Djevelanger, av Frode Granhus

Lydbokforlaget/ Schibsted Forlag, 2014

Spilletid ca 9 timer
Lest av Nils Johnson

Ettersom jeg likte "Stormen" som er forfatterens forrige bok veldig godt, og ettersom det er samme dyktige oppleser her som på "De usynlige" av Roy Jacobsen, spurte jeg pent- og fikk lydfil fra forlaget.

Nå er mysteriet om hvordan lille Ida så plutselig og sporløst kunne bli borte løst, og jeg syns det er så morsomt når jeg blir helt satt ut av hvordan de ulike elementene i historien viser seg å henge sammen!
I boka får vi flere parallelle fortellinger. Vi følger etterforskerne Rino Carlsen og Guro Hammer som kjemper mot klokka for å løse forsvinningsgåta før tida renner ut, samtidig som de har "litt å rydde opp i privat". Lille Ida forteller hva hun ser og hører mens hun er bortført. Gjerningsmannen (som vi naturlig nok ikke får vite hvem er før ei god stund etter at Ida er funnet) forteller om sine følelser og handligner.
Det trekkes tråder til et par forsvinninger som skjedde i det samme område for nesten tretti år sida, da kom den ene jenta til rette etter få dager, mens den andre aldri ble funnet. Idas foreldre oppfører seg absolutt ikke som man kunne forvente av noen hvis eneste datter er sporløst borte; faren er omreisende predikant og har sett at Ida kommer velberget hjem på den tredje dag, og de har full tillit til at sånn blir det. Dette er med på å skape en ekstra uhyggelig stemning; barneforsvinninger og religiøse predikanter er en miks som setter fantasien i sving...

Bakteppet er som i forrige bok Lofoten. Det er spredte øyer, grisgrendt begyggelse, øde fjellområder og mørke tjern. Etter en lang periode med varme og tørke, kommer det etterlengta regnet, men når det først kommer, er det så plutselig og voldsomt at det skaper oversvømmelser og nye problemer. Hurtigruta går på nord og sør, stopper, slipper av pasasjerer og mannskap, tar ombord nye og er som den alltid har vært viktig for folk, frakt og forbindelser.

Konklusjon;
Jeg likte boka godt, men til tross for at jeg gir den overraskende slutten terningkast sju, er jeg totalt sett ikke like entusiastisk som jeg var da jeg leste "Stormen". Likevel anbefaler jeg den gjerne videre; forfatteren har god fantasi, er flink til å skildre natur og ikke minst vær ogvirkelig god til å bygge opp sammensatte plot og til å holde på hemmeligheter!

Andre bloggere som har lest boka:
Tine
Zeldajenta
Anette

Jeg leste forresten akkurat at Lydbokforlaget har bestemt seg for å lese inn "Stormen"- det blir en høydare, selv for den som har lest boka fra før! I tillegg vil Odinsbarn bli tilgjengelig som lydbok etterhvert, og hva skal jeg si til det- annet enn at jeg bøyer meg i hatten og applauderer!!!

Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen

Fullkommen lykke. Fullstendig tillit.

Forlaget Oktober, 2013
272 sider
Boka er lånt på biblioteket


Ikke en eneste en av omtalene jeg har lest om denne boka har vært annet enn positive. Ikke en eneste en av de jeg har snakket med som har lest den har vært annet enn dypr rørt og takknemlig for at denne boka er skrevet. Jeg kan ikke tenke meg at ei bok med selvmord som tema kan være mer oppriktig, ærlig, usentimental eller ryddig enn denne.

Det er (Dagblad-journalisten) Trude Lorentzen som etter mer enn tjue år bestemmer seg for å prøve å finne ut hva som gjorde at moren hennes til slutt ikke klarte å leve lenger. Hvordan var det mulig at den sprudlende, omsorgsfulle, engasjerte, glade og gode mammaen nærmest over natta kunne bli så fortvilet at den eneste løsningen hun så var å gjøre det slutt på alt? Trude var femten år da moren hoppet ut fra sjuende etasje på sykehuset hvor hun var innlagt for akutt depresjon og angst. Da hadde det gått 472 dager sida Mia ble sjuk. 472 dager. Hverken mer eller mindre.
Forfatteren går grundig til verks. Hun kartlegger så mye som mulig av morens liv, fra hun ble født på Sætrangtoppen 25. oktober 1943, til den fatale dagen hun i et ubevoktet øyeblikk klarte å smyge seg usett ut av ei ulåst dør på sykehusavdelingen. Hvordan var været og hva preget nyhetsbildet på viktige dager i morens liv? Hun kontakter barndomsvenner av moren, studievenner, slektninger, kollegaer. Hun får utlevert morens sykejournal, hun ber fagpersoner innen psykiatri om deres vurderinger av morens tilfelle, vel tjue år etter at hun tok sitt eget liv. Fikk hun relevant behandling? Tok de henne nok på alvor? Hva med all medisineringa? Kunne de ha gjort noe annerledes i dag? Er hun selv i risikogruppe for å utvikle depresjon eller psykose? Spørsmålene er selvfølgelig mange- og hun får ikke ett svar; det finnes ikke ett svar på Mysteriet mamma. Svarene er mange, de peker i forskjellige retninger og den eneste røde tråden hun finner i uttalelsene, er at tilfellet Mia Skøien er usedvanlig komplisert.

Forfatteren har klart å forholde seg til den svært personlige og opprivende historien på en helt utrolig ryddig og usentimental måte (da mener jeg ikke at den er distansert eller blottet for følelser, det ville vært umulig, det jeg mener er at den ikke er skrevet i selvmedlidenhetens lys eller at den er gjort mer tåredryppende enn nødvendig.) Gjennom det hun forteller om sin egen oppvekst med moren, enebarnet og alenemoren, skaper hun et tidsbildet som for meg gjør historien veldig nær. Jeg kjenner igjen og husker så mye av detaljene hun beskriver... Beskrivelsene av hvor viktig det var for henne som fjorten og femten år å være som alle de andre, frykten for å skille seg ut, bli utstøtt, for å bli gal- som moren, angeren når hun hadde kranglet med moren, redselen for å bli igjen alene, håpet om at moren skulle bli frisk og at alt skulle bli som før... Fortvilelsen, sjokket, sorgen og alle følelsene morens død førte til- og takknemligheten for at moren ikke traff asfalt da hun nådde bakken, at det var gress der, og løvetann.

Dette er ei enestående klok bok. Grundig og rik på detaljer. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si? Tankevekkende. Etterlater seg en liten vond klump i magen- og mange nye spørsmål.
Les boka! Og les gjerne denne artikkelen i Dagbladet først, eller ta en kikk på Ellikkens grundige og fine omtale i dette innlegget. (Der er det også ei liste med linker til andre bokbloggere som har skrevet om boka)

Smakebit fra ei femmil

Siste OL-dag, dagen for selve manndomsprøva: Femmila! Nå gjorde jo jentene våre skikkelig storeslem i går, og så viste det seg at russerne kopierte bragden i dag. Den sure fjerdeplassen til Norges beste, og tomhetsfølelsen siger på...
Nå som OL er slutt, og det blir tilbake til striskjorte og havrelefse, kan det hende at enkelte (meg sjøl inkludert!) vil føle litt abstinenser. I den anledning har jeg funnet fram ei bok som kan være litt "motgift"


Thor Gotaas' Femmila. Skisportens manndomsprøve. Det er sikkert mange skientusiaster som kjenner til Gotaas fra før, ettersom han har lett for å dukke opp med kuriøse ski-historier på NRK når de sender fra mesterskap, i tilleg har han skrevet et par bøker om ski og skigåing før han kom med denne i fjor.
Dagens smakebiter er fra historien om den første femmila som ble arrangert i Holmenkollen.
I 1888 var Torjus Hammerstveit en av Norges mest rutinerte skiløpere. Han behersket alt - skihopping, låmkjøring, altså å renne utforbakke, som ble rangert høyt i Morgedal - og også langrenn. Men han spesialtrente ikke og drev på enkelt vis: "Noko slikt som langrennssmørjing plaga me kje tankane med, men daa smurde me aller gale hell. Vikaara var like for alle, og det var dugleiken og styrken som skiløypar det spurdes om, ikkje rett og gali smørjing."
Videre kan man lese at Ingen varmet opp, det var ennå ikke vanlig. Deltakerne sparte på kreftene og holdt seg i ro. Det var vanlig å holde varmen med ei jakke over seg. Flere røykte pipe før start, det "åpnet lungene", som de sa. Også en blanding av rå egg og konjakk ble brukt som styrkemiddel.

Morsomt er det også å lese om brødskivene de fikk på matstasjonene, ølet de drakk rett etter målgang- og ikke minst se for seg reaksjonene hvis noen hadde fulgt disse gode rådene nå!!

OL er over for denne gang, til tross for litt smøreproblemer underveis og en liten nedtur i dag, har det vært et strålende mesterskap for Norges del. Man skal ikke glemme at Norge er et lite land, og at OL er akkurat det navnet tilsier; olympiske LEKER. I det store og hele er det lek og ikke så alvorlig som enkelte synes å mene. Vi kan gjerne hylle vinnerne, men vi bør være storsinna nok til ikke å lynsje de som på en eller annen måte ikke innfrir forventningene.

Så... Resten av dagen er en helt alminnelig søndag. Det betyr smakebit-servering hos Mari- det blir bra det også!

Fornøyelig om skytsengler!

I dag skal jeg gjøre noe jeg aldri i min villeste fantasi hadde forestilt meg at kunne skje! Jeg skal anbefale ei bok spesielt for teologistudenter og konfirmanter!!
I tillegg må jeg understreke at boka er utmerket for andre grupper også; alle Paasilinna-tilhengere selvfølgelig, de som har hatt kristendomsundervisning, blitt konfirmert, som har vridd seg av utålmodighet og kjedsomhet under altfor lange gudstjenester- eller som frykter at de kan komme til å gjøre det en eller annen gang. Folk med religiøse tilbøyeligheter i ikke-kristne retninger, ateister og agnostikere- og de som ikke kommer inn under noen av de nevnte kategoriene bør vurdere å lese boka kun av den grunn at de naturligvis bør finne ut hva som er så passende for alle andre enn dem selv ;o)

Vet dere noe særlig om skytsenglenes vingespenn? Eller hvordan rekrutteringa til skytsengel-stillingene foregår? Eller hva med organiseringa av hvem som skal få besyttelse- og eventuelt av hvem? Dette er ikke kunnskap som hittil har vært allmennheten forunt, men jeg har vært så heldig at jeg har fått ei ny lydfil fra Lydbokforlaget, Atro Paasilinnas "Den klønete skytsengelen", og nå vet jeg faktisk temmelig mye om disse tingene- og ikke minst om alt som kan gå galt hvis en skytsengel blir litt for ivrig i tjenesten! (Var det noen som nevnte de gode hensikters forbannelse??)
Boka er i velkjent Paasilinna-stil, men i motsetning til noen av de andre bøkene jeg har lest av ham, henger denne historien godt sammen. Her er blir det dramatikk og grusomheter, Himmel og Helvete, mordbrann, drap- og enda flere lik, et trekantdrama, en antikvarisk bok-kafé, tilfeldige ulykker og de utroligste forsøk på å rette opp de fadesene som har oppstått.

Konklusjon:
Det er bare å spenne fast sikkerhetsbeltet og bli med på en forrykende heisatur- i likbilen til Lindells Begravelsesbyrå!

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2014 (klikk på lenkene for smakebiter)
Spilletid: 5 timer, 4 minutter/ 192 sider
Forbilledlig lest av Kyrre Haugen Bakke
Oversatt av Ellen Holm Stenersen

Hver morgen venter jeg på ei bok (ihvertfall nesten)

I det siste har det vært mye snakk- og skriving- om bibliotek, bibliotek som har blitt lagt ned, innkjøpsordning, populærlitteratur og kvalitetslitteratur, suksessforfattere vs. andre forfattere (dvs marginale forfattere som selger lite, og leses lite). I den forbindelse (Aftenposten og Adresseavisen) ble "Hver morgen kryper jeg opp av havet" av Frøydis Sollid Simonsen brukt som et av eksemplene på bøker ingen gidder å lese.
Nå skal jeg ved å vise dere noe nytt jeg har lært meg, vise at det faktisk ikke stemmer! Det er noen som svært gjerne vil lese denne!

Skjermdump: cmd+shift+4

Boka ble reservert den 15. januar. Jeg var da nummer én på ventelista, og det var ei uke forventa ventetid- de hadde trulig ikke fått merka den osv. Nå, trettifire dager senere er status nøyaktig den samme. Først i køa, ei ukes ventetid.Det følese litt urettferdig at denne blir utpekt som "unteressant for leserne/ lånerne", når boka ikke engang er å finne i hyllene.. Det er sikkert slik ofte, at media skaper fakta og virkelighet?
Ettersom jeg er så fornøyd med at jeg har klart å lære meg den fiffige skjermdump-funksjonen, tar vi vel likegodt en til, presentasjonen av boka:

Jeg har lest noen omtaler av denne, og jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være en artig og original liten sak? Jeg rekker nok ikke biblioteket i dag (det er ikke lagt ned, men har fått reduserte åpningstider), men i mårra er planen å få det til. Da skal jeg spør hvordan det går med Frøydis og sølvkreet, om de snart er krøpet opp av havet, eller om det heller er slik at de allerede har returnert. Jeg håper naturligvis at de dukker opp- ogsaå håper jeg at flere begynner/ fortsetter å besøke bibliotekene, og låner med seg litt ymse bøker slik at utlånstall/ besøkstall øker heller enn å gå ned, og at man dermed er med på å opprettholde et enestående lavterskel-kulturtilbud for allmennheten.

Takk for oppmerksomheten ;o)

Det er vel ikke sikkert at de som legger igjen spor i Beathes bokhylle akkurat har krøpet opp av havet, men at de har bøker på vent; se det er helt sikkert!!

Kunsten å være den man er, av Jan-Philipp Sendker

Cappelen Damm, 2014

314 sider
Oversatt av Kurt Hansen
Boka har jeg fått fra forlaget.

Da jeg skulle prøve å skrive et velformulert innlegg om denne boka, kom jeg så langt som til å laste opp bildene før det ble stopp... Det er ei av de bøkene- de det nærmest er umulig å skrive om...
Jeg likte jo den forrige boka veldig godt, og hadde hjertebankhøye forventninger til oppfølgeren, og da jeg så sitatet på framsida, la ikke det akkurat noen demper på den sitrende før-boka-åpnes-følelsen!
Altfor høye forveninger føles nesten som skrekkblanda fryd. Eller ren frykt.

Den siste delen av sitatet gjelder nok ikke for min del, men den første delen derimot; det kan jeg skrive under på!

Romanen begynner med at Julia helt uten forvarsel får et ganske så kraftig sammenbrudd mens hun er på jobb i advokatfirmaet hvor hun jobber. Samme dag har hun fått et brev fra den burmesiske halvbroren sin, som hun ikke har sett siden deres første møte ti år tidligere. Via noen slumptreff og tilfeldigheter, fører disse to hendelsene til at hun drar tilbake, for å se igjen broren U Ba, som har blitt syk, og for å finne svar på de tingene som plager henne.
Til å begynne med, lurte jeg veldig på hvor forfatteren ville med denne historien. Jeg syntes knapt nok den var verdig å bli kalt en oppfølger til den forrige høyt avholdte boka- den begynte ganske melodramatisk, og jeg følte meg nesten litt lurt. Det varte ikke lenge! Så snart Julia befant seg på burmesisk jord, fikk fortellinga en helt ny rytme og nerve, man kjenner luktene og varmen, hører insektene, stemmesurr, bikkjer som bjeffer, høner som kakler- og jeg skjønte at her var det jammen ei ny bok å trykke til brystet!
U Ba tar Julia med seg til en gammel kone som bor i landsbyen, for at kvinna skal fortelle henne den hjerteskjærende historien om hva som skjedde med søsteren hennes, Nu Nu. Derfra lar de ferden gå videre til en annen by, hvor de møter en mann som kan fortelle den like rystende fortsettelsen av Nu Nus familiehistorie, en del av historien som verken Nu Nu eller søsteren viste noe om. Til slutt møter de en tredje person, som kan flette disse to historien sammen, og fylle ut de hullene som finnes.
Dermed er det Julia som står foran et valg; å la livet fortsette som tidligere, eller lytte til hva hjertet og intuisjonen forteller henne.

Dette er ei bok om de store kontrastene. Mellom burmesernes rolige tillit til intuisjon og aksept av tilfeligheter og sjebne, og vår vestlige skepsis til alt det vi ikke umiddelbart kan forstå eller forklare. Mellom Julias urbane og travle juristliv i New York og Nu Nus liv helt på andre enden av veldferds-skalaen, der de fleste på den burmesiske landsbygda har mer enn nok med å skaffe mat til seg og sine- og de umenneskelige og umulige valgene de må gjøre, som følge av fattigdom, men også som følge av borgerkrigen. Det er en historie om kjærlighet og fortvilelse, lykke og omsorg, trua på god og dårlig karma og på gode og onde ånder som må blidgjøres og holdes i sjakk.
Jeg er ubeskrivelig imponert over forfattere som skriver så inni hampen medrivende og truverdig om for meg så totalt ukjente omgivelser og kulturer- og som får det til å bli så kjent og alment og allmenngyldig! Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid før han skrev boka, og jeg tar av med hatten, rett og slett.

For å si litt om språket og skrivestilen, så er boka veldig lettlest, og preget av uvanlig korte setninger. Den er krydret med kloke ord og gode, litt filosofiske spørsmål, og mitt eksemplar har etterhvert blitt utsatt for understrekinger, utropstegn og små hjerter...

I denne videoen (som dere bør se, fordi den er så stemningsfull!) forteller forfatteren selv om boka. Han sier bl. a at i den forrige boka leter Julia etter faren, men hun i denne leter etter seg selv, og at boka har blitt beskrevet som utrolig trist, men samtidig veldig full av håp- veldig godt sagt! Hvis noen lurer, vil jeg ikke si det er helt nødvendig å ha lest "Kunsten å høre hjerteslag" for å ha glede av å lese denne, men jeg kan ikke kommme på en eneste god grunn til at du ikke skal unne deg å lese begge. De er fantastiske, og uten at det betyr allverden, kanskje, så gav jeg "Kunsten å være den man er" både terningkast seks og favorittstempel inne på bokelskere.no.
Det er bare å glede seg! Dere som ikke har lest disse enda, er kjempeheldige!
Denne uka hadde jeg forresten årets første lese-ute-dag! Sola var ikke framme så lenge, men vi koste oss stort! Te i koppen, god bok, sol og blå himmel og hunder som lekte og tulla på reins-skinnet sitt. Det blir ikke bedre enn det!

John Hart- stødig progresjon!

Av og til kan man ikke unngå å bli revet med av andres begeistring! Det var dette innlegget hos Solgunn som overbeviste meg- les den fabelaktig entusiastiske omtalen hennes så skjønner dere hva jeg mener ;o)
Nå har jeg altså hørt bok nummer tre av John Hart, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er hjertens enig med Solgunn. Egentlig syns jeg det er litt rart at jeg er så fornøyd, for den første "Ved elven" syntes jeg var ei håpløs lydbok, og bok nummer to, "Brødrene fra Iron House" likte jeg, men jeg kan ikke påstå at den har satt varige spor etter seg. Nå er det vel sant og si ikke så ofte at krimbøker gjør det, men denne er faktisk et lite unntak...

Boka handler om tretten år gamle Johnny Merrimon som leter etter tvillingsøstra Alyssa som forsvant for et år sida. Moren deres klandret ektemannen (barnas far) for at det kunne skje, og en dag orket han ikke anklagene lenger, og forlot restene av den tidligere så lykkelige familien.
Johnny har aldri sluttet å tro at søsteren er i live, og da nok ei jente forsvinner, blir han enda mer oppsatt på å finne jentene. Underveis dukker det opp flere lik, både blodferske og gamle, han finner spor som fører ham opp i livsfarlige situasjoner, og når forsvinningsgåta til slutt får en løsning, er det slett ikke det svaret noen hadde tenkt seg!
Hvis du legg til elementer som korrupte polititjenestemenn, illojale kollegaer, ei mor som har blitt pilleavhengig, vold- mot både kvinner og barn, samt en borgjemt og glemt kirkegård som peker tilbake mot slavetida og grusomheter som skjedde da- ja da får du rett og slett ei herlig røre som slett ikke blir den ungdomsromanen jeg trudde det var da jeg først begynte å høre!

Spennende og truverdig (kanskje ikke like realistisk alt, men krim-lesings-truverdig...) med overraskende løsning. Godt konstruert og uforutsigbart. ANBEFALES!!!
Terningkast seks på bokelskere.no.

Lydbokforlaget/ Font forlag, 2010
Oversatt av Christian Rugstad
OK lest av Haakon Strøm
Spilletid: 15 timer, 16 minutter
Miljøvennlig lydfil kjøpt for egne lommepenger