Frihetens vinder

Lois Leveen 

Cappelen Damm, 2012
453 sider.

Utover på attenhundretallet, ble konfliktene rundt slaveriet stadig mer omfattende i USA. Sør-statene mente de var avhengig av slaver blandt annet på bomullsplantasjene, og brøt derfor ut av unionen for å være sikre på at de ikke ville bli tvunget til å avvikle slaveriet. 12.april 1861 brøt borgerkrigen ut, og varte til 9. april fire år sener, 1865. Unionen og nord-statene vant, og slaveriet ble avskaffet.
Alle har vi vel hørt, lest og sett filmer om den amerikanske borgerkrigen, men for meg har det likevel vært litt ullent, og skal jeg være helt ærlig; et ikke spesielt interresant kapittel i historien. Helt til nå!

Frihetens vinder er Lois Leveens debutroman, og bygger på historien til en virkelig person, Mary Bowser. Foreldrene hennes er slaver, altså er hun selv også slave. Hun er likevel av de heldige; hun bor og jobber side om side med moren som husslave hos familien Lew. Datteren i huseet er innbitt motstander av slaveriet, og hun overtaler moren til å la henne kjøpe alle familiens slaver for å sette dem fri. For Mary Els del betyr det at hun mot alle odds blir sendt til Philadelphia for å få en utdanelse, mens foreldrene blir igjen i Richmond. Livet i frihet blir ikke som hun hadde håpet; hun savner foreldrene og da hun får beskje om at moren er død uten at hun har fått treffe henne igjen, innser hun at hennes egen frihet ikke er noe verdt så lange så mange andre fortsatt er bundet av slaveriets lenker. Hun vender derfor tilbake til Richmond, der det ordner seg slik at hun begynner å jobbe som slave/ tjener i huset til konføderasjonens (dvs. sør-statenes) president. Med Mary Els fotografiske hukommelse blir det en gylden mulighet til å spionere til fordel for unionen og president Lincoln.

Boka gir et troverdig bilde av forholdene under borgerkrigen generelt og for slavene spesielt. Man blir forarget over urimeligheter slavene blir utsatt for. Man rynker på nesen av stanken av sykdom, død og forråtnelse som etterhvert brer seg i byen. Man holder pusten av spenning når hovedpersonene blir kontrollert mens de smugler rømte slaver over grensa. Man smiler og blir rørt til tårer av den kjærligheten og omtanken de viser for hverandre. Og man krysser fingre for at det skal gå bra og at de treffes igjen etter krigen. Hva mer kan man ønske seg av en roman? Når oversetteren ( Monica Carlsen) i tillegg har klart å gi den ei språkdrakt som sette leseren i den rette attenhundretalls-stemningen (kan du huske sist du traff på ord som revoltere, jeremiader og forhippen??!), bøyer jeg meg i støvet!

Forlaget skriver at dette er "Barnepiken hundre år tidligere!", men minst like mye synes jeg dette er ei bok "Hundre år etter Noen kjenner mitt navn (av Lawrence Hill)!" 
Jeg er helt sikker på at alle som er glad i å lese historiske og/ eller dramatiske bøker vil elske denne! På Bokelskere.no gav jeg den terningkast 6, samt favoritt-stjerne.