Anna Karenina

Før jul gikk det litt trått med lesinga her hos meg. Kanskje det var litt for mange andre ting å tenke på, kanskje det bare var på tide med ei pause. Likevel; jeg føler alltid at hvis jeg ikke får lest noe i det hele tatt, så blir dagen liksom litt... tom...
Så for å unngå det, ble lydbok løsningen. Det er en "leseform" som ikke krever like mye som å sette seg ned for å lese selv, synes jeg. Jeg kom meg ikke til biblioteket, men jeg logget meg inn på ordflyt. Ettersom jeg ikke var helt i sluke-modus, gikk jeg for gratis-bøkene denne gangen, det betyr for det aller meste klassikere (med mindre man er spesielt interessert i norske politiske partier...)

Først hørte jeg Charles Dickens "Et julekvad", lest av Svein Tindberg. Det er jo så mange som sier at det blir ikke jul uten Scroodge. Hittil har jeg ikke hatt noe forhold til disse to herrene, men nå kan jeg i det minste si at jeg har et minimum av kjennskap til dem! Likte både historien og opplesinga godt!

Den neste boka jeg valgt, er en annen virkelig Klassiker, med stor K! Anna Karenina av Leo Tolstoj, fabelaktig lest av Birgitte Victoria Svendsen.
Jeg innrømmer glatt: jeg er bedagelig anlagt, og trur aldri jeg hadde kommet til å gå løs på denne i papirutgave. De tre bøkene er samlet på rundt ett tusen sider, og jeg hadde sett for meg et ganske tungt og gammelmodig språk. Hvor feil kan man ta!?
Tolstoj begynte å skrive historien om Anna Karenina i 1873 og holdt på i fire år, før den var ferdig! De fleste kjenner nok til den tragiske kjærlighetshistorien om Anna som forelsker seg i Alexej Vronskij. Bruddet med ektemannen setter både henne selv og en rekke av hennes mer eller mindre nære familie og venner i vanskelige situasjoner. Som motvekt til denne kjærlighetsaffæren som kanskje preges mest av egoisme og begjær, står Kitty og Levins forhold som bygger på oppriktighet, renhet og dype følelser. Det overfladiske bylivet satt opp mot det enkle livet på landet...

Jeg ble overrasket over hvor lett språket var, at historien ikke virket "gammel" og at det var så lett å holde tråden, til tross for at persongalleriet er forholdsvis stort (og de fleste av personene benevnes med flere forskjellige navn), historien foregår på flere arenaer og over et lengre tidsrom.
Alt i alt er jeg positivt overrasket- veldig positivt overrasket, til og med! Hvis det er flere enn jeg som har vært skeptisk til å gå løs på dette storverket, så kan jeg bare si at det virkelig er vel verdt det! Ikke bare er det en klassiker, men i tillegg til den opplagte leseopplevelsen, gir den et fantastisk bilde av det russiske samfunnet før revolusjonen brøt ut i mars 1917.

Mange har sikkert sett en eller annen filmatisering eller tv-serie om Anna Karenina. Det har faktisk ikke jeg gjort, men i februar er det premiære på en ny filmatisering av boka. Denne gangen med Keira Knightly i hovedrollen. Ut fra traileren ser det virkelig ut til å være en storslått produksjon, og det er slettes ikke umulig at til og meg jeg kan få somlet meg ut på kino når denne kommer. (Eller mer sannsynlig; se den når den kommer på dvd... )

Julebrevpikene

Karin Bjørset Persen

260 sider
Silke Forlag, 2012

Det er lite som er så risikofylt som å begynne på ei bok man har mange- og store- forventninger til. Karin B. Persen har tidligere gitt ut to barnebøker, Eventyrlandet og Leahs historie, samt ei bok om mobbing på arbeidsplassen; Skyggeboksing. Hun er altså ei allsidig dame! Julebrevpikene er hennes romandebut, og den har fått så mye oppmerksomhet og så mye rosende omtale, at det skal godt gjøres ikke å skuffe... Fallhøyden blir skremmende!
 
Boka er bygd opp som ei dagbok fra 27. november til 27. desember. I hvert kapittel forteller Magnhild om det som har skjedd akkurat den dagen. Dagbok-sjangeren gjør at dette blir veldig direkte, her er det rot og krangling, banning og smugrøyking; ingen pinligheter er utelatt, her er det ærlighet med kjærlighet for alle penga! Språket er stødig og enkelt, men absolutt ikke kjedelig av den grunn. Persongalleriet er troverdig, og særlig synes jeg Magnhild, Helene og Berit Anna er morsomme typer!
Jeg hadde en liten mistanke om at dette kunne bli krampaktig, litt for mye av det gode. Der tok jeg feil! En lun humor og tildels gjenkjennelige situasjoner og ikke minst gjenkjennelige følelser; som følelsen av å ikke strekke til, være mindreverdig- en følelse av å være en god nummer to, kanskje? For det her er ikke bare tull og tøys, det er faktisk en litt alvorlig undertone her også. Om hvordan to personer kan oppleve ting helt forskjellig, hvordan relasjoner kan gå i vranglås hvis man lar sine egne forestillinger bli enerådene og hvor viktig det er å ha et nettverk som stiller opp når det blåser på toppene.

Historien begynner da Magnhild mottar det årlige julebrevet fra den vakre, vellykkede og perfekte lillesøsteren, Magdalena. (Allerede ved navnene får man en viss pekepinn på forskjellene mellom søstrene...) Som de fleste julebrev, er dette godt krydret med idyll, vellykkethet og ikke så rent lite skryt! Det koker over for Magnhild, som trommer sammen venninnegjengen, og sammen starter de en kampanje for at folk skal bli mer ærlige, slutte med fasade-gnikkinga og heller vie oppmerksomheten sin til det som virkelig betyr noe. Responsen er overveldende, ikke bare lokalt- til og med oslo-avisene og frokost-tv melder sin interesse! Forviklingene blomstrer og vittighetene florerer.

Etter at søstrene møtes, og fiendskapen mellom dem (etter mi mening) litt for enkelt blir feid til side, kom jeg til å tenke på uttrykket opp som en bjørn- ned som en skinnfell, og tenkte at det var jammen en konflikt uten mye krutt... Jeg hadde sett for meg en skikkelig skittentøyvask, men det meste løste seg med ei flaske billig rødvin og ei pakke sigarilloer med munnstykke. Til min store overraskelse og fornøyelse, var det da det virkelig tok av! (Det er mulig man setter ekstra stor pris på denne siste delen av boka hvis man har vokst opp på bygda, vært på noen tradisjonelle bygdefester etc.. Jeg ser slett ikke bort fra det ;o) Det var da jeg ikke bare smilte, men rett og slett lo av de ville scenene som utspant seg! Det var da jeg tenkte at jammen gleder jeg meg til Brudepikene kommer på banen, da Trude skal gifte seg til sommern! (Hvis tidsregninga er likeens i forfatter- og boktrykkeverden som i den vanlige verden, da!)

Det er en ting jeg kanskje synes kunne fått litt mer plass i boka, og det er de ærlige julebrevene avisredaksjonene ble overstrømmet av. Trur det kunne blitt riktig så morsomt om flere av disse hadde blitt gjengitt, men nå beveger jeg meg kanskje litt over på hva jeg ønsket meg, i stedet for å skrive om hva jeg faktisk fikk. Jeg har absolutt ingen grunn til å klage! Boka er en fin-fin og fornøyelig leseopplevelse, og jeg gir Karin B. Persen BESTÅTT MED GLANS for romandebuten!

God jul- og vi prøver igjen!

Bloggen har gått litt for lut og kaldt vatn hittil i desember. Det er ikke fordi jeg har styra og stressa med juleforberedelser, det har bare blitt sånn. Jeg har jo lest litt, men har ikke klart å finne noe skrivelyst.. Kan hende jeg skriver et oppsamlings-innlegg etterhvert.
I mens kan dere lese årets julebrev fra huset i skogen! Jeg har tidligere nevnt boka "Julebrevpikene", som jeg fortsatt leser som en julekalender. Fornøyelig- og inspirerende ;o) Er det flere enn meg som har benytta anledningen til noe ann enn "Vi ønsker dere en riktig god jul og et godt nyttår!"? Blir glad for å høre hvis noen har noen historier å fortelle!! (De som har fått det trykte "julebrevet", har fått det i bokform. Tekst og bilder klipt og limt sammen, og dama i resepsjonen på kommunehuset var velvillig og tok oppdraget med å kopiere. Jeg trur kanskje ho lurte litt ;o)

For ordens skyld; det følgende er ikke en historie fra virkeligheten. Enhver likhet med virkelige hendelser, personer og steder, er kun tilfeldig!!

Håper alle har hatt det fint i jula så langt, at det er litt snop igjen enda, at dere får dere noen turer ut i frisk luft og at dere fortsatt får ei fin romjul!! 

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Jula 2011 var en begredelig affære. Ikke fordi det var noe å utsette på verken maten, kakene, været eller selskapet. Det var rett og slet det at gavene som uteble! Jeg hadde ærlig talt ingen formening om hva årsaken kunne være; både Thore og jeg hadde jo vært riktig så snille og greie hele året i gjennom, i hvertfall om man ser litt stort på det- og det skal visst nissen gjøre. Vi trakk den slutninga at det hele måtte bero på en misforståelse, og det skulle vise seg å stemme!

Det viste seg nemlig at GODKJENNINGA var utgått og ikke fornyet slik reglementet krever… Visste dere at Veritas har ei egen avdelig for jula generelt og nissesikkerhet spesielt? Det var ikke vi klar over heller, før vi fant en sammenbretta lapp under dørmatta. Vi trudde det var feier´n som meldte sin ankomst, men det var det ikke sjøl om det faktisk var pipa som skulle kontrolleres! Av sjølveste DNV-nj; Det Nordpolske Veritas; nisser & jul.

Innvendige mål, diameter, fallhøyde, eventuelle utstikkere, farlige sprekker, ureglementerte vinkler, avgreninger osv. måtte kartlegges. Målingene viste at diametern var på fine 22,5 centimeter, og jeg tenkte at det var helt ypperlig; det er jo mye fint det går an å ønske seg som er mindre enn det! Vel… Så enkelt var det visst ikke.

Kontrolløren som kom var jo rene nisse-nazien, og forlangte å få komme inn ”for å befare ildstedets interiørmessige befatning.” Ohhh…My…Lord… Det gikk ikke særlig bra. Når sant skal sies, så gikk det ikke i det hele tatt! (Her kunne det lett utvikla seg til ei lita krise, for jeg HADDE jo faktisk sagt at vi kanskje skulle vente med å sette inn ny ovn!!!) Den nye ovnen har jo både røykbrems, stener for varmemagasinering og fandens oldemor- og nisse-nazien satte bare et stort rødt kryss over hele skjemaet, snudde på hælen, tok mappa og lua si og farsvant ut. Ikke noe nissebesøk hit nei!!

Fanken!!! Nå som jeg trudde vi skulle få så fin jul…
Plutselig kom jeg på at: VI HAR JO EN OVN TIL FOR SØREN!! Jeg kasta meg ut og fikk stoppa han før han rakk fram til Rudolf og sleda; jeg trygla og ba, og til slutt lot han seg overtale til å bli med inn i kjellern. (Nisser har ofte et anstrengt forhold til kjellere. Det er liksom taket, pipa, peisen og stua som er nissenes arena)

Den vesle jøtul 600´n var han slettes ikke villig til å godkjenne som landingsplass, ikke på vilkår! I tillegg til at det var for trangt og kronglete, var det altfor mange muligheter til å kjøre seg fast før de kom fram. Jeg var bedre forberedt på avslag nummer to, og som siste halmstrå pekte jeg på feieluka… Fritt fall fra toppen av pipa og ned, ingen vinkler eller avgreninger! Bare å fire seg ned til bunnen og åpne luka; lett som en plett!

Jeg trur han tok det som en fornærmelse. Han ble like rød i ansiktet som lua han hadde på hodet, ramsa opp den ene paragrafen etter den andre og rista meget bestemt på hodet. Nå begynte jeg vel kanskje å bli litt desperat, og jeg innrømmer gjerne at det ikke var alle argumentene mine som var like gode og saklig, men jeg merka likevel at stemningen holdt på å snu.
Med løfte om nyfeid pipe og at stigen skulle stå klar sammen med risengrynsgrøt og søt bringebærsaft, skrev han til slutt ut et godkjenningsbevis, og mumla noe om at det kunne vel til nød brukes i opplæringsøyemed.

Så, med nyutskrevet godkjenning med gyldighet for ti år fra 2012, kan vi nå sjå fram til ei innholsrik julefeiring, forhåpentligvis med et anstendig antall gaver,
DOG IKKE STØRRE ENN 15 X 15 centimeter!

Så rart ;o)

-Og så fint!
Det rare og det fine, er denne boka, som slett ikke var sånn som jeg hadde trudd! Den var mye mer variert- og faktisk mye større enn jeg hadde trudd ;o)

Bredde: 21,2 cm Høyde: 20,0 cm

Jeg hadde sett for meg en liten sak på kanskje 12 x 12 centimeter, fylt av mer eller mindre god bokryggpoesi...
Så feil kan man altså ta!
Jeg vant denne i en konkurranse på bloggen til Forfatterfruen, og først av alt ble jeg jo forferdelig overraska over å vinne (Jeg har hittil hatt mer hell i kjærlighet enn i spill...). Deretter ble jeg veldig overraska da boka kom i posten, og det viste seg at den inneholdt mye mer enn jeg hade trudd! Ei kosebok med presentasjon av bokryggpoeter, forfattere og skribenter, varierte og fine bilder, selvfølgelig bokryggpoesi-bilder, men enda mer spennende synes jeg BOKING-bildene var! Jeg foreslår herved at det lages en oppfølger hvor boking-bildene blir hoved-tema, så kan det heller krydres litt med poesi innimellom ;o) Jeg gleder meg allerede!!

Hva boking er for noe?  Dette er et par eksempler:

"Som steinen skinner" av Britt Karin Larsen. I sovepose ute på trappa, fordi det var så grusomt kaldt, men sol skinte så fint..

Matpause under året reinsjakt; "Dagbok fra i morgen", kakao og brødskive med brunost! Samt nydelige neoprene-gummistøvler, for første gang på en bokblogg ;o)

Som det står i boka;
Det hele går ut på å ta bilder av folk som leser på de merkeligste eller mest spektakulære steder.
Hva med i hønsehuset, på sykkeltur, med utikt over en vakker fjord, i et tre...? Herlig!!!

Så til Karen; 1000 takk for at jeg ble velsigna med denne! Kan ikke du sende oppfordringa videre til Tiger og de andre?! Jeg legger gjerne inn en forhåndsordre på en ti-tolv bøker allerede nå, hvis det skulle kunne hjelpe?

GOD JUL Hvor er du?

Julaftener jeg har levd, steder jeg har sovet

og søsteren min.

 Beate Grimsrud

Cappelen Damm, 2012
76 sider

Beate Grimsrud er norsk forfatter, bosatt i Stockholm. Hun skriver alle bøkene sine på både norsk og svensk- noe som gjorde at hun i 2011 kunne bli nominert til Nordisk Råds Litteraturpris BÅDE fra Sverige og fra Norge for romanen "En dåre fri". Nå gikk akkurat den prisen til en annen, men Grimsruds bøker har uansett fått et fint glitrende prisdyss over seg.


Ut ifra den fysiske størrelsen er dette ei beskjeden bok, men her har vi et godt eksempel på at man ikke skal skue hunden på hårene! Med sine 76 små sider er det ei bok man bør unne seg å bruke god tid på å lese; den gir leseren mye å tenke på underveis og den som haster igjennom for å kunne ta fatt på neste bok, går helt sikkert glipp av mye som ligger mellom linjene.
Både bokas tittel og forlagets omtale av boka, gir kanskje litt forventninger om at dette er er typisk julebok. Feil; det er ingenting ved Beate Grimsrud som er typisk!
Bokas jeg-person og søsteren Torunn, ligger i hver sin sovepose i Wadi Rum-ørkenen i Jordan, det er julaften 2011. Hun forteller om reisen de er på, reiser de tidligere har vært på- og reiser de kanskje skal på. Om minner forbundet med barndom, oppvekst og jul, men mest av alt skriver hun om det vakre og nære forholdet hun og søsteren har, og om hvordan en kan bli inkludert og godtatt som annerledes i stedet for å bli stemplet som sær og vanskelig.

Ei velskrevet, litt filosofisk, underfundig, tankevekkende og rørende bok jeg er veldig glad for å ha lest. Den som vil kan klikke seg inn HER for å lese litt fra begynnelsen av boka (egentlig ville jeg BEORDRET ALLE til å ta seg tid til å lese denne vakre begynnelsen, men det har jeg verken makt eller myndighet til, så det får bli med en instendig oppfordring ;o) - så får vi håpe denne blir å finne under flest mulig granbusker om en fjorten dagers tid, slik at dere kan lese resten også!

PS: Glemte jeg å  skrive at jeg gir denne mine beste anbefalinger?

Smakebit fra et jubileum

Jeg tipper at de aller, aller fleste bokbloggere vet at Mari feirer søndagen hver uke med å samle inn smakebiter fra bøker som leses rundt omkring. Jeg er mer usikker på om like mange har fått med seg at godeste Karen Blixen feires i år? I september var det femti år sida hun døde, og i den forbindelse har Trude Marstein nyoversatt debutboka, Seven Gothic Tales, som hun fikk gitt ut under pseudonym i usa i 1934. Som oversatte tittelen tilsier, består boka av sju fantastiske fortellinger, de er litt lengre enn det jeg forbinder med tradisjonelle noveller, men ellers er de klassiske i formen, og har gjerne en overraskende slutt.
Smakebiten er fra begynnelsen av "Drømmerne"

En fullmånenatt i året 1863 var en dhow på vei fra Lamu til Zanzibar, og seilte langs kysten en sjømil ute. Den gikk støtt frem for monsunen, med seilet fylt, og var lastet med elfenben og horn fra neshorn. Det siste har så høy anseelse som sanseopphissende middel at handelsmenn kommer helt fra Kina for å kjøpe det på markedene på Zanzibar. Men i tillegg hadde skipet en hemmelig last ombord som var ment å sette sterke krefter i bevegelse, og dette visste de sovende områdene som den nå seilte forbi, ingenting om.

Et annet sted i denne historien heter det at det ikke er noen dårlig egenskap ved en fortelling at man bare forstår halvparten av den... Så da er det bare å brette opp ermene, og gå løs på ei fantastisk bok som kanskje også gir en noe å tygge på?  Eller man kan klikke seg inn til Flukten fra virkeligheten og finne helt andre og kan hende mer lettfordøyelige smakebiter der!

En smakebit før jul

Første søndag i advent, og ei av bøkene jeg leser er Kvinner før jul av Marianne Fastvold.
Boka handler om forfatteren Ingrid Nord, som en morgen i slutten av november våkner av en fæl drøm; at den atraktive, sjarmerende musikermannen hennes er utro- med den yngre, vakrere, halvt italienseke syngedama Gloria... Ingrid sier til seg sjøl at hun er ikke av den sjalu typen, men Stemmen prøvere hele tida å overbevise henne om at det burde hun være, og det kan ikke være galt å gjøre sine undersøkelser- og å ta visse grep! Mannen drar på ferie, Ingrid bestiller snekker...

En liten smakebit fra side 6-7:

Forskere har spurt seg om hva som er vitsen med at kvinner blir eldre enn fruktbar alder. De har funnet to grunner. Den ene er at de kan brukes som bestemødre til pass av barn. Den andre er at de kan forutse neste katastrofe,siden de husker tegnene og varslene fra den forrige. Mer er det ikke å hente fra damer over fruktbar alder, sier de. Det er typisk forskere. De glemmer det viktigste, at damer kan utvikle seg til fantastiske hevnersker som forårsaker kommende katastrofer.

Jeg har ikke kommet langt i historien enda, men jeg har fått en følelse av at Helene Uris Kjerringer møter Julbrevpikene til Karin B. Persen og det lover godt!

Sola kikker så vidt over åskanten

Ettersom vi har fått vinterens hittil kaldeste dag i dag, med minus 20,8 grader utafor stueveggene, tipper jeg den vil bli preget av inneaktiviteter, dvs. lese bøker, fyre i ovnen, og ikke minst besøke Flukten fra virkeligheten som trofast samler smakebiter til felles forlystelse hver bidige søndag!

Et sted i nærheten

Det er vel ikke mer enn rett og rimelig at bikkja må stille opp på bokbildet når ho har tatt seg til rette og lagt seg i senga- der jeg har lagt på rent sengetøy i dag?! Ho ser litt misfornøyd ut her, men jeg trur det er like mye et resultat av at ho er tatt på fersken, som at ho måtte finne seg i å bli fotografert- IGJEN!
Ho så ingen stor fare med å bli ferska; ho bare kroa seg litt ekstra, lagde koselyden sin og ba om å bli klødd på magen ;o)

Dette er fjerde boka jeg har lest av Cecelia Ahern, irsk forfatter som har gjort stor suksess med flere av bøkene sine. En rød tråd som går igjen i de bøkene jeg har lest, er at skillet viskes ut mellom vikeligheta på den ene sida, og drømmeverden/ fantasien/ det hinsidige/ magiske på den andre sida. Hun skaper ofte parallelle verdener, og lar hendelsene i dem krysses og veves sammen- gjerne slik at det bare er noen få forunt å vite om den andre sida...

Et sted i nærheten handler om Sandy Shortt som opplevde at ei nabojente forsvant da de var barn. Andre ting forsvant også; sokker, bøker, kulpenner, skoleoppgaver, en bamse- sånne helt vanlige ting som alle mister, glemmer igjen, forlegger. Forskjellen på Sandy og oss andre, er at mens vi bare trekker på skuldrene, klarer hun aldri å slå seg til ro med at tingene er borte; for de kan jo ikke bare forsvinne? De må jo være et sted? Til slutt ordner foreldrene med avtale hos skolepsykologen i et forsøk på å få bukt med manien hennes... Det ser ikke ut som at terapien har noe særlig virkning; som voksen utdanner hun seg til politi, men for å kunne konsentrere seg fullt og helt om å lete etter personer som har forsvunnet, starter hun et eget byrå for å hjelpe familiene som savner noen av sine.
En dag Sandy er ute og jogger, oppdager hun plutselig at vegetasjonen og omgivelsene er helt annerledes enn det hun er vant til. Først tror hun bare at hun har rota seg bort, men snart innser hun at hun selv har havnet "der alt og alle som forsvinner samles".
Parallelt med at Sandy forteller sin historie, både i nåtid og med tilbakeblikk på hendelser i barndommen, får vi høre Jacks historie; broren hans forsvant tilsynelatende i løse luft ett år tidligere, historiene veves sammen og til slutt er det Jack som leter etter Sandy!

Boka er lettlest med et veldig godt gjennomtenkt plott! Idéen om at det finnes et sted hvor alt vi mister havner, hvordan det ser ut der, hvordan de organiserer seg osv. er utrolig detaljert og virkelig besnærende! Til alt overmål er dette gjort troverdig, og det alene gjør at man bør unne seg denne en gang man ønsker seg noe hyggelig, overraskende, magisk og lettlest.

Silje har skrevet en utmerket omtale av boka her, og klikker du deg inn dit, så ser du at det også var hun som minnet meg om at det var på tide med et hund-og-bok-bilde!

Ps: Jeg likte som dere forstår boka veldig godt, men kommer ikke til å lese den igjen; hvis noen vil overta den er det fritt fram!

Jeg forbereder meg

Det er noe litt magisk ved 24. november. Det skjer ikke noe spesielt, ingen feiring, ingen fest- men det er det at vi har akkurat én måned igjen til jul! Og da kan til og med jeg, som av prinsipp ikke vil starte med juleforberedelser for tidlig, forsiktig begynne å finne fram årets julebøker, om ikke anna!
Her er en presentasjon av de jeg har valgt- og hvorfor det ble akkurat disse!

Norges vakreste julehjem, Schibsted Forlag, 2012.
Alle damer liker å kikke i interiørblader, drømme seg bort og kanskje få idéer til prosjekter i sitt eget ringe hjem- ikke sikkert alle hadde trudd det, men jeg er altså intet unntak! Her får du et supert utvalg av hjemme-hos-artikler fra magasinet Maison; det oser av kvalitet, estetisk sans og eksklusivitet, men også av hyttehygge, tradisjoner, tømmervegger og raust med julehygge fra perm til perm! Mens man kjøper det ene julebladet etter det andre, kan man ta fram denne boka år etter år, og stadig risikere å komme i den rette stemninga. Ypperlig julegave også, gjerne i stedet for anna interiørnips til de som har denne tilbøyeligheta...

Julebrevpikene Karin B. Persen.
Silke Forlag, 2012.
Usedvanlig mange bokblogger har visst mottatt denne fra forlaget, og blogget usedvanlig positivt om den. Da blir jeg automatisk en smule skeptisk, men også en smule nysgjerrig... Da jeg fant den som e-bok til den nette sum av 129 kroner, var ikke valget så vanskelig!
At boka viser seg å være inndelt i "dato-kapitler" er en god bonus; da blir dette årets julekalender, ikke adventskalender! Mens en adventskalender går over 24 dager, dekker julekalenderen min romjula også! Særdeles godt fornøyd med det, selv om det ikke ser ut til at jeg får "åpne luke" hver dag. Pytt-pytt; jeg kan kanskje spe på med en sånn billig sjokoladekalender i tillegg? Eller forresten; jeg er voksen og kan spe på med litt skikkelig julesnop de dagene det ikke blir bok-luke, jeg trenger jo ikke å la meg avspise med en stusselig mikro-sjokoladebit lenger ;o)

GOD JUL Hvor er du? Beate Grimsrud,
Cappelen Damm, 2012.
Jeg ble helt stum av den prisbelønnede boka hennes En dåre fri, og da jeg så at hun skulle komme med ei ny- og julerelatert bok, og så den lekre framsida ble jeg veldig entusiastisk. Når jeg nå sitter her med boka i hendene, er jeg enda mer sikker på at dette var et godt valg! Bildet her er fra forlagets sider, men yter desverre ikke det nydelige coveret full rettferdighet- detaljer forsvinner, fargene er egentlig mye dusere og det viser (naturlig nok!) ikke baksida som er minst like vakker som framsida. På innsida av permene er det kart over stjernehimmelen, og spredd utover sidene finner man bilder fra barndommen og ungdommen. Boka handler om "Julaftener jeg har levd, steder jeg har sovet og søsteren min" og begynner sånn:

Det er julaften to tusen og elleve. Storesøster Torunn og jeg ligger i hver vår sovepose i sanden i Wadi Rum-ørkenen i Jordan. 
Jeg ligger begravet som julepresangene jeg ikke ville ha som barn, og som jeg sparte til sommeren i en rosemalt kiste og siden gravde ned i en grop i hagen.

Jula er ikke bare fest og moro, jeg ser virkelig til å lese denne, trolig blir det en fin leseopplevelse og en motvekt mot tvangshygge, kos, glitter og glansbilder. 

Vinter og jul med Kjell Aukrust, lydbok Cappelen 2007, lest av Toralv Maurstad. Til tross for det jeg skrev over om tvangshygge, kan jeg ikke annet enn fryde meg over Aukrust! Vinter, nymåne, frostrøyk, knirking fra beksømsko mot snø... Sju og tredve mil nordover, litt øst og oppover...
Lun humor og varme tradisjoner.
Forresten; Nrk hadde tidligere i høst ei avstemning for å avgjøre hvem som var den morsomste norske forfatteren, hvem andre enn gode, gamle Kjell kunne vinne den kåringa??

Sånn! Med disse i lesekroken blir jeg nok klar til å ta i mot jula, tenker jeg!

De ubudne gjestene

Sadie Jones

Gyldendal, 2012
307 sider
Oversatt av Vibeke Saugestad


Dette er tredje bok fra Sadie Jones, de to første, Utskudd (2009) og Små kriger (2010) fikk begge god mottagelse, og er oversatt til flere språk.

Dette er første gang jeg stifter bekjentskap med forfatteren, og jeg har lest veldig lite om bøkene hennes på forhånd. Av og til kan det være en fordel å vite minst mulig- så ligger ihvertfall ikke lista med forventninger altfor høyt!

Året er 1912. Emerald skal feire sin tjuende fødselsdag samtidig som stefaren drar avsted for å prøve å få til en løsning så de slipper å selge herregården. Det bygger seg opp til uvær, og på en sidejernbane ikke langt unna skjer det en forferdelig ulykke. På Stern blir de bedt om å huse noen av de forulykkede inntil jernbanens egne folk kan ta seg av dem.
Det hele utvikler seg til et kaos av desperat forsøk på bursdagsfeiring, traumatiserte togpassasjerer som utover kvelden blir ytterst ubehagelige og uregjerlige- og ei lillesøster som ser at dette er den perfekte kvelden for å gjennomføre tidenes stunt, som blandt anna innebærer at en hest må smugles inn i huset og opp i andre etasje.
Det hele begynner lett komisk, men etterhvert aner man at det er noe som ikke stemmer, og stemningen blir mer og mer hektisk, hissig, utrivelig, agressiv, surrealistisk... Mens Imogens spesielle prosjekt går sin skjeve gang...
Forlaget skriver om boka at kvelden slutter helt annerledes enn man kunne tro- og det gjør sannelig boka også!

Dette er en fascinerende historie, og etter en litt langsom begynnelse, ble jeg veldig nysgjerrig på hvordan det hele skulle ende. Persongalleriet er begrenset, og kanskje litt overfladisk uten at det er til forkleinelse for boka som helhet; her er det samspillet mellom menneskene og de skiftende stemningene og det uforutsigbare som er viktig.
De eneste innvendingene jeg har, er språket. Her har jeg en mistanke om at det kan være oversetteren som har hovedansvaret. Jeg har ikke sett den engelske utgava, og hadde vel neppe hatt språkkunnskaper nok til å komme med gode alternative oversettelser, men jeg vil komme med noen eksempler på det jeg synes er tungt/ vanskelig/ dårlig/ krøkkete språk:
Side 19:
Han var middels høy: tettbygd og rødblond med brede, firkantede skuldre (venstrearmen var kuttet tvers av, høyt oppe på en måte som ikke ødela symmetrien i dem, selv om den ene nødvendigvis var mer utviklet enn den andre) og gjennomborende, blekblå øyne.
Side 62:
"Snart ferdig, Miss Em," svarte Myrtle med munnen full av hårnåler, selv om hun ikke lot Emerald slippe før etter enda tyve minutter, men da så virkelig håret hennes praktfullt ut også, hun kunne ikke nekte for det, med en utrolig glans og lag på lag av frodige kveiler over en begrenset base slik at høyden, i kontrast til det fløtefargede ansiktet, ga det kvinnelige kjevepartiet hennes et kattungeaktig preg.
Side 85:
Da hun så på ham, hvilket hun gjorde, stjålent under øyevippene, oppdaget hun at det trass i hva hun tidligere hadde hatt inntrykk av, var lett å få øye på den gutten hun en gang hadde kjent.

Dette er eksempler fra begynneslen av historien. Det kan godt tenkes at de omstendige formuleringene er gjort bevisst, for å gjenspeile den formelle måten de konverserer på i boka, men for min del ble det litt irriterende at jeg måtte lese avsnitt opptil flere ganger for å få med meg hele betydningen. Når det kom til stykket, var ikke disse avsnittene så viktige, og man kunne nok likegjerne bare lest videre uten å ha fått med seg de innfløkte detaljene! Heldigvis syntes jeg det ble utover i boka; språket i boka blir kanskje mer direkte etterhvert som historien utvikler seg og situasjonen krever mer direkte tale?
Konklusjon: Alt i alt likte jeg historien veldig godt! Jeg likte motsetningene mellom det som skjedde i første etasje (bursdagsfeiring og innkvartering av togpassasjerene) og andre etasje (Imogens prosjekt), jeg likte den uhyggelige stemningen somutviklet seg i løpet av kvelden, og jeg likte hvordan alt sluttet! Anbefaler boka kanskje spesielt til de som er begeistra for britiske herregårdsromaner, de som liker det litt overnaturlige, de som liker spenning, overraskelser og humor. Det skulle være ganske meng, vil jeg tru!?

Hos bokelsker.no gav jeg boka terningkast fire, og du finner en liten smakebit fra boka her.

Klipp og lim!

Husker dere hvor mange timer vi kunne sitte ved for eksempel kjøkkenbordet med gamle ukeblader, saks og lim? Mens det skumra ute og radioen stod på akkurat litt for lavt til at vi kunne høre de dårlige nyhetene, men høyt nok til at vi hørte sangene de spilte innimellom. Og det spraka i ovnen og katta strekte seg fornøyd og sprikte med klørne før ho enda mer fornøyd kroa seg sammen og mòl videre...
Tank at vi ett eller anna sted på vei til voksenlivet slutta med det!
Nå har jeg tatt det bittelitt videre. Jeg kjøpte ei kassert biblioteksbok for en tier, fant fram ei fillete bok fra 1861- og ikke minst saks, lim og maleskrin. Her er det jeg fikk til i går kveld, mens radioen stod på litt for lavt til at jeg kunne høre de dårlige nyhetene, men høyt nok til at jeg hørte musikken, det spraka i ovnen og katta var bytta ut med hunder, men de lå også å kosa seg i varmen.

En smakebit til ubudne gjester

- eller jeg burde vel egentlig si en smakebit fra De ubudne gjestene. Dette er tredje bok fra den britiske forfatteren Sadie Jones, men den første jeg leser.
Året er 1912. Emerald bor med familien på en herregård, og skal feire tjueårsdagen sin den kvelden et tog sporer av på en sidebane ikke så langt unna. Et ufyselig uvær er på gang, og familien blir bedt om å innkvartere noen av de forulykkede til Jernbanen kan komme å ordne opp.
Det som til og begynne med var en liten forsamling på rundt femten personer, ser ut til å bli flere og flere utover kvelden, uten at noen helt vet hvordan det går for seg. Etterhver blir de ubudne gjestene urolige, uforutsigbare, utålmodige, ubehagelige og u-både-det-ene-og-andre. Som om ikke dette er nok, finner Smudge, yngstejenta i huset ut at dette må være den perfakte anledningen for å gjennomføre Det store prosjektet som hun har planlagt lenge. Forlaget skriver at kvelden ender helt annerledes enn man kunne tro, og andre har sagt at dette er en blanding av britisk overklasse, spøkelseshistorie og Shakespaersk komedie.
Nå har jeg ikke kommet stort lengre enn til side 174, hvor smakebiten kommer fra, men jeg liker historien godt så langt: når man leser en forfatter for første gang, og ikke har lest noen omtaler eller anmeldelser på forhånd, møter man gjerne boka med et åpent sinn og uten noen forventninger som skal innfris...

Emerald har avgjort av de ubudne gjestene må få noe mat, og tar med seg de innviterte gjestene for å dele ut den maten som var tenkt som et herremåltid for åtte:

"De er altfor mange," stønnet Patience. "De må ha mer."
Så da forrettene tok slutt, gjorde de innhugg i det neste på menyen. Det var Poulet à la Marengo og kalverullader, og Florences hvasse knivblad fant glatte ledd og sank ned i mørt ungkjøtt. Men enda var de ikke mette. Kjøkkenet lignet et forlatt feltsykehus fra Krimkrigen der slaget har flyttet seg videre: ben med rester av kjøttslintrer, våte filler, flekkete, renskrapte fjeler og redskaper noen hadde slengt fra seg, mens hordene gjorde seg klare til å gjøre kål på neste rett - desserten.
"Vent! I guds navn, vent," sa Florence. Hun snudde ryggen til ødeleggesene og lukket øynene.

Her ser det jo ut til at alle fat allerde er tømt, så jeg foreslår at dere klikker dere inn til Flukten fra Virkeligheten. Der er det garantert flere smakebiter, og sannsynligvis også noe for enhver smak!

          Nyt dagen!!

Heidi Linde, Agnes i senga og Pym Pettersons mislykka familie

2012 er utvilsomt Heidi Lindes år og hun har fått mye velfortjent og hederlig omtale for boka Agnes i senga. Selv har hun karakterisert den som en mørk feel-good roman. Andre har strødd om seg med godord som årets morsomste, Lindes beste, hylende morsom etc. etc..

Det er kanskje grunnen til at jeg ikke ble like fornøyd som jeg har vært når jeg har lest hennes foregående romaner. Jeg innser at det ikke handler om bokas faktiske kvaliteter, men om hva slags forventninger jeg hadde da jeg begynte på den. Akkurat derfor var det så midt i blinken at Hans Olav Lahlum skrev denne artikkelen om litterær kvalitet og smaksløker, før jeg skrev noe innlegg om Agnes... (Innlegget er litt langt, men alle som skriver om bøker, bør kanskje ta seg tid å tenke litt over det han skriver.)
Så i stedet for at jeg skriver et halvhjerta innlegg, kan dere trykke på forsidebildet, og lese litt fra begynnelsen selv; det vil utvilsomt gi et mye riktigere bilde av boka enn det jeg ville klare å gjøre. Jeg nøyer meg med å si at når jeg får tenkt meg om, er dette ei god bok i god Heidi Linde-tradisjon- men ikke årets morsomste!!

Sprek framside!

Årets morsomste bok generelt, og fra Heidi Linde spesielt- ettersom det er hennes bøker dette skal handle om, er nemlig boka om Pym Pettersons mislykka familie!! (Her hadde det passa godt med en liten fanfare eller salutt, men lydeffekter er det lite av her..)
Boka er den første i en ny humorserie for barn og unge. Pym Petterson er 11 1/2 år og oppfatninga hennes, er at hun kommer fra verdens mest mislykka familie. Fortvilelsen er derfor stor da lærer-Hilde får den glimrende idéen at alle skal skrive ei sann historie om familien sin, og lese den høyt for klassa. Pym gjør flere forsøk, men til og begynne med hun ikke det der med sann så veldig alvorlig...
Dette er svært overbevisende! Hovedpersonen Pym er en litt naiv og troskyldig sjetteklassing, som med sin livlige fantasi og direkte væremåte lett havner i trøbbel- eller skal vi si pinlige situasjoner, hun er definitivt antiheltinna som leserne kommer til å heie på! Hun er troverdig og elskelig, og forfatteren har klart å gi både Pym og de andre replikker og karaktertrekk som bør gjøre dette lett gjenkjennelig for de fleste.
Gyldendal Forlag har satt målguppa til alderstrinnet 9-13 år, men jeg anbefaler den uansett videre, også til andre aldersgrupper; kjenner du noen som befinner seg midt i mellom barn og ungdom, har vært der selv og/ eller fortsatt føler deg ung til sinns, trur jeg du vil kunne kose deg med denne! 

Bok nummer to, Pym Pettersons mislykka skoletur er allerede ute, så med tre nye bøker i løpet av ett år, har jeg vel mine ord i behold; 2012 er Heidi Lindes år- og det er til glede for både store og små!

Ps. Jeg fant ikke noe utdrag fra boka på nettet, men hvis du trykker på bokbildet, er det mulig du kan høre utdrag fra lydboka ;o)

Vinnerlykke "mot slutten av uka eller der omkring"

Man vil vel normalt ikke si at tirsdag er mot slutten av uka, men når man har lagt til "eller der omkring" så er man jo i nærheten av det man hadde planlagt. Hvis man ser litt stort på det ;o)
Jeg har trekt vinner av de to bøkene av Herr og Fru Ajvide, og vinneren ble

Sibre, med bloggen  

sånn går no dagan...

Send meg adressa di så kommer bøkene rett hjem til deg!!

Men det er flere som har hatt vinnerlykke! Og det som er så uvirkelig, utrolig og usannsynlig rart, er at det er meg!! Jeg har vunnet denne boka hos allsidige Marielle som blogger om... ja; i grunn det aller meste!!

Jeg vant e-bok, og da jeg fikk e-post fra forfatteren, var det ikke bare denne jeg fikk, neida; det var med en anna en også, Little girl lost, som jeg tror er forløperen (prequel, står det i e-posten, med ordet finnes ikke i ordlista mi, så det er mulig jeg har misforstått her, asså!!) til Thievs at heart. Little girl lost er allerede lasta ned på iPad´en og jeg er spent på hvordan det går når jeg skal prøve meg på engelsk igjen.. (Akkurat den må jeg vel klare; det er bare nitten sider ;o) (Det er noe tull med ledlastinga av den andre, men jeg regner med det løser seg etterhver) Spennende blir det i hvertfall!

Som om ikke dette var nok til å sette kryss i taket, så har jeg vunnet boka med Bokryggpoesi også! Det var søteste Forfatterfruen som hadde poesikonkurranse, og min ringe stokking av boktitler gav resultat- hurra!! Jeg mistenker forfatterfruen Karen for å ha hatt mer enn én finger med i spillet for at denne boka har sett dagens lys, og det er jo litt ekstra morsomt synes jeg!

Hvis det er andre også som kunne ønsket seg Bokryggpoesi-boka, så har entusiastiske Beathe en oppfordring/ konkurranse gående akkurat den boka er premie. Klikk dere inn der for å delta- og lykke til ;o)

(for ordens skyld; bildet er Beathes, pepperkakene har hun spist opp og koppen beholder hun selv; det er boka du kan vinne, og det er slett ingen dårlig premie!!!)

Det trur jeg var alt jeg hadde på hjertet i dag- nå skal jeg gi bikkjene kveldsmat, før jeg tar en litterær tur til Finnskogen... Gleder meg veldig, men er litt nervøs også; forventningene er så høye, og da blir det litt skummelt, selv om jeg egentlig vet jeg kan stole på B.K. Larsen. Dere får nok snart høre hvordan turen har vært!

Smakebit fra en lykkelig vandrer

Jeg har lest mange bøker om folk som har dratt på lange ekspedisjoner, bøker med tips og råd om hvordan man bør trene og hva en bør lære seg før man skal på tur, bøker med lister over både det ene og det andre man må huske å gjøre, ha med seg og passe seg for når man er ute på tur. Bøker skrevet av både dyktige og erfarne ekspedisjonsdeltakere, som har vært på de høyeste, nordligste, sørligste, mest avsidesliggende steder du kan tenke deg. Spennende og interessant, for all del. Men gud så koselig og fint det har vært å lese Britt Karin Larsens Den lykkelige vandreboka! Hun var treogførti før hun kom seg på sin første fjelltur, iført seilerstøvler og helt uten trening. Og gjett hva som skjedde? Det ikke bare gikk bra, men hun ble både hekta og frelst! For er det virkelig så farlig og vanskelig å gå i fjellet? Er ikke kroppen vår lagd for et liv i bevegelse, heller enn å sitte henslengt i en sofa?

Larsen er en briljant observatør, har evnen til å stille de riktige spørsmålene og har en lun humor som krydrer det hele. For første gang har jeg lest ei bok for oss som liker å gå (eller som trur de ville like det om de bare fikk prøvd), uten å gjøre noe stort vesen ut av det. Hun kommer med bare noen ytterst få, men helt fine- og viktige råd; pass deg for store bekker/ elver, gå forsiktig over stienurer (særlig hvis det er vått), og sist men ikke minst; det gjør ingenting om du må snu; veien tilbake er en annen enn den du gikk fram.
Her får man historier som gjenspeiler selve turgleden, ikke bare det å nå toppen, men også det å finne igjen en gjengrodd sti, overstige stengslene man setter for seg selv, varmen som kommer smygende når man har bytta til tørre klær og fått skikkelig fyr i ovnen etter en dag ute i regn og blåst. Hun trekker paralleller mellom verdensrommet og myra, forteller om hvordan man kan slippe å spise tørt brød og filosoferer rundt hvor misvisende uttrykket utenfor sivilisasjonen er.
Kort sagt: ei variert, fornøyelig og koselig bok! Perfekt gavetips til alle som er glad i fjellet, eller som kan tenke seg å bli det ;o)

For å spre det glade budskap til flest mulig, lar jeg dette bli mitt bidrag til den ukentlige innsamlingsaksjonen i regi av Flukten fra virkeligheten, En smakebit på søndag. (klikk på lenka for å lese helt andre ting!) Og i begiestringsrusen skal dere ikke bare få én smakebit, men hele to! Den første fra side 29-30, den andre fra side 95-96, som er et sitat av et sitat.

Glede gir styrke. Forelskelse også. Om du allerede er forelsket i det landskapet du er på vei inn i, kan du klare mye mer enn du hadde trodd. På den annen side: Forelskelse kan også gjøre blind og få en til å miste dømmekraften, slik at en feilvurderer egne krefte. Farlig! Men når har det mest fantastiske vært fullstendig uten risiko på noe vis?

Det blir en slags religion. Du får kontakt med en evighet i fjellet. Du får et perspektiv på livet og mennesket når du ser de voldsomme fjellmassivene. Storheten i naturen. Jo høyere, desto bedre. Du må ha opplevd det for å forstå det

Elina Sundt.

Ps: Boka finnes i de fleste nettbokhandler, til litt varierende priser. De som kan tenkes å få den i julegave av meg, bør uansett vente til etter jul, for denne kommer jeg til å pakke inn til flere av dere!

Pps: De som ikke kan tenkes å få den i julegave av meg, kan heller melde seg på til trekning av to andre bøker; link øverst til høyre!
 
Ppps: Alle ønskes uansett en fortryllende søndag; måtte den bringe dere til nye høyder og ny innsikt ;o)

Framtidige favoritter

Det er Bokelskerinnen som hver fredag legger ut sine egne, og samler andres Fremtidige favoritter. Nå er det ikke spsielt populært å ønske seg dårlig vær, men hvis Meteorologisk får innertier på de dårligste prognosene sine i mårra,

 ja, da blir det en perfekt dag til å dykke ned i det jeg ganske sikert kan garante vil bli  en favoritt, nemlig ei lita boka Britt Karin Larsens gav ut på vesle Emilia Forlag i fjor, Den lykkelige vandreboka. Det er ingen hemmelighet at Larsen er min favoritt favoritt-forfatter, og jeg sparer bøkene hennes... Jeg vet de er der, og jeg venter med lesinga, for da vet jeg at jeg alltid har noe godt i vente... Nå har jeg satt av lørdag 10. november til å bli med Britt Karin til fjells, det kan bare ikke bli feil! Jeg har bestandig elska fjellet, mens hun ble 43 år før hun oppdaget det. Forlaget skriver blandt anna at boka først og fremst er en guide til de gode møtene med naturen og en selv, som venter alle som gir seg vandringen i vold, i skog og fjell. Ingen leser kan unngå å bli smittet av livsgleden som lyser fra hver side.

 

Til tross for at jeg er mer enn overbevist om at Den lykkelige vandreboka må være skrevet spesielt for meg (!), er det ei anna bok jeg nesten gleder meg enda mer til, også den fra Britt Karin Larsens hånd. Bok nummer fire om skogfinnene i grensetraktene mellom Norge og Sverige på attenhundretallet. Larsen har en helt unik evne til å gjøre både menneskene og naturen virkelig, og hun har en rytme og flyt i språket som gjør at leseopplevelsene blir helt spesielle. Her setning er pusset og filt ned, til man sitter igjen med noe som best kan sammenlignes med vakker musikk. Hvis du synes jeg ble litt i overkant revet med nå, så skjønner jeg at noen kan mene det, men jeg mener det virkelig; hun skriver så ubegripelig fint- også om vonde og vanskelige emner.
Men, tilbake til det med fremtidige favoritter.  Før snøen kommer er ute i butikkene til uka- så langt strekker framtida seg i denne omgang ;o)

Ønsker meg og gir bort

Forfatterfruen Karen er en av dem som har bidratt til at bokryggpoesi har nådd ut ti massene og folk flest. Og for en gangs skyld er jeg også en av disse, den store hopen av Hvermannsen og Flest!
Nå har bokryggpoesien blitt samla i ei bok, og den kan man vinne hvis man stokker sine egne bøker på rette måten og får lagt dem til som et dikt. Ettersom jeg ikke nødvendigvis samler på bøker, er det ikke så store variasjonsmulighetene jeg har, men bare ved å bytte om på et par av  titlene, blir jo inntrykket litt forskjellig, bare sjå her:

La meg synge deg stille sanger
før du sovner
En sang om lengsel
i lys av månen
Dronningen sover






 Eller sånn:

La meg synge deg stille sanger
før du sovner
En sang om lengsel
Dronningen sover
i lys av månen






Ikke godt å si hva som er den beste versjonen...

Uansett, så er det ikke bare det at jeg ønsker meg ei bok, men jeg har et par å gi bort også!

Mia Ajvide har gitt ut  De glemtes forbund, som jeg begeistra har skrevet om her. Mia er gift med John Ajvide Lindqvist som også er forfatter. Han er nok mest kjent for La den rette komme inn, som også er filmatisert. Den siste boka hans, La de gamle drømmer dø, kom tidligere i år, og inneholder ulike tekster, noveller, sketsjer, kåserier og litt sånn forskjellig.
Disse to bøkene kan bli dine hvis du legger igjen en kommentar under dette innlegget, gjerne med et tips om ei bra bok du synes har fått for lite oppmerksomhet og som du vil at flere skal få lese!
Hvis flere er interessert, blir det trekning mot slutten av uka ;o)

(Bøkene er leseeksemplarer fra forlaget, veldig forsiktig lest en gang)

De glemtes forbund

Mia Ajvide

Cappelen Damm, 2012
382 side
Oversatt av Kirsti Øvergaard

Spennende romandebut til ettertanke.
Mia Ajvide debuterte med lyrikksamlinga När en flicka vill försvinna i 2008. Dette er hennes første roman, og den kom ut på svensk i fjor.

Dette er et eventyr, en thriller og en kjærlighetshistorie. Hovedpersonen er Jack, som lever et svært anonymt forstadsliv utenfor Stockholm; han er gift med Aino som styrer med sitt uten å innvolvere Jack mer enn høyst nødvendig, han jobber som omviser på det lokale herregårdsmuseet, han besøker moren pliktskyldig en gang i måneden og på fritida studerer han nokså halvhjertet Myntholms historie. Han gjør rett og slett svært lite av seg, og en dag begynner både familien og kollegaene å få problemer med å huske ham- til han en dag er helt visket ut av minnet deres. Ved en tilfeldighet oppdager han at en av morens gamle naboer kjenner igjen og husker ham, og det skal vise seg å bli en redningsplanke for ham. Etterhvert finner han ut at han ikke er den eneste; det finnes et helt samfunn av glemte! I de glemtes forbund pågår det både maktkamp og intriger, og Jack virvles inn i dette nettverket, samtidig som han mer enn noe ønsker å kjempe seg tilbake til Aino.

Språket er nøkternt, dialogene troverdige. Persongalleriet er ikke stort, men personlighetene er varierte og spenner fra de mest tafatte og resignerte til de sterkeste og utstudert initaitivrike (muligens onde?). 
Forfatteren fikk idéen til denne boka da moren til en av hennes venninner fikk alzheimer. Det er jo en sykdom de fleste frykter; enten å bli rammet selv, eller at en de nærmeste skal få den. Her er det derimot helt snudd på hodet; det er ikke den som rammes som glemmer, men vedkommende blir glemt av alle. Tanken som kommer krypende, er at jovisst finnes det glemte in real life! Den gamle kona du går forbi på vei til butikken, gutten på bussen, de ved sida av deg ved plakattavla, de du traff på et møte... Man kan ramse opp i det uendelige, og man husker faktisk ikke disse menneskene! Og det er ikke helt usannsynlig at noen av disse aldri blir lagt merke til? Man leser jo om mennesker som har ligget døde i ukesvis, eller i måneder uten at noen har etterlyst dem.. De glemte finnes, ingen tvil om det. 

Jeg ble veldig begeistra for denne historien, og selv om jeg måtte lese noen sider før jeg var skikkelig hekta, så merket jeg fort at det ble vanskeligere og vanskeligere å legge den i fra seg! Spenninga holdes oppe så godt som hele veien, underveis dukker det opp flere konflikter og spørsmål som gjør en nysgjerrig på hvordan det løser seg- og før svaret kommer på det ene spørsmålet, så har det dukket opp et nytt! Heldigvis nøstes det hele godt opp mot slutten, og det er ikke mange løse tråder igjen på siste side. Uten at det nødvendigvis betyr at alt går bra til slutt...

Boka anbefales absolutt! En knakande god idé som har resultert i ei knakande god bok! Her kan du lese begynnelsen. Jeg har bestemt meg for å gi bort denne til en av leserne, så hvis du synes boka høres spennende ut, er det bare å følge med!!

Oktober-sky

I kveld hadde jeg egentlig tenkt å skrive litt om Agnes i senga eller De glemtes forbund eller aller helst begge to, men så måtte jeg bare sjå innom noen andre bokblogger først, og på Berit sin bokblogg, (ikke min sin, men Berit sin...) så jeg en så morsom ordsky! Og da er det klart, veien var ikke lang til å forsøke meg på det samme!
Slik vart oktober-varianten av bloggen sjåande ut:

Ikke helt utenkelig at dette blir min måte å oppsummere på heretter ;o)
Klikk på skyen hvis du også vil prøve- det begynner jo å bli mørkt så tidlig at man rekker mye surr på nettet før man bør legge seg...!
Kanskje jeg til og med rekker å forfatte en bokomtale før jeg tar kvelden på ordentlig?

Hvor langt bør man lese

før man gir opp? Eller når vet du at du ikke bør bruke mer tid på ei bok? 
Det har jeg ofte spurt meg selv om. . . I går spurte jeg bibliotekaren vår om det samme- og hun gliste og sa at dét var det vanskelig å gi noe klart svar på, men det var jo absolutt hyppig diskutert. . . 
Likevel fikk jeg et godt tips; De fleste mente nok at hvis boka ikke hadde grepet tak i deg etter femti sider, så var det ingen grunn til å fortsette, men det geniale tipset var at i stedet for bare å legge bort boka, kunne man lese slutten! Bare et par-tre sider for å sjå om man likte slutten- da kunne det jo hende at man ble ekstra nysgjerrig og ville vite hvordan det kunne ende slik!

Nå må jeg vel også innrømme at det hender jeg leser litt mot slutten av bøker jeg synes er spennende også- Bare for å sjå om jeg er på sporet, liksom. . . 
Heretter skal jeg uansett lese slutten på bøker jeg ikke blir grepet av også, det kan jo hende at det dukker opp noe rart, fint, spennende eller overraskende ;o)

Klikk på bilde for å sjå flere fantastiske utklippsbøker!

Beatrice- siste forsøk!

Nå har jeg brukt litt (for mye) tid på nettet, og lest om hvordan man bør skrive både bokanmeldelser og bokomtaler, så jeg får prøve å bruke noe av det jeg lærte i dette innlegget. Forresten synes jeg det var nyttig å friske opp det vi lærte om tekstanalyse og bokanmeldelser på videregående, absolutt noe jeg kan anbefale andre som blogger om bøker også! (Kanskje litt skummelt etter all skrivinga som var for noen uker sida, om hvordan man burde blogge osv, men det er sikkert flere enn meg som kan få noen nye idéer om hvordan det KAN gjøres.)

OK- here we go!

 

Troverdig og overbevisende om relasjoner

(Jeg dropper bokfakta, ettersom det allerede er presentert i forrige innlegg.)

Dette er historien om Beatrice, som plutselig forsvant sporløst den sommern hun var nitten. Det eneste de fant var noen av de eiendelene som betydde noe helt spesielt for henne- og de tingene fant de på forskjellige steder som på en eller annen måte hadde spesiell plass i livet hennes. Man fant aldri ut hva som hadde hendt, men de gikk ut fra at hun var drept.
Historien foregår for det meste i Irland, og hovedfortelleren er Eithne, søsteren til Beatrice. I tillegg får vi høre Beatrice selv fortelle hva som skjedde forut for forsvinninga, og jentenes mor, som forteller om tida før jentene ble født, de spesielle omstendighetene som førte henne til Irland og livet hun fikk der.
Temaer som dukker opp i boka er blandt annet hva en slik hendelse kan gjøre med en familie, hvordan hver enkelt takler det, hvordan det kan påvirke forholdene innad familien, og hva det kan gjøre med familiens forhold til resten av lokalsamfunnet. Vi får innblikk i en tildels barsk og lukket familie, som ikke akkurat har det for vane å snakke om verken følelser, drømmer eller problemer- og vi får noen av svarene på hvorfor det ble som det ble.
Forfatteren veksler mellom tre fortellerstemmer, og alle tre har ulike måter å meddele seg på, det gjelder både fortid/ nåtid, og stemningen de formidler; spesielt i første del av boka har Beatrice en litt drømmende, alveaktig måte å fortelle på.
Persongalleriet og miljøskildringene er med på å gjøre dette til en troverdig historie; til og med været er beskrevet på en slik måte at man lett kan forestille seg den kalde, rå tåka, kjenne lukta av våte jorder, myr og skogbunn. Man kan nesten få inntrykk av at sola forsvant sammen med Beatrice...
Språket er lett, flytende og fargerikt, og oversetterne fortjener en honnør for å ha gjort en særdeles god jobb med denne boka. Som den språkallergikeren jeg er, får jeg fort små utbrudd og reaksjoner, spesielt når det har gått litt for fort i svingene, og ordvalg opplagt burde/ kunne vært bedre- her har jeg ikke merket meg en eneste slik bommert (eller utslett)!

Dette er ei bok jeg gjerne anbefaler- hvis du ønsker deg ei bok som til tross for alt jeg har skrevet om dårlig vær og anspente familierelasjoner, også gir deg en historie om tilfeldighetenes makt, drømmer, håp og kjærlighet.