torsdag 20. april 2017

Hagen for små begynnelser - Hils på Lilli ♥

Hagen for små begynnelser
Av Abby Waxman
Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Spilletid 8: 53
Lest av Karin Okkenhaug Seim
Lydboka har jeg lånt på biblioteket.

Noen bøker treffer en rett i hjertet, og noen litterære personligheter får man et mer personlig forhold til enn andre. Dette er ei av de bøkene - med akkurat de menneskene som kommer til å følge meg lenger enn langt, både i tid og kilometer. En smule kryptisk? La meg forklare!

Vi har i sånn cirka to år snakka om at vi må begynne å sende ut følere for å adoptere et nytt familiemedlem. For oss betyr det hund, og denne gangen var det elghund vi ville ha/ trengte. Med ett gikk det veldig fort, i slutten av februar fikk vi nyss i et kull som hørtes utrolig bra ut, og ikke lenge etterpå ble vi forespeila at vi kanskje kunne få kjøpe en tispevalp. Dvs. hvis det ble mer enn ei tispe... Mars kom, og dermed ble det valpefødsel- med hele fem tisper og tre hanner. De som kjenner meg vet at jeg har lett for å bli revet med, spesielt når det er firbente det dreier seg om, og tankene begynte å surre for å finne et fint navn som kunne passe til en hund vi enda ikke kjente. Navnet må klinge fint, ikke være altfor vanlig, det må være lett å uttale og ikke minst ha lyder hunder hører lett. PLING! Jeg vet ikke hvor det kom fra, men plutselig visste jeg at vår lille elghundhvalp er Lilli! Med dobbelt L og I til slutt. Lilli.

Nesten som Lili, hovedersom i "Hagen for små begynnelser", lydboka jeg hadde bestilt på biblioeket, men enda ikke fått da navnet ramla ned i hodet mitt :) Nå er boka hørt, og det er mulig leseopplevelsen min er prega av navneliketen og at Lili også har hund, men altså: dette er en av de beste feel-good-bøkene jeg har hørt! Den er bare tvers igjennom morsom, hjertevarm og skjønn: menneskene som møtes der, måten de møter hverandre på, hvordan de møter utfordringene... Fornøyelige refleksjoner og replikker, kostelige scener, rørende omtenksomhet. Denne anbefaler jeg virkelig!!

Dette skriver forlaget om boka:
Fargerike Lili har glimt i øyet, hendene fulle og det hender det går en kule varmt i familien. En ettermiddag krangler hun med ektemannen Dan. I neste øyeblikk ser hun ham dø i en tragisk bilulykke rett utenfor kjøkkenvinduet.
Lili legges inn på psykiatrisk avdeling.
Tre år senere har hun stablet på beina en tilværelse som barnebokillustratør, hun er mor til to små jenter og søster til skjønne, støttende Rachel. Hverdagen fungerer tilsynelatende normalt. Hvorfor kjenner hun seg da fanget i en endeløs sirkel av selvmedlidenhet og stress?
Så sender sjefen henne på et kurs i grønnsaksdyrking. Nye venner, nye opplevelser og kanskje til og med spirende kjærlighet; i hagen for små begynnelser er det noe som løsner og Lili kjenner at det kanskje finnes et nytt liv - uten Dan.
Hils på vår lille Lilli- innlemmes i flokken om ikke så altfor lenge!!
Så... Som dere skjønner: ei bok jeg ikke kommer til å glemme. 
Ei bok jeg synes dere skal unne dere!

Med Lilli i hus, blir det nok ikke noe av de mest utfordrende fjellturene i år.
Denne sommeren blir det nok mest lek og kos, i tillegg til å bli kjent, spise, sove og vokse for å legge grunnlaget for alle turene og eventyrene vi skal oppleve i årene som kommer.
Kanskje dette kan bli sommeren hvor vi får litt dreis på utearealet rundt huset- 
ikke en hage for små begynnelser, men en begynnelse for små hager?

onsdag 19. april 2017

Kristin, Korset og klapp på skuldera!

Jeg nådde ikke målstreken før tida var ute, hverken ved første eller andre forsøk. Det sies at alle gode ting er tre, og nå er altså målet nådd: jeg har lest ferdig Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter! Kransen tar for seg barndom og ungdomsårene fram til Kristin og Erlend skal gifte seg. Husfrue perioden hun selv var småbarnsmor og husfrue på Husaby, Erlends vanskjøttede gård i Trøndelag, gården hun fikk skikk på, men som de måtte forlate etter at Erlend hadde satset høyt og tapt.

I Korset som er den siste boka, har familien med stort og smått flyttet til Jørundgård i Sel nord i Gudbrandsdalen. Erlend er omsider fri fra fengsel, men noen reell frihet kan han ikke finne i den nye tilværelsen sin. Han har aldri vært bonde, og kommer heller aldri til å bli det. Dette skjønte Kristin tidlig, og hun lovet seg selv at hun aldri skulle kritisere Erlend for alt han er og ikke gjør. Til slutt skjærer det seg likevel, og de flytter hver for seg- det er vel unødvendig å kommentere at dette var noe mer oppsiktsvekkende i middelalderen enn hva det er i dag... Folk i bygda hadde også tidligere hatt sitt å si til hvordan Kristin i deres øyne turet fram, og med dette ble det selvfølgelig ikke lettere å være kvinne med ben i nesa og ryggen rak.  Det er ingen hemmelighet at Kristin og Erlend ikke blir forlikt før det er for sent. De fleste av sønnene som vokset opp skikker seg vel, og den ene av dem overtar den daglige drifta av gården. Etter ei tid som kårkone på Jørundgård, bestemmer Kristin seg for å legge ut på pilegrimsvandring til Nidaros. Det blir den siste reisen hun gjør i livet.
For de som ikke kjente Kristin, som bare så handlingene hennes, og ikke visste hvilke tanker som lå bak, var det nok mer enn lett å stemple henne både som egoistisk (et ord de antakelig ikke hadde på 1300-tallet), egenrådig og det som verre var. For Kristin selv, var det hele tida en evinnelig kamp mellom det som var rett for henne selv, hva som var forventa av omgivelsene og ikke minst hva som var riktig i forholdet til Gud. Hun følte nok alltid at hun kom til kort, grublet mye på om hun kunne gjort noe annerledes, hvordan livet hadde vært dersom det ene og hvis det andre.

Denne gangen syntes jeg det var litt tyngre å komme inn i handlinga enn det var med de to første bøkene, i perioder ble det vel mye rundt mennesker som ikke hadde så mye å tilføre historien om Kristin og Erlend. Disse sidesrangene er kanskje med på å vise litt av tidsånden, men den mener jeg leserne allerede har fått i rikt monn. Etterhvert gikk lesinga lettere, og finalen av dette storverket ble akkurat så heftig og medrivende som jeg hadde sett for meg at det skulle bli. Jeg lar meg fortsatt forundre og imponere over at romaner skrevet for snart hundre år sida, med handling lagt til middelalderen, er så engasjerende og har så sterk appell i vår tid, hvor egoet er ledestjerna og fellesskapet tilsynelatende betyr så lite. Kanskje forklaringa er så enkel som at de sterke følelsene som beskrives (f. eks privat kjærlighet vs gudsfrykt) alltid er det som skal til for at mennesker skal la seg rive med?
Fra Herik Lnages "80 romaner for deg som har det travelt"
Dette skulle være bokhyllelesing i mars, så sånn sett ligger jeg ikke så uhyre langt etter skjema. Jeg har ikke skrevet om boka for februar enda heller, men den ble lest ut i påsken, og et lite innlegg om "Sauebondens liv" kommer forhåpentligvis om ikke så altfor lenge. Det skjer stadig ting jeg ikke helt klarer å forutsjå, så planer og forsett blir stadig forskjøvet (eller strøket), og lista flyttes nedover for hva som kan klassifiseres som fullført oppdrag. Eksempelvis har jeg kommet fram til at blogginnlegg ikke nødvendigvis behøver å korrekturleses, omtaler kan nesten være hvor korte de vil, bare man får sagt noe om hva slags tanker boka vekket i en, man kan gjerne lese bøker uten at det medfører krav om blogginnlegg og å motarbeide dårlig samvittighet kan gjøres til heltidsbeskjeftigelse uten at det hjelper det aller minste på noe som helst!

lørdag 8. april 2017

I år blir påsken HARRY! JO, det blir den!

Det sitter langt inne, men nå skal jeg komme med en innrømmelse. Jeg er helt på bærtur når det gjelde Harry Hole. Jeg er relativt rimelig sikker på at jeg har lest noen av bøkene i serien, men jeg klarer ikke å finne ut hvilke! Snømannen vet jeg, for den står i hylla med diverse eselører, arr og sår, men ellers? Tabula rasa... Det er litt flaut, jeg innrømmre det, men hallo! Hvem er det som har lest alle bøkene de burde eller skulle ønske de hadde lest? Ingen av de jeg kjenner i hvertfall, kanskje med unntak av de som av prinsipp ikke leser bøker, og de vil jeg vel egentlig ikke havne i bås med uansett.
Nu vel... Det er aldri for sent å begynne, og fordelen med å komme sent i gang, er selvfølgelig at man slipper å vente særlig lenge på oppfølgere ;o)
Lydbokforlaget (ja... mer reklame. Fortsatt ubetalt og fra hjertet), har tilbud på de ti første bøkene, men som nevnt tidligere; FABEL-app´en er fabelaktig for den som er glad i lydbøker og ikke nødvendigvis bare vil ha dem rykende ferske. (169,- pr måned- jeg trur det pgså er nevnt tidligere, men en god ting osv...)
Jeg er allerede godt over halvveis i "Flaggermusmannen", og når den er ferdig, er det ikke mer enn ni bøker igjen før jeg kan lese eller høre årets snakkis "Tørst". Det betyr også at jeg fortsatt har igjen sånn omtrent 115 timer med lydbok. Da har jeg ikke regnet med "Rødstrupe", bok nummer tre, der må jeg ty til papirbok fra biblioteket, ettersom jeg har gitt meg selv et høytidelig løfte om at jeg skal slippe å høre flere lydbøker med akkurat den oppleseren. Snømannen kan det også tenkes at jeg plukker opp som papirbok, den jeg vet jeg har lest tidligere. Da kan jeg innvilge litt skumlesing i stedt for å gi den fri tilgang til ørene mine i drøyt fjorten timer. Alle er nok enige i at det er tid vi mangler, ikke gode eller spennende bøker. Prioritering er viktig!

Nå er det selvfølgelig ikke slik at jeg bare skal ha selskap av Jo og Harry i påsken, det er flere som skal få være på hyttetur, men der blir det nok som det pleier; mange planer og dårlig med gjennomføringsevne! Innfallsmetoden vinner stort sett, men jeg har i det minste lært at man ikke trenger en hel ryggsekk med bøker i tillegg til det som allerede står ulest fra forrige langferie, og sommern før der og påsken før det igjen... Med litt flaks og velvilje fra han O Store Internett, kan det hende det blir en og annen oppdatering på hvordan det går på lesefronten.

Enn så lenge håper jeg alle får skummelt fine vårdager, om det blir her eller der, slik eller sånn, med eller uten bøker, med eller uten sol!
Nå er det dags for at kylingene skal få komme fram fra kake-tine-hybelen sin ;o)


tirsdag 4. april 2017

Um sakne springe kløpulver

De virkelig god bøkene, de som fenger fra første side, som er innertier og kjærlighet fra første blikk, de raser jeg gjennom, jeg lever meg inn i historien, nikker gjenkjennende eller drømmer meg bort. Kanskje litt av alt på en gang, men vips! Så er boka slutt, og selv om den kan leses på nytt, kan den aldri gi den samme leseopplevelsen en gang til. Når disse helt spesielle bøkene er slutt, kan det nesten sammenlignes med et kjærlighetsforhold som er over. Man må prøve å legge det bak seg, gå videre, finne nye venner, nye bøker, ny kjærlighet. Se deg aldri tilbake.
Det rare er at de bøkene jeg bruker mest tid på, faktisk kan være de jeg ikke får taket på, de som irriterer meg, de som gir meg følelsen av å ha fått kløpulver innafor trøya. De som får meg til å vri meg i ubehag, som får meg til å skjære grimaser og få lyst til å knuse noe. En gammel kaffe kopp eller noe. Da jeg leste Catherine Blaavinge Bjørnevogs langdikt "Um sakne springe blome" fikk jeg til og med følelsen av å bli lurt. Skjult kamera føltes faktisk som en reell mulighet! Jeg husker ikke hvem det var som først begynte å snakke om at enkelte av dagens forfattere syntes å være mer opptatt av hvordan de formidlet, enn om de faktisk hadde en historie å fortelle.
Framsida. Ikke en svart firkant.
I disse dager samleses, hylles og bukkes og nikkes det for langdiktet, men for meg ble dette dessverre et prakteksempel på at et eventuelt budskap, mål eller mening forsvant helt i et stort sett veldig tåkeleggende røverspråk. Det meste er vel for så vidt forståelig, men det sier litt når dikteren selv har uttalt at hun lagde ei ordliste for å holde styr på språket hun hadde skapt.
I ettertid har jeg lest stort sett alt jeg har klart å oppdrive om denne boka, og rett skal være rett; ettersom så mange har så sterke følelse for denne, er jeg litt lei meg for at jeg ikke har mer positivt å si om boka. Jeg syntes også det var veldig interressant å lese om hva som var forhistorien til at hun skapte dette røverspråket, og det gav litt mening å lese at eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon var en inspirasjonskilde. Det kan godt tenkes at jeg hadde fått en mer positiv leseopplevelse hvis jeg hadde lest mer bakgrunnsinformasjon før jeg leste diktet, men akkurat det har nesten blitt et prinsipp: jeg vil gjerne vite hva andre lesere synes om ei bok, hva de setter pris på ved historien, hva som trekker ned osv, men jeg vil vite minst mulig om selve handlinga, og jeg kommer ikke under noen omstendigheter til å studere et tema, teorier eller dypsindige tolkniner før jeg går løs på selve verket. Ofte blir jeg nysgjerrig og får lyst til å lese mer om det ene eller det andre underveis eller etterpå, men slett ikke som en forutsetning for å få utbytte av et litterært verk av en hvilken som hels art. Interessen og nysgjerrigheten må komme av seg selv, det er i hvert fall mi erfaring at det er da det blir gode opplevelser.

Så sorry Mac, Beathe og Ellikken: denne gav meg mest av alt ubehag og kløe, men jeg endte opp med en toer på terningen hos bokelskere.no, den ene for keativitet og oppfinnsomhet, den andre fordi den vekket nysgjerrigheten nok til at jeg fikk lest den interessante bakgrunnshistorien og ikke minst gjenlest eventyret om Kvitebjørn. Og hvem vet? Hvis jeg hadde fortsatt studiene mine, kan det hende jeg hadde funnet mer, det kunne gått opp flere lys for meg og da kunne vi kanskje endt opp med en treer? Mange syns terningkast tre er akseptabelt, men jeg jakter helst på femmere og seksere!

Et bilde fra arkivet. Helt uten kløpulver, sorg, savn, depresjoner og ulykkelig kjærlighet, men med massevis av blomster. Og bier. Og jeg er helt sikker på at de vårar og de bi sumar her denne gangen også!

**********************
Utgitt av Samlaget
Lånt via ebokbib

søndag 2. april 2017

Fabel-test og reklame!

Mange har nok allerede fått med seg at Lydbokforlaget har fått en abonnementstjeneste de kaller FABEL. Alle kan prøve tilbudet gratis i fire uker før de bestemmer seg for om de vil fortsette eller ikke.Vanlig pris er 169,- pr. måned, da kan du høre og laste ned nøyaktig så mye du vil- så lenge du har lagringskapasitet på mobilen, vel å merke ;o)
fabel.no
Jeg har allerede kjørt grundig testing, og er godt fornøyd! Mange av favorittbøkene mine er tilgjengelig, massevis av krim, underholdningsromaner, bestselgere, klassikere, bøker for barn og ungdom, dokumentarer, dyktige innlesere og kjente forfattere. I det hele tatt stor variasjon og bredde på alle bauer og kanter. I tillegg til det opplagte at det er billig og bra, er det en genial måte å endeliglest hørt bøker som ikke er helt blodferske lenger. Trolig er det noen avtaler som gjør at bøkene er to år og eldre, dvs si kvalitetsbøker vi ikke klarer å prioritere lenger fordi det hele tida kommer så mye nytt som frister enda mer...
Cecilie Engers roman "Kammerpiken" kom ut i 2011 og handler om dronning Mauds kammerpike Hilda Cooper som kom fra England til Oslo i 1926. Som enkelte sikkert vet, døde Maud allerede i 1938, men Hilda ble faktisk værende på slottet i Oslo hele resten av sitt liv! En fascinerende beretning om små avgjørelser som viser seg å bli til store livsvalg, om å la seg lede av pliktfølelsen og å finne mening i arbeid. Om forsakelser og stille lykke. 
Forsiktig og fint lest av Gisken Armand
 
Nok en liten roman om de store tingene – om kjærlighet, tap og savn og rotløshet, om å leve i en tragedie og vokse opp i dødens skygger. "Og været skiftet og det ble sommer og så vider" av Pedro Carmona- Alvarez er heller ikke en nykommer, men den dukker stadig opp rundt omkring, i omtaler, anbefalinger og som referanse i omtale av andre bøker, og jeg har gang på gang vurdert om dette skulle bli neste bok ut. Først nå skjedde det altså, og det er lett å si seg enig i alt det fine som har blitt sagt og skrevet om intensitet og sterke følelser, engasjement, poetisk språk og fortellerglede. Boka ble blant annet tildelt P2-lytternes litteraturpris, og oppfølgeren "Bergen ungdomsteater" fra 2016 har også fått mye positiv omtale- noe som betyr at den har gått inn på lese-ønskelista mi ;o)
TIl slutt den vakreste av dem alle, "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese.
Denne er så tvers igjennom fantastisk at jeg knapt tør skrive noe som helst om den.
En av Vatikanets bibliotekarer sitter fengslet for en forbrytelse han ikke kan huske å ha begått. Til tross for at Vatikanet nekter for at dokumentet han ber om i det hele tatt eksisterer, bestemmer han seg for å skrive en så detaljer gjengivelse han kan om beretning han kom over i det enorme arkivet. Det er denne middelaldermyten og hvordan dens magi fortsatt har en enorm påvirkningskraft, som gjør historien så uforglemmelig, øm, sterk og medrivende. Uhørt vakker skriver Lesehula. Det er akkurat det den er, uhørt vakker. Les omtalen, les boka- eller gå for lydbokutgava; Jan Grønli er en imponerende/ overraskende god innleser!
Boka er fra 1990, så den kan til alt overmål leses gratis og digitalt på Nasjonalbibliotekets nettsider
Boka åpner med at bibliotekaren presenterer seg og beskriver situasjonen han har havnet i

For ordens skyld: Små bloggere som meg får ikke betalt for å skrive omtaler eller anbefalinger. Jeg har benytta meg av et tilbud som er tilgjengelig for alle, et tilbud jeg synes er for godt til at andre ikke skal få med seg.
Mari har samlet inn flere smakebiter og anbefalinger på bloggen sin!

fredag 31. mars 2017

Forliset, av Frode Granhus

Dette er den femte boka med Rino Carlsen i hovedrollen, og jeg er glad for å kunne meddele at forfatteren denne gangen har lagt mer vekt på at plottet skal være mer sannsynlig enn det var i den forrige boka, Kistemakeren.

Det har gått et drøyt år sida "kistemakeren" ble avslørt. Journalistene har mistet interessen for den spektakulære saken, og hverdagen (og kulda) har fått overtaket både på hjemmebane og lensmannskontoret. Det vil si; helt til en naturfotograf finner ei tønne fastfrosset i isen og oppdager et lik nærmest hermetisert i tønna. Den hermetiserte viser seg å være en tidligere fisker, som forsvant sporløst for noen år sida. I løpet av etterforskninga finner man spor som gjør at interessen vekkes for et merkelig forlis av en fiskebåt enda lenger tilbake i tid, og når det nøstes i trådene, har saken overraskende mange forgreninger og involverte.
Ikke overraskende får vi servert en parallell-historie. Denne er lagt til en ettervernsinstitusjon for unge rusmisbrukere, og her er det alt annet enn harmoni og samarbeidsvilje som står i høysetet. Stemningen er mildt sagt amper- det er uerfarne terapeuter, maktkamp og manipulasjon, og noen vet helt klart mer enn de vil innrømme.
Som om dette ikke er nok til å skape en intrikat krimroman, får vi i korte glimt innblikk i "noe" som skjer i et lukket rom, tilbake til høsten 2012.

Jeg nevnte troverdigheten som et pluss ved "Forliset". Det store persongalleriet er et annet, selv om jeg til å begynne med slet litt med å holde oversikten over savnede, avdøde, enker, tidligere kollegaer, sønner og døtre og i det hele tatt. Uansett ingen grunn til å la frustrasjonen ta overhånd; litt konsentrasjon så får man kontroll på de fleste etterhvert som de entrer scenen. Dette er ikke en heseblesende og hyperspennende krim, det meste av spenninga går på å finne ut hvordan alt henger sammen. Mot slutten stiger både spenningsnivået og tempoet, og leseren/ lytteren kan risikere at pulsen stiger noen hakk over normalen!
Flere ganger i løpet av lydboka lurte jeg på hvordan Granhus hadde tenkt å få samlet alle disse trådene på en nogen lunde ryddig og akseptabel måte, og jeg var nok relativt mistroisk til om det i det hele tatt var mulig. Gudskjelovogtakk: Vår gode Frode hadde et ess eller to gjemt i ermet, og den overraskende og fiffige slutten gjorde at han landet trygt på begge føttenen. I et suverent telemarksnedslag. Tommel opp! Jeg ha allerede besemt meg for å lese/ høre denne på nytt, for å få med meg alle detaljene, hintene og ikke minst georafi- og miljøskildringer en gang til ;o)

Forliset, av Frode Granhus
Spilletid 9:22/ 313 sider
Lest av Reidar Falck Sørensen
Takk til Lydbokforlaget for lydfil!

*************************
Forresten... En liten digresjon til slutt... Det er noe rart med dinne lofot-krimmen. Uten unntak er det dårlig vær! Tidligere har det for det meste gått i tåke, regn og storm, men nå har forfatteren overgått seg selv og slått til med sprengkulde! Vel, vi var på en snarvisitt i Lofoten i august, og det merkelige er at vi ikke så en eneste regnsky eller merket et eneste vindpust som var noe å skrive hjem om. Det var sol og lutter fryd og gammen- og det er der jeg har hatt noen av mine mest fantastiske fotturer. Noen sinne.
Sååå... Dette med været er noe jeg har grubla på. Jeg har kommet fram til en høyst usikker teori om hva som kan være forklaringa... Lofoten er en turistmagnet av dimensjoner. Forfatteren bor på Leknes, dvs. administrasjonssenteret i Vestvågøy. Min teori er ganske enkelt at han er skikkelig (dritt-)lei turister som klager på prisnivået, slenger fra seg søppel og camper på kirkegården! Hvem kan vel egentlig klandre ham for å prøve å redusere tilstrømningen av utakknemlige søringer? Ergo- og selv om det kanskje ikke er særlig logisk: jeg støtter forfatterens kamp for at inntrykket av det dårlige været skal feste seg. Lofoten er velsigna/ forbanna med ufyselig vær, spsielt fra mai til september, og det er noe alle vet.
 
Mot Reine

Fra Måstad på Værøy, Måhornet i bakgrunn.Verdt å dø for.
Dette vil vi selvfølgelig ha for oss selv!

tirsdag 21. mars 2017

HARPIKS av Ane Riel

Jeg har lest noe helt enestående. Enestående i betydningen at det ikke ligner noe annet jeg har lest, selv om man kanskje kan si at "I en annen verden" av Grace McCleen har noe av det samme i seg- dog i en mye mer dempet utgave, uten like grotesk resultat. Hvor skal jeg begynne??

Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var der også, men ham oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det hadde snødd litte grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.
Alt var annerledes den gangen. Det var før fars ting hadde begynt å fylle opp så mye at vi ikke lenger klarte å komme inn i stuen. Og før mor var blitt så stor at hun ikke lenger klarte å komme ut av soverommet. Men det var etter at de hadde meldt meg død, slik at jeg slapp å gå på skolen.
Eller kanskje det var før? Jeg er ikke så god når det gjelder rekkefølger, tiden flyter sammen for meg. 


Slik begynner fortellingen til sju år gamle Liv. Man skjønner raskt at hun ikke lenger er hjemme eller sammen med familien sin, og opplagt nok: allerede den første setningen avslører at Liv slett ikke har hatt en normal eller harmonisk oppvekst.  Glimtvis følger vi tre generasjoner av familien Haarder som bor alene på øya Hodet. Gradvis blir man vitne til hvodan familien endres fra respektert og godt likt, der faren (dvs Livs farfar), og etterhvert de to sønnene livnærer seg på møbelsnekring og dyrking og salg av juletrær, til å bli en fullstendig forkvakla familie der hensiktene alltid er de beste, men premissene mistolkes konsekvent og resultatet blir  til slutt en grusomt stinkende tragedie.
Som ung gutt fant Livs far, Jens, sin egen far død, noe som for alltid knuste noe vesentlig inni ham. Ham hadde alltid vært den grublende av brødrene, men fra denne episoden ble personligheten han bare mer og mer lukket, mystisk og antakelig skremmende. Han fortsetter med snekkeroppdragene, men etterhvert går stadig mer av tida med til å samle opp skrot fra søppelplasser, grøftekanter, uthus og låver på fastlandet osv. At tingene ikke er hele eller nyttig her og nå, betyr ikke at de ikke kan repareres eller komme til nytte senere, og på Hodet er det alltid plass til mer. Oppi alt rotet og skrotet, er Jens egentlig bare opptatt av en eneste ting: passe på det kjæreste og mest verdifulle han har igjen: Liv og moren hennes Maria, men det er her personlighetsbristen til Jens virkelig vokser i feil retning. Han mener det beste for Liv er at hun beskyttes mot andre mennesker,  han setter opp en bom for å hindre folk i å komme til gården, forbyr postmannen å levere post på døra, setter opp feller hvis hensikt er å avsløre inntrengere. Han er både kunnskapsrik og kjærlig, Liv forguder faren, men blir også skremt når han får det spesielle blikket sitt. For henne er alle haugene med skrammel normalt, at juletreet henges opp i stuetaket for i det hele tatt få plass, gjør treet bare enda finere. Hun har lært at mørket tar vekk smerten, så det som skjer nattestid, kan skjelden være av det onde. For Liv er virkeligheten og sannhetene snudd helt opp-ned, og når leseren kommer til slutten, skjønner man virkelig hvor preget hun er av miljøet hun har vokst opp i.

Jeg lurer fortsatt på hvor jeg skal begynne når jeg skal beskrive denne romanen.
Sjanger? Vet ikke! Den har elementer av både krim og thriller, men er samtidig en oppvekstroman.
Miljøskildringene: Mesterlig! Her bygges det to miljøer; det lille lokalsamfunnet utenfor Hodet, der alt er normal, lite skjer, innbyggerne redd for å blande seg i saker de ikke har noe med, osv. Så har man kontrasten, gåden på Hodet hvor absolutt ingenting er normalt eller kjedelig. Hvor likt og ulikt samles og stables, der man må gå bestemte ruter for å komme seg fra A til B, der man må vokte ordene sine vel- og hvor stanken av søppel, mugg, rotter, mus, døde dyr og annet velter ut- det føles regelrett som at stanken kommer ut av nettbrettet når en leser! Det er bemerkelsesverdig- og motbydelig.
Fra originalomslaget på boka
Persongalleri og karakterbygging? Glimrende! Det er imponerende å se hvordan Jens og Maria endrer seg fra et ungt, blygt kjærestepar, til de stumme, istykker-slitte sjelene de blir mo slutten. Å se hvordan godheten de har i seg endres til resignasjon hos den ene, og utilsiktet ondskap hos den andre. Og lille Liv som skal manøvrere i dette kaoset... Det gjør inntrykk!
Når det kommer til truverdighet, tenkte jeg først at dette går over alle støvleskaft, men så grublet jeg videre. Hvis noen velger å isolere seg la oss si i ei lita bygd. Er det da usannsynlig at andre innbyggere vil insistere på å dra på besøk? Ville noen tatt ubehaget med å finne unnskyldninger for å sjekke om alt er ok? Nei! Vi vil nok helst late som ingenting, håpe andre tar affære hvis noe skulle være galt, eller kanskje bare trekke på skuldrene, og si at ja, ja.. de har jo hatt så mye å stri med, at det er kanskje ikke rart at det rabler litt for dem..? Ubehagelig, den følelsen også...
Boka er oversatt fra dansk, som jo er rimelig likt norsk. Likevel vil jeg si at det danske skinner gjennom mye av teksten, ordvalg, setningsoppbygging, uttrykk. I mange tilfeller ville det vært irriterende, men akkurat her synes jeg det passer godt; det gjør på en merkelig måte historien autentisk.
Originaliteten har jeg jeg allerede nevnt, men noen ord om spenning og framdrift kan være på sin plass ettersom det henger så tydelig sammen. Denne historien ligner ikke på noe annet jeg har lest, den er full av detaljer og uforutsigbare hendelser og vendinger. Med en drivkraft som Jens, er det umulig å vite hva som kan skje, han har et hode og et sinn det ikke går an å tolke, men må bare lese videre for å finne ut hva og hvorfor han gjør som han gjør- for hvor irrasjonelt alt virker: han har sin egen logikk leseren får ta del i.
For meg var ikke humor et tema i det hele tatt da jeg leste, men til min overraskelse har jeg sett/ hørt andre nevne at det var mye humor også. Vel, det gikk meg hus forbi, og jeg tenker vel fortsatt, at her ville humor vært helt malplassert. 
Slutten har også fått terningkast 6. Den kom brått, uventet, men logisk- og de siste ordene! De ligger fortsatt og gnager et sted i magen eller hodet eller et eller annet sted, jeg vet ikke helt hvor, men de gnager.

*************************
Harpiks av Ane Riel
Ca 270 sider
Oversatt av Cecilie Winger
Ebokbib

Andre omtaler:



tirsdag 14. mars 2017

Drømmer fra Texaco av Cathrine Evelid

Jeg hadde i grunnen gitt opp prosjektet med å skrive meg a´jour, men tilfeldigheter og en sjuk hund gjorde at akkurat denne boka skal få en aldri så liten omtale.

Et sted langs E18 finnes en Texaco-stasjon, vi er antakelig på begynnelsen av 1980-tallet, og Rita er rimeligvis både litt nervøs og forventningsfull der hun sitter i folkevogna sammen med lillesøstera Linda og mora Aud. De er på flyttefot, og skal få en ny start hos Finn, "Fjærpennen", som Aud har brevveksla med ei stund. Det ligger i kortene at det ikke er første gang trekløveret skal begynne på nytt, spørsmålet er om det finnes noe sånn som en ny begynnelse, eller om alt bare fortsetter, om enn på et nytt sted. Fordommer og skepsis kan knuse selv de indeligeste drømmer og den iherdigeste innsats, og samtalen på rektors kontor da jentene skulle skrives inn på den nye skola taler for seg:

Han målte oss med øynene, etter at han først hadde målt mor.
Jeg likte ikke at hun retta seg i ryggen, for da hadde hun krumma seg først, det var da han spurte hvorfor vi ikke hadde kommet før. Han hadde hørt at det hadde vært unger ute på sletta hele sommeren. Hvorfor hadde vi ikke blitt skrevet inn?
- Vi har brukt litt tid på å få sakene våre på plass, sa mor. 
Sånn er det med flytting, men vi pleier å gjøre det godt på prøver, vi kommer til å greie oss fint.
- De er vant til forandringer, sa hun.
Han satt og så på oss. Flytting? Forandringer? - Dere er vel ikke sånne som reiser rundt uten mål og mening?
- Jeg kjører folkevogn, sa mor. - Vi bor i leiligheten over Texaco.
Hun retta litt på flettene til Linda.
(...)
For hvem ville ikke likt å bo på texaco? På ei diger slette med endeløs himmel som hvelva seg over oss, fra vi våkna om morgenen til vi la oss om kvelden. Himmelen var åpen hele dagen, helt til den smelta i blått og lukka seg om oss, der vi lå og sov bak blomstrete gardiner, i ei rød køyeseng som fremdeles lukta nymalt.
(...Rektor lar seg ikke begeistre, verken av smågodt på lørdag, høy himmel eller nymalt køyeseng:)
Og fra nå av følger dere skoleåret. Ferie har man kun sommer, jul og påske. Folk som ikke kan finne seg til rette, vil få en skriftlig advarsel og et overraskende besøk fra kommunen. Han la fingertuppene mot kanten av den oppslåtte boka, så på oss med torskeøyne.
- Dere er vel ikke sånne som ikke kan innrette seg?
Mor retta seg, hun tidde litt.
Så sa hun: - Spørsmålet er under min verdighet. 
(...)
Hun tok et skritt fram og bøyde seg over skrivebordet, dro til seg boka med navnelistene, måtte støtte albuen for å få løkkeskrifta ned på papiret. Linda fikk ei svær sløyfe i forbokstaven, jeg suste av gårde med ei lang og feiende linje i slutten av navnet mitt.
- Hm, sa rektor. Han studerte mors arbeid.
- Da er vel alt i den skjønneste orden, sa hun.
Han smilte med bleike lepper, og lukka boka med stive ark.
Mor nikka kort før hun skjøv oss foran seg ut den åpne døra.
Alt var aldeles ikke i orden, jeg snudde meg og skotta på rektor, han så ikke ut som i skjønneste orden, han heller.
- Tosk, sa Linda.
- Han hadde ikke vart lenge på Texaco, sa jeg.

Der har dere på en måte essensen, både stemningen, holdningene, personlighetene og ikke minste forfatterens poetiske språk som gir selv de mest dystre bildene detaljer med glitter og perlemor.
Kort oppsummert møter de tre mye motstand, Rita som observerer og reflekterer, Linda som agerer og Aud som virkelig gjør  en kvinnes innsats for å bli godkjent og inkludert, men som i beste fall møtes med avventende likegyldighet, blant annet fra Finns familie. Historien er en intens, god og varm blanding av hjerteskjærende oppvekst og genuin interesse for mennesker og hva det er som former oss.

Jeg var helt sikker på at jeg har lest om denne hos flere bloggere, men nå som jeg skulle skrive om den, finner jeg bare igjen innlegget til Tone. Jeg kan ikke forstå at det kan være rett? Husker jeg virkelig så feil? Og rarest av alt: er det virkelig ikke flere som har oppdaget denne perla? Jeg har en gryende mistanke om at bokbloggerprisen gjør at vi blir veldig opptatt av å lese flest mulig nye norske bøker, og at kvalitet ofres til fordel for kvanitet.) Nå har jo toget gått for "Drømmer fra Texaco" i forhold til BBP, men jeg håper virkelig mange likevel vil ta seg tid til å lese denne! Den er forresten ikke spesielt lang, den har god framdrift og som Leif Ekle skrev i sin anmeldelse på NRK: den er en fin leseoppevelse, og gode leseopplevelser går ikke ut på dato!

221 sider
Ebokbib 
*****************************
Dette innlegget åpna med at det var tilfeldigheter og en sjuk hund som gjorde at jeg likevel bestemte meg for å gi denne romanen en liten omtale. Som noen kanskje har fått med seg, drev jeg en bensinstasjon i mitt forrige liv. Det gjør meg selvfølgelig litt ekstra nysgjerrig på bøker hvor handlinga er lagt til et slikt etablissement. Det skjer jo ikke akkurat hver dag, den eneste andre jeg strengt tatt kommer på i farta, er "Hestekrefter" av Lars Mytting- også den en av mine favoritter, ikke pga av bensinstasjons-aspektet, men det er virkelig ei knakande god bok- med litt lokalbonus for den som er kjent i Ringebu og lokale forhold der ;o)
Igjen: jeg skal prøve å komme tilbake til sporet og poenget...!
Da jeg leste "Drømmer fra Texaco" hadde jeg et helt klart bilde av hvor historien utspilte seg. Ofte tar det litt tid og en god del sider før omgivelsene faller på plass, men her hadde jeg altså alt klart allerede da folkevogna bremsa ned utenfor Texaco´n. I løpet av lesinga tenkte jeg mer enn en gang at jeg skulle hatt bilder, men det har jo aldri vært noe annet enn at det er en sjarmerende, nesten kulturhistories plass vi passerer på vei til veterinæren. Så spurte ei venninne om jeg kunne tenke meg å bli med henne til dyrlegen på Drevsjø, hunden hennes skulle opereres og da var det greit å ha med støttekontakt... Sååå... Har du slikt å gjøre, har du slikt å føre... Dermed ble det bilder av bensistasjonen der min Rita, Linda, Aud, Finn og de andre levde. E18 ble riktignok til Fylkesvei 218, Kopparleden som fortsetter inn i Sverige, "sletta" som er så viktig for Rita i boka, er et stort jorde, og der hvor havna og smelteverket ligger, har vi Drevsjøen (og Gløtvold handel)- bare små, bagatellmessige tilpasninger: jeg sier bare LES! Dere vil garantert forbløffes av likhetene !!
"I leiligheten over Texaco"

"Sletta"- bildet med snødekt jorde skjuler perpektiv og størrelse, men på den andre sida, der bor altså Sølvia, mora til Finn.

Og her, til høyre på bildet: veien som fører til smelteverket og havna, til venstre: utedoen hvor Evy møtte greker´n.
Ikke nok med at det var ei minneverdig bok, at jeg fikk titt noen ilustrasjonsbilder, bikkja har kvikna til og er omtrent god som ny, uten livmor og ferdig med løpetid en gang for alle!

torsdag 9. mars 2017

Naboparet besøker ikke Krimfestivalen

Det skal ikke jeg heller, med mindre det å kikke på live-sendinger på nettet kan egnes som "besøk", da! Uansett er det stor stas at vi som bor langt unna folkeskikken kan få være litt med der det skjer ;o)
Krimfestivalen går for å være en av de virkelig gode litteraturfestivalene, og det er altså nå det skjer; kriminelle gratisarrangement torsdag-lørdag, så for den som er i nærheten eller har lav terskel for å legge ut på langtur, er det bare å kaste seg rundt. Det blir nok til at jeg holder meg mest i hjemlige trakter, men jeg skal følge med litt på det de har på sendingene sine. I tillegg skal jeg prøve å få lest litt ekstra krim, for å lure meg selv til å tru at jeg deltar, jeg også.

I det siste har det vært altfor lite krim her i gården, uvisst av hvilke grunner. Jeg føler vel kanskje litt at det blir for mye serie-krim, er litt lei de gamle traverne, og kvier meg for å ta fatt på nye bekjentskap (les. serier) - dessuten er det så fort gjort å havne i bakleksa hvis man ikke er med helt fra begynnelsen.
Alt dette til tross: den siste krimmen jeg fortærte, var canadiske Shari Lapenas "Naboparet" som  strengt tatt ikke er en krimroman, men en thriller.
De forholdsvis nybakte foreldrene Ann og Marco blir til slutt enige om at de skal dra på festen hos naboene selv om barnevakten melder avbud i siste øyeblikk- de skal jo bare over til huset vegg-i-vegg, tar med baby-callen og ser om veslejenta hver halvtime, det kan da ikke være så galt? Det er bare det at da de går hjem etter en fuktig, men slett ikke spesielt sen eller utagerende kveld, finner utgangsdøra åpen, og barnesenga tom! Etterhvert er det flere ting som skurrer, spekulasjoner, mistanker og rykter peker i flere retninger, men det er ingen tvil om at foreldrene er hovedmistenkte. Etter hvert skal det (selvfølgelig) vise seg at de aller fleste av de innvolverte har hemmeligheter som gjør at de kanskje kan ha et motiv eller en anledning..
Jeg pleier ikke å notere underveis mens jeg leser eller hører bøker, men mot normalt gjorde jeg det altså denne gangen. Med tidsangivelser i stedet for sidehenvisninger, all den tid jeg tross alt hørte den som lydbok..

5.59. Ann må ikke ta livet av seg nå! Da blir alt det her bare tull og surr langt over alle troverdige støvleskaft. Eller: da blir alle overraskelsene og vendingene hittil bortkasta fordi det byttes ut med forutsigbahet når det virkelig drar seg til!
6.02. FIkk svaret på forholdet forutsigbarhet <-> overraskelse.
6.12. Samme frykt for forutsigber vending som ved 5.59.
6.35. Samme tanker som ved 5.59 og 6.12. 
6.42. For guds skyld! Ikke black out nå??!! Eller som ved 5.59, 6.12 og 6.35... 
7.38. Ahh! En ny gedigen overrraskelse!! Takk!
7.41. Jeg aner hvor dette bærer...
8.17. HA! Jadda! Hva var det jeg sa?! Terningkast 6!

Trenger jeg å si mer? Jeg elsker at forfatteren ikke lar leseren være i fred et eneste øyeblikk. Hun kaster oss hit og dytter oss dit, og vi er kan aldri være sikre på om hovedpersonene, bifigurene eller vi selv kommer ned med bena først eller kommer til å gå skikkelig i baret. Den har alt en thriller skal ha- til og med en fantastisk dyktig innleser!
*************************** 
Naboparet av Shari Lapena
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Spilletid 8:17/ 336 sider
Lest av Silje Storstein
Lydfil kjøpt sjøl.

Andre bloggere som har likt boka:
 Heartart/ Beate Ellingsen
Tine
Artemisia/ Anita
My criminal mind/ Ann Christin

mandag 6. mars 2017

Dystopier og fantasy til folket- nyheter og en påminnelse

Skippetak gjør seg godt i kjappe samleinnlegg. Dørstokkmila forseres lettest hvis man dropper all planlegging og bare kaster seg uti det!
Fine, fargerike, fristende framsider!
Maretorn av Tone Almhjell er en frittstående oppfølger til Vindeltorn som fikk mye oppmerksomhet og positive omtaler da den kom i 2013. Jeg har lånt boka på biblioteket, men den finnes også som lydbok.
Etter at Lin flyttet til byen, er Niklas det eneste barnet som er igjen i bygda Sommerhjell. Om nettene plages han av mareritt om den døde moren, men han har fortsatt med fantestrekene sine, og spesielt går det ut over bonden Molyk. Denne gangen åpner han grinda og lokker med seg sauene til skogs, men det går ikke helt som han hadde tenkt; en av sauene blir drept av et udyr ingen kan si hva er. Det eneste som er sikkert er at det ikke er et av de kjente rovdyrene, at hele bygda og alle dens innbyggere er i fare- og at Niklas er den eneste som kan redde dem. Sammen med ei gaupe som kan snakke, finner han ut hva som skjer; hvor beistet kommer fra, hvordan bekken har blitt forgiftet, og ikke minst hvor kilden til alt det fryktelige finnes. Sammen må de kjempe seg fram til byen Sønder i Edelgard som ligger i en parallellverden til Sommerhjell, skapt av fantasier, drømmer og mareritt, befolket med barns avdøde kjæledyr. Der møter de dyrlinger og villhjerter, dyr som snakker og går på to ben. De går sammen om å bekjempe den fryktede Spurvekongen, trolldom og svartekunst.
Dette høres unektelig ut som en litt lettvint historie, men målgruppa er oppgitt til å være barn og ungdom, 9-13 år, så man må ha det i bakhodet når man leser. Dette er en tradisjonell fantasy-roman, men absolutt original nok med et helt eget univers, et imponerende, særs fargerikt og truverdig"persongalleri", onde og gode krefter som slåss mot hverandre. Her er mystikk, spenning, moral, humor, engasjement, framdrift og uventede vendinger. Språket er frydefullt variert og gjennomført, noe som varmer et lesehjerte litt ekstra; forfattere (og forlag) som ikke velger enkle snarveier, men som tar sine unge lesere på alvor.
Jeg likte både denne og "Vindeltorn" veldig godt, men likevel sitter jeg igjen med en litt sår følelse etter endt lesing. Jeg skulle jo lest dem da jeg var ti, ikke godt over førti! Fantes det slike bøker på åttitallet, eller gikk det mest i Frøken Detektiv, Bobseybarna, bøker fra engelske internatskoler og dess like? Det var bokklubber med ganske ensartede bøker, og jeg kan ikke huske en eneste fantasy. Fantes de andre steder? Hadde (skole-) bibliotekene andre steder større utvalg? Var de voksne flinke nok til å peke ut godbitene- og er de det nå??? Nå har jeg rota meg bort fra stien og det er vel greit å komme seg tilbake på sporet:
Boka anbefales varmt og hjertlig til barn, unge og voksne som er glad i dyr, bøker, fantasy og gode historier!

Neste bok ut, er ei bok jeg har gleda meg til å lese lenge! Ikke bare har jeg gleda meg lenge, jeg har hatt den stående i hylla lenge også. Og jeg har begynt på den utallige ganger, men satt den pent tilbake på plass igjen, av den enkle grunn at jeg rett og slett bare gir opp når jeg skal lese engelsk. Jeg skjønner jo selvfølgelig hva jeg leser, ett og annet ord forsvinner sikkert, men i det store og hele går det bra- det er bare det at jeg lett mister flyten, er redd jeg går glipp av viktige undertoner osv. Vel, nå er MÅNEKRØNIKEN endelig på vei ut til norske lesere, på norsk! Det jubles og gledes for man kan jo ikke se for seg at forlaget har tenkt noe annet enn at alle fire bøkene skal oversettes? Det ville i så fall vært tidenes dårligste aprilsnarr- helt utenom all verdens kalendere og kutyme. Gud forby!!
Tilbake til boka. Cinder er altså første bok i Månekrøniken av Marissa Meyer, en serie med fire bøker der gamle eventyr er omskrevet og får nytt fantasy-liv i en helt annen setting enn det vi er vant til. Boka er oversatt til norsk av Tore Sand og jeg har fått lese-eksemplar av forlaget, Vigmostad & Bjørke
Cinder- Askepott. Kyborgjenta som vokser opp med to stesøstre og ei ufyselig slem stemor som helst ikke vil vite av Cinder, det var den avdøde stefaren, en kjent vitenskapsmann som ville at familien skulle forbarme seg over den foreldreløse jenta. Nå bor de i en trang leilighet i post-apokalyptiske New Beijing, fjerde verdenskrig var over for ei god stund sida, sivilisasjonene og allianser er bygget opp litt annerledes enn det vi kjenner i vår tid, men det er lett å orientere seg og å se for seg hva som kan ha skjedd. Nå trues menneskene av en dødelig pest- og av et utenomjordisk folk med ei dronning som har evnen til å hjernevaske menneskene rundt seg og som også vil ha herredømme over jorda. 
Da den ene av søstrene til Cinder blir rammet av letumose, den uhelbredelige sykdommen, beskyldes Cinder for å være smittekilden, stemoren overleverer henne dermed til forskningsprosjektet som fortvilet prøver å finne en kur- hvilket betyr at hun kommer til å bli påført smitte for å teste ut mye medisiner og vaksiner. Som igjen betyr den sikre død. Kampen for overlevelse er i gang...
Nå er jo dette et eventyr, det er gode og onde krefter- det er til og med en singel prins som skal holde kroningsball, det er forbudt kjærlighet, hemmeligheter på ulike plan, spenning på høyt nivå og et lesehjerte som banker litt ekstra intenst! Man kan sikkert lese både moral og lærdom inn i dette eventyret slik man kan i de tradisjonelle, men ærlig talt: jeg lot meg bare rive med i fantasien og frydet meg over hvilken geinistrek det var å plukke fram eventyr alle kjenner, for så å gjøre dem om til noe helt annet! 
Konklusjon:
Hurra! 407 sider med superunderholdning og spenning- og enda er det mer i vente!

Ettersom jeg nå er så godt inne i fantasyens og dystopienes verden, vil jeg minne om ei bok som overraskende nok fortsatt har gått under radaren til veldig mange bokbloggere. Det passer bra å trekke den fram igjen nå, for før helga ble den tildelt Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok fra 2016:
Intet mindre enn en glimrende ungdomsroman og Linnea og Max som egentlig ikke kjenner hverandre, men de har gått på samme skole og dermed vet hvem den andre er. Av ulike årsaker er de plutselig helt alene, alle offentlige institusjoner har rast sammen, kriminelle bander kjemper mot hverandre, ondskapen blomstrer, vold og grusomheter blir dagligdags og i en slik verden er det ingen som tør å stole på noen andre enn seg selv. Spørsmålet er om det virkelig er mulig å klare seg helt alene, eller om man rett og slett må ta sjansen på at noen ikke bare er egoistiske, men også kan tenke seg å hjelpe? Skremmende aktuelt! Mennesker fra vårt eget land drar til kriger vi strengt tatt ikke vet altfor mye om, de ofrer livene sine, men vi som sitter igjen her på berget føler også frykt, for hva om deres deltakelse kan føre til at terrorister retter søkelyset mot vårt fredlige hjørne av verden? Det blir plutselig påtrengende nært... En tvers i gjennom sterk, mørk og truverdig roman som løftes av et lyst og variert språk, rikt på metaforer.

Denne hadde jeg høyt opp på nominasjonslista til Bokbloggerprisen, men all den tid det virker som få har lest den, forsvant den ikke overraskende ut i det store intet. Desto mer gledelig er det selvfølgelig at den nå har fått en av de norske litteraturprisene som faktisk henger høyest av alle! Det er bare å bøye seg i hatten og slutte seg til gratulantene!
Og apropos litteraturpriser.... Visste dere at Bokbloggerprisen i følge O Store Wikipedia ikke eksisterer? Det gjør derimot både Sunnmørsprisen, Prost Alfred Andersson-Ryssts fond og førtisju-47- andre. Tenker Tyra er glad for den Kritikerprisen jeg, en nominasjon til en pris som ikke en gang finnes henger liksom ikke like høyt!
 

onsdag 1. mars 2017

Dum vita est, spes est. (Eller et lite livstegn)

...for, man kan jo alltids håpe! Er det liv, er det håp, og er det liv og man leser, er det håp om at man kan finne på å skrive et blogginnlegg i ny og ne. Jeg leser og koser meg, men plutselig ble vi klar over at yr.no hadde kommet opp med ei lang rekke fine soler på langtidsvarselet sitt, og da var det jo ingen grunn til å vente til det ble offisiell vinterferie før man pakket bilen full av mat og drikke, klær, utstyr, bikkjer og bøker for å dra til fjells. Vips så ble det fjorten dager med mer eller midre truger, ski, snø, friluftsliv og lesetid. Det eneste som mangla var en oppdatert app som kunne sendt bokomtaler ut til den store verden. Jeg får sette det på to-do-lista og håpe det går bedre neste gang! Etter to uker frakoblet, er det ikke til å unngå at man havner i den beryktede etterslepsfella.














Feller flest er vanskelig å komme seg ut av, og denne er i følge mine erfaringer en av de mest besværlige. Jeg har i grunnen heller ikke hatt spesielt gode erfaringer med å sette meg hårete målsettinger, men ved årsskiftet skrev jeg ei liste med bokhyllebøker som skulle prioriteres før jeg skulle la meg friste av nyheter. Kryss i taket og under over alle undere: med få unntak er lista fullført! Et par titler er overført til Heddas bokhyllelesing, ei er levert tilbake til biblioteket ulest, men resten har jeg faktisk lest- og de fleste har jeg likt!
Med dette i bokhodet har jeg satt meg som mål om mere skriving og kanskje mindre lesing i løpet av årets første vår-uke: håpet er at jeg skal komme a´ jour med omtalene av de bøkene jeg har lyst til å tipse dere om. I tillegg håper jeg å få lest ferdig den kritiker-roste boka om "Sauebondens liv" og den siste i Sigrid Undsets Kristin-trilogi, dette er bokhyllebøker for februar (ja.. der er jeg litt på etterskudd denne måneden også) og mars. Utover det: jeg er klar for litt skikkelig krim, noen nye engasjerende lydbøker, ny bok fra en favoritt-forfatter og ikke minst lese blogger for å finne ut hva dere har lest og likt aller best hittil i år- legg gjerne igjen tips i kommentarfeltet hvis det er noe spesielt dere syns jeg bør sjekke ut!
Ps. Karakterkortet fra forrige innlegg er under revidering, og kommer til å hentes fram når jeg trenger en snarvei for å få skrevet bokomtaler. Dvs antagelig bort i mot sånn cirka hver gang jeg har lest ei bok, med minde noe helt spesielt skulle skje ;o)


tirsdag 7. februar 2017

Hviskeren av Karin Fossum

Som mange anrde har jeg lest mi dose Konrad Sejer- krim og en del annet av Karin Fossum. Favoritten er uten tvil "De gales hus", og noe av tematikken derfra finner man igjen i hennes nyeste roman, hvor nevnte Sejer innehar en av rollene.

På et avhørsrom sitter altså vår gamle venn, på motsatt side av bordet, sitter Ragna Riegel. En usedvanlig mager, grå og unnselig kvinne i førti åra. Hun trives best i nylonfrakken hun bruker på jobben hos Europris, hun har sine rutiner og har alltid gjort sitt for at andre ikke skal legge merke til henne. Sejers jobb er ikke å finne ut om Riegel er rett gjerningsperson, det er hevet over enhver rimelig tvil. Spørsmålet er hvorfor. Hva førte denne tørrkvisten av en kvinne til å begå en så grusom forbrytelse? (Og for leseren er det lenge et aldri så lite mysterium hva hun faktisk har gjort) Sejer stiller spørsmålene som får Ragna til å fortelle- for nå er det det eneste hun ønsker; at et eneste menneske skal lytte til det hun har å fortelle. Hun forteller villig vekk og holder ingenting tilbake. Om barndommen med en svært syk far og en snill, hardtarbeidende mor. Om at det var hun som fant faren da han hadde begått selvmord. Om Walter Ericsson, mannen hun fikk en sønn sammen med, den første og eneste som virkelig har SETT henne, men som likevel valgte å flytte tilbake til Sverige med den "ordentlige" familien sin. Om sønnen, Rikard Josef, som med unntak av noen ferdigtrykte julekort, brøt kontakten med moren og besteforeldrene da han flyttet til Tyskland som syttenåring. Om hvordan hun alltid telte skrittene sine fra postkassa til inngangsdøra. Om de anonyme truslene hun mottok. TIltakene hun gjorde for å bagatellisere truslene, og for å minske risikoen for at varslene skulle bli virkelige. Om frykten og panikken de små papirlappene medførte, fortvilelsen da hun ikke ble tatt alvorlig da hun meldte fra til politiet.

Det er mange som har lest og skrevet om denne- Fossum har en stor tilhengerskare, ingen tvil om det! Superlativene har florert hos de proffe bokanmelderne, mens bokbloggerne har vært litt mer delt i sine omtaler. Mange likte historien likevel godt nok til at den var med på langlista til Bokbloggerprisen, selv om det kanskje var litt som forventa at den ikke gikk videre til kortlista/ joker.
I stedet for å gjenta i det kjedsommelig det andre allerede har skrevet, har jeg kastet terning for diverse kvaliteter som ofte er avgjørende for om ei bok faller i smak eller ikke. Ikke alle "Kategoriene" er like viktige for ei bok som dette, men jeg vil likevel si at snitt-karakteren jeg havnet på, samsvarer godt med inntrykket jeg sitter igjen med;
Truverdig? Absolutt!
Spenning? Ikke utpreget. Det er mer riktig å si at det var interessant å krype inn i Ragna Riegels forkvaklede sinn.
Persongalleriet er sparsommelig, og bortsett fra R.R. er de anonyme.
Miljøskildringene er litt som persongalleriet; sparsommelig, men det som er, er helt ok.
Aldri noe å utsette på språket eller stilen til Fossum! Hun går mange andre norske forfattere en høy gang!
"Plottet" er originalt i den forstand at det er forbryteren som får forklare seg, heller enn at en forbrytelse skal oppklares. Mange overraskelser og uforutsigbare vendinger underveis.
Engasjerende? Njjaa... Av og til syntes jeg det var litt langdrygt, men det tok seg opp mot slutten.
Aktualitet? Irrelevant, med mindre man tøyer seg lengt og legger vekt på bl.a. ensomhet, helsevesen, forholdet mellom arv og miljø osv.
Slutten er suveren- antakelig det beste med hele romanen! Vel verdt å vente på ;o)

Til sist: denne begynte jeg på som lydbok, men etter hvert ble jeg mer og mer lei av å høre på hvesinga til Kim Haugen, og dro til biblioteket for å bytte til meg papirboka. Da gikk alt så meget bedre! Haugen er vanligvis en oppleser jeg setter stor pris på, men denne gangen var vi altså ikke enige om at hvisking ikke er det samme som skrallende hvesing. Et eksempel på hvor avgjørende det er at man finner tonen med den som har lest inn lydbøker- og at selv favoritter kan skuffe..

***************
333 sider
Biblioteksbok

Andre bloggere:
 

fredag 3. februar 2017

Simon og stjernene, Bokhyllelesing 2017

Denne boka har stått ulest i hylla sida sånn cirka februar i fjor. Jeg hadde lest et par positive omtaler (Tine og Med bok og palett), men det var ikke de som gjorde at jeg bestilte boka. Ikke bestilte jeg den fra en av nattbokhandlene som selger bøker med rabatt heller- jeg kjøpte den til full pris direkte fra Juritzens egen nettbutikk. Nei, jeg var ikke bevistløs i gjerningsøyeblikket, og nei, jeg hadde ikke fått et illebefinnende. Jeg var rett og slett indignert på forlagets vegne! Ja, det går faktisk an. Noen husker kanskje saken hvor Juritzen og Interpress krangla om hva som egentlig var avtalt i forbindelse med distribusjon, kjøp, salg og retur av bøker? I mitt forrige liv drev jeg bensinstasjon, Interpress var en av to som dengang distribuerte blad og bøker, og dermed har jeg selv ymse erfaringer med det firmaet, og jeg har mistanke om at det kan ha blitt enda litt verre etter at min karriere i oljebransjen var over. Bokkjøpet var dermed min egen lille støtteerklæring til David i kampen mot Goliat. Nå skal det sies at Goliat vant kampen, men viste storsinn nok til å opprettholde tilbudet om forlik, slik at Juritzen & co kunne fortsette virksomheten sin.
Bøker kommer i hus på de forskjelligste vis, og noen blir stående ufortjent lenge før de leses. Nok en gang er det Hedda sin fortjeneste at jeg har blåst støvet av en hyllevarmer.
Blå nok framside?
"Simon og stjernene" av Nathan Filer er ei veldig spesiell bok- og den har langt mer tyngde og byr på større utfordringer enn jeg hadde sett for meg. Hovedpersonen er Matthew Homes, deler av historien er fortalt på "vanlig" refererende måte, Jeg gikk inn, hilste på de andre... Hun så opp og bladde videre...  Andre deler har hovedpersonen skrevet, dels på en lånt pc, dels på en gammel skrievemaskin. Det er brukt ulike fonter, så i utgangspunktet skulle det være greit å holde orden på før og nå, minner, tanker, drømmer og forestillinger, det er bare det at denne Matthew er schizofren, og det forkludrer jo det hele en god del, både for leseren og ikke minst ham selv, selvfølgelig...
Da han skriver og forteller historien sin, er han i attenårsalderen, mentalt svært langt nede og heller motvillig til å la seg medisinere. Vi får litt etter litt klarhet i hva som skjedde den sommeren familien var på campingferie, og broren Simon døde. Nøyaktig hvordan ulykka skjedde, får vi ikke vite før helt mot slutten, men det viktige er hvordan familien taklet -eller rettere sagt IKKE taklet- livet etterpå. Faren som fortvilet prøvde å holde fast ved det normale, moren som det raknet for helt og fullt, Matthew som følte seg skyldig (som barn ofte gjør) og hvordan ingenting ordner seg av seg selv, og ingenting går over selv om man ikke prater om det som har skjedd.
Som nevnt slet jeg litt med å holde tråden til å begynne med, og jeg ble ikke spesielt engasjert i historien. Ved første forsøk gav jeg opp etter to uker med tvangslesing, da hadde jeg bare kommet til side 63... Jeg pleier å si at halvgjort er undervurdert, men noen ganger må man bare bite tenna sammen, krumme nakken, brette opp skjorte-ermene, rykke tilbake til start og FULLFØRE løpet! Andre forsøk gikk mye bedre, faktisk så bra at jeg leste ut boka i løpet av noen dager- og denne gangen likte jeg både historien og den "kaotiske" skrivestilen; man bør forvente kaos når hovedpersonen er schizofren! Trikset ble å lese litt på samme måten som når jeg leser dikt: lese med jevn flyt selv om ikke alt faller på plass, etterhvert som man får flere brikker utdelt, går det lettere å pusle sammen hele bildet...
Forfatteren Nathan Filer er utdannet psykiatrisk sykepleier, og jeg trur faktisk ikke man kunne skrevet denne romanen så gjennomført og truverdig uten en viss grad av erfaring med psykiatri. Her får man både realistiske bilder fra innsida av psykiatrien, med nedskjærings-trusler, engasjerte pleiere, litt mer ovefladiske administratorer, redde pårørende og venner som forsvinner.
Til tross for en strevsom start, ble slutten virkelig en opptur- hvis man kan si det på den måten, når det faktisk var både snørr og tårer som dominerte...
Konklusjonen må bli at dette er ei spesiell bok, preget av kaotisk innsikt. Anbefales til de som er interessert i å lese om mental helse og hvordan mennesker kan påvirke hverandre på godt og vondt.

Simon og stjernene av Nathan Filer
296 sider
Oversatt av Lene Stokseth
Juritzen, 2016
Papirbok, kjøpt sjøl.


********************

Dette var første runde i Heddas bokhyllelesing. Temaet er blå framside, og jeg håper denne var blå nok? Hedda er ikke så streng, så jeg trur nok det bør gå bra ;o)
Jeg har gubla og sortert litt i ulesthyller og stabler gjemt bort i kriker og kroker, og funnet disse bøkene for de neste rundene:

ANDRE RUNDE - FEBRUAR -
Les ei bok som opprinnelig er skrevet på engelsk
James Rebanks: Sauebondens liv

TREDJE RUNDE - MARS -
Les et verk som enten er skrevet eller lagt til perioden mellom 1350-1700
Sigrid Undset: Korset (nytt forsøk på å fullføre trilogien om Kristin Lavransdatter)

FJERDE RUNDE - APRIL -
Les ei skandinavisk bok utgitt mellom 1945 og 1990
Tove Jansson: Trollvinter 

FEMTE RUNDE - MAI -
Les et skuespill eller ei diktsamling
Henrik Ibsen: De unges forbund

SJETTE RUNDE - JUNI & JULI -
Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese
Julie Orringer: Den usynlige broen

SJUENDE RUNDE - AUGUST -
Les bok nummer 15 i ulestbunken/ulesthylla
Torkil Danhaug: Døden ved vann

ÅTTENDE RUNDE - SEPTEMBER -
Les ei bok av en forfatter du ikke har lest før
Edmund de Waal: Haren med øyne av rav

NIENDE RUNDE - OKTOBER -
Les ei bok med en svært kort tittel
Abraham Verghese: Alene sammen (Her har jeg tolket kategorien litt vidt; tittlen er svært kort i forhold til hvor tjukk boka er, ca 770 sider... Det kunne like gjerne vært to bøker, "Alene" og "Sammen"...)

TIENDE RUNDE - NOVEMBER & DESEMBER -
Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur
Orhan Pamuk: Snø (Denne hadde jo passa veldig bra i forrige runde, men det er den eneste Nobelprisvinneren som står igjen- vel og merke hvis jeg som planlagt leser "Korset" i mars. Halvgjort er underveurdert, men det er jammen meg kompromisser også, spør dere meg!)

søndag 29. januar 2017

Minnesota-trilogien, av Vidar Sundstøl

Drømmenes land, 2008
De døde, 2009
Ravnene, 2011

Jeg er godt i gang med å jobbe meg gjennom den prioriterte uleset-lista mi. Tilfeldighetene gjorde at Vidar Sundstøls trilogi om den norsk ættede politimannen Lance Hansen var av de aller første som ble valgt ut. Dette er bøker som har fått MYE og positiv omtale- sist de var omtalt i tradisjonelle medier, var vel da det var snakk om at "Noen" hadde kjøpt rettighetene og hadde store ambisjoner om å lage tv-serie på grunnlag av dem. Mulig det prosjektet har kokt bort i kålen, for jeg har ikke hørt noe mer om akkurat den saken.

Uansett: hovedpersonen er altså Lance Hansen, oppsynsmann i Lake Superior naturreservat. Han har selvfølgelig politilisens, men blir mest av alt sett på som liksompoliti- skogspurk, blir han omtalt som. Han er skilt, far til en sju år gammel sønn, og ellers består den nærmeste familien av en yngre bror som han har et anstrengt forhold til, og en aldrende mor som bor på gamlehjem. På fritida er han opptatt av slektsgransking, og er leder av det lokale historielaget- som ikke har noe annet enn støttemedlemmer lenger... Det er nok ikke veldig feil å karakterisere ham som satt, litt sær, men stort sett real og omgjengelig.
En dag får han tips om at noen har slått leir utenfor de tilrettelagte plassene, og da han drar dit for å sjekke saken, finner han en naken unggutt tilgriset med blod fra topp til tå. Før han får rede på hva som har skjedd, klarer gutten å stikke av, Lance følger etter, men mister ham av syne, da har han til gjengjeld snublet over en enda mer blodig skapning. Det nok en naken unggutt, denne med knust skalle, og definitivt ute av stand til å løpe fra noe som helst. Det viser seg at guttene er norske og de har vært rundt omkring på kanoferie noen uker. Ettersom drapet har funnet sted i en nasjonalpark, og ikke på privat grunn, blir FBI satt på saken. De tilkaller hjelp fra politiet i Norge, slik at de kan få gjort skikkelige avhør av gutten som ble funner blodig og i sjokk, samt gjøre rede for om noen i Norge har opplysninger som kan kaste lys over drapet. Temmelig raskt blir en lokal små-kjeltring pågrepet og siktet, men vår helt Lance Hansen har mistanke om at broren kan ha noe med saken å gjjøre. Stemningen mellom brødrene blir etterhvert så spent at under en jakttur utarter det seg til at de i stedet for å jage hjort, jakter på hverandre.
En stor del av historien er viet de skandinaviske nybyggerne som slo seg ned i området mot slutten av 1800-tallet. Konflikter med indianerne var det både den gang og nå, om enn i forskjellige former og skala. Det er tydelig at mer eller mindre alle har sine familie-myter, alle er mer eller mindre stolte av opphavet sitt- og enkelte har hatt gode grunner til å pynte litt på historiene som fortelles fra en generasjon til den neste. Gamle historier og falmede bilder er med på å kaste lys over dagens hendelser, men for Lance er kanskje det aller viktigste å prøve å finne sammenhenger, lete etter forklaringer og ikke minst gjøre det som skal til for å beskytte sin egen lille familie, selv om det går på tvers av sannheten og vil føre til at han for resten av livet vil måtte leve med løgner og redsel for å bli avslørt- eller at "Noen" skal finne ut hva han vet, og kanskje finne på noe for å få sikre seg at han forblir taus.

Dette er i aller høyeste grad hva man kan kalle en bredt anlagt fortelling med et svært truverdig persongalleri, og intense natur-, landskap- og miljøskildringer. Detaljrik og full av smått uhyggelige stemninger. Selv om de tre bøkene har (minst) et grufullt drap som dreiepunkt, er det alt annet enn klassisk krim, her er det ikke poenget først og fremst å finne ut hvem som gjorde hva og hvorfor, men hvem som kan ha gjort hva, hva mistankene gjør med folk og hva man i ytterste konsekvens er villig til å gjøre for å beskytte de som står en nærmest og det som betyr mest for en. Enkelte scener er intense og spennende, men hovedinntrykket er at det er en stillferdig studie av mennesker.
God og gjennomtenkt historie som er godt fortalt, med godt språk. Ivar Nergaard har en stemme og lesestil som passer godt til Lance Hansens litt resignerte og passive måte å forholde seg til problemer og utfordringer på. Absolutt et verk det er verdt å sette av tid til å lese!

Forresten: Drapet blir til slutt oppklart- og jeg fikk rett i mistankene jeg fikk forholdsvis tidlig. På et tidspunkt begynte jeg riktig nok å tvile, men tilfredsstillelsen da det viste seg at jeg var på sporet; ahh! Kryss i taket!!!

mandag 23. januar 2017

Tre gode bøker som likevel ikke traff meg 100%

Så var det dette med å skrive noen ord selv om det ene og på tross av det andre... Tre av årets første bøker må vel sies å være både hummer og kanari- det eneste de har til felles, er at de er av det sitatvennlige slaget. To av dem er til og med tufta på sitater:

I den vesle og pene boka "Ren snø" har Vidar Kvalshaug samla dette og hint, dikt, utdrag fra sangtekster, avsnitt fra romaner, sportskommentarer osv. Det eneste som opplagt glimrer med sitt fravær, er ei skikkelig værmelding hvor det varsles tildels store nedbørsmengder i form av snø, og det forventes vanskelige kjøreforhold som følge av vind og snøfokk i høyereliggende strøk.
Jeg er over middels glad i snø og vinter. Mange vil nok hevde det er på grensa til sykelig. I det minste unormalt. Altså hadde jeg høye forventninger til denne- og ble ganske skuffa. Jeg hadde selvfølgelig håpt på det ene gullkornet (for ikke å si den ene snøkrystalllen) etter det (den) andre, slik ble det ikke. Idéen er kjempegod, men når det kommer til gjennomføringa, synes jeg den bærer preg av at utvalget som er gjort, ikke en gang er det første og beste han fant, bare det første. Litt mer tid på å lete etter de virkelige godbitene, så ville dette vært en skjønnhet.
En liten ting til som det går an å pirke på: bakerst finner man en alfabetisk oversikt over opphavsmenn og -kvinner, og hvilke utgivelser sitatene er hentet fra. Flere er sitert mer enn en gang, men det kommer ikke fram hvilket sitat som er fra hvilken bok, så om man skulle få lyst til å lese hele diktet/ romanen/ stykket/ samlinga- ja da er det bare å begynne å lete...

(Boka er utgitt på Cappelen Damm, og jeg har kjøpt den sjøl)
*****

Erling Kagges bok "Stillhet i støyens tid" (med undertittelen gleden ved å stenge verden ute) begynner bra, men etterhvert mista jeg interessen. To enkle spørsmål: Hvor kan du finne stillhet, og hva kan du lære av den? 33 svar med historier, eksempler og filosoferinger. Boka har fått mye positiv omtale, både blant bokbloggere og hos andre bokanmeldere, så her tar jeg nedturen på egen kappe; jeg savner antakelig ikke stillhet i hverdagen tilstrekkelig til at jeg fikk de helt store aha-opplevelsene. Jeg er priviligert og har valgt et liv som gir meg muligheten til å omgi meg med stillhet- og å oppsøke enda mer stillhet hvis jeg skulle føle for det. Til tross for at min leseopplevelse ble litt så der, er det faktisk lettere å anbefale denne enn "Ren snø". Mye klokt blir sagt, og mange av historiene han forteller er fornøyelige, andre dypere og mer til ettertanke. Mitt favorittsitat: 
Å være underveis er nesten alltid bedre enn å nå målet.

Boka er utgitt av Kagge forlag, og den finnes også som lydbok.
Jeg lånte den via ebokbib.
*****
 
"Advent" av Gunnar Gunnarsson er en liten kuriositet av ei bok, og takket være et fyldig etterord fikk jeg et nyansert syn på både denne (kort-) romanen og ei innføring i forfatterskapet. Hvis jeg har forstått dette rett, skrev forfatteren flere varianter av denne historien, og den er utgitt med ulike titler og på mange språk.
Så godt som hver eneste første søndag i advent i over tjue år, har gjeteren Benedikt tatt med seg lederbukken og hunden sin til fjells for å lete etter de sauene som fortsatt ikke hadde kommet ned fra sommerbeite. Island i adventstida; man kan ikke se for seg at det er annet enn kaldt, karrig og krevende. Til tross for dårlige værutsikter og advarsler fra bygdefolk, legger han i vei også dette året.Det er et merkeår for Benedikt, og han kan ikke la de stakkars sauene sulte eller fryse ihjel. Forsinket av uvær og folk som vet å utnytte hans godhet og hjelpsomhet, kommer han seg til slutt opp, men uværet fortsetter og gjør det vanskelig, ja, nærmest umulig både å ta seg fram og å orientere seg. I tillegg har alle heftelsene underveis tæret på matrasjonene han har hatt med seg.
Det er hjerteskjærende å lese om strabasene folk og dyr utsettes for, men til tross for dramatikken som utspiller seg, er dette en forunderlig stillfaren fortelling. Her er det sterke religiøse undertoner, det er klare paralleller til historiene om den gode hyrde, og det sies at "Advent" var en inspirasjonskilde da Ernest Hemingway skrev "Den gamle mannen og havet"- her er det altså mye spennende å finne, også mellom linjene!
Med den framtredende rolla dyrene har, og de voldsomme naturskildringene, skulle man gå ut fra at dette var Boka for meg, med stor B. Da den likevel ikke ble det, har jeg to hypoteser om hvorfor. Den ene er at den religiøse undertonen blir for framtredende, den andre at det faktisk ble for lavmælt. - Det siste blir nesten å møte meg sjøl litt i døra, all den tid jeg har valgt et særdeles stille og rolig liv, som nevnt i omtalen av Kagges bok... For mye av det gode er ikke nødvendigvis bra!
Nok en gang må jeg likevel avslutte med at dette er ei bok det er lett å anbefale. Til tross for at den ikke er oversatt til norsk før nå, så er det en klassiker. Den er godt skrevet, realistisk og intens. I tillegg er det fine og stemningsfulle illustrasjoner ( Gunnar Gunnarsson JR.), og som nevnt er etterordet interessant og lærerikt.

Først utgitt på dansk i 1935.
Oversettelse og etterord av Oskar Vistdal.
Boka er utgitt på Samlaget, lånt via ebokbib.