Divergent- opprøreren

Veronica Roth

Lydbokforlaget/ Schibsted Forlag, 2014
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Spilletid: 11 timer 48 minutter
Lest av Elisabeth Vatn

Som dere ser av bildet: jeg har hørt bok nummer to i den dystopiske triologien om fryktløsjenta Tris. Den første hørte jeg tidligere i sommer, og da var jeg lettere opprørt over hvordan jeg skulle løse problemet med lite tålmodighet og lang ventetid før oppfølgeren kom. Sett slik! Det har jo gått helt utmerket ;o) det er rart med det: man finner alltids ei bok som kan fylle tomrommet etter den som er avslutta...

Nu vel! "Opprøreren" fortsetter der "Divergent" slutta, og hvis det er noen som vurderer å hoppe rett på bok nummer to: glem det!!! Man får absolutt ikke noe resyme av handlinga, presentasjon av personene eller omstendighetene for at de fem fraksjonene nå er på randen av/ i krig mot hverandre.
Jeg var veldig entusiastisk da jeg hadde hørt nummer en, og jeg er nesten like fornøyd med "Opprøreren".
Det er fortsatt høyt tempo, dramatikk og uforutsigbare vendinger. Fraksjonene er nå i krig med hverandre, De fryktløse og De lærde er hovedmotstandere, mens de andre mer eller mindre ufrivillig virvles inn i urolighetene. Ingen kan være helt sikre på hvem de kan stole på, hvem som er forrædere, hvem som har skjulte agendaer, hvem som forsøker å holde sannheten skjult, hvem er venn, hvem er fiende- og hvem forblir upåvirket av
Tris som vi allerede er godt kjent med, er svært preget av de traumatiske hendelsene hun har vært igjennom, og framstår som ustabil, handlingslammet og uberegnelig- alt på en gang! Fryktløslederne skal etterhvert erfare at de har flere løse kanoner på dekk...

Jeg skrev at jeg er "nesten" like fornøyd med denne som den første boka. Nesten, fordi jeg i mellomtida har lest litt for mange omtaler, og dermed blitt for oppmerksom på hva andre har hengt seg opp i: Tris framstilles ikke like troverdig som tidligere, det er veldig stort fokus på utseende (de fleste er veldig vakre-eller de blir det etterhvert som Tris blir kjent med dem), det er unødvendig mye (umotivert) vold, det hoppes for brått fra den ene til den andre scena. Nå skal det sies at som lydbok synes jeg ikke disse tingene blir særlig framtredende- mulig det er lettere å irritere seg når man leser selv? Generelt synes jeg dette fortsatt er veldig god underholdning, og jeg gleder meg til den tredje og siste boka er klar.

Egentlig syns jeg dette er ei bok det er litt vanskelig å skrive så mye fornuftig om; litt som å skrive en omtale om en løsrevet episode av en tv-serie. Det blir litt for svevende og poengløst. I stedet kan dere lese hva Bokbloggeir, Rita eller Knirk skriver. Reflekterte folk med poengterte omtaler. Oppfatningene er litt sprikende, men det er helt greit! Man har forskjellig preferanser når man leser, og det ville være rart om det skulle dukke opp ei bok som absolutt alle syntes var knallbra-eller elendig :o)