tirsdag 12. mars 2019

Kobrahjerte av Toril Brekke

Det jobbes sakte med et lite samleinnlegg, og i mens blir det et innlegg for å framsnakke bok nummer to om Agathe som vokser opp i Oslo på femti- og sekstitallet. Agathe hvis mor har forlatt familien hun aldri ønska seg til fordel for et mer spennende liv sammen med en ny kjærest i København.
Balsamfor både ørene og sjelen, geletrøffel og terningkast 6 ♥
I "Alle elsket moren din" fulgte vi Agathe gjennom barndommen, og ble kjent med menneskene rundt henne. Besteforeldre og andre slektninger, naboer, klassevenninner, mange av morens musikervenner osv. Agathe var mye overlatt til seg selv, til moren ble gravid på nytt og giftet seg med en av mennene som svermet rundt henne, den litt forsiktige Pianostemmeren som spesielt Agathes besteforeldre likte godt.
I "Kobrahjertet" har vi kommet fram til 1965, Vietnamkrigen, feminisme, nei-til-atomvåpen, klassekamp, peace & love. Agathe er seksten år og skal begynne på musikklinja Nissen, men som så mye annet i livet hennes, blir det ikke helt som hun har tenkt seg det. I løpet av kort tid gjør hun seg mange nye erfaringer og grubler mye og intenst for å forstå mer av alt som skjer rundt henne. Hun leser den legendariske Le deuxième sexe (Det annet kjønn) av Simone de Beauvoir, og dermed finner hun mulige svar på mange av spørsmålene hun har slitt med. Hvorfor den franske kusina Madeleine virker så fortvila til tross for at hun har den vakre og nærmest mytiske forloveden Ahn Jean, hun oppdager at andre karakteriserer moren som frigjort, ikke ansvarsløs og svikefull slik som hun selv oppfatter henne, besteforeldrene er kanskje ikke like harmoniske og tilfreds som hun har trudd- og kanskje er det noe i det naboene alltid har sagt? At Agathe og lillebroren Morten ligner på hver sin forelder, til tross for at Agathe vet at pianostemmeren ikke er faren til Morten.

Her snakker vi INTEST BLIKK!!
Jeg likte den første boka i serien veldig godt, men denne scorer faktisk enda høyere! Jeg trur det er noe å gjøre med at romaner som først og fremst handler om barndom kan være interessante, men at det blir enda mer nerve og refleksjoner når man kommer til ungdomsår og voksenliv. Her synes jeg det er ekstra spennende å se hvordan personene som følges stadig vokser, utvikler seg og viser nye sider. Dette gjelder ikke bare de som spiller hovedrollene, men også de med litt mer perifere roller, som Grim, aka "Bikkja til Thoresen" (for øvrig det grusomste kallenavnet jeg noen sinne har vært borti), naboen fra med cerebral parese, han dukker opp i ei helt ny rolle; som diplomat i Paris (han blir forøvrig en viktig brikke i det som etterhvert skjer rundt Madeleine, men det er en annen historie). Toril Brekke er en mester til å bygge opp karakterene i romanene sine, og det er langt mellom tilfellene hvor jeg blir glad i fiktive personer jeg leser om, men det er faktisk tilfelle med Agathe og mange av de hun omgås. Persongalleriet er usedvanlig fargerikt og levende! Det er en helt ubetalelig episode hvor Morten får med seg kompisene Sander og Willy for å oppsøke ei enke de kjenner til i nabolaget; Leon, Aggis klassekamerat trenger et nytt staffeli, og guttene vet råd. Det de gjør er kanskje ikke en eksepsjonelt stor ting, men de viser så fantastisk medmenneskelighet og er så glade og stolte for at de kan gjøre noe for andre at jeg blir helt rørt; jeg liker snille folk- også de som bare er på liksom! (Og det trur jeg enkelte har skjønt: senest for noen dager sida traff jeg en kar jeg ikke har sett på lenge, og det første han sa var "Næmmen hei, Berit! Så lenge siden jeg har sett deg- er folk snille mot deg?" Ja heldigvis! Ikke alle, men  de aller fleste er det!)

Jeg kunne helt sikkert skrevet mye mer om denne minneverdige boka, om miljøskildringene og tidsbildene, om det lavmælte i alt det dramatiske, om språket som er i en klasse for seg, om hvor fint det er å høre forfatteren lese sin egne roman, og så videre, og så videre... Jeg trur jeg nøyer meg med å si at dere bør unne dere å lese eller høre denne, og som jeg skrev på instagram; les/ hør "Alle elsket moren din" først, selv om det enkelte steder står at denne (bare) er en løs oppfølger. Det er godt mulig man kan få en fin leseopplevelse bare ved å lese nummer to, men hvorfor i alle dager lese den ene, når begge er knall-bra og sammen utgjør en glitrende helhet?
Anbefales varmt og hjertelig- også av Tine og Kleppanrova

**********************
Spilletid 7:39/ 288 sider
Forbilldelig lest av forfatteren selv!
Tusen takk til Lydbokforlaget som sendte meg lydfil.

3 kommentarer:

  1. Åh... jeg fikk lyst å lese boken på nytt etter å ha lest omtalen din :) Takk for lenke, som du vet ga jeg denne max score, og ble så inspirert at jeg leste Det annet kjønn etterpå :) Hva skal man lese etter en sånn roman?

    SvarSlett
  2. Enig, dette er veldig bra bøker og takk for link!
    Jeg tror at hun kommer med en til, hørte noe om det på radioen
    (jeg kan ikke bare ha drømt det???) eller var det bare ønsketenkning.

    SvarSlett
  3. Jeg bestemte meg for å prøve meg på Alle elsket moren din etter å ha lest innlegget ditt. Har satt meg på venteliste på biblioteket. Har lest to bøker av Toril Brekke tidligere. Den siste Marmor var grei, men leseopplevelsen sank etter en god start. Jeg får gi henne et nytt forsøk tenker jeg. Man skal ikke stole blindt på tidligere leseopplevelser; det kan være tid og sted som påvirker den. Blant annet hvilke bøker jeg har lest rett før og bøker som ligger på vent.

    SvarSlett

Hva synes du? Enig? Vet ikke helt? Legg gjerne igjen en kommentar ☺