Smakebit fra en lykkelig vandrer

Jeg har lest mange bøker om folk som har dratt på lange ekspedisjoner, bøker med tips og råd om hvordan man bør trene og hva en bør lære seg før man skal på tur, bøker med lister over både det ene og det andre man må huske å gjøre, ha med seg og passe seg for når man er ute på tur. Bøker skrevet av både dyktige og erfarne ekspedisjonsdeltakere, som har vært på de høyeste, nordligste, sørligste, mest avsidesliggende steder du kan tenke deg. Spennende og interessant, for all del. Men gud så koselig og fint det har vært å lese Britt Karin Larsens Den lykkelige vandreboka! Hun var treogførti før hun kom seg på sin første fjelltur, iført seilerstøvler og helt uten trening. Og gjett hva som skjedde? Det ikke bare gikk bra, men hun ble både hekta og frelst! For er det virkelig så farlig og vanskelig å gå i fjellet? Er ikke kroppen vår lagd for et liv i bevegelse, heller enn å sitte henslengt i en sofa?

Larsen er en briljant observatør, har evnen til å stille de riktige spørsmålene og har en lun humor som krydrer det hele. For første gang har jeg lest ei bok for oss som liker å gå (eller som trur de ville like det om de bare fikk prøvd), uten å gjøre noe stort vesen ut av det. Hun kommer med bare noen ytterst få, men helt fine- og viktige råd; pass deg for store bekker/ elver, gå forsiktig over stienurer (særlig hvis det er vått), og sist men ikke minst; det gjør ingenting om du må snu; veien tilbake er en annen enn den du gikk fram.
Her får man historier som gjenspeiler selve turgleden, ikke bare det å nå toppen, men også det å finne igjen en gjengrodd sti, overstige stengslene man setter for seg selv, varmen som kommer smygende når man har bytta til tørre klær og fått skikkelig fyr i ovnen etter en dag ute i regn og blåst. Hun trekker paralleller mellom verdensrommet og myra, forteller om hvordan man kan slippe å spise tørt brød og filosoferer rundt hvor misvisende uttrykket utenfor sivilisasjonen er.
Kort sagt: ei variert, fornøyelig og koselig bok! Perfekt gavetips til alle som er glad i fjellet, eller som kan tenke seg å bli det ;o)

For å spre det glade budskap til flest mulig, lar jeg dette bli mitt bidrag til den ukentlige innsamlingsaksjonen i regi av Flukten fra virkeligheten, En smakebit på søndag. (klikk på lenka for å lese helt andre ting!) Og i begiestringsrusen skal dere ikke bare få én smakebit, men hele to! Den første fra side 29-30, den andre fra side 95-96, som er et sitat av et sitat.

Glede gir styrke. Forelskelse også. Om du allerede er forelsket i det landskapet du er på vei inn i, kan du klare mye mer enn du hadde trodd. På den annen side: Forelskelse kan også gjøre blind og få en til å miste dømmekraften, slik at en feilvurderer egne krefte. Farlig! Men når har det mest fantastiske vært fullstendig uten risiko på noe vis?

Det blir en slags religion. Du får kontakt med en evighet i fjellet. Du får et perspektiv på livet og mennesket når du ser de voldsomme fjellmassivene. Storheten i naturen. Jo høyere, desto bedre. Du må ha opplevd det for å forstå det

Elina Sundt.

Ps: Boka finnes i de fleste nettbokhandler, til litt varierende priser. De som kan tenkes å få den i julegave av meg, bør uansett vente til etter jul, for denne kommer jeg til å pakke inn til flere av dere!

Pps: De som ikke kan tenkes å få den i julegave av meg, kan heller melde seg på til trekning av to andre bøker; link øverst til høyre!
 
Ppps: Alle ønskes uansett en fortryllende søndag; måtte den bringe dere til nye høyder og ny innsikt ;o)

Framtidige favoritter

Det er Bokelskerinnen som hver fredag legger ut sine egne, og samler andres Fremtidige favoritter. Nå er det ikke spsielt populært å ønske seg dårlig vær, men hvis Meteorologisk får innertier på de dårligste prognosene sine i mårra,

 ja, da blir det en perfekt dag til å dykke ned i det jeg ganske sikert kan garante vil bli  en favoritt, nemlig ei lita boka Britt Karin Larsens gav ut på vesle Emilia Forlag i fjor, Den lykkelige vandreboka. Det er ingen hemmelighet at Larsen er min favoritt favoritt-forfatter, og jeg sparer bøkene hennes... Jeg vet de er der, og jeg venter med lesinga, for da vet jeg at jeg alltid har noe godt i vente... Nå har jeg satt av lørdag 10. november til å bli med Britt Karin til fjells, det kan bare ikke bli feil! Jeg har bestandig elska fjellet, mens hun ble 43 år før hun oppdaget det. Forlaget skriver blandt anna at boka først og fremst er en guide til de gode møtene med naturen og en selv, som venter alle som gir seg vandringen i vold, i skog og fjell. Ingen leser kan unngå å bli smittet av livsgleden som lyser fra hver side.

 

Til tross for at jeg er mer enn overbevist om at Den lykkelige vandreboka må være skrevet spesielt for meg (!), er det ei anna bok jeg nesten gleder meg enda mer til, også den fra Britt Karin Larsens hånd. Bok nummer fire om skogfinnene i grensetraktene mellom Norge og Sverige på attenhundretallet. Larsen har en helt unik evne til å gjøre både menneskene og naturen virkelig, og hun har en rytme og flyt i språket som gjør at leseopplevelsene blir helt spesielle. Her setning er pusset og filt ned, til man sitter igjen med noe som best kan sammenlignes med vakker musikk. Hvis du synes jeg ble litt i overkant revet med nå, så skjønner jeg at noen kan mene det, men jeg mener det virkelig; hun skriver så ubegripelig fint- også om vonde og vanskelige emner.
Men, tilbake til det med fremtidige favoritter.  Før snøen kommer er ute i butikkene til uka- så langt strekker framtida seg i denne omgang ;o)

Ønsker meg og gir bort

Forfatterfruen Karen er en av dem som har bidratt til at bokryggpoesi har nådd ut ti massene og folk flest. Og for en gangs skyld er jeg også en av disse, den store hopen av Hvermannsen og Flest!
Nå har bokryggpoesien blitt samla i ei bok, og den kan man vinne hvis man stokker sine egne bøker på rette måten og får lagt dem til som et dikt. Ettersom jeg ikke nødvendigvis samler på bøker, er det ikke så store variasjonsmulighetene jeg har, men bare ved å bytte om på et par av  titlene, blir jo inntrykket litt forskjellig, bare sjå her:

La meg synge deg stille sanger
før du sovner
En sang om lengsel
i lys av månen
Dronningen sover






 Eller sånn:

La meg synge deg stille sanger
før du sovner
En sang om lengsel
Dronningen sover
i lys av månen






Ikke godt å si hva som er den beste versjonen...

Uansett, så er det ikke bare det at jeg ønsker meg ei bok, men jeg har et par å gi bort også!

Mia Ajvide har gitt ut  De glemtes forbund, som jeg begeistra har skrevet om her. Mia er gift med John Ajvide Lindqvist som også er forfatter. Han er nok mest kjent for La den rette komme inn, som også er filmatisert. Den siste boka hans, La de gamle drømmer dø, kom tidligere i år, og inneholder ulike tekster, noveller, sketsjer, kåserier og litt sånn forskjellig.
Disse to bøkene kan bli dine hvis du legger igjen en kommentar under dette innlegget, gjerne med et tips om ei bra bok du synes har fått for lite oppmerksomhet og som du vil at flere skal få lese!
Hvis flere er interessert, blir det trekning mot slutten av uka ;o)

(Bøkene er leseeksemplarer fra forlaget, veldig forsiktig lest en gang)

De glemtes forbund

Mia Ajvide

Cappelen Damm, 2012
382 side
Oversatt av Kirsti Øvergaard

Spennende romandebut til ettertanke.
Mia Ajvide debuterte med lyrikksamlinga När en flicka vill försvinna i 2008. Dette er hennes første roman, og den kom ut på svensk i fjor.

Dette er et eventyr, en thriller og en kjærlighetshistorie. Hovedpersonen er Jack, som lever et svært anonymt forstadsliv utenfor Stockholm; han er gift med Aino som styrer med sitt uten å innvolvere Jack mer enn høyst nødvendig, han jobber som omviser på det lokale herregårdsmuseet, han besøker moren pliktskyldig en gang i måneden og på fritida studerer han nokså halvhjertet Myntholms historie. Han gjør rett og slett svært lite av seg, og en dag begynner både familien og kollegaene å få problemer med å huske ham- til han en dag er helt visket ut av minnet deres. Ved en tilfeldighet oppdager han at en av morens gamle naboer kjenner igjen og husker ham, og det skal vise seg å bli en redningsplanke for ham. Etterhvert finner han ut at han ikke er den eneste; det finnes et helt samfunn av glemte! I de glemtes forbund pågår det både maktkamp og intriger, og Jack virvles inn i dette nettverket, samtidig som han mer enn noe ønsker å kjempe seg tilbake til Aino.

Språket er nøkternt, dialogene troverdige. Persongalleriet er ikke stort, men personlighetene er varierte og spenner fra de mest tafatte og resignerte til de sterkeste og utstudert initaitivrike (muligens onde?). 
Forfatteren fikk idéen til denne boka da moren til en av hennes venninner fikk alzheimer. Det er jo en sykdom de fleste frykter; enten å bli rammet selv, eller at en de nærmeste skal få den. Her er det derimot helt snudd på hodet; det er ikke den som rammes som glemmer, men vedkommende blir glemt av alle. Tanken som kommer krypende, er at jovisst finnes det glemte in real life! Den gamle kona du går forbi på vei til butikken, gutten på bussen, de ved sida av deg ved plakattavla, de du traff på et møte... Man kan ramse opp i det uendelige, og man husker faktisk ikke disse menneskene! Og det er ikke helt usannsynlig at noen av disse aldri blir lagt merke til? Man leser jo om mennesker som har ligget døde i ukesvis, eller i måneder uten at noen har etterlyst dem.. De glemte finnes, ingen tvil om det. 

Jeg ble veldig begeistra for denne historien, og selv om jeg måtte lese noen sider før jeg var skikkelig hekta, så merket jeg fort at det ble vanskeligere og vanskeligere å legge den i fra seg! Spenninga holdes oppe så godt som hele veien, underveis dukker det opp flere konflikter og spørsmål som gjør en nysgjerrig på hvordan det løser seg- og før svaret kommer på det ene spørsmålet, så har det dukket opp et nytt! Heldigvis nøstes det hele godt opp mot slutten, og det er ikke mange løse tråder igjen på siste side. Uten at det nødvendigvis betyr at alt går bra til slutt...

Boka anbefales absolutt! En knakande god idé som har resultert i ei knakande god bok! Her kan du lese begynnelsen. Jeg har bestemt meg for å gi bort denne til en av leserne, så hvis du synes boka høres spennende ut, er det bare å følge med!!

Oktober-sky

I kveld hadde jeg egentlig tenkt å skrive litt om Agnes i senga eller De glemtes forbund eller aller helst begge to, men så måtte jeg bare sjå innom noen andre bokblogger først, og på Berit sin bokblogg, (ikke min sin, men Berit sin...) så jeg en så morsom ordsky! Og da er det klart, veien var ikke lang til å forsøke meg på det samme!
Slik vart oktober-varianten av bloggen sjåande ut:

Ikke helt utenkelig at dette blir min måte å oppsummere på heretter ;o)
Klikk på skyen hvis du også vil prøve- det begynner jo å bli mørkt så tidlig at man rekker mye surr på nettet før man bør legge seg...!
Kanskje jeg til og med rekker å forfatte en bokomtale før jeg tar kvelden på ordentlig?

Hvor langt bør man lese

før man gir opp? Eller når vet du at du ikke bør bruke mer tid på ei bok? 
Det har jeg ofte spurt meg selv om. . . I går spurte jeg bibliotekaren vår om det samme- og hun gliste og sa at dét var det vanskelig å gi noe klart svar på, men det var jo absolutt hyppig diskutert. . . 
Likevel fikk jeg et godt tips; De fleste mente nok at hvis boka ikke hadde grepet tak i deg etter femti sider, så var det ingen grunn til å fortsette, men det geniale tipset var at i stedet for bare å legge bort boka, kunne man lese slutten! Bare et par-tre sider for å sjå om man likte slutten- da kunne det jo hende at man ble ekstra nysgjerrig og ville vite hvordan det kunne ende slik!

Nå må jeg vel også innrømme at det hender jeg leser litt mot slutten av bøker jeg synes er spennende også- Bare for å sjå om jeg er på sporet, liksom. . . 
Heretter skal jeg uansett lese slutten på bøker jeg ikke blir grepet av også, det kan jo hende at det dukker opp noe rart, fint, spennende eller overraskende ;o)

Klikk på bilde for å sjå flere fantastiske utklippsbøker!

Beatrice- siste forsøk!

Nå har jeg brukt litt (for mye) tid på nettet, og lest om hvordan man bør skrive både bokanmeldelser og bokomtaler, så jeg får prøve å bruke noe av det jeg lærte i dette innlegget. Forresten synes jeg det var nyttig å friske opp det vi lærte om tekstanalyse og bokanmeldelser på videregående, absolutt noe jeg kan anbefale andre som blogger om bøker også! (Kanskje litt skummelt etter all skrivinga som var for noen uker sida, om hvordan man burde blogge osv, men det er sikkert flere enn meg som kan få noen nye idéer om hvordan det KAN gjøres.)

OK- here we go!

 

Troverdig og overbevisende om relasjoner

(Jeg dropper bokfakta, ettersom det allerede er presentert i forrige innlegg.)

Dette er historien om Beatrice, som plutselig forsvant sporløst den sommern hun var nitten. Det eneste de fant var noen av de eiendelene som betydde noe helt spesielt for henne- og de tingene fant de på forskjellige steder som på en eller annen måte hadde spesiell plass i livet hennes. Man fant aldri ut hva som hadde hendt, men de gikk ut fra at hun var drept.
Historien foregår for det meste i Irland, og hovedfortelleren er Eithne, søsteren til Beatrice. I tillegg får vi høre Beatrice selv fortelle hva som skjedde forut for forsvinninga, og jentenes mor, som forteller om tida før jentene ble født, de spesielle omstendighetene som førte henne til Irland og livet hun fikk der.
Temaer som dukker opp i boka er blandt annet hva en slik hendelse kan gjøre med en familie, hvordan hver enkelt takler det, hvordan det kan påvirke forholdene innad familien, og hva det kan gjøre med familiens forhold til resten av lokalsamfunnet. Vi får innblikk i en tildels barsk og lukket familie, som ikke akkurat har det for vane å snakke om verken følelser, drømmer eller problemer- og vi får noen av svarene på hvorfor det ble som det ble.
Forfatteren veksler mellom tre fortellerstemmer, og alle tre har ulike måter å meddele seg på, det gjelder både fortid/ nåtid, og stemningen de formidler; spesielt i første del av boka har Beatrice en litt drømmende, alveaktig måte å fortelle på.
Persongalleriet og miljøskildringene er med på å gjøre dette til en troverdig historie; til og med været er beskrevet på en slik måte at man lett kan forestille seg den kalde, rå tåka, kjenne lukta av våte jorder, myr og skogbunn. Man kan nesten få inntrykk av at sola forsvant sammen med Beatrice...
Språket er lett, flytende og fargerikt, og oversetterne fortjener en honnør for å ha gjort en særdeles god jobb med denne boka. Som den språkallergikeren jeg er, får jeg fort små utbrudd og reaksjoner, spesielt når det har gått litt for fort i svingene, og ordvalg opplagt burde/ kunne vært bedre- her har jeg ikke merket meg en eneste slik bommert (eller utslett)!

Dette er ei bok jeg gjerne anbefaler- hvis du ønsker deg ei bok som til tross for alt jeg har skrevet om dårlig vær og anspente familierelasjoner, også gir deg en historie om tilfeldighetenes makt, drømmer, håp og kjærlighet.