Wassmo Maraton 2017

Herbjørg Wassmo er en forfatter jeg har hatt et nært forhold til lenge. Faktisk var hun den første forfatteren jeg leste da jeg gikk over fra ungdomsbøker til voksen-romaner. Jula 1987 var jeg femten år og fikk trilogien om Tora (Huset med den blinde glassveranda, Det stumme rommet og Hudløs himmel) i presang. Med alvorlige tema og drøyt sjuhundre sider var det et vågalt valg til en som til da hadde levd seg inn i historier om hestejenter, hemmelige hager, engelske kostskoler, Den siste revejakta (Ambjørnsen), Beatles (L.S.Christensen!) og dess like.
Senere har jeg fått med meg de fleste romanene denne fascinerende dama har gitt ut. Noe har jeg lest på papir, mye har jeg hørt som lydbøker. Et glass melk takk var grusom,  og jeg husker jeg tenkte "gudskjelov at jeg valgte lydboka!" Hadde jeg lest den selv, hadde jeg kommet til å lagd meg enda verre bilder i hodet enn det Anette Hoff gjorde med sin dempede innlesing. "Hundre år" og "Disse øyeblikk" var nydelig lest av Gjertrud Jynge, og sammen gir de to bøkene oss historiene til fire generasjoner kvinner, Herbjørg selv i den siste, hennes mor, mormor og oldemor i den første. Som alltid rørende, rystende og uforglemmelig!
Trilogien om Dina fra Reinsnes har jeg også- jeg holdt på å si selvfølgelig- lest etterhvert som bøkene ble gitt ut, "Dinas bok" (1989), "Lykkens sønn" (1993) og "Karnas arv" (1997). Tjue år har gått, og jeg tok ikke sjansen på å kaste meg over årets store overraskelse, "Den som ser" før jeg hadde friska opp litterære minner fra forrige århundre..
Jeg begynte med å låne "Jeg er Dina" på DVD på biblioteket, før jeg leste litt her og der i boka der jeg ikke fikk filmen til å samsvare med det jeg husket fra første gang jeg leste den. Ganske riktig: en del var forandra, men de store trekkene er greie- den største forskjellen syntes jeg var at i filmen framstilles Dina som temmelig forrykt, mens hun i boka er sterk, egenrådig og naturligvis preget av morens grusomme død og følgene ulykka fikk. "Lykkens sønn" hørte jeg som lydbok, ok lest av Stig Henrik Hoff selv om han for min del godt kunne skrudd opp tempoet litt. Da jeg var kommet så langt, følte jeg virkelig at jeg var i siget, og to-tre tastetrykk var alt som skulle til for å laste ned "Karnas arv" til mobilen. Jeg gledet meg til å høre Gørild Mauseth gi meg fortsettelsen, men det ble sannelig en selsom opplevelse!  Hvis Stig Henrik holdt lavt lesetempo, leste Mauseth i snegle-fart. Og ikke nok med det. Den snegla hadde i tillegg hang til å overdramatisere.. To much er rett og slett for mye, men jeg tvang meg til å høre (med en øreplugg...) mens jeg var ute og luftet hundene, og leste resten som e-bok på NasjonalBibliotekets nettsider..
Jeg har altså gjenopplevd Dinas ulykker, standhaftighet og handlekraft, Benjamins oppvekst under svært spesielle familieforhold, sorgen over mora som forlot ham, studietida i København som resulterte i at han ble alenefar, bekymringene for Karna og sykommen, legegjerningen i Nordland, kjærligheten til to kvinner som på hver sin måte betydde svært mye for ham. Karna. Karna- direkte og åpen, sterk og skjør. Mennseker har kommet og gått, store personligheter og små sjeler. Til sist gikk det forferdelig galt, en svartsjuk mann, ei gjenglemt parafinlykt, et anfall, ei loftsdør der slåen gikk i lås... Den hjemvendte Dina var en av to som omkom i brannen som la hovedhuset på Reinsnes i ruiner. Karna var den som i begravelsen, på Dinas vegne, innrømte å ha drept to menn.

Der sluttet trilogien. Karna vitnet om Dinas ugjerninger, gikk ned midtgangen i kirka og åpnet dørene for kistebærerne. Etter dette ble Karna stum og stengte seg inne i seg selv. Til slutt blir situasjonen uutholdelig, og Anna, Karnas stemor, bestemmer seg for å ta henne med til København i håp om at legene der kan hjelpe henne. Dermed setts tilværelsen på hodet, det som først var en mental distanse mellom ektefellene, er nå i tillegg geografisk avstand. Det åpner for nye perspektiv og nye forbindelser- og hvordan er det nå egentlig med disse danske legene? Har de i det hele tatt peiling på mentale sykdommer?

Denne fjerde romanen om familien Grønelv fra Reinsnes har fantastisk mange lag og vinklinger. Først har vi situasjonen til Karna som synes temmelig fastlåst, hun hallusinerer, har mareritt, blir døgnvill og får raserianfall i tillegg til epilepsien. Først da  reservelegen Joakim engasjert bestemmer seg for å prøve nye metoder kan man se små forandringer hos Karna, men det er ikke bare henne han blir interessert i...
Karnas taushet og måten hun blir behandlet på sykehuset i København griper meg voldsomt. Hvor går grensa mellom uvitenhet og ondskap? Det er lett å kamuflere det ene som det andre! Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid for å kunne skrive så utrolig overbevisende om helsevesen, sosiale normer, klasseskiller, boforhold, arbeidsliv, samferdsel, kultur, kvinnerfrigjøring, politikk osv osv i både Danmark og Norge på slutten av 1800-tallet. Ganske enkelt et imponerende tidsbilde fra ei brytningstid i historien vår. Når det er sagt... Av og til tok jeg meg i å tenke at det ble litt i overkant... Enkelte karakterer ble nesten karikaturer, enkelte scener lite sannsynlige (f.eks: stevnemøter på obduksjons-salen/ likrommet), Karnas syner og hallusinasjoner utbroderes kanskje litt i meste laget, og mer enn én gang mister jeg tråden i disse passasjene. Mulig det er akkurat det som er meninga? At leseren skal føle et ørlite snev av den bortkommenheten Karna er fullstendig prisgitt?

Alt i alt ei leseverdig/ høreverdig bok- så absolutt, men jeg vil nok ikke utpeke den som forfatterens beste. Hvis jeg skulle gitt terningkast til denne, måtte det blitt TO terninger; setting og bakgrunn får helt klart en finfin sekser, mens innhold og relasjoner nok ikke får mer enn la oss si en firer.
Andre har nok vært mer entydig positive enn meg; VG- terningkast 5, NRK- Wassmo på sitt aller beste, Åslaug med bok og palett ble trollbundet, Ingun/ Kleppanrova har skrevet entusiastisk og positivt om boka - og serien, og har med flott stemningsfulle bilder i sitt innlegg.

*****************************

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2017

(Klikk på lenkene for presentasjon, omtaler og utdrag)

Spilletid: 17.11/ 473 sider

Lest av Gørild Mauseth

Biblioteket har vært hovedbidragsyter, men to av lydfilene har jeg kjøpt sjøl ;o)