Så mye hadde jeg, av Trude Marstein

Multitasking: strikk og lytt ;o)

Trude Marstein er en av de forfatterne jeg har hatt lyst til å lese lenge, men som stadig rykker bakover i køen. En av de jeg har vært nysgjerrig på, men som stadig har blitt forbigått fordi de er for pent oppdratt; står der tause og tålmodige og venter på tur. Når jeg først tok tak og gjorde alvor av disse Marstein-planene mine, var det sant å si som en konsekvens av at jeg ville ha ei lang lydbok, ei jeg kunne kose meg med lenge uten tanke på at jeg snart måtte prøve å få blogga litt igjen. Valget falt på "Så mye hadde jeg" som kom ut tidligere i høst. Ei bok jeg senere har forstått at man enten elsker eller irriterer seg over- jeg er difinitvt godt plassert i den første gruppa!

Vi følger hovedpersonen Merete fra hun er tretten år i 1973 til hun er i slutten av femtiårene i 2018. Fra oppveksten med foreldrene og to eldre søstre i Fredrikstad, til studier og (et såkalt) voksenliv i Oslo. Allerede mens hun bare er ungjenta viser hun leserne (og lytterne) at hun ikke er spesielt empatisk, men det setter man til å begynne med lett på kontoen for ung-og-dum. Temmelig raskt ser vi likevel et mønster; så snart Merete (nesten) har nådde et mål, eller vent seg til en ny livssituasjon, det være seg ny jobb, ny kjærest, ny leilighet eller noe annet, blir hun rastløs, urolig og irritabel- hun er rett og slett redd for at hun skal bli for bundet, slik at hun kan komme til å gå glipp av noe annet, noe bedre, mer interessant, spennende. Hun føler over hodet ikke at hun har noen plikt eller ansvar for å bidra til at andres drømmer eller forventninger skal innfris- hun står ikke i gjeld til noen, alle må ta ansvar for egen lykke, å slå seg til ro er å resignere, gi opp, dø litt.
Vi blir presentert for et stort persongalleri, familie, venner og venninner, kollegaer, kjærester, samboere, en stadig gjenvendende elsker og sist, men ikke minst Maiken, dattera hun fikk da hun var midt i trettiåra. Mens de mer perifere bekjentskapene kanskje rister litt oppgitt på hodet, er de nærmeste og kanskje spesielt familien ubegripelig overbærende med hvor gjennomført upålitelig, selvrettferdig og egoistisk hun er, og hvor lite omtenksomt hun oppfører seg. Det virker som de bare går og venter på at hun en dag skal bli voksen og ansvarlig, men det skjer aldri. Ikke engang etter at hun selv ble mor var hun villig til å sette dattera sine behov foran sin egen tilfredsstillelse.
Merete er full av kontraster- oftest uten at hun er klar over det selv; hun er redd for å bli avvist, sosial og trives dårlig med å være alene eller singel samtidig som hun holder avstand og ikke vil binde eller forplikte seg- og dermed blir hun ofte ikke regnet med, som da hun er den eneste som ikke ble spurt om å ta med kake eller noe annet til svogerens begravlese (hun ville sannsynligvis vært uvillig til noe slik, men blir likevel såret over ikke bli spurt) Hun er redd for å gå glipp av noe, samtidig som hun faktisk mistanker at det er akkurat det hun gjør i og med at hun alltid er som ei humle på vei fra en blomst til en annen- dessuten; når hun en sjelden gang er alene kan det dukke opp uvelkomne og skremmende tanker;

(...) da kom spørsmålet: Hva er det jeg vil ha? Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv lykkelig eller gi meg selv et så godt liv som mulig, men jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe virkelig stort i livet, et eller annet jeg gikk glipp av kontinuerlig, at jeg hadde i meg muligheter til mye sterkere følelser enn jeg hadde gått gjennom livet og følt.

Når hun hele livet har vært redd for å gå glipp av dette bedre, større, mere ender det selvfølgelig som i barneregla boktittelen henviser til: så mye hadde jeg, så mye gav jeg bort, så mye fikk jeg gjen- hun gir lite til andre og får viser det seg, lite tilbake. Til slutt beklager hun seg til en gammel venn og tidligere kjæreste, og håper på trøst fordi hun tenker at livet hennes ser både tragisk og mislykket ut. Tollef vet nok ikke helt hva han skal si, men svarer så godt han kan:
"Hva er det som er mislykket og tragisk? (...) Jeg skjønner ikke det, sier han. Du har Maiken. Og du må jo se verdien av det du har hatt, selv om du ikke har det lenger. Og du har meg og Nina og søstrene dine og mange flere. Og nå har du vel... Lars?" Til og med hennes nærmeste venn gjennom flere tiår ser at hun sitter igjen med lite, og han regner nok ikke med at forholdet til Lars vil vare særlig lenger enn de andre forholdene hennes, all den tid han knapt har tatt seg bryet med å lære seg navnet hans?

Jeg har sett at enkelte har latt seg irritere og/ eller kjeder seg når de har lest boka. De iriterer seg over at Merete ikke utvikler seg i løpet av drøye førti år, at hun ikke lærer av de gale valgene hun tar, de finner ingen forklaring på hvorfor hun stadig vraker kjærestene sine osv. Til de vil jeg si: jeg trur dessverre ikke dere har skjønt selve grunnidéen. Slik jeg ser det er temaet for romanen den trenden hele samfunnet vårt preges mer og mer av, dette at man hele tida higer etter dette som er bedre, større, mer spennende- stadig toppe forrige høydepunkt, strekke seg etter stadig nye opplevelser, stadig nye forventninger og nye ting på ønskelista. Og hvordan et slik jag sluker all tid som eventuelt kunne blitt brukt på refleksjon og det å sette pris på det man tross alt har. Lykkefølelsen man får ved å oppnå dette nye, spennende er overraskende kortvarig og høyst forbigående, etter kun kort tid er man bestandig tilbake til "gunnnivået" av hverdag, med påfølgende tomhetsfølelse og et aldri så lite snev av å føle seg lurt, kanskje?

En engasjerende og fascinerende detaljrik lydbokopplevelse, som både fikk meg til å trekke på smilebåndet og til å nikke gjenkjennende- absolutt en roman jeg anbefaler boka varmt og hjertelig!

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 18:40/ 439 sider 

Greit lest av Charlotte Frogner, men generelt med litt for oppgitt og resignert tonefall, med litt for karikerte stemmer på de eldre- og for all del: IKKE SYNG der sangtekster er fletta inn i teksten!!!

Lydfil kjøpt sjøl.

Alt en treng- Leksikon om lys og mørke

Alt en treng for, ikke bare å få dagene til å gå, men for å komme i tidsnød og få det travelt, utsette oppvask og hagerydding, middagslaging og klesvask, er i grunnen bare et garnnøste og ei god lydbok. Med ei god bok kommer man sagtens et stykke på vei, men kombinasjonen lyd og garn er uslåelig i så måte. Har du i tillegg ei litt knotete strikkeoppskrift med kast, forlengs og baklengs økninger, ja, da er du nærmest sysselsatt i det uendelige!

..og slik går nå daga..!

Sida han debuterte med "Den veven av hendelser vi kaller verden" i 2003, har Simon Stranger gitt ut ei rekke bøker både for unger og voksne. Han har fått mye hederlig omtale, Riksmålsforbundets pris for barn og unge og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2014. "Leksikon om lys og mørke" er likevel den første boka hans jeg har lest- eller rettere sagt hørt..
Utgangspunktet for historien er at forfatterens svigermor overrasket familien med å fortelle at hun hadde bodd i Jonsvannsveien 46 sammen med sin jødiske familie i sju år på femtitallet. Adressa virker tilforlatelig nok, men stedet er kanskje bedre kjent som "Bandeklosteret", huset hvor Henry Rinnan og kumpanene hans holdt til under krigen. Huset hvor hundrevis av nordmenn ble torturert og mer enn åtti drept.
Romanen følger to (eller tre-fire!) parallelle handlingstråder. Henry Oliver Rinnans oppvekst og bakgrunn som gjorde ham spesielt høvelig som agent for tyskerne. Familien Komissar før, under og etter krigen. Med dette blir det en overraskende bredt anlagt og sammensatt roman. Jødiske Hirsch Komissar ble angitt, arrestert og til slutt drept på Falstad i 1942. Hvem var angiveren og hvorfor ble en uskyldig konfeksjonsforhandler drept? Hva gjorde at en småvokst unggutt fra Levanger kunne bli en av Norges mest forhatte menn? Var det Rinnan selv eller var det noen av medløperne som hadde ytra seg kritisk på noe vis? HVordan jobbet Rinnanbanden? Og sist, men slett ikke minst: hvordan kunne det ha seg at en jødisk familie flyttet inn i selve symbolet på ondskap og grusomhet, og hvordan påvirket det dem? I tillegg stiller forfatteren en rekke åpne og undrende spørsmål rundt svigerfamiliens skjebne, hvordan hans egen tilværelse og hans barns liv faktisk er et resultat av den mye omtalte Carl Fredriksens Transport, som hjalp både jøder og motstandsfolk over grensa til Sverige.
Umiddelbart etter at jeg var ferdig med den,  gav jeg boka terningkast fem. Nå i ettertid er jeg ikke sikker på hvorfor jeg ikke gav full pott- jeg likte da alt ved den, gjorde jeg ikke? Kanskje var det bare det at jeg ville ha mer, og følte meg "snytt" fordi det var slutt? Jeg likte "alfabetiseringa" som gav historien ekstra intensitet samtidig som den gir den en slags dvelende undertone, og jeg likte den komplekse litt innfløkte oppbygginga. Det mangfoldige, litt såre persongalleriet- stakkars, plagede Ellen Komissar fikk et eget rom i hjertet mitt. Språket og innlesinga var helt upåklagelig. Jeg fascineres av at det trekkes tråder til vår tid slik at vi minnes på at historien ikke består av strengt adskilte kapitler, men at fortida er som et hjul som stadig ruller videre, at alt har en årsak og alt henger sammen. Det siste er alene et godt nok og viktig nok argument for å lese boka.

A for anklagen. A for avhøret. A for arrestasjonen. A for alt som skal forsvinne og gli inn i glemselen. Alle minner og følelser, eiendeler og gjenstander. Alt det som har utgjort rammen for et liv. Stolen man har sittet på og sengen man har sovet i skal bæres ut og settes i nye hjem.
(...)
T for tilgivelse. T for tilgivelse. T for tilgivelse.

Klikk for å høre begynnelsen :)

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2018

Spilletid 9:50/ 395 sider

Lest av Kai Remlov

Lydfil kjøpt sjøl

(ps... sitatet over er ikke bare et av mine favoritter, jeg har sett at det er spesielt T-sitatet hat gjort inntrykk på mange andre bloggere og anmeldere ;o)

Sommerlesing jeg allerede har- eller snart kommer til å glemme

Jeg har registrert at mange allerede har tatt fatt på bokhøsten 2018, mens jeg tar et skippertak for å gjøre meg ferdig med årets boksommer- vi har allerede fått en aldri så liten smak av kuldegrader, så det er på tide å gjøre seg klar for en ny sesong. Dette innlegget blir bare for å oppsummere hvilke bøker jeg har lest, og som overskrifta indikerer: felles for dem er at de ikke videre inntrykk utover at de var underholdende der og da*

Etter at jeg var ferdig med Jón Kalman Stefanssons "Sommerlys" og den fantastiske trilogien om gutten, var jeg klar for flere historier fra Island, og valget falt på "Gildra" av Hilde Susan Jægtnes. Boka handler om Hanna som drar til Island for å skaffe seg praksis i forbindelse med at hun vil bli veterinær. Norge og Island har mye felles, historisk ikke minst, likevel opplever hun en voldsom kulturkollisjon der ute på bygda. Miljøet er virkelig røft, tonen mellom menneskene langt fra omsorgsfull eller varm, dyrene, som er hovedgrunnen til at hun er på Island, er mer halv-ville urdyr enn hun kunne tenkt seg, og stemningen gjennom hele den vesle romanen bærer preg av at det ulmer under overflata. Det er som om det ligger en truende vulkan og ulmer der et sted, ikke bare under jordskorpa, men også i menneskene og dyrene. Dette er nok den jeg tross alt likte best av bøkene i dette innlegget, og det aner meg at jeg kan ha mistet litt av "storheten" her ved at jeg leste den på feil tid.
Tine har skrevet en grudig og god omtale som jeg anbefaler for at dere skal få er mer rettferdig inntrykk av boka!
(Bokvennen, 2018, 149 sider, ebok-bib)

Det er ingen hemmelighet at jeg er en av mange lesere som ble fullstendig revet med av Elena Ferrantes Napoli-kvartet om de to vennindene (og konkurrentene) Elena og Lila. Senere har jeg hørt og lest "Svikne dagar" og "Den dunkle dottera" og nå altså "Kvelande kjærleik" i lydbokutgava lest av Gjertrud Jynge. Dette er forfatterens debutroman, og allerede her er det mange fellesnevnere til senere bøker. Miljøene som skildres er vedlig like hele veien, menneskenes bitterhet og sinne går som en rød tråd gjennom hele forfatterkapet, alle skjuler hemmeligheter og gjør hva de kan for å holde andre på minst en armlengdes avstand samtidig som de vil at de samme menneskene skal eksle dem og være avhengige av dem. Spenninga er kanskje mellom ønsket om å bli elsket og fryken for å bli såret? Slik er det i "Kvelande kjærleik" også, og nok en gang er forholdet mellom mor og datter det essensielle. Deilas mor blir funnet flytende i sjøen, død, kun iført sexy undertøy som overhodet ikke harmonerer med den personen mora har framstått som. Etter begravelsen begynner Deila å huske episoder fra barndommen, samtidig som merkelig og til dels skremmende møter og hendelser gjør at hun får et større og mer nyansert bildet av moren og det livet hun levde parallelt med det livet hun lot familie og naboer ta del i. Inni mellom syntes jeg det var vanslekig å vite hva som var minner, drømmer, fortid og nåtid, men jeg er faktisk ikke sikker på om det var positivt eller negativt! Helt sikkert er det at det var med på å understreke den tilstanden man kan havne i etter skjellsettende/ traumatiske hendelser og det bidro til å gjøre romanen spesiell.
Boka kom ut på norsk/ bokmål allerede i 1992, mens Samlaget og Kristin Sørsdal har gitt den nynorsk språkdrakt og utgitt den på nytt nå i år. Randi har lest begge utgavene og skrevet et interessant innlegg om de forskjellige leseopplevelsene her- klikk og les! 
(Samlaget, 2018, ebok-bib.

Den største skuffelsen av alle sommerbøkene ble som jeg egentlig forventa Erling Kagges "Å gå. Ett skritt av gangen". Dette er oppfølgeren til boka om stillhet i støyens tid som jeg heller ikke var overbegeistra for- den gangen forklarte jeg mis-matchen med at jeg i grunnen hadde det stille og fredelig nok i livet mitt. Jeg kan antakelig bruke en tilsvarende forklaring på at jeg heller ikke syntes årets Kagge var det helt store: Jeg går nok som jeg gjør- og jeg trenger egentlig ikke at noen skal fortelle meg om alle fortreffelighetene ved det å gå, om så bare ett skritt av gangen. Jeg har registrert at dette er ei bok man enten blir sjarmert av, eller man stempler den som banal lettvekter. Boka er et sammensurium av forfatterens egne erfaringer og tanker rundt det å gå (og ikke å gå), og referanser til forfattere, filosofer og andre som har sagt eller skrevet klokt/ kvasifilosofisk om det å gå.
(Kagge, 2018, papirbok lånt på biblioteket)

Til sist ei bok jeg har venta på og gleda meg til lenge. Den har vært til utlån jamt og trutt, men jeg har ikke hatt noe hastverk, men venta tålmodig på at den skulle bli ledig. Plutselig kom det mange lydbøker på ebok-bib-appen, og lydbøker er tydeligvis ikke like etterspurt, så da var det bare å laste ned ;o)
Agnes Ravatn si "Verda er ei skandale" er som undertittelen sier: ei lita bok om livet på landet. Forfatteren, mann og barn forlot Frogner til fordel for vestlandsbygda Valevåg for å "gjøre noe ekstra ut av foreldrepermisjonen" som det så fint heter. Utlandet var ikke særlig aktuelt, men gården på vestlandet stod tom, og den fikk de disponere etter at svigerfaren hadde satt i stand badet. Nærmeste nabo ble Einar Økland, og mange av eposodene i boka handler om ham, samtaler de hadde og turer de var på- for eksempe til Haugesund på shopping. Boka er satt sammen av historier som tidligere er fortalt i "Dag og Tid" og på typisk "Ravatn-vis" er de både fornøyelige og smått selvironiske. Bortsett fra en grundig gjennomgang av hva som skal til for å lykkes med hjemmebakte knekkebrød, ga ikke boka stort å tygge på. Greit nok, den minner litt om en hverdagsblogg der det enkle er det beste -og akkurat det er det jo vanskelig å ha innvendinger mot! Morsomt å høre Agnes selv lese- og som vanlig når forfatterne leser sine egne bøker, la jeg nok merke til flere fiffige detaljer og morsomheter enn jeg ville gjort hvis jeg leste boka sjøl.
(Samlaget, 2017, ebok-bib) 

Med det sier jeg takk for i sommer og ønsker høsten, med regnværsdager, levelige tamperaturer, lav sol og høy himmel hjertelig velkommen  ♥

*Litt streng og urettferdig i karakteristikken min her. Jeg husker overraskende mye av de tre bøkene fra kvinnelige forfattere, så de har kasnsje satt dypere spor etter seg enn jeg har trudd til nå??

Armfeldts armé av Geir Pollen

-Historien om en katastrofe

I forrige innlegg, om Erika Fatlands imponerende reise rundt Russland, nevnte jeg Sveriges Karl XII. Han ble født i juni 1682, kronet til konge allerede som femtenåring og ble drept ved Fredriksten Festning under forsøket på å innta Norge senhøsten 1718. For ettertida har han blitt husket som en krigerkonge (og for egen regning legger jeg til at han antakelig hadde stått seg på å gjøre litt grundigere risikoanalyser og konsekvensutredninger.) I løpet av de drøyt tjue årene han regjerte var han svært så aktiv i Den store nordiske krigen (som egentlig var ei rekke kriger som ble ført i Nord- og Øst-Europa mellom 1700 og 1721). Sverige var en virkelig stormakt, og Karl hadde ingen betenkeligheter med å forsøke å legge enda mer land og enda flere folk under seg. Etterhvert hadde både Russland, Sachsen-Polen, Danmark-Norge, Preussen og Hannover blitt involvert, og for å sette litt perspektiv på hærtogene: Karl kom på at det kunne være et smart triks å gå om Tyrkia for å innta St.Petersburg.. Med titusenvis av soldater og hester, med alt det førte med seg; svenske bygder ble rensket for mannlig arbeidskreft, og områdene hvor karolinerne marsjerte fram ble så godt som rensket for avlinger og husdyr- det har blitt beskrevet som en gresshoppesverm som for over landene... Fra Sverige, nedover kontinentet helt til Tyrkia- til fots! Man kan sette seg ned å tenke litt på hvordan det måtte føles: for folk flest spilte det nok ingen rolle hva konge het eller hvor han holdt hoff i fredstid, men at de tok alt, absolutt alt, årets avlinger til folk og fe, kua som gav melk, hønene som gav egg, ned til det siste høystrå, det siste såkornet som skulle berge familien gjennom det neste året... Jeg tenker i hvertfall litt på dette når jeg hører ramaskrikene om årets sviktende avlinger, at bønder må kjøpe for fra Island og at vi forbrukere kanskje må venne oss til krokete gulrøtter og poteter med skurv... Dette var på 1700-tallet, landbruksministeren og innenriksministeren ligger noen hundre år fram i tid, og forsikringer og erstatningsordninger? Tja... På papiret het det seg at alle skulle få betalt for det som ble tatt, men det var nok i det fleste tilfeller bare proforma. De fleste hadde naturligvis gjemt seg (og mest mulig av det livsnødvendige) og da var det jo ingen på gården som kunne ta i mot betalinga. På den andre sida, hvis man mot formodning fikk betalt; hva skulle man med penger når absolutt alt, som sagt, ned til det siste såkornet og høystrået var tatt fra alle gårdene?
Tilbake til Karl XII, de som har lest Fatland bok, husker helt sikkert at slagene vad Narva og Poltava ble nevnt opptil flere ganger. Karolinernes nederlag ved Poltava ble skjebnesvangert, ikke bare der og da, men det var etter at han måtte avstå landområder til Russland, at Karl bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk på å legge under seg Norge for å kompensere for tapene.

Mens jeg fortsatt trudde jeg skulle rekke å bli ferdig med boka

Og nå kommer jeg endelig til poenget! Geir Pollen har nemlig skrevet ei fabelaktig grundig, levende, lærerik og underholdende bok om svenskenes forsøk som endte i en forferdelig tragedie da de ble overraska av uvær i Tydalsfjellene under retretten. Anslagene varierer, men mellom 3000 og 6000 soldater døde, 800 fikk så store forfrysninger at de antakelig aldri ble arbeidføre igjen. (Hvor mange hester som frøs ihjel samtidig kan man bare gjette seg til, men det heter seg at likstanken fra fjellene var så sterk at flere setre i området måtte flyttes fordi det var helt uutholdelig.) Invasjonen ble ført på to fronter; Over grensa ved Halden og inn mot Trondheim via Verdalen. I boka følger man begge frontene, men hovedfokuset ligger i Sør-Trøndelag. Offensiven begynte i august, og det Karl hadde sett for seg skulle være over i løpet av noen uker, dro ut i tid; svenskene møtte utfordringer når det gjaldt vær og føre, logistikken gikk slettes ikke så lett som man hadde forestilt seg, og ikke minst; det var så mye mer som måtte fraktes av klær, utstyr og mat til folk og dyr ettersom felttoget ble så mye mer langvarig enn de hadde tatt høyde for. Bare det å skaffe til vei nok mat til hestene som gikk i skytteltrafikk mellom Sverige og Norge ble ei utfordring!
Etter mye nøling, fram og tilbake, var Karolinerne spredt over store områder, det var de som beleiret Fredriksten ved Halden, styrkene som holdt seg rundt Trondheim og blant annet en avdeling som hadde traska sørover til Kvikne og Røros der planen var å sikre seg rikdommene fra gruvene. Fram til det punktet hadde svenskene nesten ikke mista en eneste mann. Nordmennene var dårlig organisert og bevæpninga svært enkel i forhold til svenskene som var erfarne stridsmenn med både kuler og krutt. Likevel, da det først gikk galt, var det selveste kongen som stakk hodet over grøftekanten og ble truffet av ei kule som gikk gjennom hodet hans den 11. desember 1718. Det ble beordra full retrett, men i stedet for å sette noen dyktige ryttere på noen spreke hester for å sikre at troppene i Trøndelag fikk vite hva som hadde skjedd, ble all oppmerksomheten retta mot å frakte kongen hjem til Sverige, der det allerede etter kort tid ble stridigheter om hvem som skulle overta trona. Først etter en snau måned, og ei rekke misforståelser (!) gikk det opp for Armfeldt og de la Barre at de gjorde best i å piltre seg over grensa tilbake til Sverige. Nå var problemet at det hadde gått nesten fem måneder siden marsjen starta, og verken soldater eller befal var kledd for vinter. De hadde i flere uker bedt om å få tilsendt vinterfrakker og ullsokker, men dette hadde ikke kommet fram, så da troppene 8. januar la i vei, noen til og med barføtt og uten skjorte under uniformsjakka, måtte det gå galt da de møtte snøstormen i Tydalsfjellene.
"Armfeldts armé" er som jeg skrev både grundig og systematisk, men det som kanskje imponerte meg mest, er hvordan forfatteren fyller ut historien der hvor det mangler dokumentasjon eller opplysninger. Han stiller åpne spørsmål av typen: Var det slik det skjedde?.. Var det kanskje han som sovnet på vakt?... Kan det hende at det var der han dle syk? Det er fryktelig mange navn å holde styr på, og gamle militære begrep blir forklart første gangen de nevnes, men hvis jeg kunne ønska meg noe, så var det ei oversikt over dette bakerst i boka. Hvem var hvem, og hva var hva. Uansett var dette en flott leseopplevelse, og absolutt ei bok jeg anbefaler til de som er interessert i norsk (eller svensk!) historie. Jeg har faktisk mellomfag i faget, men kan ikke huske at dette har blitt nevnt noen gang- det er jo en spesiell hendelse, men den varte kanskje for kort, eller det var for få "viktige" nordmenn involvert? Det var jo for det meste bønder og småkårsfolk som ble rammet og de er kan hende ikke verdt et aldri så lite kapittel i grunnutdanninga vår? (Nå holdt jeg på å skli ut på glattisen å rote meg ut i lengre filosofiske utgreiinger, men jeg så varsellampene blinke og fikk tatt meg inn igjen!)

Nu vel... Det var jo selvfølgelig ikke bare historieinteressen som gjorde at jeg leste denne, det er ingenting som er så enkelt som det kan sjå ut! For to år sida, var jeg på dagstur til Røros, og tilfeldighetene gjorde at det besøket skjedde samtidig med at det årlige utespelet "Elden- det brinner ein eld" gikk av stabelen. Bytur betyr bokhandelbesøk, og der hadde de kasse på kasse med "Armfeldts armé" på kampanje. Boka ble kjøpt med ambisjoner om at den skulle leses før skuespillet skulle sees. Det gikk vinter og vår, og vinter og vår en gang til før billetter ble bestilt og boka tørka støv av. Så gikk det meste av sommeren, og boka var fortsatt bare halvlest- da det var igjen to dager til vi skulle benke oss ved slegghaugan på Røros, gikk jeg over til å skumlese; Karolinerne hadde ikke kommet lenger enn at de slepte med seg kanoner fra Verdalen mot Trondheim, og det var jo selve retretten jeg helst ville ha klar for meg! Men så... kom det besøk og til og med skumlesings-prosjektet ble oppgitt. Jeg hadde allerede lest en del om den tragiske ferden over grensefjellene, OG om stykket som har blitt satt opp ved månedsskiftet juli-august hvert år sida 1994 (samme år som Ol var på Lillehammer, for øvrig), så da vi satt der på andre rad, så og hørte skuespillere, musikere, hester og høner i fri utfoldelse, var det rett og slett fabelaktig bra! OG imponerende! Vet ikke om det var så mange som tenkte på det der og da, men i år var det jo "tohundreårs-jubileum" for erobringsforsøket. Kontrasten mellom den milde, fine sommer kvelden og beskrivelsen av strabasene svensken gjennomled var nesten litt i overkant, men vi fikk en flott helaften, som ble avslutta med at vi tok turen over de nevnte slegghaugan ned igjen mot Ziir`n og på veien fikk vi med oss siste rest av årets "store" måneformørkelse.
Etter at spelet var over, kunne jeg i ro og mak bla meg tilbake til der jeg hadde begynt skumlesinga. Jeg har hørt enkelte si at man ikke behøver å lese alt her like nøye, og det er sikkert rett hvis det bare er faktaopplysningene om troppeforflytninger, pest og brevveksling man er opptatt av, men akkurat der er ikke jeg. For meg er det anekdotene, detaljene og forfatterens grublerier og filosofering som virkelig gjør boka helt spesiell og leseverdig. Da får det heller være at jeg totalt har brukt usannsynlig mye tid på å få med meg alt sammen. Jeg har i hvertfall kost meg, både med Røros-tur (-er), lesing og oppsetning, og da kan man vel slå fast at jeg har fått god valuta for pengene jeg brukte på ei tilbudsbok for to år sida ;o)
Nå har det seg jo også slik at jeg lett blir revet med av det jeg leser, og det har seg slik at jeg liker å gå på tur. Idéen som melder seg nå, er sikkert ikke spesielt original eller overraskende, men hadde det vært morsomt å ta en tur til Tydalen og gått en tur i fjella der? Vi får se hva dagene bringer, kjenner jeg meg selv rett, må planen ligge minst et år eller to for å godgjøre seg, og i mellomtida skal jeg lese nye bøker, få nye idéer og kanskje sette noen gamle planer ut i livet!

Spesielle omgivelser og kulisser- og fantastisk avbalanserte hester.

Karolinerne truer med å brenne ned Røros, Maren synes det er en dårlig plan.

En aldri så liten lydprøve ;o) Det va da faan te julstæmning!!

Kvelden er over

Armfeldts armé av Geir Pollen

Gyldendal, 2014

362 sider

Bokhyllebok (kjøpt sjøl)

Ps. jeg lover å fatte meg mer i korthet i neste innlegg!

På grensen til lang bokhyllelesing

Jeg er nok av de som trives ekstra godt i hjemlige trakter. Samtidig synes jeg jo det er spennende å lese om andre folk og land, fremmede kulturer og selvfølgelig historie. Når jeg i tillegg minner meg selv på at det eneste leseforsettet jeg tok med meg inn i 2018 var at jeg skulle prøve å lese bøker fra så mange land som mulig, var Helga Erika Fatlands Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen et innlysende valg. Men... Det er bestandig noe skremmende ved disse mursteinene. Trykt utgave av Grensen, er på 623 sider og den veier hele 960 gram- nesten en hel kilo! S K R E M M E N D E... Nu vel... Skal man la seg skremme av bagateller som vekt og omfang? Det korrekte er selvfølgelig å svare "nei", men det ærlige svaret er likevel "ja". En bølge av positive omtaler både hos bloggere og de proffe anmelderne hjalp heller ikke mer enn at jeg sa til meg selv at den skal jeg lese- en gang.... Skrekken er at boka ikke skal svare til forventningene og at man ikke skal klare å legge den fra seg, men fortsette og fortsette i tilfelle den etterhvert skal bli så bra som "Alle Andre" mener. Argumentene for å ta fatt fikk ikke gjennomslag før boka plutselig og temmelig uventa ble tilgjengelig som lydbok! Til alt overmål er det ingen ringere enn forfatteren selv som leser- Ooo Store Lykke! Der 623 sider virker uoverkommelig, er 20 timer og 28 minutter spilletid sånn omtrent akkurat passe ;o)
Som ofte ellers har jeg hatt papirboka som støtte og oppslagsverk mens jeg har hørt, for det er ikke til å komme bort fra; velger man lydboka kan det være fort gjert å miste tråden hvis man ikke sitter ett opp og ned og konsentrerer seg, men hører samtidig som man gjør noe annet- som å vaske bil, gå fjelltur, plukke bær, slynge honning e.l. Av og til gå mer enn 50% av konsentrasjonen en annen retning, og da er det greit å kunne repetere litt.
Ettersom boka kom på kortlista for Bokbloggerprisen og det var samlesing i juni, tipper jeg de fleste som er innom her på bloggen har god kjennskap til hva den handler om, forfatterens lange reise innom alle landene som grenser til Russland, så det bryr jeg meg ikke så veldig mye om å gjenta. Jeg nøyer meg med å skrive bittelitt om det som overrasket meg mest og det som gjorde sterkest inntrykk. Som for eksempel at den til tross for at det er 960 gram/ over tjue timer pur informasjon også har stor undeholdningsverdi. Det er antakelig det at forfatteren selv leser som gjør at jeg fanger opp humor og vittigheter som ellers ville gått meg hus forbi. Veldig interessant, men kanskje ikke så overraskende å høre om om opplevelsene i Nord-Korea. Mer uvitende var jeg vel strengt tatt om alle de andre naboene- jo lenger øst, jo mer kunnskapsløs var jeg, og jeg innser selvfølgelig at det ikke er nok å høre éi bok for å plugge igjen kunnskapshullene, men det er i det minste en start. Opptil flere ganger får vi høre om svenskenes Karl 12. en forsiktig og mildt sagt offensiv og handlekraftig konge uten spesielt velutvikla sans for konsekvesutredninger! Grunnen til at jeg nevner ham, er at jeg har lest ei anna bok som også handler om ham i sommer, men det blir for vidløftig å ta det som en digresjon her, det får komme i et eget innlegg! Poenget var bare at jeg fram til i sommer ikke ante at på begynnelsen av 1700-tallet var det Sverige som var den virkelige stormakta i Nord-Europa, og at karoliner-hæren med god grunn var fryktet for den hensynsløse framferda si- kontrasten kunne neppe vært større til dagens fredlige Sverige..

**********************

Der forsvant strømmen, og med den det mobile bredbåndet. Strømmen kom igjen med det samme, det gjorde ikke nettet. Fredagen gikk, lørdagen kom- og gikk, og i dag er det søndag, nettet er på nett igjen, men nå har jeg selvfølgelig mista inspirasjonen til  å skrive. Da får det bli slik. Jeg konkluderer med at boka var overraskende artig og lettfordøyelig, og jeg holder døra åpen for å lese flere av Fatland bøker. Tommel opp og jeg slutter meg definitivt til alle dem som anbefaler boka!

Ikke helt den russiske grensa, men varden markerer grensa mellom Ringebu og Stor-Elvdal dvs Oppland og Hedmark. Mårrastur med hunder og Helga til Gravskardhøgda, tåka letna før rett før vi nådde toppen, og før vi var tilbake ved bilen var det solskinn.

Grensen av Helga Fatland

Kagge, 2017/ CappelenDamm (lydbok) 2018

Lest av forfatteren 

Bokhyllebok/ Storytel

 

Toppturtest

Av og til kan man finne gode forklaringer på hvorfor det blir så lite blogging. Et eksempel kan være når man får ei ny bok om toppturer i Norge, og man oppdager et fjell og en topp man ikke visste om, men som ikke ligger lengre unna enn at man kan ta en dagstur for å teste om boka holder mål... Det blir ikke mye skrivetid av slikt noe!

I Terje Karlungs bok "Toppturer i Norge" er nittini turer spredt over hele landet presentert med bilder, kart og henvisning til andre severdigheter i nærheten av selve turmålet. Turene varierer i lengde og vanskelighetsgrad, noen er forholdsvis bynære, mens andre ligger lengre unna "folkeskikken" og er ikke like letttilgjenelige- det betyr at her vil de fleste antakelig kunne finne både inspirasjon og nye turtips.
Noen av turene som er beskrevet i boka hadde jeg allerede gått, Galdhøpiggen, Glittertind, Besseggen, Snøhetta, Søln og Sølnkletten- det sentrale østlandet, aksjonsradiusen er ikke så stor...!
Nytt turtips fra boka var Prestkampen som ligger rett sør for grensa mellom Ringebu og Gausdal, og er dermed midt i smørøyet for veldig mange hyttefolk (som jeg regner med er glad i tur- og friluftsliv ;o)

Vår rute er lilla..

Forfatteren tar utgangspunkt fra det store hytteområdet Skei, mens vi valgte å gå fra motsatt side, fra den mye mindre kjente Bånsetra ved Fåvang. Rutebeskrivelsen i boka inneholder ord som grusvei, slalåmtrasé, stolheis, skiheis, gul, oransje og lilla sti og sist, men ikke minst: utsikt over golfbanen!  Vår rutebeskrivelse er mye, mye enklere: parker ved enden av veien, følg stien, ta til venstre i første stidele, deretter er det bare å følge stien opp langs den karakretistiske Bånseterkampen, ned i salen og opp igjen til toppen av Prestkampen. Jeg føler meg relativt sikker på at vårt veivalg er det beste- i hvert fall for alle de som ikke holder til på Skei! Det skal sies at for de andre turene som jeg har gått tidligere, er rutebeskrivelsene helt fine, så den lite sjarmerende beskrivelsen av veien til Prestkampen, er ikke representativ for helheten. Men som jeg nevnte: inspirasjonen til å komme seg ut på tur og å finne nye turmål, er absolutt det viktigeste ved slike bøker. Et lite ekstrapoeng for opplysningene om andre severdigheter; jeg ser lett for meg at mange har flere interesser enn tur, fjell og gråstein, så det trur jeg mange vil sette stor pris på.
Konklusjonen er at dette er ei bok man lett kan anbefale, både til ferske vandrere og til mer erfarne som ønsker seg ny inspirasjon. To- og firbente sier tusen takk for tips som førte oss inn i et område som var overraskende fint og variert, samtidig som det var lettgått- og selv om vi gikk her på en av sommerens varme solskinnsdager, skjønner vi godt at Skei og Skeikampen er et av de områdene skieliten sverger til når de skal ha treningsopphold i Norge ☺

Bånseterkampen: karakteristisk bratt egg ned mot det flate slettelandskapet sørover

Enja og Lilli ved den flotte toppvarden- topp ER topp, asså!!

Toppturer i Norge

99 turopplevelser fra sør til nord

Terje Karlaug

VigmostadBjørke, 2018

215 sider

Anmeldereksemplar fra forlaget

Premiedikt og kinesisk tåkepoesi

oioioi... Diktlesesirkelen til Anita går sin skjeve gang, og jeg forsøker etter beste evne å henge med i svingene, uten at det vises her på bloggen. Et lite skippertak ved tastene nå så er jeg a jour og klar med blanke ark til neste runde.
I mai skulle vi lese noe av en eller annen prisbelønnet dikter. Valgets kval gjorde at måneden nesten var over før Doblaugprisen ble delt ut under Literaturfestivalen på Lillehammer, og Helge Torvund fikk både diplom, penger, heder og ære. Dette skrev juryen i begrunnelsen sin:

«Helge Torvund har gjennom nesten tretti diktsamlingar gjennom fire tiår frå slutten av 1970-talet, og gjennom stor aktivitet elles i teneste hos orda vist at han først og fremst er lyriker. Denne lyrikaren skriv i eit av sine tidlege dikt at han er «fylt til lippene av det verkelege», og det er ikkje tvil om at den unge lyrikaren høyrde til blant dei som skreiv konkrete dikt, som var til stades i verda. Samstundes visste han då og veit enno om avstanden mellom orda og verda, mellom dikta og livet, og er smerteleg klår over kor vanskeleg det er å fange augneblinken og samstundes sjå samanhengane dei små glimta går inn i. Erkjenninga av å måtte leve og dikte i ei slik spenning får ulik handsaming gjennom ein lang karriere som lyrikar, og i ettertid kan ein registrere at også han er «livsfasediktar» og at både det dikteriske uttrykket og haldningane som ligg under endrar seg med åra.

Fin framside!

Det gjorde veien til e-biblioteket kort og lett, og plutselig satt jeg der og leste i "Alt brenner" som kom ut på Aschehoug i 2016. Jeg skal ikke påstå at jeg umiddelbart ble fra meg av begeistring selv om jeg så og kjente at det var noe der... Ettersom det snart er to måneder sida jeg leste disse diktene, fant jeg ut at jeg måtte bevilge meg en runde med gjenoppfrisking. Som tenkt så gjort, boka ble lasta ned på nytt, men før repetisjonen ville jeg sjekke om noen hadde skrevet om samlinga. Det var det, Dagbladet anmeldte boka og Endre Ruset konkluderte med terningkast fem. Tanken var naturligvis at jeg skulle lese diktene med litt ny forståelse, og for å si det sånn: jeg skjønner litt bedre hva det er jeg ikke får taket på/ skjønner, men når det er sagt, må jeg nesten legge til at jeg slett ikke skjønte alt som stod i anmeldelsen heller! Her var det store flagrende ord litt som det man finner i vinsmakings-spalter, ord som umulig kan gi mening for andre enn de spesielt interesserte og innvidde. Jeg er rett og slett ikke nok bevandra i lyrikkens/ poetenes verden til at jeg løser alle gåtene, så mye har nok gått meg hus forbi også ved andre gjennomlesing.
Uansett: Å lese Helge Torvunds "Alt brenner" har vært interessant, og jeg har lært minst to nye ord i den forbindelse:

• Tetralogi som beskriver et litterært verk i fire deler; opprinnelig i gresk litteratur kombinasjonen av tre tragedier (trilogi) og et satyrspill.
• Satyrspill som var en antikk gresk form for teatralsk tragikomedie, tilsvarende til ånden i burlesk komedie.

**********************************

 

I juli er det oversatt poesi som står på planen. Der var valget mye enklere ettersom jeg utrolig nok hadde ei stående ulest i hylla. "Gå mot vinteren" av (norsk-)kinesiske Bei Dao. Som enkelte sikkert har fått med seg, er jeg over middels glad i vinter og snø, så "Noen" tenkte antakelig at det var boka for meg- og vedkommende MÅ ha kjøpt den uten å undersøke videre hva den inneholdt.. Om det var en del jeg ikke fikk grep på i Torvunds samling, var det over hodet ingenting som var til å begripe her! Her snakker vi korte og lange rekker med ord jeg ikke klarte å se noen mening med i det hele tatt.
Så... Er jeg virkelig så blåst når det gjelder dikt? Nok en gang: jeg skal absolutt ikke påberope meg å være en kjenner, men jeg pleier jo ærlig talt å finne noe! Som så ofte før, måtte jeg avtale et møte med O Store Google. Og.. he-he.. Gjett hva!? Til min store lettelse kunne han fortelle at det var et sunnhetstegn at jeg ikke fatta bæret av dette, for hvem er det som i ærlighetens navn kan si at de forstår TÅKEPOESI?? Jepp, for det er faktisk det dette er! Som om poesi i seg selv ikke kan være diffus nok mange ganger, har Dao med flere dratt det enda lengre, og utover på søtti- og åttitallet begynte de å utforske nye og friere måter å skrive poesi på. Og ja; det kan jeg skrive under på at de har lyktes med! Fritt og nytt- og fullstendig ubegripelig... Ja, ja. Kinesisk tåkepoesi er nok så smalt som det går an å få en litterær sjanger, og jeg slår fast at jeg aldri kommer til å bli en av de ytterst få som roper hurra for den slags, enda jeg til slutt bare satt og lo mens jeg leste. Det er mulig min mangelfulle poesi-bakgrunn har gjort utslaget her også, for når jeg søker opp navnet, kommer det fram at han holdt hovedforedraget ved Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2015- og i programmet skriver de at han gjentatte ganger har blitt nevnt som kandidat til Selveste Nobelprisen. Hvis det virkelig stemmer, vet jeg ikke hva jeg skal tru... Bortsett fra at en slik tildelig ville føyd seg pent inn i rekka av skandaler fra den kanten..

I september er det norske 2018-utgivelser man skal bryne seg på. Som dere sikkert har skjønt, trnger jeg hjelp til å finne noe som er lett-tilgjengelig. Det gjelder å kjenne sine begrensninger, og jeg har for lengst innsett at her må lista legges lavt! Kom gjerne med forslag hvis det er noen som har lest noe du likte vedlig godt ;o)