En sommer er over

...men minnene om den består... Kirsti Sparboe asså, hun fikk sagt det! Eller kanskje det var Benny Borg og Andres Diesen som la ordene i munnen hennes, og det derfor er de to som skal kreditteres? Samma det, september står nærmest og klorer på døra og vil inn, så jeg må sette meg ned og skreve noen ord om årets Sommerbøker, med stor-S.
"Sommerbøker" er et begrep uten en helt klar definisjon, men mine sommerferske erfaringer tilsier at vi er i nærheten av tidligere tiders kiosk-litteratur, eller det man resten av året ofte kaller damelitteratur. Uansett hva en velger å kalle det, er viktige ingredienser noe sånt som kjæreste-spøkelser fra fortida, to eller flere parallell-historier; før og nå, familiehemmeligheter, fatale misforståelser, snørr og tårer- og noen ganger er det akkurat det man trenger, enten for å la seg rive med og underholde, for å drømme seg bort, eller som i mitt tilfelle: finne tilbake til gleden ved å lese. Den har vært ganske laber lenge, men endelig føler jeg det begynner å ta seg opp, og disse bøkene har vært med på å dra meg opp av hengemyra.

Hemmelighetene på Nanreath Hall av Alix Rickloff er et spennende og fascinerende britisk kostymedrama! Vi følger mye av standard-oppskrifta; den ene historien har første verdenskrig som bakteppe. Katherine Trenowyth velger å følge hjerte sitt, kjærligheten og drømmene sine, hun trosser foreldrene og gir dermed avkall på rikdom og et enkelt, bekymringsløst (?) og forutsigbart liv. Tragisk nok blir hun gravid, kjæresten fordufter, hun føder ei datter, men blir syk og dør før jenta er voksen. Anna vokser derfor opp hos et ektepar som var Katherines beste venner. De har aldri holdt bakgrunnen hemmelig, men det har liksom aldri passet å fortelle alt om moren hennes. Til slutt ber de Anna komme hjem på besøk, og planen er at de endelig skal fortelle henne alt de vet- problemet er bare at det igjen er krig, tyskerne bomber London til det ugjenkjennelige, og det eneste Anna finner da hun kommer hjem, er knuste bygninger, ruiner og en ødelagt by. Fosterforeldrene er døde, og dermed har hun ingen å stille alle spørsmålene hun har om de biologiske foreldrene. Tilfeldighetene gjør at hun som sykepleier blir sendt til et gods som delvis er omgjort til sykehus for krigs-skadde, det samme godset som moren vokste opp på, der restene av familien fortsatt bor i en egen fløy- det er anledning og på høy tid å finne ut av familiehemmelighetene!
Det jeg likte best ved denne, var at de to verdenskrigene knyttes sammen på en måte jeg ikke har sett tidligere, i tillegg har den et fornøyelig persongalleri og nok spenning til at man bare må lese litt til.
Jeg er dessverre ikke like entusiastisk når det kommer til oversettelse og språk. Her er det litt for mange rare ordvalg og kronglete setninger til at det blir full pott. Terningkast 4.

Når vi møtes igjen er Kristin Harmels tredje bok på norsk, men det er den første jeg har lest.
Vi er i Orlando, USA. Emilys foreldre var skilt, og moren hennes døde da Emily var atten. Faren benytet ikke "anledningen" til å gjenoppta forbindlesen med dattern og forholdet deres er forståelig nok iskaldt, selv om faren i det senere har prøvd å komme nærmere datteren. Nylig døde Emilys farmor, og til alt overmål har hun mistet den faste jobben som spaltist i ei avis, og må prøve å klare seg som freelancer (WOW! Vi har det greit i Norge som har NAV i ryggen hvis det skulle knipe!) En dag får hun en akvarell i posten. Et vakkert bilde av en kvinne i en kornåker, med soloppgang og en fantisk fiolett himmel. Bildet er av bestemoren, men hvem er kunstneren, hva betyr den kryptiske teksten på lappen som fulgte med,  og hvem kan den anonyme avsenderen være? Det er på tide å begynne å nøste! Her skal det nøstes i to retninger, Emilys egen fortid med skjebnesvangre valg hun tok i kjølvannet av morens død, og alle mysteriene som fulge maleriet.
Dette var en overraskende sammensatt og innfløkt historie! I tillegg til den betente familiehistorien, får vi en dose krigshistorie, litt kunsthistorie, gammel kjærlighet, ondskapsfulle løgner, hjerteskjærende tap og surprise..: HAPPY ENDING! Men heldigvis ikke bare happy, og ikke bare slik man skulle forvente.
Her var det fint lite å pirke på og jeg likte denne et par hakk bedre, så det blir terningkast 5 og helhjerta anbefalinger ☺

Sarah Jio er nok et kjent navn for de fleste som følger med på ny, oversatt litteratur, men det har vært få bloggomtaler å lese rundtforbi. Jeg har kroet meg i fordommer og tenkt at bøkene sikkert er både grunne og glatte, men da For evig fikk terningkast fem av Cahtrine Krøger i Dagbladet i sommer, tenkte jeg at det var på tide å konfrontere fordommene mine. Om ikke en gang for alle, så i hvert fall når det gjelder denne forfatteren. (Man skal vokte seg vel for å ta seg vann over hodet ;o)
For evig er Jios sjette (!) bok som er oversatt til norsk, og vi møter først og fremst den på alle måter vellykkede gravejournalisten Kaily Crane i Seattle. Hennes rike forlovede Ryan er oppover ørene forelsket og virkelig tilber Kaily, selv om de to har totalt ulik bakgrunn og verdisett. De holder på med bryllupsplanlegging da Kaily plutselig en dag møter en mager, møkkete, illeluktende mann kledd i filler. Til tross for at det har gått ti år siden han forsvant sporløst, og det nærmest er umulig å skjele ansiktstekkene bak skjegg og hår, er hun sikker på at mannen er Cade. Ungdomskjæresten, den store kjærligheten, den det ikke går an å legge bak seg eller glemme. Dette møtet på gata varer bare et øyeblikk, og vipps så er Cade borte igjen. Hva gjør man da? Joo... man begynner å lete, ber om litt fri fra jobben, leter, lyver for forloveden, leter- og finner! Et menneske hvor rullgardina har gått ned, som ikke viser tegn til gjenkjennelse, uten språk, syk, etter hvert skadet, hjelpeløs. Men denne kjærligheten, vet dere! Nevnte jeg at den ikke lot seg glemme?
Det må sies at alt ikke er 100% troverdig (dvs: en del av replikkene til Ryan er temmelig håpløse...), men samtidig må jeg si at det er bortimot 100% engasjerende, spennende, vakkert og rørende! Dette er antakelig min favoritt av disse tre, og absolutt ei bok jeg kan anbefale til den som ønsker seg en lettlest pageturner. Jeg har allerede anbefalt den i så entusiastiske vendinger at jeg fikk spørsmål om jeg angret på at jeg ikke hadde lest noe av forfatteren før. Svaret er selvfølgelig nei! Nå har jeg jo alle de andre bøkene hennes til gode, og kan nesten glede meg til neste gang jeg får lesehangover og begynner å lete etter noe som kan vekke leselysta på nytt. Da har jeg Sarah i bakhånd. Slikt er godt å vite!

Sensommergleder :o)