Balansekunst av Rohinton Mistry-

Myldrebok som slår knockout på leseren!
Jeg føler jeg er inne i en stim av gode bøker -og dårlig nett-dekning! Ergo er jeg på god vei inn i den samme bakevja som tidligere i sommer; med fler og fler bøker som venter på omtale- og anbefaling.


Ettersom nettet er så som så, må det prioriteres, og akkurat nå er det mest om å gjøre at flest mulig får lest litt om Rohinton Mistrys "Balansekunst" som ble oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen og gitt ut på Aschehoug i 1997. Jeg har nevnt boka tidligere også, bl.a i dette innlegget. Den har stått noen måneder i bokhylla, men nå er den endelig lest! Og nå sitter jeg her og lurer på hvorfor jeg har utsatt den? (Jeg vet egentlig svaret: jeg kvier meg for å starte på så tjukke bøker, for jeg er så dårlig til å avbryte hvis de ikke faller i smak- og da må jeg slite meg gjennom timer med tvangslesing, og går glipp av andre potensielt gode leseopplevelser.) Vel: denne bør dere lese! Ganske enkelt :o)

India 1975: hele landet synes å være inne i en evig ond sirkel: fattige og arbeidsløse (lavkaster) flytter fra landsbyene og landsbygda inn til de stor byene med håp og drømmer om å finne seg arbeid- godt betalt arbeid slik at andre håp og drømmer skal kunne oppfylles. I byene møtes de derimot ikke av ledige jobber eller åpne armer, men enda verre fattigdom, slum, vold og overgrep i statlig regi, korrupsjon, maktmisbruk, menneskehandel. Sagt på en annen måte: et samfunn preget av kloakk, kakerlakker, kastevesen, klasseskiller og kvinneundertrykking...
Dette høres unektelig temmelig deprimerende ut, men til tross for disse begredelige ytre rammene, er dette en fantastisk historie om vennskap, samhold, livsvilje og menneskenes evne til å tilpasse seg. Da jeg leste boka, tenkte jeg mer enn en gang at den minnet meg om ei myldrebok! Du vet de barnebøkene? Forskjellen er selvfølgelig at her er det ikke tegninger, men beskrivelser så detaljert at du ser for deg alle scenene som på tredimensjonal film- med lukt!!
Vi følger de fire hovedpersonene optimisten Ishvar og kverulanten Om som er skreddere og onkel og nevø, studenten Maneck og Dina Dalal som er enke og syerske. Mer eller mindre motvillig, ender disse ulike typene opp i Dinas leilighet. Til og begynne med er de svært skeptiske og mistenksomme i forhold til de andres motiver, men etterhvert ristes de sammen og de utvikler vennskap, samhold og lojalitet på tross av alle ulikhetene. Parallellt med "myldrefortellinga" fra byen, blir man introdusert for bakgrunnen til de fire. Også i forhistoriene er det lag på lag med forventninger, drømmer, håp og dessverre motgang...

Jeg undret meg over at "Balansekunst" så vidt jeg vet ikke er filmatisert, men etter litt mer grubling konkluderte jeg med at kravet til happy-ending er enda sterkere i filmverden enn i litteraturen. Uansett hvor mye leseren heier på de fire samboerne og uansett hvor mye godhet og optimisme man leser inn i historien og mellom linjene, så går det ikke spesielt bra til slutt. Det gjør dessverre ikke det.
Og likevel: dette er virkelig ei bok å anbefale! Den er tjukk som en murstein (770 sider), men jeg ville ikke vært ei side foruten.
Apropos "film": det finnes en eklamefilm for boka, kanskje den har det lille ekstra som skal til for å overbevise? Den viser bittelitt av alt det jeg ikke har nevnt med et ord...