Vanvittig, vanvidd, vanskelig, vann

vanvare

vandre

vanilje

vannlilje

Badebildet øverst er fra 4.juni- fortsatt bra med snø i fjellet, de andre bildene er fra 8.juli.

Helene ba meg skrive om å bade i fjellvann og å drikke fra fjellbekker. To sider av samme sak kanskje, men for meg gir de vidt forskjellige assosiasjoner og følelser.

Har jeg nevnt at jeg ikke er spesielt god til å svømme? Selv etter spesialundervisning for å lære kunsten? Når sant skal sies, bader jeg særdeles sjelden i andres påsyn. Rompa er for klompete, bena er for korte, puppene for små og magen for rar. Tenker jeg. Ved bortgjemte fjellvann stiller det seg annerledes. Ingen der som verken stirrer eller kikker i smug! Så hvis man er på fisketur, setter fast flua og duppen og ikke har med noen ekstra- ja da er det null problem å vrenge av seg klærne og vasse uti. Sjøl om tempen sannsynligvis er nærmere null enn ti grader! Det er i grunn verre når det er litt varmere; da må man bruke tid for "å hæle seg", det slipper man når vannet er skikkelig kaldt; man bli øyeblikkelig 100 % nummen og bedøvd- problemet er bare at hvis duppen sitter for langt ut, slik at vannet når over hjertet og lungene. Da føles det som begge deler stopper, man ser i korte glimt alt man fortsatt har ugjort i livet, og prøver fortvilet ikkefåpanikkikkefåpanikkikkefåpanikk, bare snu seg rundt og liste seg så forsiktig man kan inn til trygg grunn. Der man kan sitte på en sten og vente på at vær og vind skal tørke en fortsatt levende kropp, mens man håper man ikke får blærekatarr, lungebetennelse eller koldbrann. Det vil helst gå bra, og har man riktig flaks, får man til slutt lirka løs kroken og duppen og kan fiske videre.

For å slippe de aller mest ubehagelige badeseansene, har jeg utrusta meg med et par badeender. De tar badeoppdragene på strak vinge, og bidrar med godt humør og heiarop hvis motbakkene blir litt for lange, litt for bratte underveis. Når jeg tenker på det, burde flere skaffet seg ei badeand! De har utvilsomt en positiv innvirkning på omgivelsene ;o)

Å drikke friskt, sildrende vatn fra små fjellbekker er noe helt annet! Slett ikke noe å kvie seg for, slett ikke noe å engste seg for. Å hekte av seg ryggsekken og knele ved vannkanten mens man slurper i seg iskaldt vatn fra utømmelige kilder- trenger jeg å si mer? På igjen med sekken, ny frisk og nye krefter! På vei mot neste bekk. På vei mot nye stier, nye topper, nye mål.

Sånn er det. Sånn går det. Skal tru om Helene er av dem som går over bekken etter vann? Tipper hun har noe hun vil ha sagt i sakens anledning! Følg med videre i sommerstifettføljetongen ;o)