Familielykke- en fastgrodd illusjon

Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin måte.

(Leo Tolstoj, Anna Karenina, 1877)

I fjor leste jeg "Arv og miljø" av Vigsis Hjorth. Jeg leste den før alt rabalderet. Jeg leste den som en hvilken som helst annen roman. Den traff meg så brutalt at jeg til slutt måtte kaste inn håndkleet og slettet alle påbegynte omtaler.

Jeg trenger neppe skrive hva boka handler om, det har nok alle litteraturinteresserte gått med seg for lengst, men for ordens skyld: jeg tenker ikke først og fremst på beskyldningene om overgrep, men familierelasjonene ellers.

Nå i høst har jeg hørt Helga Flatlands "En moderne familie", og det har slått meg at disse to bøkene i bunn og grunn handler om det samme: familie, familieforhold, hva familien gjør oss til og kanskje hva familie kan få oss til å gjøre. Jeg har mer enn en gang sagt at det er menneskene som får det verste fram i oss, og i den forbindelse er familien i en særstilling. Det er knyttet så mange forventninger, hensyn, forhåpninger og etterhvert skuffelser til selve institusjonen Familie, at min teori er at det må skjære seg før eller senere. Oftes ser man lite til disse familiære kollapsene, skammen man føler når nærheten forsvinner (eller enda verre: når man innser at den aldri var tilstede), er så stor at man låser den inne i et skap innerst i en krok i en mørk kjeller. Så slipper man å vise den fram, slipper å se, kjenne på og gruble på den i tide og utide. Det som ikke vises, finnes ikke.

Slik er det i "En moderne familie" også. En sammensveiset og velfungerende familie er samlet i Italia for å feire en søttiårsdag. Helt ut av det blå, og slett ikke avtalt, avslører jubilanten at han og kona skal skilles. I tida som følger, får leseren innblikk i de tre søsknenes opplevelser og oppfatninger av oppveksten, foreldrene, de andre søsknene, sin egen og de andres roller i familien. Vi ser hvordan de tre ofte- for ikke å si som oftest- tolker hendelser roller og relasjoner ulikt, og vi ser hvordan de til tross for alle tidligere samtaler, slett ikke kjenner hverandre spesielt godt. Resultatet er uunngåelig: alle føler seg oversett, tatt som en selvfølge og veldig, veldig alene. 

Disse to romanene har mer enn tema til felles. De er begge tankevekkende og velskrevne med sterke følelser og dyp menneskelig innsikt. 

Lydbokforlaget har gjort lurt i å bruke tre forskjellige, men svært dyktige innlesere. Det er med på å utfylle og understreke ulikhetene mellom de tre søsknenes fortellinger, samtidig som det gir ekstra liv til historien.

**************************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017

Spilletid 7:41/ 239 sider

Lest av Anne Ryg, Anna Bache-Wiig og Jon Arne Arnseth

Bibliotekbok
Anbefales- som øyeåpner for de lykkelige, til trøst for oss andre. (Man kan faktisk finne lykka andre steder enn i kjernefamilien :)

Man skulle kanskje vært sau? Enkle familieforhold: etter en sommer brytes båndene, enten ved at den ene eller den andre sendes på slakteri, eller ved at mor får nye barn til våren. Naturens gang, og ingenting å ofre en tanke.