Fugletribunalet, av Agnes Ravatn- revolveromtale

Ingen meis har gått i fella, men en flaggspett fløy i vinduet -og startpistorlen er fortsatt uten knallskudd ;o)

Mye har blitt sagt om Agnes Ravatns roman "Fugletribunalet" og priser og nominasjoner har trilla inn som perler på ei snor. All ståhei- spesielt nominasjonen til Bokbloggerprisen- gjorde også meg nysgjerrig. Boka ble lånt på biblioteket og nå er den lest, men i stedet for å gå løs på en grundig avhandling om boka, vil jeg her heller ta for meg hva andre har sagt og skrevet om historien om tv-kjendisen Allis. (Jeg valgte den aller enkleste løsningen; klippe uhemmet fra Samlagets nettside)

• Jeg ble veldig fascinert over det vakre og velskrevne språket. Jeg la ikke merke til at språket var spesielt vakkert, men jeg synes det fløt lett, og dermed kan jeg si meg enig i at det er velskrevet.

• jeg ser for meg huset og hagen uten problemer. Jepp! Det er jeg helt enig i! Det rare er at alt dette skjedde i og rundt huset hvor besteforeldrene mine bodde ved en liten fjord på Nord-Møre. Alle beskrivelsene stemmer- ALLE!!

• Boken var både sår, vakker og ikke minst litt creepy Njaaa... Jeg ville ikke brukt de ordene, kanskje med unntak av creepy, for å beskrive litt av det som hender mot slutten.

• selv om boken ikke er morsom så trakk jeg på smilebåndet flere ganger Jadda! Jeg trakk på smilebåndet jeg også, men jeg er ikke sikker på om det var på "de riktige stedene".

• Leseren underholdes underveis med gode formuleringer, syrlige understatements og fine situasjonsbeskrivelser Dette trur jeg nok kan stemme, men jeg har ikke notert meg et eneste sitat eller sidetall slik jeg pleier å gjøre når jeg leser noe jeg synes klinger ekstra fint.

• Avslutningen slår bokstavelig talt kloa i deg. Nei. Absolutt ikke. Slutten var veldig bra, men den slo ikke kloa i meg, verken bokstavelig eller i overført betydning.

  

  Parus major slo kloa i meg tidligere i vinter. Bokstavelig talt.

• Med Fugletribunalet viser ho at ho er meir enn berre humor og kvikke replikkar Ja, det er jeg enig i! Det er absolutt kvaliteter her som man ikke forbinder med humor og vidd.

• mot slutten ser man for alvor konturene av at dette er en ekte roman, man ser hvordan Ravatn har bygget opp fortellingen for å la den kulminere på en dramatisk måte Ja! Dette er gjennomarbeida og godt bygd opp, og retrospektivt ser jeg jo at de 121 første sidene som kjedet meg faktisk har en misjon i å bygge opp mot den dramstiske slutten.

• "Romanen sitter igjen som en elektrisk ladning under huden" Her må det ha skjedd noe med størmforsyninga. Ikke noe påtagelig elektrisk lading verken under huden eller andre steder her. Dessverre.

• dirrer av nerve, spenning og overskudd Sjå forrig punkt.

• dette er en roman det virkelig står respekt av! Ja, men det gjelder vel strengt tatt alle romaner som gis ut? I hvertfall de fleste? I det minste om man ser bort fra mye av det som gis ut på sjølpubliserings-forlag...

• Dette er en av årets høydepunkter, uten tvil.For min del håper jeg ikke det. Da blir det i tilfelle et ganske nedslående leseår. Jeg har allerede lest opptil flere bøker som har gitt meg mer minneverdige leseopplevelser, så sånn sett ser jeg lyst på det!

Nå er det jo heldigvis ikke slik at jeg ikke liker noe som helst ved boka, men det jeg likte aller-aller best, er noe jeg ikke kan huske å ha sett kommentert hos andre. Framsida folkens! Framsida!! Kjempefine rødstruper! HER kan du høre hvor fint de synger, slett ikke noe skremmende eller dømmende over disse trillene ;o)