Evna, av Siri Pettersen

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
15 timer spilletid/ 498 sider
Lest av Erich Kruse Nielsen
Lydfil kjøpt selv, i kombinasjon med leseeksemplar fra forlaget.

Nok en serie er avsluttet, denne gangen den norske fantassy-trilogien "Ravneringene" av Siri Pettersen.
Jeg var nærmest målløs da jeg leste "Odinsbarn", fjetret da jeg hørte "Råta"- og sitter igjen med litt blanda følelser etter avslutningen.

Først ei lita oppsummering. Vi har fulgt hovedpersonen Hirka, fra Elveroa i Ymslanda hvor hun vokste opp sammen med faren sin. De holdt seg mest for seg selv, med hjalp de andre ætlingene hvis de var syke og trengte helbredende urter. Alle ætlingene hadde hale, bare ikke Hirka som vokste opp i trua på at det var ulven som hadde tatt den da hun var spebarn. Rett før det tradisjonelle ritet alle femtenåringene måtte gjennom, fant faren ut at det var på tide at hun fikk vite sannheten. Den avsløringa fikk mange og alvorlige følger, ikke bare for Hirka og faren, men også for de andre i Ymslanda, Rime og ikke minst Rådet. 
I den andre boka, hadde Hirka flyktet gjennom steinringene, og endte opp i York, i vår tid. Der møtte hun en verden totalt annerledes enn den hun kjente fra før. Hun måtte lære seg hvordan hun skulle te seg, hvordan ting hang sammen og fungerte, hun møtte mennesker hun selv var beslektet med og andre mer og mindre skremmende skapninger. Hun ble slitt mellom lojalitet, frykt, svik og tillit- og kampen mellom det gode og det onde fortsatte.

I denne siste boka, "Evna", har Hirka igjen gått gjennom steinringene, og denne gangen har hun endt opp hos de hun er vokst opp med å frykte aller mest, de likfødte. Nabyrn kaller de seg selv, og landet deres er Ginnunad. Her har beboerne levd uten urkrafta evna i årevis, men da Hirka, som har blod fra de første gjør entré, øyner de endelig en løsning. De mener hun er født til å lede dem i den forestående kampen mot Ymslanda, for evna, en krig begge rikene har forutsett, som alle frykter og som antagelig ikke er til å unngå. For Hirka virker dette derimot helt umulig: hun er en helbreder, ikke en kriger, hun har vokst opp som ætling i Ymslanda fullstendig uvitende om at det rant blod fra de likfødte i årene hennes.
De to første bøkene hadde høyt tempo, var fulle av detaljerte person- og miljøskildringer, var uforutsigbare, fascinerende og spennende. Handlinga kretset rundt identitet, tilhørighet, makt og maktmisbruk, det gode og det onde osv. Alt dette gjelder denne siste boka også, så hvorfor sitter jeg her med de bandede følelsene mine da? Så godt som uten unntak, har alle omtalene jeg har lest vært veldig positive. Et sted leste jeg til og med at teksten var blottet for klisjeer og språkblomster, men det er faktisk når jeg kommer til det rent språklige jeg finner noe å pirke på, får skrukker i panna og nedovermunn. Jeg synes teksten oversvømmes av overdramatiske, klisjefylte og fullstendig malplasserte beskrivelser. Jeg skal gi dere et eksempel fra side 102, der en mann står og venter på å få dødsdommen sin:

Det stålgrå håret hans lå  i alle retninger, et vitne om været utenfor.

Hvilken observatør ville i en slik situasjon tenkt at hårsveisen var et vitne om dårlig vær? Akk o ve...
I tillegg synes jeg språket var veldig stakato. Setningene er korte, ofte er det ikke mer enn ett ord mellom hver punktum. Mulig det er et bevisst valg for å understreke dramatikken, men jeg mener det ville gitt teksten bedre flyt hvis disse enkeltordene hadde blitt flettet inn i lengre og mer fullstendige setninger. Etterhvert begynte jeg å tvile på min egen vurderingsevne; var det jeg som var blitt en grinebiter, eller hadde språket faktisk endret seg? I farta fant jeg bare igjen "Råta", men da jeg leste litt vilkårlig i den, var det mer flyt i tekstene jeg leste der.
Uansett, det må konkluderes, og ettersom dette er siste boka i en trilogi, blir det meningsløst å vurdere denne alene. Med "Ravneringene" har Siri Pettersen skapt ikke bare ett, men flere fantastiske riker. Hun har skapt fantastiske figurer, fantastiske eventyr og ikke minst et fantastisk engasjement! Det er imponerende keativt, og det er imponerende å greie å sy sammen et så fargerikt og sammensatt lappeteppe som hun har gjort her. Hun har ikke fulgt et ferdig mønster, har ikke hatt noe kart, hun har bare fulgt hjertet sitt- og gitt det til en entusiastisk leseskare som antagelig sitter og syr på kostymene sine til premierefesten for filmen/-e når den/ de en gang kommer.
Trilogien er absolutt å anbefale, naturligvis til de som er glad i eventyrlige fortellinger, men også til de som en gang i framtida vil smykke seg med at "Å ja- Ravneringene, ja! De leste jeg med stor glede og entusiasme da jeg var ung! Klassiker og obligatorisk lesing, sier du? Ja det skulle ikke forundre meg!" 

KART! Det sikreste tegnet på at du har å gjøre med fullblods fantasy ;o)

(Og når vi nå først er inne på hva framtida kan overraske med... Man kan jo fortsette å fantasere litt... Finnland har Mummidalen, Sverige har Astrid Lindgrens verden i Vimmerby, DisneyWorld finner både her og der... Hvis de en gang skulle bygge opp et sted a´la Ymslanda og Ginnungad, med Mannfalla, Elveroa, Ravnhov og Krateret, ville det utvilsomt bli et sted å valfarte til, ikke for barn, men for gale fans fra alle verdens hjørner- det ville blitt perfekt og helt i tråd med avslutningen på serien ;o)

Man tager hva man haver- her en ørneskalle i mangel på et ravnenebb.