Da Gud var en kanin, av Sarah Winman

"Da Gud var en kanin" har stått i bokhylla i ganske nøyaktig to år. Det er ikke ofte jeg klarer å huske når eller hvordan bøker kom i hus, men akkurat denne skrev jeg om på bloggen. Innleget handler om arkeologiske funn i Vågå, utdødde dyrearter, klimaendringer, vegetar-menyer, kaniner og ei bok jeg gledet meg til å lese.
I to år har den altså stått her. Stille og beskjeden har den tålmodig ventet på at den skulle hentes fram, blåses støv av og få lov til å fortrylle dagene mine. Jeg pleier å irritere meg en smule over bokanbefalinger som ber en om å lese sakte, for at man liksom skal nyte boka skikkelig. Her vil jeg likevel driste meg til å si at man skal ta seg tid når en leser. I betydningen rydde unna andre ting som kan forstyrre deg mens du leser. Her vil du nemlig ikke bli avbrutt! Denne skattekista av ei bok vil du garantert dykke ned i, varme deg på, smile av, gråte over, kjenne at joda, det er kanskje håp likevel...

På side 7 har jeg markert dette utdraget fra året 1968:

Jeg ble mottatt av en sykepleier i mine foreldres soveværelse, på en dyne som var blitt vunnet i et lotteri, og etter rier som varte i bare 22 minutter, dukket hodet mitt opp og sykepleieren ropte press på! og faren min ropte press på! og moren min presset, og jeg gled uanstrengt ut i dette myteomspunne året. Året da pariserne strømmet ut i gatene. Året for Tet-offensiven. Året da Martin Luther King ofret livet for en drøm.

Da jeg kom til side 57 måtte jeg bla tilbake for å sjekke hvem som var oversetter. Tom Thorsteinsen. Jeg har sjeldent (eller kanskje aldri?) blitt mer imponert over en oversettelse. Uendelig nydelig. Uendelig. uendelig flott. Det er bare å ta av seg hatten og takke. Vakkert språk er uvurderlig for at ei bok skal skore full pott, og her er det virkelig innertier i så måte!

Et nytt sitat er streket under på side 164:

"Fått noen gode venner ennå?"
"Nei," sa jeg, "ikke ennå. Joe sier at jeg er en ensom ulv."
"Samme her, ungen min. Ikkeno´ galt med det."
(Hun var ikke det, men jeg takknemlig for at hun forsøkte.)

(Side 269 stjerne ved Charing Cross Road, for å minne meg selv på den boka "alle" leste ei tid tilbake, den med brevveksling mellom en brukbokhandel og en kunde, den jeg begynte på, men aldri fullførte. Det spørs om jeg skal hente den opp igjen snart...)

På side 289, skriver hun om stemningen og følelser etter at Tårnene falt i New York:

Jeg skrev om blomstene som lå ved alle brannstasjoner, tre, fire, fem buketter i høyden, og om lysene som aldri ble slokket, bønner som brant i desperasjon, for det var fortsatt ikke gått lang tid og man kunne aldri vite, men selvfølgelig visste de fleste. Folk visste, der de lå alene om natten, at dette var begynnelsen, den vonde begynnelsen på det som skulle bli deres nåtid, deres fremtid, deres minner.

Kunne det vært beskrevet mer intenst? Jeg tror ikke det. Enhver leser kan forestille seg den ensomme og den kollektive smerten.

På side 332 begynt jeg å få tåkesyn og det ble vanskelig å skjelne bokstavene og ordene fra hverandre.

På side 335 ble jeg tatt av en tsunami av tårer, og måtte legge fra meg boka ei stund. Jeg er så lettrørt, det var allerede en litt istykkerrevet dag, jeg hadde allerede nervene utenpå.

ÅÅ NEI!! På side 343 oppdaget jeg til fortvilelse og sorg at det bare var igjen åtte sider.

På side 347: Åhh nei... Ikke dét... Ikke dét også... Men tross alt med et lite smil. Så ble det sant likevel, da?

Side 352. Slutten. The end:

"Klar," sa hun, og satte seg ved siden av meg. Jeg gav henne pc-en. Hun begynte å skrive.

Trenger jeg skrive mer?  Litt om hva og hvem boka handler om, kanskje?
Som nevnt blir hovedpersonen og fortelleren, Elly, født i 1968. Vi følger henne gjennom en ensom barndom og oppvekst, i en litt eksentrisk, men svært omsorgsfull engelsk familie. Elly får etterhvert en venn, den åtti år gamle naboen, som skal vise seg ikke å ha så gode hensikter likevel. Broren Joe, som er Ellys store beskytter, lover å finne en ny venn til henne- og det er da kanninen Gud kommer inn i livet deres. Litt senere dukker Jenny Penny også opp. Hun flytter inn i nabolaget sammen med moren sin, og uten at så mye blir sagt direkte, skjønner leseren at Jenny Penny har det veldig vanskelig hjemme, og hun finner en slags trygg havn hos Elly og familien hennes. Da faren til Elly vinner en stor pengesum, blir det brått bestemt at familien skal flytte. Jentene lover hverandre at de alltid skal være der for hverandre, men ting skjer, og de mister kontakten i flere år.
I bokas andre del, har Elly blitt voksen. Hun er fortsatt ensom, og livet hennes preges fortsatt av den utradisjonelle barndommen. Også storebroren har tatt valg som følge av de opplevelsene han hadde i oppveksten, han har flyttet til New York, noe som skal få dramatiske følger for alle de involverte.
I denne delen dukker Jenny Penny også opp igjen, det vil si, hun dukker ikke opp, men brevene og kortene hennes gjør det. Hun skriver fra et fengsel, der hun havnet fordi hun drepte et annet menneske.

Oversatt til en rekke forskjellige språk ;o)

Dette høres temmelig dystert ut, men det er en usedvanlig varm, intelligent og humoristisk roman!
Ensomheten, alvoret og lykken går på en forunderlig måte hånd i hånd. Livet er aldri bare svart eller hvitt, ser man etter, finner man både farger og nyanser. En fantastisk flott roman om vennskap, familiebånd og relasjoner. Om fortidas spøkelser, ønsket om å bli sett, omsorg og kjærlighet som kan vise seg på mange forskjellige vis. Boka anbefales absolutt- inderlig, varmt og hjertlig!

Andre som har lest boka er Tine, Bokelskerinnen og Kari-

100% enighet om at boka er kjempegod!

Libretto Forlag, 2012

352 sider.