Kristin Lavransdatter. Kransen. Av Sigrid Undset

Enn at det skulle ta så mange år før jeg begynte å lese denne? Det er opplest og vedtatt at trilogien om Kristin Lavransdatter er et av de virkelig store verkene i norsk litteraturhistorie, og forfatteren ble æret med Nobels Litteraturpris i 1928. Liv Ullmann (sist "sett" i "De urolige" av Linn Ullmann) sto for filmatiseringa av Kransen, trilogien er satt opp på et utall teaterscener og det finnes vel knapt et menneske som har gått ut fra norsk videregående skole uten å ha slitt seg gjennom hele eller deler av denne klassikeren- i det minste er det det inntrykket man får når bøkene og/ eller forfatteren nevnes. Jeg er antagelig unntaket som bekrefte regelen! Jeg kan ikke for mitt bare liv huske at vi var innom livet i Gudbrandsdalen på 1300-tallet da jeg surra rundt på Holmen VGS på nittitallet, og jeg må si jeg synes det er veldig rart. Mer enn rart også, når jeg får tenkt meg om.
Hvordan det nå var eller ikke var, så har jeg uansett hatt ganske klare bilder av både Kristin Lavransdatter og Jørundgård. Livets veier er uransakelige; det de fleste forbinder med 1994, er trolig OL på Lillehammer- det gjelder for så vidt meg også (sjøl om det foregikk før jeg ble skipredikant). Det de færreste kanskje husker, er at det i forbindelse med OL, var premiere på en storslagen Kristin Lavransdatter-teaterforestilling med Juni Dahr som Kristin. Etter de eventyrlige februar-dagene, da Samaranch slo fast at verden hadde vært vitne til se best vinterolympik geims evver, da la Rikskonsertene ut på turne med forestillinga, og jeg var heldig å fikk bli med på min aller, aller første teater-opplevelse utenfor en skolegymsal! Jeg husker forestillinga som imponerende, storslagen, men likevel litt mørk og dyster, og nå over tjue år senere, og etter å ha lest den første boka i trilogien, kan jeg vel ikke si annet enn at det inntrykket fortsatt holder vann.

I "Kransen" blir vi introdusert for Kristin Lavransdatter, familien, slekt, frender og samfunnsforhold, hovedsaklig i bygda Sel i Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1300-tallet. Foreldrene hennes hadde mistet flere sønner før Kristin fikk vokse opp som deres første barn. Forholdet mellom foreldrene var preget av fortielse og distanse, og mens Kristin var nært knyttet til faren (en godhjerta og vel ansett ridderlig mann), holdt også hun distanse til mora. (Nervesvak? Deprimert etter alle spebarna de mistet, var hun svært redd for å knytte seg til dattera. Senere skal det vise seg at det er mye mer som plager mora).
Livet for de små menneskene var alt annet enn lett i middelalderen. Satt på spissen kan man nesten si at folk døde som fluer, i krig, sott, ulykker, sult og fattigdom (Gjennomsnittlig levealder i middelalderen før 1350 var ca. 48 år. Mot slutten av århundret regner man med at denne var sunket til nærmere 38 år. I dag er den til sammenligning rundt 80 år)
I den situasjonen var det naturlig at folk trengte noe utenfor dem selv for å forklare alle ulykkene og prøvelsene de ble utsatt for. Religionen og den katolske kirka sto sterkt, men det samme gjorde også trua på de underjordiske, bergfolk, troll og vetter. Fra beretningen om en på flere måter skjellsettende tur til fjells, kan man lese følgende:

Hun visste at i villskogen rådde ulv og bjørn, og under all stenen bodde troll og tusser og alvefolket, og hun blev redd, for ingen visste tall på dem, men de måtte være mangfoldige flere enn av kristne mennesker.

Det er nesten så man kan få inntrykk av at de underjordiske, i kraft av hvor mange de kunne være, var en altoverskyggende trussel for menneskene- og den trusselen levde de nok etter i stor grad også. Flere steder fortelles det om hva de måtte gjøre og hva de for all del aldri måtte gjøre for at disse skapningene ikke skulle terges.

Videre går handliga (altfor) grovt ut på at Kristin blir lovt bort til sønnen på en av nabogårdene, uten at verken hun selv eller Simon får si hva de mener. Arne som har vært som en fosterbror for Kristin, forteller henne at han elsker henne- og da gå det opp for Kristin at den kjærligheten er gjensidig, men helt umulig. Arne drar, og de ser hverandre aldri igjen. For å skyve bort sorgen over Arne, og ikke minst skyve det planlagte bryllupet fram i tid, ber Kristin om å få dra et år i kloster. I løpet av det året treffer hun Erlend, som hun den litt eldre og betydlig mer erfarne Erlend, de blir hodestups forelsket, lover hverandre evig troskap- og som man fort forstår, er det et utall hindringer på veien før de til slutt får hverandre. Aller størst kvaler har vel Kristin i det at hun må skuffe sine foreldre (spesielt faren) da hun til slutt bryter forlovelsen med Simon, med alle konsekvensene det får. Dette er også en del av det store temaet i trilogien: Lyst og egenvilje satt opp mot plikt (familie/ samfunn) og religion.

Historien gir et fabelaktig sammensatt og fargerikt bilde av samfunnet og livet på 1300-tallet. Leseren tas med inn på mange forskjellige arenaer, og til tross for -eller takket være- det gammeldagse og litt høytidelige språket, er det utrolig nok lett å leve seg inn i fortellinga. Mange har diskutert hvorvidt dette er en kjærlighetsroman, en ridderroman, en realistisk eller historisk roman, men det synes jeg i grunnen er ganske uinteressant. Romanen er rett og slett en må-lese-roman. Selvfølgelig fordi den har den posisjonen den har i norsk litteratur, men først og fremst fordi den er akkurat så storslått som den er- og fordi den faktisk har holdt seg usedvanlig godt, 96 år etter at den ble utgitt første gang.

"Kransen" har jeg lest i forbindles med Heddas Bokhyllelesing, denne runden er det middelalderen som har vært tema. Hvis tingene går slik jeg har planlagt, skal jeg fortsette med "Husfrue" i uke 33, da er temaet en oppfølger, mens den siste boka, "Korset" lett passerer innafor temaet for uke 45, nemlig nobelprisen. Målet er altså å lese trilogien i løpet av året, så får vi se om jeg er like entuasiastisk da prosjektet er fullført, eller om jeg som enkelte andre synes det blir for mye og for tungt etter hvert.