Nullpunkt, av Bjørn Olav Nordahl

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014
Spilletid: 21 timer, 6 minutter
Forbilledlig lest av Duc Mai-The

En bokblogger med respekt for seg selv (og sine lesere!!!) bør hoste opp en bokomtale i ny og ne, og dette er hva jeg kan fortelle om Bjørn Olav Nordahls andre thriller-/ krim-roman om grave-journalistene Bjørnar Nergård og Magdalena Mellomstrand:
Jeg har ikke lest den første boka, Skyggeland, og jeg kan ikke si at jeg verken har merket meg boka eller forfatteren før jeg fant denne nye på Lydbokforlagets nettsider. Jeg skal heller ikke påstå at presentasjonen fenget så kjempemye, men... Jeg er en enkel sjel, og likte fargene på framsidebildet og jeg har enda tilgode å høre Duc Mai-The lese ei dårlig bok (kanskje med unntak av den om Willow Frost som ikke falt helt i smak hos meg, men som mange andre trykket til sitt bryst), så dermed ble boka lasta ned på mobilen.
Geografisk sett er handlinga lagt til de forunderligste steder; Sao Tome, en liten øystat i Guineabukta, Geneve i Sveits, Drammen i Norge, Peshawar, London, Kenya, Sør-Frankrike- og sikkert et par andre steder jeg ikke husker i farta. I tillegg er det ei brokete forsamling av med- og motspillere, dirigenter og direktører, nikkedokker, bakmenn, utro tjenere, journalister, torpedoer, drosjesjåfører, rikinger, wannabes, politimenn, finansakrobater, oljebanditter og ikke minst lurendreiere generelt.
Vanskelig å holde tråden? Litt kanskje! Til og begynne med ser man ingen sammenheng mellom alle de forskjellige arenaene, men det er der litt av spenninga ligger; hvordan skal man få alt det her til å henge i hop?! Det trekkes i noen tråder her, det tråkles litt der, og vips! Så blir de løse puslespillbrikkene til et bilde!
Så sant kriminalitet ikke er religisøt betinget, er det penger som er målet. Så også her. Store penger til og med! Svarte penger fra drosjenæringa i Drammen skal hvitvaskes, et nytt oljefelt utenfor Afrikas kyst skal legges ut, norske bistandspenger blandes inn og de to tidligere nevnte journalistene skjønner at det er noe som ikke stemmer. Spørmålet er om omkostningene ved gravinga blir for høye? Om man rett og slett må la enkelte ting være i fred? Hva er viktig nok til at man skal risikere liv og helse? For egen og andres del?

Dette er nok ikke den mest spennende krimbok/ thrilleren jeg har lest/ hørt, men den er likevel interessant, både i det at den setter fingeren på hvordan de fleste lar seg styre av penger, og ved at den peker på forskjeller i kultur og samfunnsforhold i ulike deler av verden. Og at alt henger sammen med alt! ( I boka ble det sagt at det var en viss statsminister som sa akkurat det, men var ikke det Sigbjørn Johnsen som gjorde det da? På bredeste hedmarksdialekt? Ælt heng i hopes me ælt.)

Det er et par løse tråder og åpne dører til slutt her, og det er ikke utenkelig at jeg kan finne på å lese bok nummer tre, hvis eller når den kommer.