tema for Heddas Bokhyllelesing "Bok nummer femten" i ulest-hylla. Hva som stod som nummer femten da vi var kommet til sensommern, er heller ikke godt å vite, men jeg hadde altså satt opp Torkil Damhaugs "Døden ved vann" som rundens bok- og gjett hva?? Boka ble lest, og ikke bare det: nå i høst har jeg lest (og hørt) tre bøker til av samme forfatter, og det betyr selvfølgelig at jeg virkelig har likt det jeg har lest! Det betyr også at det er på høy tid med et aldri så lite samleinnlegg.

Først en kort presentasjon av de fire bøkene, deretter litt tanker rundt bøkene- hva er det som gjør at de skiller seg fra andre thrillere? Hvorfor blir jeg så voldsomt revet med gang på gang?

"Døden ved vann" fra 2008 har flere handlingstråder og åpner med en lang prolog, hvor vi får høre om tolv år gamle Jo som er på Kreta sammen med foreldrene og småsøsknene sine. Foreldrene drikker tett, Jo må være barnevakt og det skinner gjennom at det er mye som plager Jo- og det legges opp til at leseren skal ane at fæle ting er i vente. Deretter gjøres det et hopp tolv år fram i tid, og vi møter norske Liss som bor, jobber og studerer i Amsterdam. Hun har alltid levd et forholdsvis utsvevende liv, men da hun får en telefon om at søstera Mailin, som er den eneste hun virkelig bryr seg om, har forsvunnet, brenner hun ettertrykkelig alle bruer, og drar rett tilbake til Oslo for å finne ut hva som kan ha skjedd. Vi blir etterhvert kjent med et variert og truverdig persongalleri, etterforskere, familie, kollegaer av Mailin, venner og bekjente av den ene og den andre. Det virker som at mange har ting de vil holde skjult, og løgner, ubehagelige konfrontasjoner og situasjoner er viktige virkemidler i historien. Perspektivet veksler stadig, og bidrar til å stresse leseren, samtidig som stemningen er gjennomgående mørk og uhyggelig- leseren skjønner jo at det er en forbindelse til den omtalte sydenferien til Jo, en eller annen skjuler hvem han eller hun egentlig er, men man skal være mye mer oppvakt enn meg for å se sammenhengen før forfatteren avslører den! Spennende, overbevisende og overraskende- det er lett å trekke konklusjonen at forfatteren både er kunnskapsrik og rik på erfaringer fra flere fagfelt som kan gi dybde og truverdighet til en psykologisk thriller som dette.

"Ildmannen" kom ut i 2011 og gav forfatteren hans første Rivertonpris. Dette er også en psykologsk thriller hvor leseren blir sittende å lure på hvem den anonyme stemmen tilhører. Til å begynne med får vi høre historien om en unggutt som kommer fra Pakistan til Norge på 70-tallet. Mye handler om dype kulturkonflikter, om å gå seg vill i et samfunn som ikke på noen måte ligner det man kommer fra, men likevel prøve å tilpasse seg slik at man kan bygge ei framtid i det nye landet. Nå som jeg sitter her og skriver, slår det meg at Damhaug bruker samme navne-trikset som i forrige bok: vi aner hva som skjer, men vet ikke hvem personene fra "den gamle historien" er da nåtidshistorien tar til! Det er et superenkelt og supereffektivt grep, rett og slett! Det begynner som en enkeltstående, men likefullt grusom gårdsbrann der bortimot tretti hester brenner inne. Snart oppstår flere branner, og leseren skjønner raskt at det er samme ildspåsetter og at han har et prosjekt som på en skrudd måte gå ut på å hevne ting som har skjedd i fortida. Samtidig blir vi kjent med Karsten, en unggutt som er genierklært av klassekameratene, og følgelig står litt utenfor "det gode selskap". Da klassen får en ung vikarlærer, forandrer mye seg. Vikaren blir oppmerksom på Karsten, støtter ham når han havner i trøbbel, og gir mer eller mindre gode råd om hva han bør foreta seg.
Som i forrige bok: synsvinkler, perspektiv og ikke minst før og nå, endres stadig vekk. Det er ikke vanskelig å holde styr på hvem, hva, hvor- men det er altså dette elementet at man ikke vet hvem menneskene i den tidlige historien er når de dukker opp i det som foregår her og nå. Jeg ble forferdelig nysgjerrig på akkurat dette, og irriterte meg fryktelig på at jeg er en så elendig etterforsker!! Plottet er intrikat og finurlig- og det samme kan sies om måten romanen er bygd opp. I tillegg er slutten, her som i den forrige, overbevisende og uforutsigbar.

"En femte årstid" resulterte i Rivertonpris nummer to da den kom ut i fjor- vel fortjent var min umiddelbare reaksjon da jeg hadde lest boka!
Innledningsvis fortelles det om ulykka på Hammerdal Bruk i 1978. Finalen i fotball-VM skal spilles, og arbeiderne har rigget seg til med en liten reise-tv og ei spritflaske som går på omgang. Av forskjellige grunner er ikke stemningen særlig bra- og den blir slett ikke bedre da en av dem blir utsatt for ei grufull ulykke som koster ham livet. I et forsøk på å redusere konsekvensene, blir det lagt fram som at arbeideren var full og dermed uforsiktig. En løgn som skal forfølge de involverte, barna og enda til barnebarna deres.
Knapt førti år senere er takpappfabrikken nedlagt og forsøksvis avstengt. Fire ungdommer, Ann, Helene, Victor og Nicolai henger sammen, utfordrer og egger hverandre, tester grenser som ungdommer gjerne gjør. Ei natt går de for langt. "Streifern", snålingen, hakkekyllingen, blir stengt inne i kjelleren på takpappen, og de "glemmer" å dra tilbake for å slippe ham ut. Kort tid etter hendelsen i fabrikk-kjelleren, blir en av ungdommene funnet død, Ann er sporløst forsvunnet og det drar seg til for både den ene og den andre. Hammerdal er et lite sted, alle kjenner/ kjente/ kjenner til alt og alle, men det er ikke alt det snakkes om.
Hevn, ondskap og galskap, familierelasjoner- og hemmeligheter, korrupsjon, trusler, løgn og fortielser blir ei farlig blanding- den som kødder med feil folk, skal komme til å angre!
Hvem har sagt at døden er mer rettferdig enn livet? 

"Glasshjerte" er ny av året, og forfatteren har nok en gang skrevet en litterær thriller (ikke mine ord, men en veldig god beskrivelse).
Handlinga går over en måneds tid, fra 2. november 2017. Førstkommende torsdag skal Amina forsvinne. (Bare tanken på at jeg vet dette om framtida er nok til å gi meg knute i magen...) Jeg røper ikke for mye om jeg forteller at hun blir funnet drept ei drøy uke etter det.
Brødrene Mikkel og Robin er Aminas fettere og naboer. Mikkel er nitten og har en historie med overgrepsbeskyldinger og innleggelse på en psykiatrisk ungdomsavdeling. Robin er noen år yngre, autist (litt usikker på om eksakt diagnose er nevnt, eller om det bare blir sies at "han er som et lite barn") og mangler evnen til å uttrykke seg, det vil si: han har ordene, men får dem ikke ut i logiske setninger, kanskje fordi han ikke skjønner hvordan verden henger sammen? Han sier ting, men ofte blir det bare avfeid som masete eller gnålete "babbel", Jada, Amina sover. Altså: Robin har sett noe, men kan ikke fortelle hva, Mikkel vet noe, men vil ikke fortelle hva. Det blir trøbbel av slikt.
Spørsmålet er selvfølgelig hvem som drepte Amina og hvorfor. Mange har motiv, flere anledning.
Et rikt persongalleri vokser fram, både i antall aktører, og rent dybdemessig. Det er suspekte naboer, sære familiemedlemmer, intenst pågående ungjenter, nervøse advokater, hevngjerrige etterforskere, horer og antihelter. Som alltid i Damhaugs bøker blir menneskene mer og mer levende etterhvert som historien ruller fram. (På forunderlig vis gjelder dette også de døde) Flere og flere sider ved dem avsløres, tanker, utsagn, reaksjoner, holdninger- noe så lite og enkelt som blikk og skuldrertrekninger er med på å beskrive personligheter på helt geniale måter. Og som alltid: de fleste har noe de vil skjule, mange har noe de må skjule. Det blir trøbbel av slikt.

Det var de fire bøkene, så litt fundering om hva det er som gjør at disse skilller seg fra krim/ spenningsromaner generelt.
Først og fremst er det opplagt at forfatteren drar store fordeler av bakgrunn innen psykiatri, og da snakker vi ikke om sommerjobb ved lukket avdeling eller tilkallingshjelp på akutten. Han er utdannet lege, har spesialisert seg innen psykiatri og jobbet flere år innen faget før han ble heltidsforfatter. Han kan mer om menneskesinnet, dets muligheter og begrensninger enn de fleste, og det gjør at det han skriver blir realistisk og truverdig, hvor "sinnsykt" det enn måtte være. De fascinerende perongalleriene har jeg vel allerede nevnt, men for meg er det en klar sammenheng mellom faglig bakgrunn, menneskekunnskap og karakterbygging- absolutt noe som er med på å øke klisterfaktoren!
Miljøskildringer og beskrivelsene av omgivelser er ofte stemningsskapende og mørke, man kan kjenne mugglukt, føle kuldgufs, høre øredøvende stillhet, ane blikk i nakken. Uten lange utgreiinger sitter uhyggen og spenninga i leseren, som ikke får ro før siste side er lest.
Et annet moment er at ingenting er opplagt, lite som det ser ut ved første øyekast. Alle sakene er solid oppbygd, det er forgreninger og knutepunkt leseren ikke kan gjette eller resonnere seg fram til. Overraskelser og vendepunkt står nærmest i kø, og det er fristende, men vanskelig å spå noe om ferden videre. Når man kommer til slutten og oppklaringene, henger alt godt sammen og man har fått seg nok en overraskelse.
Språklig er Damhaug også i sæklasse. I motsetning til mange andre forfattere som skriver samme sjanger, blir det aldri verken platt eller overdramatisk. Det flyter alltid godt og er tidvis både poetisk, dvelende og vakkert, det kan kanskje minne litt om stilen til Vidar Sundstøl, hvis du for eksempel har lest Minnesota-trilogien? I tillegg krydres tekstene med en akkurat passe stor dose gullkorn og filosofiske visdomsord- det er ikke feil å få noe å tygge på selv om det "bare" er underholdningslitteratur man beskjeftiger seg med!
Du skal være forsiktig med hva slags tanker du går rundt og samler på.
Jeg husker ikke hvem som sa eller tenkte disse ordene, men sitatet er fra "Den femte årstid", og det er veldig mye klokt i dem. Vi kunne vært spart for mye grubleri og elendighet hvis vi ikke på død og liv skulle gå rundt å ruge på alle slags destruktive tanker, eller analysere ned til minste detalj hva som har blitt sagt eller gjort i enhver situasjon.

Mange har fått øynene opp for bøkene til Torkil Damhaug, og de to Rivertonprisene er opplagte kvalitetsstempel. Likevel forundrer det meg at han ikke får like mye oppmerksomhet som enkelte andre (norske) krimforfattere. Etter å ha lest disse fire bøkene, tør jeg påstå at han går de fleste en høy gang når det for eksempel gjelder dybde, kompleksitet og språklig eleganse. Kan det ligge en forklaring der? At mange har forventninger til at krim- og spenningslitteratur ikke skal være for komplisert eller krevende? At man vil ha en historie fra a til å, og at det ikke skal være for mange elementer å forholde seg til? Ikke slik å forstå at handlinga i bøkene er vanskelig å følge, men de er omfangsrike i den forstand at den foregår på flere arenaer, ofte har skiftende vinklinger og at relasjonene mellom menneskene er vage. For meg (og mange andre) er det dette som hever bøkene noen ekstra hakk, men du vet: den enes glede, den andres vrede...

 ************** 
"Døden ved vann" er fra egen ulesthylle, "Ildmannen" og "En femte årstid" er fra biblioteket, mens "Glasshjertet" er leseeksemplar fra CappelenDamm/ lydbok fra biblioteket. Alle finnes de andre finnes også som lydbøker. 
Mer om forfatteren og forfatterskapet finner du HER.

søndag 22. oktober 2017

Lego ergo sum

Fredag fikk vi et par-tre nye ministere, Forsvars-Ine har for eksempel blitt Utenriksminister Søreide, vår første kvinnelige leder i det departementet. Nå har jeg fått med meg at enkelte ikke synes det er noe å skryte av- det burde nemlig skjedd for lengst.. Tja... Noen hadde kan hende stått opp med feil fot først? Var det noen som tenkte tanken at det ikke var noen grunn til å juble da Karsten Warholm som første nordmann vant VM-gull i 400-meter hekk tidligere i høst? Det er jo tross alt en øvelse som har vært på programmet sida slutten av 1800-tallet, så i følge den logikken burde vi selvfølgelig vunnet for lengst..!
Nu vel...Uten forkleinelse av Børge, trur jeg vi har fått en minister vi kan stole på- og kanskje forhåpentligvis bli stolt av etter hvert? Jeg gratulerer med utnevnelsen, ønsker lykke til, og nå som jeg først har drista meg inn i maktens korridorer, har jeg på eget initiativ lagt ned Ministeriet for den største forvirring, og heller åpna døra inn til Ministeriet for den høyeste lykke, det vil si den nye boka til Arundhati Roy om død og liv i India, det gode og det onde og det meste i mellom.
 
Jeg begynte på lydboka for ei stund sida, men konsentrasjonen var ikke på topp, og jeg fikk ikke orden i rekkene- som mange av de udelt positive anmelderne har kommentert: det er en fragmentert historie. Jeg valgte minste motstands vei (igjen), og gav opp i påvente av å kunne suplere med en trykt utgave. Nå er den altså i hus og jeg har så vidt begynt på forsøk nummer to. Jeg storgleder meg til fortsettelsen selv om det kommer til å gå noen dager før jeg gir den full oppmerksomhet: Jeg er sånn omtrent halvveis i tre andre bøker (Ellen Vahr, Torkil Damhaug og Per Fugelli), og fire bøker parallelt blir vel strengt tatt i meste langet...
Lego ergo sum- jeg leser altså er jeg... Plutselig en dag skal jeg begynne å skrive litt mer også. En bokomtale i ny og ne hadde ikke vært dumt på en bokblogg ;o)

fredag 13. oktober 2017

Alle elsket moren din, av Toril Brekke

Det var en telefon fra Grim som fikk minnene fra barndommen til å velle opp i meg. Det lyse musikkværelset med det store flygelet. Duften av epler. Ordene som Grim presset ut av seg når vi satt ute på singelen og spiste kake, setningene hans om ondskap.
I dag døde Toresen, sa han da han ringte. Jeg tenkte du ville vite det, sa han.

Toril Brekke er en produktiv forfatter som blant annet er kjent for historiske romaner.
I årets roman, "Alle elsket moren din", blir vi kjent med Agathe fra førskolealder til pubertet i etterkrigstidas Oslo. Mer presist: vi blir også godt kjent med hele familien hennes som består av sterke personligheter. Mormor som deltok i motstandskampen under krigen og en gang hadde utsikter til en karriere som sangerinne, morfar som overførte sine egne drømmer på attpåklatten Jannik. Jannik som på sin side knyttet never under bordet for å legge bånd på frustrasjonen sin. Mora som måtte gi opp ei framtid som konsertpianist da hun ble gravid og fikk Agathe, og sist, men ikke minst pianostemmeren som svermet for moren og som til slutt giftet seg med henne. Bare faren mangler, Hvem er faren min, spør Agathe igjen og igjen, men hun får aldri noe svar, mora snur seg bort, blar videre i en avis, ser seg i speilet, går ut av rommet. Ingen andre vet svaret, alle elsket moren din- og kanskje elsket hun flere menn hun også?

Med pianostemmeren som stefar, begynner en ny epoke for Agathe. Den nye lille familien flytter sammen i et nytt borettslag på Valle Hovin, og Agathe mister den daglige kontakten med besteforeldrene på Bekkelaget, og dermed den trygge og oppmerksomme mormoren. Hun må ofte
klare seg på egen hånd, og tar mye av ansvaret for lillebroren da han blir født. I dag ville man sikkert sagt at hun og broren ble utsatt for omsorgssvikt, men da var det nok ganske vanlig, og det må legges til at om mora svikter barna sine, stiller pianostemmeren opp og sørger for gode opplevelser og øyeblikk. Uansett gir forfatteren oss et usentimentalt (men likevel et lett nostalgisk) tidsbilde av Oslo og Europa. Urbanisering og drabantbyer, tapte drømmer, en mor som ikke vil være det, og en datter som lengter etter en.

Jeg har hørt denne som lydbok, og det er forfatteren selv som leser. Som regel synes jeg det gir litt ekstra til historien, og denne gangen er det virkelig innertier. Brekke leser avslappet, helt uten overdreven dramatikk og gir meg følelsen av at hun forteller om sin egen oppvekst- og kanskje det akkurat det hun gjør, for det er mange likehetstrekk mellom henne og romanens hovedperson. Torill Brekke er en fantastisk historieforteller, hun lar hverdagsrealisme og sterke følelser gå hånd-i-hånd og det forundrer meg stadig at ikke flere kaster seg over forfatterskapet hennes. I et brillefint intervju i Aftenposten avslører ha at en oppfølger er underveis, mens ei bok nummer tre allerede er på planleggingsstadiet- det er med andre ord bare å glede seg!


****************
Spilletid 9:14 timer/ 333 sider
Lydfil fra forlaget

torsdag 5. oktober 2017

Wassmo Maraton 2017

Herbjørg Wassmo er en forfatter jeg har hatt et nært forhold til lenge. Faktisk var hun den første forfatteren jeg leste da jeg gikk over fra ungdomsbøker til voksen-romaner. Jula 1987 var jeg femten år og fikk trilogien om Tora (Huset med den blinde glassveranda, Det stumme rommet og Hudløs himmel) i presang. Med alvorlige tema og drøyt sjuhundre sider var det et vågalt valg til en som til da hadde levd seg inn i historier om hestejenter, hemmelige hager, engelske kostskoler, Den siste revejakta (Ambjørnsen), Beatles (L.S.Christensen!) og dess like.
Senere har jeg fått med meg de fleste romanene denne fascinerende dama har gitt ut. Noe har jeg lest på papir, mye har jeg hørt som lydbøker. Et glass melk takk var grusom,  og jeg husker jeg tenkte "gudskjelov at jeg valgte lydboka!" Hadde jeg lest den selv, hadde jeg kommet til å lagd meg enda verre bilder i hodet enn det Anette Hoff gjorde med sin dempede innlesing. "Hundre år" og "Disse øyeblikk" var nydelig lest av Gjertrud Jynge, og sammen gir de to bøkene oss historiene til fire generasjoner kvinner, Herbjørg selv i den siste, hennes mor, mormor og oldemor i den første. Som alltid rørende, rystende og uforglemmelig!
Trilogien om Dina fra Reinsnes har jeg også- jeg holdt på å si selvfølgelig- lest etterhvert som bøkene ble gitt ut, "Dinas bok" (1989), "Lykkens sønn" (1993) og "Karnas arv" (1997). Tjue år har gått, og jeg tok ikke sjansen på å kaste meg over årets store overraskelse, "Den som ser" før jeg hadde friska opp litterære minner fra forrige århundre..
Jeg begynte med å låne "Jeg er Dina" på DVD på biblioteket, før jeg leste litt her og der i boka der jeg ikke fikk filmen til å samsvare med det jeg husket fra første gang jeg leste den. Ganske riktig: en del var forandra, men de store trekkene er greie- den største forskjellen syntes jeg var at i filmen framstilles Dina som temmelig forrykt, mens hun i boka er sterk, egenrådig og naturligvis preget av morens grusomme død og følgene ulykka fikk. "Lykkens sønn" hørte jeg som lydbok, ok lest av Stig Henrik Hoff selv om han for min del godt kunne skrudd opp tempoet litt. Da jeg var kommet så langt, følte jeg virkelig at jeg var i siget, og to-tre tastetrykk var alt som skulle til for å laste ned "Karnas arv" til mobilen. Jeg gledet meg til å høre Gørild Mauseth gi meg fortsettelsen, men det ble sannelig en selsom opplevelse!  Hvis Stig Henrik holdt lavt lesetempo, leste Mauseth i snegle-fart. Og ikke nok med det. Den snegla hadde i tillegg hang til å overdramatisere.. To much er rett og slett for mye, men jeg tvang meg til å høre (med en øreplugg...) mens jeg var ute og luftet hundene, og leste resten som e-bok på NasjonalBibliotekets nettsider..
Jeg har altså gjenopplevd Dinas ulykker, standhaftighet og handlekraft, Benjamins oppvekst under svært spesielle familieforhold, sorgen over mora som forlot ham, studietida i København som resulterte i at han ble alenefar, bekymringene for Karna og sykommen, legegjerningen i Nordland, kjærligheten til to kvinner som på hver sin måte betydde svært mye for ham. Karna. Karna- direkte og åpen, sterk og skjør. Mennseker har kommet og gått, store personligheter og små sjeler. Til sist gikk det forferdelig galt, en svartsjuk mann, ei gjenglemt parafinlykt, et anfall, ei loftsdør der slåen gikk i lås... Den hjemvendte Dina var en av to som omkom i brannen som la hovedhuset på Reinsnes i ruiner. Karna var den som i begravelsen, på Dinas vegne, innrømte å ha drept to menn.

Der sluttet trilogien. Karna vitnet om Dinas ugjerninger, gikk ned midtgangen i kirka og åpnet dørene for kistebærerne. Etter dette ble Karna stum og stengte seg inne i seg selv. Til slutt blir situasjonen uutholdelig, og Anna, Karnas stemor, bestemmer seg for å ta henne med til København i håp om at legene der kan hjelpe henne. Dermed setts tilværelsen på hodet, det som først var en mental distanse mellom ektefellene, er nå i tillegg geografisk avstand. Det åpner for nye perspektiv og nye forbindelser- og hvordan er det nå egentlig med disse danske legene? Har de i det hele tatt peiling på mentale sykdommer?

Denne fjerde romanen om familien Grønelv fra Reinsnes har fantastisk mange lag og vinklinger. Først har vi situasjonen til Karna som synes temmelig fastlåst, hun hallusinerer, har mareritt, blir døgnvill og får raserianfall i tillegg til epilepsien. Først da  reservelegen Joakim engasjert bestemmer seg for å prøve nye metoder kan man se små forandringer hos Karna, men det er ikke bare henne han blir interessert i...
Karnas taushet og måten hun blir behandlet på sykehuset i København griper meg voldsomt. Hvor går grensa mellom uvitenhet og ondskap? Det er lett å kamuflere det ene som det andre! Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid for å kunne skrive så utrolig overbevisende om helsevesen, sosiale normer, klasseskiller, boforhold, arbeidsliv, samferdsel, kultur, kvinnerfrigjøring, politikk osv osv i både Danmark og Norge på slutten av 1800-tallet. Ganske enkelt et imponerende tidsbilde fra ei brytningstid i historien vår. Når det er sagt... Av og til tok jeg meg i å tenke at det ble litt i overkant... Enkelte karakterer ble nesten karikaturer, enkelte scener lite sannsynlige (f.eks: stevnemøter på obduksjons-salen/ likrommet), Karnas syner og hallusinasjoner utbroderes kanskje litt i meste laget, og mer enn én gang mister jeg tråden i disse passasjene. Mulig det er akkurat det som er meninga? At leseren skal føle et ørlite snev av den bortkommenheten Karna er fullstendig prisgitt?

Alt i alt ei leseverdig/ høreverdig bok- så absolutt, men jeg vil nok ikke utpeke den som forfatterens beste. Hvis jeg skulle gitt terningkast til denne, måtte det blitt TO terninger; setting og bakgrunn får helt klart en finfin sekser, mens innhold og relasjoner nok ikke får mer enn la oss si en firer.
Andre har nok vært mer entydig positive enn meg; VG- terningkast 5, NRK- Wassmo på sitt aller beste, Åslaug med bok og palett ble trollbundet, Ingun/ Kleppanrova har skrevet entusiastisk og positivt om boka - og serien, og har med flott stemningsfulle bilder i sitt innlegg.
*****************************
(Klikk på lenkene for presentasjon, omtaler og utdrag)
Spilletid: 17.11/ 473 sider
Lest av Gørild Mauseth
Biblioteket har vært hovedbidragsyter, men to av lydfilene har jeg kjøpt sjøl ;o)

 

fredag 22. september 2017

Familielykke- en fastgrodd illusjon

Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin måte.

(Leo Tolstoj, Anna Karenina, 1877)

I fjor leste jeg "Arv og miljø" av Vigsis Hjorth. Jeg leste den før alt rabalderet. Jeg leste den som en hvilken som helst annen roman. Den traff meg så brutalt at jeg til slutt måtte kaste inn håndkleet og slettet alle påbegynte omtaler.
Jeg trenger neppe skrive hva boka handler om, det har nok alle litteraturinteresserte gått med seg for lengst, men for ordens skyld: jeg tenker ikke først og fremst på beskyldningene om overgrep, men familierelasjonene ellers.
Nå i høst har jeg hørt Helga Flatlands "En moderne familie", og det har slått meg at disse to bøkene i bunn og grunn handler om det samme: familie, familieforhold, hva familien gjør oss til og kanskje hva familie kan få oss til å gjøre. Jeg har mer enn en gang sagt at det er menneskene som får det verste fram i oss, og i den forbindelse er familien i en særstilling. Det er knyttet så mange forventninger, hensyn, forhåpninger og etterhvert skuffelser til selve institusjonen Familie, at min teori er at det skjære seg før eller senere. Oftes ser man lite til disse familiære kollapsene, skammen man føler når nærheten forsvinner (eller enda verre: når man innser at den aldri var tilstede), er så stor at man låser den inne i et skap innerst i en krok i en mørk kjeller. Så slipper man å vise den fram, slipper å se, kjenne på og gruble på den i tide og utide. Det som ikke vises, finnes ikke.

Slik er det i "En moderne familie" også. En sammensveiset og velfungerende familie er samlet i Italia for å feire en søttiårsdag. Helt ut av det blå, og slett ikke avtalt, avslører jubilanten at han og kona skal skilles. I tida som følger, får leseren innblikk i de tre søsknenes opplevelser og oppfatninger av oppveksten, foreldrene, de andre søsknene, sin egen og de andres roller i familien. Vi ser hvordan de tre ofte- for ikke å si som oftest- tolker hendelser roller og relasjoner ulikt, og vi ser hvordan de til tross for alle tidligere samtaler, slett ikke kjenner hverandre spesielt godt. Resultatet er uunngåelig: alle føler seg oversett, tatt som en selvfølge og veldig, veldig alene. 

Disse to romanene har mer enn tema til felles. De er begge tankevekkende og velskrevne med sterke følelser og dyp menneskelig innsikt. 
Lydbokforlaget har gjort lurt i å bruke tre forskjellige, men svært dyktige innlesere. Det er med på å utfylle og understreke ulikhetene mellom de tre søsknenes fortellinger, samtidig som det gir ekstra liv til historien.

**************************
Spilletid 7:41/ 239 sider
Lest av Anne Ryg, Anna Bache-Wiig og Jon Arne Arnseth
Bibliotekbok
Anbefales- som øyeåpner for de lykkelige, til trøst for oss andre. (Man kan faktisk finne lykka andre steder enn i kjernefamilien :)


Man skulle kanskje vært sau? Enkle familieforhold: etter en sommer brytes båndene, enten ved at den ene eller den andre sendes på slakteri, eller ved at mor får nye barn til våren. Naturens gang, og ingenting å ofre en tanke.






mandag 11. september 2017

Berge, av Jan Kjærstad

Her må dere prøve å se for dere at jeg klatrer opp på en scene eller en talerstol av et eller annet slag. Høytalerne er rigget, lydprøve kjørt. Mikrofonen slås på, jeg kakker forsiktig på den nettingdekkede dingsen, kakk-kakk..
Kan dere høre meg??!!
Dere lengst bak også?
Hei! Dere med oppmerksomheten litt andre steder- følg med litt her noen minutter, jeg har noe viktig å fortelle!

Jan Kjærstad har kommet med en ny fantastisk intelligent og tankevekkende roman, og den bør dere unne dere å lese! 

Der var det viktigeste sagt, men jeg forteller gjerne litt mer :)
Nordmarka, 23.august 2008. Fem personer er brutalt drept, der i blant Ap-lederen Arve "Storen" Storefjell og hans datter Gry, up and coming, Norges Framtid. Det første geniale grepet er å legge hendelsen til FØR 22.7-terroren. Absolutt ingen i Norge hadde seriøst trodd at noe slik kunne skje her hos oss, og media og Folk Flest går nærmest av skaftet; sjokk, vantro, frykt og sinne. Til å begynne med er det "jihadist-sporet" som får mest oppmerksomhet, dette kan umulig være noe annet enn terror? Sjokket blir ikke mindre da gjennombruddet kommer og en av de dreptes eks-kjærest blir pågrepet og siktet for drapene. Man har ingen bevis eller klart motiv, men indisiene er mange og folk står nærmest i kø for å vitne i saken. En hevder å ha sett Berge true Gry med kniv, tidligere studiekamerater kan fortelle om ustyrlig sinne, trusler, dårlig impulskontroll osv. Få, om noen, har noe positivt å si om tiltalte, som på sin side ikke har sagt et ord i avhør og heller ikke i løpet av rettssaken. 
Vi får historien fra tre ulike vinkler, fra tre personer som på hver sin måte dras inn i saken: Ine Wang, journalisten som nesten ser på drapene som en gavepakke, en sak som kan få karrieren på rett kjøl igjen, en anledning til å bli sett, gjøre scoop, skinne. Peter Malm, anglofil, pertentlig og svært anonym eremitt og tingrettsdommer, som motvillig påtar seg å være hoveddommer da saken kommer opp. 
Nicolai Berge, den mange hadde stemplet som stakkarslig og mislykket på mange måter, aller mest som politikeremne og forfatter av uforståelige, rare noveller. Om han ikke vil forklare seg i formelle former, skriver han ned det han har opplevd, både før drapene og etter at søkelyset rettes mot ham, og vi får lese om både flaue hemmeligheter, ideer, tanker og grublerier. 

Romanen er opplagt spennende, for er det nå så opplagt at det er Berge som er gjerningsmannen? I så fall: får vi vite hvorfor?? Til tross for spenningsmomentet, er jeg enda mer fascinert av hvordan forfatteren indirekte retter kritikk mot flokkmentaliteten vi så lett lar styre, han snur speilet mot leseren, og det er umulig å ikke reflektere over spørsmål som hva motiverer oss til handling/ passivitet? Ser vi løsninger, sannheten eller bare en utvei? Blir et utsagn sant hvis det sies mange nok ganger av mange nok mennesker? Har man snudd mange nok steiner hvis man har fått vondt i ryggen? 

Jeg sier som tingrettsdommer Malm:

Er det en ting jeg har lært av skjønnlitteraturen, så er det at det ikke finnes noen sannhet, alt er bare historier.

Her er en av de desidert beste. Den er så god at jeg lånte den på biblioteket og leste den etter at jeg hørte lydboka... Begge utgavene er fantastiske, det spiller ingen rolle om dere velger det ene eller det andre. Her er alt perfekt, fra ide og oppbygging til persongalleri, språk og opplesing. Terningkast åtte!

*************
Spilletid 14:46/ 379 sider
Lest av Hedda Munthe, Kyrre Haugen Bakke og Yngve Berven
Lydfil kjøpt sjøl

torsdag 7. september 2017

Kvinnen med rødt hår, av Orhan Pamuk

Orhan Pamuk er omtalt som Tyrkias mest betydningsfulle forfatter, han har gitt ut en rekke romaner som også er oversatt til norsk, og han har mottatt smått og stort av litterære priser- selveste Nobelprisen inkludert. Så hvordan kan det ha seg at jeg ikke har lest noe av ham tidligere? Kanskje den geografiske avstanden bedrar til at forfatterskapet føles fjernt eller uaktuelt? Mange av bøkene er omfangsrike, for ikke å si mursteinstykke- det i seg selv gjør meg skeptisk, for hva om boka ikke fenger? Det er jo så vanskelig å legge dem vekk når en først har begynt, og skrekken er at jeg skal kaste bort dyrebar lesetid på bøker som ikke svarer til forventningene.
I ulesthylla står forresten ei slitt utgave av Pamuks "Snø" som kom ut på norsk i 2005, året før han mottok bokprisen i Sverige. Den er utsolgt fra forlaget, og det var litt av et arrangement å få den i hus, men det er en helt annen historie, og målet er at den skal leses i forbindelse med Heddas bokhyllelesing i november og desember. (En annen historie og et annet mål, er selvfølgelig å klare å hoppe på toget med bokhyllelesing generelt. Jeg falt av i juni/juli, men augustboka er lest, så det ser tross alt ikke helsvart ut ;o)

Som dere ser, har avisanmelderne vært samstemte og positive. Det samme har de bloggerne jeg har funnet omtaler hos, Tine, Kleppanrova og ikke minst Rose-Marie som alltid skrever de grundigeste og best begrunnede omtalene! Her går jeg med andre ord ikke helt i takt med Folk Flest.

Vi er i Tyrkia, fortellinga begynner på søtti- eller åttitallet, og kort fortalt handler boka om en unggutt som føler seg forpliktet til å bidra økonomisk da faren forsvinner, og familien dermed mister hovedforsørgeren. Tilfeldighetene gjør at han blir håndlanger for en brønnmester, det er gode utsikter til en bra fortjeneste, det vil si HVIS de finner vann. Unggutten Cem lar seg lett distrahere, først og fremst av kvinnen med rødt hår, han blir utålmodig og i et uoppmerksomt øyeblikk forårsaker han ei ulykke; et spann med stein velter over brønnmesteren som er nede i brønnen. I fortvilelse og redsel for at han kan ha drept et menneske, flykter han fra stedet og han forteller aldri noen om hva som har skjedd, heller ikke hans kommende ektefelle får vite noe om dette kapittelet i livet hans. Dette mulige drapet, uvissheten om hvordan det gikk, redselen for å bli pågrepet ligger over Cem i alle år. Samtidig blir han nesten sykelig opptatt av historien om Ødipus som uten å vite det dreper sin far og ligger med sin mor, OG det persiske eposet om Rostam og Sohrab, der Rostam dreper sin sønn Sohrab- også det uten å vite hvem han dreper. I sum gir dette en uhyggelig stemning som gjør at historien får et aldri så lite snev thrilleraktig uttrykk.
Forholdet mellom fedre og sønner, løgner (eller kanskje mer det å holde tilbake sannheten), historiske forhold og samfunnsutvikling i Tyrkia er også viktige temaer i denne lille romanen som, til tross for spenning og helt klart mange suverene kvaliteter, ikke fenget helt. For meg ble det litt for mye fram og tilbake med disse gamle mytene, i tillegg kan sikkert noe av misnøyen settes på kontoen for manglende konsentrasjon, feil tid og sted.


****************************** 
Spilletid 6:41/ 271 sider
Oversatt av Ingeborg Fossestøl
Forbilledlig lest av Øystein Røger
Lydfil fra forlaget

torsdag 31. august 2017

En sommer er over

...men minnene om den består... Kirsti Sparboe asså, hun fikk sagt det! Eller kanskje det var Benny Borg og Andres Diesen som la ordene i munnen hennes, og det derfor er de to som skal kreditteres? Samma det, september står nærmest og klorer på døra og vil inn, så jeg må sette meg ned og skreve noen ord om årets Sommerbøker, med stor-S.
"Sommerbøker" er et begrep uten en helt klar definisjon, men mine sommerferske erfaringer tilsier at vi er i nærheten av tidligere tiders kiosk-litteratur, eller det man resten av året ofte kaller damelitteratur. Uansett hva en velger å kalle det, er viktige ingredienser noe sånt som kjæreste-spøkelser fra fortida, to eller flere parallell-historier; før og nå, familiehemmeligheter, fatale misforståelser, snørr og tårer- og noen ganger er det akkurat det man trenger, enten for å la seg rive med og underholde, for å drømme seg bort, eller som i mitt tilfelle: finne tilbake til gleden ved å lese. Den har vært ganske laber lenge, men endelig føler jeg det begynner å ta seg opp, og disse bøkene har vært med på å dra meg opp av hengemyra.

Hemmelighetene på Nanreath Hall av Alix Rickloff er et spennende og fascinerende britisk kostymedrama! Vi følger mye av standard-oppskrifta; den ene historien har første verdenskrig som bakteppe. Katherine Trenowyth velger å følge hjerte sitt, kjærligheten og drømmene sine, hun trosser foreldrene og gir dermed avkall på rikdom og et enkelt, bekymringsløst (?) og forutsigbart liv. Tragisk nok blir hun gravid, kjæresten fordufter, hun føder ei datter, men blir syk og dør før jenta er voksen. Anna vokser derfor opp hos et ektepar som var Katherines beste venner. De har aldri holdt bakgrunnen hemmelig, men det har liksom aldri passet å fortelle alt om moren hennes. Til slutt ber de Anna komme hjem på besøk, og planen er at de endelig skal fortelle henne alt de vet- problemet er bare at det igjen er krig, tyskerne bomber London til det ugjenkjennelige, og det eneste Anna finner da hun kommer hjem, er knuste bygninger, ruiner og en ødelagt by. Fosterforeldrene er døde, og dermed har hun ingen å stille alle spørsmålene hun har om de biologiske foreldrene. Tilfeldighetene gjør at hun som sykepleier blir sendt til et gods som delvis er omgjort til sykehus for krigs-skadde, det samme godset som moren vokste opp på, der restene av familien fortsatt bor i en egen fløy- det er anledning og på høy tid å finne ut av familiehemmelighetene!
Det jeg likte best ved denne, var at de to verdenskrigene knyttes sammen på en måte jeg ikke har sett tidligere, i tillegg har den et fornøyelig persongalleri og nok spenning til at man bare må lese litt til.
Jeg er dessverre ikke like entusiastisk når det kommer til oversettelse og språk. Her er det litt for mange rare ordvalg og kronglete setninger til at det blir full pott. Terningkast 4.

Når vi møtes igjen er Kristin Harmels tredje bok på norsk, men det er den første jeg har lest.
Vi er i Orlando, USA. Emilys foreldre var skilt, og moren hennes døde da Emily var atten. Faren benytet ikke "anledningen" til å gjenoppta forbindlesen med dattern og forholdet deres er forståelig nok iskaldt, selv om faren i det senere har prøvd å komme nærmere datteren. Nylig døde Emilys farmor, og til alt overmål har hun mistet den faste jobben som spaltist i ei avis, og må prøve å klare seg som freelancer (WOW! Vi har det greit i Norge som har NAV i ryggen hvis det skulle knipe!) En dag får hun en akvarell i posten. Et vakkert bilde av en kvinne i en kornåker, med soloppgang og en fantisk fiolett himmel. Bildet er av bestemoren, men hvem er kunstneren, hva betyr den kryptiske teksten på lappen som fulgte med,  og hvem kan den anonyme avsenderen være? Det er på tide å begynne å nøste! Her skal det nøstes i to retninger, Emilys egen fortid med skjebnesvangre valg hun tok i kjølvannet av morens død, og alle mysteriene som fulge maleriet.
Dette var en overraskende sammensatt og innfløkt historie! I tillegg til den betente familiehistorien, får vi en dose krigshistorie, litt kunsthistorie, gammel kjærlighet, ondskapsfulle løgner, hjerteskjærende tap og surprise..: HAPPY ENDING! Men heldigvis ikke bare happy, og ikke bare slik man skulle forvente.
Her var det fint lite å pirke på og jeg likte denne et par hakk bedre, så det blir terningkast 5 og helhjerta anbefalinger ☺

Sarah Jio er nok et kjent navn for de fleste som følger med på ny, oversatt litteratur, men det har vært få bloggomtaler å lese rundtforbi. Jeg har kroet meg i fordommer og tenkt at bøkene sikkert er både grunne og glatte, men da For evig fikk terningkast fem av Cahtrine Krøger i Dagbladet i sommer, tenkte jeg at det var på tide å konfrontere fordommene mine. Om ikke en gang for alle, så i hvert fall når det gjelder denne forfatteren. (Man skal vokte seg vel for å ta seg vann over hodet ;o)
For evig er Jios sjette (!) bok som er oversatt til norsk, og vi møter først og fremst den på alle måter vellykkede gravejournalisten Kaily Crane i Seattle. Hennes rike forlovede Ryan er oppover ørene forelsket og virkelig tilber Kaily, selv om de to har totalt ulik bakgrunn og verdisett. De holder på med bryllupsplanlegging da Kaily plutselig en dag møter en mager, møkkete, illeluktende mann kledd i filler. Til tross for at det har gått ti år siden han forsvant sporløst, og det nærmest er umulig å skjele ansiktstekkene bak skjegg og hår, er hun sikker på at mannen er Cade. Ungdomskjæresten, den store kjærligheten, den det ikke går an å legge bak seg eller glemme. Dette møtet på gata varer bare et øyeblikk, og vipps så er Cade borte igjen. Hva gjør man da? Joo... man begynner å lete, ber om litt fri fra jobben, leter, lyver for forloveden, leter- og finner! Et menneske hvor rullgardina har gått ned, som ikke viser tegn til gjenkjennelse, uten språk, syk, etter hvert skadet, hjelpeløs. Men denne kjærligheten, vet dere! Nevnte jeg at den ikke lot seg glemme?
Det må sies at alt ikke er 100% troverdig (dvs: en del av replikkene til Ryan er temmelig håpløse...), men samtidig må jeg si at det er bortimot 100% engasjerende, spennende, vakkert og rørende! Dette er antakelig min favoritt av disse tre, og absolutt ei bok jeg kan anbefale til den som ønsker seg en lettlest pageturner. Jeg har allerede anbefalt den i så entusiastiske vendinger at jeg fikk spørsmål om jeg angret på at jeg ikke hadde lest noe av forfatteren før. Svaret er selvfølgelig nei! Nå har jeg jo alle de andre bøkene hennes til gode, og kan nesten glede meg til neste gang jeg får lesehangover og begynner å lete etter noe som kan vekke leselysta på nytt. Da har jeg Sarah i bakhånd. Slikt er godt å vite!
Sensommergleder :o)


tirsdag 29. august 2017

Liebhaberne, av Anne B.Ragde

Da er "Liebhaberne" hørt til endes, bringebærene vel bevart i frysern- og jeg er vel kanskje mer fornøyd med bærhøsten enn boka..

Vaskeseddelen forteller:
Tormod Neshov er vergeløs mot minnene som overmanner ham om nettene, selv om han er trygg nå, på sykehjemmet. Ikke for alt i verden vil han besøke Neshov, hvor Torunn har overtatt og er i ferd med å få skikk på den falleferdige gården, samtidig som hun blir stadig mer delaktig i driften av Margidos begravelsesbyrå. 
Erlend har tatt permisjon fra jobben for å holde øye med oppussingen av villaen i Klampenborg, og livet kunne vært dejligt, hadde det bare ikke vært for Krummes nye kostholdsregime. 

Forrige bok i serien om den dysfunksjonelle familien fra Neshov, "Alltid tilgivelse" var en velkommen overraskelse og en grei repetisjon av Hvem-Hva-Hvor fra de første bøkene, men utover det, syntes jeg det var lite nytt. Jeg har hatt høye forventninger om at "Liebhaberne" skulle ha mer driv og drama, a´la "Berlinerpoplene" og de første bøkene, men jeg ble faktisk litt skuffet denne gangen også. For all del: vi møter de samme menneskene som vi allerede er blitt glad i, og sånn sett er det trivelig. Vi blir bedre kjent med Tormods historie og det er så absolutt interessant, og det skjer ting som definitivt er dramatiske nok, men det er først mot slutten. For meg blir for mye beskrivelser av detaljer og ubetydeligheter, og for lite menneskelig teater. Jeg synes også forfatteren har gjort budskapet altfor tydelig ("vi må forholde oss til døden"), og at hun har lagt inn i overkant mange løse tråder som det kan spinnes videre på i kommende bøker- for til tross for at mange omtaler dette som det siste vi får høre fra familien, så bekrefter Ragde i et NRK-intervju at hun er i gang med nok en oppfølger. Det gleder jeg meg tross alt til, og det er med en viss lettelse jeg leser at boka neppe kommer til neste år, fordi hun må bruke litt tid. 

Mange bloggere har lest boka, og de fleste har likt den bedre enn meg, f.eks Tine, Randi og Ingunn.

*************************
Spilleti 9:27 / 318 sider
Lest av Anders T. Andersen
Boka har jeg kjøpt selv

søndag 13. august 2017

Liebhaberne, Anne, Margido og Berit på bærtur

Jeg er litt glad for at det er flere bokbloggere enn meg som har latt blogging gå på sparebluss i sommer. Jeg er ikke fullt så glad for at det for min del ikke bare er blogginga som har gått for lut og kaldt vann, men lesinga også. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd!! Jeg har definitivt ikke vært spesielt opptatt med andre ting, jeg har bare ikke funnet ro til å lese- jeg har ikke klart å konsentrere meg, rett og slett. Det har blitt litt tvangslesing for å prøve å finne igjen lesegleden, men det har altså butta i mot.
Nå har jeg lasta ned Anne B. Ragdes aller nyeste lydbok, Liebhaberne, for jeg husker hvor hyggelig det var å møte igjen Torunn, Margido og resten av klanen da jeg hørte "Alltid tilgivelse", og har dermed et lønnlig håp om at de skal få meg ut av hengemyra. Jeg er nok antakelig så langt unna en liebhaber som man kan komme, men akkurat villbringebær- det er jeg svak for og snubler rundt med bærspannet mitt og hamstrer så jeg skal ha- ikke bare litt- men mest mulig i fryseren til vinteren! Planen er i dag som i går: Ta med meg Anne og Margido på bringebærtur!

søndag 23. juli 2017

Rakels bok og Hannahs brev

To bøker skrevet av Sissel Værøyvik. Til tross for at det er samme stil på forsidene og titlene følger samme gata, tok det meg skammelig lang tid før jeg skjønte at bøkene henger sammen. Det er nesten så jeg er flau over at noe så opplagt gikk meg hus forbi, men jeg setter det på kontoen for at det tross alt er noen år sida jeg leste den første, Rakels bok. For at ikke flere detaljer skulle glippe unna, satte jeg lydboka "Hannahs brev" på pause mens jeg plukka fram Rakels bok og leste den omigjen. Jeg husker at jeg ikke var over meg av begeistring da jeg leste den første gangen, og jeg innrømmer glatt at jeg ble skeptisk da jeg omsider oppdaga sammenhengen. Det rare er at jeg likte boka bedre ved andre gangs lesing! Det har så vidt jeg husker aldri skjedd meg før- som regel blir jeg litt skuffet når jeg leser bøker på nytt- i beste fall har de gitt noe av den samme opplevelsen som første gang.
Veldig kort oppsummert: "Rakels bok" gav leserne livshistorien til jødiske Rakel som ble sendt fra Bratislava i Tsjekkoslovakia for å slippe nazistenes forfølgelser da hun var lita jente og krigen truet. Hun kom til Norge og mye av livet bodde hun her i landet, og her forteller hun historien sin til vår tids Ella, ei ung bergens-jente som har kommet tilbake fra USA etter at foreldrene døde i ei voldsom trafikkulykke.
"Hannahs brev" tar i første omgang leseren (og lytteren) med til New York der vi blant andre møter Billie som nylig har vært utsatt for ei ulykke og flyttet tilbake til leiligheten hun vokste opp i. Der finner hun igjen et skrin med brev hun gjemte da hun i sin tid flyttet ut, og til sin store overraskelse finner hun ikke bare de brevene hun selv la der, men noen uforklarlige svarbrev skrevet av noen andre enn henne selv. Det viser seg at den mystiske brevskriveren er Hannah, som i den første boka er nevnt som ei jente Rakel møtte på toget da de ble sendt fra Bratislava. Jentene utviklet et nært og varmt vennskap etter at de mistet familiene sine, men i voksen alder mistet de konakten med hverandre. I "Hannas brev" får vi vite hva som skjedde da kontakten ble brutt, og vi får en stemningsfull, dramatisk, hjerteskjærende, spennende og ikke minst interessant fortelling om livet bak jernteppet, om skjebnens krumspring, motgang, tilfeldigheter, kjærlighet, vennskap og hemmeligheter.
Hver for seg er bøkene gode. Sammen er de enda bedre! Jeg er imponert over at forfatteren har klart å skape så sammensatte og innfiltrerte historier, at de henger så godt sammen uten at de får preg av føljetong. (Rart skrevet, men det er den eneste måten jeg klarer å beskrive det på) Krigen og dens konsekvenser, spesielt for jødene, er viktig i begge bøkene. Det samme er betydningen av familie, fravær av familie, vennskap, evnen til å stå opp for seg selv- og sine nærmeste hvis man er så heldig å ha noen som virkelig står en nær. Leseren (og lytteren) blir tatt med til flere land, ulike tidsperioder, forskjellige miljøer og blir kjent med et fargerikt og truverdig persongalleri. Ekstra pluss for den rørende historien om tolv år gamle Patti!
Det er lett å anbefale begge bøkene, og aller helst bør de leses i sammenheng for at man skal få med seg alle hint, detaljer og finurligheter!

Rakels bok
Gyldendal, 2014
392 sider

Hannah brev
Spilletid 11.29/ 352 sider
Lest av Petronella Barker
Lydfil fra forlaget

torsdag 20. juli 2017

De som faller, av Noah Hawley

Jeg har hørt ei spennende og på sitt vis skremmende lydbok, "De som faller" av Noah Hawley. Boka har fått mye hederlig omtale i avisene, men jeg mener absolutt flere lesere/ lyttere bør gi den litt ekstra oppmerksomhet.
Originaltittlen er Before the Fall, som jeg synes er mye mer treffende enn den norske.
I løpet av en kort flytur, styrter et privatfly uten forvarsel et sted i havet. De to eneste som mirakuløst overlever er den middelandrende relativt mislykkede kunstmaleren Scott og en fire år gammel rikmannsønn.
I og med at omstendighetene rundt styrten er så uklare, begynner mediene raskt og skruppelløst å spekulere, sette ut rykter og de går nesten bokstavelig talt over lik for å skape overskrifter som gir gode seertall- og dermed penger i kassa. Teoriene er mange og både terror, psykoser og selvmord blir nevnt.
Dette er den ene delen av romanen, hvor langt er enkelte villige til å gå for å få oppmerksomhet? Hvor langt er man villig til å tøye strikken for å nå et mål, om det så er rikdom, makt eller heltestatus?
På den andre arenaen sirkles de elleve som var ombord i flyet inn. Med korte tilsynelatende tilfeldige episoder dannes det et bilde av hver enkelt, og slik det framstilles, kan flere av dem hatt et ønske om eller en anledning til å forårsake styrten. Det ligger noe urovekkende og ulmer i fortida til de fleste, og dette urovekkende ligger der som en grunntone gjennom hele boka, helt til man til slutt finner flyvraket med en ferdskriver og taleregistrator som sammen med portrettene av passasjerene og besetningen, gir svar på spørsmålene både etterforskerne, de pårørende og leserne sitter med.

Klikk på bildet for å lese hele omtalene
Dette er ikke bare en krim-roman eller en psykologisk thriller som enkelte har kategorisert den som. Det er like mye en media- og samfunnskritisk roman. Alt er ikke nødvendigvis slik man kan tro, alt er ikke nødvendigvis sensasjoner, noe skjer faktisk bare- og noen ganger er det bagateller som setter igang skredet, den berømte sommerfuglvingen som kan føre til en storm, tua som velter lasset osv.
Romanen er fantastisk godt komponert, rik på detaljer og menneskekunnskap, spenningskurven er jent stigende uten at det blir heseblesende og litt humor og satire ligger på lur, så her får man litt av det meste.
Boka anbefales til alle som liker spennende og litt originale leseopplevelser!

********************************
Spilletid 13:32/ 400 sider
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Flott lest av Espen Klouman Høiner
Lydfil fra forlaget

tirsdag 18. juli 2017

Barbeinthagen har tatt all ledig tid- rikt illustrert

Plutselig, da jeg kjørte det femte trillebårlasset med stein her en dag, slo det meg at "det er barbeinthagen som har all skylda for at det ikke blir noe av alle andre planene mine!" Når jeg tenker over det nå i ettertid, er det faktisk slik det er; Barbeinthagen skyver i hvertfall til side både lesing og blogging, men jeg kan virkelig ikke klage- det dreier seg jo tross alt om ei utrolig inspirerende bok, og endelig er jeg godt igang med mange av hageprosjektene og idéene jeg har grubla på i altfor lang tid.
Gamle jernbanesviller erstattes med ASAK herregårdsmur- fint skal det være!







Vi har vært på Plantasjen for å suplere med noen stauder til det nye steinbedet...
...og planta litt, og kvilt litt før vi gikk løs på neste oppgave:
Fjerne en plenbit for å plante tre nye bjørkebladspirea- Målet er å ha minst mulig plen...
Busker fyller opp bra, men blomstrerdessverre ofte i altfor korte perioder, det løser vi med å snekre fuglekasser av det litt fjonge slaget..
Blomsterenger er noe av det beste med sommer, og denne tar jeg godt vare på- det lukes til og med, slik at det ikke blir for mye engsyre, f.eks.. Biene som bor i kassa bakerst i bildet er ikke overbegeistra for prestekrager, men de har gått med på noen kompromisser
Gamle vaskebaljer av sink er en annen favoritt, og fioler er både bier og andre insekter glad i. Pippa er interessert i alt som har vinger, så da er hun også fornøyd
Igjen: målet er minst mulig gras, som her bak hundehuset hvor det likevel bare var umulig å få det fint; markduk under og utsortert stein fra et nedlagt grusstak. Jeg fryder meg over hvert eneste trillebårlass som legges ut!
 *********************************
Sånn går dagene! Steinbedet har begynt å gro seg til, og det begynner å sjå bra ut. På bildet ser dere også boka som fikk blomsterballen til å rulle, Barbeinthagen av Kari Nygaard (sist lest "Reisen til Bella Coola og Det frosten tok) og Irene Jacobsen. Boka har undertittel "Lag drømmehagen med enkle grep" og når man ser hva resultatet er her hos oss, så er det et levende bevis på at boka faktisk virker! Ofte så er det jo sånn at man blar, leser og kikker, men lufta går litt ut av ballongen fordi man mister motet. Her er lista lagt passe lavt, og det legges vekt på at hage skal være hygge, ikke prestisje eller mas. Man får bøttevis av tips til hvordan man kan planlegge og innrette seg, og forslag til plantekombinasjoner og løsninger slik at man kommer i gang. Nyttevekster, blomster, vegger, gulv og tak, hageselskaper og dekorasjoner av yme slag. Målet er ikke å bli ferdig eller å få en utstillingshage, men å ha et sted å kose seg, alene med bøker og bier, eller sammen med familie og venner.
Boka er nydelig illustrert, og med tekst og bilder formidler forfatterne en hageglede som virkelig smitter! Når det er sagt, må jeg nesten legge til at dette er ei bok som kan gled folk som ikke har hage også. Jeg grubla fælt på hva jeg skulle gi til et eldre ektepar som feira bursdagene sine på et eldresenter, ganske reduserte og immobile nå, men i sin til ivrige hagemennesker- "Barbeinthagen" ble løsningen- og de ble så glade! Senere sa de at den hadde gitt dem mange hyggelige hagestunder og det er selvfølgelig en fjær i hatten til forfatterne! 

Forresten så finnes det en snarvei til barbeinthagen... Man tar ganske enkelt skoene sine og planter blomster i dem, sett skoene på trappa, sett deg ned ved siden av og vift med tærne! Enklere og bedre blir det neppe!
Barbeinthagen- Lag drømmehagen med enkle grep
174 inspirerende sider
Kari Nygaard og Irene Jacobsen

Selv om (eller ettersom?!) den har lagt beslag på nærmest all fritid, vil jeg utrope denne til årets hage- og inspirasjonsbok, og når siste trillebårlasset er kjørt, kan det hende det blir nye blogginnlegg om helt andre bøker her.