Snille hunder kommer ikke til Sydpolen av Hans-Olav Thyvold

En helt vanlig samtale, en helt vanlig dag i et hundeliv...
- Du Lilli..? Du vet at snille hunder ikke kommer til Sydpolen?
- HÆÆÆ??? Du kødder nå, mutter?!
- Nope. Sånn er det, banna bein.
- Hmm... Jeg får gnage litt på denne boka da, kan hende det er slemt nok til at jeg kommer meg ut på ekspedisjon etter hvert..

Vel, Lilli er nok for snill til å komme seg til Sydpolen, dessuten tror jeg ikke hun helt har fått med seg hvordan det faktisk gikk med uhorvelig mange av de hundene Roald Amundsen hadde med seg på den berømte beryktede polferden. Nå er hun jo fortsatt ganske lita, så jeg tenker det er best at hun får leve i uvisshet om akkurat det ei stund til.
Boka derimot- den vil jeg at flest mulig skal få vite om og ikke minst lese! Man kan fort tenke at dette er ei bok for hundefolk, og det er det jo naturligvis, men den er absolutt ikke bare for hundefolk! Fortelleren er en hund som kalles Tassen blant venner, det vil si stort sett bare Major Thorkildsen og Fru Thorkildsen, og det var Majoren som i sin tid tok avgjørelsen om å kjøpe Tassen. På grunn av en skjønnhetsfeil hadde han blitt kullets "overligger", den ingen ville ha fordi den aldri kunne bli en utstillingshund. Nå går det ikke altfor lang tid før Tassen merker at noe forandrer seg med Majoren, og det viser seg at han har kreft, han dør og overlater Tassen og Fru Thorkildsen til seg selv og dragevannet. På en av sine mange turer for å skaffe mat og ikke minst drikke, tar de turen innom Fru Thorkildsens tidligere arbeidsplass, biblioteket, for å låne ei bok om nevnte Amundsens ekspedisjon. Dermed blir det høytlesing, forklaringer og diskusjoner, mens de prøver å holde valpen til Fru Thorkildsen og tispa hans på betryggende avstand.
Tassen er en observant og klok hund med et svært rikt ordforråd, og romanen begynner riktig så fornøyelig. Forfatteren har en fantastisk evne til rett og slett se menneskene med dets selvmotsigelser, selvbedrag og ikke minst menneskets hang til å strekke grenser hvis det gjør veien til målet litt lettere. Alvoret ligger selvfølgelig på lur, og leseren skjønner raskt at historien ikke nødvendigvis vil få en morsom eller lykkelig slutt.
Dette er ikke en typisk underholdningsroman av typen raskt lest og enda raskere glemt. Det som skjer mellom linjene, og som Tassen tolker på sin hunde-måte, er såpass alvorlig at i hvertfall jeg har fundert mye etter at jeg leste den ferdig. Temaer som å bli gammel og ensom kan man aldri kimse av, og når det kombineres med enkelte menneskers vilje til å gå over lik for å skaffe seg det de ønsker seg, det være seg heder, ære, makt eller rikdom, ja da blir det faktisk tankevekkende. Og en smule oppsiktsvekkende at det er en hund som fører leseren inn i den filosoferende tilstanden.

Til tross for manglende regneferdigheter, kan et aldri så lite skjevt blikk på hva som skjedde da Fru Thorkilsen skulle få besøk av Hjemmehjelpen gi en pekepinn på hvordan en hund betrakter oss (s 121- 122 i papirboka):

Fru Thorkildsen ble forespeilet hjelp, og trodde hun skulle få hjelp til det hun trengte hjelp til, men nei. Hjelp til å vaske klær kunne hun få, selv om hun fint kunne gjort det selv, og hadde ikke huset vært støvsugd allerede, kunne hun fått hjelp til det også. Men det hun virkelig trengte hjelp til, å få være seg selv på sitt beste, det kunne hun ikke få hjelp til.
Fru Thorkildsen ble motløs. Jeg kjenner henne så godt at hun trengte ikke fortelle meg det. Og motløshet pluss TV pluss dragevann minus kveldstur er lik Fru Thorkildsen i en røys på baderomsgulvet. Såpass matematikk har jeg skjønt.

Hvis det skule være det minste lille snev av tvil: JA! Denne bør dere unne dere, om ikke alle er hundemennesker, så er dere jo mennesker lell!
Pervoluto har skrevet om boka, og forfatteren har hatt en kronikk (eller et innlegg, jeg er litt usikker på forskjellen: lengden på skriveriene?) i Dagsavisen som er vel verdt å få med seg.

Stikkord: interessant, original og tankevekkende

Aschehoug, 2017

299 sider

Takk til forlaget for lese-eksemplar ♥