Dødsskipet

Yrsa Siggurdardottir

Kagge Forlag, 2013
416 sider
Oversatt av Tiril Theresa Mylkebost

Jeg trur faktisk dette er første gang jeg leser ei bok av en islandsk forfatter, og jeg kan si det først som sist: dette var vellykket!

Den store bankkrisa på Island har gjort at en luksusyacht er beslaglagt av avviklingsstyret, og båten skal flyttes fra Lisboa til Reykjavik. Etter et uhell blir en fra mannskapet forhindret i å være med på reisa, så avviklingsstyrets representant, Ægir, tilbyr seg å steppe inn.
Underveis oppstår det (mildt sagt) komplikasjoner og uforutsette ting, og da båten til slutt kræsjer i kaia i Reykjavik en sen vinterkveld, viser det seg at den er tom for folk; både mannskapet og passasjerene er sporløst forsvunnet. Ombord ser alt tilsynelatende ut til å være i orden, og etterforskerne finner ikke ut stort om hva som kan ha skjedd. Ægirs foreldre kontakter advokaten Tora for å be om hjelp til å få utbetalt den enorme livsforsikringa sønnen hadde tegnet, og hun går ivrig inn for å finnesvar på alle spørsmålene.
Parallelt med Toras arbeid med å få kartlagt hva som har skjedd, får vi kapitler der hendelsesforløpet ombord blir fortalt, nærmest time for time. Dette gjør at leseren hele tida vet om Tora og politiet er på rett spor. Man skulle kanskje tru at dette dreper spenninga, men det er merkelig gjort det motsatte som skjer! Samtidig gir det en helt spesiell uhygge at man vet at absolutt alle forsvinner, spørsmålet er bare hvordan, hvorfor og i hvilken rekkefølge...

Jeg har allerede skrevet vellykket og uhyggelig. I tillegg vil jeg si at det er utrolig godt pønsket ut, det er både originalt, handlingsmettet, overbevisende og medrivende!
Hvis jeg skal trekke fram det vesle jeg reagerte negativt på, så er det som ofte før når jeg syter, at språket ikke er spesielt godt. Her trur jeg det kan være oversetteren som har forkludra litt, ved at ordstillinga ofte blir snudd på hodet, og at setningene halter. I tillegg er det ting som ikke henger sammen, f.eks på side 231 var det en som dro seg i håret så huden i panna spente seg, mens det samme håret blir beskrevet som knapt en millimeter langt et par sider lengre fram. Dette er likevel bare bagateller, som jeg ikke trur det er riktig at man skal bry seg om i en blodig grøsser som det her.
Her er noen av tankene jeg gjorde meg mens jeg leste:

S.42: De tvillingjentene får med seg mye mer enn foreldrene- de burde høre mer på det de sier! Allerede her skjønner de jo at det kommer til å gå forferdelig galt.

S.127: Så uhyggelig og ekkelt!

S.149: Jeg MÅ lese 'Jeg vet hvem du er' av Sigudardottir!

S. 156: Spooky...

S. 320: Hopper litt fram og tilbake mellom de ulike perspektivene (båtreisa og etterforskning), fordi det var så spennende at jeg bare MÅTTE forgripe begivenhetenes gang..

S. 347: Håper løsninga på alt dette ikke får innslag av det overnaturlige!

S. 386: Jeg trudde jeg skjønte hvem morderen var, men jeg sier ikke om jeg fikk rett!

S. 388: Det her stemmer ikke- her ringer varselklokkene og her er det noe riv ruskende galt!

S. 396: Oiii... Jeg tok jammen feil, gitt.. av MYE!!

Konklusjon:
Originalt, uforutsigbart og spennende! Slutten er usedvanlig uventet, men absolutt truverdig? Boka anbefales heftig og begeistret!
Dette er en krim det hadde vært morsomt å lese en gang til, for å sjå om jeg kan finne de tegne og ledetrådene som en superdetektiv kunne sett! (Den følelsen og lysta kan jeg forresten bare huske at jeg har hatt en gang tidligere når det gjelder bøker. Da var det "Den trettende fortellingen" av Diane Setterfield jeg hadde lest, og det var noe helt annet enn dette! Virkelig ;o)


Innlegget er skrevet på iPad, uten islandske skrifttegn på tastaturet. Ekstra mange skrivefeil skyldes kanskje at ordlista her er noe spesiell, og jeg gidder ikke å sitte i det uendelige å lete etter feil som jeg uansett kommer til å oversjå fordi jeg alltid leser det jeg trur jeg skal lese...