Jeg har et teppe i tusen farger, av Anne B. Ragde

Lydbokforlaget/ Oktober Forlag, 2014
Spilletid: 8 timer, 25 minutter
Da det først skulle være noen andre enn forfatteren og jeg-personen i boka som skulle lese, kunne ingen gjort det bedre enn Frøydis Armand.

Jeg har hatt et av-og-på-forhold til Anne B. Ragde sida jeg leste "Arsenikktårnet" i 2002. Jeg kan fortsatt gjengi hovedinnholdet i boka, og jeg kan med hånda på hjertet si at den gjorde stort inntrykk. Jeg husker ikke helt hvordan det var da den boka kom ut, men det er i allefall klart nå at det var hennes egen familie (mor og mormor) det handla om.
Senere leste jeg (og hørte lydbøkene i) Neshov-triologien, med like stor begeistring som de fleste andre! Tv-serien fikk jeg derimot aldri med meg.
De siste bøkene hennes har jeg heller ikke lest eller hørt. Det spørs vel kanskje om de må inn på leseønskelista mi nå som jeg har hørt den aller nyeste, "Jeg har et teppe i tusen farger" som har fått finfine anmeldelser i de avisene jeg har sett. Jeg melder meg herved på i hylningskoret!

Fritt etter hukommelsen:
Ragdes mor, Birte, ble syk mens de to var på reise, og kort tid etter at de kom hjem, ble det klart at moren kom til å dø. For ikke å miste grepet om tilværelsen og sitt eget liv, kom Anne på at hun skulle skrive bok om morens liv, ikke anonymisert som i "Arsenikktårnet", men åpent og ærlig om alt og alle.
Birte hadde bestandig vært en sterk og bemerkelsesverdig dame som gikk sine egne veier. Hun ble skilt, jobbet som maskinfører på fabrikk, elsket å reise, leste uhorvelig mye, ikke bare romaner, men også historie og geografi, det var mer enn nok historier å velge blant.

I motsetning til de forrige bøkene jeg har lest av Ragde, er denne veldig muntlig i formen. Det er mye dialog, i tillegg til at vi tar del i forfatterens tanker, minner og dårlige samvittighet underveis. Mor og datter mimrer og småprater, diskuterer hvordan boka skal skrives, hva som skal med osv. I tillegg får vi massevis av historie. Oppveksten til Anne og lillesøstera Elin, trange kår, en særdeles oppofrende mor (som til tross for innsatsen er redd hun var en dårlig mor for døtrene), en fantastisk historie om da Anne fikk en hamster onkelen hadde smuglet med seg fra Danmark, helikopterturen i Dubai. Som kontrast til alle disse episodene som er fulle av liv og energi, blir hovedpersonenes møte med det norske omsorgsvesenet temmelig deprimerende. Birte får en kreftdiagnose, får først midlertidig plass på ett sykehjem, før hun må flytte til et annet der hun har fått rehabiliteringsplass- en døende kvinne, uten noe som helst slags forhåpninger om å bli frisk eller rehabilitert. Som sykehjemspasient mister hun utrolig nok absolutt all menneskelighet og verdighet. Hun får absolutt ikke det stell og den behandlinga hun trenger og fortjener. Hun blir bare parkert i en stol, får servert dårlig mat, lite eller ingen medisinsk oppfølging og til tross for at både Anne og Elin maser og sikkert oppfattes som brysomme, kommer de ingen vei for å gi moren bedre behandling av omsorgsarbeiderne.
Jeg leste i et forfatterintervju i forbindelse med boklanseringa at det hun ønsket med boka, var å vise at Birte var så mye mer enn en syk gammel dame. At hun var et menneske som hadde strevd og levd. At hun var verd mye mer enn det helse-norge gav henne de siste månedene hun fikk.

Konklusjon:
En fargerik vev og et truverdig og tankevekkende tidsbilde.
En datters nydelige kjærlighetserklæring og takk til en bemerkelsesverdig mor.
Det skulle vel ikke være noen tvil, men for ordens skyld:
Les!!

Boka har jeg kjøpt sjøl.