Kaldere mot natten- En skogfinne-finale

Med "Kaldere mot natten" har Britt Karin Larsen satt et flott og endelig punktum for en bemerkelsesverdig, lavmælt, intens, lyrisk, sterk og uforglemmelig bredt anlagt serie om skogfinnene fra attenhundretallet fram til våre dager. Boka har stått ei god stund i hylla, ulest, ikke fordi den har blitt nedprioritert, snarere fordi det har vært siste gangen jeg kunne glede meg til ei ny bok om etterkommerne etter Lina og Taneli som vi ble kjent med og fulgte i de første bøkene. Nå er boka altså lest, og jeg innrømmer at jeg nesten føler meg litt... forlatt? Kan man si det? Etter å ha lest ei bok- eller i dette tilfellet: sju? Kanskje det blir litt voldsomt? Mulig det er riktigere å beskrive det som en tomhetsfølelse..?

"Kaldere mot natten" begynner i tida rundt andre verdenskrig. Vi møter grenselosen, ei jødisk mor på flukt med de to barna sine, ei tyskertøs og en tyskerunge (ikke mine ord!) etterhvert også hippier, sauebønder, rovdyrhatere og mange, mange fler som ulike vis har tilknytning til Finnskogen- som prøver å slå rot, som leter etter røttene sine eller som fornekter dem. Enkelte finner hverandre, noen finner igjen hverandre- andre blir forlatt. Boka følger samme mønster som de foregående i serien. De fleste kapitlene begynner med noen filosofiske tanker, betraktninger, sammenligninger, spørsmål eller beskrivelser, for deretter å "rette blikket" mot (små) enkeltskjebner som spinner rundt og gir liv til (de store) allmenne filosoferingene. Språket og tonen er også den samme som vi kjenner- og som stadig flere lesere synes å sette stor pris på. Det som skiller denne romanen fra de seks forrige, er kanskje først og fremst at vi har kommet så nært opp til vår tid. Årstall nevnes bare unntaksvis, men i bakgrunn skimter man historiske hendelser som gjør at man kan tidfeste mye av det som skjer. Med dette samtidige synes jeg historien mister litt av det magien som bergtok meg spesielt i de fire første, *Det vokser et tre i Mostamägg*Himmelbjørnens skog*Som steinen skinner*Før snøen kommer*. Jeg kan ikke huske andre har kommentert dette når de har omtalt boka, så da er det kanskje bare jeg som trives bedre og føler meg mer hjemme i "natur-nostalgisk magi" enn i samtidsrealisme? Uansett hvordan man vrir og verenger på det, har Britt Karin Larsen skapt noe helt spesielt. I tillegg til den eiendommelige, undrende fortellerformen, skildrer hun mennesker og miljøene deres med respekt, forståelse, innlevelse og varme, hun gjør det vesle stort og tar de store tingene ned til overkommelige dimensjoner. Serien anbefales varmt ♥
En æra er ugjenkallelig over, det er bare å ta av seg hatten, gratulere med særdeles godt gjennomført maraton og ønske forfatteren lykke til med neste prosjekt!

Den andre Berit har også skrevet om "Kaldere mot natten"- og hun er til og med enda mer entusiastisk enn det jeg er! BokBloggBerit linker til flere avisanmeldelser også, så det er vel verdt å ta en kikk innom henne!