Jeg tror jeg håper på kjærligheten.

Jeg tror jeg venter på ærligheten.

 

Det er vel fortsatt sommer, men i dag føles det som høst. Det regna i går og det regna i natt, men akkurat nå, er det opphold, men gråvær. Og litt skodde. Akkurat slik føler jeg meg også. Akkurat nå. Gråvær og litt skodde. Hvis vi tar oss på tak, skyene og jeg, kan det hende vi kan holde på både dråper og tårer, men hvis vi slipper opp og lar det stå til... Kan det bli enten styrtregn eller gløtt av sol. Det vet man ikke før etterpå, og da er det kanskje for sent. Enten å redde sola eller avverge syndefloden. Man får aldri en ny sjanse. Det finnes ingen ny start, alt bare fortsetter til det er endelig slutt.

Akkurat nå er det i det minste for tidlig å si at det er for sent, så da er det vel fortsatt... greit nok?

Et bilde jeg fant på nettet for lenge sida, det ble borte i vrimmelen, men nå er det jo sånn at hvis sola og stjernene vil, kommer alt godt tilbake. Plutselig.

Jeg vet ikke jeg, Helene? Er greit nok godt nok, eller skal man alltid streve etter det beste?
Badeballen kastet tilbake, mot Helene som sitter på bokloftet. Jeg verken om jeg kaster om jeg kaster høyt nok eller langt nok, men håper så klart det rekker, at det er godt nok.
Heller ikke dette vet jeg, men jeg trur gjenstår noen runder med stafett.