Premiedikt og kinesisk tåkepoesi

oioioi... Diktlesesirkelen til Anita går sin skjeve gang, og jeg forsøker etter beste evne å henge med i svingene, uten at det vises her på bloggen. Et lite skippertak ved tastene nå så er jeg a jour og klar med blanke ark til neste runde.
I mai skulle vi lese noe av en eller annen prisbelønnet dikter. Valgets kval gjorde at måneden nesten var over før Doblaugprisen ble delt ut under Literaturfestivalen på Lillehammer, og Helge Torvund fikk både diplom, penger, heder og ære. Dette skrev juryen i begrunnelsen sin:

«Helge Torvund har gjennom nesten tretti diktsamlingar gjennom fire tiår frå slutten av 1970-talet, og gjennom stor aktivitet elles i teneste hos orda vist at han først og fremst er lyriker. Denne lyrikaren skriv i eit av sine tidlege dikt at han er «fylt til lippene av det verkelege», og det er ikkje tvil om at den unge lyrikaren høyrde til blant dei som skreiv konkrete dikt, som var til stades i verda. Samstundes visste han då og veit enno om avstanden mellom orda og verda, mellom dikta og livet, og er smerteleg klår over kor vanskeleg det er å fange augneblinken og samstundes sjå samanhengane dei små glimta går inn i. Erkjenninga av å måtte leve og dikte i ei slik spenning får ulik handsaming gjennom ein lang karriere som lyrikar, og i ettertid kan ein registrere at også han er «livsfasediktar» og at både det dikteriske uttrykket og haldningane som ligg under endrar seg med åra.

Fin framside!

Det gjorde veien til e-biblioteket kort og lett, og plutselig satt jeg der og leste i "Alt brenner" som kom ut på Aschehoug i 2016. Jeg skal ikke påstå at jeg umiddelbart ble fra meg av begeistring selv om jeg så og kjente at det var noe der... Ettersom det snart er to måneder sida jeg leste disse diktene, fant jeg ut at jeg måtte bevilge meg en runde med gjenoppfrisking. Som tenkt så gjort, boka ble lasta ned på nytt, men før repetisjonen ville jeg sjekke om noen hadde skrevet om samlinga. Det var det, Dagbladet anmeldte boka og Endre Ruset konkluderte med terningkast fem. Tanken var naturligvis at jeg skulle lese diktene med litt ny forståelse, og for å si det sånn: jeg skjønner litt bedre hva det er jeg ikke får taket på/ skjønner, men når det er sagt, må jeg nesten legge til at jeg slett ikke skjønte alt som stod i anmeldelsen heller! Her var det store flagrende ord litt som det man finner i vinsmakings-spalter, ord som umulig kan gi mening for andre enn de spesielt interesserte og innvidde. Jeg er rett og slett ikke nok bevandra i lyrikkens/ poetenes verden til at jeg løser alle gåtene, så mye har nok gått meg hus forbi også ved andre gjennomlesing.
Uansett: Å lese Helge Torvunds "Alt brenner" har vært interessant, og jeg har lært minst to nye ord i den forbindelse:

• Tetralogi som beskriver et litterært verk i fire deler; opprinnelig i gresk litteratur kombinasjonen av tre tragedier (trilogi) og et satyrspill.
• Satyrspill som var en antikk gresk form for teatralsk tragikomedie, tilsvarende til ånden i burlesk komedie.

**********************************

 

I juli er det oversatt poesi som står på planen. Der var valget mye enklere ettersom jeg utrolig nok hadde ei stående ulest i hylla. "Gå mot vinteren" av (norsk-)kinesiske Bei Dao. Som enkelte sikkert har fått med seg, er jeg over middels glad i vinter og snø, så "Noen" tenkte antakelig at det var boka for meg- og vedkommende MÅ ha kjøpt den uten å undersøke videre hva den inneholdt.. Om det var en del jeg ikke fikk grep på i Torvunds samling, var det over hodet ingenting som var til å begripe her! Her snakker vi korte og lange rekker med ord jeg ikke klarte å se noen mening med i det hele tatt.
Så... Er jeg virkelig så blåst når det gjelder dikt? Nok en gang: jeg skal absolutt ikke påberope meg å være en kjenner, men jeg pleier jo ærlig talt å finne noe! Som så ofte før, måtte jeg avtale et møte med O Store Google. Og.. he-he.. Gjett hva!? Til min store lettelse kunne han fortelle at det var et sunnhetstegn at jeg ikke fatta bæret av dette, for hvem er det som i ærlighetens navn kan si at de forstår TÅKEPOESI?? Jepp, for det er faktisk det dette er! Som om poesi i seg selv ikke kan være diffus nok mange ganger, har Dao med flere dratt det enda lengre, og utover på søtti- og åttitallet begynte de å utforske nye og friere måter å skrive poesi på. Og ja; det kan jeg skrive under på at de har lyktes med! Fritt og nytt- og fullstendig ubegripelig... Ja, ja. Kinesisk tåkepoesi er nok så smalt som det går an å få en litterær sjanger, og jeg slår fast at jeg aldri kommer til å bli en av de ytterst få som roper hurra for den slags, enda jeg til slutt bare satt og lo mens jeg leste. Det er mulig min mangelfulle poesi-bakgrunn har gjort utslaget her også, for når jeg søker opp navnet, kommer det fram at han holdt hovedforedraget ved Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2015- og i programmet skriver de at han gjentatte ganger har blitt nevnt som kandidat til Selveste Nobelprisen. Hvis det virkelig stemmer, vet jeg ikke hva jeg skal tru... Bortsett fra at en slik tildelig ville føyd seg pent inn i rekka av skandaler fra den kanten..

I september er det norske 2018-utgivelser man skal bryne seg på. Som dere sikkert har skjønt, trnger jeg hjelp til å finne noe som er lett-tilgjengelig. Det gjelder å kjenne sine begrensninger, og jeg har for lengst innsett at her må lista legges lavt! Kom gjerne med forslag hvis det er noen som har lest noe du likte vedlig godt ;o)