Ned til elva

Leif Enger

Forlaget Press, 2012
366 sider
Oversatt av John Erik Frydenlund

Roofing, (en oppdiktet?) by i Midtvesten, USA, 1962.
Rueben Land er elleve år, svært asmatisk og bor sammen med faren Jeremiah, søsteren Swede og broren Dawy etter at moren forlot dem. Faren som er vaktmester på en ungdomskole overrasker et par versting-gutter idet de overfaller ei jente, og han banker dem skikkelig opp. Dette er starten på en rekke hendelser som kulminerer da seksten år gamle Dawy skyter og dreper begge guttene. En rettsak følger, men før dommen faller, klarer Dawy å rømme fra felgselet. Et storstilt ettersøk settes naturligvis i gang, men Dawy blir ikke funnet.
Både familien og nærsamfunnet blir svært preget av disse hendelsene, men plutselig ligger forholdene til rette for at Jeremiah kan ta med seg Rueben og Swede vestover for å lete etter Dawy.

Det er den voksne Rueben Land som forteller om hendelsene som skjedde det året han var elleve, og som skulle snu tilværelsen på hodet og sette dype spor i både ham og familien for resten av livet. Det er en fantastisk historie; en leseopplevelse av de skjeldne, med en glimrende blanding av håp og mismot, lovløshet og kjærlighet, mirakler og heltediktning, svik og lojalitet, humor og smerte. Den har et levende, troverdig persongalleri, miljøskildringer som gjør at det hele oppleves som en film, språket er naivt, poetisk, flytende- å klare å gjenspeile en elleveårings språk, følelser og opplevese av omgivelsene og det som skjer, er intet mindre enn meget godt gjennomført. (Denne rosen går sannsynligvis til både forfatter og ovesetter.)

Dette er en av de bøkene det er forferdelig vanskelig å skrive om. Det er så mye som ligger i mellom linjene, det er så mye av stemningen og følelsene man ikke får formidlet videre. Originaltittelen på boka er Peace Like a River, hentet fra en Paul Simon-låt. Søkte den opp på YouTube etter å ha lest ferdig boka- og det er på en underlig måte et fantastisk godt/ passende soundtrack til boka- og spesielt den fandenivoldske, sjarmerende, egenrådige, kjærlige Swede, der hun kaster seg opp i sadelen for å hamre ned neste episode om Sunny Sundown på skrivemaskina si! Ble det enda litt mer uforståelig nå? Jeg sier bare; hør på sangen, les boka- og dere vil forstå hva jeg mener!

Ps!!
Boka får et stort pluss for et utrolig fint cover- jeg elsket det! Satt med boka i fanget, strøk hånda over den og NØT synet og følelsen før jeg begynte å lese... Det har ikke skjedd før!!