Kristin, Korset og klapp på skuldera!

Jeg nådde ikke målstreken før tida var ute, hverken ved første eller andre forsøk. Det sies at alle gode ting er tre, og nå er altså målet nådd: jeg har lest ferdig Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter! Kransen tar for seg barndom og ungdomsårene fram til Kristin og Erlend skal gifte seg. Husfrue perioden hun selv var småbarnsmor og husfrue på Husaby, Erlends vanskjøttede gård i Trøndelag, gården hun fikk skikk på, men som de måtte forlate etter at Erlend hadde satset høyt og tapt.

I Korset som er den siste boka, har familien med stort og smått flyttet til Jørundgård i Sel nord i Gudbrandsdalen. Erlend er omsider fri fra fengsel, men noen reell frihet kan han ikke finne i den nye tilværelsen sin. Han har aldri vært bonde, og kommer heller aldri til å bli det. Dette skjønte Kristin tidlig, og hun lovet seg selv at hun aldri skulle kritisere Erlend for alt han er og ikke gjør. Til slutt skjærer det seg likevel, og de flytter hver for seg- det er vel unødvendig å kommentere at dette var noe mer oppsiktsvekkende i middelalderen enn hva det er i dag... Folk i bygda hadde også tidligere hatt sitt å si til hvordan Kristin i deres øyne turet fram, og med dette ble det selvfølgelig ikke lettere å være kvinne med ben i nesa og ryggen rak.  Det er ingen hemmelighet at Kristin og Erlend ikke blir forlikt før det er for sent. De fleste av sønnene som vokset opp skikker seg vel, og den ene av dem overtar den daglige drifta av gården. Etter ei tid som kårkone på Jørundgård, bestemmer Kristin seg for å legge ut på pilegrimsvandring til Nidaros. Det blir den siste reisen hun gjør i livet.
For de som ikke kjente Kristin, som bare så handlingene hennes, og ikke visste hvilke tanker som lå bak, var det nok mer enn lett å stemple henne både som egoistisk (et ord de antakelig ikke hadde på 1300-tallet), egenrådig og det som verre var. For Kristin selv, var det hele tida en evinnelig kamp mellom det som var rett for henne selv, hva som var forventa av omgivelsene og ikke minst hva som var riktig i forholdet til Gud. Hun følte nok alltid at hun kom til kort, grublet mye på om hun kunne gjort noe annerledes, hvordan livet hadde vært dersom det ene og hvis det andre.

Denne gangen syntes jeg det var litt tyngre å komme inn i handlinga enn det var med de to første bøkene, i perioder ble det vel mye rundt mennesker som ikke hadde så mye å tilføre historien om Kristin og Erlend. Disse sidesrangene er kanskje med på å vise litt av tidsånden, men den mener jeg leserne allerede har fått i rikt monn. Etterhvert gikk lesinga lettere, og finalen av dette storverket ble akkurat så heftig og medrivende som jeg hadde sett for meg at det skulle bli. Jeg lar meg fortsatt forundre og imponere over at romaner skrevet for snart hundre år sida, med handling lagt til middelalderen, er så engasjerende og har så sterk appell i vår tid, hvor egoet er ledestjerna og fellesskapet tilsynelatende betyr så lite. Kanskje forklaringa er så enkel som at de sterke følelsene som beskrives (f. eks privat kjærlighet vs gudsfrykt) alltid er det som skal til for at mennesker skal la seg rive med?

Fra Herik Lnages "80 romaner for deg som har det travelt"

Dette skulle være bokhyllelesing i mars, så sånn sett ligger jeg ikke så uhyre langt etter skjema. Jeg har ikke skrevet om boka for februar enda heller, men den ble lest ut i påsken, og et lite innlegg om "Sauebondens liv" kommer forhåpentligvis om ikke så altfor lenge. Det skjer stadig ting jeg ikke helt klarer å forutsjå, så planer og forsett blir stadig forskjøvet (eller strøket), og lista flyttes nedover for hva som kan klassifiseres som fullført oppdrag. Eksempelvis har jeg kommet fram til at blogginnlegg ikke nødvendigvis behøver å korrekturleses, omtaler kan nesten være hvor korte de vil, bare man får sagt noe om hva slags tanker boka vekket i en, man kan gjerne lese bøker uten at det medfører krav om blogginnlegg og å motarbeide dårlig samvittighet kan gjøres til heltidsbeskjeftigelse uten at det hjelper det aller minste på noe som helst!