Sosomommerorsostotafofetottfoføloljojetotnonogog

Helene lurte på om jeg husker den første sommeren jeg skrev- og om jeg har fått kjærlighetsbrev og/ eller hadde brevvenner- oioioi!
Her må vi nok ta det litt seg for steg.
Det første jeg huske jeg tenkte om språk, var da jeg oppdaget at det fantes noe annet enn norsk! Jeg var kanskje tre eller fire år, og hadde bestemt meg for å lære meg engelsk. Jeg var vel ikke klar over det da, men det er jo et verdensspråk, og det kunne helt sikkert åpnet mange dører. Planen var derfor å lære det engelske alfabetet, så kunne jeg oversett de norske ordene laget av norske bokstaver til engelske ord av engelske bokstaver. En uslåelig enkel plan; lære snaut tretti nye tegn, og vips kunne man snakke et nytt språk. Akk ja... Det gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg.
Senere, da jeg begynte i andre klasse, flyttet vi. Ikke langt, bare akkurat langt nok til at jeg måtte/ burde bytte skole, og dermed ble det noen nye venner. Da lærte jeg røverspråket som var veldig hemmelig, langtfra noe verdesnspråk, men mye enklere å lære enn engelsk. Og det var litt mer som jeg hadde forestilt meg det skulle være å lære et nytt språk; man måtte bare putte på en hel haug med O-er der det kunne passe, det vil si etter hver kononant som deretter ble gjentatt. Easy-peasy.. Boberoritot. Berit. Hohelolenone. Helene. Sosomommerorsostotafofetottfoføloljojetotonongog. Sommerstafettføljetong.
Røverspråk funker dårlig når man skal skrive kjærlighetsbrev. Kanskje det var derfor jeg aldri fikk noen svar? Også jeg som trudde det var fordi jeg brukte briller?? Det er mye man ikke vet eller skjønner før det er for sent.
Om jeg ikke fikk noen kjærlighetsbrev, hadde jeg brevvenner i bøtter og spann. Ja, de satt jo ikke i bøtter og spann, men det var fler av dem. Det var søskenbarn, tanter og bestemor, ei gammel lærerinne, ei svensk dame som hadde feriert på setra og noen fra fjerne himmelstrøk som Melhus, Harstad og Fredrikstad. De siste var sånne man fant og plukka opp fra jenteblader, Tuppen og Lillemor, Starlet og Topp- mom tru om de finnes enda? Både bladene og brevvennjentene?

Som jeg skrev i kommentaren til Helene, så husker jeg til alt overmål det første ordet jeg skrev på egenhånd! Nå er jeg ikke helt sikker på om jeg husker det fordi det ble slik styr etterpå, eller fordi jeg var stolt over hva jeg hdde klart, men ordet var GALBRUKER, som i bonde... Pent illustrert av ei forholdsvis lite gjennkjennelig tegning av bestefar. Jeg husker jeg sto på en stol ved kjøkkenbenken og tegnet og skrev. Jeg husker jeg følte meg stor og flink. Og bestefar stakkar, han var nok ikke like fornøyd med å bli stempla som brukbart gal, sjøl om det er lett å forklare hvordan han ble akkurat det. Jeg hadde tidligere vært sekretær da mor skulle på butikken, og hun hadde stavet handlelista for meg. Blant alt det andre skulle det kjøpes KÅL. Men østlandsk tjukk L. Samme språklyd som i østlandsk gardbruker/ galbruker, som i bonde som slett ikke byr på utfordringer eller problemer. Ikke før ulv og bjørn spiste opp både Rødhette, saueflokken og jaget vekk hyrdene på marken, Sylvi Listhaug torpederte jordbruksoppgjøret nå i vår og canadagåsa spiste opp avlingene.

Vi har visst alle våre utfordringer. Hvilke er dine, Helene?
Følg med videre- man aldri vite hvor dette ender.