Som steinen skinner

Britt Karin Larsen

Cappelen Damm, 2011
299 sider.

ENDELIG ble det min tur! Jeg har stått i bok-kø på biblioteket i det som virker som en evighet, men som sannsynligvis ikke er mer enn noen uker. Så er det jo heldigvis slik da, at den som venter på noe godt, skal ikke vente forgjeves!

I denne tredje boka fra Finnskogen møter vi igjen personene fra Det vokser et tre i Mostmägg og Himmelbjørnens skog. Livet er like strevsomt som det alltid har vært, personene tenker like mye som de alltid har gjort, de stiller seg fortsatt like mange spørsmål som før, og de holder på tausheten som før.
Forfatteren holder på det rytmiske, vakre språket og den suggererende fortellermåten. Det spesielle med disse bøkene, er ikke først og fremst historiene som fortelles selv om de også er dramatiske nok, men det er måten de blir fortalt på som gjør det så enestående. Lågmælt intenst, har det blitt sagt, og det synes jeg er veldig treffende.
Hvert kapittel åpner med at en utenforstående forteller betrakter en scene utenfra eller kanskje ovenfra, beskriver den og stiller spørsmål. Derfra spinnes det videre og perspektivet dras på en måte nærmere jorda. Dette høres nok litt rart ut for den som ikke har lest noen av disse bøkene, men jeg finner ingen annen måte å forklare det på. For at det skal bli mer håndgripelig skal dere få et typisk eksempel, fra side 27:

Slik smilet fra et barn kan trøste et sørgende hjerte får snøen den mørke november til å lysne. Er det fineste ved snøen dette urørte hvite, eller det kniplingaktige tynne faret etter en liten mus? Kan det være slik med noen skapninger, at sporene de lager nesten er vakrere enn de selv?
To mennesker passerer et gaupespor, flate runde avtrykk som av små lodne truger, formet nesten som en blomst. Med mennesket er det annerledes, det er ikke født med naturlige truger og må med mye strev lage dette selv. Pål på Lauvåsen har laget et par nye nå, til Annikka, som følger sporene hans gjennom skogen.
-Er du sliten?  spør han og snur seg, for hun har nesten like tungt å bære som ham, det er sild og mel og tyttebær som hun skal ha med seg hjem til Mostamägg.
Hun svarer at nei, hun er ikke sliten, selv om hun ikke har vært frisk denne høsten, det er derfor han vil at hun skal ta turen til sin egen familie, hvile der noen uker og komme til krefter.

Alle disse antydningene og spørsmålene, de er som en rød tråd som får en stadig større betydning jo mer du leser, jo mer du leser mellom linjene og jo mer du hopper tilbake i boka for å lese dem på nytt etter at du har fått vite mer om det som har skjedd og kommer til å skje...Noen ganger er det så en får frysninger, ikke som når noe er skrekkelig skummelt, men når noe er... helt noe annet. Vakkert, vemodig, voldsomt...

-Nå ble det visst enda mer ubegripelig, dette her, så da er nok det beste å avslutte denne omtalen. Boka- og bøkene- anbefales på det hjertligste; når du har satt deg ned med disse selv, vil du forstå hva jeg mener!

Og jeg? Jeg skal lene meg tilbake, og håpe at det ikke er en tilfeldighet at det som en gang ble omtalt som er triologi, nå omtales som en serie!