Så mye hadde jeg, av Trude Marstein

Multitasking: strikk og lytt ;o)

Trude Marstein er en av de forfatterne jeg har hatt lyst til å lese lenge, men som stadig rykker bakover i køen. En av de jeg har vært nysgjerrig på, men som stadig har blitt forbigått fordi de er for pent oppdratt; står der tause og tålmodige og venter på tur. Når jeg først tok tak og gjorde alvor av disse Marstein-planene mine, var det sant å si som en konsekvens av at jeg ville ha ei lang lydbok, ei jeg kunne kose meg med lenge uten tanke på at jeg snart måtte prøve å få blogga litt igjen. Valget falt på "Så mye hadde jeg" som kom ut tidligere i høst. Ei bok jeg senere har forstått at man enten elsker eller irriterer seg over- jeg er difinitvt godt plassert i den første gruppa!

Vi følger hovedpersonen Merete fra hun er tretten år i 1973 til hun er i slutten av femtiårene i 2018. Fra oppveksten med foreldrene og to eldre søstre i Fredrikstad, til studier og (et såkalt) voksenliv i Oslo. Allerede mens hun bare er ungjenta viser hun leserne (og lytterne) at hun ikke er spesielt empatisk, men det setter man til å begynne med lett på kontoen for ung-og-dum. Temmelig raskt ser vi likevel et mønster; så snart Merete (nesten) har nådde et mål, eller vent seg til en ny livssituasjon, det være seg ny jobb, ny kjærest, ny leilighet eller noe annet, blir hun rastløs, urolig og irritabel- hun er rett og slett redd for at hun skal bli for bundet, slik at hun kan komme til å gå glipp av noe annet, noe bedre, mer interessant, spennende. Hun føler over hodet ikke at hun har noen plikt eller ansvar for å bidra til at andres drømmer eller forventninger skal innfris- hun står ikke i gjeld til noen, alle må ta ansvar for egen lykke, å slå seg til ro er å resignere, gi opp, dø litt.
Vi blir presentert for et stort persongalleri, familie, venner og venninner, kollegaer, kjærester, samboere, en stadig gjenvendende elsker og sist, men ikke minst Maiken, dattera hun fikk da hun var midt i trettiåra. Mens de mer perifere bekjentskapene kanskje rister litt oppgitt på hodet, er de nærmeste og kanskje spesielt familien ubegripelig overbærende med hvor gjennomført upålitelig, selvrettferdig og egoistisk hun er, og hvor lite omtenksomt hun oppfører seg. Det virker som de bare går og venter på at hun en dag skal bli voksen og ansvarlig, men det skjer aldri. Ikke engang etter at hun selv ble mor var hun villig til å sette dattera sine behov foran sin egen tilfredsstillelse.
Merete er full av kontraster- oftest uten at hun er klar over det selv; hun er redd for å bli avvist, sosial og trives dårlig med å være alene eller singel samtidig som hun holder avstand og ikke vil binde eller forplikte seg- og dermed blir hun ofte ikke regnet med, som da hun er den eneste som ikke ble spurt om å ta med kake eller noe annet til svogerens begravlese (hun ville sannsynligvis vært uvillig til noe slik, men blir likevel såret over ikke bli spurt) Hun er redd for å gå glipp av noe, samtidig som hun faktisk mistanker at det er akkurat det hun gjør i og med at hun alltid er som ei humle på vei fra en blomst til en annen- dessuten; når hun en sjelden gang er alene kan det dukke opp uvelkomne og skremmende tanker;

(...) da kom spørsmålet: Hva er det jeg vil ha? Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv lykkelig eller gi meg selv et så godt liv som mulig, men jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe virkelig stort i livet, et eller annet jeg gikk glipp av kontinuerlig, at jeg hadde i meg muligheter til mye sterkere følelser enn jeg hadde gått gjennom livet og følt.

Når hun hele livet har vært redd for å gå glipp av dette bedre, større, mere ender det selvfølgelig som i barneregla boktittelen henviser til: så mye hadde jeg, så mye gav jeg bort, så mye fikk jeg gjen- hun gir lite til andre og får viser det seg, lite tilbake. Til slutt beklager hun seg til en gammel venn og tidligere kjæreste, og håper på trøst fordi hun tenker at livet hennes ser både tragisk og mislykket ut. Tollef vet nok ikke helt hva han skal si, men svarer så godt han kan:
"Hva er det som er mislykket og tragisk? (...) Jeg skjønner ikke det, sier han. Du har Maiken. Og du må jo se verdien av det du har hatt, selv om du ikke har det lenger. Og du har meg og Nina og søstrene dine og mange flere. Og nå har du vel... Lars?" Til og med hennes nærmeste venn gjennom flere tiår ser at hun sitter igjen med lite, og han regner nok ikke med at forholdet til Lars vil vare særlig lenger enn de andre forholdene hennes, all den tid han knapt har tatt seg bryet med å lære seg navnet hans?

Jeg har sett at enkelte har latt seg irritere og/ eller kjeder seg når de har lest boka. De iriterer seg over at Merete ikke utvikler seg i løpet av drøye førti år, at hun ikke lærer av de gale valgene hun tar, de finner ingen forklaring på hvorfor hun stadig vraker kjærestene sine osv. Til de vil jeg si: jeg trur dessverre ikke dere har skjønt selve grunnidéen. Slik jeg ser det er temaet for romanen den trenden hele samfunnet vårt preges mer og mer av, dette at man hele tida higer etter dette som er bedre, større, mer spennende- stadig toppe forrige høydepunkt, strekke seg etter stadig nye opplevelser, stadig nye forventninger og nye ting på ønskelista. Og hvordan et slik jag sluker all tid som eventuelt kunne blitt brukt på refleksjon og det å sette pris på det man tross alt har. Lykkefølelsen man får ved å oppnå dette nye, spennende er overraskende kortvarig og høyst forbigående, etter kun kort tid er man bestandig tilbake til "gunnnivået" av hverdag, med påfølgende tomhetsfølelse og et aldri så lite snev av å føle seg lurt, kanskje?

En engasjerende og fascinerende detaljrik lydbokopplevelse, som både fikk meg til å trekke på smilebåndet og til å nikke gjenkjennende- absolutt en roman jeg anbefaler boka varmt og hjertelig!

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 18:40/ 439 sider 

Greit lest av Charlotte Frogner, men generelt med litt for oppgitt og resignert tonefall, med litt for karikerte stemmer på de eldre- og for all del: IKKE SYNG der sangtekster er fletta inn i teksten!!!

Lydfil kjøpt sjøl.