Før jeg sovner

S. J. Watson

Bazar Forlag, 2012
349 sider

Christine våkner og oppdager en fremmed mann ved siden av seg i senga, han har ring på fingeren. Hun ser seg rundt og oppdager at rommet er ukjent, og blir sikker på at hun har hatt en en-natts-affære med en gift mann. Før hun kan kle på seg og fordufte før de blir overrasket av noen som helst ikke bør finne henne der, må hun på do. Hun gjør det hun skal, trekker ned og snur seg for å vaske hendene;

Jeg griper etter såpen, men noe er galt. Først skjønner jeg ikke hva det er, men så går det opp for meg. Hånden som holder såpestykket ligner ikke på min hånd. Huden er rynket, neglene ulakkerte og helt nedbitte, og i likhet med mannen i sengen jeg nettopp har forlatt, har jeg en enkel giftering i gull på fingeren.

(Side 12)

Allerede her  kjenner jeg ubehag og panikk gripe tak i meg- og jeg kan love: det blir verre! For når du ikke husker en eneste ting fra én dag til den neste, når du ikke kjenner igjen huset du bor i, når du ikke vet hvem du selv er eller hvem det er du bor sammen med, når det eneste du er sikker på, er at det er noe veldig viktig som ikke stemmer; hva gjør du da? Hvem kan du spør? Hvem kan du stole på?

Christine blir kontaktet av en lege som setter seg fore å hjelpe henne med å vekke til live hukommelsen hennes- uten at ektemannen hennes skal få vite noe om det. Legen får henne til å begynne å skrive dagbok- som ektemannen heller ikke skal vite noe om. Etterhvert dukker det opp "minnebilder" og scener i hodet hennes- men er de virkelige minner, eller er det timg hun har blitt fortalt?
Legen ringer henne hver dag og forteller henne hvor hun kan finne dagboka, og hver dag skriver hun så detaljert som mulig om det som skjer, slik at hun dagen etter kan lese notatene, og dermed få en sammenheng i livet sitt. Før jeg sovner er Christines hemmelige dagbok, gjengitt dag for dag.

Mens jeg leste, tenkte jeg blandt annet: Aldri hadde jeg trudd det kunne være så ubehagelig å lese ei bok.
Da jeg kom til side 59, trudde jeg at jeg visste hvem som hadde påført henne skadene som førte til hukommelsestapet. (På én måte hadde jeg faktisk rett, men på en annen måte fullstendig feil...)
På side 141, der hun forteller legen om minnene som dukket etter at hun hadde sett et bilde av seg selv som gravid, fikk jeg gåsehud på armene og tenkte: Herre gud ! Dette er sinnsykt bra !!! - Og jeg bruker ALDRI sinnsykt for å forsterke et utsagn, dette er trolig første (og siste?) gang.
To sider lengre ut i boka, da jeg satt som en forknytt ball og leste, gikk det opp for meg at det trolig ikke var som jeg hadde gjettet, men mye, MYE verre !
Halvveis ned side 294 har jeg bare notert følgende: Å NEI !!!

Og hele tida gnager spørsmålet om hvem det er hun kan stole på...

Boka anbefales absolutt ikke hvis du har dårlige nerver, hjerteflimmer eller generelt er litt skuggredd.. For alle andre derimot: løp og kjøp- eventuelt sett deg på venteliste på biblioteket; den er vel verdt å vente på !!!

Andre som har skrevet om boka finner du her: Astrid Terese , Anette og Synne