Beirut, Libanon

Hakawati- historiefortelleren
Rabih Alameddine

Cappelen Damm 2011
573 sider


Fortellerstemmen i denne boka tilhører Osama al-Kharrat. Han har reist fra USA til Beirut for å våke over- og ta avskjed med faren som ligger for døden. I løpet av dette oppholdet rulles det ut et enormt teppe av historier; familiens historie og historier, og hakawatiens historier- historier om sultaner og slaver, herskere og herskerinner, onde ånder, små djevler og store monstre! Det er dyp kjærlighet og grusomt hat- historier flettes sammen, alt henger sammen med alt, og alle valg som tas, får konsekvenser..

Dette er ei bok som har fått fabelaktige kritikker, og som jeg derfor både var skeptisk til og hadde høye forventninger til.  Høye forventninger er sjeldent av det gode, man sikter for høyt, og fallet kan bli desto dypere. Jeg har akkurat lest de siste sidene, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er så begeistret som jeg kanskje hadde vært uten disse forventningene; boka er utvilsomt et fantastisk sammensurium av historier, og det er utvilsom underholdning på høyt plan, men likevel... Det jeg kanskje savner, er litt mer om al-Kharrat- familien. Hele storfamilien bor i samme boligkompleks, de er svært velstående og alle i familien stiller alltid opp når familiemedlemmer trenger det. Det hadde vært interessant å kommet mer under huden på flere av familiemedlemmene, kanskje kvinnene kunne fått ordet litt mer? Kanskje den døende faren kunne fått fortelle sin historie? Eller hva med homofile onkel Jihad? Når jeg skriver dette, ser jeg klart at her er det gode muligheter for opptil flere oppfølgere! Det hadde virkelig vært noe!! Jeg vil garantert være av de første som kaster meg over bok nummer to- og tre!

Onkel Jihad pleide å si at det som skjer, har liten betydnig sammenlignet med historiene vi forteller oss selv om det som skjer. Hendelser betyr lite, men historiene om hendelsene berører oss.

Side 500

Les gjerne boka hvis du liker gamle røverhistorier og vil ha et innblikk i en kultur temmelig ulik den vi vandrer rundt i her i vårt hjørne av verden, mens jeg venter på oppfølgeren ;o)

Les hva andre mener om boka her.


Libanon var lenge det mest fredlige landet i Midt-Østen, til det gikk helt galt på begynnelsen av 1970-tallet. Det begynte med at staten Israel ble opprettet i 1948, og det ble opprettet leire for palestinske flyktninger sør i Libanon. Her vokste den palestinske frigjøringskampen fram, og dette var medvirkende til at det i 1975 brøt ut krig mellom vestlig, Israel-vennlige kristne og radikale muslimske grupper. Borgerkrigen varte i femten år, og i perioden 1978 til 1998 tjenestegjorde 21 326 norske soldater i FN-styken i Sør-Libanon. Aftenbladet har skrevet en utmerket artikkel om norsk innsats i landet, den kan leses her. En konsekvens av dene langvarige krigen og alle de andre konfliktene i området, er det i dag ca 15 millioner libanesere som lever i eksil, de fleste i Brasil, USA, Canada, Australia, Mexico og andre land i Sør- og Mellom-Amerika. Til samenligning var innbyggertallet i Libanon  4,1 millioner i 2010.