torsdag 23. oktober 2014

Morfar, Hitler og jeg, av Ida Jackson

Lydbokforlaget/ Aschehoug Forlag, 2014
Lest av Runa Eilertsen
Spilletid: 8 timer, 25 minutter


For mange er Ida Jackson en kjent blogger og  samfunnsdebatant. Jeg må litt beskjemmet innrømme at jeg ikke har lagt merke til stemmen hennes før nå i det siste. Eller rettere sagt nå som hun har gitt ut boka om hvordan hun oppdaget at morfaren var en kjent, engasjert og aktiv SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nazistiske ukeavisa "Germaneren". Altså ikke en "anonym" nazist, hvis man kan bruke det begrepet som motpol.

Forfatteren var 21 år da hun i 2008 googlet en variant av sitt eget navn, og en kort og mangelfull wikipedia-artikkel om morfaren, Per Pedersen Tjøstland, dukket opp. Først trodde hun artikkelen bare var oppspinn, men etterhvert som hun begynte å grave, lete og nærmest presse familien, ble det klart at joda, morfar hadde vært nazist. Dette er med andre ord familiehemmeligheter på høyt nivå! Som hun skrev på bloggen i 2008, og gjengir i boka (eller blander jeg sammen nå, at jeg har lest det på blogen hennes, og trur det stod i boka også?)

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her. (Virrvarr.net, 2008)

Aller kjenner vel til noen som havna på feil side under krigen, men hvor mange er det som kjenner til personer som etter krigen innrømmet at "joda, jeg trudde fullt og fast, innerst i hjertet og i dypet av sjelen, at det eneste riktige var å kjempe med nazistene"? Dem er det langt i mellom. Man vil jo gjerne ikke bli påmint at man tok feil, og at den feilen kanskje resulterte i død og fordervelse for både sivile og andre soldater. Man vil ikke smitte familien, omgivelsene, barn og barnebarn med skammen dette førte med seg.

I boka tar Jackson leseren med seg på grubleriene og graveriene. I og med at morfaren var journalist, forfatter og etterhvert redaktør, finnes det uvanlig mye skriftlig dokumentasjon rundt engasjementet hans. Hun gir oss historieundervisning om det som hendte før, under og etter krigen, grusomhetene som skjedde på Østfronten og hun tar oss med hjem til besteforeldrene, morens oppvekst og sin egen barndom, hvor morfaren var den snille og trygge. Hun skrev et sted at hvis hun skulle fortelle om alle de fine opplevelsene og minnene hun hadde fra barndommen, ville morfaren alltid være en del av de bildene. Hvordan kunne det da være mulig at han- av alle!-  hadde vært en så aktiv og engasjert nazist? En grusom, ond megaloman? 

Jeg har mellomfag i historie, og burde selvfølgelig kunnet en god del om andre verdenskrig og nordmenns deltakelse ved Østfronten. Etter å ha lest denne boka, har det gått opp for meg at Krigen blir mindre og mindre etterhvert som avstanden tilbake øker. WW2 har blitt et emne for de spesielt interesserte.
Dette har vært svært lærerikt på mange måter, ikke bare historiefaglig, men også psykologi-faglig. Spørsmål hun forsøker å finne svar på, er blant annet hva som var bakgrunnen for at morfaren lot seg verve, hva opplevde han og hva deltok han i mens han var ved Østfronten, hvordan var det å komme tilbake til Norge, hvordan opplevde familien krigsoppgjøret, hvordan har Per Pedersens krigsdeltakelse påvirket familien- og ikke minst: hvordan var det mulig at hun ikke hadde ant noe som helst og hvordan skal hun forholde seg til dette?
Jeg føler at dette er ei klok og viktig bok, og håper at mange tar seg tid til å lese den. Til tross for at det stadig dukker opp nye kriger og grusomme konflikter rundt om i verden (Dessverre også nærmere og nærmere vår egen lekegrind), så bør vi ikke se på andre verdenskrig som et avslutta kapittel vi kan gjemme og glemme. De årene i norges- og verdenshistorien er fortsatt med som en del av oss, og kanskje er det ekstra viktig at det her en en ung stemme som viser at krigen faktisk har vært med på å prege henne.

For meg er egentlig hele boka like interessant, men spesielt setter jeg stor pris på at hun deler litt av de personlige minnene hun har om morfaren, hvordan han vekket dem med å synge på tysk, hvordan de hadde noen faste sanger de sang ved spesielle anledninger- også de sangene tyske. Gode minner og episoder hun der og da ikke hadde den fjerneste anelse om at hadde røtter tilbake til nettopp morfarens deltakelse ved Østfronten.

Hvis du vil lese mer om boka og tilblivelsen av den, kan du lese "Bonusspor" på Ida Jacksons blogg, eller klikke deg inn på forlagslenkene øverst i innlegget, der er det både linker til andre omtaler og utdrag fra boka.

Terningkast 6 og en klar kandidat til bokbloggerprisen!

Brenner og bøkene intervjuer Ida Jackson:
http://www.nrk.no/kultur/litteratur/1.11982921

1000 takk til Lydbokforlaget for lydfil ;o)

10 kommentarer:

  1. H!
    Bruk din egen googelkonto når du skriver kommentarer, eller skriv under med navnet ditt!
    Ellers alt vel ;o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ser at den kommentaren kan leses som om den er mynta på alle og enhver, men den er altså et svar på en kommentar som er sletta, der mitt profilbilde og navn kom opp???!!! Håper det ikke betyr at noen er inne på min konto!!

      Slett
    2. Ingen grunn til panikk! Jeg får ikke logget meg på google-kontoen, og la inn kommentaren som anonym, men jeg aner ikke hvorfor det var ditt bilde og navn som kom opp..
      Uansett, jeg legger den inn på nytt, sånn cirka var poenget mitt at Anne B. Ragde sa noe veldig fint om boka i det tv-programmet, nemlig at hun var så glad for at Jackson ikke klandret familien for å bygge livet på en løgn, ettersom forhistorien til morfaren var holdt hemmelig. Det er jo ikke slik at livet er en løgn selv om en del av historien holdes skjult. At både den "unge Per" og morfar-Per var like virkelige og sanne.
      Står fortsatt i bibliotekskø og gleder meg fortsatt til å lese!

      Håper det ikke blir noe mer Google-tull ??!!

      Hilsen Helene- også kalt bare H, men som ikke er den samme som sitter på bokloftet :-)

      Slett
    3. Ok, da krysser vi fingre for at det blir med den glippen- det er jo liksom ikke første gangen det stokker seg for han derre Google!
      Det er sant det Ragde sa om at det var fint at forfatteren ikke "kasta vrak på" alt det morfar-Per var for henne, til tross for alt det han hadde vært med på og holdningene han hadde gitt uttrykk for.
      Gled deg til det blir din tur til å lese ;o)

      Slett
  2. Jeg holder på å lese boken og er enig med deg om kvalitetene til denne boken. Håper mange leser den . I tillegg til det som er hovedtema er det mye som har overføringsverdi til andre tema; bl a fornektelse og bortforklaringer på generelt grunnlag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har helt rett i det du skriver om overføringverdi! Det er kanskje noe av det som gjør boka ekstra god?

      Slett
  3. Jeg leste denne ferdig i går kveld, og er enig med dine superlativer. Jeg synes den var interessant både som historisk kunnskap og hennes personlige forhold til morfaren, samt det hun skriver om ekstremisme og hvordan hun bruker seg selv. Skal blogge om den straks.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Gleder meg til å lese omtalen din, Anita! Du pleier jo å ha litt videre perspektiver i omtalene dine enn det jeg greier å få til- så det er bestandig interessant å lese vinklingene dine.

      Slett
    2. Takk for det Berit. :) Jeg synes også du har skrevet et godt innlegg, og som oftest gjør du det .:) he er mitt kjappe innlegg om boka-- er trøtt kjenner jeg, men ville ha det ferdig.. Kunne skrevet veldig mye om denne boka egentlig, men man må bare sette strek noen ganger. Ha en fin helg..:) http://artemisiasverden.blogspot.no/2014/10/morfar-hitler-og-jeg-av-ida-jackson.html#more

      Slett
  4. Tusen, tusen takk for den gode omtalen! Og så gøy med en lydbokanmeldelse! Det har jeg ikke lest hittil, tror jeg? Denne skal jeg sende til Runa Innleser, også!

    SvarSlett

Hva synes du? Enig? Vet ikke helt? Legg gjerne igjen en kommentar ☺