fredag 22. september 2017

Familielykke- en fastgrodd illusjon

Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin måte.

(Leo Tolstoj, Anna Karenina, 1877)

I fjor leste jeg "Arv og miljø" av Vigsis Hjorth. Jeg leste den før alt rabalderet. Jeg leste den som en hvilken som helst annen roman. Den traff meg så brutalt at jeg til slutt måtte kaste inn håndkleet og slettet alle påbegynte omtaler.
Jeg trenger neppe skrive hva boka handler om, det har nok alle litteraturinteresserte gått med seg for lengst, men for ordens skyld: jeg tenker ikke først og fremst på beskyldningene om overgrep, men familierelasjonene ellers.
Nå i høst har jeg hørt Helga Flatlands "En moderne familie", og det har slått meg at disse to bøkene i bunn og grunn handler om det samme: familie, familieforhold, hva familien gjør oss til og kanskje hva familie kan få oss til å gjøre. Jeg har mer enn en gang sagt at det er menneskene som får det verste fram i oss, og i den forbindelse er familien i en særstilling. Det er knyttet så mange forventninger, hensyn, forhåpninger og etterhvert skuffelser til selve institusjonen Familie, at min teori er at det skjære seg før eller senere. Oftes ser man lite til disse familiære kollapsene, skammen man føler når nærheten forsvinner (eller enda verre: når man innser at den aldri var tilstede), er så stor at man låser den inne i et skap innerst i en krok i en mørk kjeller. Så slipper man å vise den fram, slipper å se, kjenne på og gruble på den i tide og utide. Det som ikke vises, finnes ikke.

Slik er det i "En moderne familie" også. En sammensveiset og velfungerende familie er samlet i Italia for å feire en søttiårsdag. Helt ut av det blå, og slett ikke avtalt, avslører jubilanten at han og kona skal skilles. I tida som følger, får leseren innblikk i de tre søsknenes opplevelser og oppfatninger av oppveksten, foreldrene, de andre søsknene, sin egen og de andres roller i familien. Vi ser hvordan de tre ofte- for ikke å si som oftest- tolker hendelser roller og relasjoner ulikt, og vi ser hvordan de til tross for alle tidligere samtaler, slett ikke kjenner hverandre spesielt godt. Resultatet er uunngåelig: alle føler seg oversett, tatt som en selvfølge og veldig, veldig alene. 

Disse to romanene har mer enn tema til felles. De er begge tankevekkende og velskrevne med sterke følelser og dyp menneskelig innsikt. 
Lydbokforlaget har gjort lurt i å bruke tre forskjellige, men svært dyktige innlesere. Det er med på å utfylle og understreke ulikhetene mellom de tre søsknenes fortellinger, samtidig som det gir ekstra liv til historien.

**************************
Spilletid 7:41/ 239 sider
Lest av Anne Ryg, Anna Bache-Wiig og Jon Arne Arnseth
Bibliotekbok
Anbefales- som øyeåpner for de lykkelige, til trøst for oss andre. (Man kan faktisk finne lykka andre steder enn i kjernefamilien :)


Man skulle kanskje vært sau? Enkle familieforhold: etter en sommer brytes båndene, enten ved at den ene eller den andre sendes på slakteri, eller ved at mor får nye barn til våren. Naturens gang, og ingenting å ofre en tanke.






mandag 11. september 2017

Berge, av Jan Kjærstad

Her må dere prøve å se for dere at jeg klatrer opp på en scene eller en talerstol av et eller annet slag. Høytalerne er rigget, lydprøve kjørt. Mikrofonen slås på, jeg kakker forsiktig på den nettingdekkede dingsen, kakk-kakk..
Kan dere høre meg??!!
Dere lengst bak også?
Hei! Dere med oppmerksomheten litt andre steder- følg med litt her noen minutter, jeg har noe viktig å fortelle!

Jan Kjærstad har kommet med en ny fantastisk intelligent og tankevekkende roman, og den bør dere unne dere å lese! 

Der var det viktigeste sagt, men jeg forteller gjerne litt mer :)
Nordmarka, 23.august 2008. Fem personer er brutalt drept, der i blant Ap-lederen Arve "Storen" Storefjell og hans datter Gry, up and coming, Norges Framtid. Det første geniale grepet er å legge hendelsen til FØR 22.7-terroren. Absolutt ingen i Norge hadde seriøst trodd at noe slik kunne skje her hos oss, og media og Folk Flest går nærmest av skaftet; sjokk, vantro, frykt og sinne. Til å begynne med er det "jihadist-sporet" som får mest oppmerksomhet, dette kan umulig være noe annet enn terror? Sjokket blir ikke mindre da gjennombruddet kommer og en av de dreptes eks-kjærest blir pågrepet og siktet for drapene. Man har ingen bevis eller klart motiv, men indisiene er mange og folk står nærmest i kø for å vitne i saken. En hevder å ha sett Berge true Gry med kniv, tidligere studiekamerater kan fortelle om ustyrlig sinne, trusler, dårlig impulskontroll osv. Få, om noen, har noe positivt å si om tiltalte, som på sin side ikke har sagt et ord i avhør og heller ikke i løpet av rettssaken. 
Vi får historien fra tre ulike vinkler, fra tre personer som på hver sin måte dras inn i saken: Ine Wang, journalisten som nesten ser på drapene som en gavepakke, en sak som kan få karrieren på rett kjøl igjen, en anledning til å bli sett, gjøre scoop, skinne. Peter Malm, anglofil, pertentlig og svært anonym eremitt og tingrettsdommer, som motvillig påtar seg å være hoveddommer da saken kommer opp. 
Nicolai Berge, den mange hadde stemplet som stakkarslig og mislykket på mange måter, aller mest som politikeremne og forfatter av uforståelige, rare noveller. Om han ikke vil forklare seg i formelle former, skriver han ned det han har opplevd, både før drapene og etter at søkelyset rettes mot ham, og vi får lese om både flaue hemmeligheter, ideer, tanker og grublerier. 

Romanen er opplagt spennende, for er det nå så opplagt at det er Berge som er gjerningsmannen? I så fall: får vi vite hvorfor?? Til tross for spenningsmomentet, er jeg enda mer fascinert av hvordan forfatteren indirekte retter kritikk mot flokkmentaliteten vi så lett lar styre, han snur speilet mot leseren, og det er umulig å ikke reflektere over spørsmål som hva motiverer oss til handling/ passivitet? Ser vi løsninger, sannheten eller bare en utvei? Blir et utsagn sant hvis det sies mange nok ganger av mange nok mennesker? Har man snudd mange nok steiner hvis man har fått vondt i ryggen? 

Jeg sier som tingrettsdommer Malm:

Er det en ting jeg har lært av skjønnlitteraturen, så er det at det ikke finnes noen sannhet, alt er bare historier.

Her er en av de desidert beste. Den er så god at jeg lånte den på biblioteket og leste den etter at jeg hørte lydboka... Begge utgavene er fantastiske, det spiller ingen rolle om dere velger det ene eller det andre. Her er alt perfekt, fra ide og oppbygging til persongalleri, språk og opplesing. Terningkast åtte!

*************
Spilletid 14:46/ 379 sider
Lest av Hedda Munthe, Kyrre Haugen Bakke og Yngve Berven
Lydfil kjøpt sjøl

torsdag 7. september 2017

Kvinnen med rødt hår, av Orhan Pamuk

Orhan Pamuk er omtalt som Tyrkias mest betydningsfulle forfatter, han har gitt ut en rekke romaner som også er oversatt til norsk, og han har mottatt smått og stort av litterære priser- selveste Nobelprisen inkludert. Så hvordan kan det ha seg at jeg ikke har lest noe av ham tidligere? Kanskje den geografiske avstanden bedrar til at forfatterskapet føles fjernt eller uaktuelt? Mange av bøkene er omfangsrike, for ikke å si mursteinstykke- det i seg selv gjør meg skeptisk, for hva om boka ikke fenger? Det er jo så vanskelig å legge dem vekk når en først har begynt, og skrekken er at jeg skal kaste bort dyrebar lesetid på bøker som ikke svarer til forventningene.
I ulesthylla står forresten ei slitt utgave av Pamuks "Snø" som kom ut på norsk i 2005, året før han mottok bokprisen i Sverige. Den er utsolgt fra forlaget, og det var litt av et arrangement å få den i hus, men det er en helt annen historie, og målet er at den skal leses i forbindelse med Heddas bokhyllelesing i november og desember. (En annen historie og et annet mål, er selvfølgelig å klare å hoppe på toget med bokhyllelesing generelt. Jeg falt av i juni/juli, men augustboka er lest, så det ser tross alt ikke helsvart ut ;o)

Som dere ser, har avisanmelderne vært samstemte og positive. Det samme har de bloggerne jeg har funnet omtaler hos, Tine, Kleppanrova og ikke minst Rose-Marie som alltid skrever de grundigeste og best begrunnede omtalene! Her går jeg med andre ord ikke helt i takt med Folk Flest.

Vi er i Tyrkia, fortellinga begynner på søtti- eller åttitallet, og kort fortalt handler boka om en unggutt som føler seg forpliktet til å bidra økonomisk da faren forsvinner, og familien dermed mister hovedforsørgeren. Tilfeldighetene gjør at han blir håndlanger for en brønnmester, det er gode utsikter til en bra fortjeneste, det vil si HVIS de finner vann. Unggutten Cem lar seg lett distrahere, først og fremst av kvinnen med rødt hår, han blir utålmodig og i et uoppmerksomt øyeblikk forårsaker han ei ulykke; et spann med stein velter over brønnmesteren som er nede i brønnen. I fortvilelse og redsel for at han kan ha drept et menneske, flykter han fra stedet og han forteller aldri noen om hva som har skjedd, heller ikke hans kommende ektefelle får vite noe om dette kapittelet i livet hans. Dette mulige drapet, uvissheten om hvordan det gikk, redselen for å bli pågrepet ligger over Cem i alle år. Samtidig blir han nesten sykelig opptatt av historien om Ødipus som uten å vite det dreper sin far og ligger med sin mor, OG det persiske eposet om Rostam og Sohrab, der Rostam dreper sin sønn Sohrab- også det uten å vite hvem han dreper. I sum gir dette en uhyggelig stemning som gjør at historien får et aldri så lite snev thrilleraktig uttrykk.
Forholdet mellom fedre og sønner, løgner (eller kanskje mer det å holde tilbake sannheten), historiske forhold og samfunnsutvikling i Tyrkia er også viktige temaer i denne lille romanen som, til tross for spenning og helt klart mange suverene kvaliteter, ikke fenget helt. For meg ble det litt for mye fram og tilbake med disse gamle mytene, i tillegg kan sikkert noe av misnøyen settes på kontoen for manglende konsentrasjon, feil tid og sted.


****************************** 
Spilletid 6:41/ 271 sider
Oversatt av Ingeborg Fossestøl
Forbilledlig lest av Øystein Røger
Lydfil fra forlaget

torsdag 31. august 2017

En sommer er over

...men minnene om den består... Kirsti Sparboe asså, hun fikk sagt det! Eller kanskje det var Benny Borg og Andres Diesen som la ordene i munnen hennes, og det derfor er de to som skal kreditteres? Samma det, september står nærmest og klorer på døra og vil inn, så jeg må sette meg ned og skreve noen ord om årets Sommerbøker, med stor-S.
"Sommerbøker" er et begrep uten en helt klar definisjon, men mine sommerferske erfaringer tilsier at vi er i nærheten av tidligere tiders kiosk-litteratur, eller det man resten av året ofte kaller damelitteratur. Uansett hva en velger å kalle det, er viktige ingredienser noe sånt som kjæreste-spøkelser fra fortida, to eller flere parallell-historier; før og nå, familiehemmeligheter, fatale misforståelser, snørr og tårer- og noen ganger er det akkurat det man trenger, enten for å la seg rive med og underholde, for å drømme seg bort, eller som i mitt tilfelle: finne tilbake til gleden ved å lese. Den har vært ganske laber lenge, men endelig føler jeg det begynner å ta seg opp, og disse bøkene har vært med på å dra meg opp av hengemyra.

Hemmelighetene på Nanreath Hall av Alix Rickloff er et spennende og fascinerende britisk kostymedrama! Vi følger mye av standard-oppskrifta; den ene historien har første verdenskrig som bakteppe. Katherine Trenowyth velger å følge hjerte sitt, kjærligheten og drømmene sine, hun trosser foreldrene og gir dermed avkall på rikdom og et enkelt, bekymringsløst (?) og forutsigbart liv. Tragisk nok blir hun gravid, kjæresten fordufter, hun føder ei datter, men blir syk og dør før jenta er voksen. Anna vokser derfor opp hos et ektepar som var Katherines beste venner. De har aldri holdt bakgrunnen hemmelig, men det har liksom aldri passet å fortelle alt om moren hennes. Til slutt ber de Anna komme hjem på besøk, og planen er at de endelig skal fortelle henne alt de vet- problemet er bare at det igjen er krig, tyskerne bomber London til det ugjenkjennelige, og det eneste Anna finner da hun kommer hjem, er knuste bygninger, ruiner og en ødelagt by. Fosterforeldrene er døde, og dermed har hun ingen å stille alle spørsmålene hun har om de biologiske foreldrene. Tilfeldighetene gjør at hun som sykepleier blir sendt til et gods som delvis er omgjort til sykehus for krigs-skadde, det samme godset som moren vokste opp på, der restene av familien fortsatt bor i en egen fløy- det er anledning og på høy tid å finne ut av familiehemmelighetene!
Det jeg likte best ved denne, var at de to verdenskrigene knyttes sammen på en måte jeg ikke har sett tidligere, i tillegg har den et fornøyelig persongalleri og nok spenning til at man bare må lese litt til.
Jeg er dessverre ikke like entusiastisk når det kommer til oversettelse og språk. Her er det litt for mange rare ordvalg og kronglete setninger til at det blir full pott. Terningkast 4.

Når vi møtes igjen er Kristin Harmels tredje bok på norsk, men det er den første jeg har lest.
Vi er i Orlando, USA. Emilys foreldre var skilt, og moren hennes døde da Emily var atten. Faren benytet ikke "anledningen" til å gjenoppta forbindlesen med dattern og forholdet deres er forståelig nok iskaldt, selv om faren i det senere har prøvd å komme nærmere datteren. Nylig døde Emilys farmor, og til alt overmål har hun mistet den faste jobben som spaltist i ei avis, og må prøve å klare seg som freelancer (WOW! Vi har det greit i Norge som har NAV i ryggen hvis det skulle knipe!) En dag får hun en akvarell i posten. Et vakkert bilde av en kvinne i en kornåker, med soloppgang og en fantisk fiolett himmel. Bildet er av bestemoren, men hvem er kunstneren, hva betyr den kryptiske teksten på lappen som fulgte med,  og hvem kan den anonyme avsenderen være? Det er på tide å begynne å nøste! Her skal det nøstes i to retninger, Emilys egen fortid med skjebnesvangre valg hun tok i kjølvannet av morens død, og alle mysteriene som fulge maleriet.
Dette var en overraskende sammensatt og innfløkt historie! I tillegg til den betente familiehistorien, får vi en dose krigshistorie, litt kunsthistorie, gammel kjærlighet, ondskapsfulle løgner, hjerteskjærende tap og surprise..: HAPPY ENDING! Men heldigvis ikke bare happy, og ikke bare slik man skulle forvente.
Her var det fint lite å pirke på og jeg likte denne et par hakk bedre, så det blir terningkast 5 og helhjerta anbefalinger ☺

Sarah Jio er nok et kjent navn for de fleste som følger med på ny, oversatt litteratur, men det har vært få bloggomtaler å lese rundtforbi. Jeg har kroet meg i fordommer og tenkt at bøkene sikkert er både grunne og glatte, men da For evig fikk terningkast fem av Cahtrine Krøger i Dagbladet i sommer, tenkte jeg at det var på tide å konfrontere fordommene mine. Om ikke en gang for alle, så i hvert fall når det gjelder denne forfatteren. (Man skal vokte seg vel for å ta seg vann over hodet ;o)
For evig er Jios sjette (!) bok som er oversatt til norsk, og vi møter først og fremst den på alle måter vellykkede gravejournalisten Kaily Crane i Seattle. Hennes rike forlovede Ryan er oppover ørene forelsket og virkelig tilber Kaily, selv om de to har totalt ulik bakgrunn og verdisett. De holder på med bryllupsplanlegging da Kaily plutselig en dag møter en mager, møkkete, illeluktende mann kledd i filler. Til tross for at det har gått ti år siden han forsvant sporløst, og det nærmest er umulig å skjele ansiktstekkene bak skjegg og hår, er hun sikker på at mannen er Cade. Ungdomskjæresten, den store kjærligheten, den det ikke går an å legge bak seg eller glemme. Dette møtet på gata varer bare et øyeblikk, og vipps så er Cade borte igjen. Hva gjør man da? Joo... man begynner å lete, ber om litt fri fra jobben, leter, lyver for forloveden, leter- og finner! Et menneske hvor rullgardina har gått ned, som ikke viser tegn til gjenkjennelse, uten språk, syk, etter hvert skadet, hjelpeløs. Men denne kjærligheten, vet dere! Nevnte jeg at den ikke lot seg glemme?
Det må sies at alt ikke er 100% troverdig (dvs: en del av replikkene til Ryan er temmelig håpløse...), men samtidig må jeg si at det er bortimot 100% engasjerende, spennende, vakkert og rørende! Dette er antakelig min favoritt av disse tre, og absolutt ei bok jeg kan anbefale til den som ønsker seg en lettlest pageturner. Jeg har allerede anbefalt den i så entusiastiske vendinger at jeg fikk spørsmål om jeg angret på at jeg ikke hadde lest noe av forfatteren før. Svaret er selvfølgelig nei! Nå har jeg jo alle de andre bøkene hennes til gode, og kan nesten glede meg til neste gang jeg får lesehangover og begynner å lete etter noe som kan vekke leselysta på nytt. Da har jeg Sarah i bakhånd. Slikt er godt å vite!
Sensommergleder :o)


tirsdag 29. august 2017

Liebhaberne, av Anne B.Ragde

Da er "Liebhaberne" hørt til endes, bringebærene vel bevart i frysern- og jeg er vel kanskje mer fornøyd med bærhøsten enn boka..

Vaskeseddelen forteller:
Tormod Neshov er vergeløs mot minnene som overmanner ham om nettene, selv om han er trygg nå, på sykehjemmet. Ikke for alt i verden vil han besøke Neshov, hvor Torunn har overtatt og er i ferd med å få skikk på den falleferdige gården, samtidig som hun blir stadig mer delaktig i driften av Margidos begravelsesbyrå. 
Erlend har tatt permisjon fra jobben for å holde øye med oppussingen av villaen i Klampenborg, og livet kunne vært dejligt, hadde det bare ikke vært for Krummes nye kostholdsregime. 

Forrige bok i serien om den dysfunksjonelle familien fra Neshov, "Alltid tilgivelse" var en velkommen overraskelse og en grei repetisjon av Hvem-Hva-Hvor fra de første bøkene, men utover det, syntes jeg det var lite nytt. Jeg har hatt høye forventninger om at "Liebhaberne" skulle ha mer driv og drama, a´la "Berlinerpoplene" og de første bøkene, men jeg ble faktisk litt skuffet denne gangen også. For all del: vi møter de samme menneskene som vi allerede er blitt glad i, og sånn sett er det trivelig. Vi blir bedre kjent med Tormods historie og det er så absolutt interessant, og det skjer ting som definitivt er dramatiske nok, men det er først mot slutten. For meg blir for mye beskrivelser av detaljer og ubetydeligheter, og for lite menneskelig teater. Jeg synes også forfatteren har gjort budskapet altfor tydelig ("vi må forholde oss til døden"), og at hun har lagt inn i overkant mange løse tråder som det kan spinnes videre på i kommende bøker- for til tross for at mange omtaler dette som det siste vi får høre fra familien, så bekrefter Ragde i et NRK-intervju at hun er i gang med nok en oppfølger. Det gleder jeg meg tross alt til, og det er med en viss lettelse jeg leser at boka neppe kommer til neste år, fordi hun må bruke litt tid. 

Mange bloggere har lest boka, og de fleste har likt den bedre enn meg, f.eks Tine, Randi og Ingunn.

*************************
Spilleti 9:27 / 318 sider
Lest av Anders T. Andersen
Boka har jeg kjøpt selv

søndag 13. august 2017

Liebhaberne, Anne, Margido og Berit på bærtur

Jeg er litt glad for at det er flere bokbloggere enn meg som har latt blogging gå på sparebluss i sommer. Jeg er ikke fullt så glad for at det for min del ikke bare er blogginga som har gått for lut og kaldt vann, men lesinga også. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd!! Jeg har definitivt ikke vært spesielt opptatt med andre ting, jeg har bare ikke funnet ro til å lese- jeg har ikke klart å konsentrere meg, rett og slett. Det har blitt litt tvangslesing for å prøve å finne igjen lesegleden, men det har altså butta i mot.
Nå har jeg lasta ned Anne B. Ragdes aller nyeste lydbok, Liebhaberne, for jeg husker hvor hyggelig det var å møte igjen Torunn, Margido og resten av klanen da jeg hørte "Alltid tilgivelse", og har dermed et lønnlig håp om at de skal få meg ut av hengemyra. Jeg er nok antakelig så langt unna en liebhaber som man kan komme, men akkurat villbringebær- det er jeg svak for og snubler rundt med bærspannet mitt og hamstrer så jeg skal ha- ikke bare litt- men mest mulig i fryseren til vinteren! Planen er i dag som i går: Ta med meg Anne og Margido på bringebærtur!

søndag 23. juli 2017

Rakels bok og Hannahs brev

To bøker skrevet av Sissel Værøyvik. Til tross for at det er samme stil på forsidene og titlene følger samme gata, tok det meg skammelig lang tid før jeg skjønte at bøkene henger sammen. Det er nesten så jeg er flau over at noe så opplagt gikk meg hus forbi, men jeg setter det på kontoen for at det tross alt er noen år sida jeg leste den første, Rakels bok. For at ikke flere detaljer skulle glippe unna, satte jeg lydboka "Hannahs brev" på pause mens jeg plukka fram Rakels bok og leste den omigjen. Jeg husker at jeg ikke var over meg av begeistring da jeg leste den første gangen, og jeg innrømmer glatt at jeg ble skeptisk da jeg omsider oppdaga sammenhengen. Det rare er at jeg likte boka bedre ved andre gangs lesing! Det har så vidt jeg husker aldri skjedd meg før- som regel blir jeg litt skuffet når jeg leser bøker på nytt- i beste fall har de gitt noe av den samme opplevelsen som første gang.
Veldig kort oppsummert: "Rakels bok" gav leserne livshistorien til jødiske Rakel som ble sendt fra Bratislava i Tsjekkoslovakia for å slippe nazistenes forfølgelser da hun var lita jente og krigen truet. Hun kom til Norge og mye av livet bodde hun her i landet, og her forteller hun historien sin til vår tids Ella, ei ung bergens-jente som har kommet tilbake fra USA etter at foreldrene døde i ei voldsom trafikkulykke.
"Hannahs brev" tar i første omgang leseren (og lytteren) med til New York der vi blant andre møter Billie som nylig har vært utsatt for ei ulykke og flyttet tilbake til leiligheten hun vokste opp i. Der finner hun igjen et skrin med brev hun gjemte da hun i sin tid flyttet ut, og til sin store overraskelse finner hun ikke bare de brevene hun selv la der, men noen uforklarlige svarbrev skrevet av noen andre enn henne selv. Det viser seg at den mystiske brevskriveren er Hannah, som i den første boka er nevnt som ei jente Rakel møtte på toget da de ble sendt fra Bratislava. Jentene utviklet et nært og varmt vennskap etter at de mistet familiene sine, men i voksen alder mistet de konakten med hverandre. I "Hannas brev" får vi vite hva som skjedde da kontakten ble brutt, og vi får en stemningsfull, dramatisk, hjerteskjærende, spennende og ikke minst interessant fortelling om livet bak jernteppet, om skjebnens krumspring, motgang, tilfeldigheter, kjærlighet, vennskap og hemmeligheter.
Hver for seg er bøkene gode. Sammen er de enda bedre! Jeg er imponert over at forfatteren har klart å skape så sammensatte og innfiltrerte historier, at de henger så godt sammen uten at de får preg av føljetong. (Rart skrevet, men det er den eneste måten jeg klarer å beskrive det på) Krigen og dens konsekvenser, spesielt for jødene, er viktig i begge bøkene. Det samme er betydningen av familie, fravær av familie, vennskap, evnen til å stå opp for seg selv- og sine nærmeste hvis man er så heldig å ha noen som virkelig står en nær. Leseren (og lytteren) blir tatt med til flere land, ulike tidsperioder, forskjellige miljøer og blir kjent med et fargerikt og truverdig persongalleri. Ekstra pluss for den rørende historien om tolv år gamle Patti!
Det er lett å anbefale begge bøkene, og aller helst bør de leses i sammenheng for at man skal få med seg alle hint, detaljer og finurligheter!

Rakels bok
Gyldendal, 2014
392 sider

Hannah brev
Spilletid 11.29/ 352 sider
Lest av Petronella Barker
Lydfil fra forlaget

torsdag 20. juli 2017

De som faller, av Noah Hawley

Jeg har hørt ei spennende og på sitt vis skremmende lydbok, "De som faller" av Noah Hawley. Boka har fått mye hederlig omtale i avisene, men jeg mener absolutt flere lesere/ lyttere bør gi den litt ekstra oppmerksomhet.
Originaltittlen er Before the Fall, som jeg synes er mye mer treffende enn den norske.
I løpet av en kort flytur, styrter et privatfly uten forvarsel et sted i havet. De to eneste som mirakuløst overlever er den middelandrende relativt mislykkede kunstmaleren Scott og en fire år gammel rikmannsønn.
I og med at omstendighetene rundt styrten er så uklare, begynner mediene raskt og skruppelløst å spekulere, sette ut rykter og de går nesten bokstavelig talt over lik for å skape overskrifter som gir gode seertall- og dermed penger i kassa. Teoriene er mange og både terror, psykoser og selvmord blir nevnt.
Dette er den ene delen av romanen, hvor langt er enkelte villige til å gå for å få oppmerksomhet? Hvor langt er man villig til å tøye strikken for å nå et mål, om det så er rikdom, makt eller heltestatus?
På den andre arenaen sirkles de elleve som var ombord i flyet inn. Med korte tilsynelatende tilfeldige episoder dannes det et bilde av hver enkelt, og slik det framstilles, kan flere av dem hatt et ønske om eller en anledning til å forårsake styrten. Det ligger noe urovekkende og ulmer i fortida til de fleste, og dette urovekkende ligger der som en grunntone gjennom hele boka, helt til man til slutt finner flyvraket med en ferdskriver og taleregistrator som sammen med portrettene av passasjerene og besetningen, gir svar på spørsmålene både etterforskerne, de pårørende og leserne sitter med.

Klikk på bildet for å lese hele omtalene
Dette er ikke bare en krim-roman eller en psykologisk thriller som enkelte har kategorisert den som. Det er like mye en media- og samfunnskritisk roman. Alt er ikke nødvendigvis slik man kan tro, alt er ikke nødvendigvis sensasjoner, noe skjer faktisk bare- og noen ganger er det bagateller som setter igang skredet, den berømte sommerfuglvingen som kan føre til en storm, tua som velter lasset osv.
Romanen er fantastisk godt komponert, rik på detaljer og menneskekunnskap, spenningskurven er jent stigende uten at det blir heseblesende og litt humor og satire ligger på lur, så her får man litt av det meste.
Boka anbefales til alle som liker spennende og litt originale leseopplevelser!

********************************
Spilletid 13:32/ 400 sider
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Flott lest av Espen Klouman Høiner
Lydfil fra forlaget

tirsdag 18. juli 2017

Barbeinthagen har tatt all ledig tid- rikt illustrert

Plutselig, da jeg kjørte det femte trillebårlasset med stein her en dag, slo det meg at "det er barbeinthagen som har all skylda for at det ikke blir noe av alle andre planene mine!" Når jeg tenker over det nå i ettertid, er det faktisk slik det er; Barbeinthagen skyver i hvertfall til side både lesing og blogging, men jeg kan virkelig ikke klage- det dreier seg jo tross alt om ei utrolig inspirerende bok, og endelig er jeg godt igang med mange av hageprosjektene og idéene jeg har grubla på i altfor lang tid.
Gamle jernbanesviller erstattes med ASAK herregårdsmur- fint skal det være!







Vi har vært på Plantasjen for å suplere med noen stauder til det nye steinbedet...
...og planta litt, og kvilt litt før vi gikk løs på neste oppgave:
Fjerne en plenbit for å plante tre nye bjørkebladspirea- Målet er å ha minst mulig plen...
Busker fyller opp bra, men blomstrerdessverre ofte i altfor korte perioder, det løser vi med å snekre fuglekasser av det litt fjonge slaget..
Blomsterenger er noe av det beste med sommer, og denne tar jeg godt vare på- det lukes til og med, slik at det ikke blir for mye engsyre, f.eks.. Biene som bor i kassa bakerst i bildet er ikke overbegeistra for prestekrager, men de har gått med på noen kompromisser
Gamle vaskebaljer av sink er en annen favoritt, og fioler er både bier og andre insekter glad i. Pippa er interessert i alt som har vinger, så da er hun også fornøyd
Igjen: målet er minst mulig gras, som her bak hundehuset hvor det likevel bare var umulig å få det fint; markduk under og utsortert stein fra et nedlagt grusstak. Jeg fryder meg over hvert eneste trillebårlass som legges ut!
 *********************************
Sånn går dagene! Steinbedet har begynt å gro seg til, og det begynner å sjå bra ut. På bildet ser dere også boka som fikk blomsterballen til å rulle, Barbeinthagen av Kari Nygaard (sist lest "Reisen til Bella Coola og Det frosten tok) og Irene Jacobsen. Boka har undertittel "Lag drømmehagen med enkle grep" og når man ser hva resultatet er her hos oss, så er det et levende bevis på at boka faktisk virker! Ofte så er det jo sånn at man blar, leser og kikker, men lufta går litt ut av ballongen fordi man mister motet. Her er lista lagt passe lavt, og det legges vekt på at hage skal være hygge, ikke prestisje eller mas. Man får bøttevis av tips til hvordan man kan planlegge og innrette seg, og forslag til plantekombinasjoner og løsninger slik at man kommer i gang. Nyttevekster, blomster, vegger, gulv og tak, hageselskaper og dekorasjoner av yme slag. Målet er ikke å bli ferdig eller å få en utstillingshage, men å ha et sted å kose seg, alene med bøker og bier, eller sammen med familie og venner.
Boka er nydelig illustrert, og med tekst og bilder formidler forfatterne en hageglede som virkelig smitter! Når det er sagt, må jeg nesten legge til at dette er ei bok som kan gled folk som ikke har hage også. Jeg grubla fælt på hva jeg skulle gi til et eldre ektepar som feira bursdagene sine på et eldresenter, ganske reduserte og immobile nå, men i sin til ivrige hagemennesker- "Barbeinthagen" ble løsningen- og de ble så glade! Senere sa de at den hadde gitt dem mange hyggelige hagestunder og det er selvfølgelig en fjær i hatten til forfatterne! 

Forresten så finnes det en snarvei til barbeinthagen... Man tar ganske enkelt skoene sine og planter blomster i dem, sett skoene på trappa, sett deg ned ved siden av og vift med tærne! Enklere og bedre blir det neppe!
Barbeinthagen- Lag drømmehagen med enkle grep
174 inspirerende sider
Kari Nygaard og Irene Jacobsen

Selv om (eller ettersom?!) den har lagt beslag på nærmest all fritid, vil jeg utrope denne til årets hage- og inspirasjonsbok, og når siste trillebårlasset er kjørt, kan det hende det blir nye blogginnlegg om helt andre bøker her. 

tirsdag 4. juli 2017

Snille hunder kommer ikke til Sydpolen av Hans-Olav Thyvold

En helt vanlig samtale, en helt vanlig dag i et hundeliv...
- Du Lilli..? Du vet at snille hunder ikke kommer til Sydpolen?
- HÆÆÆ??? Du kødder nå, mutter?!
- Nope. Sånn er det, banna bein.
- Hmm... Jeg får gnage litt på denne boka da, kan hende det er slemt nok til at jeg kommer meg ut på ekspedisjon etter hvert..

Vel, Lilli er nok for snill til å komme seg til Sydpolen, dessuten tror jeg ikke hun helt har fått med seg hvordan det faktisk gikk med uhorvelig mange av de hundene Roald Amundsen hadde med seg på den berømte beryktede polferden. Nå er hun jo fortsatt ganske lita, så jeg tenker det er best at hun får leve i uvisshet om akkurat det ei stund til.
Boka derimot- den vil jeg at flest mulig skal få vite om og ikke minst lese! Man kan fort tenke at dette er ei bok for hundefolk, og det er det jo naturligvis, men den er absolutt ikke bare for hundefolk! Fortelleren er en hund som kalles Tassen blant venner, det vil si stort sett bare Major Thorkildsen og Fru Thorkildsen, og det var Majoren som i sin tid tok avgjørelsen om å kjøpe Tassen. På grunn av en skjønnhetsfeil hadde han blitt kullets "overligger", den ingen ville ha fordi den aldri kunne bli en utstillingshund. Nå går det ikke altfor lang tid før Tassen merker at noe forandrer seg med Majoren, og det viser seg at han har kreft, han dør og overlater Tassen og Fru Thorkildsen til seg selv og dragevannet. På en av sine mange turer for å skaffe mat og ikke minst drikke, tar de turen innom Fru Thorkildsens tidligere arbeidsplass, biblioteket, for å låne ei bok om nevnte Amundsens ekspedisjon. Dermed blir det høytlesing, forklaringer og diskusjoner, mens de prøver å holde valpen til Fru Thorkildsen og tispa hans på betryggende avstand.
Tassen er en observant og klok hund med et svært rikt ordforråd, og romanen begynner riktig så fornøyelig. Forfatteren har en fantastisk evne til rett og slett se menneskene med dets selvmotsigelser, selvbedrag og ikke minst menneskets hang til å strekke grenser hvis det gjør veien til målet litt lettere. Alvoret ligger selvfølgelig på lur, og leseren skjønner raskt at historien ikke nødvendigvis vil få en morsom eller lykkelig slutt.
Dette er ikke en typisk underholdningsroman av typen raskt lest og enda raskere glemt. Det som skjer mellom linjene, og som Tassen tolker på sin hunde-måte, er såpass alvorlig at i hvertfall jeg har fundert mye etter at jeg leste den ferdig. Temaer som å bli gammel og ensom kan man aldri kimse av, og når det kombineres med enkelte menneskers vilje til å gå over lik for å skaffe seg det de ønsker seg, det være seg heder, ære, makt eller rikdom, ja da blir det faktisk tankevekkende. Og en smule oppsiktsvekkende at det er en hund som fører leseren inn i den filosoferende tilstanden.

Til tross for manglende regneferdigheter, kan et aldri så lite skjevt blikk på hva som skjedde da Fru Thorkilsen skulle få besøk av Hjemmehjelpen gi en pekepinn på hvordan en hund betrakter oss (s 121- 122 i papirboka):
Fru Thorkildsen ble forespeilet hjelp, og trodde hun skulle få hjelp til det hun trengte hjelp til, men nei. Hjelp til å vaske klær kunne hun få, selv om hun fint kunne gjort det selv, og hadde ikke huset vært støvsugd allerede, kunne hun fått hjelp til det også. Men det hun virkelig trengte hjelp til, å få være seg selv på sitt beste, det kunne hun ikke få hjelp til.
Fru Thorkildsen ble motløs. Jeg kjenner henne så godt at hun trengte ikke fortelle meg det. Og motløshet pluss TV pluss dragevann minus kveldstur er lik Fru Thorkildsen i en røys på baderomsgulvet. Såpass matematikk har jeg skjønt.

Hvis det skule være det minste lille snev av tvil: JA! Denne bør dere unne dere, om ikke alle er hundemennesker, så er dere jo mennesker lell!
Pervoluto har skrevet om boka, og forfatteren har hatt en kronikk (eller et innlegg, jeg er litt usikker på forskjellen: lengden på skriveriene?) i Dagsavisen som er vel verdt å få med seg.


Stikkord: interessant, original og tankevekkende
Aschehoug, 2017
299 sider
Takk til forlaget for lese-eksemplar ♥

torsdag 29. juni 2017

Sommerboka- så rart!

Sommerlesing og seteridyll
I det siste har jeg lest om Sommerboka både i Dagbladet og på NRK, og det har fått meg til å fundere litt. Aller mest over at når NRK ber seks norske forfattere anbefale pocketbøker det passer å ha med på stranda i sommer, velger fire av dem å oppfordre (sin potensielle) norske lesere å velge bøker som ikke engang er oversatt til norsk!! Jeg vet egentlig ikke om jeg blir mest irritert, trist eller forundra... Tenk at norske forfattere ikke gidder å bruke den anledningen til å heie på norsk litteratur? Jeg klør meg i hodet. Uansett, Maja Lundes "Bienes historie" har jeg allerede, som mange andre, både lest og likt, så jeg går god for det tipset. Den andre forfatteren som får litt heiarop, er Kenneth Moe, som til nå har vært ukjent for meg. Det skal det bli forandring på nå med en gang! Det var tre ledige eksemplar på ebokbib, så de er allerede lasta ned.
Dagblade hadde litt annen vinkling på sin artikkel om sommerboka. De har tatt for seg nye bøker fra en formodentlig lettlest feel good/ happy tears- sjanger. På den oversikta er det kun ei "norsk" bok som er med, nemlig "Malerens muse" Lisa Strømnes. Det har nok ikke gått en eneste bokblogger hus forbi at mange allerede har lest og likt den, men jeg er altså ikke blant dem- som har lest boka, altså! Jeg håper jeg får gjort det i løpet av sommeren, og selvfølgelig har jeg forhåpninger om at den skal score høyt også hos meg. Den finnes også på biblioteket, men foreløpig er det ingen ledig, så den må nok vente litt, ser det ut som. Ellers var det flere bøker som frista på Dagbladets liste. Når avisa triller femmere for denne typen romaner, er det all grunn til å forberede seg på lesemaraton! Familiehemmeligheter, gods, misforståelser, tapt kjærlighet, drama og mysikk- jeg tar meg selv i å tenke at det ikke er helt krise om det ikke bare blir strand-vær i sommer; det skal nok gå helt fint å kroe seg i et lesehjørne inne også ;o)

Hvis dette ikke skulle bli nok sommerlesing, har jeg helgardert med et tre måneders digitalabonnement på Dagbladet. Tilbudet på 99,- kroner inneholdt også tre gratis pocketbøker fra tilbudstorget i de fysiske Ark-bokhandlene, så da ble det jammen litt ekstra sommerlesing der også.
Mange av bøkene som lå der, hadde jeg lest allerede, men disse tre fikk bli med meg hjem- jeg er usikker på om jeg kommer til å prioritere "Ardennene 1944", men gemalen hadde stor tru på den og hadde lyst til å lese, så da ble det slik. Strengt tatt var det vel han som betalte abonnemente også, så da er det kanskje rett og rimelig at han fikk velge seg ei bok, han også... "Den lave himmelen" og "Bildet av Rebecca Winter" kan jeg ikke huske å ha lest noe om, men de ser ut som helt perfekte sommerbøker, så jeg satser på at det blir en bra sommer, uansett om bøkene leses inne eller ute!

søndag 25. juni 2017

Skrekkelige ild-mennesker og døden ved vann

OK, den overskrifta var kanskje ikke den mest opplysende, men jeg har nå engang litt moro av å lage kryptiske overskrifter, og det er på tide med et nytt lite samleinnlegg... Skriveøvelsene tar mer og mer form av leksjoner i selvdisiplin, men det er vel greit nok det- de fleste av oss kan ha godt av både repetisjonsøvelser og kurs for viderekommende innen akkurat den grenen, tenker jeg.

Denne gangen er det tre bøker som skal få noen ord, something old, something new, something borrowed, something blue... 
Litt kronologi blir neppe feil, "Døden ved vann" av Torkil Damhaug er den eldste, og den jeg leste først. Boka var egentlig plukket ut til å bli bokhyllelesing i august, men slik gikk det ikke! Boka er lest og likt, til og med så godt at jeg leste ei bok til av samme forfatter da jeg først var i siget.
Boka har flere handlingstråder som naturligvis henger sammen, på en måte som først gjorde meg uhyre nysgjerrig- deretter irritert og til slutt overraska. Da kan man vel ikke si annet enn at leseopplevelsen var bra?
Boka åpner med en lang prolog, hvor vi får høre om tolv år gamle Jo som er på syden-tur sammen med foreldrene og småsøsknene sine. Foreldrene drikker tett, Jo må være barnevakt og det skinner gjennom at det er mye som plager Jo- og det legges opp til at leseren skal ane at fæle ting er i vente.
Deretter gjøres det et hopp tolv år fram i tid, og vi møter norske Liss som  bor, jobber og studerer i Amsterdam. Hun har alltid levd et forholdsvis utsvevende liv, men da hun får en telefon om at søstera Mailin, som er den eneste hun virkelig bryr seg om, har forsvunnet, brenner hun ettertrykkelig alle bruer, og drar rett tilbake til Oslo for å hjelpe til med å finne ut hva som kan ha skjedd.
Vi blir etterhvert kjent med et variert og truverdig persongalleri, etterforskere, familie, kollegaer av Mailin, venner og bekjente av den ene og den andre. Det virker som at mange har ting de ville holde skjult, og løgner, ubehagelige konfrontasjoner og situasjoner er viktige virkemidler i historien. Perspektivet veksler stadig, og bidrar til å stresse leseren, samtidig som stemningen er gjennomgående mørk og uhyggelig- vi vet jo at forsvinninga har forbindelse til den omtalte sydenturen, en eller annen skjuler hvem han eller hun egentlig er, men man skal være mye mer oppvakt enn meg for å se sammenhengen før forfatteren avslører den!
Spennende, overbevisende og overraskende- det er lett å trekke konklusjonen at forfatteren både er kunnskapsrik og rik på erfaringer fra flere fagfelt som kan gi dybde og truverdighet til en psykologisk thriller som dette.

Tommel opp- jeg gikk rett over på neste bok fra Damhaug, "Ildmannen" som jeg lånte på biblioteket, kom ut på Cappelen Damm første gang i 2011. Dette er også en psykologsk thriller hvor leseren blir sittende å lure på hvem den anonyme stemmen tilhører.
Til å begynne med får vi høre historien om en unggutt som kommer fra Pakistan til Norge på 70-tallet. Mye handler om dype kulturkonflikter, å gå seg vill i et samfunn som ikke på noen måte ligner det han kommer fra, men likevel prøve å tilpasse seg slik at han kan bygge ei framtid i det nye landet.
Nå som jeg sitter her og skriver, slår det meg at Damhaug bruker samme navne-trikset som i forrige bok: vi aner hva som skjer, men vet ikke hvem personene fra "den gamle historien" er da nåtidshistorien tar til! Det er et superenkelt og supereffektivt grep, rett og slett!
Det begynner som en enkeltstående, men likefullt grusom gårdsbrann der bortimot tretti hester brenner inne. Snart oppstår flere banner, og leseren skjønner raskt at det er samme ildspåsetter og at han har et prosjekt som på en skrudd måte gå ut på å hevne ting som har skjedd i fortida.
Samtidig blir vi kjent med Karsten, en unggutt som er genierklært av klassekameratene, og følgelig holdes litt utenfor "det gode selskap". Da klassen får en ung vikarlærer, forandrer mye seg. Vikaren blir oppmerksom på Karsten, støtter ham når han havner i trøbbel, og gir mer eller mindre gode råd om hva han bør foreta seg.
Som i forrige bok: synsvinkler, perspektiv og ikke minst før og nå, endres stadig vekk. Det er ikke vanskelig å holde styr på hvem, hva, hvor- men det er altså dette elementet at man ikke vet hvem menneskene i den tidlige historien er når de dukker opp i det som foregår her og nå. Jeg ble forferdelig nysgjerrig på akkurat dette, og irriterte meg fryktelig på at jeg er en så elendig etterforsker!!
Plottet er intrikat og finurlig- og det samme kan sies om måten romanen er bygd opp. I tillegg er slutten, her som i den forrige, overbevisende og uforutsigbar.  Det aller beste jeg kan si om dette som ble et nytt bekjentskap for meg, er likevel at det fortsatt er kake igjen- flere spenningsbøer fra Damhaug lokker og venter!

Det er jo ikke slutt på ild og spenning med dette. Tidligere i år ble "Ildbarnet" av S.K. Tremayne (pseudonym) utgitt på Lydbokforlaget (og Font Forlag), og jeg mannet  kvinnet meg opp å spurte så  pent jeg kunne om å bli tilgodesett med ei aldri så lita lydfil. Det fikk jeg, og etter mye om og med og at og fram, har jeg endelig hørt den ferdig.
Rachel har vokst opp i et av fattigstrøkene i London, men nå kan det virkelig se ut til at lykka har snudd og hun har skutt gullfuglen! Etter kort tids bekjentskap har hun kasta seg ut i det, gifta seg med stjerneadvokaten David og flytta til den avsidesliggende herregården han har arva i Cornwall, helt sør i England. For å gjøre glansbildet perfekt, har hun blitt stemor til søte, sjarmerende Jamie. Eventyret utvikler seg snart til et mareritt. Den først så bedårende stesønnen blir mer og mer inneslutta, sier de merkeligeste ting og oppførselen hans er så skremmende at Rachel til slutt begynner å lure på om det er Jamie eller henne selv det holder på å rable for. For å gjøre situasjonen enda mer uutholdelig, har hun fått mistanke om at det er noe som ikke stemmer med dødsfallet til Davids første kone, den blendende vakre og dyktige Nina. Samtidig med at Rachel begynner å grave i fortida, innser David at han har gjort en gedigen tabbe ved å gifte seg med snokete Rachel, og han er villig til å gå svært langt for å beskytte sønnen mot avsløringer som kan få følger for dem begge.
Slutten er heftig og mildt sagt overraskende- om enn ikke 100% troverdig. Eller, den aller siste slutten er troverdig nok, og jeg kan til og med like den. Det er forklaringene på alle spørsmålene, mistankene og hemmelighetene jeg har litt problemer med å svelge. Dialogene er heller ikke alltid like realistiske, og tankene og handlingene til det nygifte paret skurrer mer enn en gang- men for all del: jeg har vært nygift bare en gang selv, og det er kanskje et tynt grunnlag å uttale seg på?
Beskrivelsene av miljø, omgivelser, vær og vind er gode, idéen bak boka er fiffig, og hvis man er villig til å svelge noen små kameler, er dette helt grei underholdning, av typen Oi, såpass?! Den så jeg ikke komme ;o) Dette er vel innvendinger man ofte kan ha i forhold til krim, og vil du lese en grundigere og litt mer positiv omtale, er det smart å klikke seg videre til Tine sin blogg.

**********************
Hvis dette ble i meste laget ild og død og skrekk og gru, så kan jeg glede dere med at jeg for moro skyld  googlet "Ildkvinnen", ettersom vi har både -mann og -barn i ett og samme innlegg her. Og tru det eller ei! Det finnes (eventuelt fantes....) ei bok som het "Ildkvinnen" også! 
-Og bare for å ha sagt det, i tilfelle noen skulle begynne å lure: Nei, jeg har ikke lest denne. Nei, jeg har ikke planer om å lese den. Nei, jeg trur ikke boka er å få kjøpt lenger, men tar jeg ikke fullstendig feil, selges det fortsatt bøker innen samme sjanger, med sammet type forsidebilder. Bare det i seg selv er rimelig fascinerende, spør dere meg!

tirsdag 20. juni 2017

Nøkken, av Nathan Hill

På 1940-tallet emigrerte unggutten Fritjof Andresen fra Hammerfest til Amerika. Han byttet navn til Frank, giftet seg og ble far til ei lita jente, Faye. Ble en god borger, om enn noe sær og utilnærmelig, bare når han fortalte historier om gården han kom fra, virket han glad. 
Faye på sin side ble en skjør unge, i den forstand at hun utviklet en form for angstanfall som plaget henne i peroder helt fra hun var barn. Hun var ekstremt opptatt av å gjøre de rette tingene, og ble følgelig stemplet som kjedelig og strebete da hun vokste opp i Iowa på seksti-tallet. Først da hun flyttet til Chicago for å studere, fikk hun en smak av hva livet kunne ha å by på, selv om oppholdet i byen ble av kortvarig art. Hun fortalte aldri noen om hvorfor hun dro tilbake så raskt, men hun giftet seg med ungdomskjæresten, de fikk en sønn, Samuel, som i likhet med moren var sensitiv og svært forsiktig. Da Samuel var elleve år, forlot moren familien uten noen forklaring, uten å fortelle hvor hun skulle- og uten at hun noen gan gav lyd fra seg. Først etter tjue års tid, fikk Samuel vite hvor moren befant seg; plutselig var hun i alle kanaler, pensjonistterroristen var plutselig på alles lepper, etter at hun ble pågrepet for å ha kastet grus og småstein på en konservativ presidentkandidat ( a' la en viss Trump). 
Dette er historiene til en liten families tre generasjoner, men viser samtidig utviklinga (og konflikter) i det amerikanske samfunnet fra førtitallet fram til vår tid. Med storslått fortellerglede og oppfinnsomhet flettes fortid og nåtid sammen til et bilde hvor tilsynelatende små og uvesentlige detaljer viser seg å være riktig så betydningsfulle elementer når den ferdige veven til slutt kan betraktes med en viss distanse.
En vidtfangende roman om hvordan valg man tar- eller lar være å ta- kan få store konsekvenser for mange, mange fler enn de man tar med i vurderingene sine når man veier for og i mot. Falske anklager, hemmeligheter, løgn, fortielser, uredelighet, feighet og fanteri... Man så mange negative temaer, kan man for trekke den konklusjonen at det er en tung og traurig historie. Man kan virkelig ikke ta mer feil! Dramatiske historiske hendelser krydret med fantasifull fiksjon-  Her er sprudlende humor, poesi, drama og overraskelser som perler på ei snor. Persongalleriet er variert og troverdig, i tillegg til at flere av bipersonene er så tatt på kornet at det er en fryd! Alice som har endt opp med å prøve å redde den stedegne floraen fra en innført løkvekst, Laura Potsdam som ved hjelp av forvokst selvtillit og sleipe triks snor seg gjennom studier så vel som livet og faktisk tar sikte på, en gang i framtida, å stille til valg som president. 

Denne har jeg valgt å høre som lydbok, først og fremst fordi jeg trengte en lang historie som kunne ta meg gjennom noen dager med husmaling, men også fordi Kim Haugen er en opplyser jeg tidligere har hatt godt forhold til. Han gjør fortsatt en god jobb, men denne gangen synes jeg kanskje han har en tendens til å karikere enkelte av personene en smule. Jeg tviler på om flertallet av de som leser bøker, legger mye drama i dialogene, og jeg mener det ideelle er å holde lesehasgheten oppe og dramatiseringa ned når man leser inn lydbøker. 
Ellers har jeg det med å henge meg opp i rare ordvalg og språklige pussigheter, spesielt hvis bøkene er oversatt. Er oversettelsene OK, er språket vanligvis ikke noe jeg tenker over i det hele tatt, men her har jeg mer enn en gang tatt meg i å tenke jøss! Så kreativt og godt oversatt! Kryss i taket og klapp på skuldra til Vibeke Saugestad- oversettelsen er rett og slett briljant, og bidrar til at romanen er en av de beste hittil i år! 

Konklusjonen blir selvfølgelig at dette er ei bok jeg anbefaler på det varmeste- og hva passer vel bedre enn en lang, handlingsmettet roman nå som sommerferien står for døra? Av og til er det deilig å dukke ned i historier som varer og varer, som byr på overraskelser og avsløringer, som byr på grubling, fnising og ettertanke. "Nøkken" har det meste!

Boka er gitt ut på Lydbokforlaget og Gyldendal- og jeg skal prøve å huske å legge inn linker når jeg er nede fra setra igjen. For ordens skyld: jeg har kjøpt lydboka sjøl og har kombinert med papirbok fra biblioteket i HARAM!! Fjernlån er såå kult- Norge rundt for å låne bøker ;o)

torsdag 8. juni 2017

Junikveld og Naturdagbok fra 1906

Jeg har funnet nok ei nydelig bok inne hos Nasjonalbiblioteket. En aldri så liten skjønnhet fra 1906, oversatt og utgitt på norsk så sent (eller tidlig..?) som i 1979. En engelsk dame, Edith Holden, malte akvareller og skrev ned stort og smått av opplevelser og observasjoner gjennom et år. Bortsett fra en del av de (litt dårlig oversatte) diktene boka er krydret med, har det vært en sann glede å klikke seg gjennom denne. Værrapporter, når de første vårblomstene dukket opp, når sanglerkene la egg, hvordan rosehekker blomstret osv. Fullstendig ukomplistert og vakkert fra første til siste side.
Forsidebildet er også "Vignett" for juni- som liksom alltid har vært min måned, og fortjener så absolutt en gjengivelse som er riktigere enn bildet fra bokelskere.no.
...Og når vi først har kommet til juni, hva er vel mer på sin plass enn å trekke fram et favorittdikt av en favoritt dikter, Junikveld av Hans Børli.

Vi sitter i slørblå junikveld 
og svaler oss ute på trammen. 
Og alt vi ser har dobbelt liv, 
fordi vi sanser det sammen. 

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt 
av sunkne solefalls-riker. 
Og blankt som en ting av gammelt sølv 
 er skriket som lommen skriker. 

 Og heggen ved grinda brenner så stilt 
av nykveikte blomsterkvaster. 
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind, 
- det er som om noe haster... 

Å, flytt deg nærmere inn til meg 
her på kjøkkentrammen! 
Den er så svinnende kort den stund 
vi mennesker er sammen 

VI blir nok litt melankolske, Børli og jeg, når vi sitt der på kjøkkentrammen og lar tankene flagre, først litt hit, så litt dit. Den er jo svinnende kort den stund vi har...

...og tidas tann gnager jevnt og trutt, også ved Oppistun Børli, ved Børen sjø i Eidskog. Det er lett å forestille seg at en diktersjel kunne bli preget av å vokse opp et sted som dette.

En av mine juniMORGENER, foreviga fra kjøkkentrappa klokka 03.38, da Lilli bare MÅTTE ut å tisse. Det er fordeler ved alt, til og med å bli vekket så gudsjammerlig tidlig...

torsdag 1. juni 2017

Bokhyllelesing april og mai. Tove trumfer Henrik.

Som nevnt. Måneden har ikke vært preget av skrivekløe. Ikke i det hele tatt. Skippertak og samleinnlegg er dermed den enkleste og eneste løsningen mens jeg venter på inspirasjon.
Heddas bokhyllelesing er det eneste jeg har pålagt meg selv å gjennomføre av lese-skrive-blogg-relaterte arrangement. Det går som regel an å finne noe som passer til de fleste kategoriene, til og med et skuespill fant jeg, men for å ta det første først- litt orden må det jo være ;o)
I april var temaet skandinavisk bok utgitt mellom 1945 og 1990. Det var så vidt jeg klarte å grave fram et lite klenodium, Tove Janssons "Trollvinter" - Mummidalen anno 1957, mi utgave er antakelig kjøpt på mammutsalg, helt sikkert er det at den er fra 1992. Småskremmende og sår, akkurat sånn som man husker Mummidalen fra barndommen. Jeg var aldri fornøyd når det var Mummitrollene som dukket opp på barne-tv, og det er først som voksen jeg skjønner hvorfor. Tove Jansson skrev slett ikke søte barnehistorier hvor alle er snille, trygge og glade og alt ender godt. Hun viser at alle har gode OG dårlige sider, at man noen ganger gjør slemme ting og får dårlig samvittighet- og ikke klarer å la være. Det er barnebøker barn kan få vondt i magen av- i hvertfall de som er sarte og litt nærtagende. Sånn som jeg var. Og kanskje er.
Bonusspor: Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese "Sommerboken" av samme forfatter, og dette ble anledningen, selv om jeg ikke har boka stående i hylla. Nasjonalbiblioteket ble søkt opp, og der lå den scannet og klar til lesing. Det er noe spesielt ved å lese gamle utgaver sånn som denne- i tillegg er det spesielt å høre forfatteren selv lese historiene om Sofia som tilbringer somrene på ei lita øy ute i den finske skjærgården (Storytel.no) . Et sted leste jeg at man sammenlignet damene i "Sommerboken" med Lille My fra Mummidalen, uten at jeg helt fikk tak i om det var Sofia eller Farmor det ble siktet til. Jeg ser likhetstrakk til begge! Historiene her har også litt av den samme sårheten i seg som man finner i bøkene fra Mummidalen, men kanskje ikke like overveldende? Mulig jeg tenker sånn fordi man selvfølgelig har forskjellige forventninger til bøker utfra hvem som er målgruppe.
Sommerboken og Mummidalen er fascinerende av forskjellige grunner, og selv om ett av målene med bokhyllelesing er at man på sikt skal komme litt lenger ned i bokstablene, fører det også til at stadig nye bøker blir føyd til på leselystlista. Jeg har selvfølgelig lest litt om forfatteren og forfatterskapet, men jeg vil vite mer, og har satt meg fore å lese Tuula Karjalainens biografi fra 2014. En gang om ikke så altfor lenge! Foreløpig er juli en rimelig blank lesemåned sånn i teorien, så vi får se hva det blir til!

I mai skulle vi lese dikt eller skuespill. Ikke mye å velge i fra den kategorien, men fra min fars fetters dødsbo har jeg hatt Henrik Ibsens "De unges forbund" stående noen år. Jeg skjønner ikke helt hva jeg tenkte på da jeg tok med meg den, kanskje var det ingen tanke bak i det hele tatt, kanskje var den bare en slags nissen på lasset. Jeg har aldri vært spesielt interessert i teater, og Ibsen... Vel, "Et dukkehjem" og "Vildanden", "Peer Gynt" og "Byggmester Solness" har jeg på ymse vis vært igjennom. Pensum på videregående, oppsetning i Fryajuvet, fjernsynsteater, radioteateret. For å si det sånn; ikke alt har vært like fengende. Det samme kan jeg kort og godt si om "De unges forbund- lystspill i fem akter" fra 1869. Allerede  ved forordet begynte jeg å slite. Jeg hadde jo et visst begrep om handlinga i stykket, men tenkte det kunne være interessant å lese litt om bakgrunnen for at det ble skrevet, reaksjoner det skapte osv, men nope! Det var omtrent like vellykket som da jeg prøvde meg i skolemusikken og vi måtte knekke koden for å tyde noter (evt finne g-nøkkelen) før vi i det hele tatt fikk ta i et intrument. Tørr teori er tydeligvis ikke mi sterkeste side!
Vel, jeg slet meg gjennom de fem aktene, helt uten å trekke på smilebåndet. Det syntes jeg var så pass ergerlig at jeg googlet "De unges forbund + video" og endte opp med - nettopp! Fjernsynsteateret fra det herrens år 1986, og da fikk smilemusklene strekt litt på seg! Ikke fordi stykket ble så himla mye morsommere, men fordi det var fornøyelig å se blant andre pur unge Sven Nordin og Brit Elisabeth Haagensli i aksjon.
Jeg konkluderer med at jeg ser hvorfor dette stykket kunne skape engasjement på slutten av 1800-tallet, men pr dags dato ikke er et teatermenneske, og det er med god samvittighet jeg sender Henrik til første og beste loppemarked.

Tjukk bok, smalt bilde...
Neste runde Med bokhyllelesing går over to måneder, og det skal børstes støv av ei tjukk bok. I hylla har jeg "Den usynlige broen" av Julie Orringer med 714 sider, en roman beskrevet som En uforglemmelig historie om tre brødre, og en stor kjærlighetsroman fra andre verdenskrig med Budapest og Paris som bakteppe. Det er en dobbelt dårlig samvittighet som skal til pers. Ikke nok med at den har stått ulest i årevis, men det er en av de aller første leseeksemplarene jeg fikk som bokblogger! Det er rart med det, bøker man først ønsket seg, deretter fikk og til sist gledet seg til å lese, kan bli stående urørt, mens andre bøker bare suser forbi alle de tre stadiene ønske-skaffe-glede, og blir slukt i et jafs.. Tenker jeg koster på meg noen dager uker med re-gleding før jeg begynner- å glede seg er jo ofte halve moroa!
 

tirsdag 30. mai 2017

Markens grøde, av Knut Hamsun- hundreåringen som rørte og imponerte meg

Endelig og plutselig rykka Knut Hamsuns "Markens grøde" helt opp på prioriteringslista mi. Det var idéen om å ta for meg hagebøker som gav utslaget, og i sin videste forstand og med litt godvilje, kan vel denne klassikeren passe inn i kategorien? Om det ikke er så mye "haging", så er både grøfting, drenering, jordforbedring og nydyrking sentrale tema, kanskje også i overført betydning..

Ikke bare ei lydbok, men en flott kulturopplevelse
Dette skriver forlaget om boka:

"Et læredikt om jordbruket" er denne boken blitt kalt, betagende i sine enkle, rene linjer, stort og mektig som naturens egen tale. Nybrottsmannen Isak Sellanraa ferdes i et norsk landskap, i Nordlands natur. Men han realiserer selve jorddyrkerens idé. Han er fra alle tider og alle land. Han øver en gjerning som er uunnværlig, et arbeid som ikke bare er skapt av det elementære livsbehov, men som rører ved selve livsmysteriet.

Isak kommer vandrende, alene. Leseren får ikke vite hva eller hvor han kommer fra, det vesentlige er hva han går til.  Han saumfarer område for å finne den plassen som er best egna til jordbruk, der slår han seg ned og begynner det tilsynelatende uendelige arbeidet med å bygge en gård- og ei framtid. Etterhvert som han får brutt nok mark og skaffer seg dyr, skjønner han at han trenger kvinnfolkhjelp, og til slutt kommer Inger til gården. Hun er født med hareskår, en skade som opplagt har satt sitt preg på livet hennes så langt- og som indirekte skal få enda større konsekvenser for henne i tida som kommer. Isak og Inger et svært fåmælte, og det lille de tross alt sier til hverandre er ofte vage hentydninger og forsøk på å gjøre seg interessant for den andre- eller få den andre til å føle seg betydningsfull. Forholdet mellom disse to er overraskende fint beskrevet!
Årene går, barn blir født og de fleste vokser opp. Det kommer flere nybrottsmenn til Marken, og et stadig rikere persongalleri gjør historien fargerik og fengende, utenat det på noen måte setter Isak i skyggen. Det er hans liv og livsverk som hele tida navet som får hjulene til å rulle, som driver historien framover.

Jeg har hørt denne som lydbok fabelaktig lest av Karl Erik Harr, men i tillegg har jeg lest litt i utgavene fra 1917 som (selvfølgelig!) ligger digitalt på Nasjonalbiblioteket. Dette har vært en finfin kombinasjon, jeg virkelig storkoste meg og tok meg selv i å lure på hvorfor jeg ikke har hørt denne lydboka tidligere. Svaret er kanskje så enkelt at hadde jeg gjort det, hadde jeg ikke fått denne uforglemmelige førstegangsopplevelsen NÅ! Jeg er overraska over hvor ny historien føles. Ikke sånn å forstå at den føles moderne, for det gjør den absolutt ikke. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, men kanskje det er den mystiske X-faktoren som gjør at enkelte romaner har potensiale til nettopp å bli klassikere? Eller at forfatteren hadde et intenst ønske om å formidle noe mer enn "bare" en menneskeskjebne eller en historei fra a til å?

Jeg har hørt boka mens jeg har værthundepasser/ fangevokter for den nye valpen, men jeg kan levende se for meg at det ville blitt en enda mer intens og magisk opplevelse hvis man kunne vandret rundt i fjellet mens man hadde hatt denne på øret. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å gjøre det en vakker dag. Gjerne neste gang (merk: ikke hvis!) det blir tur nordover. En gang, om ikke så altfor lenge, når Lilli har vokst seg stor nok til å bli med på langturer!

Eller hva med å høre lydboka mens man sitter ved et lite skogstjern og ser på at sola går ned og fisken vaker. Man kan kjenne det nappe i hjerterota!
Bildet er tatt 29.5.2017, kl 23.07.

***********************
Lydbokforlaget, 2002
Spilletid 12:52
Betalt Fabelabonnement


mandag 29. mai 2017

Burdinga har satt nesten all skalling på sidelinja

Det er så mye man burde gjort, både som bokblogger, hundeeier, hageeier, datter, kone, søster, tante, venninne, nabo, borger... Det er så mye man tenker, vet og vurderer- og så forsvinnende lite som faktisk blir gjennomført. Jeg regner med det gjelder flere enn meg, så her har dere en liten video med en som har satt søkelyset, fingeren og ord på, og ikke minst systematisert alt dette fine vi i teorien har full oversikt over!
Den siste måneden har jeg faktisk nesten bare holdt meg til skalling. Det vil si jeg hadde bare én ting på to-do-lista: lære Lilli å sove hele natta og å tisse ute... Klapper meg sjøl på skuldra og sier vel blåst!
Det underlige er at jeg hadde forferdelig lave forventninger til hva jeg skulle få lest i mai- også viser det seg at jeg har gjort et brukbart innhogg i leselyst-lista også! Nå har det vært en stusslig bloggmåned, men det kommer dager etter disse, og et par av bøkene er suverene, de få egne omtaler. Enkelte av de andre har jeg planer om å fortelle litt om i et samleinnlegg eller to, mens de siste muligens bare forbigås i stillhet. Skrivelysta er laber, men jeg hadde virkelig håpet at den kunne finne det for godt å komme tilbake- helst så fort som mulig!
Mest av alt bare koser vi oss ;o)