Kvinnen med rødt hår, av Orhan Pamuk

Orhan Pamuk er omtalt som Tyrkias mest betydningsfulle forfatter, han har gitt ut en rekke romaner som også er oversatt til norsk, og han har mottatt smått og stort av litterære priser- selveste Nobelprisen inkludert. Så hvordan kan det ha seg at jeg ikke har lest noe av ham tidligere? Kanskje den geografiske avstanden bedrar til at forfatterskapet føles fjernt eller uaktuelt? Mange av bøkene er omfangsrike, for ikke å si mursteinstykke- det i seg selv gjør meg skeptisk, for hva om boka ikke fenger? Det er jo så vanskelig å legge dem vekk når en først har begynt, og skrekken er at jeg skal kaste bort dyrebar lesetid på bøker som ikke svarer til forventningene.
I ulesthylla står forresten ei slitt utgave av Pamuks "Snø" som kom ut på norsk i 2005, året før han mottok bokprisen i Sverige. Den er utsolgt fra forlaget, og det var litt av et arrangement å få den i hus, men det er en helt annen historie, og målet er at den skal leses i forbindelse med Heddas bokhyllelesing i november og desember. (En annen historie og et annet mål, er selvfølgelig å klare å hoppe på toget med bokhyllelesing generelt. Jeg falt av i juni/juli, men augustboka er lest, så det ser tross alt ikke helsvart ut ;o)

Som dere ser, har avisanmelderne vært samstemte og positive. Det samme har de bloggerne jeg har funnet omtaler hos, Tine, Kleppanrova og ikke minst Rose-Marie som alltid skrever de grundigeste og best begrunnede omtalene! Her går jeg med andre ord ikke helt i takt med Folk Flest.

Vi er i Tyrkia, fortellinga begynner på søtti- eller åttitallet, og kort fortalt handler boka om en unggutt som føler seg forpliktet til å bidra økonomisk da faren forsvinner, og familien dermed mister hovedforsørgeren. Tilfeldighetene gjør at han blir håndlanger for en brønnmester, det er gode utsikter til en bra fortjeneste, det vil si HVIS de finner vann. Unggutten Cem lar seg lett distrahere, først og fremst av kvinnen med rødt hår, han blir utålmodig og i et uoppmerksomt øyeblikk forårsaker han ei ulykke; et spann med stein velter over brønnmesteren som er nede i brønnen. I fortvilelse og redsel for at han kan ha drept et menneske, flykter han fra stedet og han forteller aldri noen om hva som har skjedd, heller ikke hans kommende ektefelle får vite noe om dette kapittelet i livet hans. Dette mulige drapet, uvissheten om hvordan det gikk, redselen for å bli pågrepet ligger over Cem i alle år. Samtidig blir han nesten sykelig opptatt av historien om Ødipus som uten å vite det dreper sin far og ligger med sin mor, OG det persiske eposet om Rostam og Sohrab, der Rostam dreper sin sønn Sohrab- også det uten å vite hvem han dreper. I sum gir dette en uhyggelig stemning som gjør at historien får et aldri så lite snev thrilleraktig uttrykk.
Forholdet mellom fedre og sønner, løgner (eller kanskje mer det å holde tilbake sannheten), historiske forhold og samfunnsutvikling i Tyrkia er også viktige temaer i denne lille romanen som, til tross for spenning og helt klart mange suverene kvaliteter, ikke fenget helt. For meg ble det litt for mye fram og tilbake med disse gamle mytene, i tillegg kan sikkert noe av misnøyen settes på kontoen for manglende konsentrasjon, feil tid og sted.

****************************** 

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2017

Spilletid 6:41/ 271 sider

Oversatt av Ingeborg Fossestøl

Forbilledlig lest av Øystein Røger

Lydfil fra forlaget