Skorpionen av Øystein Wiik

I Antarktis forfølges en linebåt av et skip med piratflagg. I Oslo kreperer Telenor-sjefen av et grusomt virus. En buss med pensjonister fra Operaen i Oslo blir utsatt for sabotasje, i Toscana er jaktsesongen i gang, i en italiensk storby arrangeres en spektakulær operakonsert med påfølgende festligheter, i Kongsberg forsøker ei ungjente å begå selvmord. Legg til en russisk ubåt, oppfinnsom vold, makt, korrupsjon og utro tjenere på alle bauer og kanter. Når du har miksa disse ingrediensene til ei salig røre, kan du slå følge med Tom Hartman og begynne å nøste... Overraskende nok ender overraskende mange av elementene i den overraskende lille bygda Eid i Nordfjord.

 

Det er ingen godt bevart hemmelighet at jeg har stor sans for de halvsprø heldramatiske krimhistoriene til Øystein Wiik, men denne gangen synes jeg nesten det blir i meste laget. Nå er det ei stund sida jeg hørte lydboka, og jeg har problemer med å sette fingeren på nøyaktig hva det er som gjør at det blir for mye, som gjør at boka egentlig blir mer underholdende enn spennende. Alle de forskjellige handlingstrådene er hver for seg gode idéer og for all del både aktuelle og spennende nok, men denne gangen hadde det muligens vært en fordel å moderere seg en smule for å score litt høyere på realisme. I VGs anmeldelse er "operakrim" nevnt i positiv betyding, og det gir faktisk mening!

At jeg etterlyser mer realisme faller antagelig på sin egen urimelighet.  Mange av temaene er svært aktuelle, ikke minst alt han skriver om "the dark net" har fått en spesiell aktualitet etter de siste dagenes avsløringer om pedofili/ misbruk av barn og hvordan de mistenkte har benyttet seg av nettet. I tillegg har to journalister anklager Wiik og Aschehoug for å ha plagiert en dokumentarisk artikkel de har skrevet om ulovlig fiske- en artikkel de fortsatt arbeider med for å utgi i bokform, og de har virkelig rett! Sammenligning og anklager kan studeres her... Man kan alltids hevde at man har latt seg inspirere, men kanskje burde det vært gjort en anmerkning om dette i for eksempel et etterord. Etter mi mening hadde dette ene og alene vært en fordel, både forfatteren og journalistene.

Dette er det nærmeste jeg har kommet historien i "Skorpionen". Hornindalsvannet som ligger som en forlengelse av Nordfjord. Lydboka var tilfeligvis på øret da vi var på rundtur for noen uker sida. Der er et yndigt land- men hva som skjuler seg under overflata er det ingen som kan si for sikkert!

*******************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016

Takk til Lydbokforlaget for lydfil!

Skrivesperre

...Og i tillegg skal man liksom skrive om bøkene...

Alltid tilgivelse- og nytt liv til ufo´ene i skapet

Hestehov -> vår -> håp/ ny begynnelse?

Det har gått omlag tre år sida Torunn nærmest flykta fra Neshov, og de årene har hun slett ikke brukt konstruktivt. Hun har latt hverdagsliv og kjedelige rutiner overta livet hennes, og for det meste omgitt seg med mennesker som ikke har vært bra for selvbildet og selvtilliten hennes. Nå har hun fått nok, og innser at det er på tide at hun gjør noen drastiske grep for å skape seg et liv. Hun pakker bilen, tar med seg en av hvalpene fra hundegården, sier ha det til Margrete, og setter kursen mot gården som har stått tom på Byneset etter at hun arvet den.  Det er ikke mye som er usagt når det kommer til Anne B. Ragdes ferskeste roman om folket fra Neshov. Mange bokbloggere har lest og skrevet om boka før jeg har fått somla meg til å kommentere den, og sant og si er det ikke ofte man er så til de grader samstemte!
Anita-Artemisia er aller mest begeistra for kapitlene hvor Margido er med, og gleder seg til fortsettelsen.
Ingun Kleppanrova syntes det var litt for trivielt og kjedelig, med ser på boka som ei oppsummering, og gleder seg til fortsettelsen.
Reading-Randi karakteriserer boka som folkelig, varm og enkel roman - og hun tar gjerne i mot en oppfølger!
Litteratur-, Kultur- og Tur-Tine beskriver boka som lettlest og lettfordøyd - og hun gleder seg til fortsettelsen, hun med.
Beathe med bokhjertet bruker ord som hjertevarm og herlig om boka som ikke var spesielt spennende, men litt morsom og en grei oppdatering som hun koste seg med- og hun håper det kommer flere bøker fra Neshov.
Åslaug med bøkene og malepenslene liker den enkle, folkelige og varme historien, der forfatteren har miksa humor og alvor, og skapt ekte og troverdig persongalleri. Hun håper å lese mer om Torunn og Anna!

Felleskonklusjon: En helt grei roman som rekonstruerer de viktigste hendelsene fra de tre forrige bøkene, minner oss på hvem de forskjellige karakterene er, personlighetene deres og forholdet de har til hverandre. Det er ganske enkelt ei bok som forbereder oss på fortsettelsen, og det er antagelig det riktige å gjøre, ettersom det er såpass mange år sida "Ligge i grønne enger" kom ut.
Jeg er enig i det meste av det de andre har skrevet, men aller best likte jeg likevel humoren. Ragde er jo en sprudlende og morsom personlighet, og her finner jeg igjen mye av sprudlinga hun er så kjent for. Morsomme kommentarer, pussige observasjoner og fornøyelige scener. Det er forresten ikke bare sprudling, det er ganske mye pludring her også. Det kan kanskje høres kjedelig og trivielt ut, men jeg sytes det var sjarmerende, og ikke minst viser folk mye av seg selv når de går og småprater med seg selv, bikkja eller småfuglene; Det er mye god tankevirksomhet og filosofering i pludring!
De tre første Neshov-bøkene var slik jeg husker dem, ganske dystre. Det var konflikter, forviklinger, misforståelser, avsløringer osv. Nå er stemningen lysere, lettere og litt mer optimistisk. Ting begynner å gå seg til, og det ser ut til at tida har jobbet for folket fra Neshov; de har lagt mye av den nærmest traumatiske forhistorien bak seg, og de er klare for de nye mulighetene som ligger foran dem.

...Og hvis noen lurer; jeg er ikke mer originalt skrudd sammen enn at jeg også gleder meg til å lese fortsettelsen ;o)

 Lydbokforlaget/ Oktober forlag, 2016

Spilletid  08:09

Fint lest av Anders T. Andersen

Lydbok lånt på biblioteket

***************************************

PS. Dette er ei forholdsvis kort lydbok, og den er letthørt, i den forstand at det ikke er særlig mye å gruble over i ettertid. Likevel har den etterhvert gitt noen tidkrevende "bivirkninger".
Denne passasjen finner vi ganske tidlig i boka:

Margrete hadde lært henne å hekle.
Det vanvittig overraskende lå i at hun elsket det, den roen hun fant ved å sitte bøyd over garnet og heklenålen og se et vakkert pledd vokse fram, bli større og større, for til slutt å bli stort nok til å dekke hele henne. Det var ikke til å tro.

(...)

Det het Missoni-mønster og var en slags sikksakkhekling hvor hun samlet fem stavmasker i bunnen av sikksakken og utvidet tilsvarende på toppen. For hver andre bord skiftet hun farge.

Når du finner ei fiks ferdig hekleoppskrift i en roman, må det jo være et tegn? Det kan vel ikke bety annet enn at det er dette du skal bruke alle garnrestene dine til: hekle et Missoni-teppe! Så da begynte jeg da... Og kom på at jeg kan jo ikke begynne å hekle et reste-missoni-teppe før jeg har strikket ferdig jakkene restegarnet stammer fra... Dermed har jeg lagt bort hekletøyet og funnet fram strikketøy, stoppenål, lydbok og en nyoperert, litt pjuskete og redusert hund. Her er det ikke mindre enn 240 løse trådender som skal festes (hva kan jeg ha tenkt på som ikke festet etterhvert??!!) før jeg kan strikke stolper i fronten, lage knappehemper, sy i knapper osv.  Tenker det blir enn passende jobb for Tom Hartmann og Øystein Wiik!

Winter i verdens rikeste land- og snart kommer snøen!

Man skulle jo tro at livet i verdens rikeste land var tilnærmet problemfritt, men vi som bor her vet naturligvis bedre. Vi vet for eksempel at det er fort gjort å regne litt feil og la seg rive med i hektiske budrunder på sjarmerende gamle hus med litt for stort renoveringsbehov. Det var ei av utfordringene Ingrid Winter møtte i forrige bok, "Ingrid Winters makeløse mismot", som jeg likte veldig godt. Nå har altså forfatteren Janne S. Drangsholt kommet med bok nummer to, og det skorter ikke på verken utfordringer eller mismot denne gengen heller.
Familien Winter har flyttet inn i det nevnte sjarmerende, men dessverre altfor dyre huset som allerede er nevnt. Det planlegges sommerferie til utlandet samtidig som det regnes på hvor mye de aller nødvendigste reparasjonsprosjektene vil koste- ei av de andre utfordringene vi står overfor i verdens rikeste land; håndtverkere som er både usannsynlig dyre OG upålitelige. Det er kanskje et godt alternativ å alliere seg med den snekkerkyndige og hjelpsomme nye naboen og heller skifte kledning og tak selv? Det kan da ikke være så forbanna vanskelig?
Sååå...  Mens advokat-ektemannen i teorien skal tette tak og vegger, men i praksis sitter og ser fotball på tv sammen med den i teorien hjelpsomme naboen, prøver Ingrid selv å sjonglere resten av ballene som skal til for at A/S Winter & Winter ikke skal gå fullstendig opp i sømmene. Det er agressive barnehagebarn og overpedagogiske barnehageansatte som skal takles, rapporter, søknader og evalueringer skal skrives, eksamensoppgaver rettes, seminarer, møter og kurs gjennomføres, kriger mot hevngjerrige postmenn skal utkjempes, besteforeldre besøkes, skoleavslutninger overværes, visdomstenner trekkes- og ikke minst skal den nye nabofamilien helst overleves, Familien Perfektoglykkelig med de vakre barna Sne og Svale, alias Smitt og Smule. For har vi egentlig noe større utfordring her i verdens rikeste land, enn konkurransen om å være minst like bra og vellykka som naboen? Det er mye god underholdning i å følge med på og å gjøre narr av naboen, og det er lite lim som holder familien bedre sammen enn å ha et felles objekt å latterliggjøre. For Ingrid Winter blir det nærmest en personlig katastrofe, for de andre i familien foretrekker tilsynelatende heller å tilbringe fritida sammen med innflytterne enn hjemme sammen med henne, det er som hun sier: Noe av det verste og ensomste i hele verden, er å være alene om å håne folk... De skulle jo vært sammen om å le av naboene, i stedet begår han den verste synden av alle: han går i kompaniskap med fienden; han svikter kona og hele familien står i fare for å falle fra hverandre- verre blir det ikke, selv ikke i verdens rikeste land...

Jeg vil definitivt stemple "Winter i verdens rikeste land" som en god oppfølger, og en fornøyelig underholdningsroman; det var både hyggelig og morsomt å treffe igjen Ingrid, som har mer enn lett for å gjøre livet vanskelig for seg selv. Her er det litt av hvert å kjenne seg igjen i, og mange av situasjonene er riktig så fornøyelige. Hovedpersonens frustrasjon over alle unyttige og fullstendig tåpelige prosjekter og idéer er til å ta og føle på, og gjenkjennelsen gjør nesten lesinga litt pinlig- alternativt ubehagelig... ( Jeg ser for meg at mange i hennes situasjon bare hadde gått til fastlegen og blitt sykemeldt for å være utbrent, men det virker ikke som hun engang har tenkt tanken at en time-out eller en god gammeldags husmorferie faktisk kunne gjort underverker. Hun klorer seg fast, svelger kameler og velger ofte de løsningene som er enklest der og da, til tross for at hun innerst inne vet at snarveier på lengre sikt ofte viser seg å bli omveier)
Ofte blir morsomme bøker bare slitsomme og oppkonstruerte, men det er ikke tilfellet her, og jeg lurer på om det kanskje er hovedpersonens uforståelige prioriteringer, uperfekte personlighet og politisk ukorrekthet som gjør forskjellen? Forfatteren ironiserer ikke så rent lite over hvordan vi kritiserer og rakker ned på andre- for akkurat det samme som vi gjør selv.
Romanen blir karakterisert som en frittstående oppfølger, men som vanlig er det en fordel å lese bøkene kronologisk, og på bokelskere.no har jeg like godt klaska til med en seks´er! Anbefales!

"Winter i verdens rikeste land" av Janne S. Drangsholt 

TIden, 2016

277 sider

Biblioteksbok

Beathe har også blogget om boka, hun var nok ikke like begeistra som meg, men har skrevet en god og utfyllende omtale- les gjerne den også ;o)

****************************

Nå er det ikke vinter, med enkel-v i boka, det er derimot sommer, med fjelltur i Norge. Det betyr gjerne både ull-longs, lue og votter, og er som regel ikke noe å skryte av når ferien er over. Nå derimot! Nå er det helt greit at meteorologene har med litt snø til oss! Hvis dette værvarselet går inn, kan vi få opp mot tjue-femogtjue centimeter de neste par dagene, og det er mye mer enn nok til at vi kan få tatt sesongens første skitur! Pippa og jeg gleder oss!! Så får vi heller prøve å leve med at skisesongen på tv kan bli litt amputert. At andre nasjoner endelig har fått noe de kan rakke ned på Norge og norske utøvere for, føyer seg vel egentlig pent inn i rekka av problemene vi står over for i verdens rikeste land ;o)

Trost i taklampa av Alf Prøysen +

Pass deg for dom som slår, og tru itte dom som klappe, av Ane Hoel - ei avhandling om Prøysens eneste roman for voksne.

Jeg har mista tellinga, så jeg er ikke helt sikker på hvilken runde vi har kommet til, men jeg vet jeg er (litt) sent ute i forbindelse med Heddas bokhyllelesing der temaet var "Norske skuespill". Jeg hadde ikke noe ulest skuespill stående- jeg hadde vel egentlig ikke noe skuespill i det hele tatt stående i bokhyllene, men man kan jo sjå litt stort på det, og "Trost i taklampa" er både filmatisert, dramatisert og bearbeida til musical, så jeg tenkte dette var godt innafor! 

Det beste av alt: cappuccino og bok på trappa i solskinnet etter å ha vært ute på tur!

Romanen ble først gitt ut i 1950, og handler i grove trekk om Gunvor Smikkstugun som kommer tilbake til hjembygda på sommerferie etter å ha jobbet i by´n i et år. Det er ikke lett å si helt sikkert hvilket år handlinga foregår, men det er oppbruddsstemning og mange av ungdommene drømmer om å kommer seg bort fra bygda og de begrensningene den legger på mange områder, ikke bare når det gjelder arbeid. Gunvor er altså en av de få som har gjort virkelighet av drømmen, og nå, i blåklokkevikua har hun planlagt at hun virkelig skal vise alle som ble igjen at hun har tatt steget og blitt skikkelig byfrøken. 
Da boka kom ut, ble den profilert som en komedie, og det er som komedie de fleste kjenner historien fra filmlerret og scener.  Prøysen selv var med da den skulle tilpasses teateret, og som Ane Hoel skriver i sin grundig gjennomgang, kan det være mange årsaker til at han gikk med på denne vinklinga. For det første var han en snill og føyelig mann, for det andre hadde han familie som skulle forsørges. Likevel kan jeg ikke tenke meg annet enn at det var med en viss grad av skuffelse eller vemod. Hadde de virkelig ikke forstått hva romanen handlet om? Hadde de ikke skjønt noen av tegnene, de underliggende motivene, eller dobbeltbunnene? Hva med ironien? Sårheten? 
Både i romanen og i de ulike bearbedelsene blir bygdefolket sett på som de "domme" mens de som kommer fra- eller har flyttet til- byen, er de kloke, eller hugguskakke, som Gunvor/ Prøysen kaller dem. Allerede ved disse begrepene bør det ringe noen bjeller som forteller leseren at her må man lese mellom linjene. De hugguskakke er de som kommer til bygda ei uke eller to på sommerferie. De skakker på huggu når de ser en grågammal skigard eller ei falleferdig stue, de skakker på huggu når dem hører bygdefolket prate, og de akker og ojer seg for hvor vakkert, romantisk og viktig alt ved bygda er- mens de for enhver pris ikke kan tenke seg en mer permanent tilværelse der selv. De hugguskakke er i beste fall synonymt med de dobbeltmoralske. 
Når det kommer til Gunvor og hennes liv, familie og forhistorie, får vi i små drypp og via krokveier, blant annet kjennskap til hvor dårlig hun ble behandlet av lærer Brekkestøl (som nå elsker å menge seg med de hugguskakke), hvordan hun ble mobbet og hvordan hun hele livet har kjempet for seg og sitt. Alene. Det er lett å forstå at hun kjenner skadefryd ved planen hun har lagt for disse sommerukene. Hun skal en gang for alle hevne seg på dem som har trakassert og plaget henne hele livet, og hun skal vise at hun er noen, til tross for alt de har gjort for at hun skal holde seg der hun hører hjemme; på husmannsplassen Smikkstugun, blant de minste av de små. 
Nå går det ikke helt sånn som Gunvor hadde tenkt seg det, hun blir ikke sett opp til eller beundra for de fine klærne og nye gestene hun har lagt seg til, og da den store festen på sletta går av stabelen, der hun skulle ha glansnummeret sitt, blir hun fornedret nok en gang, og må stå alene mens hun fortvilet prøver å plukke opp litt verdighet og selvrespekt.

Slik jeg leser romanen, er dette veldig langt fra en komedie. Man finner naturligvis komiske episoder, men da er det som regel de hugguskakke som ufrivillig og uten å se det selv, gjør seg og sine til latter. For alle andre sin del, er dette en roman om makt og maktmisbruk, selvrespekt, hån, mobbing, dobbeltmoral og om hvordan de som ikke har godt i sinne ofte gjør mye av seg, er dominerende og brautende, mens de gode menneskene er stillfarne, nærmest usynlige. 
For meg ble dette er usedvanlig minneverdig leseopplevelse. Absolutt fordi Alf Prøysen allerede har en så stor plass i min- så vel som de fleste andre nordmenns kulturelle ryggsekk, men aller mest fordi han var den han var; en fantastisk observatør med en enestående evne til å skrive med innlevelse og kjærlighet til figurene sine, finurlig, smart og med ironi- antakelig er det derfor så mange ikke har fått med seg alle undertonene i teksten. Mange, kanskje spesielt blant nettop de hugguskakke, har sett klovnen, men ikke sorgen han, eller i dette tilfellet hun, bærer bak maska. De burde absolutt ta seg tid til å lese Ane Hoel eminente tolkning for å få med seg mer av essensen- og mange kloke tanker rundt både forfatteren og forfatterskapet hans. Disse to små bøkene burde være obligatorisk pensum, og for meg har de gått rett inn på favorittlista! Det er nesten så jeg allerede begynner å glede meg til å lese de på nytt ;o)

*************************************** 

Alle med norsk ip-adresse kan lese både "Trost i taklampa" og "Pass deg for dom som slå og tru itte dom som klappe" gratis på Nasjonalbibliotekets nettsider. Har du lest helt hit, er det antagelig unødvendig å skrive det, men det anbefales altså varmt og hjertlig! 

En liten ting til:

At romanen skapte debatt da den kom ut, visste jeg takket være Hoels bok. Overraskelsen var ikke liten da jeg googla "Trost i taklapa" og fant ut at den fortsatt er gjenstand for misforståelser og tolkninger langt inn i det parodiske. Det er tydelig at det fortsatt er noen som gjerne vil sko seg på andres innsats og historie- og da tenker jeg IKKE på Prøysens egen familie, bare så det er sagt!

Og helt til slutt:

Tittelen på Ane Hoels bok, er et direkte sitat fra "Trost i taklampa", sagt ti kua Blomros som skal kalve når tid som helst:

Pass deg for dom som slår, og tru itte dom som klappe, men lyft hugu og gå i mot dom når du hører å Matja Bærjom og´n Even Smikkstad.

Du kan altså ikke stole på hverken den ene eller den andre, men det finnes tross alt og alltid noen godhjerta sjeler som ikke har baktanker med det de gjør.
 

Hålke. Av Helene Uri

Tredje tirsdag i januar

LEILIGHETEN ER FORBANNET. Ebba Løcken ligger på ryggen i sengen med hodet fylt av denne tanken. Der er forklaringen! Hun driver langsomt fra halvvåken tilstand oppover i bevissthetslagene, og tanken slipper ikke taket. For det må være sånn. Det må jo være forklaringen. Det var etter at hun og Karl flyttet inn hit, at hun ble annerledes. Det var her hun hadde begynt å tenke at hver dag, resten av livet, kom til å bli som dagen i forveien. Bare verre. Ingenting kom til å forandre seg, bare Ebba selv: Hun skulle bli litt skrøpeligere, litt sykere, litt mere død for hver dag som gikk.

Slik åpner Helene Uris roman om pensjonistekteparet Ebba og Karl. Denne dagen oppdager de at gatene er farlig glatte for folk med dårlig balanse og skjøre lårhalser, den planlagte handleturen blir skrinlagt, og de konkluderer med at de fint kan klare seg med det de har til kommunene får strødd. Det vil si: Karl konkluderer. Ebba synes etterhvert at de kanskje kunne spurt en av de yngre naboene om å handle litt for dem, men motvillig lar hun Karl bestemme. Det de i utgangspunktet hadde trudd kunne dreie seg om en dag eller to, blir til ei lita uke isolert i den trange- og i følge Ebba: forbannede leiligheten.
Det begynner ganske så pent og pyntelig, men etterhvert som dagene går, kaffen tar slutt og brakkesyken griper dem, blir stemningn stadig mer anspent. De kommer seg ikke ut, de kommer seg ikke vekk fra hverandre og de har ikke stort annet enn telefonisk kontakt med utenomverden.
Skjult mellom selvfølgeligheter og alminnelig småprat fyker spydigheter, stikk og anklager fram og tilbake som ping-pongballer. Et samliv er aldri bare enkelt, og her har det tydeligvis vært litt av hvert opp gjennom årene. Vold og tilgivelse. Kjærlighet, hat og hvite løgner. Ebba var karriere-kvinne, sterk og selvstendig- i hvertfall utad. Innad i familien har hun nok hatt en annen rolle: Karl har aldri brydd seg noe om å klatre på noen karrierestige, han trivdes som lærer og var nok den som fulgte opp og tok seg mest av de to barna de da vokste opp. Samtidig kunne han være oppfarende med et eksplosivt sinne, og diplomatisk sagt, har han hatt en tendens til å bruke sin fysiske overlegenhet når han har følt at Ebba utfordret ham på den ene eller andre måten. Han kunne rett og slett bli hardhendt, det ble noen blåveiser underveis, og dette er noe Ebba ikke har klart å legge bak seg, like mye som hun aldri klarte å gå fra Karl. Og nå er det for sent...
Så er spørsmålene: Hvem av dem forteller den "riktige" historien? Var Karl egentlig voldelig, eller var det uhell? Hva med Ebbas utroskap? Hadde hun provosert fram volden? Begynner hun kanskje å bli litt surrete? Tankene hun har om at leiligheten er forbannet, kan jo tyde på det? I en telefornsamtale Ebba har med datteren, kommer det tydelig fram at de er rimelig lei av å høre Ebba fortelle om hvor slem Karl har vært mot henne. Finnes det én sannhet, eller er den faktisk avhengig av øyet som ser?
I fare for å avsløre at jeg selv kan ha sans for både hevn og en smule ondskap; jeg digger slutten! Og da mener jeg slutten, ikke bare det som skjer før den telefonsamtalen til slutt blir tatt, men aller mest det som skjer og blir sagt etterpå... Som nevnt bygger den spente stemningen seg opp for hver dag som går, og det ligger i kortene at noe kan kommer til å skje- og når det først gjør det, blir det slemt. Ikke livstruende slemt, mer som nok-nå-slemt- og jeg lurer fortsatt på om det var som fortjent/ takk for sist/ smake sin egen medisin, eller  surrete galskap...
Som alltid er det en fryd å lese/ høre bøkene til Helene Uri. Her er det ikke spor av språklig slurv eller slapphet. Sylskarpt fra ende til annen, komposisjon, observasjon, formidlig og språk. Vel fortjent med en nominasjon til Bokhandlerprisen! All den tid jeg bare har lest en av de andre nominerte, har jeg ingen formening om hva slags vinnersjanser boka har, men jeg ønsker lykke til og anbefaler boka varmt til de som liker bøker med innsiktsfulle personskildringer og psykologisk drama!

PS: Ingrid Vollan leser boka uhyre godt!

Lydbokforlaget / Gyldendal, 2016

Spilletid 6:44 / 233 sider 

Lest av Ingrid Vollan

Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok

Ikke akkurat hålke, men rimet gav absolutt den rette stemningen- og i uoppmerksomme øyeblikk gikk det helt fint an å skli på isete steiener. Heldigvis ingen lårbensbrudd denneg angen heller ;o)

Smått skuffende bøker om søskenforhold

Denne gangen har jeg lest Linda Olssons nyeste utgivelse, "En søster i mitt hus", som jeg har fått fra det norske forlaget, Vigmostad & Bjørke, og hørt Gunnar Staalesens foreløpig siste bok om Varg Veum, "Storesøster" som jeg har lånt på biblioteket.
I ulesthylla har jeg dessuten nok ei bok der familierelasjoner står sentralt, Lisa Jewells "Barndomshjemmet" som jeg kjøpte i sommer- mens jeg fortsatt var optimist i forhold til hvor mye jeg skulle få tid til å lese...

"En søster i mitt hus"

I etterpåklokskapens lys er det mye som kunne vært annerledes, og det gjelder i aller høyeste grad i bøkenes verden- for ikke å si hvilke av verdens bøker man skal velge... Jeg elsket "La meg synge deg stille sanger", var heller lunken da det kom til "Svarttrosten synger i skumringen" og burde antakelig tenkt meg om litt mer før jeg begynte på "En søster i mitt hus". Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg er forferdelig svak for fine forsider, og jeg hadde muligens et håp om at boka skulle overraske i positiv retning- jeg har tross alt ikke glemt de stille sangene...
To søstre har hatt minimalt med hverandre å gjøre sida de som barn mistet den tredje søstera. I morens begravelse inviterte bokas hovedperson, Maria, søsteren på bøsøk. Noen år har gått da Emma brått bestemmer seg for å dra til Spania slik at de kan få snakket ut om det som skjedde da Amanda døde, og hun håper det kan bidra til at de får et bedre forhold til hverandre. I løpet av besøket som hvis jeg husker rett bare varte ei knapp uke, skal de altså åpne seg for et menneske de gjensidig har skapt avstand til gjennom flere tiår, og de skal rydde opp i misforståelser, fortielser, forsnakkelser og forelskelser... Til å begynne med går det trått, men ved hjelp av røde og hvite viner, små, enkle, men svært smakfulle måltider, spaserturer og en hjertevarm kunstnernabo, forvandles grums til det klareste kildevann. Det er hvitmalte hus, trange smug, smaragdgrønt hav, sensommervarme og ikke en eneste overraskelse å spore. Jeg føler meg rett og slett litt lurt! På vaskeseddelen kan man blant annet lese om forfatterens psykologiske klarhet, mens en blurb er full av lovord og adjektiv som stillferdig, ettertenksom, stilsikkert, vakkert, beroligende, nytelse. Jeg føler meg ikke bare lurt; jeg føler meg lettlurt! Dette er rett og slett ikke troverdig! Jeg kan med hånda på hjertet og av egen erfaring slå fast at så enkelt er det bare ikke å løse opp i floker som har hatt så god tid til å trutne sammen.
I tillegg synes jeg språket er flatt, hakkete og fantasiløst. Jeg synes ikke det er verken stilsikkert, vakkert eller beroligende å finne sju (syv-7) MEN på ei lita sida. (186), og det er helt klart skjerpende og ikke formildende at av disse sju, er fem det første ordet i en setning. Tanken er kanskje at det skal gjenspeile nettopp tanker eller tankevirksomhet, men (!) for meg resulterer det bare i at flyten forsvinner og historien snubler låghalt avsted.
I anstendighetens navn har jeg funnet et par positive ting jeg kan peke på, og som faktisk redder boka fra å gå skikkelig på trynet: framsida har jeg allerede nevnt. For det andre har den noen glimrende miljøskildringer, og for det tredje har forfatteren klart å flette inn en rekke fine og sitatvennlige visdomsord.

Åshild, Tine og Beathe har alle lest og blogget om boka- og alle var de betydelig mer entusiastiske og positive enn det jeg er. Les gjerne det de skriver, for det er både interessant og morsomt å se hvor ulikt vi leser denne boka.

Et søsterbilde fra det glade søttitallet. Fra tida før vi oppdaga at vi har genuint ulike personligheter, verdigrunnlag og interesser, og dermed ingenting å snakke om, og slett ikke noe fellesskap.

"Storesøster"

Varg Veum begynner å bli gammel, temmelig forutsigbar og ganske så kjedelig. At slappe, delvis sexistiske vitser renner som erter av en sekk hjelper dessverre fint lite.
En ung student fra Haugesund forsvinner fra hybelen i Bergen. Veum treffer sin egen halvsøster som kort tid før hun selv dør, ber ham lete etter jenta som er borte. Gammelt gruff fra fortida rotes opp, og gamle og nye saker viser seg å henge sammen. Som sagt: forutsigbart og lite spennende. Lasse Lindtner leser med fynd og klem, skurkene høres ut som de tilhører B-Gjengen, Veum en etterforsker fra radioteaterets spede barndom- og kvinnene kommer i to utgaver: de sure, tverre og lite sammarbeidsvillige, og de hysterisk karikerte a´la enkefru Stengelføhn-Glad i Flåklypa. Forresten: forfylla/ ned-dopa vrak er også til stedet, så da er det faktisk tre typer kvinnemennesker her, og oppi alt visvaset er det tross alt ganske oppløftende..! Det eneste som gjør at dette kan klassifiseres som krim og ikke komedie, er at det finnes både vold, ondskap, frykt og drap her.

"Barndomshjemmet"

Jeg har ikke funnet noen omtaler av denne, kun noen bloggere som har gitt korte handligsreferat- noe man like godt finner bak å boka... Jojo Moyes er sitert på at boka er "vidunderlig", en ting tyder på at blurber ikke nødvendigvis er til å stole på..
Uansett... Jeg trudde dette kunne bli interessant, men nå er jeg mer enn i tvil; jeg lurer rett og slett på om jeg kan ha vært bevistløs i gjerningsøyeblikket da vi var inne i den bokhandelen??!! Engelsk landsbygd, lykkelig barndom som kulminerer i en tragedie som river familien i fillebiter. Reunion og konfrontasjon med det som hendte den gang da...
Nå har det kokt ned til tre ting som gjør at jeg kan tenke meg å lese denne: forfatteren er populær, men for meg ukjent, boka har ei skjære på framsida, og er den av disse bøkene som er lest av flest og som har fått flest høye terningkast på bokelskere.no. At den også er den eneste som har fått en stusslig to´er, velger jeg glatt å ignorere... Om boka til slutt blir lest, gjenstår å se. Kanskje Hedda kommer med en ny runde bokhyllelesing? Da spørs det bare om det går an å få puttet den inn i en av kategoriene neste år ;o)