Smått skuffende bøker om søskenforhold

Denne gangen har jeg lest Linda Olssons nyeste utgivelse, "En søster i mitt hus", som jeg har fått fra det norske forlaget, Vigmostad & Bjørke, og hørt Gunnar Staalesens foreløpig siste bok om Varg Veum, "Storesøster" som jeg har lånt på biblioteket.
I ulesthylla har jeg dessuten nok ei bok der familierelasjoner står sentralt, Lisa Jewells "Barndomshjemmet" som jeg kjøpte i sommer- mens jeg fortsatt var optimist i forhold til hvor mye jeg skulle få tid til å lese...

"En søster i mitt hus"

I etterpåklokskapens lys er det mye som kunne vært annerledes, og det gjelder i aller høyeste grad i bøkenes verden- for ikke å si hvilke av verdens bøker man skal velge... Jeg elsket "La meg synge deg stille sanger", var heller lunken da det kom til "Svarttrosten synger i skumringen" og burde antakelig tenkt meg om litt mer før jeg begynte på "En søster i mitt hus". Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg er forferdelig svak for fine forsider, og jeg hadde muligens et håp om at boka skulle overraske i positiv retning- jeg har tross alt ikke glemt de stille sangene...
To søstre har hatt minimalt med hverandre å gjøre sida de som barn mistet den tredje søstera. I morens begravelse inviterte bokas hovedperson, Maria, søsteren på bøsøk. Noen år har gått da Emma brått bestemmer seg for å dra til Spania slik at de kan få snakket ut om det som skjedde da Amanda døde, og hun håper det kan bidra til at de får et bedre forhold til hverandre. I løpet av besøket som hvis jeg husker rett bare varte ei knapp uke, skal de altså åpne seg for et menneske de gjensidig har skapt avstand til gjennom flere tiår, og de skal rydde opp i misforståelser, fortielser, forsnakkelser og forelskelser... Til å begynne med går det trått, men ved hjelp av røde og hvite viner, små, enkle, men svært smakfulle måltider, spaserturer og en hjertevarm kunstnernabo, forvandles grums til det klareste kildevann. Det er hvitmalte hus, trange smug, smaragdgrønt hav, sensommervarme og ikke en eneste overraskelse å spore. Jeg føler meg rett og slett litt lurt! På vaskeseddelen kan man blant annet lese om forfatterens psykologiske klarhet, mens en blurb er full av lovord og adjektiv som stillferdig, ettertenksom, stilsikkert, vakkert, beroligende, nytelse. Jeg føler meg ikke bare lurt; jeg føler meg lettlurt! Dette er rett og slett ikke troverdig! Jeg kan med hånda på hjertet og av egen erfaring slå fast at så enkelt er det bare ikke å løse opp i floker som har hatt så god tid til å trutne sammen.
I tillegg synes jeg språket er flatt, hakkete og fantasiløst. Jeg synes ikke det er verken stilsikkert, vakkert eller beroligende å finne sju (syv-7) MEN på ei lita sida. (186), og det er helt klart skjerpende og ikke formildende at av disse sju, er fem det første ordet i en setning. Tanken er kanskje at det skal gjenspeile nettopp tanker eller tankevirksomhet, men (!) for meg resulterer det bare i at flyten forsvinner og historien snubler låghalt avsted.
I anstendighetens navn har jeg funnet et par positive ting jeg kan peke på, og som faktisk redder boka fra å gå skikkelig på trynet: framsida har jeg allerede nevnt. For det andre har den noen glimrende miljøskildringer, og for det tredje har forfatteren klart å flette inn en rekke fine og sitatvennlige visdomsord.

Åshild, Tine og Beathe har alle lest og blogget om boka- og alle var de betydelig mer entusiastiske og positive enn det jeg er. Les gjerne det de skriver, for det er både interessant og morsomt å se hvor ulikt vi leser denne boka.

Et søsterbilde fra det glade søttitallet. Fra tida før vi oppdaga at vi har genuint ulike personligheter, verdigrunnlag og interesser, og dermed ingenting å snakke om, og slett ikke noe fellesskap.

"Storesøster"

Varg Veum begynner å bli gammel, temmelig forutsigbar og ganske så kjedelig. At slappe, delvis sexistiske vitser renner som erter av en sekk hjelper dessverre fint lite.
En ung student fra Haugesund forsvinner fra hybelen i Bergen. Veum treffer sin egen halvsøster som kort tid før hun selv dør, ber ham lete etter jenta som er borte. Gammelt gruff fra fortida rotes opp, og gamle og nye saker viser seg å henge sammen. Som sagt: forutsigbart og lite spennende. Lasse Lindtner leser med fynd og klem, skurkene høres ut som de tilhører B-Gjengen, Veum en etterforsker fra radioteaterets spede barndom- og kvinnene kommer i to utgaver: de sure, tverre og lite sammarbeidsvillige, og de hysterisk karikerte a´la enkefru Stengelføhn-Glad i Flåklypa. Forresten: forfylla/ ned-dopa vrak er også til stedet, så da er det faktisk tre typer kvinnemennesker her, og oppi alt visvaset er det tross alt ganske oppløftende..! Det eneste som gjør at dette kan klassifiseres som krim og ikke komedie, er at det finnes både vold, ondskap, frykt og drap her.

"Barndomshjemmet"

Jeg har ikke funnet noen omtaler av denne, kun noen bloggere som har gitt korte handligsreferat- noe man like godt finner bak å boka... Jojo Moyes er sitert på at boka er "vidunderlig", en ting tyder på at blurber ikke nødvendigvis er til å stole på..
Uansett... Jeg trudde dette kunne bli interessant, men nå er jeg mer enn i tvil; jeg lurer rett og slett på om jeg kan ha vært bevistløs i gjerningsøyeblikket da vi var inne i den bokhandelen??!! Engelsk landsbygd, lykkelig barndom som kulminerer i en tragedie som river familien i fillebiter. Reunion og konfrontasjon med det som hendte den gang da...
Nå har det kokt ned til tre ting som gjør at jeg kan tenke meg å lese denne: forfatteren er populær, men for meg ukjent, boka har ei skjære på framsida, og er den av disse bøkene som er lest av flest og som har fått flest høye terningkast på bokelskere.no. At den også er den eneste som har fått en stusslig to´er, velger jeg glatt å ignorere... Om boka til slutt blir lest, gjenstår å se. Kanskje Hedda kommer med en ny runde bokhyllelesing? Da spørs det bare om det går an å få puttet den inn i en av kategoriene neste år ;o)