tirsdag 4. oktober 2016

Kvinner ført bak lyset; norsk middelalder vs. Italia 1921.

Når jeg leser, slår det meg ofte at dette har jeg lest før. Noen ganger er det pussige detaljer som dukker opp i to bøker jeg leser parallelt eller etter hverandre, andre ganger er det rett og slett hele temaet de bygger på som er temmelig likt. Hvem hadde trudd at det skulle finnes en hel rekke likhetstrekk mellom nobelprisvinneren Sigrid Undset og Katherine Webb som noe ufortjent har fått merkelappen lettvekter? Jeg har lest bok nummer to om Kristin Lavransdatter, Husfrue, (forrige rundes bokhyllelesing) og hørt Webbs "Italienske netter" som lydbok.

I Husfrue flytter Kristin til Husaby sammen med Erlend som hun nå er gift med. Ekteskapet blir ikke lett for noen av dem, Kristin som kommer fra et velorganisert, velrennomert hjem, ser bare rot, forfall og unnasluntring da Erlend viser henne gården. Det er som om leseren kan føle den mørke sekken av mismot og skufflese bli tredd ned over hodet hennes. Erlend på sin side har ikke sett for seg at livet skal bli vesentlig forandra i forhold til hvordan tilværelsen fortonte seg da han var ungkar og spellemann, for ikke å si hirdmann. Kristin synes enten å være gravid- eller hun er syk og svekket av svangerskap, barnefødsler, amming og hverdagens evige gnål. (I våre dager hadde antagelig en lege skrevet ut antidepressiva til henne) Erlend savner den kjærlige Kristin, Kristin savner noen som kan backe henne opp og aller helst ta sin del av byrdene og ansvaret... Resultatet blir selvfølgelig en generell dårlig stemning, med skriking, beskyldninger og ukvemsord som ikke kan tas tilbake når de først er sagt. Ettersom det her er en klassiker, er det ingen hemmelighet hvordan det går: Lettsindige og ansvarsløse Erlend spiller et dristig spill, og taper alt. Gård og grunn, ære og anseelse. Det blir til slutt Kristin som berger dem, og det hele ender med at de flytter inn på Jørundgård som hun arvet etter forledrene.

I Italienske netter møter vi Clare Kingsley da hun og stesønnen er på vei til Italia for å besøke ektemannen (og Pips far), som er der på et jobboppdrag sommeren 1921. Her havner de nærmest i ei heksegryte av opprør, fattigdom, revolusjon og borgerkriglingende tilstander, og for den naive og skjøre Clare, blir det et brutalt møte med en virkelighet hun knapt kunne forestilt seg. Det viser seg etterhvert at ektemannen har ei mørk fortid hun heller ikke ante noe om, Boyds oppdragsgiver har en skjult agenda som slett ikke har noe med arkitektur å gjøre og Clare blir hodestups forelsket i en opprører.

Så langt er det kanskje ikke så lett å se hvor likhetene skulle finnes? Vel, først og fremst har kunnskapsrike og dyktige forfattere skrevet hver sin bok om  kvinner hvis menn mer eller mindre har lurt dem inn i ekteskapet ved å vise fram kun utvalgte sider ved seg selv. De slites mellom trangen til å følge kovensjonene og ønsket om å følge hjertet, mens forventninger, håp og drømmer kveles av taushet og hemmelighold. Begge må hanskes med en tilværelse som er helt annerledes enn de hadde tenkt seg. Begge forfatterne har på mesterlig vis klart å skape et miljø og en atmosfære som gjør at leseren føler seg som tilskuer til det som skjer. Begge historiene er spekket med lidenskap og pasjon, sykdom, svik, kjærlighet, dramatikk og brutalitet. Bakteppene, middelalderen i Norden og Europa på begynnelsen av nittenhundretallet, er svært godt beskrevet, virkelige personer og hendelser er skrevet inn i romanene og dermed blir de ikke bare underholdende, men også lærerike.
Hvis man avslutningsvis skal skrive litt om forskjellene, er det i hovedsak to ting jeg vil nevne. Det første og mast opplagte, er språket. Husfrue kom ut første gang i 1921- det samme året som beskrives i Webbs bok, som ble utgitt i 2014. For dagens lesere virker kanskje Undsets språk både tungt og litt høytidstemt, men det kler virkelig historien og gjør den ekstra morsom og interessant å lese. Man finner ord og uttrykk som mer eller mindre har gått helt ut av språket vårt, men det finurlige er at man likevel aldri er i tvil om hva de betyr- kanskje språket, også det gamle, ubrukte ligger et sted i ryggmargen vår? Omtrent som muskler vi skjelden eller aldri bruker; når vi til slutt tvinger dem til å gjøre nytte for seg, fungerer det greit, selv om man kan bli litt støl etterpå...
Det andre jeg synes skille disse to historiske romanene, er fortellerstilen. Der Webb er direkte og intes, er kanskje Undset mer dvelende og litt tilbakeholden? Lydbokutgava av "Italienske netter" likte jeg veldig godt, Bodil Vidnes-Kopperud er en dreven, dyktig og alltid pålitlig innleser. Lydbokutgava av Kristin-trilogien er derimot mer enn klar for å leses inn på nytt. Det står opplyst at den først ble gitt ut i 2005, men Rut Tellefsen som leser den, gjør det med svært overdreven tonasjon, og jeg får sterke (og dessverre forferdelig negative) assosiasjoner til dårlig søttitalls-fjernsynsteater..

Uansett: begge bøkene gav meg flotte opplevelser, og jeg anbefaler dem varmt og hjertlig videre!
For ordens skyld: "Italienske netter" er nok ei bok som med fordel kunne fått ei anna forside og en annen tittel, originalen er "The night falling". Jeg skjønner at det ikke er spesielt lett å finne gode oversettelser, men litt mere innsats på coveret ville i det minste kunne gi et bedre bilde av at dette ikke bare er en "dameroman", men faktisk en roman som er interessan, intrikat, spennende og lærerik.

Kristin Lavransdatter/ Husfrue
Sigrid Undset, 1921

Italienske netter av Katherine Webb
Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2015
Oversatt av Jan Christopher Næss
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Begge bøkene har jeg i sin tid kjøp selv.

Ikke verken husfue eller italienske netter, derimot jeger (med lydbok på det ene øret)på tur ut i grålysningen og soloppgangen.

4 kommentarer:

  1. For et nydelig bilde! måtte bare si det først, for kommentarene kom hulter til bulter inni hodet mitt akkurat nå. Det andre jeg ville si var, for en fin sammenligning! Veldig gøy å lese, til tross for at jeg bare har lest Italienske netter og med skam å melde har Sigrid Undset til gode (ja, alt mulig nytt prosjekt etter Marcel Proust)
    Selv opplever jeg det samme for tiden, synes alle bøkene jeg tar i handler om dysfunksjonelle familier (Arv og Miljø - Veien ved Boolavaun - En søster i mitt hus - Hviskeren) Det er nesten så jeg savner romanene fra 2. verdenskrig :)

    SvarSlett
    Svar
    1. He-he... Det er sp mye som skulle vært lest, og Sigrid Undset var faktisk en av de obligatorieske/ uleste for meg også fram til dette Bokhylleprosjektet til Hedda. I november er temaet en nobelprisvinner, da går jeg for tredje bok i trilogien, og dermed har jeg tenkt å klappe meg sjøl på skuldra og smile fornøyd ;o)
      Bøkene er overraskende lettleste, og ikke minst veldig interessante så de anbefales hjertlig!

      Slett
  2. Interessant sammenligning. Jeg har lest Italienske netter og likte den ganske bra, det var historie der jeg synes var interessant, og det var ikke en klissete "dameroman", akkurat..
    Undset har jeg lest en del av, men ikke denne.. Man har jo Kristin lavransdatter så med seg i den Kulturelle bagasjen, så man tror man har lest den, men det har jeg ikke. Men den står i hylla. Har vel sett noen teateroppsettinger, tror jeg.
    Synes hun er en interessant forfatter.
    (søttitalllets fjernsynsteater var traurige greier, særlig det finske)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har absolutt rett i at "Italienske netter" ikke er en typisk klissete dameroman, derofr er det litt synd at både tittel og framsida sender så tydelige signaler om akkurat det.
      Jeg anbefaler absolutt trilogien om Kristin Lavransdatter! Som jeg skrev i svaret til Tine, er den overraskende interessant, og jeg er ikke lite fornøyd med at jeg endelig er så godt i gang med å lese de tra bøkene! Når jeg kommer så langt, har jeg faktisk lyst til å lese mer av det hun har skrevet, men kjenner jeg meg rett, er det lite poeng i å legge for mange ( og langsiktige) planer...

      Slett

Hva synes du? Enig? Vet ikke helt? Legg gjerne igjen en kommentar ☺