En sommer er over

...men minnene om den består... Kirsti Sparboe asså, hun fikk sagt det! Eller kanskje det var Benny Borg og Andres Diesen som la ordene i munnen hennes, og det derfor er de to som skal kreditteres? Samma det, september står nærmest og klorer på døra og vil inn, så jeg må sette meg ned og skreve noen ord om årets Sommerbøker, med stor-S.
"Sommerbøker" er et begrep uten en helt klar definisjon, men mine sommerferske erfaringer tilsier at vi er i nærheten av tidligere tiders kiosk-litteratur, eller det man resten av året ofte kaller damelitteratur. Uansett hva en velger å kalle det, er viktige ingredienser noe sånt som kjæreste-spøkelser fra fortida, to eller flere parallell-historier; før og nå, familiehemmeligheter, fatale misforståelser, snørr og tårer- og noen ganger er det akkurat det man trenger, enten for å la seg rive med og underholde, for å drømme seg bort, eller som i mitt tilfelle: finne tilbake til gleden ved å lese. Den har vært ganske laber lenge, men endelig føler jeg det begynner å ta seg opp, og disse bøkene har vært med på å dra meg opp av hengemyra.

Hemmelighetene på Nanreath Hall av Alix Rickloff er et spennende og fascinerende britisk kostymedrama! Vi følger mye av standard-oppskrifta; den ene historien har første verdenskrig som bakteppe. Katherine Trenowyth velger å følge hjerte sitt, kjærligheten og drømmene sine, hun trosser foreldrene og gir dermed avkall på rikdom og et enkelt, bekymringsløst (?) og forutsigbart liv. Tragisk nok blir hun gravid, kjæresten fordufter, hun føder ei datter, men blir syk og dør før jenta er voksen. Anna vokser derfor opp hos et ektepar som var Katherines beste venner. De har aldri holdt bakgrunnen hemmelig, men det har liksom aldri passet å fortelle alt om moren hennes. Til slutt ber de Anna komme hjem på besøk, og planen er at de endelig skal fortelle henne alt de vet- problemet er bare at det igjen er krig, tyskerne bomber London til det ugjenkjennelige, og det eneste Anna finner da hun kommer hjem, er knuste bygninger, ruiner og en ødelagt by. Fosterforeldrene er døde, og dermed har hun ingen å stille alle spørsmålene hun har om de biologiske foreldrene. Tilfeldighetene gjør at hun som sykepleier blir sendt til et gods som delvis er omgjort til sykehus for krigs-skadde, det samme godset som moren vokste opp på, der restene av familien fortsatt bor i en egen fløy- det er anledning og på høy tid å finne ut av familiehemmelighetene!
Det jeg likte best ved denne, var at de to verdenskrigene knyttes sammen på en måte jeg ikke har sett tidligere, i tillegg har den et fornøyelig persongalleri og nok spenning til at man bare må lese litt til.
Jeg er dessverre ikke like entusiastisk når det kommer til oversettelse og språk. Her er det litt for mange rare ordvalg og kronglete setninger til at det blir full pott. Terningkast 4.

Når vi møtes igjen er Kristin Harmels tredje bok på norsk, men det er den første jeg har lest.
Vi er i Orlando, USA. Emilys foreldre var skilt, og moren hennes døde da Emily var atten. Faren benytet ikke "anledningen" til å gjenoppta forbindlesen med dattern og forholdet deres er forståelig nok iskaldt, selv om faren i det senere har prøvd å komme nærmere datteren. Nylig døde Emilys farmor, og til alt overmål har hun mistet den faste jobben som spaltist i ei avis, og må prøve å klare seg som freelancer (WOW! Vi har det greit i Norge som har NAV i ryggen hvis det skulle knipe!) En dag får hun en akvarell i posten. Et vakkert bilde av en kvinne i en kornåker, med soloppgang og en fantisk fiolett himmel. Bildet er av bestemoren, men hvem er kunstneren, hva betyr den kryptiske teksten på lappen som fulgte med,  og hvem kan den anonyme avsenderen være? Det er på tide å begynne å nøste! Her skal det nøstes i to retninger, Emilys egen fortid med skjebnesvangre valg hun tok i kjølvannet av morens død, og alle mysteriene som fulge maleriet.
Dette var en overraskende sammensatt og innfløkt historie! I tillegg til den betente familiehistorien, får vi en dose krigshistorie, litt kunsthistorie, gammel kjærlighet, ondskapsfulle løgner, hjerteskjærende tap og surprise..: HAPPY ENDING! Men heldigvis ikke bare happy, og ikke bare slik man skulle forvente.
Her var det fint lite å pirke på og jeg likte denne et par hakk bedre, så det blir terningkast 5 og helhjerta anbefalinger ☺

Sarah Jio er nok et kjent navn for de fleste som følger med på ny, oversatt litteratur, men det har vært få bloggomtaler å lese rundtforbi. Jeg har kroet meg i fordommer og tenkt at bøkene sikkert er både grunne og glatte, men da For evig fikk terningkast fem av Cahtrine Krøger i Dagbladet i sommer, tenkte jeg at det var på tide å konfrontere fordommene mine. Om ikke en gang for alle, så i hvert fall når det gjelder denne forfatteren. (Man skal vokte seg vel for å ta seg vann over hodet ;o)
For evig er Jios sjette (!) bok som er oversatt til norsk, og vi møter først og fremst den på alle måter vellykkede gravejournalisten Kaily Crane i Seattle. Hennes rike forlovede Ryan er oppover ørene forelsket og virkelig tilber Kaily, selv om de to har totalt ulik bakgrunn og verdisett. De holder på med bryllupsplanlegging da Kaily plutselig en dag møter en mager, møkkete, illeluktende mann kledd i filler. Til tross for at det har gått ti år siden han forsvant sporløst, og det nærmest er umulig å skjele ansiktstekkene bak skjegg og hår, er hun sikker på at mannen er Cade. Ungdomskjæresten, den store kjærligheten, den det ikke går an å legge bak seg eller glemme. Dette møtet på gata varer bare et øyeblikk, og vipps så er Cade borte igjen. Hva gjør man da? Joo... man begynner å lete, ber om litt fri fra jobben, leter, lyver for forloveden, leter- og finner! Et menneske hvor rullgardina har gått ned, som ikke viser tegn til gjenkjennelse, uten språk, syk, etter hvert skadet, hjelpeløs. Men denne kjærligheten, vet dere! Nevnte jeg at den ikke lot seg glemme?
Det må sies at alt ikke er 100% troverdig (dvs: en del av replikkene til Ryan er temmelig håpløse...), men samtidig må jeg si at det er bortimot 100% engasjerende, spennende, vakkert og rørende! Dette er antakelig min favoritt av disse tre, og absolutt ei bok jeg kan anbefale til den som ønsker seg en lettlest pageturner. Jeg har allerede anbefalt den i så entusiastiske vendinger at jeg fikk spørsmål om jeg angret på at jeg ikke hadde lest noe av forfatteren før. Svaret er selvfølgelig nei! Nå har jeg jo alle de andre bøkene hennes til gode, og kan nesten glede meg til neste gang jeg får lesehangover og begynner å lete etter noe som kan vekke leselysta på nytt. Da har jeg Sarah i bakhånd. Slikt er godt å vite!

Sensommergleder :o)

Liebhaberne, av Anne B.Ragde

Da er "Liebhaberne" hørt til endes, bringebærene vel bevart i frysern- og jeg er vel kanskje mer fornøyd med bærhøsten enn boka..

Vaskeseddelen forteller:
Tormod Neshov er vergeløs mot minnene som overmanner ham om nettene, selv om han er trygg nå, på sykehjemmet. Ikke for alt i verden vil han besøke Neshov, hvor Torunn har overtatt og er i ferd med å få skikk på den falleferdige gården, samtidig som hun blir stadig mer delaktig i driften av Margidos begravelsesbyrå. 
Erlend har tatt permisjon fra jobben for å holde øye med oppussingen av villaen i Klampenborg, og livet kunne vært dejligt, hadde det bare ikke vært for Krummes nye kostholdsregime. 

Forrige bok i serien om den dysfunksjonelle familien fra Neshov, "Alltid tilgivelse" var en velkommen overraskelse og en grei repetisjon av Hvem-Hva-Hvor fra de første bøkene, men utover det, syntes jeg det var lite nytt. Jeg har hatt høye forventninger om at "Liebhaberne" skulle ha mer driv og drama, a´la "Berlinerpoplene" og de første bøkene, men jeg ble faktisk litt skuffet denne gangen også. For all del: vi møter de samme menneskene som vi allerede er blitt glad i, og sånn sett er det trivelig. Vi blir bedre kjent med Tormods historie og det er så absolutt interessant, og det skjer ting som definitivt er dramatiske nok, men det er først mot slutten. For meg blir for mye beskrivelser av detaljer og ubetydeligheter, og for lite menneskelig teater. Jeg synes også forfatteren har gjort budskapet altfor tydelig ("vi må forholde oss til døden"), og at hun har lagt inn i overkant mange løse tråder som det kan spinnes videre på i kommende bøker- for til tross for at mange omtaler dette som det siste vi får høre fra familien, så bekrefter Ragde i et NRK-intervju at hun er i gang med nok en oppfølger. Det gleder jeg meg tross alt til, og det er med en viss lettelse jeg leser at boka neppe kommer til neste år, fordi hun må bruke litt tid. 

Mange bloggere har lest boka, og de fleste har likt den bedre enn meg, f.eks Tine, Randi og Ingunn.

*************************

 Lydbokforlaget/ Oktober, 2017

Spilleti 9:27 / 318 sider

Lest av Anders T. Andersen

Boka har jeg kjøpt selv

Liebhaberne, Anne, Margido og Berit på bærtur

Jeg er litt glad for at det er flere bokbloggere enn meg som har latt blogging gå på sparebluss i sommer. Jeg er ikke fullt så glad for at det for min del ikke bare er blogginga som har gått for lut og kaldt vann, men lesinga også. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd!! Jeg har definitivt ikke vært spesielt opptatt med andre ting, jeg har bare ikke funnet ro til å lese- jeg har ikke klart å konsentrere meg, rett og slett. Det har blitt litt tvangslesing for å prøve å finne igjen lesegleden, men det har altså butta i mot.

Nå har jeg lasta ned Anne B. Ragdes aller nyeste lydbok, Liebhaberne, for jeg husker hvor hyggelig det var å møte igjen Torunn, Margido og resten av klanen da jeg hørte "Alltid tilgivelse", og har dermed et lønnlig håp om at de skal få meg ut av hengemyra. Jeg er nok antakelig så langt unna en liebhaber som man kan komme, men akkurat villbringebær- det er jeg svak for og snubler rundt med bærspannet mitt og hamstrer så jeg skal ha- ikke bare litt- men mest mulig i fryseren til vinteren! Planen er i dag som i går: Ta med meg Anne og Margido på bringebærtur!

Rakels bok og Hannahs brev

To bøker skrevet av Sissel Værøyvik. Til tross for at det er samme stil på forsidene og titlene følger samme gata, tok det meg skammelig lang tid før jeg skjønte at bøkene henger sammen. Det er nesten så jeg er flau over at noe så opplagt gikk meg hus forbi, men jeg setter det på kontoen for at det tross alt er noen år sida jeg leste den første, Rakels bok. For at ikke flere detaljer skulle glippe unna, satte jeg lydboka "Hannahs brev" på pause mens jeg plukka fram Rakels bok og leste den omigjen. Jeg husker at jeg ikke var over meg av begeistring da jeg leste den første gangen, og jeg innrømmer glatt at jeg ble skeptisk da jeg omsider oppdaga sammenhengen. Det rare er at jeg likte boka bedre ved andre gangs lesing! Det har så vidt jeg husker aldri skjedd meg før- som regel blir jeg litt skuffet når jeg leser bøker på nytt- i beste fall har de gitt noe av den samme opplevelsen som første gang.
Veldig kort oppsummert: "Rakels bok" gav leserne livshistorien til jødiske Rakel som ble sendt fra Bratislava i Tsjekkoslovakia for å slippe nazistenes forfølgelser da hun var lita jente og krigen truet. Hun kom til Norge og mye av livet bodde hun her i landet, og her forteller hun historien sin til vår tids Ella, ei ung bergens-jente som har kommet tilbake fra USA etter at foreldrene døde i ei voldsom trafikkulykke.

"Hannahs brev" tar i første omgang leseren (og lytteren) med til New York der vi blant andre møter Billie som nylig har vært utsatt for ei ulykke og flyttet tilbake til leiligheten hun vokste opp i. Der finner hun igjen et skrin med brev hun gjemte da hun i sin tid flyttet ut, og til sin store overraskelse finner hun ikke bare de brevene hun selv la der, men noen uforklarlige svarbrev skrevet av noen andre enn henne selv. Det viser seg at den mystiske brevskriveren er Hannah, som i den første boka er nevnt som ei jente Rakel møtte på toget da de ble sendt fra Bratislava. Jentene utviklet et nært og varmt vennskap etter at de mistet familiene sine, men i voksen alder mistet de konakten med hverandre. I "Hannas brev" får vi vite hva som skjedde da kontakten ble brutt, og vi får en stemningsfull, dramatisk, hjerteskjærende, spennende og ikke minst interessant fortelling om livet bak jernteppet, om skjebnens krumspring, motgang, tilfeldigheter, kjærlighet, vennskap og hemmeligheter.
Hver for seg er bøkene gode. Sammen er de enda bedre! Jeg er imponert over at forfatteren har klart å skape så sammensatte og innfiltrerte historier, at de henger så godt sammen uten at de får preg av føljetong. (Rart skrevet, men det er den eneste måten jeg klarer å beskrive det på) Krigen og dens konsekvenser, spesielt for jødene, er viktig i begge bøkene. Det samme er betydningen av familie, fravær av familie, vennskap, evnen til å stå opp for seg selv- og sine nærmeste hvis man er så heldig å ha noen som virkelig står en nær. Leseren (og lytteren) blir tatt med til flere land, ulike tidsperioder, forskjellige miljøer og blir kjent med et fargerikt og truverdig persongalleri. Ekstra pluss for den rørende historien om tolv år gamle Patti!
Det er lett å anbefale begge bøkene, og aller helst bør de leses i sammenheng for at man skal få med seg alle hint, detaljer og finurligheter!

Rakels bok

Gyldendal, 2014

392 sider

Hannah brev

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2017

Spilletid 11.29/ 352 sider

Lest av Petronella Barker

Lydfil fra forlaget

Kleppanrova har hørt og skrevet entusiastisk om lydboka

De som faller, av Noah Hawley

Jeg har hørt ei spennende og på sitt vis skremmende lydbok, "De som faller" av Noah Hawley. Boka har fått mye hederlig omtale i avisene, men jeg mener absolutt flere lesere/ lyttere bør gi den litt ekstra oppmerksomhet.
Originaltittlen er Before the Fall, som jeg synes er mye mer treffende enn den norske.
I løpet av en kort flytur, styrter et privatfly uten forvarsel et sted i havet. De to eneste som mirakuløst overlever er den middelandrende relativt mislykkede kunstmaleren Scott og en fire år gammel rikmannsønn.
I og med at omstendighetene rundt styrten er så uklare, begynner mediene raskt og skruppelløst å spekulere, sette ut rykter og de går nesten bokstavelig talt over lik for å skape overskrifter som gir gode seertall- og dermed penger i kassa. Teoriene er mange og både terror, psykoser og selvmord blir nevnt.
Dette er den ene delen av romanen, hvor langt er enkelte villige til å gå for å få oppmerksomhet? Hvor langt er man villig til å tøye strikken for å nå et mål, om det så er rikdom, makt eller heltestatus?
På den andre arenaen sirkles de elleve som var ombord i flyet inn. Med korte tilsynelatende tilfeldige episoder dannes det et bilde av hver enkelt, og slik det framstilles, kan flere av dem hatt et ønske om eller en anledning til å forårsake styrten. Det ligger noe urovekkende og ulmer i fortida til de fleste, og dette urovekkende ligger der som en grunntone gjennom hele boka, helt til man til slutt finner flyvraket med en ferdskriver og taleregistrator som sammen med portrettene av passasjerene og besetningen, gir svar på spørsmålene både etterforskerne, de pårørende og leserne sitter med.

Klikk på bildet for å lese hele omtalene

Dette er ikke bare en krim-roman eller en psykologisk thriller som enkelte har kategorisert den som. Det er like mye en media- og samfunnskritisk roman. Alt er ikke nødvendigvis slik man kan tro, alt er ikke nødvendigvis sensasjoner, noe skjer faktisk bare- og noen ganger er det bagateller som setter igang skredet, den berømte sommerfuglvingen som kan føre til en storm, tua som velter lasset osv.
Romanen er fantastisk godt komponert, rik på detaljer og menneskekunnskap, spenningskurven er jent stigende uten at det blir heseblesende og litt humor og satire ligger på lur, så her får man litt av det meste.
Boka anbefales til alle som liker spennende og litt originale leseopplevelser!

********************************

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2017

Spilletid 13:32/ 400 sider

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Flott lest av Espen Klouman Høiner
Lydfil fra forlaget

Barbeinthagen har tatt all ledig tid- rikt illustrert

Plutselig, da jeg kjørte det femte trillebårlasset med stein her en dag, slo det meg at "det er barbeinthagen som har all skylda for at det ikke blir noe av alle andre planene mine!" Når jeg tenker over det nå i ettertid, er det faktisk slik det er; Barbeinthagen skyver i hvertfall til side både lesing og blogging, men jeg kan virkelig ikke klage- det dreier seg jo tross alt om ei utrolig inspirerende bok, og endelig er jeg godt igang med mange av hageprosjektene og idéene jeg har grubla på i altfor lang tid.

Gamle jernbanesviller erstattes med ASAK herregårdsmur- fint skal det være!

Vi har vært på Plantasjen for å suplere med noen stauder til det nye steinbedet...

...og planta litt, og kvilt litt før vi gikk løs på neste oppgave:

Fjerne en plenbit for å plante tre nye bjørkebladspirea- Målet er å ha minst mulig plen...

Busker fyller opp bra, men blomstrerdessverre ofte i altfor korte perioder, det løser vi med å snekre fuglekasser av det litt fjonge slaget..

Blomsterenger er noe av det beste med sommer, og denne tar jeg godt vare på- det lukes til og med, slik at det ikke blir for mye engsyre, f.eks.. Biene som bor i kassa bakerst i bildet er ikke overbegeistra for prestekrager, men de har gått med på noen kompromisser

Gamle vaskebaljer av sink er en annen favoritt, og fioler er både bier og andre insekter glad i. Pippa er interessert i alt som har vinger, så da er hun også fornøyd

Igjen: målet er minst mulig gras, som her bak hundehuset hvor det likevel bare var umulig å få det fint; markduk under og utsortert stein fra et nedlagt grusstak. Jeg fryder meg over hvert eneste trillebårlass som legges ut!

 *********************************

Sånn går dagene! Steinbedet har begynt å gro seg til, og det begynner å sjå bra ut. På bildet ser dere også boka som fikk blomsterballen til å rulle, Barbeinthagen av Kari Nygaard (sist lest "Reisen til Bella Coola og Det frosten tok) og Irene Jacobsen. Boka har undertittel "Lag drømmehagen med enkle grep" og når man ser hva resultatet er her hos oss, så er det et levende bevis på at boka faktisk virker! Ofte så er det jo sånn at man blar, leser og kikker, men lufta går litt ut av ballongen fordi man mister motet. Her er lista lagt passe lavt, og det legges vekt på at hage skal være hygge, ikke prestisje eller mas. Man får bøttevis av tips til hvordan man kan planlegge og innrette seg, og forslag til plantekombinasjoner og løsninger slik at man kommer i gang. Nyttevekster, blomster, vegger, gulv og tak, hageselskaper og dekorasjoner av yme slag. Målet er ikke å bli ferdig eller å få en utstillingshage, men å ha et sted å kose seg, alene med bøker og bier, eller sammen med familie og venner.

Boka er nydelig illustrert, og med tekst og bilder formidler forfatterne en hageglede som virkelig smitter! Når det er sagt, må jeg nesten legge til at dette er ei bok som kan gled folk som ikke har hage også. Jeg grubla fælt på hva jeg skulle gi til et eldre ektepar som feira bursdagene sine på et eldresenter, ganske reduserte og immobile nå, men i sin til ivrige hagemennesker- "Barbeinthagen" ble løsningen- og de ble så glade! Senere sa de at den hadde gitt dem mange hyggelige hagestunder og det er selvfølgelig en fjær i hatten til forfatterne! 

Forresten så finnes det en snarvei til barbeinthagen... Man tar ganske enkelt skoene sine og planter blomster i dem, sett skoene på trappa, sett deg ned ved siden av og vift med tærne! Enklere og bedre blir det neppe!

Barbeinthagen- Lag drømmehagen med enkle grep

174 inspirerende sider

Kari Nygaard og Irene Jacobsen

Kagge Forlag, 2017 

Selv om (eller ettersom?!) den har lagt beslag på nærmest all fritid, vil jeg utrope denne til årets hage- og inspirasjonsbok, og når siste trillebårlasset er kjørt, kan det hende det blir nye blogginnlegg om helt andre bøker her. 

Den som lever få se ;o)

Når til og med forfatterportrettet er koselig... Da bør du klikke på bildet for å bla litt i boka!

Snille hunder kommer ikke til Sydpolen av Hans-Olav Thyvold

En helt vanlig samtale, en helt vanlig dag i et hundeliv...
- Du Lilli..? Du vet at snille hunder ikke kommer til Sydpolen?
- HÆÆÆ??? Du kødder nå, mutter?!
- Nope. Sånn er det, banna bein.
- Hmm... Jeg får gnage litt på denne boka da, kan hende det er slemt nok til at jeg kommer meg ut på ekspedisjon etter hvert..

Vel, Lilli er nok for snill til å komme seg til Sydpolen, dessuten tror jeg ikke hun helt har fått med seg hvordan det faktisk gikk med uhorvelig mange av de hundene Roald Amundsen hadde med seg på den berømte beryktede polferden. Nå er hun jo fortsatt ganske lita, så jeg tenker det er best at hun får leve i uvisshet om akkurat det ei stund til.
Boka derimot- den vil jeg at flest mulig skal få vite om og ikke minst lese! Man kan fort tenke at dette er ei bok for hundefolk, og det er det jo naturligvis, men den er absolutt ikke bare for hundefolk! Fortelleren er en hund som kalles Tassen blant venner, det vil si stort sett bare Major Thorkildsen og Fru Thorkildsen, og det var Majoren som i sin tid tok avgjørelsen om å kjøpe Tassen. På grunn av en skjønnhetsfeil hadde han blitt kullets "overligger", den ingen ville ha fordi den aldri kunne bli en utstillingshund. Nå går det ikke altfor lang tid før Tassen merker at noe forandrer seg med Majoren, og det viser seg at han har kreft, han dør og overlater Tassen og Fru Thorkildsen til seg selv og dragevannet. På en av sine mange turer for å skaffe mat og ikke minst drikke, tar de turen innom Fru Thorkildsens tidligere arbeidsplass, biblioteket, for å låne ei bok om nevnte Amundsens ekspedisjon. Dermed blir det høytlesing, forklaringer og diskusjoner, mens de prøver å holde valpen til Fru Thorkildsen og tispa hans på betryggende avstand.
Tassen er en observant og klok hund med et svært rikt ordforråd, og romanen begynner riktig så fornøyelig. Forfatteren har en fantastisk evne til rett og slett se menneskene med dets selvmotsigelser, selvbedrag og ikke minst menneskets hang til å strekke grenser hvis det gjør veien til målet litt lettere. Alvoret ligger selvfølgelig på lur, og leseren skjønner raskt at historien ikke nødvendigvis vil få en morsom eller lykkelig slutt.
Dette er ikke en typisk underholdningsroman av typen raskt lest og enda raskere glemt. Det som skjer mellom linjene, og som Tassen tolker på sin hunde-måte, er såpass alvorlig at i hvertfall jeg har fundert mye etter at jeg leste den ferdig. Temaer som å bli gammel og ensom kan man aldri kimse av, og når det kombineres med enkelte menneskers vilje til å gå over lik for å skaffe seg det de ønsker seg, det være seg heder, ære, makt eller rikdom, ja da blir det faktisk tankevekkende. Og en smule oppsiktsvekkende at det er en hund som fører leseren inn i den filosoferende tilstanden.

Til tross for manglende regneferdigheter, kan et aldri så lite skjevt blikk på hva som skjedde da Fru Thorkilsen skulle få besøk av Hjemmehjelpen gi en pekepinn på hvordan en hund betrakter oss (s 121- 122 i papirboka):

Fru Thorkildsen ble forespeilet hjelp, og trodde hun skulle få hjelp til det hun trengte hjelp til, men nei. Hjelp til å vaske klær kunne hun få, selv om hun fint kunne gjort det selv, og hadde ikke huset vært støvsugd allerede, kunne hun fått hjelp til det også. Men det hun virkelig trengte hjelp til, å få være seg selv på sitt beste, det kunne hun ikke få hjelp til.
Fru Thorkildsen ble motløs. Jeg kjenner henne så godt at hun trengte ikke fortelle meg det. Og motløshet pluss TV pluss dragevann minus kveldstur er lik Fru Thorkildsen i en røys på baderomsgulvet. Såpass matematikk har jeg skjønt.

Hvis det skule være det minste lille snev av tvil: JA! Denne bør dere unne dere, om ikke alle er hundemennesker, så er dere jo mennesker lell!
Pervoluto har skrevet om boka, og forfatteren har hatt en kronikk (eller et innlegg, jeg er litt usikker på forskjellen: lengden på skriveriene?) i Dagsavisen som er vel verdt å få med seg.

Stikkord: interessant, original og tankevekkende

Aschehoug, 2017

299 sider

Takk til forlaget for lese-eksemplar ♥