tirsdag 5. mars 2019

Skogens historie og den besværlige trangen til å spore ulv- av Reidar Müller

Fineste framsida EVER!!
Går det an å skrive kort om historien om skogene i Norge, flette inn litt om ulvene- skal-skal ikke- og litt om sine egne følelser? Neppe, men jeg gjør det likevel.
I 2015 leste jeg ei glimrende bok om hvordan Norge, og nordmenn for så vidt, ble som det ble. Fjorder og fjell, blek og blond; "Hvordan Norge ble til" av geologen Reidar Müller. Da jeg så at han hadde skrevet ei ny bok, denne gangen om skog og ulv, skjønte jeg at den boka er skrevet for meg, og jeg fikk den tilsendt fra Aschehoug. Med boka i hus, klarte jeg ikke å få få meg til å sitte i ro for å lese... Skuffelsen var til å ta og føle på- ikke over at boka ikke fylte forventningene, men over at jeg har blitt så til de grader rastløs og så tom for selvdisiplin.. Noen uker gikk, og plutselig hadde Lydbokforlaget fått den innlest! Endelig ble det fart i sakene! Med lyd på øret mens jeg trava rundt i nærskogene mine, leste Jan Gunnar Røise boka jeg hadde gleda meg til- og gjett hva?!! Den var akkurat så bra som jeg hadde håpa og trudd ☺
Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.
Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satelittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.*
Slik begynner boka, før det går slag i slag, over stokk og sten innover svenske skogsbilveier på jakt etter varg, mens han filosoferer og forteller om hvordan Norge har blitt dekket av bar- og løvskog, hvordan skogene har forandra seg med klima, vær og vind, og ikke minst hvordan menneskene har forma skogene fra naturlig variasjon til kultiverte, ensarta plantefelt. (Hvis noen skulle være i tvil; vi, forfatteren og jeg, heller klart til at førstnevnte er det beste.)
Boka er lærerik og full av kuriøse fakta, om hvor de eldste DNA-ene fra gran og furu er funnet i Norge, hvor mange trær som anslagsvis finnes her til lands, om mose og lav, alger og treslag som for lengst er utdødd. Om hvordan Norges første velstand bygde på trelast og eksport, og at Amsterdam neppe hadde vært det den er uten norsk eiketømmer. Om verdien av å høste av naturens overskudd. Om dyr- og fugleliv og ikke minst den besværlige trangen til å spore ulv! Det er naturligvis denne sporinga, menneskene han møter underveis og episoder som oppstår som skaper spenningstoppene her, for det er ingen tvil; "ulvedebatten" alene er heftig nok, og forfatteren går ikke av veien for å ta en liten diskusjon med sine meningsmotstandere, og vil han til slutt få se ulven? I norsk natur finnes knapt noe levende vesen (eller dødt, for den saks skyld) som er mer myteomspunnet enn ulven, og kan det tenkes en mer skjellsettende naturopplevelse enn å sitte i en øde skog og høre ulvene hyle og klynke til hverandre? Jeg ser for meg ei åpen myr, råskodde som driver langs bakken, kalde hender, ei ugle som roper ut i natta- og først én forsiktig ulv som stopper opp i skogkanten, strekker hals og værer utover før den drister seg ut i åpent lende og resten av flokken kommer tassende etter... Jeg har noen myrer som hadde passa perfekt til denne scena, og det er jo lov å drømme!
Interessant og aktuelt tema, originalt utført, morsom, underholdende, lærerik og tankevekkende. Anbefales varmt og hjertelig til alle som er glad i og opptatt av natur generelt og skog spesielt ♥

Spilletid 8:36/ 260 sider
Takk til forlagene for lydfil/ leseksemplar!


*Jeg er veldig glad i Rolf Jacobsens dikt, kanskje spesielt "Tanker ved Ånestadkrysset" som er det mest populære av dem alle. Dermed kjente jeg det rykke litt i hjerterota allerede da jeg hørte disse første avsnittene, som spiller så høyt og tydelig på dette og egentlig veldig mange andre av Jacobsens dikt; taigaen, det grønne skjerfet som strekker seg fra Ånestadkrysset i Løten,  til Vladivostok ved Stillehavets bølger. Klikk deg videre her for å sjå hvordan dikt kan skape assosiasjoner og inspirasjon ;o)

6 kommentarer:

  1. Dette høres virkelig ut som boken for deg, og når du skriver så varmt om den, med hjerte og greier, så lar jeg meg gjerne rive med :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Lenge sida jeg oppdaterte med kommentarer osv, men jeg så akkurat at du allerede er i gang! Gleder meg og er spent på hva du synes ;o)

      Slett
  2. Denne hørtes veldig bra ut. Jeg leser alltid diktet "Tanker ved Ånestadkrysset når vi i gruppe Taiga åpner utstillinger. Det er mantraet vårt.
    Takk for tips!

    SvarSlett
  3. Så klikket jeg på lenka, he,he det var morsomt TAKK!
    Ja, jeg har jobbet mye med det temaet!

    SvarSlett
    Svar
    1. Du må lese/ høre boka du også!!

      Slett

Hva synes du? Enig? Vet ikke helt? Legg gjerne igjen en kommentar ☺