Hålke. Av Helene Uri

Tredje tirsdag i januar

LEILIGHETEN ER FORBANNET. Ebba Løcken ligger på ryggen i sengen med hodet fylt av denne tanken. Der er forklaringen! Hun driver langsomt fra halvvåken tilstand oppover i bevissthetslagene, og tanken slipper ikke taket. For det må være sånn. Det må jo være forklaringen. Det var etter at hun og Karl flyttet inn hit, at hun ble annerledes. Det var her hun hadde begynt å tenke at hver dag, resten av livet, kom til å bli som dagen i forveien. Bare verre. Ingenting kom til å forandre seg, bare Ebba selv: Hun skulle bli litt skrøpeligere, litt sykere, litt mere død for hver dag som gikk.

Slik åpner Helene Uris roman om pensjonistekteparet Ebba og Karl. Denne dagen oppdager de at gatene er farlig glatte for folk med dårlig balanse og skjøre lårhalser, den planlagte handleturen blir skrinlagt, og de konkluderer med at de fint kan klare seg med det de har til kommunene får strødd. Det vil si: Karl konkluderer. Ebba synes etterhvert at de kanskje kunne spurt en av de yngre naboene om å handle litt for dem, men motvillig lar hun Karl bestemme. Det de i utgangspunktet hadde trudd kunne dreie seg om en dag eller to, blir til ei lita uke isolert i den trange- og i følge Ebba: forbannede leiligheten.
Det begynner ganske så pent og pyntelig, men etterhvert som dagene går, kaffen tar slutt og brakkesyken griper dem, blir stemningn stadig mer anspent. De kommer seg ikke ut, de kommer seg ikke vekk fra hverandre og de har ikke stort annet enn telefonisk kontakt med utenomverden.
Skjult mellom selvfølgeligheter og alminnelig småprat fyker spydigheter, stikk og anklager fram og tilbake som ping-pongballer. Et samliv er aldri bare enkelt, og her har det tydeligvis vært litt av hvert opp gjennom årene. Vold og tilgivelse. Kjærlighet, hat og hvite løgner. Ebba var karriere-kvinne, sterk og selvstendig- i hvertfall utad. Innad i familien har hun nok hatt en annen rolle: Karl har aldri brydd seg noe om å klatre på noen karrierestige, han trivdes som lærer og var nok den som fulgte opp og tok seg mest av de to barna de da vokste opp. Samtidig kunne han være oppfarende med et eksplosivt sinne, og diplomatisk sagt, har han hatt en tendens til å bruke sin fysiske overlegenhet når han har følt at Ebba utfordret ham på den ene eller andre måten. Han kunne rett og slett bli hardhendt, det ble noen blåveiser underveis, og dette er noe Ebba ikke har klart å legge bak seg, like mye som hun aldri klarte å gå fra Karl. Og nå er det for sent...
Så er spørsmålene: Hvem av dem forteller den "riktige" historien? Var Karl egentlig voldelig, eller var det uhell? Hva med Ebbas utroskap? Hadde hun provosert fram volden? Begynner hun kanskje å bli litt surrete? Tankene hun har om at leiligheten er forbannet, kan jo tyde på det? I en telefornsamtale Ebba har med datteren, kommer det tydelig fram at de er rimelig lei av å høre Ebba fortelle om hvor slem Karl har vært mot henne. Finnes det én sannhet, eller er den faktisk avhengig av øyet som ser?
I fare for å avsløre at jeg selv kan ha sans for både hevn og en smule ondskap; jeg digger slutten! Og da mener jeg slutten, ikke bare det som skjer før den telefonsamtalen til slutt blir tatt, men aller mest det som skjer og blir sagt etterpå... Som nevnt bygger den spente stemningen seg opp for hver dag som går, og det ligger i kortene at noe kan kommer til å skje- og når det først gjør det, blir det slemt. Ikke livstruende slemt, mer som nok-nå-slemt- og jeg lurer fortsatt på om det var som fortjent/ takk for sist/ smake sin egen medisin, eller  surrete galskap...
Som alltid er det en fryd å lese/ høre bøkene til Helene Uri. Her er det ikke spor av språklig slurv eller slapphet. Sylskarpt fra ende til annen, komposisjon, observasjon, formidlig og språk. Vel fortjent med en nominasjon til Bokhandlerprisen! All den tid jeg bare har lest en av de andre nominerte, har jeg ingen formening om hva slags vinnersjanser boka har, men jeg ønsker lykke til og anbefaler boka varmt til de som liker bøker med innsiktsfulle personskildringer og psykologisk drama!

PS: Ingrid Vollan leser boka uhyre godt!

Lydbokforlaget / Gyldendal, 2016

Spilletid 6:44 / 233 sider 

Lest av Ingrid Vollan

Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok

Ikke akkurat hålke, men rimet gav absolutt den rette stemningen- og i uoppmerksomme øyeblikk gikk det helt fint an å skli på isete steiener. Heldigvis ingen lårbensbrudd denneg angen heller ;o)